Offentlige tap

I iveren etter å få tak i flere jobber hev jeg meg inn i det offentliges anbudsportaler. Jeg hadde fått et tips om at der inne lå det spørsmål og oppdrag som passet oss som firma. Og riktig nok var søkemotoren fin og rask. Hurtig kom jeg til jobber som var midt i blinken for vårt firma. Til og med ting der som var som skreddersydd for vår måte å animere på. Lykkelig uvitende tenkte jeg at dette var fint. Denne portalen var kul. Jeg klikket på oppgaven som ble etterspurt og ble fraktet inn i et rom med dokumenter knyttet til dette oppdraget. Det var først da jeg ante uråd. For her var det mange dokumenter som måtte leses. Og bare ett av dem beskrev selve oppgaven de ville få løst. Resten var innkjøpsordningsregler og forvaltningsforskrifter av offentlige midler og ansvarsdokumentfraskrivelsesparagrafer. De ville ha CV fra firma og meg og naboer og fjerne slektninger og bussjåføren fra i fjor. Det var til og med et sted hvor jeg måtte bekrefte eller avkrefte om jeg eller noen av mine kolleger hadde deltatt i terrorhandlinger. Jeg ble fort sliten av alt dette og snudde meg. Denne portalen var like tungrodd som ei sunken tresjekte. Og er det en portal jeg ikke skal gå inn gjennom igjen så er det den. For den verden jeg kom inn i der var ukjent og tørr. Den var stor og diger og forvirrende for en stakkar som meg. Jeg gikk meg faktisk vill en rekke ganger før jeg lykkelig fant utgangen igjen.

Jeg skjønner at det offentlige må ha ryggdekning i alt de gjør. Overbskyttelsesgenet dominerer alt. Dessverre fører nok alt dette byråkratiet til at mange små spesialiserte bedrifter i alle mulige bransjer ikke deltar med sin dyktighet i offentlige jobber.

Hyttefølelse hele året.

Jepp. Det er den følelsen de vil jeg skal ha om jeg kjøper ny leilighet på Lumber. Hyttefølelsen. De glemmer å tenke på at det er en inni helsikes dyr strømregning som ligger og venter på alle hyttefolk nå om dagen. Strømforbruksfrykten. Er det den følelsen. Eller er det å føle angst for å glemme å slå av ei lampe når hytta forlates. Kanskje leilighetene kommer med utedo? Jeg har hytte ved sjøen og det er et deilig avbrekk fra hverdagen og huset mitt å bo der om sommeren. Men hva om de som kjøper seg ny leilighet på Amalienborg Brygge allerede eier en hytte? Hvilken følelse vil de få når de drar på hytta? Ingenting. Apati. SameSame? Ikke noe avbrekk, for hyttefølelsen har de jo allerede hjemme.

Nei. La hjem være hjem og hytte være hytte, eller omvendt.

Hva er det som ligger på bordet og ser opp på meg?

De kommer nå. Det er jeg sikker på. Snart skal jeg bli spist! Et eneste lite egg på bordet foran meg ledet tankene dit hen at mine dager snart var talte. En smertefull endelikt lå foran meg. En liten sjeleklump med 2 kølsvarte øyne lå der på min tallerken av palmeblad. De kikket ondt opp på meg. De så for seg at jeg ville bli et fint og næringsrikt måltid. Om enn litt seigt. Egget måtte bare ligge der på bordet og vokse litt først. Bli større og farligere. Helt til det kunne hoppe ut av sitt eget skall og sluke hjernen min som den infernalske reka den skulle bli til. Det ligger et Alien-egg der foran meg.

Fantasien kan løpe litt av gårde none ganger. Men jeg husker jeg så Alien på kino når jeg var sånn ca 16 år gammel. Jeg husker de ekle eggene ennå. Og det var de som spratt opp i hodet mitt når jeg var dum nok til å ta nærbilde av rogna til de rægane som lå rosa og kokt på bordet foran meg.

