Ikea Ikea Ikea Ikea

Jeg har fått nytt kontor. I samme bygg som Valle Sparebank i Markensgate 2. Et fint gammelt hus og et fint nytt kontor. Her kan kreativiteten blomstre. Og det liker vi. Kaffetrakter var inkludert og stod klart på kjøkkenet. Kaffe som var rettferdig var handlet inn og filtre var på plass. Men. Men. det var ikke kopper på kontoret. Kun noe som lignet på slike suppeskåler som brukes på yoga-kurs.

Så jeg tok turen til IKEA. Der har de alt som trenges til et liv med kos. Masse stÆSJ og ting jeg kunne trenge. Men det var kopper som gjalt. Og jeg fant den fine serien Fargerik. Og jeg kjøpte seks stykker. Fornøyd dro jeg til kontoret og satt over kaffen.

Kanskje jeg skulle kjøpt noen ting og gikk inn på nettbutikken til Ikea. Der fant jeg fort kaffekoppen Fargerik til kun 15 kr stk. Men så så jeg de hadde tilbud på 4 pakning også. Kanskje jeg skulle kjøpt to 4-pakninger i stedet for 6 enkeltkopper.

Ikea har alt i tillegg til en litt uvanlig prispolitikk oppdaget jeg. Kjøp 4 kopper til prisen for litt mer.

En kopp 15 kr. – 4 kopper 69 kr.

Hmm

Dikt om fyrverkeri.

Fyrverkeri
Hvor verker egentlig fyr.
Fyr verker i luften
Fyr verker i naturen
Fyr verker i økonomien
Fyr verker i ørene
Fyr verker i øynene
Fyr verker for dyrene
Fyr verker for jorden
Fyr verker

Til alle fedre der ute.

Fyrverkeri er fint, men ikke nødvendig.

Himmelen er allerede full av stjerner.

Orions Belte fra en vinterklar natt ved Sukkevann.

Strømstøtte eller ikke?

Næringslivet har i det siste også fått strømstøtte fra staten. Enkelte bedrifter og huseiere jubler for dette etterlengtede tilskuddet i en eller ganske stram tid. Og på nettet kan du selv regne ut hvor mye akkurat du og din bedrift kan få i strømstøtte. Men kanskje de som holder til i dette bygget har regnet feil.

Forskriften med strømstøtte til næringslivet er nå vedtatt
Forskriften er vedtatt i tråd med høringsutkastet. Søknadsfristen er flyttet to dager til 11.12.2022, da må også revisors bekreftelse være utført. Kontrollhandlingene for bekreftelsen er også publisert av Enova.

Googles oppfattelse av bystatus

Hver måned kommer Google med en oppsummering av mitt liv i dagene som har vært. Hvor langt jeg har gått, kjørt, sittet, sovet og hvilke byer jeg har besøkt. Og hvem Google gir bystatus kan overraske noen og en hver. For i følge Google skal jeg i November ha vært så heldig å få besøke den lille byen Krageboen på Solsletta i Tveit. Den har et kompankt sentrum og et begrenset antall butikker. Siden byen ikke har mange høyhus virker den luftig og åpen. Antall innbyggere vet jeg ikke, men det er også begrenset.

Google kan mye men vet ikke alt.

Ønskelistegarantien

Det drar seg til. Det nærmer seg jul og de små begynner å fyre opp forventningene til besteforeldrenes evne til å tømme bankkontoen til fordel for dem selv. Ikke i form av rene pengegaver, men i form av plast støpt i ulike former. Kanskje også litt biologisk materiale i form av en hest, eller muligens teknologiske overprisede nyvinninger. Det er en stund siden sokker var godt nok. Men en stor takk til mobilkamera som er en forlengelse av en allerede utstrekt gavelistehukommelse. Uten bildene hadde nok mangt et feilkjøpt produkt havnet under treet i år. Så nå er ønskelistegarantien i alle fall på plass. Økonomien er ikke helt der den burde være i forhold til forventningene, men jeg håper de blir glade allikevel.

Vi skjønte for sent hva kanakkas mente.

