Det er med undring jeg leser Fædrelandsvennens store artikkelserie om menigheten Samfundet. Og ikke minst om hvordan mennesker melder seg inn og melder seg ut og blir meldt ut. I mitt enkle sinn er vi, eller burde vi, anse oss selv som en del av det samfunnet vi bor i. Mitt samfunn er alt det jeg omgir meg med til daglig. Min familie, mine venner, mine naboer, min by, min kommune, mitt fylke, mitt land, min verdensdel, og min verden. Alt dette er jeg en del av. Jeg kjenner kun til en brøkdel av alt dette, men jeg er uansett en del av det. Jeg ønsker å være åpen og inkluderende når muligheten byr seg. Jeg ønsker at andre er det samme. Er det ikke ofte det at et ønske om å ikke ta del i sin egen omverden er en skummel og ekskluderende praksis. Ingen liker pålagt ekskludering. På den annen side liker jeg tro. Jeg liker fenomenet tro. Det at det finnes ting som ikke kan regnes ut men som jeg kan tro på. Men selv om jeg tror på noe må jeg akseptere at andre kan tro på noe annet. Det rare er at noen av de som er sterkest i troen,- er samtidig redd for at den skal bli utvannet i møte med andre som tror på noe annet. Det betyr vel bare at de tviler på sin tro. Uansett tro så er vi sammen om denne planeten. Og selv om de tror annerledes enn meg betyr det ikke at de ikke kan være mine venner, eller min familie. .

Så jeg ønsker at alle i samfundet, også Herrens styrende herrer,  kan ta del i vårt felles samfunn. Det samfunnet vi alle ble født inn i. Jeg tror verden blir litt bedre da.