Blir jeg den 10.ende?

 

Det drar seg til der ute i den uvirkelige verden. Jeg går på jobb i disse dager. Og så tar jeg bussen hjem. Og når sant skal sies. Jeg møter færre folk på bussen enn jeg gjør på sykkelstien. Langt der framme sitter sjåføren. Bak sperrebånd og glassvegg. Og langt her bak siter jeg. Alene. Og dette er nesten i rushtia. 17.07 fra byen.

Det er så uvirkelig at det er litt skummelt. Det føles nesten som om hele verden har blitt til noen av de filmene jeg har sett. Jeg tror aldri jeg blir den sammen igjen. Vi opplever nå noe massivt sammen. Alle vi på hele jorden. Enten vi vil eller ikke berører det oss og vi må ta ulike hensyn og følge nye lover. Det er vondt å være i det, men fint at vi er sammen i det. Jeg tror verden blir litt annerledes fremover. Viruset vil nok bli overvunnet til slutt, men jeg tror ikke verden vil fortsette som før.

Vi lærer oss å gjør de rette tingene sammen. Vi lærer oss å hjelpe andre. Vi lærer oss respekt. Enten vi sitter stille eller er på jobb. Vi gjør alt dette sammen. Dette er en erfaring jeg helst ikke skulle hatt. Vi er også en sårbar del av økosystemet.

Vi er en del av naturen. Og vi er ikke uovervinnelige.

 

 

Er laksefisket i gang?

laksefiske_tommetanker

Jeg spaserte over broen til Nicolai Emanuel de Thygesons minne i dag. Lundsbroa. I lett duskregn og sur vind. Både lue og hette var sånn ca dradd ned i nesehøyde. Samtidig var jakkekraven dradd opp til Corona-sikker høyde. Jeg skulle verken nysesmitte noen eller bli nysesmittet på min vei over broen til Elvebredden legesenter. Jeg følte at alle visste jeg skulle til legen på hastevisitt i dag. Og alle så på meg som en potensiell smittebærer følte jeg. Til og med de i bilene som passerte.  Jeg tenkte disse paranoide tankene helt til jeg kom på at jeg skulle til legen fordi jeg tror jeg har ødelagt korsbåndet i kneet. Og sist jeg hørte så var ikke avrevet korsbånd smittefarlig. Ikke dersom du er like elendig i gammelmannsfotball som meg. “I’m not to old for this shit” tenker jeg hver søndag og spiller fotball med likesinnede. Sist søndag resulterte det i vondt i kneet som igjen resulterte i en lett haltende tur over Thygesons Minde til Elvebredden legesenter. En tur hvor folk sikkert lurte på om en også begynte å halte om en fikk influensa.

coronaventerom_tommetanker

Vel inne i venterommet satt alle de andre på en smittelengdes avstand. Det var ledig en smittesikker stol som jeg tok. Men så kjente jeg det kriblet i halsen. Jeg kremtet litt. Og da var det gjort. Alles øyne var rettet mot meg igjen. Det var som de trodde jeg var selve viruset. Det var først da jeg ble ropt opp av min faste lege og haltet overdrevent innover i korridoren at de pustet lettet ut. Da selvfølgelig inn i sitt eget jakke-erme.

Jeg fikk ikke påvist eller avkreftet noen ting hos legen, men en MR undersøkelse skal gjennomføres.

Lett haltende igjen trådde jeg nok en gang ut på Thygesons Minde. Lettere til sinns og med lua over øyehøyde hadde jeg utsyn over vakre Otra.

Det var da jeg så dem. Tjuvfiskerne.

For laksefisket er ikke i gang før til sommeren.

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Nicolai_Emanuel_de_Thygeson

 

Kan menn ommøblere?