Helsikes kamera.

Akk og ved

Lytt til kroppen din. For når kroppen yter motstand og sier fra at dette er ting du absolutt ikke er skapt til så bør en høre etter. I alle fall i min kropp finnes det muskelfibre som ligger i dvale. De liksom surfer av gårde i livet. Gamle men ubrukte. Andre muskler er godt brukte. Beina bruker jeg mye. De er seige og tåler en tur og en støyt og av og til når jeg tar en støyt og går en tur. Armene bruker jeg ikke like mye. De henger der mest til pynt og er praktiske apparater til hverdagsbruk. Klimpre og klapre på tastatur, løfte en kaffekopp eller sjeine en frisbee. Det takler de.

Det er verre med vedhogging. Det å svinge ei tung kløyvøks av all kraft inn i en seig grenbefengt stubbefaen er en lite brukt aktivitet for Tomm-kroppen. Allikevel driver denne strømgenererte krisen meg til denne fysiske utskeielsen. Vi har sagd ned noen gamle trær på hytta og fått bitene hjem for kløyving.

Bitene er nå kløyvd i brennbare enheter og stablet fint på plass av Lucas.

Men det blir en stund til jeg kan løfte en kaffekopp igjen.

Hvordan mister man en sykkel over gjerdet?

Kristiansand har akkurat blitt ennå litt finere. I alle fall for oss som titter over gjerdet på Lundsbroa av og til. Og alle som har mistet syklene sine over gjerdet på Thygesons Minde er nok glade nå. De har kommet til rette. Jeg går over broa hver dag på vei til jobb. På stille dager når elva er flad og sola skinner kunne man se minst 4 ulike sykler liggende nede i elva fra midt på broa. Ikke så vakkert akkurat. Jeg lurer på hvorfor også. Hvorfor ligger de der. Hvorfor mister noen en sykkel over gjerdet? Og hvorfor en handlekurv? Eller en sparkesykkel?

Uansett en stor takk til de som har plukket opp alt dette rasket fra elva. Eller det er i alle fall det jeg håper. At det er plukket opp fra elva, og ikke ligger og venter på å bli pelma uti.

Elveskrot

Av og til får de los på mer enn los

De liker å cruise rundt på havene de digre båtene. Men skal de inn og ut av vår vakre havn får de los. Kapteinen på dette Cruise Skipet må være av den overforsiktigbeskyttende arten. Ikke bare har han los med seg, men langs skutesiden følger en ubåt. Den skal sikkert ned og dobbeltsjekke dybder og lengder og se etter hvalrosspatruljer. –

Det enkle er ofte det beste. Er det så vann-skelig.

Eller er det det? I en kompleks verden med sammenhenger helt utenfor vår rekkevidde kan det være lett å miste motet og trekke enkle og forhastede konklusjoner. Allikevel er ofte den enkle første tanken ganske så god. Intuisjon og erfaring setter svar på saker og ting. Jeg er stort sett ydmyk over menneskers kunnskap. Jeg fasineres av flinke folk. Og jeg fasineres av hva enkelte mennesker bruker all sin tid og kraft på. Det er en deilig ulikhet blant oss. Et fantastisk mangfold vi må ta vare på og respektere. Og av og til kommer det enkle løsninger på store problemer. Fantastisk. Hvorfor har ikke noen tenkt på det før? tenker jeg og smiler. I jobben min møter jeg folk som brenner for mange ulike mål og meninger. Mennesker med gode løsninger på det de holder på med.

Det gjør dagen min god. Og selv om min løsning på vannmangel her i sør er ganske god, er den lite gjennomtenkt.

Iskrem til kaffen med smak av and? Overrask gjestene dine.

