Årosveden og Fippeviga

Noen steder er bare så fine at de får egne vennegrupper. Og selv i mørket kunne vi ane hvorfor Fippeviga har sitt eget vennelag. Den lille viga så fantastisk ut, selv på en ganske mørk og kald kveld. Historien bak navnet skulle jeg likt å visst for hva kommer det underlige navnet fra. Og ingen av oss hadde den rette talefeilen så vi lot i alle fall en av teoriene ligge.

Vika var bare fin. Tenk hvordan den er på en mild og lun sommerdag.

Og turen til Årosveden er fin. Vi startet helt i Høllen så vi fikk inn litt kosebebyggelse og strandfølelse før vi entret skogen. I mørket føltes det som om vi var i Danmark der vi gikk på treplattingen langs strendene ved Søgneelvas utløp. Og der var og et nettinggjerde som folk virkelig er redde for at skal forsvinne. For det var godt låst fast med hundrevis av hengelåser.

Årosveden har mange godt merkede stier som leder til den. Fra alle sider. Og det er fint der opp. Et perfekt turmål.

En kikkert på stang er her oppe så du kan se på alle bådane eller de badende eller mågane.

Om du liker litt krigshistorie har det og skjedd mye her og det er mye spor etter tyskernes paranoia langs kysten her.

Du kan lese mer her.

Sodåsen eller Sotåsen

Uansett navn er det nå fantastisk fint der oppe. Mange trær som før skjulte den lange utsikten er nå fjernet. Nå kan du stå der oppe og se jorda krumme seg. Det hadde vært noe for Flat earth society. Hmmmm, kanskje jorda er rund likevel? Det er en kort tur, men smått spektakulær. Og er du en morgenfugel eller kveldsfugl kan du få se noen minnerike soloppganger og nedganger der oppe fra. Stien er god og har akkurat blitt ennå bedre med skilting og merking. På rundturen går du gjennom Stidalen hvor folk har holdt på lenge. Fint infoskilt der også. Turene blir litt bedre når en vet litt om det som har skjedd der du går. Finfin bålplass på toppen om du finner veien en vindstille dag. Oppe på Sotåsen står det også ei hytte med historie.. Den kan du lese mer om her. Forsvarsbygg

oh oh oh YES, I’m the great Defender

Ikke helt som Freddy Mercury og The Platters sang, men dog.

Oh yes, I’m the great pretender (Woo-woo)
Pretending I’m doing well (Woo-woo)
My need is such I pretend too much
I’m lonely but no one can tell

Heldigvis er ikke den gjengen jeg går tur med de store Pretenderne. Vi later ikke som vi er spreke. Vi holder kjeft i oppoverbakke og lar munnkløyva gå i utforbakkene. Vi skravler oss gjennom nattemørket hver onsdag. Problemer løses og nye lages. Vi later ikke som noe egentlig. Vi bare går og har det fint. Turen denne gangen startet ved Kjerrane og opp i starten av hovedturløypa. Snart tok vi av og begynte på turen rundt Krokevann. Vi tok en liten avstikker til den den fine knausen Åmliknuten med den fine utsikten som vi slett ikke så. Det var jo mørkt. Videre gikk praten langs Krokevanns bredder. Fint vann som en gang var kjent for alt for mye hoggorm. Skogen surkler om dagen etter masse regnværsdager, og også om kvelden. Skikkelig bekkenløsning. Alle bekkene bruser og bobler og skynder seg nedover der de kan. Flott det også.

Av turleder ble jeg ofte spurt om jeg hadde det bra og om helsa holdt. Ei god hand fikk jeg når jeg skulle stige over bekkene og de andre gikk akkurat så seint at jeg kunne holde følge. Jeg har akkurat fylt seksti, og det tok de hensyn til. Høyt snakket de og. En fin gjeng.

Som den gamle og grå fyren jeg er måtte vi innom hjemknatten min; Gråmannen. Heller ikke her var utsikten lang i mørket.

Fra Gråmannen er det kun ei jettegryte og et par hoftebensbrudd i avstand ned til bilen.

Takk for turen.

Og nok en gang. Takk til alle dere løyperyddere og skiltmakere som gjør det umulig for oss andre å gå oss bort.

Hofteknekkføre

Det er et skikkelig bruddføre uttaførr. I går morges var det 10 minus ute. I dag morges var det 4 pluss. Det drypper og smelter og renner ut i veien hvor det fryser. Det er fortsatt 10 minus i asfalten. Jeg skulle i nyvåkna tilstand tusle ned til butikken for å handle nybakt brød til frokost. Tuslemoduset forsvant fort. Hele veien vi bor langs var islagt. Det ble en stabbetur i stedet for tusletur. Jeg har piggsko hjemme men tomm i hodet som jeg er er de fortsatt hjemme. Jeg måtte gå i brøytefonna hele veien frem og tilbake. Fra tid til annen hørte jeg lyden av hofter som knakk i det fjerne. Ankler og tær og albuer får kjørt seg i dag. Sikkert også de som jobber i bruddbua på sykehuset har nok å ta seg til i dag.

