Frykten for hverandre.

I seng med corona. I et år snart, har jeg vært redd for å hoste på bussen. Redd for de drepende blikkende fra mine medpassasjerer. Om ikke Covid kills you; we will! Å nyse i Markens er tabubelagt. Og i det du ser en du ikke har sett på lenge og løper i mot vedkommende for å gi en klem, bør du først sikre deg om at det ikke er i vitners nærvær. Og nå fikk jeg det. Den følelssen. Har jeg corona? Jeg var litt pjusk og sa det til naboen som ringte på. Han tok to skritt tilbake og sa; Oi!. Før hadde han sagt; God bedring. Jeg er litt pjusk så jeg kjørte til et telt. Et stort telt hvor bilen fikk plass. Der fikk jeg en overdimensjonert q-tips opp i nesen. Tror de skrapte opp noe greier fra nakken. Det føltes slik. Samtidig ville jeg nyse. Men hadde jeg nyst er jeg sikker på at det hadde dukket opp en hær av special ops som hadde skutt meg, så jeg lot vær. Litt senere fikk jeg ; ikke påvist SARS ett eller annet. Jeg var altså ikke syk.

Hva har det gjort med oss? Denne frykten for hverandre. Vi er jo oss. Vi liker hverandre. Vi vil jo si hei og gi en klem. Jeg vil ikke bytte sete på bussen selv om den bak meg snufser. Jeg vil møte vennene mine igjen. Uten å bli redd når de er mindre enn en meter fra meg.

Men det er slik det er. Vi må alle gjøre vårt for at de som kan dø av dette ikke får det. Men jeg lengter.

Jeg vil være meg igjen.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s