Oppsikt

oppsikt_tommetanker

Jeg liker oppsikt, men ikke å vekke den. Jeg liker at det jeg skriver og det jeg lager vekker oppsikt, men jeg liker ikke oppsikt rundt meg selv. Vi er forskjellige vi folk. Vi ser alt på ulike måter vi mennesker. Ulikt. Noen har innsikt, andre har utsikt og noen har hensikt. Atter andre har svært dårlig sikt. I alle fall slik jeg ser det. Det er ikke lett å sikte seg inn på hva en skal forstå her i verden. “Hadde alle bare vært som meg!” tenker jeg noen ganger. “Om bare alle kunne sett verden med mine øyne så hadde faen meg alt vært så bra.” Alle hadde kildesortert. Tiggerne hadde vært rike og grenser hadde ikke eksistert. Ingen hadde spist komper og alle kunne tegne og male. Da hadde verden vært fin. I alle fall for meg. Jeg liker å se oppover på oppsikten mer enn på utsikten. Skyene er de vakreste skulpturene i mitt liv, selv om de er jo heller ikke naturlige lengre siden klimaet er menneskeskapt, men jeg liker å tro det. Og verden hadde kanskje ikke vært bedre om alle hadde vært som meg. Alle hadde vært til skogs og ingen hadde danset eller sunget og hele samfunnet hadde gått til grunne. At vi alle ser det samme, men med ulike øyne er kanskje best. Og jeg liker fortsatt oppsikt.

Idyllisk og umoderne

 

hytte_ikke_til_salgs_tommetankerNyoppført hytte i papp og pledd ønskes ikke solgt. Hytten ligger idyllisk til med et utall fasiliteter i området. Den er tilfeldig plassert i umiddelbar nærhet av vind og svaberg og bølgeskvulp inneholdende saltvann. Kun et lite steinkast fra gode kosemuligheter. Egen gradestokk ytterst på brygga og meget gode støyforhold dersom en båt kjører for nærme. Hytten er på nesten 1 m2 og har en arealeffektiv planløsning uten egentlig noen god plan. Inngangspartiet og utgangspartiet er på akkurat samme plass, noe som innebærer at du går ut og inn på samme sted. Rommene er multifunksjonelle og kan lett ominnredes med utstyr fra nærliggende felles naust. Hytten ligger sjenert til i et område regulert for trivsel og sommer. I gangavstand til besteforeldre og butikk med iskremdisk.

hytta_tommetanker

Den ble oppført i 2017 og forventes å blåse av sted samme år, eller bli omregulert til bål på st.Hans. . Inntil da skal den ikke selges av noen.

Rumpetrappa

rompetrappa_tommtanker

Eller; 249 trinn til en fastere rumpe. Trinn for trinn, steg for steg. Opp, opp, opp. Ryktet var sant og det har gått foran meg. Det finnes et sted hvor rumper blir til. Ikke fort og ikke lett men de formes her. Rumpesmie. Min rumpe er fin og perfekt og fast så det var av ren nysgjerrighet jeg hev meg i bilen. Jeg tok turen til denne fantastiske innretningen i Vågsbygdskogen. Dette treningsapparatet overgår alt du får på TV-shop. Det utklasser til og med alt de har på alle Fitness-sentre noen gang bygd i vårt langstrakte land. Innretningen har det korte navnet; Trapp. Og typen er av den lange og bratte sorten. Og det stemte det jeg hadde hørt. Vel framme ved Rossevanntrappens bunn var jeg ikke alene. Der var det 3 damer der som til sammen ikke var så mye eldre enn meg.  De skulle ta trinnene til topps. I et ubetenksomt øyeblikk uten selvinnsikt tenkte jeg på å løpe etter dem oppover. Jeg valgte det vekk. For tilfeldig forbipasserende hadde det ikke sett bra ut at en tilårskommen herre løp etter tre jenter opp trappene. Skjønt, det hadde ikke vart lenge. Sannheten omkring min alder hadde vel innhentet meg sånn ca ved trinn 17 av 249, lungene hadde gitt opp ved trinn 19 og hjertestansen satt inn ved trinn 22. Så jeg lot dem løpe og registrerte at etter 30 trinn i gå-tempo kommer svetten og blikket har det bedre ved å fokusere på neste trinn enn å se oppover på rumper som forsvinner. Fra trinn 32  kjente jeg det på min egen rumpe. Gudd å diger den blir. Bare ett trinn til. Og et til. Og så enda ett.  Jeg kom opp og kjente at skinkene strammet seg opp. Fin trening og fint sted. Jeg skjønner folk liker det. Men jeg hadde nok med den ene turen opp. Min ferd fortsatte innover til Lilandsheia. En fin liten knatt et stykke innover. Fin tur. På vei hjem oppdaget jeg at det var betraktelig lettere å gå ned trappen enn opp. Og nede i bunnen stod det en ny dame som ventet på at jeg skulle komme ned slik at hun kunne løpe opp.

