Pandemien får en til å lure på mye rart.

Ja. For med alle restriksjonene som finnes blir dagens inntrykk færre. Vi ser de samme vante tingene. Vi møter de samme få menneskene. Vi ser ingen smil bare halve ansikter. Omgivelsene er stort sett de samme. Syns- og sanseinntrykk fornyes lite. Hodet råtner sakte men sikkert vekk mens vi venter på at fornuften skal komme tilbake og at hverdagen kan bli logisk igjen. Siden inntrykkene er få må en jo begynne å lure på ting der en kan. Se etter nye ting der en før ikke har sett. Slik var det i dag morges. I en “rotekasse” i mitt lille verkstedrom fant jeg denne. Opprinnelsen er jeg usikker på. Kan ikke huske hvor den kom i fra. Kanskje det hadde gitt noen pekepinner inn mot svaret til spørsmålet mitt.

Hvorfor har noen syntes dette var en god ide å produsere?

Det føles som den er litt som debatten rundt vaksinene. Vi lager noe og får det ut på markedet så fort vi kan. Så får vi se om det dekker behovet og er nødvendig etter hvert. Denne saken her er altså en brusopptrekker og et skohorn i en og samme dings. Samtidig utformet som en gud fra et hinduistisk tempel. Hvem i all verden har satset på en slik liten innretning. Det koster jo å lage ting og en skal helst selge det en lager. Siden denne av en eller annen grunn har havnet hos meg betyr det vel at noen en gang her kjøpt denne. Og hvorfor ville noen kjøpe et bittelite skohorn med opptrekker i andre enden?

Hmm. Pandemien får en til å lure på mye rart.

Jeg gleder meg til å kaste bursdagspresangen

Jeg er en typisk “bruk og kast” type. Ikke at kona vil kaste meg. Til det har hun altfor god bruk for meg. Men jeg vil kaste. Ikke opp, selv om det ofte skjer. Jeg vil kaste bort, og langt, og der jeg vil. Jeg gikk nok en gang i gang med et nytt år på alderskalenderen min. Det skal bli et godt år med gode folk rundt meg. Og jeg gleder meg til å bruke det jeg fikk til bursdagen. For presangen skal kastes. Og kastes den riktig og riktig langt kjøpte kona like godt belønning til meg i samme slengen. 6 ulike typer øl jeg ikke har smakt før. Vakkert dandert i en fin kasse.

Så da er det drømmen at disse skal bli belønning for gode kast på disk-golf banen og ikke øl som drikkes for å glemme at jeg kastet disken med full kraft i nærmeste tre. Eller at den, etter å ha forlatt hånden min, havner på en meters dyp i Otra. Det gjenstår å se.

Nei dette skal bli bra. Takk for en fin bursdag med barnebarnsbakte kaker og at dere lot meg vinne i Monopol.

Dette er altså planen. . . . . .

En dose Jul

I en hverdag hvor antall doser har blitt et statussymbol hiver vi oss på med doser av et litt annet slag. Doser av Jul. Noe godt og varmt for hjerte og sjel. Og det er med en sørlendings stille jubel at jeg hver kveld sitter i containeren sammen med kollega Yalcin og ser alle de som stiller seg opp foran Domkirken i Kristiansand. Med forventning om noe fint. Med forventning om en god dose jul i kroppen. Litt høytidelig julestemning plassert inn i uvirkeligheten. Mange har kommet for både sin tredje og fjerde dose. For noen er det den første. Barn med store øyne sitter på skuldrene til fedre som smiler. Kjærestepar holder rundt hverandre. Mange velger å se showet gjennom mobiltelefonen. Det er vakre minutter og lyden og bildene som vises skaper ro og stillhet i hjertet.

Jeg er glad for å ha vært med på å skape dette.

Og trenger du flere doser viser vi showet hver dag frem til lille julaften. Søndag, Mandag og tirsdag kl. 17 og 20. Onsdag og torsdag kl. 17.00.

Kvadraturforeningen gjør alt dette mulig.

Se et opptak av showet her: https://fb.watch/9_K-apXcF1/

Håper ikke barna ser dette

Håper ikke barna ser dette. Snakk om nedtur. Alle illusjoner radbrekkes umiddelbart. For i sidesynet så jeg en rødkledd herre komme ut fra Kiwi med en snadderloff i handa. Han hoppet inn i en liten klump av en farkost og kjørte av sted. Det var da mine gamle øyne klarte å fokusere og rette blikket mot denne bittelille bilen. Og der stod det svart på hvitt. NISS1. Han har ikke en gang giddet å skrive ordet helt ut. Og i den lille bilen er det ikke plass til mange gaver. Rekkevidden er heller ikke allverdens så det blir lokallevering av julegaver i år. Illusjonen om nissen i sleden og ho-ho-ho og reinsdyr og bjelleklang forsvant sammen med den lille el-bilen.