Alltid godt med dessert. Kremen av kremen. Is. Iskrem med smak av Lever. Iskrem med smak av elg. Iskrem i bokser fra Hugo & Celine. Vel, gjestene dine bør være gode venner. svært gode venner om du skal komme unna med denne type practical joke. Ideen kom da jeg ventet oppe hos dyrlegen. Katten var sjuk. Like overfor meg stod det en liten frysedisk med iskrem. “Det hadde vært godt med en venteis mens jeg venter”, tenkte jeg. Men den tanken holdt bare helt til jeg så ned i disken. Isboksene var fine og ved første øyekast fristende. Men så leste jeg. Disco Duck, Lickin Liver, Magic Moose. Is med smaken av and, lever eller elg. “Hmm, hvordan blir det med litt sjokoladesaus, et par mynteblad til pynt og litt jordbærstrøssel?”

Jeg mistet dessertlysten.

Og hva er ideen med iskrem til hund, og katt?

Ikke alltid hurtigste vei til Danmark.

Fjord FSTR. FASTER, FRESHER. Vi skulle til Danmark og Smukfest i Århus. Årlig tur med ferje og tog til fest. Man medbringer slett ingen bil til denne festival da drivstoffet vi inntok er forbudt også på den danske landevei. I år valgte vi Fjord Line sin raske katamaran. Raskt over til Hirtshals og rett på toget til Århus slik vi har gjort de årene vi brukte Superspeed. 1 time fra Fjord FSTR ankommer Hirtshals til toget skal gå burde holde,- tenkte vi.

Men så ble FSTR utsatt en time. Shit. Togbillett ble omgjort i siste liten. Danske Statsbaner har fine rutiner for slikt. Vi utsatt togtiden med en time siden skipet skulle gå en time senere. Det burde holde, tenkte vi. Overfarten var fin, båten var fin, servicen var god, farten var det så som så med. I stedet for 2 timer og 15 minutt tok det 3 timer. Ikke så mye FSTR. Vi hoppet i land på kaia. Den ensomme kaia. I ingenmannsland, langt vekk fra Hirtshals. Men der på kaia stod en buss med lappen Hirtshals Sentrum. Jippi!!!, tenkte vi, og hoppet på. Bussen kjørte. Men ikke til Hirtshals. Men til den andre Fjord Line terminalen hvor båten ikke lå. Vi spurte bussjåføren om når vi kom til Hirtshals. “En halv time, til 45 minutter svarte han.” Gudd, tenkte vi, hoppet av og tok en drosje til togstasjonen hvor vi ikke rakk toget. Så Fjord FSTR ble til Fjord SLWR for oss som ikke hadde bil og ville inn til Hirtshals. Heldigvis går toget ofte, så vi rakk det neste toget som vi ikke hadde billett til.

Samme skjedde når vi skulle hjem. Utsatt først en time. Så, mens vi satt i drosja på vei til ferjeterminalen i ingenmannsland fikk vi beskjed om 45 min. utsettelse til. Og den som noen gang har sett en glattcelle kan forstille seg hvordan terminalen til Fjord SLWR ser ut. Noen få harde plaststoler og hardt gulv. Ingenting mer. Folk lå strødd på gulvene. Og igjen; 2 timer og 15 minutter ble til 3 timer.

Heldigvis skulle vi ikke rekke noe tog.

De holder ut. Hvor lenge kan egentlig et opphørssalg vare?

Jeg tar bussen hjem fra Henrik Wergelandsgate. Like ovenfor bussholdeplassen ligger en butikk som sliter og skal slutte. De skal opphøre. End of story. Finito. Slutt. Ikke mere. Det er trist når butikker kaster inn årene. Det underlige med denne butikken er at årene går. Uten at jeg helt har tatt tiden så mener jeg at denne butikken har hatt opphørssalg i over et år. Det må vel muligens være opphørssalgrekord.

Jeg undrer om de sliter de som eier denne butikken. De vil opphøre. Men de klarer det ikke helt. Stadig kommer det inn varer de må bli kvitt. Sko og sokker og turgøytøy som før kostet mer enn nå.

Kanskje de ikke lykkes med opphøret. De må muligens fortsette med å opphøre.