Kalkunene hos Røsstad

En gang var det kalkuner der. Der hvor lokketilbudet lyser. Skjønt lokketilbud? Fjorårets juletre, 30% avslag. Med 100 % færre barnåler enn julen 2019. Vel, hver sin smak. Jeg ser fordelen med å ikke støvsuge under treet, ei heller passe på at det er vann i skåla. Men; Jeg er såpass bluferdig, som en sørlending skal være, at jeg liker mitt juletre påkledd. I sin peneste grønneste julebunad. Med pynt som ikke allerede henger på treet i det du slår det opp som en paraply.

Jeg tror jeg er gammel nå. Jeg liker ekte trær.

En gang var det kalkuner der hvor led-skjermen henger i dag. Røsstad hadde en stor innhengning med kaklende kalkuner. Jeg bodde på Kongsgård 3 og syklet hver dag til Oddemarka og senere til Katta. Og om kalkunene var utenfor og drev med å krydre Prestebekken var det alltid like gøy å stikke to fingre i munnen og plystre så høyt en bare kunne. I det jeg passerte kalkunene svarte de, alle sammen, på sitt høylytte kalkunkaklespråk. Et øredøvende leven av sikkert 20 hvite hylende kalkuner.

Det skjedde hver gang. Og jeg smilte hver gang.

Fargehuset i Dalandgården

en vittig sjel har tagget

Dette var min himmel fra jeg var stor nok til å gå alene til byen. Jeg har tegnet siden jeg var liten. Det var det jeg kunne. Min far var ingeniør og kunstner. Min bror ble ingeniør. Jeg ble reklamemann. Jeg kunne ikke regne, min bror kunne ikke tegne. Den gang var Fargehuset i Dalandgården det stedet med best utvalg av tegneting. Pensler og blokker. Blyanter og farger. En god slump av ukepenger og siden hardt opptjente sommerjobbpenger (sjauer på Linjegods) ble byttet inn mot tegneutstyr på Fargehuset. Det var onkelen til en i klassen min som eide det så av og til kom vi inn i det aller helligste også; lageret. Gudd.

Jeg kunne gå der ganske lenge og lure på hvilken blåfarge jeg skulle kjøpe. Eller la fingrene stryke over papiroverflater. “Ækkededdesamme?” sa kompisen som utålmodig venta. Han hadde mest lyst til å gå inn i platesjappa innerst i Lillemarkens, ta på et par headset og høre på Thin Lizzy eller Deep Purple. Han kunne tegne han også men ville heller fylle hodet med lyder. Det rare er at i dag, 40 år senere, jobber begge vi to i grafisk bransje. Hver jul får jeg lov til å fylle domkirkens fasade med visuelle opplevelser. Og han er kunstner i tillegg til å dekorere biler.

Fargehuset er historie, og snart også Dalandgården og områda innaførr. Et nytt kvartal blir født. Gleder meg til å se hva det blir. Planene er i alle fall spektakulære.

https://www.ark-net.no/kvartal-14

En meningsløs dag . . .

Av og til våkner jeg opp til halvsøvne. Eller til halveis våken. Jeg roper ikke ut,- “God morgen nye fantastiske dag!” Selv om solen skinner er alt bare mørke. Jeg myser med et igjenklistret øye ut på den triste nye dagen. Jeg ligger for lenge og håper på å sovne igjen. Kanskje våkne opp i morra om jeg er heldig. Eller i April. Men jeg sovner ikke igjen. Jeg kan enten ligge å vri meg lenge, eller jeg kan kravle meg langsomt inn på badet og videre inn i timene som kommer. Denne dagen må tas. Den som alle andre. Og det rare er at det er ingenting spesielt som venter meg i dag. Ingenting jeg gruer meg til. Ingen ting jeg ikke vil oppleve. Det er bare følelsen av gråhet og tomhet som av og til fyller sinnet. I dag er en slik dag. Den er det ennå. Klokken er 09.06 og jeg i ferd med å ta avgjørelsen.  Om å gjøre slutt på tomheten og gråheten og kompefølelsen. Jeg vil ikke at denne dagen ikke skal ha mening. Jeg får gi den mening. Jeg får slå meg sjøl i trynet. Jeg får sparke meg sjøl i ræva. Jeg får hoppe fra taket og lande med ett bein på hver side av gjerdet. Jeg får holde mitt eget hue under kaldt vann i 20 minutter.  Jeg får ta bomba på spikermatta. Om jeg føler det samme i kveld som nå, har jeg tapt. Men i mellomtiden skal jeg i alle fall gjøre et forsøk. Jeg skal i hvert fall ha gjort mye. Kanskje bære en stein rundt huset 267 ganger. Meningsløse ting kan også gi mening på meningsløse dager. Jeg ser på orkideen som orker. Den står i gangen og gir av sin skjønnhet. Jeg ser på katten som dovent gnir seg mot leggen. Jeg tenker på kona som snart står opp. Jeg ser på regninger som skal betales. Livet mitt er jo fullt av mening. Kanskje jeg skal gå inn på hobbyrommet og se om noe jeg lager av driv-ved kan våkne til liv sammen med meg.

