Jeg kaller meg selv kreativ naiv. Men ikke denne uken. Et enkelt hode mistet sitt initiativ. Det føltes tomt. For vanligvis surrer hodet mitt som en lekk sentrifuge. Selv om jeg er en stille, til tider introvert fyr, som ikke sier mye og holder kjeften igjen, så er øynene på vidt gap. De suger ukritisk til seg det de støter på, kun for å videresende infoen inn i hodets feilkoblinger. Der har jeg skuffer og skap og bøtter og spann. Det er som en diger gjenbrukshall. Resirkulering og sortering. Ikke alltid smart sortert. Noe blir omgjort, omsnekret, omsydd og omskolert. For så å dukke frem igjen som brukbare ting. Det er jobben min. Men nå sa det stopp. Helt plutselig ble lyset dimma, dører ble stengt, omdreiningene gikk ned, hyllene ble tømt og noen av sikringene gikk. Jeg prøvde å se videre, ville se mer. Det merkelige er at alt føltes som teflon. Begynnende ideer bare skled av. Hele uken har vært slik. Tomm var tom. Helt til i går. Mens jeg ventet på ingenting og så inn i en ubrukelig dataskjerm satt jeg på meg hodetelefonen, fant fram Biffy Clyro playlist. Den begynte med Wolves of Winter på full guffe. Fortsatte med Howl, på ennå høyere guffe. Og da, inni der et sted, stilnet hodet. Inne det rytmiske bråket åpnet dørene seg og sentrifugene tok opp farten. Den neste timen produserte jeg mer enn på hele uken som hadde gått. Underlig. Vanligvis er det stillheten og alenetiden i naturen som fyller meg opp igjen. Denne gangen var medisinen å være alene i bråket. Og da jeg sener på kvelden igjen satt i kveldssolens stillhet  på en liten høyde over Røyrvannet tenkte jeg på stillheten i bråket.

Takk Biffy.