The Blairtveit Project

Skogens mørke omsluttet oss. 5 menn på lavterskeltur. I denne skogen opererte kjeltringen Ole Høiland (Ole Høilands huler. Tveit, Timenes og Stampa. | ! (tommetanker.com). I denne skogen omkom 4 tyske soldater (Tysk flystyrt på Tveit! | ! (tommetanker.com). I den skogen gikk vi inn. Du verden så skummelt. Du verden så flott. 7 kms tur. Oppe i høyden åpnet skogen seg og viste seg i vinterdrakt. Du verden.

Tilfeldig flyktig vakker kunst

Tilfeldig vakker? Nei, jeg snakker ikke om meg selv. Jeg snakker om iskunstens ufortreffelighet. Jeg satt fra meg et knytte kvister i ei sinkbøtte på utsiden av huset. Det var i starten av desember. Så kom regnet som regnet og regnet helt til jul og nyttår og til bøtta var full. Så kom januar med kulda og bunnfryste bøtta. Så kom øynene som ser. Jeg måtte bare se. Jeg tinte vekk bøtta og satte lys under isklumpen med grener oppi. Et aldri så lite vakkert kunstverk pryder nå vårt inngangsparti.

Så tilfeldig, så solid, så flyktig, så vakkert.

Lost in Translation.

“Se der er Tinnheia!”. “Nei det er Strai”. Hund og galskap og nattur, eller som noen kaller det; Hundegalskap, i skogene rundt Bærvannet ville noen sagt, inkludert meg selv. Men jeg ville ikke vært den foruten. Galskapen i dette lavterskeltilbudet for menn jeg nesten ikke kjenner er myrra for sjelen. Hver onsdag kveld lures vi med ut i nattens mørke. Og han som tar oss med kan stiene rundt Kristiansand. I stummende mørke møttes vi ironisk nok på Glitre. Herfra gikk han i front og ledet an. Vi andre skravla og hadde aldri peiling på hvor vi var. Vi diskuterte galskapen i Trumps verden og galskapen i vår verden. Vi ble oppdatert på skavanker og livets anker. Hele tiden mens en hund med dårlig stedsans føyk inn og ut av stien i 120 km i timen. Etter et par timer sa vår los at vi var fremme. Og der stod bilen. HÆ? Da hadde vi kommet tilbake til Glitre. Riktignok glitret det i øynene våre da han sa vi hadde gått rundt Storemyrvann og Grunnevannet og Tvitjønnane og slett ikke rundt Bervannet som jeg trodde.

Godt vi har noen som kan veien.

Fritt Vilt 17

Lurer på hvor langt opp det er?

Skummelt er skummelt selv om det er natt, tåke, mørkt og vått. Når en samtidig plusser på 5 tvilsomme lavterskel herrer som nattens medskyldige blir det ille. Vi lyttet etter lyden fra banjospill. Fra steiner som ble sått mot hverandre. Eller TVer med statisk uro. Det eneste vi fant var en hengebro inn i det ukjente. Og en hengebro er faktisk litt skummel når du verken kan se hvor lang den er, hvor langt ned det er, hvor langt opp det er, eller om den er råtten eller ei. Slik opplevdes den denne kvelden. Vi gikk en av de fineste turene jeg vet om til to finfine utsiktspunkter. Forskjellen fra andre ganger var at nå var det mørkt. Vi så ikke en gang så langt lyset gikk. Det var tåke. Så turens finhet forsvant, og utsikten var borte. Jeg vurderte å kalle turen meningsløs men gav det opp. Det viste seg å være en fin tur, selv i ly av mørket.

Men skal du gå den, gå i lyset.

Tur til Grillhytta og Utsiktstårnet på Slettehei (277moh) i Kristiansand.

Juletrevinduet

Dropp plastikk-juletreet i år. Lag et selv. Maya så et julevindu i en blogg. “Det hadde passet fint hos oss i vinduet over sofaen” sa hun til meg. “Vet du hvor vi får kjøpt slike fine juletrær?,” Fortsatte hun. Direkte oversatt; “Lag sånne”.

