Ikke helt som før

COVID har gått til KØVID. Kl 1600 i gledet vi oss over muligheten til å stå i kø. Vi er i gang igjen og godt er det. Myndighetene og de som vet best har talt. Vi kan leve normalt igjen. Restriksjoner fjernes og alle med nye pass trenger ikke passe seg for oss uten pass lenger. Men på en måte håper jeg at normalt igjen ikke blir helt som før. For mens vi har begrenset oss og fulgt regler og henstillinger og vært flinke som få har jorden som vi bor på også fått tid til å si i fra til oss. Mens vi helt ufrivillig måtte se den ene sydenreisen etter den andre forsvinne og ble nektet adgang til å cruise rundt i caribbean fikk Tellus tid til å si sin mening. Den har fått nok av vår måte å behandle den på. Den har vært snill og gitt og gitt og gitt. Helt til den nesten ikke har mer å gi. Moder jord har fått tretthetssyndrom.

Så jeg håper vår nye normal vil innebære litt mer glede over det man allerede har. Nyte livet i litt saktere tempo. Smile over ting som er her. Kanskje bruke saker og ting litt lenger. Kanskje til og med reparere noe som går i stykker. For med alt som vi lar vare lenger vil også jorden vare litt lenger. Vi bor en helt fantastisk flott planet. Kos med den. Se alle miraklene som finnes. Lag en ny normal.

Kirkejusteringer

De høyere makter jobber om dagen med båndbredden til oss jordlige beboere. Det er ikke alltid budskapet når buskapen på den måten det er tiltenkt. Omrokkeringer i klokketårnet vil vise om døren fortsatt er høy og porten like vid. Kanskje det er 5G som rigges opp på tuppen av spiret. Hvem vet? For om en først skal be til dem der oppe er det lurt at meldingen kommer hurtig frem.

Under sperregrensa

Valgets kvaler er over. Skal, skal ikke. Kald, kald ikke. De valgte er valgt. Jeg synes det var et godt valg og har troa på Norge fremover. Det jeg ikke har like stor tro på er hyttelivet. For første gang krøp temperaturen under sperregrensa. I dag morges var det under 10 grader ute. Det er da vi finner ut at vi må hjem. Hjem til husets lune sofa og varme i gulvet. Men det er kanskje på tide. Vi har nytt hver dag vi har vært på Valsvikodden. Nesten 3 måneders sommerferie med bølgeskvulp som innsovningsmiddel. Så valgdagen endte med et valgresultat under sperregrensa. Nye rutiner og lover og gjøremåter må innføres på nytt. Dusje i varmtvann er et av de mer positive resultatene av hjemflytting. Tapet av utsikten er av de negative.

Men vi sees til neste sommer.

Karbonfangst

Vi kan alle gjøre vårt. Noen sier at vi ikke kan gjøre vårt før Kina gjør sitt. Men det tror jeg ikke på. Jeg tror både at jeg og kineserne kan gjøre sitt. Når jeg tar med en plastpose jeg finner i skogen eller fisker opp en isoporbit fra sjøen tror jeg at det nytter. Når jeg ser barnebarna plukke opp søppel på stranda vet jeg det nytter.Når jeg tar bussen i stedet for bilen tror jeg det blir mindre utslipp. Når jeg ser opp på himmelen og det er langt mellom flystripene tror jeg at det er til det gode. I alle fall til det penere. Jeg tror kortreist er bedre enn langreist. Jeg kaster aldri søppel i naturen og tror naturen respekterer meg fro det. Selv om jeg prøver vet jeg at jeg må bli bedre.

Jeg er født i Norge, ergo er jeg i utgangspunktet en overforbruker av rang. Kanskje kineserne sier at det nytter ikke hva de gjør – Norge må gjøre det først.

Armageddon

I går ringte jeg venner og takket for følget. Det er slutt nå. Alle mine vennskap er over. Ingen skal jeg se igjen. Jeg sa opp mitt abonnement på Netflix og har gitt alt jeg eier til noen som ikke trenger det. Mine broer er brent og mine albuer er svidd. Jeg gjorde meg klar på svaberget. Klar til å møte min skjebne og til å trekke mitt siste sukk. Lukke glemselens bok og aldri mer gå over bekken etter vann. Ei heller snuble i ei tue med et stort lass mens jeg møter meg selv i veggen. Det er over nå. Livet som jeg kjenner det. Tenkte jeg. Der ute var det til og med en seilbåt som seilte lukt inn i undergangen.

Først forsvinner Flekkerøya. Så forsvinner seilbåten. Så blir jeg slukt.

Slik satt jeg og fantaserte om denne fantastiske utsikten i går.

