Fantomets Katt

naboens_katt_3_tommetankerFinnes denne katten? Bengalkatten? Fantomet var en av barndommens helter. Tegneseriene fylte rommet. Fantomet bodde i Bengal. Landet Bengal. Et land som egentlig ikke finnes. Men Fantomet bodde altså her allikevel. I hodeskallegrotten med sin hvite hest og sin ulv. Midt i jungelen. Absurd og surrealistisk men fascinerende.

Og jeg tror det er her disse kattene kommer fra. De er rett og slett fascinerende. De hadde passet sammen med Fantomet. Og selv om landet Bengal ikke eksisterer så finnes disse kattene.

Naboen har to av dem. De kommer ut av huset når varmen setter inn om våren. De er nysgjerrige og sitter og studerer meg der jeg luker i hagen. Jeg studerer dem og. Disse leopardene i miniatyr. Andre katter legger jeg nesten ikke merke til, men med disse her stopper jeg alltid opp.

Rett og slett fasinert.

naboens_katter_tommetanker

naboens_katt_tommetankerFantomets verden iflg. Wikipedia.;

Bengal (engelsk Bangalla) er et fiktivt land fra Lee Falks tegneserie Fantomet. Opprinnelig lå landet på det indiske subkontinent, men på 1960-tallet ble Bengal “flyttet” til Afrikas østkyst. Kart vist i de skandinaviske bladene antyder gjerne at Bengal ligger omtrent der hvor Kenya ligger i virkeligheten. Den bengalske “Wambezi-elven” alluderer til den virkelige elven Zambezi som flyter gjennom Zambia, Angola og Mosambik. Tidligere skal Bengal ha vært en britisk koloni, men “i dag” er landet en republikk. Hovedstaden i landet er Morristown, på engelsk også kjent som “Mawitaan” (etter de lokales uttale?). Andre store byer er Spyglass, Bengaltown og Sanloi.
Fantomet bor i De dype skogene inne i jungelen, midt i landet. Presidenten var fram til 2007 Lamanda Luaga. I historien «Den nye presidenten» ble Sandal Singh, datter av Dogai Singh, tidligere leder i forbryterligaen Singh-brorskapet, valgt til president i Bengal.[1]
Bengal har (det like fiktive) nabolandet Fari-Lana, også kjent som Ivory-Lana. Et annet naboland er Rhodia (også stavet Rodia), med hovedstad Marcusburg. Rhodia er delvis en allusjon til virkelighetens Rhodesia, delvis til Sør-Afrika med hovedstad Johannesburg (“Marcusburg” skifter ut det første elementet med navnet med en annen bibelsk evangelist). Mens Bengal og Fari-Lana har gode forbindelser, skildres Rhodia helst som en fiendtlig innstilt diktaturstat med et apartheid-lignende regime, som tydeligvis har klort seg til makten mye lenger enn i virkelighetens Sør-Afrika.

Internasjonal våtsamling på Slettehei

slettehei_tårn_tommetanker

“Inni er vi blaude, men det er utenpå“.  Jeg gikk og smånynnet mens vi stabbet oss opp den bratte kjerreveien opp mot Slettehei. Det regnet denne dagen. Men vi var godt forberedt. Turtøyet var godt og tett og tørt. I alle fall en stundt. Vi hadde regnet med regn. Litte grann. Og det regnet egentlig bare litte grann også, men det regnet litte grann veldig lenge så til sammen ble vi litte grann veldig blaude. Vi var en skikkelig internasjonal blaudisgjeng på tur. Fra tre verdensdeler og fire land. Australia, Mexico, England og lille meg. Meg og Australia hadde vært på Slettehei før. Denne mest spektakulære plassen i Kristiansand. Det er der man tar gjester på tur. Så også i dag. Mexico hadde aldri vært der før og heller ikke England. Turen er fin i regn også og til vår store overraskelse ble selfisene bra på hengebroa. Og selvfølgelig måtte vi opp i tårnet litt lenger inne bare for å skjønne at vind gjør blaude kropper ganske mye kaldere. Tilbake et stykke tok både vi og regnet en rast og varm kaffe gjorde godt for tempen i kroppen. Turen til Slettehei er bare flott og mine turkamerater fra ymse verdensdeler likte stedet. De likte også å komme tilbake til bilen og dra hjem hvor en varm dusj og ei god dyne venta. Og jeg tror kanskje Mexico sover ennå.