5o_50_innredningSiden min kone har valgt å tilbringe 2 uker i Brasil ser jeg mitt snitt til å være herre i eget hus. Til å ommøblere. Jeg har vært med på det før, men da uten kommentar-rett og påvirkningskraft. Jeg har vært den fyren som under streng kommando flytter på den inni helsikes uhåndterlige stolen. Den tunge sofaen. Lampa som kommer borti alt mulig, samt en lumbagoframprovoserende grønnplante med en overraskende tung terracottakrukke. Selvfølgelig nyvannet for å tilføre litt ekstra tonnasje. Det har vært min jobb. Og som alle menn vet er ominnredning et tilfeldighetenes spill. Det er sjelden nøye planlagt. Stolen skal ikke flyttes fra A til B. Den skal flyttes fra A til H og være innom B, S, D, E, F og G på veien til H. For den drit-tunge stolen og den krumrygga potteplanten ser ut til å besitte dårlig stedsans. De, samt spisebordet, to sofaer og diverse hyller lever en stund et hvileløst liv før de finner sin plass. Ikke for den siste hvile, men i alle fall for en stund.

Men nå er jeg alene i huset og har ommøblert etter 50/50 metoden. Alle møblene i halvparten av stua.  Nært og trangt og fint i den ene halvparten og åpent og tilgjengelig på den andre halvparten. Lett å vaske på den ene delen. Vanskelig på den andre.

50/50.

Lurer på om Maya liker det når hun kommer hjem.

En oppfordring til alle kø-entusiaster på Søm.

 

Snart skal alle på Søm få busskort. Også mange av oss tilhørende i dalstråka innaførr. Broer skal bygges og rives og tuneller skal stenges og veier skal sprenges. Og køen som allerede er saktegående skal nå bli så lang og sakte at den begynner å gå bakover. Før alle køentusiastene kommer seg på jobb er arbeidstia over og de må rygge hjem igjen. Statens vegvesen, Agder fylkeskommune og Kristiansand kommune skal komme køkaoset i forkjøpet med å dele ut et spanderende busskort til hver husstand. Tror det holder til de som pleier å kjøre bil. De er som oftest alene i bilen. Jeg frykter at svartebørsmarkedet vil blomstre. Jeg kjenner mange som aldri tar bussen. Det skal bli spennende å se hvor mange voksne sjåfører som faktisk begynner å ta bussen.

Jeg tar bussen hver dag og det er helt topp. Jeg oppfordrer alle tilårskomne på Søm til å ta i mot busskortet når det kommer og ta det i bruk. La bilen stå og ta bussen. Det er bedre for alle. Det er bedre for miljøet. Det er godt for sjela. Og snart blir det litt gratis.

Noen trenger jo bilen og de må ta den, men mange trenger ikke og de håper jeg tar bussen. Kanskje vi sees. Eller kanskje alle tror at alle andre tar bussen så de tar bilen.

Hmm. Jeg tar i alle fall bussen.

 

Endelig eller elendig?

Så kom den. Nå som våren hadde festa seg i lillehjernen kom den. Snøen. endelig_snø_tommetankerDen har forflytta seg fra Hovden, ned dalen og helt til oss. Oss kystnære varmehungrige Kristiansandere som ordna beddane og satt ut solstolane. Helsike. Det som ikke skulle skje; skjedde. Det kom snø. 10 cm hvitt regn. Noen av oss elsker det. Noen av oss hater det. Enkelte danset og feiret våren mens jeg våknet opp, og gledet meg til dobbeldans innover skogen.

Jeg er glad i kaldt. Jeg er glad i snø. Jeg er glad den kom og jeg håper at den blir.

Et barnebarn jublet av den hvite nedbøren. På Vardåsen står det nå utallige små snømenn. De smiler like mye som de som laget dem. For mens vi voksne stønner og okker og ser for oss krumme rygger og tung måking – smiler barna.

Velkommen snø. Endelig.

elendig_snø_tommetanker

hei_snø_tommetanker

Et stykke krigshistorie dukket frem fra hytteveggen.

ms_seattle_brent_planke

9.April 1940 ble lasteskipet MS Seattle skutt i brann ved Kristiansand. Noen få dager etter sank det i Korsvikfjorden. Alle som bodde der ute på den tiden var vitne til dette monsteret av et skip som brant opp og til slutt sank. Blant dem var min bestefar og bestemor og far og onkler. De så dette og visste at nå var Norge i krig. Skipet som brant var lastet med mye trelast så det brant godt. Når det til slutt sank fløt det allikevel mye trelast opp.

ms_seattle_skip

Bestefar og mange andre av de som bodde rundt Korsvikfjorden hev seg i båtene og rodde ut og samlet opp materialer. Oregon Pine tror jeg tresorten var.

ms_seattle_korsvikfjorden

Ca ved den Orange ringen sank det. Ingen omkom av mannskapet. Men senere har flere dykkere omkommet under vrakdykking.

