Kristiansand Domkirke gir meg prestajonsglede

byggesett_kirkeDette er bitene i et puslespill. Bitene som preger hjernebarkene våre om dagen. Det er gøy med kirke. Ennå gøyere med domkirke. Og ennå gøyere å gjøre noe med en kirke i Norge som ikke er gjort med en kirke i Norge før. På jobben sitter Kent og meg og lager et lysshow som skal skape mystikk, storslagenhet og magi på fasaden til Kristiansand Domkirke. Et avansert 3D mapping-show skal bekle vår kirke. Vi plukker den i fra hverandre, for så å sette den sammen igjen. Det er som bitene i et puslespill. Vi utfordrer vår egen og hverandres kreativitet og visuelle skapertrang. Brikkene i puslespillet er detaljene i fasaden. Vi prøver og feiler og jobber oss oppover og nedover denne nygotiske arkitektoniske perlen av en kirke. Kanskje sitter arkitekten selv;  Henrik Thrap-Meyer der oppe i det høyeste og ser ned på kirkebygget han tegnet og som ble vigslet i mars 1885. Jeg håper han smiler og liker det han vil få se i 2018.

Det er foreløpig ingen prestasjonsangst forbundet med dette oppdraget fra Kvadraturforeningen i Kristiansand. Kun glede.

Min aller største utfordring

domkirka_2_lerret_tommetankerDet er litt rart å tenke på men det er en drøm som går i oppfyllelse. Å lage noe stort og flott som blir lagt merke til og husket. I alt jeg gjør ønsker jeg å gjøre mitt beste. Enten det er et visittkort eller en stor konsern film. I jobben min i Bigwig får jeg bruke mine kreative innspill inn mot mange ulike målgrupper for mange ulike firma fra et utall bransjer. Det er ofte det som er utfordringen. Mangfoldet. Å finne og forstå målgruppen og spisse det vi lager inn mot dem. Sammen med kollega Kent treffer vi ofte blink eller ganske nær. Vi er rett og slett flinke i det vi gjør. Det som gjør denne jobben til en så stor utfordring er faktisk målgruppen; Høytidsstemte småbarnsfamilier i førjulstiden. Vi skal ikke bare få dem til å se og registrere. Vi skal få dem til å komme opp foran kirken og vente. Utendørs. Og når showet start skal de måpe. De skal smile. De skal peke. Vi skal gjøre dem varme i hjertet og kanskje gi dem tårer i øynene. I siste del av desember skal vi male kirken med lys. Vi skal skape høytid og latter. Vi skal skape glede og mystikk og forhåpentligvis masse magi. Kvadraturforeningen gav oss utfordringen.

Vi skal 3D mappe Kristiansand Domkirke og skape et helt nytt lysshow.

Selv om det er vi to i Bigwig som lager showet gleder jeg meg som et barn til å stå på torget foran kirken og se showet for første gang.

Digigale spor

top_job_picks_for_you_tommetankerJeg aksepterer digitale spor. Jeg aksepterer vilkårene. Jeg aksepterer at du vrenger mitt liv. Jeg aksepterer at du vet mer om meg enn meg. Jeg har krysset av bokser i hytt og gevær. For hver ny App gir jeg vekk litt mer av mitt liv til verdens databasser. Men så liker jeg jo å dele og tror ikke at verden går videre med å lukke vinduer og dører. Så jeg er ikke redd for å akseptere og dele min nettadferd med verden. Jeg får de annonsene jeg muligens er interessert i og den infoen som kanskje kommer til nytte. Storebror ser meg, og det er skummelt og fint på samme tide. Det er når all denne informasjonen digitale annonsører og analytikere sitter med kommer med overraskende tilbud at jeg lurer på om jeg er på rett hylle. Siden jeg er designer og historieforteller i digitale medier gir LinkedIn meg jevnlig tilbud om utlyste stillinger som kunne passe for meg. Og alt er sånn ca. innafor og i “mi gate”.avl1_tommetanker

Helt til i dag. Jeg skumleste nedover i lista med jobbtilbud. Design, design, design, design, design, avl, design . . . . . . . . . . .AVL? De spor jeg har etterlatt på det store internettet har altså blitt analysert dit hen at jeg muligens kunne tenke meg en jobb som Fagrådgiver Avl, med nytt arbeidssted i Byrkjelo i Sogn og Fjordane.

