Det er så fint på fjellet. Det er så fint å dele fjellet. Dele det i to. Over, – og under, tregrensa. Og det er så fint å dele denne delingen med alle. Og aller finest når et barnebarn blir med opp i ødet. Oppleve toppen av fjellet, langt over der alle trærne gav opp. De står der de stoppa mens vi gikk videre. En grå,grå dag hvor himmel og vidde ble ett. Heldigvis vindstille. Tilbake var det oss og stakene. Og akkurat når 9 åringen synes det ble litt kjedelig startet vi hjemturen. En tre kilometer lang utforbakke. Smilet var stort og knærne nervøse når vi atter en gang var nede mellom trærne. Samme dag tok vi sparken ned til butikken for å kjøpe avis til famma. Litt senere tok vi alle skiene på og gikk til butikken med sekk på ryggen, som ble overraskende tung for undertegnede på hjemveien. Og når kvelden avsluttes på Furumo Restaurant midt i Hovden sentrum er livet på en måte bra. Til resaturanten tok famma skiene fatt mens jeg og han minste kvesset sparken igjen. Vinter slik det skal være.