Åsted Noge

Vitner ser ut til å ha fløyet fra stedet. I serien uoppklarte forbrytelser har det dukket opp en ny sak. Ganske fersk, men allikevel uoppklart. Det dreier seg her om et drap i skogen. Et drap som innebærer høy grad av brutalitet og mangel på skam. Det meste av beviset er fjernet. Fjernet i magen på den antatte gjerningsmannen, eller kvinnen. Kriminalteknikere fra Norsk Ornitologiske forbund kunne muligens avdekket kjønnet på uvesenet, men budsjettene hindret dem fra å delta. Vitner ser ut til å ha fløyet av sted med frykt for sine egne liv. For det antas at vi her står overfor en seriemorder. Dette åstedet vitner om en brutal effektivitet, besluttsomhet og sult.

Slik står jeg da, en enkel sjel med hodelykt. Jeg ser ned på restene av en fugl som ikke levde lenger enn til i går. Små fargerike fjær kan muligens avsløre dens identitet, men jeg er for dårlig på slikt. Og tankene går. Helsikes fantasi.

Om noen vet hva slags fugl der er hadde det vært gøy å vite.

Er det nå jeg skal dø?

“Er det nå jeg skal dø?”, tenker jeg, på vei rundt Svingervannet?. Hun gjennomførte det ikke. Heldigvis for meg kommer dette utsagnet først etter at hun kjenner på utmattelsens seige slør. Og heldigvis før jeg selv blir utmattet. Denne gangen kom det først etter ca.4,5 kilometer, og det er ny rekord. Hun har sagt; I kill you Tomm, til meg i ulike skoger rundt om kring Kristiansand. Men tidspunktet for utsagnet kommer lengre og lengre inn i turen. Det viser framskritt og bygging av både kondis og muskler.

Hun er fra Mexico City og ennå ikke helt utlært i vår norske særegenhet; nemlig TUR. Men hun nærmer seg.

Heldigvis har hun ennå ikke drept meg. Hun pleier å lysne til i sitt mørke morderiske sinn i det vi nærmer oss bilens myke seter som venter på parkeringsplassen.

I går gikk vi nesten 8 kilometer i opp og ned terreng i Vågsbygdskogen. Med meg var min Maya og vår Lucas. Han dro vi noe motstrebende løs fra et tastatur knytta opp mot FortNite. Han er flink i FortNite, men også flink til å gå tur, så han ble med. Litt kjeks og sjokolade og han lar seg lokke. Mannen til vår mexicanske venninne er fra Australia så han er vant til en walkabout.

Turen ble fin selv om skogen var noe ensformig. Men jo mer ensformig de store omgivelsene er dess gøyere er det å lete etter detaljene. De små undrene i skogen. Underveis passerte vi Brulihei. En underlig liten klump midt i skogen. Fineste sted på turen var nok Slåttehei (tror det heter det) . Bart fjell og vridde furutrær og utsikt helt til den stoppa.

Akkurat den utsikten fikk ikke vår mexicanske venn nyte. For akkurat her hadde hun mest lyst til å dytte meg utfor.

Og jeg fant chaga. Da er jeg alltid lykkelig.

Kaninens kyss ved Vassvatn.

Det skrives mye om utsatte kaniner som utsettes for utsettelse i naturen. Det er jo ikke greit å slippe de løs ute. Ikke hører de hjemme i norske skoger og hager og ikke klarer de seg spesielt godt heller. Og særlig ikke denne jeg kom over. Det hadde blitt til stein her oppe. Jeg traff på den litt ovenfor Vassvatn i Randesund. På vei opp til Ravnehei satt det en forsteina kanin og kysset ei gammal eik. Hvorfor den klinte med eika er uforståelig. Litt forvirra så den faktisk ut. Rent bortsett fra at kaninen var forsteina var turen en fin opplevelse. Det er gammal, gammal lauvskog rundt Ravnehei. Området er fredet som natur-reservat så trø varsomt og ikke bruk motorsaga på de gamle trærne. Det står noen kjemper av noen trær i denne skogen. Følelsen av urskog smyger seg inn i naturopplevelsen. Legg hånda inn på treet, lukk øynene og kjenn treets kraft. Stå en stund slik. Det er godt for sjela.

