Hvorfor ikke 4. stampe?

kristianiafjorden_2tommetanker

Jeg liker Baneheia. Jeg liker stampetjønnene. Oppkalt etter mølla som lå nede i byen. Ei stampe-mølle. Første stampe går man forbi. Andres stampe har en fin, hin demning. Og perlen; 3. Stampe går man enten rundt eller hopper uti. Det er et fint turområde hele Baneheia. Godt tilrettelagt for alle som vil ha litt skog og fred. Ikke alltid så mye fred, men alltid litt skog. Men så er det denne tredje tjønna da. Den som henger sammen littebitt med 2. Stampe. Den heter Kristianiafjorden? Og det lurer jeg på. Noen som vet?

Er det fordi byens mer substansavhengige skare koser seg ved “syretoppen” og later som de er i Kristiania i København? Hvorfor ikke 4. Stampe eller i alle fall 3 og 1/2 Stampe.

Uansett hvordan jeg vrir og vender på bildene så finner jeg ikke svar. I dag var det ekstra fint der. Litt is lå igjen fra siste kalde natt. Sol og is og vann.

kristianiafjorden_tommetankerkristianiafjorden_kristiansand_tommetankerkristianiafjorden3_tommetanker

Skogens ro ved Hjuringfallet?

 

Jeg hadde hørt om Hjuringfallet. Et spennende navn, tenkte jeg. Det må være et spennende sted, tenkte jeg. Jeg skulle hørt etter. Jeg så for meg dype daler og skremmende stup. Hjuringfallet har en spennende historie, uten å være et spennende sted. To gjetere skal en gang ha slått hverandre i hjel her (hjuring =gjeter). Og ved siden av treet som Tveit Turlags kasse henger står den gamle grensesteinene mellom Ryen, Klepp og Bjelle. Men turen dit ble fin og skravlete. Med meg hadde jeg to gode venner som ikke hadde sett hverandre på en stund. Og de hadde mye å prate om,- hele tiden. Mens jeg gikk i bakre rekke og for lengst hadde gitt opp å søke skogens ro gikk de foran på stien og ble oppdatert på alt som hadde skjedde den andre siden sist de så hverandre.

Skogen er vakker akkurat nå. Fargespillet er fantastisk. Men det er blaut. Veldig blaut. Myrene surkler like mye som skoene etterpå. Vadestøvler er tingen. I alle fall på turen til Hjuringfallet. Det er noen myrer som skal passeres. På turen fant jeg også mye fin chaga, og Lee fant et flott knivskaftemne i en eldgammel vridd tyrifuru. Og på vei hjem tok vi en liten omtur til Varen. Et kjempe utsiktspunkt. Her ble til og med mine to gode venner stille en stund.

Og nok en gang takk til Tveit Turlag som viser oss veien.

mørkestøltjønn_tommetankerhjuringfallet_tommetankerhjuringfallet_kart_Tommetankerhjuringfallet_1tommetanker

Tomm i Flåm. Om å Finse sæ sjæl.

flåm_tommetanker

Etter en 10 timers søvnig togtur er vi i Flåm. Kent og meg. Jeg er nok mer starstruck av naturen enn Kent. Det er en gråtung dag med lett regn og skodde og japanere. Et lite hint om asiaternes inntogsmarsj i de innerste fjorder fikk vi på et fareskilt ved en liten stasjon langs Flåmsbanen. Info på norsk, engelsk og japansk. Vi er her på jobb. 10 timer opp til Flåm. 21 timer i Flåm. 10 timer hjem. Men gudd. Flåm er et vakkert og veldig sted. Selv på en grå dag. Med litt fantasi og litt forståelse for naturens krefter kan jeg se at Flåm er utfordrende for de som bor her. Og de som bodde her. Det er vel nettopp det som trekker alle turistene. Med 10 hoteller, en haug med turistinfo, to elektriske cruisebåter og en liten COOP butikk er Flåm en salgsvare de lux. Og det er derfor vi er her. Kan vi hjelpe dem med å selge til ennå flere. 2 sørlendinger som er vant til lave svaberg skal nå bryne seg på mektige fjell og dype fjorder. Nok en ting vi ennå ikke kan. Utfordringen er som naturen,- mektig.

Er det rart jeg er glad i jobben min.

Fin utsikt fra Skipsreisheia for døve

skiperreisheia_tveit_tommetanker

For de som liker fly bedre enn fugler er dette midt i blinken. Turen starter rett ved rullebanen på Kjevik Flyplass. Det er mye lyd fra flyene. Mye. Men later du som du er døv går turen bra. Den går på fin grusvei og fine stier innover og oppover. Skogen er fin og fuglene mange. Du hører dem av og til innimellom fly som letter og lander en kilometer borte. Vinden tok med seg drønnet fra flyet og helt inn til der jeg var. Men rent bortsett fra det var dette en fin tur. Flott variert skog med brusende bekker og hemmelighetsfulle gransletter og myke myrer.

