Vær på den sikre siden så møtes vi på den andre siden

God morgen alle sammen! “God Morgen meg i ræva” , sier dere lett irritert. “Klokken er snart 10.00, vi har vært oppe lenge! Og vi har fortsatt corona å tenke på”. “Du lever et privilegert liv”, tenker dere. “Det er jo bare deg og din kone. Ingen unger som spretter opp klokken 07.21 på en søndags morgen. Ingen som kan komme hjem fra skole og barnehage og buss og trening og smitte hue av deg.”

Og ja, det stemmer jo det. Jeg sier god morgen for det er en god morgen. For meg.  Jeg kan ikke fortelle deg at din morgen er god, men jeg kan sende et ønske til deg om det. Ønsket er oppriktig, for jeg vet at en fin start lager ofte en fin fortsettelse. Og for meg varer morgenen helt til den tar slutt. Om det er 08.00, 09.54 eller klokken tolv. Selv om jeg bor et stille liv og kan sove lenge, så gjorde jeg ikke det i dag.

Klokken 07.21 stod jeg langsomt opp. Aktivitet går langsomt i disse fjesmaskedager. Jeg stod langsomt opp og lagde en langsom frokost til meg selv. Solen som langsomt flommet inn i stua var av den vakre seine sorten og utsiktskaffe smaker bedre enn vanlig kaffe. Jeg tok på meg mitt frokostmunnbind og nippet til kaffen. Vet aldri hvor smitten er.

Og alle mine ønsker går til alle jeg kjenner og resten, med tro på at også dere kan ha en fin dag.

Vis hensyn, vis glede, vis omsorg, ta kontakt. Og er vi på den sikre siden kan vi møtes på den andre siden.

Munnbind og fotlenker

Det er med en trist uro jeg går i Markens om dagen. Det er med uro jeg tar bussen. Det er med uro jeg går på jobb. Jeg går med munnbind og holder avstand. Munnbindet virker som fotlenker. Det holder meg vekk fra mennesker jeg ellers ville omgås. Det begrenser min bevegelsesfrihet og min imøtekommenhet. Det helsikes munnbindet ødelegger dagene. Jeg kan ikke se om menneskene jeg passerer på minst to meters avstand smiler. Jeg kan ikke se om de rekker tunge til meg. Jeg kan bares se øyne over munnbind. Så trist og begrensende det er å ikke få se et gjenkjennende smil. Se hvite tenner som lykkelig sier hei. Se munnens bevegelse når en prater sammen.

Jeg er så lei av munnbind og bruker det minst mulig. Og det gjør at jeg er mest mulig på avstand fra andre. Trist hva denne tiden gjør med meg. Og sikkert med deg.

Ved inngangen til skogen i går kveld så jeg et munnbind på bakken. Det er sikkert noen som i pur glede har revet det av og løpt naken inn i skogens ensomme frihet. Jublene over at ikke vi også må holde avstand til trærne.

Når det er sagt burde kanskje den som kastet dette i naturen hatt skikkelige fotlenker.

Finn.no – Mulighetenes marked

Salg er en vitenskap. Det handler ofte om god timing. Finne målgruppa og treffe dem midt i magen med produktet ditt. Annonsen jeg fant på finn nå nettopp tror jeg har bommet totalt på timingen. Norge er i lock-down på grunn av virus overalt. Smittsomme saker. Det å prøve å selge brukte bakterier samlet for 700 spenn tror jeg kan bli vanskelig akkurat nå. Etterspørselen etter bakterier har aldri vært særlig stor, men jeg tror den er på et bunn-nivå i disse covid-dager.

Men det fine med finn.no er at de har alt der. Du kan selge alt, og kanskje noen der ute akkurat i dag mangler noen bakterier. Finn.no – mulighetenes marked.

Jeg kan finne det jeg trenger og alt jeg aldri trenger.

Håndspritrusen.

Det er et aldri så lite gruppepress om dagen. Ikke nok med at Vinmonopolet selger sprit fortere enn en trønder kan brenne. I alle døråpninger og streder står det sprit til fri benyttelse. Gratis sprit. Sånt hadde vi ikke i min ungdom Norge har blitt det forjettede land for Finner og Russere. Men for oss forsiktige sørlendinger strider det jo mot alt vi har lært. Vi skal ikke drikke. Den er grei. Vi drikker det jo ikke. Men etter en shoppingtur i byen har hendene blitt dyppet i så mye sprit at en kjenner det kribler i albukroken. Det rykker i nakken og det prikker helt ned i tærne. Beslutningsevnen daler for hver butikk en går inn i. Det suser i serken og innkjøpene blir mer og mer tilfeldige. Det er først neste dag du er i stand til å se hva du har dradd kortet på. Først når håndspritrusen har lagt seg ser du at beløpsgrensen og andre grenser er passert.

Når det gjelder spritauomaten hos oss, så måtte jeg bare gjøre den litt mer personlig. Den gulper jo sprit i hendene mine hver dag.

Jula varer helt til påske på Dvergsnes

Varer jula til påske? Enten er det slik eller så vil COOP på Dvergsnes være først ute med årets julebrus. I tidligste laget synes noen, mens andre tiljubler dette og synes jula skal vare hele året med åpning av pakker den 24. i hver måned. En annen teori er at COOP sin julebrus kanskje ikke når helt opp i de store julebrustestene og de sitter igjen med et ganske så stort lager. Kanskje de skulle lagt til en S og en K foran på etiketten for å få opp salget, eller legge til BILH først og selge hele lageret til Biltema. Det er mange tanker som går gjennom hodet på en stakkar inne på matbutikken.

Er det rart jeg sliter.