Om du ikke har vært der, ta turen.

slettehei_hengebro_tommetankerslettehei_lee_tommetankerslettehei_utsikt_tommetankerslettehei_andrew_tommetanker

 

Kortreist Turforslag. Uten tau, hjelm, vett eller forstand.

kart_stitjønn_helleren_tommetanker

Jeg vokste opp sånn ca i skauen rundt Gimlekollen og Fagerholt. Jeg og andre guttetullinger med grønne fingre skrapte mose av steiner, bygde hytter og ble skremt av storfugl. Ble godt kjent blant alle de trærne der. Denne dagen tok jeg med slekta på denne turen til en naturlig lekepark inne i skauen. Min mor hadde nok ikke gitt meg landlov om hun hadde visst hva vi gjorde, hva vi klatret på og hvilke sjanser vi tok. Uten tau, hjelm, vett eller forstand, klatret, hoppet og slang vi oss i trær og fjellvegger. Uten at vi tenkte over det var det ofte med livet som innsats. Men de fleste av oss kom ut av skogen igjen. Nå tok jeg familien med til denne fantastiske og litt bortgjemte helleren ved Stitjønn på Jegersberg. Den lå der ennå. Like mystisk og like skummel og farlig. Vel verdt et besøk, om du har ungene i bånd. Mystisk og farlig. Vill og moro.

helleren_ved_stitjønn_tommetanker

Fortsett turen opp til en liten “topptur” til Holmenkollen. Der kan du se utsikten helt til den slutter. Etter det nøt slekta en bedre pølsemiddag, med gjemsel, trengsel, plumping og latter ved den gamle speiderhytta. Fin og sikker bålplass på tørre dager.

helleren_ved_stitjønn2_tommetanker

Håper det ikke var Påskeharen!

krokvann5_tommetanker

Blir det påske i år? Kommer påskeharen? Spørsmålene hoper seg opp etter en skogstur på selveste palmesøndag.

Det hele begynte tidligere på dagen da det plinget på telefonen;”Tur?”  Meldingen tikket inn fra Andrew. “Ja”, svarte jeg. “A donde?” skrev han. Han har en mexicansk kjæreste og øver på spansk. “Åmliknuten”, svarte jeg. “Si, senor”, svarte han. Og så pakket vi bilen og sekken og jeg tok med min kjæreste og han tok med sin og vi dro opp og inn i skogen ved Krokvann. Himmelen var blå med en diger sol som sviktet sin oppgave. Det var bikkjekaldt med rundt 0 grader og vind. Men med hyggelig selskap og skravling på norskengelskspansk beveget vi oss opp og ned og inn og ut på stiene rundt Krokvann. Det er til tider et flott og ganske åpent terreng med fine vann og små myrer. Stiene er godt merket og det er piler og kart i de store stikryssene. Men det var kaldt som faen.

Etter at Andrew og jeg hadde tatt en 10 sekunders utsiktsseanse på det aller kaldeste punktet; Åmliknuten, fant vi en lun krok lenger nede langs vannets bredde. Kaffe og kjeks opp av sekken og inn i kroppen. Vi ble aldri varme, men vi nærmet oss lunkne.

påskeharen_tommetanker

Da så vi det. CRIMESCENE. Det var her vi så at noe dramatisk hadde skjedd. Det var hårdotter over alt. Et harelår litt ute i vannet og noen tørre hareører inne på land. Rett og slett et åsted. Her hadde en kamuflasjekledd hare endt sine dager. Trist men sant.

Håper det ikke var påskeharen.

 

This slideshow requires JavaScript.

Får håpe det ikke var påskeharen.

påskeharen_tommetankerBlir det påske i år? Kommer påskeharen? Spørsmålene hoper seg opp etter en skogstur på selveste palmesøndag.

Det hele begynte tidligere på dagen da det plinget på telefonen;”Tur?”  Meldingen tikket inn fra Andrew. “Ja”, svarte jeg. “A donde?” skrev han. Han har en mexicansk kjæreste og øver på spansk. “Åmliknuten”, svarte jeg. “Si, senor”, svarte han. Og så pakket vi bilen og sekken og jeg tok med min kjæreste og han tok med sin og vi dro opp og inn i skogen ved Krokvann. Himmelen var blå med en diger sol som sviktet sin oppgave. Det var bikkjekaldt med rundt 0 grader og vind. Men med hyggelig selskap og skravling på norskengelskspansk beveget vi oss opp og ned og inn og ut på stiene rundt Krokvann. Det er til tider et flott og ganske åpent terreng med fine vann og små myrer. Stiene er godt merket og det er piler og kart i de store stikryssene. Men det var kaldt som faen.

