Stille undring

utedo_hovden_tommetankerJeg satt meg ned et lite stykke bortenfor utedoen. Den var forfallen og manglet både vegger, dopapir og bilder av kong Olav og dronning Maud. Jeg satt der i stille undring. En gang satt det noen der borte, på den grå doen. De satt og tissa der og bæsja der. Hvem de var vet jeg ikke. Men en gang bodde det noen her. Lenge før biler suste forbi i 100 km timen. Den lille plassen ligger langs elva ved Lislefjødd.  Og bortenfor der igjen, bak trærne, går riksvei 9 mellom Hovden og Haukeligrend. Om vinteren er det av og til 2-3meter snø her og veien hvor bilene suser forbi i 100 kmt stenges. De som en gang bodde her var her lenge før alle bilene kom, kanskje før veien kom. De bodde rett og slett langt vekk. Men det var her de levde. Det var her de måtte på do. Her som det om vinteren kan bli 30 minusgrader, kuling, og like mye snø som doen er høy. Jeg satt et stykke unna i undring og lurte på hvem som på de kaldeste dagene løp stykket mellom det lille huset og doen. Tipper det gikk fort. Det var et hardt liv, men det var det de hadde. De satt også på denne doen på varme sommerdager med døra oppe og følte solens varme og elvas milde sus. De følte også regnbuens magiske kraft. De levde et liv her fordi det var deres. Jeg satt i undring på en dag hvor himmelen stod for dramatikken. Den vesle plassen lå badet i solens stråler mens regnet datt og himmelen svartnet til. Og regnbuen pekte på huset hvor de som brukte doen hadde bodd. Jeg satt i undring.

Jeg lurer på hvem som gikk på do her.

husmannsplass_lislefjødd_2_tommetankerhusmannsplass_lisllefjødd_tommetankerhusmannsplass_lislefjødd_3_tommetanker

 

 

Blaud uten badeland

hovdenut_2_tommetankerDet var grått og regn. “Vi er garantert å bli klissklass om vi går på tur i dag.”, sa jeg fornuftig til mine to turvenner; Maya og Lucas. “Skal vi heller gå i badelandet så slipper vi å bli så våte,” fortsatte jeg i all min visdom. Så vi bestemte oss i plenum for å gå til Hovden badeland. På den måten kunne vi i allefall betale for å bli kliss klass. Vi pakka badebukse og store håndklær. Vel fremme stod vi å kikka inn vinduet på en haug med småbarnsfamilier som hadde det moro i sklier og basseng samtidig som de løp og hylte. Ved noen bord satt ei slekt i badetøy og nøt noen feite hamburgere med pommes frites ispedd en sterk eim av klor. Selv fra utsiden av vinduet fornemmer vi høylytt Badelandskaos. Vi så først på alle dem der inne, deretter på hverandre. “Jeg går på kafé”, sa Maya. “Vi går på tur”, sa meg og Lucas. Vi var passelig godt kledd og jeg hadde en liten reservetursekk i bilen. “Vi går mot den klumpen der,” sa jeg og pekte på Hovdenut. “OK”, sa min lille turkamerat. “Vi gjør som vanlig, vi går til vi snur.” “OK”, sa min lille turkamerat igjen. Hovdenut er ikke langt unna, men den er bratt unna. Og i lett regn og lett tåke og lett vind og lett kaldt er det ennå brattere. Men vi skravla og gikk og glemte helt at vi ble kalde og blaute. Han fikk et sitteunderlag inn under jakka, over brystet. Det varmer alltid. Jeg hadde med ekstra sokker i sekken. De funka som votter helt til de og ble blaude. Og vi glemte å snu når vi kom til topps. Vi stoppet opp litt på toppen og så forbipasserende skyer med litt utsikt innimellom. Langt vekke var det snø på toppene. Men det hadde ikke vi. Vi trengte ikke snø for å være kalde. Vi gikk ned på andre siden. Ned og rundt og fant en vei. Vi gikk oss vill. Vi fant oss selv igjen. Vi ringte Maya og en varm bil kom og møtte oss.

Vi ble nok like blaude som om vi hadde gått i Badelandet. Og helt sikkert kaldere. Allikevl smilte vi begge to mer enn om vi hadde vært i badelandet. Vi hadde valgt et sted uten inngangspenger. Uten klor. Uten folk. Et sted med gjørme og glatte fjell. Vi hadde rett og slett hatt det blaut, kaldt og flott.hovdenut_tommetankerhovdenut_3_tommetanker