Noe for Karate Kid og oss andre

Snø og regn. Frost og slaps. Underlaget kan gi noen og en hver en utfordring i disse dager. Men for å unngå iføringen av gummistrikk med brodder har jeg gått til innkjøp av noe jeg fant på helsekosten av alle steder. Det håper jeg skal være gunstig når det er glatt. Det er fint når du endelig finner noe som fremkaller og forsterker evner som trengs. Dette produktet bør begrense mine rykk og napp i det jeg beveger meg over is-svuler og andre sleipe saker.

Verdt et forsøk.

Har Ladejarlene gjenoppstått.

Jeg tror det. På en flott gård like ved Rona dukket denne karen opp på veggen. Det må bare være en Ladejarl.

“Ladejarlene var herskerne på det trønderske herresetet Lade gård i fem generasjoner fra Håkon Grjotgardsson Ladejarl sist på 800-tallet til Håkon Eiriksson sist på 1020-tallet. Jarleætten stammet etter all sannsynlighet fra Håløygslekta fra Hålogaland. Ladejarlene balanserte sin maktposisjon mellom økonomisk styrke og handel på den ene siden, og støtte fra bønder og landadel på den andre. Svært viktig for jarlemaktas «utenriks»-handel var kontrollen med den såkalte finneskatten, og handel med varer som selskinn, hvalrosstenner og andre produkter nordfra og til kontinentet.

I beretningen til Ottar fra Hålogaland fra ca. 890 forteller han om sin handelsrute fra det nordligste Nord-Norge via Skiringssal, Hedeby, Friesland til London.[2] Politisk ble jarlemakta flere ganger utfordret av kongemakta ved Harald Hårfagre, Håkon den gode, Harald Gråfell og Olav Tryggvason som ønsket å svekke ladejarlenes makt til fordel for et samlet norsk kongerike. Fra siste halvdel av 900-tallet inngikk ladejarlen Håkon Sigurdsson en taktisk allianse med den danske kong Harald Blåtann og var i perioder i realiteten enekonge i Norge, om enn med jarls navn.”

Si meg ditt navn og jeg skal fortelle deg hva du heter

Det er nok en yrkesskade. Kommet til over tid. Men den kan jeg leve med. Jeg har jo ingen planer om verken å møte meg selv i veggen eller at noen liten frue kan velte mitt store lass. Ei heller skal jeg vanne bekken mens jeg går og så vet jeg jo at gresset er alltid på den andre siden. Vel, jeg er av sorten som får bilder i hodet. Og kanskje andre bilder enn hva som var tiltenkt av den som ytrer en tekst eller fotografi eller noget annet. Slik var det i dag da jeg så en annonse for et nybygg på Tangvall. Og ikke et ondt ord om Tangvall. Det er et fint sted, hovedstaden i Søgne og porten til Høllen. Tangvall er snart for en liten by å regne. Det som satte tankene i sving, eller muligens fikk dem til å stoppe var slagordet; Bo der du lever – lev der du bor . . . . .

Tror tankene stoppet. …. Jeg kan jo ikke bo et sted jeg ikke lever, eller leve et sted jeg ikke bor . . . Denne fikk jeg ikke til. Men Tangvall er jo et fint sted å leve og samtidig bo så det stemmer vel allikevel. Kanskje tankene mine bare har satt seg fast i tapetet.

Konkurransen i eiendomsmarkedet er sterk. Så mange fine ord benyttes. På Lauvåsen er bydelen sprek. På Dvergsnes kan du bo i en Moderne Idyll, på Bjørndalssletta kan du leve Et sømløst liv og midt på Lund bor du bare et rifleskudd fra havet. . . .

Jeg bor godt på Strømme og vil fortsette med det. I nærheten har jeg mange Strømmetjenester som i vår digitael hverdag settes pris på. Strømme skole, strømme helsesenter, strømme omsorgssenter og ikke minst, neste stopp, Strømme dementlandsby. Så her blir jeg.

Men jeg vil muligens ønske å bli invitert til dette nye komplekset på Tangvall som overnattingsgjest, men da kun på fine sommerdager. For gjesterommet er på takterrassen.

Hei Facebook! JEG HAR KJØPT!