Jeg savner ikke syden

Jeg savner ikke syden. Men jeg savner mine venner. Jeg savner å bli dribla på søndagsfotballen. Jeg savner følelsen av å løpe vilt etter ballen i en liten gymsal med noen jeg kjenner. Snuble og svette og bli forbløffet over egne og andres uferdigheter. Har ikke sett dem på snart et år nå. Jeg savner dem. Jeg savner å sitte på en full buss uten å være redd. Jeg savner å sitte på en barkrakk på et utested. Tett sammen med gode kamerater og prate tull og vas i timevis. Skåle og skråle mindre enn en meter fra hverandre. Jeg savner å ikke ha lyst til å synke gjennom bakken når jeg nyser i butikken. Jeg savner smilet til hun i kassa på Meny. Jeg ser at øynene smiler, men resten er dekket av kategori 1 munnbind. Jeg savner å stå skulder ved skulder på en konsert og hoppe i takt med musikken. Jeg savner å kunne stikke innom uanmeldt. Jeg savner å kunne ringe på impuls og spørre; “Blir du med på tur?”,, uten å bli smittevurdert. Det er mye jeg savner.

Men jeg savner ikke syden. Kanskje jeg savner muligheten til restriksjonsfritt å reise dit. Men jeg savner ikke syden. En ting denne pandemien har lært meg er at større, lengre, høyere, dyrere, dypere, fortere ikke nødvendigvis er bedre. Jeg har sett at mange av de små tingene, de stillfarne opplevelsene kan være større enn de store. De korte turene kan sette dypere spor enn de lange. Jeg trenger ikke lenger sommer for å spille frisbee – golf.

Jeg savner mye, men jeg savner ikke syden.

Et sømløst liv

Hmm. Dette dukket opp i min facebook feed. Først leste jeg feil. Jeg trodde det stod søvnløst. Men ved andre sjekk stod det sømløst. Et sømløst liv. Selv bor jeg på Strømme så det er ikke helt sømløst. Jeg tar ofte Sømbussen til byen så en viss tilknytning har jeg. Søm er en riktig fin bydel. Så jeg skjønner ikke helt hvorfor utbygger av alle husene i Bjørndalen sier at det er så flott å leve sømløst. Det er fint på Søm. Der er det ganske god plass de fleste steder. Masse fine hus og butikker og skoler og det en trenger. Det meste av Søm ble til når folk ikke skulle bo så trangt. Egentlig lever jo alle som ikke bor på Søm et sømløst liv, dersom de heller ikke har familie venner og kjente der.

Så jeg skjønner ikke denne annonsen.

Bli Vakker

Vel. Blikkene som møtte meg i butikken lot meg ingen tvil. Håpløst tilfelle. Her kan ingenting gjøres. Du er forbi behandlig. Et tykt lag med teflonhud hjelper ikke her. Vi har ikke nok anti-aging på lager. Dine lashes kan ikke bli lenger. Huden kan ikke bli glødende selv med en 7 dagers intensive care treatment. Hverken Lancombe Hypnose Doll Eyes, Luxury Tan eller essential rich wrinckle cream kan forbedre det.

Jeg så blikkene så jeg sa bare ; “Takk” og gikk ut igjen.

Jeg kan ikke bli noe jeg er. Jeg er vakker nok.

Frykten for hverandre.

I seng med corona. I et år snart, har jeg vært redd for å hoste på bussen. Redd for de drepende blikkende fra mine medpassasjerer. Om ikke Covid kills you; we will! Å nyse i Markens er tabubelagt. Og i det du ser en du ikke har sett på lenge og løper i mot vedkommende for å gi en klem, bør du først sikre deg om at det ikke er i vitners nærvær. Og nå fikk jeg det. Den følelssen. Har jeg corona? Jeg var litt pjusk og sa det til naboen som ringte på. Han tok to skritt tilbake og sa; Oi!. Før hadde han sagt; God bedring. Jeg er litt pjusk så jeg kjørte til et telt. Et stort telt hvor bilen fikk plass. Der fikk jeg en overdimensjonert q-tips opp i nesen. Tror de skrapte opp noe greier fra nakken. Det føltes slik. Samtidig ville jeg nyse. Men hadde jeg nyst er jeg sikker på at det hadde dukket opp en hær av special ops som hadde skutt meg, så jeg lot vær. Litt senere fikk jeg ; ikke påvist SARS ett eller annet. Jeg var altså ikke syk.

Hva har det gjort med oss? Denne frykten for hverandre. Vi er jo oss. Vi liker hverandre. Vi vil jo si hei og gi en klem. Jeg vil ikke bytte sete på bussen selv om den bak meg snufser. Jeg vil møte vennene mine igjen. Uten å bli redd når de er mindre enn en meter fra meg.

Men det er slik det er. Vi må alle gjøre vårt for at de som kan dø av dette ikke får det. Men jeg lengter.

Jeg vil være meg igjen.

En regnbønn

Kjære gud jeg har det vått
Takk for regnet jeg har fått
Du er snill og vasker av meg
Helgefyll og skitten fra meg
Pass på liten og på stor
Intet tørker på min snor.
 
Det plasker ned fra oven oppe
Kan du ikke la det stoppe
Du er snill og vann er topp,
Det spirer opp, men mest av sopp
Pass på liten og på stor
Mens gresset drukner og snegler gror
 
Kjære gud jeg har det godt
Takk for fukten jeg har fått
Du er snill,- du holder av meg
Men nok er nok, jeg vil kle av meg
På med skjorte, – ut i været
se på solen med min kjære.

Jeg ønsker gjerne å bli hørt

Slik at jeg kan få det tørt

Amen.

Hilsen Blaudis