Ytre Galteristi

maya_ytre_galteristi_tommetankerDet handler ikke alltid om lengde. Det handler ikke alltid om den høyeste toppen. Det handler ikke om at ingen skulle tru at vi hadde vorri der som nokon kunne bu. Det handler ikke om Maya eller meg eller Lucas. Det vil si dessverre at det handler litt om meg og Facebook og blogg og behov for å bli sett og sånn. Det handler ikke om hvor flinke vi er, hvor sterke vi er, hvor spesielle vi er. Det handler bare om oss. Tre stykker folk som drar på tur sammen. To store og en liten. Jeg vil gå langt. Lucas vil gå kort. Maya vil gå fint. Og det var det vi gjorde. Vi gikk akkurat langt nok og akkurat kort nok og akkurat fint nok til at alle hadde det flott. Og Hovden viste seg fra sin stilledramatiske side. En deilig Setesdalsk kombinasjon av mørk himmel, duskregn, vind og strålende sol. Vakker himmelsk dramatikk. Sekken klamra seg fast på ryggen min helt til den tømte sitt innhold. Vi fant den luneste kroken og pølser med sprøløk omgitt av lomper ble nytt sammen med utsikten. Vi hadde det kjempefint alle sammen der på Ytre Galteristi. Selv om vi ikke gikk langt eller høyt eller spektakulært. Vi gikk sammen og opplevde hverandre og vakker natur. Det handlet om oss . Og det var fint.

maya_lucas_galteristi_tommetankermaya_lucas_hovden_tommetanker

Gutten i starten av regnbuen

Det sies at det er i enden av regnbuen skatten ligger. Denne gangen var det i starten. Lucas er en utforsker og det er gull verd. Egentlig var dette en jobbe-dag. Han skulle høytrykks-spyle båten som var dradd på land. Og en liten stund var lufta fyllt av skrekkslagne blåskjellunger og furutrærne oversvømt av grønske fra skroget. Men det systematiske er ikke alltid for han. Ikke i dag. Etter hvert ble det  tilfeldig høytrykks-spyling av de nærliggende omgivelsene. Av og til spylte han der han skulle. Av og til ble jeg blaut.

Av og til lagde han en vakker regnbue.

Jeg lurte på hvor spurvene var blitt av?

hyttehauk_1_tommetankerJeg var klar over at når måkene forsvant var det fordi de trakk av gårde for vinteren. Det samme med gjessene og stærene og trostene. Men spurvene? Hvor er alle spurvene blitt av, tenkte jeg? I dag fikk vi svaret. Utenfor frokostvinduet på hytta satt det en liten feit fugl med spisst nebb og kvasse klør. Ikke bare var hun kledd i fjær. Men hun hadde noen fjær i nebbviken også. En feit og fin fru spurvehauk satt og fordøyde frokosten rett utenfor hytta. En flott og skummel liten hauk. En flygingens mester. Med korte kraftige vinger kan den forfølge de stakkars små spurvelignende flygende mellommåltidene gjennom skogen. Det var gøy å se så nærme. Vår egen hyttehauk.spurvehauk_valsvk_tommetanker

 

Høstvarsel

hjemmekontor_hegre_tommetankerMørkets krefter kryper inn over oss. Lyset svinner og regnet vinner. Det blåser opp og ting blåser ned. Det er ikke bare vinden som trekker. Det gjør fuglene også. Store flokker suser over hodene våre og samles i skravlende tretopper. De sitter der og diskuterer retning og medvind. Noen vil være litt lenger på Sørlandet. Noen vil til Barcelona. Atter andre vil til Skottland? Tilslutt tar de fornuften fangen og reiser av gårde i sluttet formasjon. Tilbake står jeg og ser etter dem. Livets løse fugler. Det er jeg som må stå tilbake og kle på meg. Et nytt lag ullundertøy for hver uke som går. Bare for å nå et metningspunkt i januar en gang. Da begynner løken Tomm å ta av seg lag etter lag igjen. Helt til jeg ser fuglene komme tilbake. Høsten er her. Den er uendelig mangfoldig og forblåst vakker.

Og litt skummel.

hjemmekontor_edderkopp_tommetankerhjemmekontor

 

Falkodden eller Polioheim? Ta turen

falkodden_tommetankerFalkodden. Et flott navn. Og den bærer sitt navn med rette. Denne odden var ikke som andre odder. Riktignok er den laget av litt fastland som stikker et stykke ut i et vann, men der slutter vel likheten. Det var en odd odde. En odde hvor en falk kunne bodd.

En soldag i starten av September tok vi turen. Falkodden hadde jeg hørt om men alltid gått forbi. For det er en kort tur. Litt kort for meg alene. Men denne dagen var den akkurat lang nok. Vi hadde med en tre-åring. Og med bein som bare har vokst i tre år er det nok med 2km hver vei. Vi pusta og pesa opp bakkene. Både innpust og utpest. Pust og pest.  Og litt puh! Turen starter innenfor Drangsholt og går langs gamle Høvågvei et stykke. Tveit turlag sørger for at du ikke kan gå deg vill. Det er godt skiltet. Der hvor stien går inn i skogen fra hovedløypa begynner eventyret. 1 kilometer flott sti venter oss. Granskogens mystikk omslutter starten av turen. Stien går senere i fin skog i svinger og opp og litt ned. Riktig en flott sti. Etter hvert glimter det av vann mellom trærne, men langt nede. Vi går videre og jeg venter på den bratte nedstigningen til vannet. Den kom aldri. I stedet for bratt nedstigning så slutta odden. Bråstopp og  5-6 meter rett ned i vannet. Vi stoppa også. Og plutselig gikk det opp for meg. Vi var framme! Vi stod på Falkodden. Vi hadde faktisk gått på den en stund. Midt oppå gikk stien. Med skog og bratte skrenter på begge sider. Falkodden slutta brått. Det stod en Gapahuk der med kjempeustikt over Drangsholtvannet. Fin bålplass og grill. Fantastisk flott. Både for en treåring og en 55 åring og en 11 åring og kona mi og noe som ligna på ei bikkje.