Hmmmm. Nye utfordringer! Kanskje jeg skulle bytte beite?

avl_tommetanker

Jeg tror jeg vil tilbringe tiden sammen med dagen i dag.

møt_dagen_tommetankerHei; dagen i dag. Hvem er du? Og hvorfor står du utenfor her? Hvor kommer du fra? Hva vil du? Hvorfor smiler du? Jeg har akkurat stått opp og det første jeg møter er dagen i dag. Den er frimodig nok til å titte inn gjennom stuevinduet vårt. Jeg står der og myser litt mistenksomt. Som sørlending er jeg naturligvis like skeptisk til nye ting som halvparten av Kristelig folkepartis velgere? Jeg vet ikke hvem du er . Jeg vet jo at du er dagen i dag men der stopper det egentlig. Jeg ser på deg gjennom vinduet. Jeg vurderer deg på avstand en stund. Det er så lite jeg vet om deg der du står utenfor min dør. Jeg ser på deg og tenker. Du ser snill ut. Du ser fargerik ut. Du ser ut som en jeg kan bli kjent med. Jeg har jo heller ingen vei utenom deg så det er bare å rette ryggen, smile og gå ut og hilse på deg. Det ser ut som du har lyst til å hilse på meg også. Jeg tror vi har mye til felles og kan oppleve mye fint sammen. Jeg tror jeg vil tilbringe tiden sammen med dagen i dag.

“Hvoffor feirer vi heroin?”

halloween_skummel_tommetankerPrinsippene raser rundt i en treårings hode. Hun vet det er gøy, men hun vet ikke helt hvorfor. Hun liker å kle seg ut, men har traumer etter en tur på Sørlandssenteret hvor det over alt var edderkopper, skummelheter og smerte og: “masse blo på fålk”, som hun nervøst stotret frem. Først etter lange foredrag og plansjer og overheads begynner det å synke inn i hennes nye hode at denne kvelden kan du gå rundt til husene i nabolaget, banke på, og få gratis godteri. For bak hver en dør står det en bolle med minst 5 kg godsaker til fri avhentelse. Og at alle de med dødsmasker og blod er ikke farlige; “de er jo fålk”, som hun sa høyt til seg selv.

Selvfølgelig tar hun feil her. Hun skulle bare ha vist hvor skumle folk er, men jeg lar henne leve i uvitenhet om akkurat det noen år til. Så når prinsippet med mengder av sukkermetta gratis godteri på en onsdag hadde sunket inn var det OK å kle seg ut og bli med sine storesøsken og en bestefar i periferien.. Og uten å vite det selv ble hun skumlest av alle. For hva gjør vel en nusselig poserende supersøt nysminka 3-årig prinsesse-pony-enhjørning med stjernetryllestav ute i mørket sammen med zombier, hekser og unger med glidelås i blodige ansikt og økser i bakhodet. Hvorfor overlever hun i dette dødsinfernoet som omgir henne. Det har jeg ingen forklaring på , og det ser underlig nok ut til at det kun er meg som er reddest for akkurat henne. I et hus innekledd i edderkopper får hun til og med gå inn på do.

Ser ut til at det bare er bestefar som er redd for henne.

Bedre blir det ikke da jeg bærer hennes korte bein og ei bøtte med godt hjemover i mørket og hun spør;  “Hvoffor feirer vi heroin?”

