Ekornår

sopptur_tommetanker

Visste du at det er ekorn-år for tiden. I alle fall her på Sørlandet. Ekorna har gjort mer enn å gnage nøtter i tretoppene i år. De sine egne nøtter har vært i aktivitet. De har hatt seg i busker og kratt så det holder. Og det i sørlandsk granskog. Ikke rart de kalles Sciurus vulgaris på latin. Ekorn-år er regionale og dersom det har vært masse grankongler et år kommer ekorna etter. Masse mat og godsaker gjør at de blir mette og gode og formerer seg raskt. Jeg er jo selv mye ute i tretoppene rundt om kring og har sett ekstra masse ekorn i år. Dessverre ser du dem også ganske ofte spredd ut over asfalten også. De er muligens ikke så smarte. Så der har vi nok et fellestrekk med undertegnede. Ute i skogen, klatrer i trærne, glad i nøtter, ikke så smart. Ja, ja. Selv om jeg er glad i nøtter er det ikke det som denne gangen bringer denne gnageren opp i trærne med øks og sag. Men jeg foretrekker bjørketrær og ikke granskog. For jeg er egentlig på høythengenede sopptur. Soppen heter Kreftkjuke på norsk. Chaga på engelsk. Inonotus obliquus på Latin. Et av naturens hemmelige medisinskap. Det henger der på bjørketrærne og lar de fleste gå forbi. Ikke jeg. De som lurer på hvorfor jeg ikke går forbi kan lese mer på lenkene nederst. Den er vanskelig å finne, men nå tror jeg at jeg har funnet et skogsområde hvor det er flere enn vanlig.

Naturen leverer.

 

Ekorn

  • Nysgjerrig liten gnager i ekornfamilien.
  • Pelsen er rødbrun på oversiden, men blir gråere om vinteren. Undersiden er kremgul/hvit.
  • Et viktig kjennetegn er den store, bustete halen.
  • Ekorn varierer i vekt fra 200 til 400 gram, og har en kroppslengde på inntil 24 cm. Halen er 14–19 cm lang. Hanner og hunner er like store.
  • Ekornet er dagaktivt og lever for det meste oppe i trærne og spiser frø, nøtter, unge skudd og bark.
  • Ekorn bygger bol i hule trær eller på grener. Drektighetstiden er 32-40 døgn. Det fødes normalt 1-7 unger i hvert kull, og hunnen får 2-3 kull pr. år.
  • Det vanlige ekornet i Norge heter Sciurus vulgaris på latin og er en del av ekornfamilien. Den omfatter ca. 200 nålevende arter fordelt på omtent 50 slekter.

Kilde: Biologiportalen.net

 

Chaga:

http://www.rolv.no/urtemedisin/artikler/inon_obl/chaga_mot_kreft.htm

http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/inon_obl.htm

https://isogaisa.org/hva-er-chaga.php

Et tysk fly styrtet på Tveit

tysk_flystyrt_tveit_ju-88_tommetanker

Rester av et fly er ikke det du venter å finne i skogen. I alle fall ikke jeg. Men på kartet jeg fant fram denne dagen stod det avmerket at her skjedde et flystyrt i 1944. Jeg foretrekker jo egentlig mer trær, fosser, bekker og tuer i skogen enn flyvrak. Med kamerat Arild i spissen tok vi allikevel turen inn i skogen innenfor Solsletta på Tveit. En nydelig dag med melis-snø-dryss over lynga. Skogen var flott. Etter ca. 3 km kom vi til styrt-stedet. 4 menn omkom her en dag for 74 år siden. Kl. 17.20 23. september, 1944 styrtet et fly av typen JU 88 D-1 her på denne heia over Tveidevann. Hermann Overrath, Heinsz Hausler, Otto Peter Scmidt og Alfred Wenzel døde her. 4 menn som aldri kom hjem. Rart å tenke på. Flyet skulle bare på en liten prøvetur . De lettet fra Kjevik. Etter en runde mistet det høyde og tok til slutt ned i tretoppene her oppe. Flyet lagde en gate i skogen før det slo ned og ble knust. Og nå, etter 74 år ligger det fortsatt vrakdeler i skogen der oppe. Jeg satt meg ned og tenkte mer på de fire som døde enn på flyet. For dem sluttet krigen akkurat her. Inni her et sted. Bak trær og mose var det over. . . . .

tysk_flystyrt_tveit_tommetanker

Det ble en fin tur videre for oss, for etter flystyrttankene kom gleden over å være omgitt av et superflott turterreng i lag med en god venn. Øverst oppe, ved Heievann er det åpen skog. Og vi fant fram litt pølser, sagde ned litt furu med tyrismak og fyrte opp et bål. Fint. Vi nådde akkurat ut til bilen igjen før mørket nok en gang pakket inn denne heia hvor et fly en gang styrtet.

