Han smiler til kameraet. Men når du får vite hva som skjedde like før får du hakeslepp. Det ble den lengste dagen i hans liv.

tomm_st_hans__tommetanker

Han var ikke klar over at dette kom til å bli den lengste dagen i hans liv dette året. Denne dagen! For vanlig til å være usant! Helt stilt faktisk! For selve dagen var ikke vanlig. Det var faktisk en nesten helt uvanlig dag på ei brygge i Korsvikfjorden. Dette har bare hendt denne fyren 54 ganger før i hans liv. WOW og LOL. Smilefjes og skråstrek og komma og prikker og et hjerte og en rose som snurrer. Den skilte seg ut i forhold til andre fredager siden det var st.Hans feiring. Denne mannen satt ved bålet han selv hadde tent opp med en peislighter uten i det hele tatt å ha noen som helst informasjon lagret i sitt lille hode om hvem i himmelens navn og rike Sersjant Hans er. Men i det han tenker på dette og  om stort sett ingenting annet tar hans svigerdatter et bilde som aldri vil forsvinne. Vi skjønte først etterpå hva som hadde foregått i bakgrunnen. Hun knipset akkurat i det en ikke så veldig gammel ganske stor ombygd fiskeskøyte passerte. På vei utover. Og på dekket der stod det flere personer. En i gult. Og på denne dagen skjedde det noe koselig. Det tok sted omtrent 20 minutter tidligere. For før dette bildet ble tatt så vinket vi til dem på båten. Da de kjørte innover. Det som skjedde da var fantastisk. De vinket tilbake.

sa_vinker_tommetanker

Og han som smilte til kamera 20 minutter senere hadde på det tidspunktet tatt opp kameraet og tatt et bilde av svigerdatter som vinker til skøyta. Dette bildet vil heller aldri forsvinne. Det er jo lagret her på nettet. Og det er lagret i hodene til vi som var til stede på brygga denne kvelden. En vindfull, flott og meget avslappet feiring av en fyr jeg ikke vet hvem er på årets lengste dag.

Takk alle sammen.

Oppsikt

oppsikt_tommetanker

Jeg liker oppsikt, men ikke å vekke den. Jeg liker at det jeg skriver og det jeg lager vekker oppsikt, men jeg liker ikke oppsikt rundt meg selv. Vi er forskjellige vi folk. Vi ser alt på ulike måter vi mennesker. Ulikt. Noen har innsikt, andre har utsikt og noen har hensikt. Atter andre har svært dårlig sikt. I alle fall slik jeg ser det. Det er ikke lett å sikte seg inn på hva en skal forstå her i verden. “Hadde alle bare vært som meg!” tenker jeg noen ganger. “Om bare alle kunne sett verden med mine øyne så hadde faen meg alt vært så bra.” Alle hadde kildesortert. Tiggerne hadde vært rike og grenser hadde ikke eksistert. Ingen hadde spist komper og alle kunne tegne og male. Da hadde verden vært fin. I alle fall for meg. Jeg liker å se oppover på oppsikten mer enn på utsikten. Skyene er de vakreste skulpturene i mitt liv, selv om de er jo heller ikke naturlige lengre siden klimaet er menneskeskapt, men jeg liker å tro det. Og verden hadde kanskje ikke vært bedre om alle hadde vært som meg. Alle hadde vært til skogs og ingen hadde danset eller sunget og hele samfunnet hadde gått til grunne. At vi alle ser det samme, men med ulike øyne er kanskje best. Og jeg liker fortsatt oppsikt.

Tro med måte.

bibelbeltet_tommetanker

Tro er en fin ting. Tro savner ofte bevis. Og det fasinerer. Det tror jeg på. Rart? Ikke sant. Bilbelte eller Bibelbelte. Den handler om økt sikkerhet. Men skal man tro uten håndfaste bevis handler det om å gi slipp på noe av den overforklarte og faktabaserte industrialiserte verden vi lever i. Her hvor mye er basert på hvor langt vitenskapen til en hver tid har kommet. Og vi som tror at vi kan tro noe annet er ikke troanes til noen ting. Det å overlate en del av sin basis til troens plattform finnes i alle religioner. “Tro på meg”, sier de. Og vi tror. Selv tror jeg på litt av hvert og har ennå ikke overlatt all min tro til ett konsept, en herre, ei bok, et manifest. Men jeg tror at vi finnes i en verden hvor nettopp tro er en kraft. De energier som finnes i en sterkt tro kan ikke undervurderes selv om den ikke kan bevises. Om du virkelig tror du kan klare noe er oddsene for å lykke ganske store. I bussen tar jeg på meg sikkerhetsbeltet om det finnes. Jeg tror ikke jeg får bruk for det, men om jeg mot formodning skulle trenge det, er det for dumt å ikke bruke det. Slik tror jeg kanskje det er for mange mennesker også. Dersom en er usikker på hva som skjer og hva som kommer kan troen på noe annet enn virkeligheten være til stor hjelp. Den kan være sikkerhetsbeltet,Bil

Jeg har stor tro på det å tro. Men som alt annet,- tro med måte.