Denne historien kom frem for en dag igjen da jeg skulle bytte ut et vindu på hytta vår. Den ligger på Valsvikodden utenfor Valsvika i Korsvikfjorden. På det som en gang var gården til bestefar. Inne i veggen var det lettbrente bærebjelker og bunnsviller. Reisverket i hytta er bygget av det som i 1940 ble reddet opp av fjorden. Noen av bjelkene er tydelig brent.

Et lite vitne om en krig som var.

Et stykke krigshistorie dukket frem fra en vegg i hytta.

ms_seattle_vrak_kart

Wikipedia:

MS «Seattle» (1928) var et tysk lasteskip som kom under kryssild, ble skutt i brann og senere sank ved Kristiansand 9. april 1940.

Urolighetene i Europa førte til at skipet ble kommandert til nøytral havn. Kapteinen valgte først å gå mot den nederlandske kolonien Curaçao. Da skipet ankom Curaçao var ikke Nederland lenger en nøytral stat. MS Seattle ble satt under blokade og lå innesperret bak blokaden i lengre tid. Da skipet fant en mulighet for det, brøt det blokaden.
MS «Seattle» som fryktet å bli satt i arrest igjen av en fiendtlig stat, satte kursen nordover fra De nederlandske Antiller i Karibia. Skipet seilte først til Island og satte kursen mot Tromsø. I Tromsø var norske myndigheter på inspeksjon i skipet. MS «Seattle» fikk tillatelse til å følge den norske kysten sørover og videre til svenskegrensen. Den 8. april kom Seattle til Kristiansand og ble beordret til land av den norske jageren KNM «Gyller». Kl 0500 9. april Seilte MS «Seattle» ut fra Kristiansand i lett morgentåke, på vei ut møtte det ni krigsskip på vei inn.
MS «Seattle» signaliserte en identifisering til de innkommende krigsskipene, men fikk ingen svar tilbake. Det ble derfor antatt at det dreide seg om britiske krigsskip som var fiendtlig innstilt. MS «Seattle» valgte å snu tilbake mot byen. Det viste seg at krigsskipene var tyske. Odderøya fort identifiserte krigsskipene som tyske invasjonsstyrker og antok at MS «Seattle» hadde rollen som tysk forsyningsfartøy og skjøt to 150 mm granater mot skipet. Kort tid etter besvarte de tyske krigsskipene ilden og MS «Seattle» var fanget i kryssilden. Granatene antente trelasten ombord. Flammene grep raskt om seg. Hele mannskapet måtte gå i livbåtene og rodde til land, der de ble tatt til fange av norske styrker. Ingen av mannskapet omkom, men skipet ble liggende og brenne i flere dager i Kristiansandsfjorden, før det tok inn vann og sank i Korsvikfjorden.

Et tysk bombefly fotograferer lasteskipet Seattle den 9. april 1940 etter at det er truffet av granater fra Vestre batteri.

ms_seattle on fire

Datoen

datoen_tommetanker

De ække bare konsonantane som er blaude om dagen. Jeg er æresmedlem av kort-tidsminneforeningen. Kanskje før min tid, men slik er det. Jeg er glad i snøen og savner den littebitt i år. Savner kaldt og klart vær. Kan ikke huske helt hvordan det var i fjor, eller i forfjor, eller året før. Det var sikkert mye snø da, tenker jeg. I alle fall glimrer den med sitt fravær i år og all snøen som kommer detter ned i sin opprinnelige form; nemlig vann. Det gode er at en kan gjøre vårlige sysler midt på vinteren.

I går ville barnebarnet kjøpe en oppgradering til MineCraft. Spillet som for tiden er favoritt-tidsfordrivet på dager da snøen faller som regn. Snartenkt som jeg er, til tross for kort-tidsminne, la jeg merke til at det var oppholdsvær.