Skipsreisheia_tommetanker

Fra idrettsplassen på Kjevik kan du følge de rosa treflisene langs grusveien mot Hvalvika, og etter ca. 1 km står et nytt ”Til topps i Tveit”-skilt som peker til høyre inn i skauen. På vei oppover går turen videre på en godt etablert sti som stedvis kan være noe bratt og steinete.  Går du etter de rosa brikken hele veien kommer du til ei fin lita tjønn. Det gjorde ikke jeg denne dagen jeg tok en snarvei langs en flott bekk og inn i en mektig granskog. Over ei myr og tilbake til flyene.

ålefjær_kirkevei_1_tommetanker

kjevikskogen_tommetankerålefjær_kirkevei_tommetankerålefjær_kirkevei_2_tommetanker

Det var en fin plass å føle seg liten på

nordre_hartevassnut_tommetanker

Vi følte oss små der oppe,- Lucas og meg. Vi ble lave i høyden. Oppe på Hartevassnutane. Det finnes to av dem. Nordre Hartevassnuten og Syndre Hartevassnuten. Vi gikk til den Nordre, nesten. Storslagen natur omkranset oss på alle kanter. Høstfarget fjell og myr lyste mot oss fra langt der borte og fra rett ved beina. Fra alle kanter. Lengst borte hadde noen pyntet fjellene med melis. Jeg tror vi gikk like langt oppover som bortover denne dagen. Det er en god stigning opp til toppen. Men gudd. Sammen med et barnebarn som liker å gå på tur, så lenge han blir tvunget med, blir det helt topp. Det fine med denne gutten er at så snart han legger vekk dataen, innser at slaget er tapt og får på seg turtøyet, så er han med på turen. Det er sjelden mas om hvor langt det er igjen. Hvor sliten han er. At han vil hjem. Vi koser oss på tur. Strever oppover sammen. Spiser de siste blåbærene sammen og slukker tørsten med verdens beste bekkevann sammen. Litt bortenfor stien, nesten oppe på toppen, kan du se en varde i det fjerne. Vi tok turen bort til den. Varder er det forresten nok av her oppe. De fleste som kommer hit bygger en. Men denne så spesiell ut. Det er bare en av den. Vi kom bort og kan ikke annet enn å takke Karina, Eivind, Preben, Elise og John som i 2001 bygde denne fine varden. I det minste antar jeg at det var dem. Det var en fin plass å føle seg liten på.

Turen passer for alle. Den er ikke lang, men mye stigning så bruk litt tid.

varde_lucas_tommetankerlucas_paa_mandarin_tommetankerhartevassnuten_kart_tommetankervardesignatur

Badstogdalen

badstogdalen_maya_tommetanker

Et fint navn på en fin dal. Navnet skjemmer ingen og ikke her heller. Opprinnelsen til navnet vet jeg fint lite om og i dag fristet det lite å leve opp til navnet. Det var overskyet og tendenser til surt vær. Men på denne lett overskyede dagen lyste både høstfargene og Maya opp langs den fine lille elva. Er du på Hovden kan denne absolutt anbefales. En perfekt liten høst-tur i Hovden fint terreng. Åpne myrer, hauete bjørkeskog og eventyrlige bekker. Små gule prikker på trærne viste oss vei oppover stien. Vi gikk ikke hele veien. Vi stoppa samtidig med trærne, men stien går nok helt til fjells antar jeg Vi leita etter kantarell som vi ikke fant. Vi fant noen forsinke blåbær.  Den store bekken er kjempeflott oppover den lille dalen. Vannet i den smaker himmelsk. En smak av fjell og himmel og myr ispedd litt sauelort og snø fra i fjor. Stien starter noen kilometer syd for Hovden sentrum. Ta den en dag.

badstogdalen_lucas_tommetanker

badstogdalen_tommetankerbadstogdalen_kart_tommetanker

Gutten på toppen av Galten

galten_tommetanker

Galten i stiv kuling er ikke folksomt, men fantastisk flott. Dit dro vi, Lucas og jeg. Han er ikke alltid lett å be. Denne 12 åringen som jeg kjenner så godt. Av og til må han bli med. I dag måtte han. Men han er fin sånn. I det han innser at han må bli med så er det på en måte greit. Vi dro på tur. På hver vår sykkel dro vi til Galten. Denne lille grusveien som går rett til fjells. Vi skravla og sykla og gikk oppover. Det blåste godt og vinden tiltok i det trærne avtok. Vi kneppa igjen og dro glidelåser så langt opp vi kunne. Og til slutt kom vi opp til utsiktenes konge på Hovden. Utsikt i alle retninger. Det blåste godt men vi smilte begge to. Det var en fin tur. Vi brukte en time opp. Vi brukte 10 minutter ned igjen. Fingrene var totalt følelsesløse og milten var godt rista på.

