Et sømløst liv

Hmm. Dette dukket opp i min facebook feed. Først leste jeg feil. Jeg trodde det stod søvnløst. Men ved andre sjekk stod det sømløst. Et sømløst liv. Selv bor jeg på Strømme så det er ikke helt sømløst. Jeg tar ofte Sømbussen til byen så en viss tilknytning har jeg. Søm er en riktig fin bydel. Så jeg skjønner ikke helt hvorfor utbygger av alle husene i Bjørndalen sier at det er så flott å leve sømløst. Det er fint på Søm. Der er det ganske god plass de fleste steder. Masse fine hus og butikker og skoler og det en trenger. Det meste av Søm ble til når folk ikke skulle bo så trangt. Egentlig lever jo alle som ikke bor på Søm et sømløst liv, dersom de heller ikke har familie venner og kjente der.

Så jeg skjønner ikke denne annonsen.

Bli Vakker

Vel. Blikkene som møtte meg i butikken lot meg ingen tvil. Håpløst tilfelle. Her kan ingenting gjøres. Du er forbi behandlig. Et tykt lag med teflonhud hjelper ikke her. Vi har ikke nok anti-aging på lager. Dine lashes kan ikke bli lenger. Huden kan ikke bli glødende selv med en 7 dagers intensive care treatment. Hverken Lancombe Hypnose Doll Eyes, Luxury Tan eller essential rich wrinckle cream kan forbedre det.

Jeg så blikkene så jeg sa bare ; “Takk” og gikk ut igjen.

Jeg kan ikke bli noe jeg er. Jeg er vakker nok.

Frykten for hverandre.

I seng med corona. I et år snart, har jeg vært redd for å hoste på bussen. Redd for de drepende blikkende fra mine medpassasjerer. Om ikke Covid kills you; we will! Å nyse i Markens er tabubelagt. Og i det du ser en du ikke har sett på lenge og løper i mot vedkommende for å gi en klem, bør du først sikre deg om at det ikke er i vitners nærvær. Og nå fikk jeg det. Den følelssen. Har jeg corona? Jeg var litt pjusk og sa det til naboen som ringte på. Han tok to skritt tilbake og sa; Oi!. Før hadde han sagt; God bedring. Jeg er litt pjusk så jeg kjørte til et telt. Et stort telt hvor bilen fikk plass. Der fikk jeg en overdimensjonert q-tips opp i nesen. Tror de skrapte opp noe greier fra nakken. Det føltes slik. Samtidig ville jeg nyse. Men hadde jeg nyst er jeg sikker på at det hadde dukket opp en hær av special ops som hadde skutt meg, så jeg lot vær. Litt senere fikk jeg ; ikke påvist SARS ett eller annet. Jeg var altså ikke syk.

Hva har det gjort med oss? Denne frykten for hverandre. Vi er jo oss. Vi liker hverandre. Vi vil jo si hei og gi en klem. Jeg vil ikke bytte sete på bussen selv om den bak meg snufser. Jeg vil møte vennene mine igjen. Uten å bli redd når de er mindre enn en meter fra meg.

Men det er slik det er. Vi må alle gjøre vårt for at de som kan dø av dette ikke får det. Men jeg lengter.

Jeg vil være meg igjen.

En regnbønn

Kjære gud jeg har det vått
Takk for regnet jeg har fått
Du er snill og vasker av meg
Helgefyll og skitten fra meg
Pass på liten og på stor
Intet tørker på min snor.
 
Det plasker ned fra oven oppe
Kan du ikke la det stoppe
Du er snill og vann er topp,
Det spirer opp, men mest av sopp
Pass på liten og på stor
Mens gresset drukner og snegler gror
 
Kjære gud jeg har det godt
Takk for fukten jeg har fått
Du er snill,- du holder av meg
Men nok er nok, jeg vil kle av meg
På med skjorte, – ut i været
se på solen med min kjære.

Jeg ønsker gjerne å bli hørt

Slik at jeg kan få det tørt

Amen.

Hilsen Blaudis

Takk Bamåsen

Bamåsen er fin. Den er kanskje akkurat som meg. Finest på avstand og i stummende mørke. Julelys er jo skapt for å lyse opp, pynte opp og skape stemning. De klarer det der oppe. jeg synes julerekka på Bamåsen er fin.

Det kan jeg ikke si om alle andre. Noen tror at mer lys, gir mer stemning. At dess mer dess bedre. Og jeg synes kanskje at de som liker slikt heller skulle hengt opp alt stasjet på innsiden av veggen i stedet for å belemre oss andre med å henge det på utsiden. Og noen tror også at dersom du samler alle lysene dine i en kanon og skyter dem på huset blir det vakrest.

Heldigvis er de fleste hus koselige med litt lys. Behersket lys. Og av og til smiler jeg og tenker at her er det noen med smaken i behold. Noen som tenker litt helhet og design. I begynnelsen av Hånes I Kristiansand har et helt lite nabolag skapt noe fint. Fra Strømsheia sent i går kveld så jeg de vakre lysene på Bamåsen. De som strekker seg fra hus til hus og lager et fint lite mønster. En koselig lysrekke.  Lyslenker burde vært kvotebelagt med mindre du kan vise til slike ting de gjør i Bamåsen. De har klart det der. Det er bare flott. Takk for julestemninga.

Hill, hill og god jul.

På tide å oppdatere

Det er på tide å oppdatere. Fra bussen så jeg plutselig en utenlandsk trailer som helt sikkert ikke har oppdatert kartgrunnlaget på GPS’n sin. Han har ikke fått med seg at Varoddbroa snart er historie og at den har vært stengt lenge. En oppdatering er på sin plass vil jeg tro. Det er det jo egentlig alltid. Det er alltid en oppdatering på gang.