“Ok”, sa jeg. “Jeg skal kjøpe det til deg når bilen er rein.”. Gutten er kjappere i hodet enn meg og skjønte raskt sammenhengen. 2 timer etterpå satt han igjen ved datamaskinen. Med blaude sokker og blaude ermer. Men nå satt han ved et spill som var oppgradert og  jeg så ut på en bil som var rein både utvendig og innvendig.

Tror det er første gang i historien min at jeg vasker en bil midt i februar uten å fryse meg i hjel. Jeg sjekka bildene mine og fant ut at i 2018, på akkurat samme dato hadde det neppe gått.

Den gang var bussene blå og snøen lå dyp.

 

Lykke til i Baneheia

lykke_til_tommetankerBaneheia er Kristiansands egen byskog. Halvparten av Kvadraturens gater ender opp i Baneheia. Selv om utbyggere skjuler den mer og mer med sine digre bygg så vet jeg at den er der. Den ligger der og tar i mot alle oss som liker en kortreist pause i skogen. Med nok av barnevogntrillevennlige veier er en sjelden alene der oppe. Joggere, tuslere, barnehager. Det er alltid folk der. Allikevel er det plass nok. Og det er nok å se på om en ser. Ekorn og fisk og huler og planter. Ute i ett av vannene fikk jeg dette synet. Naturen er tilpasningsdyktig sies det. Og det stemmer nok det. Det vil sikkert være litt natur igjen lenge etter av vi har klart å utrydde oss selv. Naturen klamrer seg fast og tilpasser seg endringer. Jeg fasineres stadig over trær som vokser i fjellsprekker, på fjellhyller og steder en skulle tro at ingenting kunne gro. Men her er det noen som har feilkalkulert vil jeg anta. Disse to vennetrærne kommer til å slite en dag. De vokste opp av en parykk som stakk opp av Kristianiafjorden. Jeg lurer på hvor langt de klarer å vokse før de innser at dette var en dårlig ide. Den vesle tusta som stakk opp av vannet kan nok fore dem med rikelig vann, men tror kanskje den ikke kan holde oppe to furuer som vil vokse seg store og sterke. Jeg ønsker dem uansett lykke til.

hegre_tommetanker

Og går du litt stille og kikker litt forsiktig kan du kanskje se denne gråhegra som sitter og lurer.

Baneheia er fin

Jeg må skifte ut gjerdet rundt hytta.

sommerkroppen_tommetanker

Kong vinter har tatt sommerferie allerede og gradene stiger. Selv om det bare er i slutten av januar har jeg tatt det en overordnet avgjørelse som angår sommerkroppen. Jeg tror sommeren kommer uvanlig tidlig i år. Jeg skal være føre var.

Punkt 1. Jeg har leid inn en PT. En Personlig Trener. Det er dyrt. Men vi har et trenings-senter like ved der jeg bor så det skaper ikke så mye forrykkelser i dagens aktivitet. Det er vel verdt pengene. Dessuten er det veldig praktisk siden jeg ikke liker å trene selv.

Punkt2. Gjerdet rundt hytta må renoveres. Det er ikke så gammelt, men jeg ser at ønsket effekt ikke kan oppnås med småmasket grønn netting. Jeg må i alle fall skifte ut de lengdene som sees fra sjøen og fra ankomsten til hytta. Større maskevidde må nok til om jeg skal skape den rette illusjonen.

Det er bare å sette i gang før varmen virkelig kommer.

Et godt boligmarked

utsolgt_eiendomsmegler

Kristiansand er tydeligvis en populær by. Alle vil bo her. For oss som har bodd her hele livet er jo det egentlig selvforklarende. Kristiansand er en fin fin by. Og hvor populær Kristiansand egentlig er, så jeg her en kveld i vinduene til eiendomsmegleren på hjørnet. Der var alle prospektrammene tomme. De var Utsolgt? Hvem skulle tro det. En eiendomsmegler er utsolgt. Kristiansand er Kristiansand. Flere og flere skjønner det.