Facebook og dets like er underlig kjappe til å finne ut hva jeg har lyst på. Etter å ha googlet turtøy i noen timer og sett på best -i-test og årets anbefalinger begynner det. Annonsene. De utallige annonsene fra diverse turtøy-produsenter. Jeg blir bombardert av dem. Det er jo bra det. Jeg er jo på utkikk etter tur-tøy og det at facebook skjønner det og viser meg utvalg via annonser er topp. Det kan hjelpe meg til å finne det jeg leter etter. Så takk facebook.

Men. MEN. Hva med å lage en løsning hvor dere oppdager at jeg ikke ser på turtøy lenger. Jeg har ikke googlet det på en uke. Og vet du hvorfor Facebook? JEG HAR KJØPT TURTØY OG ER IKKE PÅ UTKIKK ETTER TURTØY LENGER. KAN DU IKKE SKJØNNE DET. I det jeg slutter å klikke meg inn på Rab, Norrøna, Lundhaags, Bergans og Klättermusen burde det gå opp et lys for dere der inne i Facebook. Enten er jeg ikke interessert lenger, eller så HAR JEG KJØPT TURTØY. Og da er jeg i hvert fall ikke interessert. Jeg teppelegges fortsatt med totalt uinteressante annonser fra tur-tøy-leverandører. Og hvorfor er de uinteressante?

JEG HAR KJØPT!

Ingen tomme tanker akkurat

På en tur til Hjemme Hos Wenche på His i Arendal i går så jeg forundret opp i luften ved bensinstasjonpasseringer. Gudd tenkte jeg høyt inni meg. For jeg hadde jo barnebarnet i setet ved siden av meg. Jeg så at prisen på bensin og diesel hadde tatt lærdom av strømprisene og føket til himmels. Kanskje dieselmagasinene er tomme. Det har ikke regna diesel på lenge så vidt jeg vet. Det var dyrt ved Lillesand. Satan, tenkte jeg inni meg. Men så kom vi til avkjøringa til His. Nok en stasjon i HydroTexaco kjeden. Her har ikke eieren helt sett prisnivået i dalstroka rundt. Prisen på mitt dyrebare drivstoff var 4 kroner mindre enn hos pumpemannen i Lillesand. Mine tomme tanker ble fylt med glede og økonomiske innsparelser. Vi stoppa og fylte. Ingen kø heller. Ikke før jeg snudde meg. Mange medtraffikanter hadde sett det jeg så. Lang kø bak meg. Økonomen i meg smilte. Jeg hadde sett tallet,-

Det hellige tall; 14.29.

Min tomme tank ble fylt til randen slik at jeg kunne gå tilbake til mine tomme tanker.

Jeg ser deg . . .

Katten Bastian har flyttet inn hos oss. En underlig katt. Vi er fosterforeldre mens hun som eier den leter etter ny bolig. Vi har hatt katter før. Katter som koser og katter som bare bor. Siste katt vi hadde var vi også fosterforeldre til. En koselig langhåra vanlig katt. Den oppførte seg som katt helt til en hoggorm tok livet av dem. Akkurat den hadde ikke ni liv. De andre kattene vi har hatt har og oppført seg som katter. Litt inne, mest ute. Kose litt og remje når de skal ut igjen. Tiden innendørs benyttes noen ganger til å klore der de ikke skal. Katter er katter.

Men Bastian overrasker. Dersom Bastian vil ut i løpet av natta, noe han sjelden vil, er han forsiktig. Han hopper opp på sengen og klapper meg så vidt på kinnet. Akkurat nok til at jeg forsiktig våkner og kan slippe han ut. Forrige katt vi hadde tok rennafart, hoppa opp i lufta og smalt inn i døra med klørne ute mens den remja som om en hel kennel var etter han. Men ikke Bastian. Om døren er lukket og han vil inn, banker han forsiktig med labben og mjauer så du nesten ikke kan høre han. Akkurat som om han er litt flau over å være til bry. Og åpner vi ikke går han snart tilbake til stolen sin. Når jeg står opp om morgenen og tusler inn på badet kjenner jeg snart en liten katt som smyger seg varmt rundt beina mine og maler som om hele huset skal renoveres. Er han tom for mat leder han meg inn til matskålen. Vil han ut leder han meg til døra. Dersom han vil ut åpner jeg ytterdøra. Og ganske ofte sitter han å vurderer om han skal ut eller ikke. Han er litt som kona. Skeptisk til trekk og over middels luftfuktighet. Han ser på været, ser på meg, og legger seg ned. Han er på en måte mer til stede enn de andre kattene jeg har opplevd. Det er litt skummelt og litt fantastisk.

Katten Bastian har overrasket med sitt underlige nærvær. Håper nesten eieren ikke finner seg ny bolig.