 

Ta turen.

Vel hjemme så jeg på kartet og fikk meg en overraskelse. Vi hadde passert Polioheim. Lurer på hva historien bak det navnet er.

 

 

falkodden_kart_tommetankerher finner du veien; https://www.ut.no/tur/2.21753/

 

 

God morgen september.

god_morgen_søndag_tommetanker

God morgen søndag. du vekket meg på den andre dagen i september. Du har vart helt siden jeg la meg, men allikevel. Du vekker meg med stillhet. Du vekker meg med en hegre som lettet fra brygga vår. Du vekket meg med vind som sov. Du vekket meg med en  fisk som spratt. Du vekket meg med litt knirk i døra da barnebarnet snek seg ut av sjøbua og opp i hytta for å se på DisneyChannel. Du vekket meg med stille lyder. Du vekket meg i september. Alle vannscooterne har trukket sydover for vinteren, og skjærgårdsjeepene sover lenge i dag. Du åpnet øynene mine med et hav som stod stille. Skogen på andre siden så på meg fra der bølgene pleier å være. Du vekket meg til en fin dag kjære søndag. Takk.

Det kilte på Grotunga

grotunga_det_kiler_på_tunga

grotunga2

 

Jeg har jo hørt om fenomenet; Kile på tunga. Men ikke helt skjønt hva det innebar. Det var helt til i går. Jeg gikk til Grotunga. Og det var der det kilte. Det kilte på Grotunga. Eller rettere sagt; det kilte VED Grotunga. For jeg kom meg aldri ut på den. Dette lille naturens utspring. Jeg hadde hørt om den, men aldri vært der. En god venn ble med på jakten etter Grotunga. Jeg hadde hørt at den var litt vanskelig å finne og at en ikke skulle ta med seg barn dit. Det var bratt og høyt hadde jeg hørt. Og nå begynner hendene mine å bli klamme. Bare av at jeg skriver at det var bratt og høyt. Det er et døgn siden jeg var der, men det føles høyt ennå. Gudd. Grotunga er en fjellnabb som stikker ut over et juv oppe ved Kjerrane i Kristiansand. Og i motsetning til sin storebror Trolltunga som heller oppover, heller denne nedover. Gudd. Og den var lett å finne, det var sti helt fram. Men nå skulle jeg ønske at vi ikke hadde funnet den. For det kilte ved tunga. Det var bratt og høyt og håndflatene svetter ennå. For min kompis kilte det i mer enn tunga. Han fikk vondt i hele kroppen. Han var ennå mer pinglete enn meg. Det er rart med høyt og bratt. Kroppen sier fra at dette er farlig. Men plassen var fin. Både utsikt og nedsikt var storslagent der ved Kristiansands svar på Trolltunga.

 

Dronninga på tur

Vi var tre lakeier. Jeg var sporfinner og veiviser. Isabella var Admiral og altmuligmann. Lucas var Hoffnarr. Dronninga ble oppvarta og geleida og plaga fra parkeringsplassen ved frivillighetens hus. Videre langs kjærlighetsstien bak sykehuset og opp bakkene til Bånetjønn. Langs dette vannets bredder ble hun ytterligere traktert og mast på. Opp de bratte trappene fra Bånetjønn holdt tjenerskapet stort sett kjeft. Mangelen på oksygen sørget for det. Men det tok seg opp igjen på toppen i det vi beveget oss inn i alle stiers land. Vi måtte lete lenge etter et tre som ikke hadde rødt, blått eller hvitt merke på. Og min vesle lokasjonstjeneste på mobilen var mer forvirra enn meg. Men dronningens stab gir ikke opp så lett. Ved å følge det berømte blåbærsporet fant vi veien oppover og oppover. Hellestønutens fantastiske utsikt lokket. Men før vi nådde så langt havnet dronninga nok en gang på bærtur. Og hoffnarren lagde bomstasjoner for hver 3dje meter hvor avgiften kom opp i hele 9 blåbær. For dronningas del var det ikke bare blodet som var blått når vi kom til toppen. Tenner, fingre og barnebarn hadde tatt farge av tilfeldighetenes omgivelser. Ei furu fungerte som rasteplass og en fjellnabb som kjeks og saftbord. Vi hadde et måltid ei dronning verdig. Og Hellestønuten kan anbefales. Fin tur om du havner på den rette stien.