Jeg tar et godt tak i luggen min og drar meg opp av stolen og vekk fra PC’n. Jeg skal ut og glede meg over  alt som gir mening i livet. Gjør det du også.

Den meningsløse dagen?

Av og til våkner jeg opp til halvsøvne. Eller til halveis våken. Jeg roper ikke ut,- “God morgen nye fantastiske dag!” Selv om solen skinner er alt bare mørke. Jeg myser med et igjenklistret øye ut på den triste nye dagen. Jeg ligger for lenge og håper på å sovne igjen. Kanskje våkne opp i morra om jeg er heldig. Eller i April. Men jeg sovner ikke igjen. Jeg kan enten ligge å vri meg lenge, eller jeg kan kravle meg langsomt inn på badet og videre inn i timene som kommer. Denne dagen må tas. Den som alle andre. Og det rare er at det er ingenting spesielt som venter meg i dag. Ingenting jeg gruer meg til. Ingen ting jeg ikke vil oppleve. Det er bare følelsen av gråhet og tomhet som av og til fyller sinnet. I dag er en slik dag. Den er det ennå. Klokken er 09.06 og jeg i ferd med å ta avgjørelsen.  Om å gjøre slutt på tomheten og gråheten og kompefølelsen. Jeg vil ikke at denne dagen ikke skal ha mening. Jeg får gi den mening. Jeg får slå meg sjøl i trynet. Jeg får sparke meg sjøl i ræva. Jeg får hoppe fra taket og lande med ett bein på hver side av gjerdet. Jeg får holde mitt eget hue under kaldt vann i 20 minutter.  Jeg får ta bomba på spikermatta. Om jeg føler det samme i kveld som nå, har jeg tapt. Men i mellomtiden skal jeg i alle fall gjøre et forsøk. Jeg skal i hvert fall ha gjort mye. Kanskje bære en stein rundt huset 267 ganger. Meningsløse ting kan også gi mening på meningsløse dager. Jeg ser på orkideen som orker. Den står i gangen og gir av sin skjønnhet. Jeg ser på katten som dovent gnir seg mot leggen. Jeg tenker på kona som snart står opp. Jeg ser på regninger som skal betales. Livet mitt er jo fullt av mening. Jeg tar et godt tak i luggen min og drar meg opp av stolen og vekk fra PC’n. Jeg skal ut og glede meg over  alt som gir mening i livet. Gjør det du også.

Tåkeprat.

Snart historie. Varoddbroa vll også bli en del av min historie. Bildene her tok jeg i 2011. Jeg jobbet nede der hvor garveriet lå. Og når en går til jobb har en tid til å se. Det er gøy å være. Være til stede. Jeg ser motiver over alt. Prøver å oppleve det jeg ser der jeg er. Det er gøy. Rett og slett. En dag det var tjukk tåke og jeg kunne ikke se noenting så jeg noe. Og hvilket syn. Med en fetish for store ting som gravemaskiner, traktorer, skurtreskere og nå også broer, ble jeg helt varm i knea og viril i albuen når synet kom. Sitrende ulming i lillehjernen. Stimulansene som kom fra pupillene og rett inn i haue var deilige.

For ut av ingeneting kom noenting. Akkurat som i resten av livet. Det skjer noe hele tiden. Det meste legger vi ikke merke til for vi planlegger og tenker på trening og middag og jobben og kona og mannen og bikkja og penger og bil og traktorer og bling, bling og facebook og outlook. Om en lever litt mer akkurat nå, så ser en så mye mer. Være til stede i nuet.

Og  ut av mitt ingenting stakk toppen av Varoddbroa, og nedenfor ingenting jobbet en gravemaskin. Flott motiv. Glad jeg var til stede. Glad jeg har kamera.

Akkurat Nå ved Vollevannet

Kristiansand har et kjempegodt nett av sykkelstier. Her kan du enten sykle eller gå i ganske trygge omgivelser. Det gir rom for, og mulighet, til å forsvinne inn i egne tanker. Trafikkbildet er enkelt og jeg kommer meg til byen med autopiloten koblet til i hodet. Noen ganger går jeg 7,5 kilometer hjemmefra og til jobb uten i det hele tatt å vite hva jeg tenker på. Andre ganger løser jeg jobboppgaver eller drømmer meg bort til andre fjellheimer.

Jeg går i nuet som det heter. Og nå har akkurat det skjedd. Jeg går og går og omtrent halvveis til byen kommer jeg frem til NÅ. Og nå er akkurat der hvor sykkelstikrysset er ved Vollevannet.

Det rare er at jeg ble dradd ut av min tanketomme vandrende utilstedeværelse og inn i dette nye NÅet i det jeg kom frem til skiltet.

Det er et spennende kunstprosjekt, og modig, som Kristiansand Kommune har iverksatt. Skilt som viser annet enn retningen til det du skal. En fin måte å få de av oss som legger merke til det til å stoppe opp og tenke litt.