Spreke folk.

rompetrappa_2_tommetanker

249 steg til en fastere rumpe.

Eller; 249 trinn til hjertestans.

Veien videre?

veien videre

Venstre eller høyre eller lavere. Av og til ligger det du leter etter like foran nesa. Av og til langt bak luggen. Eller skal jeg gå etter magefølelsen. Noen innholdsrike dager ligger like bak meg og flere ligger foran meg. Det er av nå vi gjør veivalg og ser utover terrenget. Hvilke elver skal vi krysse og hvilke fjell skal vi bestige. Kanskje våre stier krysser med andres. Allikevel er det ikke sikkert at vi møtes. Kanskje jeg finner der regnbuen treffer eller blir vassende til kness i steinrøysa nede i bakken.

Hmmm. Litt mye sammenligninger og svevende ord.  Assosiasjonene kan snart ta oss over til de dypeste daler. . . . . .Akkurat nå datt jeg selv av det jeg skrev og bør kanskje ikke skreve mer.

Uansett kan jeg slå et slag for det å være timesvis alene i skogen. Tenke, fundere eller bare lete etter poster. Pent plassert ut av mennesker med stedsans.

Prøv turorientering. Det nytter.

http://turorientering.no/oksor/turpakker/2017/sortrimmen-2017/

 

 

Korttenkt, tungpusta og høytsvevende

buheia_tveit_tommetanker

“Hjemme igjen om to timer. Alle sammen.” Er dette turpremissene må en være effektiv og korttenkt. Og Tveit leverte igjen. Tveit Turlag har oppgåtte stier over alt og høyt og lavt. Vi parkerte like ved spektakulære Boen Gård og begav oss innover og mest oppover. Buheia var målet. Vi var fire store og 3 små. Den aller minste havnet på ryggen til en av de store og sørget for hans kaloriforbrenning denne måneden. For det er mye stigning den lille turen opp. Ikke langt og gå, men bratt og høyt. Praten går lett i begynnelsen, men turfølget ble stillere og stillere jo høyere vi kom. Det var sannsynligvis den tynne luften og ikke den dårlige formen som var årsaken. Belønningen for all tungpusten kommer gradvis underveis. Utsikten sprer seg ut foran oss. Husene, bilene, sauene, menneskene og Boenfossen blir mindre og mindre under oss. På toppen venter vidsyn og masse søte blåbærkart. Er du heldig kan du begeistre deg selv og andre som liker fly som lander. Det brølte ved siden av oss i dalen. Et stort propellfly drev nedover mot flyplassen vi så i enden av utsikten. Det var en liten tur men stor allikevel.