Etter at Andrew og jeg hadde tatt en 10 sekunders utsiktsseanse på det aller kaldeste punktet; Åmliknuten, fant vi en lun krok lenger nede langs vannets bredde. Kaffe og kjeks opp av sekken og inn i kroppen. Vi ble aldri varme, men vi nærmet oss lunkne.

Da så vi det. CRIMESCENE. Det var her vi så at noe dramatisk hadde skjedd. Det var hårdotter over alt. Et harelår litt ute i vannet og noen tørre hareører inne på land. Rett og slett et åsted. Her hadde en kamuflasjekledd hare endt sine dager. Trist men sant.

Håper det ikke var påskeharen.

Korsvikfjorden

korsvikfjorden_april_2019_tommetankerI går ville jeg stoppe tiden i Korsvikfjorden i Randesund. Bare litt. Bare noen minutter kanskje. Jeg ville at silhuettene av måkene skulle henge stille i lufta. Jeg ville at havet skulle stoppe midt i sin myke krusning. Jeg ville at kveldslyset som reflekterte seg i havet  skulle skinne akkurat slik det skinte akkurat nå en liten stund til. Jeg ville at båten skulle stivne sammen med bølgene som fulgte etter den. Jeg ville at fargepaletten skulle vare. Jeg ville at den svake vinden skulle stilne helt litte grann. Jeg ønsket at all lyd gikk på Mute i bare noen minutter.

Den eneste lyden jeg skulle høre var av mitt åndedrett, mitt hjerte og lyden av mine sko som gikk langs svabergene på hytta. Jeg skulle gå der uten å tenke. Bare være til stede.

Etter hvert sanset jeg at tiden ikke stanset, at lyden ikke stilnet og at måkene fløy videre. Men jeg var til stede. En uendelig vakker kveld gav fra seg sitt siste lyd til akkurat meg.

Vi bor i et fint land.

korsvikfjorden_april_tommetanker

 

Jeg og Jacobine

camilla_tommetanker

Månen er ennå oppe når jeg står opp. Jeg tar farvel med den i det jeg går på bussen om morgenen. Den lyser sitt siste bleke lys mellom to trær på andre siden av veien. Så reiser den videre. Solen hilser meg velkommen når jeg går av bussen i byen. Den varsler i alle fall sin ankomst. Ikke akkurat lavmålt på dager som denne. Solen brøler ut i all sin fargeprakt at; Her kommer jeg! Den hender jeg tusler ned til min venninne Jacobine. Hun pleier å sitte der. Egentlig i all salgs vær. Hun venter på de livgivende solstrålene etter nattens kalde hvite lys. På denne tiden av året; i hustrige november og desember er det rart at ikke flere enn oss to stiller seg opp på slike morgener. En stille magisk ærefrykt sprer varme inn gjennom åpne øyne. Selv om det er kaldt ute. Det er vanskelig å tenke når en står slik og tar inn alt det vakre. Jeg vet at hun også har det slik. Jeg står ved siden av henne og ser. Ut mot fyret. Bare ser. Det er godt.

fyr_her_tommetanker

gjestehavna_tommetanker

 

Jacobine Camilla Collett (født Wergeland 23. januar 1813 i Kristiansand, død 6. mars 1895 i Oslo [da Kristiania]) var en norsk skjønnlitterær forfatter, essayist og kvinnesaksforkjemper. Både som romanforfatter og kvinnesaksforkjemper var hun en pionér og foregangskvinne.