 

Torgparkering?

torvparkering_tommetanker

Jeg fikk inntrykk av at ting ikke var helt som de skulle være i dag. Jeg passerte nedre torg og oppdaget en gruppe menn som er redde for å få ting i hodet. De stod å kikket ned. Ned i et hull som ikke var der. Samtidig var det en som holdt opp noen tegninger og det så ut som diskusjonen gikk. Torget blir fint og flott og fine stein er lagt side om side i ulike mønstre. Er det noe de har glemt i farta?

Veien videre?

veien videre

Venstre eller høyre eller lavere. Av og til ligger det du leter etter like foran nesa. Av og til langt bak luggen. Eller skal jeg gå etter magefølelsen. Noen innholdsrike dager ligger like bak meg og flere ligger foran meg. Det er av nå vi gjør veivalg og ser utover terrenget. Hvilke elver skal vi krysse og hvilke fjell skal vi bestige. Kanskje våre stier krysser med andres. Allikevel er det ikke sikkert at vi møtes. Kanskje jeg finner der regnbuen treffer eller blir vassende til kness i steinrøysa nede i bakken.

Hmmm. Litt mye sammenligninger og svevende ord.  Assosiasjonene kan snart ta oss over til de dypeste daler. . . . . .Akkurat nå datt jeg selv av det jeg skrev og bør kanskje ikke skreve mer.

Uansett kan jeg slå et slag for det å være timesvis alene i skogen. Tenke, fundere eller bare lete etter poster. Pent plassert ut av mennesker med stedsans.

Prøv turorientering. Det nytter.

http://turorientering.no/oksor/turpakker/2017/sortrimmen-2017/

 

 

Pirke borti.

pirkeborti_tommetanker

Jeg skriver og skriver. Trener hodet, øyet og forstanden litt hver dag. Jeg skriver om det jeg tenker i mine tomme tanker, jeg skriver om det jeg ser med mitt tomme blikk og jeg skriver om det jeg opplever som den tomsingen jeg er. Og av og til er det to som leser det jeg skriver, av og til 1000, og en gang helt opp mot 20.000. Og jeg må være bevisst. De bokstavene som danner de ordene som havner på bloggen er viktige for meg. Eller uviktige, men allikevel noe jeg forteller videre. Jeg tenker noen ganger ikke på om de er viktige for andre. Men det viser seg at de av og til er det. Jeg må være meg selv ordene bevisst. Jeg må vite at jeg kan påvirke. Godt, men kanskje også ikke så godt. Det ligger et ansvar i det å publisere ut i det store intet-nettet. Ord kan fanges opp og brukes om igjen. Jeg vil aldri såre noen, det er ikke min styrke. Men noen gang vil jeg pirke borti og si “Hei du! Tenk før du handler!”. Av og til blir også jeg pirket borti;” Hei du! Tenk før du handler.” Og jeg takker for det. Jeg trenger pirkinga jeg og . Det er ikke alltid min noe naive verdensforståelse dekker full forståelse for aktuelle temaer. Jeg opplever ting som jeg ikke forstår og skriver allikevel om det. Men av og til ser jeg at jeg burde forstå mer og skrive mindre før jeg skriver mer om jeg selv forstår.

Vi må alle passe på og pirke litt borti hverandre.

Sees på den andre siden.

den andre siden

Min siste time kommer snart. Bare 5 timer til nå. Klokken 15.00 skjer det. Da begynner min siste time.  Klokken 15.00 på denne siste maidagen i 2017 har jeg 60 minutter igjen til min første time. Og det skjer i 12 time. Er det rart jeg er forvirret. Siste dag på en arbeidsplass jeg har hatt et år. Jeg og Kent higer etter friheten til å gjøre jobbene på en litt annen måte. Vi søker etter de små forskjellene og de store tingene,- skape oppmerksomhet som teller. Om vi klarer det er nå kun opp til oss. Kanskje vi brenner vårt lys i begge ender at tunellen. Er ikke sikker, men det brenner i alle fall. Og sulten er der. Hungeren.  Lekelysten og nysgjerrigheten som skaper innovasjon og kreativitet og driv ligger i oss. Og vi står nå foran åpningen til en ny tid. Så satser vi på at fallskjermen virker og at vi aldri lander.

Min siste time er kommet.