Ta den.

buheia_tur_tommetanker

buheia_furu_tommetanker.jpg

Topp topptur tur til Svarteberg i Tveit

store_svarteberg_1_tommetankerTopp tur på en topp dag. Alt stemte. Ikke for varmt ikke for kaldt. Ikke for langt,- ei heller for kort. Ikke alene, akkurat mange nok. Vi fant hvitveis og blåveis og finsveis. Vi tygga sure syreblader og søte syreblomster. Vi spiste blåbærkart og så på turkart. Det er Tveit IL sitt turlag som har gjort det trygt og godt inne i denne skogen. Skilt som viser kart og merker som viser veien. Går du deg vill her er det noe du vil. Turen til Store Svarte-Berg (208 moh) er kjempefin. Ikke for bratt og ikke for flat. Vi så hulen hvor Ole Høiland gjemte seg. Vi så treet som vokste inn i det andre. Vi så den store grana som lynet slo ned i og lagte ei stor grøft ved røttene. Vi stekte pølser ved Guritjønn og nøt livet hele veien. Vi skrevde over bekker og skrev oss inn i boka. Vi så utsikt og fikk innsikt. Alt passet.

store_svarteberg_2_tommetanker

Som man reder så ligger mann. Det sies så, men stemmer ikke alltid. For langs Guritjønns bredder ble Lucas til Skips-Reder, men han lå ikke. Han stod, hoppet, løp og fremstod muligens mer som Gollum enn skipsreder. Men SS BarkeBåt ble sjøsatt etter iherdig spikking og seilte fint fra havn til havn.  Rederen var stolt og konstruksjonen ble med oss hjem til fremvisning for søsken og foreldre.

barkebåt_tommetanker

Takk for turen.

Turen kan absolutt anbefales.

https://turloyper.files.wordpress.com/2017/05/store-svarteberg-2017-omtale-til-topps-i-tveit.pdf

Barn med hindring

ingen_hindring_tommetanker

Barn legger ofte hindringer i veien. Så også med barnebarn. Barn er en selvforskyldt plage menneskeheten er belemret med. På grunn av våre safter, lyster og drifter klarer vi ikke å stoppe denne epidemien. Evigvarende plupper de ut av kvinner over hele kloden. Slik er det bare og det må vi overbekken_tommetankerforholde oss til. Av og til blir jeg satt til å se etter et av disse nye menneskene. “Åh”, stønner jeg, og alle mine planer for dagen møter veggen. Den store hindringen kom i form av et barnebarn. “Men”, sa min kone, “gjør det du skal og ta henne med”.” OK”. sa jeg og dro av sted.  “Skulle hatt en sommerpulk”, tenkte jeg. “Eller skulle jeg vise henne innsiden av oppbevaringsboksene på Sørlandssenteret?” Men . . . siden slike ting er straffbart dro vi av sted. Vi gikk gjennom Lauvåsen, – den sporty bydelen, hvor det ikke var et menneske å se utenfor alle hus-kartongene de bor i, og inn i skogen. Der skulle jeg finne turorienteringsposter. Nyte dagen og skogens lyder. Men ikke i dag for i dag gikk jeg drassende på et barnebarn. Solen skinte men inni hue regna det. Heldigvis stoppa det regnet, og  til min forundring var det jeg som var bremsen etter kort tid. Hun løp. Over en stokk, under en stein. Hun smilte og trødde i myra. Hun løp fortere enn meg. Hun så på kartet. Hun fant postene. Smilte til og med. Det underligste av alt,- hun var ikke til bry. Hun var ikke til hindring. Hun var til glede. Hindringene startet først da vi kom i utkanten av skogen. Og de var mange. Og  det ble mye. En hel hinderløype. Ikke nok med det. Dette barnet la også nye hindringer i veien for både seg og meg. Og de hindringene måtte vi passere om igjen og om igjen. Gudd.

det var gøy.

ingen hindring

 