The plane was piloted by Uffz. Hermann Overrath. Three other crew members were also killed in the crash. The D-1 model was a long-range photo-reconnaissance variant based on Ju 88 A-4. The aircraft had Werk Nr. 430557 and markings 4N+CH. It had former service with 2.(F)/11 and Westa 5, and was known with 1.(F)/22 already by 31.05.4

The crew: Flzgfuhrer: Uffz. Hermann Overrath. Beobachter: Obit. Heinz Hausler. Bordfunker: Otto Peter Schmidt. Bordschutze: Geftr. Alfred Wenzel.

JU-88 D-1.jpg

 

kart.jpg

Sotåsen; Kortreist Topptur med rukla.

sotåsen2_tommetanker

Kanskje Kristiansands korteste fineste tur med dårligst parkering. 3 biler så er det fullt. Sotåsen i Randesund rager hele 84 moh. Det kvalifiserer muligens ikke som høydetrening men vi liker å tro det. Stedet har historie. Stedet er ikke lagt fra der vi bor. Stedet er kjempeflott. Utsikten varer helt til den stopper og står du på oppå den gamle stanga ser du ennå litt lenger. Det må være stille for at Sotåsen skal nytes og helst tidlig morgen eller sen kveld. Det er fri sikt nesten alle veier. Dette er solnedgangen og oppgangens rike  man ser ut på. Fra Ulvøysund til Vestergabet.  I dag gikk turen midt på dagen. For i dag var rukla med. Alle sammen; Isabella, Wanida, Lucas, Gunnar, Stian, Supansa, Semina, Tomm, Elise,  bikkja Mia og telefonen til Elise. Så vi var mange og mye. Bålet kom i gang og Sotåsen bar sitt navn godt mens vi var der. Vi bidro til et nytt lag sot der oppe. Og høydeopphold som skal være godt for lungene tok en annen vending mens svidd pølserøyk la seg som et teppe over den vesle toppen.  Kanskje et vindkast allikevel hadde vært velkomment. Tross røyklegginga av ytre Randesund hadde vi det topp. Til og med telefonen til Elise trivdes der oppe. Og det var godt å ha alle med på tur.

Alle var glade og ingen var sure.sotåsen_tommetanker

Der er slik vi kan like alle ture..

Takk for turen rukla.

sotåsen3_tommetanker

Historikk
Sodåsen og nabotoppen Dolsveden var i seilskutetida kjent som “Randesunds høysåter”, grunnet høydenes form sett fra sjøen. Begge er også gamle veter. På Sodåsen fantes det fra ca 1807 en stasjon for den optiske telegraf.
Sotåsen er en av flere svært like kystmeldehytter langs sørlandskysten, hvor blant andre Høgevarden og Årosveten også inngår. Sodåsen var tidlig på 1900-tallet en vakt- og signalstasjon tilknyttet Kristiansand festning, og byggingen av hytta i 1897 må sees i sammenheng med utbyggingen av festningen, og kystvaktsystemet som ble utbygget i forbindelse med den militære opprustningen før 1905. Forsvaret inngikk kontrakt med
lokalbefolkningen på stedet om vakthold i beredskapssituasjoner. Meldinger ble gitt med kurer/ordonans, etter hvert også med enkle radiosett og telefon.

Hytta på Sodåsen huset nøytralitetsvaktsoldater under 1. verdenskrig. Fra 1939 var det på ny nøytralitetsvakt her, og Sodåsen kunne 9.4.1940 melde det tyske angrepet på Kristiansand. Det tyske Luftwaffe hadde en liten vaktstyrke her 1943-1945. Denne var underlagt Kjevik som flyvarslingspost. Etter krigen var Sodåsen igjen i bruk som kystvaktstasjon.
Den 22. juni 1999 overtok Direktoratet for Naturforvaltning eierskapet for Sotåsen fra Forsvarets Bygningstjeneste. Videre ble det 22. november 1999 inngått en avtale mellom Fylkesmannen i Vest- Agder og Kristiansand kommune, hvor kommunen overtok disponerings- og forvaltningsansvaret for hytta.
Senere har Randesund Historielag hatt ansvar for drift og vedlikehold på vegne av Kristiansand kommune.

Kilde: regjeringen.no

Flekkerøya brenner.

flekkerøy_i_flammer_tommetanker

Hva er det som skjer på Flekker øya om dagen. Fra min trygge havn langt inne i en lettkristen fjord stoppes min utsikt til evigheten av den øya som jeg trodde eide selve evigheten. Nå om dagen ser det ut som de er på vei inn i den. Evigheten.  Jeg vokste opp med at denne øyas innbyggere nærmest kunne spasere ut til øya, selv uten at fjorden var frosset. De trengte verken tiljer, dekk, dørk eller gulv under bena til å bære dem ut. Troen var sterk der ute. Slik er det ikke nå ser det ut til. Hver kveld ser det ut som andre makter har tatt over øya uti havgapet. Selv i gårsdagen tette snøvær brant det der ute. Øya var i flammer. Godt de har tunell i disse dager. Ser ut til at oppdrift er byttet ut med noe annet. Flott men bittelitt skummelt.