En gang stoppet toget på Gjengiga ved Oggevann. Det gjør det ikke lenger. Kanskje vi var årsaken. Jeg vet ikke hvor mange timer denne gjengen brukte på forberedelser til blotet på Gjenginga. Vi planla godt. Vi gikk til garveriet og fikk billige horn som skulle bli til vikinghjelmer. Vi dro på hytta på Valsvikodden hvor vi kokte horna i håp om å få ut brusken. Brusken som lukta noe så inni helsike vondt. Vi kokte sikkert i et døgn, utendørs. Ingen brusk løsna og horna ble pelma ut i Korsvikfjorden til glede for paltorsken. Vi smelta bly og lagde vikingsmykker. Vi sydde vikingbukser av striesekker. Vi sydde jakker av saueskinn. Vi lagde hjelmer og fikk tak i horn uten brusk. Vi hadde spekepølse og fenalår og kniver og belter.

Vi planla godt. På ei gammel turisthytte ved Oggevann skulle blotet skje. Et av våre første møter med bryggerivarer av typen øl. Eller mjød som vi kalte det. Toget stoppet ved en plattform i skogen og vi tusla ned til hytta.

Etter eggerørelaging og oppdekking av vikingbordet gikk vi til våre respektive omkledningsrom.

Vi begynte det hele med et par promo-bilder. Oppstilte og fine ble vi foreviget. Så vi hadde noe å vise til våre etterkommere.

Så startet festen i skogen. Det ble heftige 2 timer.

Vi var ikke vant til øl og skjønte for sent hva kanakkas betydde.

Etter 2 timer lå vi pent spredd utover gulvet sammen med mjød og eggedosis, knuste flatbrød og klisne spekepølseskiver.

Kort-blot som det kalles.

Hva er egentilig kortreist mat?

Jeg stod stille foran fryseskapet på Meny på Rona. Jeg tenkte så de rundt meg hørte knakingen. Der stod det så fint på plakaten; “Takk for at du velger lokal mat.” En fin og god tanke. Støtt opp om lokale produsenter. Støtt det lokale og kortreiste. Men så leste jeg videre og fant ut hvem avsenderen var. Det var Finnmark Rein med kontor i Tana.

Jeg synes det er å strekke det lokale litt langt. Med hånden på hjertet tør jeg si at jeg til dags dato ennå ikke har sett Rein i de lokale skogene rundt Kristiansand. Har sett Elg, Hjort, Rådyr, Rev og Bever. Men Rein? Jeg tenkte på lange Norge og hvor langt egentlig det er til den lokale maten i Tana. Om jeg drar like langt andre veier kan jeg finne lokal mat i Tunis, Istanbul og Reykjavik.

Jeg er glad i rein og nyter det hver jul. Jule-rein er bedre enn juletorsk etter min smak. Men synes det allikevel å trekke uttrykket “Velg Lokal Mat” litt langt nå jeg står sånn ca. 2147 kilometer unna på Rona.

Hva er de underviser i 2. etasje hos Mållaget?

Tipper de fleste ungdommer sliter med å tolke overstående bilde. Er det Wall-E som er på besøk? Dem om det. De får spørre bestefar eller bestemor. Denne geniale oppfinnelsen vekker derimot gøye minner i en gammel sjel. Dette innovative apparatet med opprinnelse helt fra 1800 tallet har fulgt min skolegang på 1970 og 80 tallet. I matte-timene ble avanserte ligninger forsøkt banket inn i hodene våre via speilvendte formler som begynte oppe i taket og strakk seg skrått nedover tavla til de forsvant bak lærerens pult. En noe distre matte-lektor så undrende på oss med ryggen til tavla. Vi kikket opp i taket, beveget blikket nedover langs tavla før vi reiste oss for å se bak kateteret. Mange speilvendte utregninger i det klasserommet.

Minner fra særdeles uklare og blurede tyske gloser dukker og opp. Overheadens fokushjul hadde låst seg.

Ganske så analog moro.

Wikipedia forteller.

En overheadprojektor viser tekst og bilder fra gjennomsiktige lysark eller transparenter, det vil si A4-store, klare plastfolier. Lysarket legges oppå en lysflate på apparatet, og det gjennomlyste motivet sendes via et speil gjennom en optisk linse og projiseres på en projeksjonsduk, en hvit vegg eller annen passende flate. Speilet og linsa sitter montert på en stang over lysflaten og kan justeres for å stille inn fokus og størrelse på bildet. Lysbildene er lyssterke nok til at de kan vises i rom med vanlig dagslys.

