Jeg har bursdag i dag. Phu, phu og phu. Et tiår med imponerende lite dedikasjon til meningsfylte begivenheter er over. Min streben etter en perfekt kropp, et avbalansert sinn og feit lommebok har mislyktes. Jeg satte min lit til at 40 årskrisa skulle ta meg til nye høyder på alle plan. Men akk! Etter at jeg lykkelig gikk ut av kirka som nykomfirmert og med splitter ny sovepose en gang på slutten av 70 tallet har det gått nedover, både fysisk og psykisk. Soveposen har jeg riktignok ennå og den bærer med seg mange minner. Minner som min varige svekkede hukommelsesevne ikke har tatt vare på. Og i dag fyller jeg 50. Tiden i 40 åra gjorde meg ikke til en superhelt i terrengkarusellen. Den fikk meg ikke over Birken-fjella, hverken på sykkel eller ski. Og i garasjen står hverken BMW eller motorsykkel. Der hviler det en Mazda 3. Men 40 åra har ikke vært bortkastet. Jeg er her ennå og har tenkt å bli her en stund til. For den beste tiden er jo egentlig akkurat nå. Det er den eneste tiden jeg har. Jeg takker alle mine venner for alt de har gjort for meg,- og med meg. Jeg ville ikke vært det foruten. Og takk til familien for at dere fortsatt er familien. Og ikke minst vil jeg gratulere meg selv, som på høvelig vis motsatte seg 40-års krisa. “Æ sto an av!”

Jeg har visst det ubestemmelige. Det lille ekstra som damene digger. Det som vakre kvinner søker i en mann. Slik er det bare med noen av oss. Det andre kjønn bare flokker seg rundt. De smiler, nikker, fniser og snur seg flaut, men intressert vekk, når jeg kommer. Uansett hvor jeg går har jeg den forunderlige AXE-effekten, – selv uten å ha dusja. Fristelese legemliggjort i en smekker kropp med renskåret anskikt. Tøffe, men likevel myke karatkter-trekk og en spenstig velproposjonert kropp tilpasset et liv i alles søkelys. Blitzlampene er jeg vandt til. Og det at damene springer til meg for et øyeblikks hysterisk glede i det de blir avfotografert i mine armer er dagligdags. Det at jeg er en slags harmonisk mix av Hugh Grant, Justin Bieber og Colin Farrell med innslag av noe feminint er jo ikke min skyld.

I tillegg til dette så er jeg en slesk gammal lubben løgner og benyttet selvfølgelig sjansen til et lite troverdig foto under vår flotte families nyttårsmiddag.

En tilhenger var innesnødd. Og det krever sin mann, – . Det vil si meg. Å skuffe den frem. Arbeidshanskene ble innkjøpt på kjære Europris. Et par voksne 39,- kroners hansker og et par 19,- kroners barnehansker tiltenkt en 5-åring. Å gudd. Trolldom. Jeg kjøpte gullhanskene til ungen. Trollmann Merlins Europrishansker. Gandalf sine hobitthansker. Velsignede hansker fra oven og neden og fra høyre og venstre. Da den ellers så virrede 5-åringen fikk hanskene, var han i uteklærne på 2. sekunder. Ny rekord. Og da hadde han først jublende løpt rundt i huset og vist dem frem til alle tilstedeværende. Og han som går lei etter 5 minutter, uansett hva han gjør, spadde snø i 45 minutter. Hansker på henda og hodelykt i panna. Lucas og Bestefar spadde frem en lykkelig tilhenger. Gudd. Det var trolldom i de hanskene. Jeg tror Lucas sovna med dem på.