 

 

En god morgen på Sotåsen

Randesund eier en hemmelighet som mange vet om. Noen bruker den, men det er plass til flere. Akkurat denne morgenen var jeg der alene. Det hele starta med at jeg stanga hue i veggen så jeg våkna. Jeg dro meg i øret ut av døren. Jeg sparket meg sjæl i rævva så jeg havna i bilen. Jeg tok meg i nakken og dro meg opp bakken. Jeg klarte det. Mestringsfølelsen var enorm. Jeg hadde motstått fristelsen fra sofaen og pysjen som gjorde sitt for å hindre meg i å gå ut. Flere ganger var jeg på vei til turtøy-kurven. Men stua overtalte meg til å snu. Men i et ubevisst øyeblikk fikk jeg allikevel skifta og kom meg ut døra. Inspirert av Maya og min sin lille solnedgangstur i går gikk jeg opp på samme lille topp, Sotåsen, og ventet på sola. Og det var da jeg så den komme. Jeg så den komme. Solen. Ute i havet. Ute i Skagerak utenfor Ulvøysund. Den farget først skyene som hang over sjøen der ute. De tok sakte men sikkert fyr. Jeg stod der i anerkjennende undring over denne dagen som kom sigende opp av havet. Jeg stilte opp kameraet, trykka på opptak og sammen så vi utover havet. “God morgen dag”, tenkte jeg. Så tenkte jeg ikke mer. Jeg bare stod og så.

sol1sol2

Kristiansandsnaturens identitetskrise.

gudd_endelig_snjo_igjen tommetanker

Vi mennesker her i Kristianby ønsker våren velkommen. Vi er jo tross alt best på sommer. På bading, sololje, måker og Palmesus. Ganske dårlig på vinter egentlig. Bortsett fra Solveig Pedersen har det ikke vært så mye å heie på herfra. Men som en gudfryktig samling må vi akkurat nå heie på at  naturen skal finne seg sjæl igjen. At den kan bli resatt til slik den bør være. For våren skal ikke komme ennå. Stakkars naturen! For mens vi smiler og brunes i grønnblå vinterhud lider naturen av alvorlig personlighetsforstyrrelse. Naturen vet ikke om den er vår eller vinter her på Sørlandet akkurat nå. Blomstene blir lurt og blomstrer og tulipanene er på vei opp mot en solid kald overraskelse. Småfuglene begynner så smått sin vårkåte kvitring og om de ikke besinner seg kan eggene kjapt bli bånnfrosne. Heldigvis er det sørlandske småfugler så de vet å tøye sine lyster. Vi tenker sommerdekk og utpakking av hagemøbler. Pakke vekk vintertøy og lange varme longs.

Jeg var redd for at menneskehetens forsøk på å varme opp verden hadde seiret.

Men så våkna æ i dag og gikk inn i stua. Gudd å fint! Det var ikke mye men det var hvitt. Og før jeg fikk gnikka oppvåkninga ut av øynene så det mye ut. Det var jo feil, men allikevel, det var snø.

Naturen minner oss på at det fortsatt er vinter slik det skal være ennå en stund.

Også her i Kristiansand.

snjo_tommetanker

20mars2018

Et år siden nå. En USO (uidentifisert snø objekt) laget av et par barnebarn på verandaen. Det er slik det skal være i mars.

 

Nyere fiskebeinsforskning viser at ME er smittsomt.

 

Som pårørende til en ME-pasient i mange år har jeg jo hatt litt smittebekymring latent i kroppen. “Smitter det?” Tankene går jo i de baner av og til. Til alt hell ser det ut som jeg har gått klar. Den medisinske elite har jo ennå ikke noen fullgod forklaring på denne lidelsen, hvordan den oppstår og hvordan den spres, og det finnes ingen kur som de tror på. De påstår allikevel at det er ingen smittefare. Maya sin utmattelse forsvinner sakte men sikkert etter en privat behandling i fjor. Hun er så godt som god igjen. Verre stilt er min sønn som har en kone med ME. Utmattelsen har rammet henne og hun trenger hjelp i det daglige. Også på en liten skitur her om dagen. Kreftene forsvant i bakkene oppover og hun havnet i pulken sammen med sin minste datter. Det var da jeg skjønte at utmattelse kan smitte. Som vitne til denne seansen hvor en ME råka kvinne ble trukket av sin mann så jeg hvordan utmattelsen sakte men sikkert forlot henne til fordel for han. Det er ikke forsket mye på dette fenomenet, men heldigvis fikk jeg foreviget dette på både bilder og film. Etter en halvtime hadde utmattelsen rett og slett tatt over kroppen til han som dro. Fiskebeinsmerkene i snøen ble tettere og tettere til de helt stoppet opp. Hun kunne reise seg opp av pulken mens han datt sammen. Kroppen hans var totalt utslitt og han måtte tilpasse resten av dagens aktiviteter deretter. Akkurat som en ME-pasient.

Et underlig faktum.