Lysflaten på overheadprojektorer består av en fresnel-linse med riller, preget i billig, klar plast, for å gjøre lyset kraftigere og spre det jevnt utover flaten.

Arkitekt med humoristisk sans.

Alarm tilknyttet kone? Men hvilken står det ikke. På Rona Senter finnes mange tilbud. De er bare ikke så lette å finne. Jeg skulle følge min noe demente mor til tannlegen en dag. Og tannlegen har kontor i Rona Senter. En slik hyggelig rullestoltaximann kjørte oss dit og vi fant heisdøren nede i første etasje, like ved inngangen til Meny. Et stort skilt informerte oss om at tannlegen holdt til i 3. etasje. Alt vel, så vi trillet lykkelige inn i heisen og døren lukket seg bak oss. Knappepanelet lyste mot oss. Min demente mor kikket og smilte. Jeg kikket og rynket øynene. Det var ingen 3. etasje. Bare 3A og 3B. Hmmm. Jeg valgte 3A og trykket modig inn knappen. Heisen steg opp til 3A og heisdøren åpnet seg. Ut vi trillet. Det stod det et skilt; 2. etasje. Hmmmm. Vi har kommet til 3A som egentlig er 2? Vi gikk inn i heisen igjen og forsøkte håpefullt at 3B var vår destinasjon. Heisen steg litt og døren åpnet seg og vi trillet ut. Ahhh. Her var vi i 3. etasje. Nesten. For utenfor heisdøren var det en stor avsats med tre trappetrinn opp til tredje etasje. Og min smilende demente mor sitter i rullestol så trapper er utelukket. Inn i heisen igjen og denne gangen trykket jeg neste stopp, altså knappen det står 4 på. Vi steg nok en gang litt og trillet ut igjen. Endelig rett etasje. Jeg så et tannlegeskilt i enden av korridoren.

Så på 3 forsøk fant vi 3. etasje. På panelet i heisen er tre av etasjene merket for blinde. Ikke alle. Så jeg tror de muligens vil slite litt i dette bygget.

Arkitekthøyskolen er vel kanskje ikke ment for alle.

Offentlige tap

I iveren etter å få tak i flere jobber hev jeg meg inn i det offentliges anbudsportaler. Jeg hadde fått et tips om at der inne lå det spørsmål og oppdrag som passet oss som firma. Og riktig nok var søkemotoren fin og rask. Hurtig kom jeg til jobber som var midt i blinken for vårt firma. Til og med ting der som var som skreddersydd for vår måte å animere på. Lykkelig uvitende tenkte jeg at dette var fint. Denne portalen var kul. Jeg klikket på oppgaven som ble etterspurt og ble fraktet inn i et rom med dokumenter knyttet til dette oppdraget. Det var først da jeg ante uråd. For her var det mange dokumenter som måtte leses. Og bare ett av dem beskrev selve oppgaven de ville få løst. Resten var innkjøpsordningsregler og forvaltningsforskrifter av offentlige midler og ansvarsdokumentfraskrivelsesparagrafer. De ville ha CV fra firma og meg og naboer og fjerne slektninger og bussjåføren fra i fjor. Det var til og med et sted hvor jeg måtte bekrefte eller avkrefte om jeg eller noen av mine kolleger hadde deltatt i terrorhandlinger. Jeg ble fort sliten av alt dette og snudde meg. Denne portalen var like tungrodd som ei sunken tresjekte. Og er det en portal jeg ikke skal gå inn gjennom igjen så er det den. For den verden jeg kom inn i der var ukjent og tørr. Den var stor og diger og forvirrende for en stakkar som meg. Jeg gikk meg faktisk vill en rekke ganger før jeg lykkelig fant utgangen igjen.

Jeg skjønner at det offentlige må ha ryggdekning i alt de gjør. Overbskyttelsesgenet dominerer alt. Dessverre fører nok alt dette byråkratiet til at mange små spesialiserte bedrifter i alle mulige bransjer ikke deltar med sin dyktighet i offentlige jobber.