Kristiansand har mye å by på utenfor Jegers og Bymarka og Vågsbygdskauen. Alltid gøy å gå litt uttafor. Stien er ikke spesielt godt merka, men du finner nok veien. På toppen er det fin utsikt over vannene.

Tjuvhola over Byglandsfjord

Endelig tok jeg turen. Det var Maya som tok meg med. Til Tjuvhola. Helt siden jeg var liten gutt og kjørte oppover Setesdalen med familien på vei til Hovdehytta har jeg tittet opp på holet i fjellet. I ungdommen, som medlem av Oddersjås alpingruppe kikket vi opp på hålet ifra klubb-bussen. Ingen hadde vært der oppe. Og nå, endelig. Yngste bar nebarn hadde bursdag og den ble feriet på Neset Camping i Byglandsfjord. Ikke langt fra Tjuvhola. Så etter pakke rivingsåpning og pølser og kaker og kaffe sa Maya; “Skal vi gå opp til hola?” Alle barna hadde så vondt i knær og ankler at de ikke kunne bli med. De skulle heller helbrede sine dårlige ledd på hoppeputa. Men vi ble fire som gikk. Stian, Maya; meg og den lille dotten Gismo med fire bein.

Turen er ikke lang. Til gjengjeld er den bratt. Rett opp hele veien. Går du baklengs har du fin utsikt. Går du forlengs har du innsikt. Det er fin gammel skog oppover i lia. Vel oppe har du denne digre hola foran deg. 15 meter vid og 12 meter høy ved inngangen. 30 meter dyp. det går mange historier om denne hola. Den kalles jo Tjuvhola fordi den var tilholdsted for tjuver opp gjennom historien. Gjemme seg gjorde de neppe siden hula er synlig fra hele dalen.

En som samla på historier fra Setesdal, Johannes Skar budde i lengre tid på Neset, og kunne fortelle denne ville soga om Tjovehedderen:

Det var tolv røvarar som heldt seg i Tjovehedderen i Årdal, ein av dei var Rasmus Pettersen. Dei stal buskap og alt dei fann, til sist stal dei ei jente or badstoga der ho tvo seg ein jolaftan. Dette var på garden Risdal. Ho var lenge i helleren, men ei jol skulle ho av og be seg. Då strødde ho erter etter seg heile vegen attende til helleren. Folk skjøna teiknet og samla seg. Dei kom fram til hola der fantane var drukne og kåte. Ei av kvinnene fantane hadde med seg, hadde nett fødd. Så støytte dei i henne brennevin og sa: De ska bake fenta for inna! De ska bake fantann’ for otta! svara bøndane og skaut dei. Men Rasmus Pettersen berre løyste sokkebanda, så flaug han over dei. Jenta vart berga, ho gøymde seg i helleren med ota stod på.

Flere historier på Setesdalswiki.

Hakkespett fra helvete

Av en eller annen hysterisk grunn har naturen valgt en lyktestolpe utenfor vårt soverom for plassering av en mentalt forstyrret hakkespett. Fra naturens side hakker hakkespetten for å lage seg bolig eller lete etter forvirra insekter. Men denne. DENNE HAKKESPETTEN hakker kun for å irritere. Uten andre intensjoner enn å forkludre nabolagets morgenrutiner. Hadde den bare venta en times tid hadde oppførselen vakt begeistring og opplevelsesmestring. Men. MEN. Klokka er seks. En time før min myke vekkerklokkelyd forsiktig rusler meg ut av søvnen. I stedet for vekkerklokkens myke lyd kommer denne hakkespetten på besøk. Uten selvinnsikt og respekt for andres søvnmønster driver den på å hakker, hakker, hakker på en gatelykt. En gatelykt plassert utenfor vårt soverom. Uten muligheter for å finne insekter. Ei heller å hakke seg en bolig. Allikevel hakker den.

Jeg har arvet en hagle etter bestefar. Den har jeg aldri avfyrt.

Nå vurderer jeg det.

Tror jeg skal bli koteflyktning

Ehhhhhhhhhhhhhhhhhhhhh!

Jeg leste om turen men studerte ikke kartet. Jeg ville til Helleren i Urdalen. Jeg er jo litt kjent i akkurat den skauen så kartstudiet overså jeg. “Dust”, er vel det jeg kan karakterisere meg selv som i ettertid. “Idiot”, kanskje. Turen var fin og kartet er jo flatt så det så ut som en grei rundtur. Først en del oppover fra Gill til Øygards-tjønn. Langs Øygards-tjønn bor en bever som går på speed. Den feller alt den ser og mest mulig eik. Den hardeste tresorten.