Det er så vakkert.

benkesliter_tommetanker.jpg

God morgen Kristiansand. Jeg har smilt helt siden jeg våknet.  Jeg smilte fra dør til dør og fra øre til øre og jeg håper noen så det. Kristiansand har fått sitt første vakre øyeblikk. Den lette snøen som ikke forsvant i går er der ennå. Den henger forsiktig på sykkelhjul og julelys, bilantenner og heisekraner, søppelspann og bygge-stilas. ALT blir finere med snø. Jeg gikk og smilte og tok inn alt det flotte. Det fine som jeg fortsatt ser. Det fineste strøssel er en varsom sak og blåser nok bort og smelter nok vekk. Men det fikk meg til å smile i dag. Det var så vakkert. Til og med jeg ser bedre ut på en snødekket benk med et juletre ved min side. Nyt dagen.

sykkeljul_tommetankerjuletre_tommetankerfontenen_tommetanker

Jeg og Jacobine

camilla_tommetanker

Månen er ennå oppe når jeg står opp. Jeg tar farvel med den i det jeg går på bussen om morgenen. Den lyser sitt siste bleke lys mellom to trær på andre siden av veien. Så reiser den videre. Solen hilser meg velkommen når jeg går av bussen i byen. Den varsler i alle fall sin ankomst. Ikke akkurat lavmålt på dager som denne. Solen brøler ut i all sin fargeprakt at; Her kommer jeg! Den hender jeg tusler ned til min venninne Jacobine. Hun pleier å sitte der. Egentlig i all salgs vær. Hun venter på de livgivende solstrålene etter nattens kalde hvite lys. På denne tiden av året; i hustrige november og desember er det rart at ikke flere enn oss to stiller seg opp på slike morgener. En stille magisk ærefrykt sprer varme inn gjennom åpne øyne. Selv om det er kaldt ute. Det er vanskelig å tenke når en står slik og tar inn alt det vakre. Jeg vet at hun også har det slik. Jeg står ved siden av henne og ser. Ut mot fyret. Bare ser. Det er godt.

full_måne_tommetanker

 

Jacobine Camilla Collett (født Wergeland 23. januar 1813 i Kristiansand, død 6. mars 1895 i Oslo [da Kristiania]) var en norsk skjønnlitterær forfatter, essayist og kvinnesaksforkjemper. Både som romanforfatter og kvinnesaksforkjemper var hun en pionér og foregangskvinne.

 

 

60% vann

70%vann_tommetanker

Jeg veier ca 77 kg.. En vanlig mann, som meg, har i gjennomsnitt 60% vann i kroppen. Det vil i mitt tilfelle utgjøre 46,2 kg, ca.  I tillegg til det har jeg et skjelett som i gjennomsnitt veier 3,5 kg hos en mann av min størrelse. Legger vi dette sammen er vi oppi 49,7kg. På toppen av dette hadde jeg en sekk som kanskje veide 2 kg. Ergo 51,7 kg. Med dette som grunnlag og viten hadde jeg muligens gjort andre valg på årets første skitur. Lite ante jeg at jeg skulle drasse med meg 51,7 kg rundt den valgte løypa. Og løypa ble etter hvert ikke selvvalgt. Topland og Øynaheia er fantastisk flott. Velg mellom 3.7 km, 11.5 km eller 16.5 km . Første umulige veivalg kommer etter kun 500 meters gange i klein dobbeldans. Motet på topp. Kroppen føles fin. Alt er 100 %. 3,7 km er for pingler tenkte jeg og gikk All In på 11,5 km. Etter 5,5 km drassende på 51,7kg dauvekt var pulsen høy og viljen lav. Da kom mitt andre veivalg. Løypekrysset som tilsa at jeg var ca halv-veis var ikke noe kryss. 11,5km løypa var stengt pga usikker is på vann. GUDD. Jeg kunne ikke snu. Går en i mot fartsretningen i ei skiløype forsvinner selvrespekten. et øyeblikk vurderte jeg å satse livet på usikker is. Men jeg fortsatte. Siden jeg svettet usannsynlig mye var jeg vel nede i ca 48kg dauvekt. Heldigvis hadde jeg ikke tatt med meg vann så jeg veide faktisk mindre og mindre etter hvert som kilometrene randt på. Burde blitt lettere å gå, men det føltes ikke slik. Vel halvveis begynte det å regne. Det gikk faktisk seinere og seinere jo lengre jeg gikk.