Øyeblikkenes visuelle kraft

oktobersne_1_tommetankerForbannelsene hagler tettere enn snøen i disse dager. Parko har dekkskiftekø og ungene driver med akebrettnedsliping. Snøen kom tidlig til oss i år. Oktobersnø. Den fortvilte snøen. Hvert år blir den første snøen baksnakket og forbannet. Det er i disse mørke stundene man må se etter det vakre. Det spesielle. Kollega Cecilie pekte ut av vinduet i 4 etasje. “Se så kult!”, sa hun. Cecilie har øyne som ser. For øyeblikkenes visuelle kraft finnes der ute. Det er bare å se etter dem. Finne dem. For inne i denne forhutrende tid finnes naturens fortreffelighet. Spor i snøen. Hvitt og fint slør på høstblader. Kontraster og sammenhenger. Kle deg godt og gå ut å finn lyspunkt i mørket. Eller stå i 4 etasje og se på biler som tegner.

oktobersne_3_tommetankeroktobersne_2_tommetankeroneway_tommetanker

Jeg er aldri sikker på noe

kommentarfelt_tommetankerMeningers mot har jeg sans for. Det å tørre å uttrykke sine innerste sannheter. Men da må det signeres. Meningers mot er for de som kan stå bak sin mening med sitt navn. Kommentarfelt til diverse nyhetsformidlere kan være lærerik lesing om menneskesinnet og dets evne til å trekke korte konklusjoner om vanskelige tema. Skråsikkerhet, etterpåklokskap og skylapper er fine ingredienser i meterlange meningsutvekslinger. Av og til er det noen som tar seg tid til å svare skråsikkerheten med saklig kunnskap. Det ser ut som det er en tålmodighetsprøve til tider. “Jeg vet du har rett, men jeg tror du tar feil”, er det noen som responderer. Hva skal man si til slikt? Jeg har ikke meningers mot. Deltagelse i kommentarenes rike er ikke for meg. For jeg er aldri sikker. Ikke på noe. Jeg tror ting og mener ting, men er aldri helt sikker. Derfor klarer jeg ikke møte de som er så sikre. Selv om jeg tror de tar feil så vet jeg ikke nok til at jeg kan argumentere godt nok i mot. Av og til skulle jeg ønske jeg bare kunne kjøre på slik noen gjør det. Være så hengiven sikker i sin sak at en kan drite i det de fleste mener er fakta. I går gikk jeg forbi et analogt kommentarfelt ute på Dvergsnes. Sannsynligvis et nett-troll siden det ikke hadde avsender. Men den uredde meningen var tydelig. For i går kom det første snøfallet til Kristiansand. Meldingen var heller ikke adressert til noen, bortsett fra snøen da.

Greit nok for denne gangen. Kun snøen ble forulempet her.

Jeg skulle til å skrive en kommentar, men så ble fingeren kald.

Traske for å tenke.

 

Hvorfor er det slik? Når det er tenketid for tomme tanker reiser jeg meg. Jeg er en av dem som ikke klarer å lukke øynene, sitte stille, og konsentrere meg når jeg får en utfordring og noe å tenke på. Av en eller annen grunn reiser jeg meg opp fra min behagelige regulerbare kontorstol ved mitt flotte regulerbare kontorbord. Jeg forlater den rykende kaffekoppen jeg akkurat har hentet meg. Jeg går bort og ser på kopimaskinen. Helt uten grunn. Jeg lener meg inntil veggen på møterommet og ser på en avslått monitor. Jeg står og ser tomt ut gjennom vinduet. Det er ingenting å se på, men jeg står der allikevel. Jeg står og tenker. Jeg går rundt i gangen med et tomt blikk og en badeball. Jeg går sikkert et par hundre meter i en gang som er 7 meter lang. Jeg går inn på do uten verken å måtte bimme eller bomme. Ned trappen og opp trappen. Hodet jobber med noe mens jeg gjør ting jeg ikke husker. Det er rart at det virker sånn. For det er ofte akkurat i en slik zombievandring at den gode ideen kommer. At problemet blir løst. Først når kaffen har blitt kald setter jeg meg ned i min gode stol igjen.