Erik Pirolt og Kristiansand kommune står bak sykkelveiskiltene med skrivefeil og rare stedsnavn. Kunstprosjektet skal øke trivselen for syklende.

Våre nye landemerker.

Den ligger tungt i sjøen. Det er et stort monster som preger manges utsikt . Superspeed er 211 meter lang og 26 meter bred. Pioneering Spirit er 383 meter lang og 124 meter bred.

Den er stor og ikke særlig fin å se på. Et dette et nytt landemerke. Den ligger her ganske ofte. Og vi kan takke Donald Trump for denne utsikten. I all sin frykt for større samhandling mellom Russland og Europa la han ned sanksjoner mot en rekke selskaper som jobbet med en gassledning; NordStream2. Senatet i USA vedtok før jul sanksjoner mot selskaper som er involvert i byggingen av gassrørledningen mellom Russland og Tyskland. De frykter at røret vil gjøre Tyskland energiavhengig av Russland. Mr. Trump sin inngripen gjør at dette skipet trives i Kristiansand. For ungen til dette monsteret ligger inne i Korsvikfjoden til pynt og undring. Og akkurat denne ungen brukes til å legge nevnte gassrørledning. Heller ikke ungen er akkurat pen å se på.

Men dette er kanskje de nye landemerkene i denne tiden. Kanskje den vil lyse opp høstmørke kvelder?

Vi får heie på at den Amerikanske sittende presidenten tar bena fatt ved neste valg, slik at monsteret der ute ved Andøya og ungen i Korsvikfjorden seiler sin egen sjø igjen.

Supersmoooood

Det blir en fin overfart i dag. Havet er flatt herfra til Flekkerøya og sikkert videre hele veien til Hirtshals. Tror neppe det blir vinglegåing langs bordene i restaurantene om bord. Det blir ei heller slik at du nesten får tak i den tax-fri varen du vil ha før du må ta et skritt til bake og havner med ryggen mot vinhylla. Ingen rare lyder fra hoder nede i poser.

superspeed_morgen_tommetankerI dag blir det tid for dekk. En flat morgen med en varm sol. God tur alle sammen.

Jeg er så heldig at Superspeed passerer der ute. Den er fin og se på og et fast innslag i utsikten. På stille dager kjenner vi romlingen i havet før vi ser den dukke fram bak Dvergsnestanken. Sent på kvelden er lysene fra skipet et signal på at det er leggetid for oss her inne i fjorden.

Reis trygt.

 

Tar du sjansen?

pandemix_tommetankerEr dette smittekilden? I en pose i frysedisken på Coop Ekstra på Sørlandssenteret. Og så akkurat der. Der hvor det er ganske mange folk. Jeg blir like kald som disken . . .

Pandemix? Brun ris og grøntsaker. Underlig hva jeg ser og tenker. Først smilte jeg av ordet Pandemix. Så ble jeg litt skremt. For Pandemi er alvorlig. Pandemi benyttes om en sykdom som rammer svært mange mennesker og brer seg ut over et meget stort geografisk område, for eksempel flere verdensdeler. Og så har vi den her, akkurat nå. Pandemien. Pandemien er i Norge. Men så ble jeg litt ettertenksom. Pandemien har gjort noe med vår fellesskapsfølelse. Vi har en felles fiende. Og den kan vi få bukt med om vi opptrer i felleskap. Vi gjør noe for å verne andre. Vi følger de reglene som beskytter alle. Jeg har respekt for andre og vasker hendene. De viser hensyn til meg og står en meter unna. Vi tar et felles ansvar og hoster ikke ut i luften. Vi opplever felleskap og nærhet på avstand. En underlig følelse. Og en litt god følelse også. Får håpe dette hensynet til andre vil overleve pandemien. Og her står jeg altså ved frysedisken i COOP og tenker alt dette. Butikkjeden som  handler om fellesskap.

Allikevel.

Jeg tok ikke sjansen på å kjøpe denne fryste posen med Pandemix.

For hva skjer når den tiner?

Himmelske Maneider og korttidsmimring

maneid_sky1_tommetankerDet er så fint å trø barbent på et svaberg klokken 11 på kvelden og kjenne varmen fra hele dagen strømme opp gjennom kroppen. Sitte stille og se ut over et hav som er enda mer stille. Og Maneidane har forlatt vannet og fart til himmels. De siste dagene har vært magiske. La oss mimre om dem. Hvor langt tilbake må en tenke for at det kalles mimring? 30 år? 2 år? 1 dag?

Uansett, mimring er positive tanker om noe som har vært. Så la oss ikke mimre om Juli 2020 om du da ikke tilbrakte den Noraførr. ” Æ husker Juli 2020, det var den kaldeste Juli på 22 år!” Nei nå er det tid for varm korttidsmimring. Jeg vil mimre om i går og i forgårs og dagen før. Og i morgen vil jeg huske i dag. Det er så fint ute. Det er så fint å se opp på en dus himmel med maneidskyer hengende. Det er så fint å se ned i vannet med maneider svevende.

maneid_sky_tommetankerglassmanet3_tommetankerglassmanet_tommetanker