Og jeg er ikke tung å be når Maya spør. Jeg liker å lage. Jeg for ut i kvisthaugen bak huset. Gikk amok med hagesaksa. Og på hytta hadde vi en tørr bjørkelengde i ved skjulet. Sager har jeg over alt og min lille drill skulle få kjørt seg. Vi hadde først en oppvarmingsjulelagedag med ei på 5 og ei på 10. De kom og lagde juletrær sammen med meg. Ett hver. Det var stas og deres mamma ble glad. Faktisk så glad at hun ville ha flere hun og.

Men Maya spurte først og masseproduksjon ble igangsatt. Tre etter tre vokste opp på benken foran meg. Og dette var kortreist vare. Bortsett fra bjørkebiten var alt fra tomta. Pinner og kongler er alt en trenger, pluss litt ståltråd og en drill med et bor som er like tykt som ståltråden.

Nå har vi et vindu nesten slik som bloggen. Fint ble det.

Jula er i gang.

Jeg så ikke Ugla ved Hellerstøvann

Kanskje ikke så rart at jeg ikke så ugla ved Hellerstøvann. Vi var 6 stykker som gikk på tur og vi så alle mørkt på det. Først en kameratslig og lykkelig gjenforening på parkeringsplassen ved Ravndalen. Skravlende tok vi fatt på trappene oppover mot Ravnehei. Etter det 17 trinnet minket skravlingen. Ved det 32 trinnet var det tyst. Og etter trinn 74 ble oksygenmangelen merkbar. Og melkesyra som hadde slått inn fra trinn 2 var forferdelig.

Vi kom opp allikevel uten å ringe respiratortelefonen eller redningssentralen på sola. På toppen ventet en overraskende flott utsikt. Et opplyst Grim med Kvadraturen bortenfor. Stille regn og stille natt. Flott. Etter rekonvalesens-stopet på toppen av Ravnehei gikk vi innover i skogen. I takt med meter over havet steg fuktigheten i lufta. Det var blaut men godt.

Slike turer i mørket gjør at en får innsikt isteden for utsikt. Vi prater om alt. Om jobb. Om familie. Om skavanker og dårlig syn. Vi prater om skit og om ting som betyr noe. Etter hvert hadde jeg ingen anelse om hvor vi var, bare at vi hadde gått over 5 kilometer. 5 kilometer med skravling (bortsett fra tiden i trappene). Men jeg gikk ikke først.

Det gjorde han som så ugla. Takk for turen.

Tomm = nesten pingle.

Det var så vidt. Det var nesten. Sofaen lokka mer enn gjørma rundt sukkevann. Jeg hadde overlatt stoltheten min til fantasien og gitt mitt hjerte til pleddets lune kos. Jeg liker å gå tur og er sjelden sur, men det var meldt opp til 10mm regn samt kuling opptil 15 sekundmeters vind. Jeg meldte en av mine turkamerater og sa jeg stod over. I den tro at hele arrangementet ville bli avlyst. Jeg var jo tross alt kjentmann på disse kanter av skogen så uten meg ingen tur.

Tror du ikke den kjeltringen klarte å lokke med seg 4 andre ut i regnhelvete. Og tror du ikke herren under pleddet i sofaen var dum nok til å ha mobilen ved sin side og enda mer dum lese meldinga min turkamerat sendte ut en halv time før turstart. “Vi blir 5-6 som tar turen. Godt kledd.”

Skitt. Bye, bye, hjemmets trygge favn. Jeg hev meg i tett tøy og for ut i himmelens mørke regnskyll. Pingla i meg hadde tapt. Heldigvis kanskje, for den lille gruppen av menn som nå skulle bli klissblaude sammen hadde mobbestrofene klare. Om pingla Tomm.

Heldigvis traff jeg den rette beslutningen. For det er fine folk, og det ble en fin tur. Og kjentmannen, meg, var kjent med stien helt til jeg ikke kjente den igjen. Jeg gikk oss vill i mørket en stund. Godt vi gikk oss vill her på sørlandet, for her ender vi alltid opp med å se lyset. Det skjedde denne kvelden også. Vi fant lysløypa og fant bilene. Ikke akkurat tørrskodd, men skitt au.

