Jeg måtte overnatte i Dyreparken

Vi dro til Dyreparken. Og jeg slapp inn på bestefar-kvoten. Jeg slapp inn, men ikke ut. Barn som har årskort kan ta med en bestefar inn i parken. Og jeg slapp inn i byens elleville stolthet sammen med min kone og en halv-stor og to små. Inn i Parken hvor alle har vokst opp og alle har jobbet og alle har tatt bob-banen og alle har tatt Den Sorte Dame. I alle fall alle vi som bor i byen. Nå ble jeg med en ny generasjon som skal vokse opp med alt hva Dyreparken bringer inn i våre liv. Vi lo og koste oss og var i lekeland og traff min genetisk minimalt ulike venn, orangutangen. Utseendemessig er vi like men altså ørlite ulikt bygd inni. Barnebarna skrålte og tigget store rosa klissespinn til seg like ved der Sabeltann bor. Det var gøy og fint og moro og hyggelig men litt kaldt. Jeg syntes det var litt surt og kaldt. Skulle ha kledd meg bedre.

Jeg kjente det skurret litt i halsen.

Så kom det en dråpe ut av nesa.

Så snufsa jeg.

Jeg var dum nok til å nyse akkurat i det vi gikk ut av parken.

Og der stod den altså. Like etter utgangen. Plakaten med Dyreparkens smittevernregler. Plakaten som gjorde at jeg måtte snu og overnatte i Dyreparken.

“For å bidra i dugnaden og redusere smittefare . . . .

. . . .må du dessverre snu her om du føler deg syk, er i karantene eller har luftveisinfeksjon.”

Eller skjedde det bare i hodet mitt?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s