Turen går videre rundt en liten topp før en gikk opp til Skråstadvarden. Målet for turen var en heller jeg ikke visste om. Har gått forbi noen ganger uten å se den. Helleren i Urdalen. Helleren var stilig den. Men ikke turen dit. Jeg så ikke helt for meg antall koter på kartet jeg måtte passere. For etter første stigning til Øygards-tjønn gikk det søren meg bare nedoverbakke til jeg stod ved bredden av Gro-vann. Og her begynte stien til himmelen, eller helvete, alt etter hvilken kondis du har. Stien går opp gjennom Kolingskar og så enda litt til oppover. Rett oppover i en snau kilometer. Tunell synet kom etter 30 høydemeter. Gjennomsvetten etter 70. Hukommelsestapet etter 100. Det var bratt. Heldigvis gikk det nedover på andre siden slik at stigningen opp til Skråstadvarden skulle bli ekstra lang. Heldigvis ikke så bratt, men der kom snøen. Slush. For annet hvert steg sklir skoen litt. Alt blir dobbelt så langt. Det ble tungt det og. Stien forsvant og fotspor i snøen var det jeg trødde i på denne bakveien opp til varden. Gudd.

Sporsnø har en ny betydning.

På Skråstadvarden satt jeg meg ned for å roe nervene og få ned pulsen. Det måtte jeg gi opp. Herfra er det heldigvis bare nedoverkoter resten av veien. Stien ned Urdalen er fin og mystisk. Dalen bærer sitt navn med rette. Og bekkene buldrer nå om dagen. Trolsk og flott i skumringen. Jeg fant Helleren. (markert på kartet).

Helleren i Urdalen

Stor var den og sikkert finere om sommeren. Herfra følger en den store bekken nedover. Fosser og stryk fyller luften med godlyder. En stor rådyrbukk stanset 5 meter fra meg. Vi nikket til hverandre og gikk hver vår vei.

Jeg kom hjem. Sliten og mett av inntrykk. Det ble en tung mil i skogen denne kvelden. Men du verden, jeg ville ikke vært foruten.

You Shall Never Walk Alone. I Vågsbygdskauen

Vi tok turen til den høyeste freds plass. Den Lille Prekestolen på Bjørkedalsheia. En til tider saktegående kø beveget seg i skogen denne fine søndagen. You Shall Never Walk Alone sier de i Liverpool. Det kan en også si om Vågsbygdskogen. Folk over alt. På nesten alle stiene. Den Lille Prekestolen er en kortreist opplevelse, og populært turmål, for de som oppsøker følelsen av høydeskrekk. Høyt ned er fortsatt langt opp. På den store Prekestolen i Lysefjorden er det så langt ned at en mister litt følelsen. Det gjør du ikke på den lille. Det er akkurat høyt nok til at jeg blir klam i kroppen. Tenna løsner. Hendene blir hvite, blodet trekker seg tilbake til sikrere områder (helst helt hjem) og det kiler i lillehjernen. Jeg stod innenfor kanten og følte jeg ble dradd utfor. Dette er en opplevelse for de med frykt for fall. Dette er et sted hvor lausbikkjer fort blir lause og ungeflokken fort blir mindre. Men du kommer ikke til å dø alene. Vi stod i kø på denne dagen.

Rent bortsett fra at dette var en anelse spektakulært var turen dit og turen tilbake ganske fin. Opp og ned og att og fram. På fine stier og langs fine Vann. Vågsbygdskogen er godt merket og turmulighetene mange. Men alene er du altså ikke. Da må du gå lengre ut på landet. Og det gjorde vi. En bitteliten avstikker og vi fant en oase i iskanten. Bjorstøtjønn var akkurat tilpasset solen i dag. Flott. Et bål ble til og vår molefunkne tenåringsturkamerat våknet til live.