Kan anbefales. Veien oppover starter ved bautaene på Lundane. . Bittelitt nord for Hovden.

galten2_tommetanker

Denne dagen blir fin

godmorgen_hovden

“Det gode hender til dem som tenker gode tanker” sier min kone til meg. Hun sier det for jeg har bekymret meg mye i det siste. Jeg har hatt vonde tanker som sliter litt i sjela. “Positive mennesker lever lenger”, sier min kone til meg. Men hvorfor skal jeg leve lenger, tenker jeg. Når jeg bekymrer meg slik. Samtidig vet jeg at bekymringer er tanker jeg ikke trenger. De er unødvendige. Og disse tankene forsvant når jeg så ut av vinduet i dag morges. Det var akkurat som naturen viste meg hva jeg skulle gjøre med de unødvendige tankene. For først var alt dekket av tåke der ute. Akkurat som inne i hodet mitt. Grått og trist. Jeg kunne ikke se langt. Men så ante jeg lys i tåka og noen trær kom til syne nede ved den fine elva. Og litt etter litt gled tåka vekk mellom trærne. Den trakk seg opp over fjellsidene og lot sola slippe til. Og nå kan jeg se langt. Det har lettet og det er fint. I dag skal jeg gå i fjellet med min kone og et barnebarn.

Det blir en fin dag.

hovden-09_19_0006_Background

 

Øylihei og Prekestolen og fremmedfrykt

lille_prekestolen_tommetankerEn Mexicaner stod på Lille Prekestolen i Vågsbygdskogen på søndag. Hun var redd. Hun hadde høydeskrekk. Kan det kategoriseres som fremmedfrykt? En fremmed som frykter høyder. Og jeg da, som gikk der i skogen og var redd og engstelig for at han fra Australia foran meg skulle skli på glatte røtter. Er det fremmedfrykt. Jeg fryktet jo at han skulle skli og slå seg. Heldigvis kjenner jeg han så han er ikke fremmed. En gang var han en fremmed, men det var før jeg ble kjent med han.

Jeg var der forrige helg med en annen turvenn. Hun er fra Thailand. Denne gangen ble 5 nye med. 2 engelskmenn, ei fra Mexico, en fra Australia og ei fra Slettheia. Jeg har heldigvis høydeskrekk og heldigvis ikke fremmedfrykt. Hadde jeg hatt fremmedfrykt hadde jeg ikke hatt alle disse gode vennene.

Turen gikk denne gangen over Øylihei som stiger opp til 161 meter over havet. For henne fra Mexico var dette tungt. Hun er bare 1,5 moh.

“I hate you Tomm”, sa hun på vei oppover første kneika.

” I kill you Tomm”, sa hun oppover andre kneika.

“xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx” sa hun oppover tredje kneika.

“I love you Tomm”, sa hun når vi kom til Lille Prekestolen.

Vi fyrte opp bål, grilla pølser og nøt boller bakt av Paul og Anette. Nam.

Turen er godt merka. Stiene fine og vi møtte mange smilende turgåere.

Ta turen.

øylihei_161moh_tommetankerkart_øylihei_bjørkedalsheiaI_KILL_YOU_TOMMgabi_lille_prekestolenøylihei2_tommetanker.jpgøylihei3tommetanker

Den lille Prekestolen

lille_prekestolen_tommetanker

Dette er en kortreist opplevelse for de som oppsøker følelsen av høydeskrekk. Høyt ned er fortsatt langt opp. Også i Vågsbygdskogen. På den store Prekestolen i Lysefjorden er det så langt ned at en mister litt følelsen. Det gjør du ikke på den lille. Det er akkurat høyt nok til at det er langt ned. Hendene blir klamme og det kiler i lillehjernen. Jeg stod innenfor kanten og følte jeg ble dradd utfor. Og da jeg så på turkameratinnen som satt der borte og tok bildet av meg ble jeg ennå reddere. For under henne var det ingenting. Ikke fjell en gang. Gudd. Det var en opplevelse for med frykt for fall. Dette er et sted hvor lausbikkjer fort blir lause og ungeflokken fort blir mindre.

høydeopphold_tommetankerRent bortsett fra at dette var en anelse spektakulært var turen dit og turen tilbake ganske fin. Opp og ned og att og fram. På fine stier og langs fine Vann. Vågsbygdskogen er godt merket og turmulighetene mange.

Og den Lille Prekestolen var et passe turmål denne dagen. 5-6 kilometer fram og tilbake fra Auglandstjønn Barnehage.

kart_lille_prekestolen