Tid for hagearbeid

plante_øl_tommetanker

Grønn og deilig. Slik er våren. Luften dirrer, fuglene sitrer og sevja fyller russen. Det er tid for hagearbeid. Plante sine frø og velge sine kamper. Det sies at noen har grønne fingre. Det er de med talent for hagearbeid. Og jeg kjenner ei på Tveit som får alle planter til å trives. Tror vekstene trives hos henne helt til de blir tatt i luggen og røska ut av heimen. Slik er det ikke hos meg. Talentet mitt er muligens ikke knyttet til velvoksne tomater, eller bugnende brokkoli. Jeg er egentlig lei mine egne forsøk. På randen av oppgivelse. Personlig er jeg drit lei bitte-små gulerøtter, skakke løk, halvråtne jordbær og musespiste purrer. Eller agurker som viser seg å være gresskar. Sitte der time etter time å stirre på en jordflekk og håpe at det skal titte opp en grønn stengel som skal bli til ett eller annet er nok ikke min styrke. Hva det skal bli tok vinden med seg sist det var ruskevær. Og kommer det først opp et lysegrønt håp trenger det pleie. Snakkes med (ikke bannes til tydeligvis). Vannes regelmessig. Lukes og ryddes. Og når en først hopper over et par lukesesjoner blir det plutselig umulig å vite hva som er hva. Mat eller ugress. Da kan jeg enten velge mellom å utelate luking til jeg kjenner igjen hva jeg sådde eller spise alt med en gang. Eventuelt luke med bind for øynene og ta sjansen. Random luking er gøy men ikke særlig verdsatt i bransjen. Så i år driter jeg i pepperkaker, gulerøtter, kålrot og presille. Prøver noe nytt.

Jeg følger hjertet denne gangen for jeg hørte et uttrykk jeg tror på.

“Man høster som man sår!”

Gleder meg til det spirer.

organic_ale_beerscapeme

Av og til er det gøy å være meg.

og_halsen_av_en_svane_tommetanker

Hæ. Tenker jeg. Og forstår ikke helt hva jeg ser. Jeg sitter på ett ennå kaldt svaberg og titter på vakre ender og hvite svaner. Og så;  HÆ! Hva er det jeg ser? “Ka inni steike hossHysa?”, som mine slektninger fra nord ville sagt.  Hæ? tenker jeg en gang til og gnir meg i øynene til øyelokkene er slitt vekk. Da først går det opp for meg at det jeg ser det er bare inni hodet mitt. Litt kommer utenfra, men redigeres inne i haue. Det er der de beste ting skjer. Om du lar dem. Ingen filmer er bedre enn dem du spiller av innenfra. Der hvor projektoren står plassert inne i skallen og lys-strålen med alle bildene treffer netthinnens bakside. Og i sammenheng med lydsystemet i ørene og ytre påvirkninger som vind, sol, snø og regn og sporadiske opp-ned svaner kan det bli formidable inntrykk og forestillinger.

Heldigvis er det akkurat det som er jobben min. Å se filmene først. Ha premieren inne i hodet før jeg forsøker å ta dem vider. Ut. Slik at de kan treffe andres netthinner utenfra.

Av og til er det gøy å være meg

 

Hulen

 

thecave_tommetankerEn uvanlig tur på en uvanlig dag. 17. april varte hele dagen og tung snø dekket en stund landskapet og gjorde lang sikt til kort sikt. Familie og påskemiddagstappa magesekk  vek plassen for egentid og turstappa ryggsekk. Helt egentid ble det ikke. Mine alltid velkomne turfølgesvenner ble med. Gunnar og Da. Selv om ikke været så lyst ut så vi lyst på det. “Ta med lommelykter”, sa jeg. “Vi skal på huletur.” I vakre omgivelser gikk vi langs en neddemmet elv og en jernbanelinje i vinterdvale. Setesdalsbanens småspektakulære trasè er vakker. Også i tett snøvær. Vi lukket øynene en stund og hørte buldringen og så strykenes villskap, fra den gang fossen, og elven, var fri. Det må ha vært villere enn vilt der oppe. Vi gikk gjennom den lange tunellen til tømmer-renna og den korte til jernbanen. En ufattelig jobb ble gjort for lenge lenge siden. Steinhuggere og tunellarbeidere som kunne sine ting. Med ærefykt mintes vi de som bygde alt dette en gang.  Litt fantasi, og turen blir magisk. På Paulen Gård ventet det overbygde bivuakker og bålplass. Vi fikk til og med delt litt av vår pølseoverflod med en liten familie fra Vennesla. Det er godt å dele.

Takk for turen.

huletur_tommetanker