Halvtomm

halvtomm

Det er rart å være midt i mellom. Akkurat her jeg er nå. “Jeg hører til der borte” tenker jeg, men så er jeg der borte. Allikevel er jeg ikke på noen av stedene. Jeg er midt i mellom. Etter at jeg leverte inn min oppsigelse har tiden gått sent, men fort. Overraskende mange har gratulert meg og heier på meg. Jeg takker fra hjertet mitt for det. Jeg tror at dette vekker åtgaum i mange ikke fordi de kjenner så godt til om hvorfor jeg gjør det, hva jeg gjør nå og hvor jeg skal gå. Jeg har en fornemmelse om at mange er misunnelige på akkurat oppsigelsen. Mange drømmer om å gjøre egne ting og kaste seg ut i det ukjente kjente. Men få gjør det. Fast grunn er bedre enn stram line. Tryggheten er viktigere enn drømmene for de fleste.  Jeg tror det er mitt hopp utfor kanten og mitt frie fall de applauderer. Når jeg lander forsvinner nok manges interesse. Og når jeg nå står her og vet at fallet begynner snart oppstår det et vakuum på arbeidsplassen. Med kun 7-8 dager igjen av jobben min har jeg, i midt og mine kollegers hoder, liksom allerede sluttet. Det er lite jeg kan ta fatt i her jeg er nå og ingenting jeg kan begynne med. Men litt er det. Og de få jobbene jeg er borti mot slutten skal gjøres bra. Kunden skal bli fornøyd og min rygg skal være rak når satsen tas.  Innimellom sitter jeg og tegner og leker i Photoshop. Der jeg skal i min nye jobb har jeg ting å ta fatt i og mye jeg kan jobbe med,. Men så kan jeg jo ikke det for jeg er her og ikke der. Så jeg setter meg ned og tegner litt mer og tar ett skritt nærmere kanten.

For mange pappkrus.

markens_kaffe_tommetanker.jpg

Jeg liker ikke det jeg ser. At noen mennesker ikke liker det de ser. Vi har for mange pappkrus i markens. Alt for mange drikker kaffe. De må vekk. Vi har rett og slett for mange pappkrus i Markensgate i Kristiansand. De fleste av dem henger fast i ei hånd som haster på vei til et eller annet viktig i livet. Pappkrusene med kaffe kommer fra Lauras, snart Starbucks, Dehli de Luca, SevenEleven eller andre deilige tilbydere av slike innholdsrike pappkrus. De er fulle av de vidunderligste morgensmakene. Nykvernede kaffebønner overrislet med kokende kildevann sørger for den vidunderlige morra-kaffe-smaken i munnen. Og det til under 50-lappen. Gjennom luften siger varme dunster og det søvnige hodet som sitter i andre enden av handa som holder koppen er i ferd med å våkne. Og mens vi haster gjennom Markens med de fulle koppene i handa passerer vi de tomme koppene. Disse koppene, hvor vi kan se bunnen, sitter fast i en arm som tilhører et menneske som ikke har like mye som oss. De som ikke har overskudd til å fylle koppen selv. Som har reist langt og satset mye for at koppen i alle fall skal bli halvfull i løpet av dagen. Det er disse tomme tiggerkoppene 52 % av oss ønsker fjernet fra Kristiansand. De uten kaffe. De er fattige de som sitter der med koppen, men jeg tror vi gjør oss selv fattige om vi forbyr fattige å vise at de er fattige. De ber om hjelp. Hjelp dem. Kjøp noen gule strikkesokker, eller ei rosa lue om du ikke vil gi en tier. Dropp ditt eget pappkrus en morra og dropp heller pengene kaffen skulle ha kosta i en tom kopp. Eller gjør begge deler, nyt kaffen din og hjelp dem. Du har råd til det.

Jeg velger å tro at et menneske som sitter med en kopp i hånda  trenger en tier mer enn meg.  Jeg velger å tro at det kunne vært meg. Hadde jeg blitt født der de er født, kunne det vært meg.  Så jeg gir litt penger for jeg  vil ikke ha strikkekløeskjerf. Jeg vil bare gi dama en 10er.

Det er så lett å se gjennom dem. Gå utenom dem. Gå rundt dem. Det er så lett å ikke se dem. De hjemløse, de fattige, de sultne, de tiggende, de skitne, de annerledes folka, de som ikke tror det samme som deg.

raising_the_roof2Dette gjør foreningen Raising The Roof i Canada, noe med. De hjelper hjemløs ungdom. Og reklamebyrået Leo Burnett i Toronto med Art Director Anthony Chelvanathan har hjulpet de med denne kampanjen. Hill, hill.

http://www.raisingtheroof.org/

 

De fine avtrykk

IMG_3638.JPG

Enkelte vil nok kalle det skitt. Andre kaller det dritt, fysj og æsj. Størkna fett og appelsinsaft utover glasset. Og i seg selv er det jo kanskje det, i sin enkleste kjemiske analytiske form. Men det er tankene knyttet til denne dritten som er fin. Akkurat som når jeg går i skogen og ser avtrykket av en elg er det ikke en fordypning i jorden jeg undres over. Det er ikke noe nedtrykka torv jeg har bildet av i frontal-lappene. Jeg ser skogens konge. Majestetisk seilende innover myra. Noen avtrykk gjør slike ting med deg. Og avtrykkene som dimmet solstrålene denne morgenen lagde fine bilder i hodet. Bilder av klissete barnehender. Av et barnebarn på under meteren med svært begrensede tale-evner som like etter å ha prøvespist en appelsin løper til verandadøra for å peke på katten som var der i sted. Høylydt plaprende om noe som verken Google Translate eller vi klarer å tolke. Toneleiet antyder at ungen er sterkt kritisk til  at ikke naboens katt ventet på at dette lille mennesket skulle komme helt fram til døren. Fine avtrykk. Og det er slett ikke vaske-vegring som får meg til å la de stå et par dager til.

Til alle avtrykk hører det en historie. Og denne var fin.

avtrykk_2_tommetanker.jpg