Underlig vakkert

Jeg hater november helt til jeg elsker november. Det er mørkt når jeg går på jobb og jeg må slå på utelyset når jeg kommer hjem fra jobb. Og mørkere skal det bli. Det er verken varmt eller kaldt. Det er surt ute og jeg blir sur når jeg ser det. Underlig nok blir jeg ikke surere når jeg går ut i det sure mørket. På et eller annet vis lysner det i hodet i det jeg går ut i mørket.

Kanskje det er alt mørket som gjør at det lyset vi ser blir vakrere. Det svake lyset av månen som siger frem bak en liten sky. Et lite minutt er den gjemt men skaper et bilde som varmer. Underlig vakkert fra akkurat der jeg står på vei hjem fra hytta.

Det er kanskje også alt mørket i løpet av uka som gjør at alt lyset jeg ser på lørdager og søndager blir så overdøvende fint.

Sola senker seg i Vestergabet.

Av og til klarer november å roe seg. Den stilner lufta og letter på sløret. Da er det bare deilig å se ut over havet fra hytta. Det er stille. Det er klart. Ingen båter på sjøen. Ingen flystriper i lufta. Det er stille. Det er vakkert.

Det er godt å være ute. Jeg hater november helt til jeg ikke gjør det.

Guritjønn, ta turen.

Ta turen nå, den er vel verdt det. Fine farger og masse vann i bekker og stryk. Bare tre og en halv kilometer att og fram. Akkurat langt nok til at det ikke er for langt. Det går mye oppover fra parkeringsplassen ved idrettsbanene på Solsletta i Tveit. Men løypa er bred og fin og av og til våt. Når det regner mye er stien blitt til bekk og balansenervene testes ut i det vi hopper fra gress-tuste til gress-tuste i håp om å holde oss tørre. En kort liten avstikker fra hoved-stien og du er på historisk grunn. Mestertyven og “folkehelten” Ole Høiland hadde en av sine hemmelige huler her i skogen. For ca 200 år siden stjal han masse. Ble arrestert en haug med ganger og rømte like mange ganger. Det skal visstnok være noen inskripsjoner akkurat her som han har laget. Turen videre oppover går i fin skog som blir finere og åpnere i det du ankommer Guritjønn. Guritjønn er et lite smykke av en plass. Som skapt for pølsebål og pause. I dag var dette akkurat langt nok. Men om du lyster kan du gå videre opp til Heietjønn, om mulig et ennå finere lite sted. Og tar du en annen vei hjem, kan du se rester av et tysk fly som styrtet i skogene her.

Løypene er godt merka og skilt i alle stikryss. Tveit Turlag passer på.

Ta turen.

Stor fallhøyde på Knotten

“Skal du på tur i morra?” meldte en turvenn på telefonen. “Ja”, sa jeg. Og dagen etter ble hun med på tur. Og med på turen kom svoger og barnebarn og noe som kalles for bikkje, bare mindre. Vi drar til Johannesknotten sa jeg. Der har jeg aldri vært. Etter tips fra en som går mer enn meg hadde jeg lyst til å se hva Strai hadde å by på. Vi parkerte på Hommeren og la i vei etter hans turbeskrivelse. Den var god, for det trengte vi. Små stier og lite merker på deler av turen. Vi fant frem etter et par feilvalg.

Og Johannesknotten dukket fram foran oss. Johannesknotten var fin og turfølget eksemplarisk. Solen strålte og høstfargene varmet. Men turen dit var kjedelig. Grusveier og hogstveier halvparten av løypa. Det veide opp litt at vi kom forbi en flott Heller i et skikkelig trollterreng men det veide ned at vi gikk forbi en haug med søppel en lokal bonde hadde valgt å la ligge langs veien. Vi rastet ute på Knotten. Den ligger høyt med utsikt over Aurebekkvannet langt under oss. For det er like langt ned som det er opp på Knotten. Dette er en tur for de som bor i nærheten. Jeg er glad jeg har vært der og kan stryke den av min liste.

For etter turen er det vel liten sjans til at jeg drar dit igjen. Den var akkurat så minneverdig at den fort kan bli glemt.

Men vi er jo alle forskjellige. Vi traff mange smilende turfolk denne dagen. Så mange koste seg her. Det er en fin løypebeskrivelse her:

https://ut.no/turforslag/1110404802