Når har vi nok. Tror egentlig aldri. Det er iboende i oss å ville ha mer, flere, større, nyere og billigere. Og jeg har selv snublet for fristelsen og kjøpt noe på Temu, den kinesiske nettbutikken som kobler produsentene direkte med oss forbrukere. De sier selv de sparer CO2 utslipp ved å redusere mellomledd mellom produsenten og meg. Selv om de sender av gårde 100vis a fly med billigprodukter opp til oss her i den rike del av verden. For leveringstiden er bare ei uke på mye og da må det flys oppover med digre transportfly.

Kanskje de har rett i at deres metode sparer CO2. . Men hva om ikke vi kjøpte så mye av dem. Da hadde det blitt ennå mindre CO2. Så lenge vi aldri har nok vil slike bedrifter finnes for vi vil ha mer.

Men jeg angrer på mitt kjøp. Jeg skal ikke handle der mer. Jeg trengte egentlig ikke det jeg handlet. Men det var jo så billig. Altfor billig. Hvordan kan noe som er produsert i Kina kost 100 kroner, inkludert flyreise opp til meg. Det jeg kjøpte var billig og kvaliteten dårlig.

Nye ting er gøy. Men ikke for en hver billig pris. Jeg skal bruke det jeg har lenger. Jeg skal ta vare på mine saker. Fikse ting. Kanskje lappe noen hull. Tenke på hva jeg kjøper og hvor det kommer fra.

Jeg skal prøve å ikke være så sulten.