I en delirumdehydrert tilstand nådde jeg til slutt bilen. Tror jeg var nede i ca 30% vann.

Men det ble en tur. Og nok en gang har løypefolket der oppe lagt alt fantastisk til rette for at en mann som meg kan ta seg vann under hodet.

Årosveden. En behersket tur.

årosveden_tommJeg tenker ganske ofte; “Hvor er det? Der har jeg aldri vært. Dit vil jeg gå.” Så jeg har tuslet over stubber og rota meg bort i kratt på mange bevokste steder rundt byen vår. Og så hørte jeg om Årosveden. Der hadde jeg aldri vært. En vede er jo en varde som en gang kunne brenne. Et gammelt varslingssystem plassert på utkikkspunkter langs vår kronglete kyst. En del av sosiale medier en gang for et par hundre år siden. I dag er det  fine steder for fin utsikt og nistepakkespising. Stort sett samme utsikt fra alle vedene langs kysten egentlig. Stein og trær og masse fukt. Du ser ut over havet og det meste er vann. Finere å se innover eller nedover. Litt mer å se på. Uansett, dit ville jeg gå og jeg fant fram kart, drikke, eple og Andrew. Det ble en kondisjonert tur. Fra Langenes skole startet løypa på fint gruset vei forbi en liten kirke og videre langs det vakre Kvernhusvannet. Og grusen forsvant aldri. Den holdt seg under beina nesten hele veien. Men gudd! Selv om jeg prøver å unngå turløyper uten snublerøtter, glatte steiner og barnevogner var dette en fin og variert rundløype. Perfekt for de som er belemret med lysten til å jogge vil jeg tro. Kun siste stien opp til toppen var ikke gruslagt. Løypa var lett og passe lang; 6,5 km. Fordelen, og ulempen, med slike lettgåtte turer er at en aldri blir anpusten så vi skravler hele tiden.

kvernhusvannethøstblad_tommetanker

Takk for nok en fin tur Andrew.

 

Jeg og Bernt og 6 bilder av lys

bernt_balchen_tommetankerJeg stod like bank Bernt Balchen og så opp mot himmelen. Det var bare meg og han. Og vi ble ikke lagt merke til. Jeg stod like stille som han. Vi skuet begge to på alt det skiftende vakre som var akkurat da, akkurat der. Den stille himmelske eksplosjonen der ute. Det var såpass tidlig at de fleste stirret tomt ned i bakken i det de passerte. Søvntunge på vei til jobb. De så ikke det jeg og Bernt kikket på. En himmel hvor solen ikke syntes. Kun lyset den sendte ut var skimtbart. Men hvilke skimt. Solens kalde morgenstråler varmet mitt allerede varme hjerte. Langs kanten av skyene og under deres teppe lyste solen. Den ropte ut at en ny dag var på vei. Den var bak skyene så den så ikke at meg og Bernt så hans vei. Allikevel vinket jeg og sa ; God Morgen Sol.

dvergsnes_tommetankerotra_tåke_tommetankerbh_i_soloppgang_tommtetankerfyretlundsbroa_tommetanker

 

Norges minste minnesmerke

treskenils_minnestein_tommetanker

TreskeNils har sin egen bauta. Et minnesmerke. En minnestein er reist der han en gang ble funnet død. I 1934 døde han her. Noen trodde han var borte og andre trodde han var hjemme. Så ingen gikk ut for å lete. En trist historie. Steinen var lett å overse, men når jeg først fikk øye på den var den stor i all sin lille prakt. Og takk til Tveit turlag som lot meg finne den. Løypene er mange og godt merket på Tveit. Den ene leder hit til en mørk liten dal hvor en enkel stein er satt opp til minne om en hedersmann. Når jeg leser om Nils Olsen ser det ut til at han ikke gjorde noen store bragder, men han gorde mange små. Og det er kanskje den største bragden noen kan gjøre. Steinen står liten og rak, og det er et godt sted å stoppe opp og tenke på bragdene du selv gjør. Ikke tenk på de store. Tenk på de små. Tenk på når du gjør noe godt for noen. Av og til for bare en. Av og til for mange. Tenk på neste bragd du skal gjøre.

Turen til steinen går gjennom skog. Fin skog, men ensformig. Ganske kjedelig sti og minnesteinen står hele 3-4 km inn i skogen. Det er kanskje også derfor den gir et større avtrykk i lillehjernen når du først kommer dit. Litt videre fra steinen kan du se rester etter flere små gårder. Lukke øynene og se hvordan de virkelige Farmendeltakerne levde. Her er mange fine steder å ta en rast.

treskenils_minnestein1_tommetanker

Ta turen. Kartet finner du her;

https://turloyper.files.wordpress.com/2017/05/ulsholmen-2017-omtale-til-topps-i-tveit.pdf

 

Og Andrew; Takk for turen.

uhlsholmen_tommetanker