Er det rart jeg sliter.

NB! Dårlig dato

Om jeg tar to Solo og betaler for en blir det allikevel en dobbel. Eller? Slike ting lurer jeg på. Er det rart jeg sliter. Og når samtidig det viser seg at datoen er dårlig begynner tvilen å komme tiltalte til gode. Eller?

Og om noen lurer på hvem den gamle mannen som stod ved siden av handlevogna på Kiwi i Markens og så tomt inn i seg selv var, – Så var det meg.

Unngå abstinenser

Gamle vaner er vonde å vende og biler uten tanker er vonde å fylle. Men det finnes råd. I en overgangsfase kan en jo gjøre som denne personen. Ta med deg i din bil uten tank noen tanker. Fyll dem opp når prisen er lav. For enkelte er bensinprisjakten en altomsluttende hobby. Men som el-bileier er det ikke lenger aktuelt. Men han her har løsningen. Han unngår abstinensen som inntreffer ved kjøp av el-bil. El-bil eiere har ikke lenger unnskyldning for å henge på “tappen”, ta seg ei wiener og inngå en kaffeavtale. De må kjøre forbi med lange blikk.

Det er kun en overgangsfase.

Glamping . . . og en arbeidslampe fra Biltema.

Glamour og Camping blir fort Glamping. Det er for oss som liker camping som ikke er camping. Som liker å sove i campinghytter som ikke campinghytter men som er camping telt som ikke er telt. Oppredde dobbelsenger i stedet for ruglete liggeunderlag og klamme soveposer. Restaurant i sted for primus. Varmt vann i stedet for myrvann. Vi vil kjenne følelsen av luxus mens vi allikevel er på en campingplass. Og for et sted, Hove. Det er i kanten av Raet Nasjonalpark og skinner og syder og oser av saltvann og vannsport. Fantastisk sted. Vakkert så det holder. Og her var altså vi for å oppleve verdens dyreste campingdøgn. Omgitt av deilig dyrhetsfølelse.

Luxusfølelsen kom – – – – nesten. For at smaken av luxus ikke skulle ta helt av var det befriende å se at belysningen besto av en arbeidslampe fra Ikea. Det elektrisk opplegget så det ut som jeg hadde gjort. Peisen som reklamen sa vi kunne fyre opp i var stengt og erstatteren var en klein varmvifte ovn som ikke helt hjalp til med nattens ro. Det var små detaljer som trakk vekk biter av luxusfølelsen. Små detaljer som er lette å unngå.

Det evar glamping, men bare nesten.

Restauranten har dyktige kokker og kjempegod mat. Men selv om de visste om en veganer og to laktoseintolerante i følget var de tom for vegansk pålegg og lite laktosefri mat. De rotet med serveringen. Men på en hyggelig måte. Servicen overgikk logistikken.

Mye leppefisk i Stampa

I sommer har vi ploppet og plasket i 3. Stampe. Et fantastisk fint lite badevann i Kristiansand. En 5 minutters gåtur fra sentrum. Badeflåter og badebrygger. Sandstrand og hoppefjell. Søppeldunker og sommerdo. Stampa er fritt for brennmaneider og klypekrabber så det er trygt for de med tang-angst. Men nå tror jeg noen har satt ut en ny art i vannet. En uønsket art. En type leppefisk. Det må være mange av dem nå. Jeg har ikke sett selve fisken men jeg har sett sporene etter den. Det ligger små leppesnusbleier over alt på fjellnabbene rundt Stampa. Disse leppefiskene må være ganske slappe i leppa siden så mange av disse små bleien sklir ut. Skulle ønske at leppefiskene fikk strammet inn overleppa litt. Litt leppegymnastikk kanskje. Og om de små snusbleiene skulle skli så kunne de jo kanskje ta de med hjem igjen.

‎Torsdag ‎5. ‎august ‎2021, ‏‎21:17:17

Husk et øyeblikk. Et godt øyeblikk. Et stille øyeblikk. Et sekund av livet ditt. De stille øyeblikkene inneholder ofte den beste tiden. Da naturen roer seg for kvelden og hodet roer seg inn i en god bok. Å se Maya sitte slik å lese gjør godt. Det er et godt øyeblikk som er husket i midt ellers så tomme hode. Og et øyeblikk som kan være godt å hente frem når slutten av november nærmer seg. Når det er tristmørkt allerede klokka fire og slaps slurper seg ned fra himmelen. Da er det godt å hente frem et øyeblikk du en gang hadde. Snu blikket innover og se bildet i hodet ditt. Akkurat slik det var. Akkurat slik du husket det. Øyeblikk kan varme et tomt hode flere ganger enn når det skjedde.