Den Lille Prekestolen var et passe turmål denne dagen. 5-6 kilometer fram og tilbake fra Auglandstjønn Barnehage.

kart_lille_prekestolen

Et fuktig fenomen i skogen

Når det var som kaldest. Når isen lå tjukk ved Hamresanden og alle små vann og tjern med respekt for seg selv hadde 30 cm tjukk is. Når bekkene frøys og isen begynte å legge seg på Otra. Når det hadde vært skjerf. lue og hutrevær i minst to uker. Det var da jeg fant denne lille dammen. En bitte liten dam i skogen. Bare 5 cm dyp. Vannet var stillestående. Ingen del av en brusende bekk. Vannet var isfritt. Ved foten av et digert grantre lå den. Rart. Underlig. Mystisk og litt magisk. Jeg gikk tilbake flere ganger i løpet av kuldeperioden. Dammen lå der hele tiden uten tegn til å ville fryse. Mitt enkle hode forstår ikke slikt. Hvordan det går an eller hva som skjer. Jeg blir bare gledelig fasinert. Naturen er sjelden mangelfull.

Den gule runden – kåret til Norges beste skiløype!

Norges Beste Skiløype? Det stod svart på hvitt og den måtte jo bare oppleves. Jeg kunne ikke dra levende fra Nystølkroken uten å ha tatt den Gule Runden. Dette skulle være Norges beste skiløype. Derom strides muligens de lærde skiløpere, men du verden. De som er født med swix mellom beina. Men for en legmann som meg var dette stort. Ei niese har nemlig fått seg ei fin fin hytte på Nesfjellet ovenfor Nesbyen i Hallingdal. Hele 404 kilometer hjemmefra og 1000 meter over havet. Et bra utgangspunkt for minst 1 meter snø under skisålene. Fra hytta er det milevis med oppkjørte løyper. Fra skog til fjell. Godt merka og “trikkeskinner” hele veien. Tror en kan gå i skispor hele veien til Troms herfra. Minst.

Men altså; Den gule rundet. Det starter og ender ved Nystølkroken kafe og hytteutleige. En fin kafe midt i hyttefeltet. Et miniskitrekk for de minste og de dårligste hadde de også. Fra starten går det lett oppover i godt spredt granskog. Bare noen få små kneiker underveis. Løypa er lettgått og siden vi starter på ca 959 moh tar det ikke lang tid før fjellheimen omslutter oss med sin hvite glasur. Det var en fin dag, 3 grader pluss og sol. Vinden som kom hadde vi i ryggen. Høyeste punkt på løypa er 1106 meter, men det finnes avstikker mange steder hvor toppturer venter. Hallingknatten og Trommenatten. Fine navn på fine fjell.

Jeg har ikke gått så mange turer til fjells. Allikevel ser jeg hva som har gitt denne løypa denne fantastiske tittelen.

Det var bare flott. Like fin som mine to turkamerater denne dagen.

Nesfjellet Alpin kan anbefales når gamle og nye kunster skal få liv. Og takk til Oddersjås Alpingruppe.

Dagen var kommet. Jeg skulle utfordre lårhalsens styrken og finne bristepunktet til både høyre og venstre leggbein. Samtidig skulle to barnebarn oppleve slalombakkens gleder for første gang. De er nå store nok til at de kan bruke sine foreldres utstyr. Lite brukt har det opptatt plass i boden i mange år. Men nå var det oppvåkning av ski og bindinger. Jeg lånte utstyr i smittevennlig skibod. Vi var på Nesfjellet Alpinsenter , like ved Hallingdal et sted. Blå, himmel, hvite skyer og hvit snø. Gudd å fint. Eget skitrekk til oss søringer som ikke kan forskjellen på høyre og venstresvinger. Jeg dro langt tilbake i hukommelsen i min idrettskarriere denne dagen. Av en eller annen misoppfattet grunn meldte jeg meg inn i Oddersjå sin Alpingruppe i en alder av 14. Tenåringsdum som jeg var slo det meg ikke at Kristiansand ikke er skisportens vugge. Det gikk hele to år før akkurat det slo meg. Men vi hadde det gøy. Opp og ned til Hovden i en falleferdig klubb-buss som til slutt også brøt sammen. Vi stod på ski til vi sovna. Og enkelte ferdigheter sitter ennå igjen i en gammel skrott.

Basics kan jeg og det var det en stolt bestefar klarte å bringe videre til disse to denne dagen. Etter noen timer i opplæringsbakken satt svingteknikken godt nok til at vi tok trekket til topps.