Jo eldre jeg blir jo oftere må jeg oppdateres. Det virker som operativsystemet ikke lenger er selvjusterende. Påfyll må inntas og nye funksjoner legges til.

Lurer på hva jeg skal oppdatere i dag?

Misvisende fra Dyreparken

Et strålende tilbud fra Dyreparken nådde våre gamle ører. Barnebarn kan ta med seg en bestefar eller mor gratis som følgesvenn / ledsager. “Så fint!” tenkte jeg. For jeg er glad i Dyreparken og har ofte hatt lyst til å følge med de små men siden det er en dyrepark så er den jo også ganske dyr. Litt for mye penger for en som ikke har så mye. Men så kom dette fine tilbudet; Besteforeldre gratis i følge med barnebarn med årskort. Så jeg gikk. Smilende inn i billettluka og ble smittevernsregistrert og fikk min egen bestefar-billett. Vi trasket inn forbi en smilende billettkontrollør. Jeg kikket ned på billetten. ?????????????????? Der leste jeg; DYR Ledsager. Men? Jeg kom jo gratis inn? Skjønner ingenting? Jeg måtte ha fått feil billett for jeg syntes vitterlig at jeg var en billig ledsager.

Jeg skjønte først hva meningen med denne beskjeden var da vi forlot Dyreparken 4 timer senere. For jeg glemte et øyeblikk at vi var i den dyre parken samtidig som vi var i dyreparken. Alt er kanskje ikke så dyrt men det er mye, og mye blir fort dyrt.

Jeg var ikke en DYR ledsager. Jeg var ledsager til en som var dyr. Dyr i drift.

Dette kan umulig være Bare Blåbær

Jeg ville heller satset på RekoRingen enn Meny når det kommer til blåbær. Tror kortreist er bedre enn langreist. Det kan umulig være bare Blåbær i disse bærene på Meny. For av erfaring fra når jeg plukker blåbær om sensommeren blir jeg blå på henda og buksa og ræva og bærene safter seg med en gang. Og ligger de bitte litt ute på benken kommer andre sopper enn meg til å krype inn i bærene. Så derfor undres mitt enkle sin noe over disse ferske Blåbærene de selger på Meny. De er omtrent så langreiste som det er mulig å komme. De er plukket i Peru! PERU? Kanskje blåbærene der nede er parra med litt pulver fra valmuer for lengre holdbarhet. Hmm. Jeg tror jeg lar disse bærene være. Diese Blauwe Bessen.

Ønsker du kortreist og god mat kan absolutt det lokale nytes og smakes. Lokal mat i alle varianter fåes i Rekoringen.

Underlig vakkert

Jeg hater november helt til jeg elsker november. Det er mørkt når jeg går på jobb og jeg må slå på utelyset når jeg kommer hjem fra jobb. Og mørkere skal det bli. Det er verken varmt eller kaldt. Det er surt ute og jeg blir sur når jeg ser det. Underlig nok blir jeg ikke surere når jeg går ut i det sure mørket. På et eller annet vis lysner det i hodet i det jeg går ut i mørket.

Kanskje det er alt mørket som gjør at det lyset vi ser blir vakrere. Det svake lyset av månen som siger frem bak en liten sky. Et lite minutt er den gjemt men skaper et bilde som varmer. Underlig vakkert fra akkurat der jeg står på vei hjem fra hytta.

Det er kanskje også alt mørket i løpet av uka som gjør at alt lyset jeg ser på lørdager og søndager blir så overdøvende fint.

Sola senker seg i Vestergabet.

Av og til klarer november å roe seg. Den stilner lufta og letter på sløret. Da er det bare deilig å se ut over havet fra hytta. Det er stille. Det er klart. Ingen båter på sjøen. Ingen flystriper i lufta. Det er stille. Det er vakkert.

Det er godt å være ute. Jeg hater november helt til jeg ikke gjør det.

Jeg måtte overnatte i Dyreparken

Vi dro til Dyreparken. Og jeg slapp inn på bestefar-kvoten. Jeg slapp inn, men ikke ut. Barn som har årskort kan ta med en bestefar inn i parken. Og jeg slapp inn i byens elleville stolthet sammen med min kone og en halv-stor og to små. Inn i Parken hvor alle har vokst opp og alle har jobbet og alle har tatt bob-banen og alle har tatt Den Sorte Dame. I alle fall alle vi som bor i byen. Nå ble jeg med en ny generasjon som skal vokse opp med alt hva Dyreparken bringer inn i våre liv. Vi lo og koste oss og var i lekeland og traff min genetisk minimalt ulike venn, orangutangen. Utseendemessig er vi like men altså ørlite ulikt bygd inni. Barnebarna skrålte og tigget store rosa klissespinn til seg like ved der Sabeltann bor. Det var gøy og fint og moro og hyggelig men litt kaldt. Jeg syntes det var litt surt og kaldt. Skulle ha kledd meg bedre.

Jeg kjente det skurret litt i halsen.

Så kom det en dråpe ut av nesa.

Så snufsa jeg.

Jeg var dum nok til å nyse akkurat i det vi gikk ut av parken.

Og der stod den altså. Like etter utgangen. Plakaten med Dyreparkens smittevernregler. Plakaten som gjorde at jeg måtte snu og overnatte i Dyreparken.

“For å bidra i dugnaden og redusere smittefare . . . .

. . . .må du dessverre snu her om du føler deg syk, er i karantene eller har luftveisinfeksjon.”

Eller skjedde det bare i hodet mitt?