Jeg trenger ikke se meg mer enn jeg må.

Jeg er en av dem har akkurat passe selvinnsikt til å forstå at andre ikke nødvendigvis venter på å motta et selfie fra meg. Verken analogt eller digitalt. Det har blitt en stund siden jeg sendte ut et foto av meg selv til noen. Kanskje det var etter konfirmasjonen eller ved siste visumsøknad. Slekten har blitt spart for julefoto av mitt ytre. Ved familiefoto blir jeg ofte bedt om å stå bakerst. Eller i motlys om det finnes. Jeg ser på mitt eget speilbilde om kvelden og morgenen og tenker at det er nok. Jeg trenger ikke se meg mer. Mitt eget speilbilde er nok et par ganger om dagen. Av og til er jeg glad for at jeg ikke trenger å se på meg selv hele tiden. Slik mine kolleger og familie og venner må leve med. De ser meg mer enn meg.

Samtidig er jeg jo glad for at de ser meg. Det betyr at jeg er og at noen kjenner meg igjen. Og det er godt.

Jeg er som jeg er og det er mer en godt nok for dem. Egentlig mer enn godt nok for meg og.

Og på en tur i skogen en dag møtte jeg meg selv. Jeg satt på en gren og var lykkelig gammel og grønn.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s