Ofte med en god ide.

Alt var ikke bedre før til 16.00.

randesund_lysstøperi_tommetankerI alle fall ikke Randesund Lysstøperi. En forbanna pliktoppfyllende opplevelse i tidligere tider. Før var dette et sted hvor du trakk åreknutene litt vel langt. Med en kronglete låve full av interiørdetaljer var dette en kjærlighetstest for en hver mann involvert i ekteskapet. Tidligere tok det meg 10 minutter å se på ALT hva de hadde å by på. Min kone brukte smått litt mer tid. Sier 10 gangen deg noe? Puter og staker og “Hva synes du om denne?-spørsmål. For øvrig et spørsmål en ikke bør undervurdere. Det var en tålmodighetsprøve og en tung mørk mannlig sky hang over det stedet.

Men det var før. Gradvis har Randesund Lysstøperi fått mer testosteron. Nå er det jo rett og slett en opplevelse å dra dit. Også for menn som ikke har lest Bonytt og Hytteliv. De har geiter der. Kosegeiter. Og de selger is. Da er jeg fornøyd. Det skulle ikke mer til. Og sist helg gjorde jeg også to små barnebarn fornøy. Med ei på pakkebæreren og ei litt foran og bak på en liten sykkel fant vi veien ut dit. Det er fremdeles på landet der ute, selv om boligfeltene elger seg innpå. Det er åpent til 16.00 i dag så jeg vil anbefale turen. Det er nå trygt for menn.

https://gaveloftet.no/

 

https://gaveloftet.no/

Positive mennesker lever lengre

one_of_those_days_tommetankerSovna på sofaen i går. Etter et par øl og bolle chips sovna jeg.  Snorka vist og. Og rista litt mens jeg lå der. På TVn holdt Graham Norton på med sin lystige intervjuer. Jeg sov og fikk ikke med meg nokka. Kona vekka meg forsiktig, leda meg inn på badet og gav meg tannkost med tannkrem på. Hun hadde reid opp for meg og la meg. Jeg sovna tvert. I dag våkna jeg litt muggen. Følte meg litt råtten. Kroppen var tung og armen var nummen. Subbelyden av beina mine hang etter meg på vei til kaffekoppen. Den ble fylt og glemt. Jeg hadde en zombivalent følelse i hodet. Inn gjennom stuevinduene kom den første solen. “Drittsol”, tenkte jeg. “Ikke nok med at du brenner i øynene, selv om jeg lukker dem. Du viser fram all skitten på vinduene. Den jeg håpte skulle henge der til våren. Faen. Skulle dette bli en sånn dag?”, sa jeg høyt til meg selv.

Heldigvis for meg så sa jeg det høyt. For da hørte hva jeg sa. Lyden gikk ut av munnen min og inn i ørene, selv i min mutte morgen. “Hva er det jeg sier?”, tenkte jeg. “Jeg kan ikke bestemme meg allerede nå, klokka 08.05, at dagen skal bli tung og mørk og slapp og muggen som ei kompe.” Jeg satt litt mer stille i sofaen og så på solstrålene gjennom skitten i vinduet. Jeg satt bare å så. Og så så jeg litt nøyere. Måten de lyste gjennom fingeravtrykkene til barnebarna. Hvordan fuglebæsjen på vinduet kastet skygger helt bort til spisebordet. Jeg kikket på kræsjemerket til en spurv øverst oppe i et av glassene. Små fjærbiter hang der ennå. Jeg smilte. Alt dette hadde jeg ikke sett om jeg hadde vaska vinduene i går.

Jeg smilte igjen, og jeg tenkte på smilet.

“Dette skal bli en sånn dag!” sa jeg høyt igjen til meg selv og smilte nok en gang.

“Nå kan dagen starte.”