Gå forsiktig og ha en god dag.

Nattlaks i Otra

Med piggene ute tok vi turen inn i mørket igjen. Denne gangen startet vi på Eg og gikk langs Otra i sene kveldstimer. Veien og stien er perfekt helt til den ikke er det. Men med piggsko på hele gjengen overlevde vi greit. Vi så restene av den gamle pumpestasjonen. Fra den gang noen forsøkt å tømme Otra for vann. For så å kunne gå tørrskodd for å plukke laks fra elvebunnen. For sent oppdaget de den gang at det ikke var dumper nok oppe i Bymarka til å pumpe vannet opp i. Sikkert en som var like god i matte som meg som hadde regnet på akkurat det. I alle fall tror jeg det er derfor det er rester etter en pumpestasjon der oppe langs Otras bredd. Vi fikk og se en skikkelig natt-laks i elva. Den stod der motstrøms og kikket rart på oss.

Turen er fin en måneskinnskveld, og skogens lille melisdryss av snø gjør det hele lysere og vakrere. Frosten i bakken gjør at du kan gå over-alt uten surkling i skoa. Men piggsko anbefales. Frosne bekker med litt snø oppå kan være glatt for eldre herrer som oss. Bærvannet rundt kan gås på mange måter. Velg din.

Urban Walkabout to Dueknipen

En fuktig affære ble det. Akkurat som en kveld på byen. Og det var jo det det nesten var; en kveld på byen. Det hele startet med en kort melding; “Vi møtes ved Svart-tjønn så ser vi det an.”. Vi var kun tre stykker som var dumme nok til å møte opp. I går var det vinter, kuling og brøytebiler. I dag er både brøytebilene og snøen borte og det er varslet fare for oversvømmelser. Sørlandsvinter slik den skal være. Vi tok en urban tur i dag. Gjennom Baneheia og ned til Fylkesmannsboligen på Grim. Ned gjennom gravlunden og over til Samsen og Statsarkivet. Videre oppover Bellevue og oppover til Dueknipen. Mye historie og mange fine hus i det området. Vår guide viste oss huset hvor de tyske offiserene bodde under andre verdenskrig. Og han pekte på nabohuset hvor motstandsmannen bodde. Det er en bratt bakke opp til Dueknipen og pusten gikk tung de siste stegene. Heldigvis blåste det slik at lungene ble fort fylt med luft igjen der oppe. Utsikten er fin selv om det regner sidelengs.

Vi tok bakveien ned til Grim Skole og fulgte den vakre Grimsbekken helt ned til det nå nedlagte bryggeriet. En sti gjennom Baneheia brakte oss trygt tilbake til bilene. Fint å gå slik å prate og fortelle og huske hvordan det var og diskutere om hvordan det blir. En urban tur som dette kan anbefales.

Noen som vet hvorfor det kalles Ridestien?

Vi gikk nok en gang gjennom bekken etter vann. En våt aften med snorkelblaud luft omsluttet denne vandrende gruppen trauste menn. Med hoftebrudd og ankelknekk som innsats la vi nok en gang i vei inn i mørket. Noen vil nok kalle oss en gjeng med lysende hoder, – og det stemmer jo rent sånn som en analog beskrivelse på alle av oss i de to timene vi gikk rundt i skogen i Jegers.

Løypelaget har merket godt og vedlikeholder stinettet på en eminent måte. Men akkurat vi trenger ikke følge med på skiltene.. Vi har Øystein. Han kan sine stier. Og godt er det, for saueflokken bak han skravler og tusler og har ikke peiling på hvor vi er. Av og til spør vi vår los og leder om ikke vi er like ved toppen, eller like ved det vannet, eller like ved der vi var i sted. Svaret er alltid ; “Nei. “

I går gikk vi inn i skogen og vasset der det en gang hadde vært stier. Bekkene er brusende fine i lys av noen tusen lyktelumens. Vi gikk inn mot dagsturhytta ved Kyrkjønn og tok en sti som gikk høyt opp i lia bak der skytebanene en gang fylte skogen med bly. Stien kalles Ridestien. Den er fint laget og stablet en gang i tiden. Men ingen av oss vet hvorfor den heter det den heter. Så er det noen der ute i den store verden som vet hvorfor, så finnes det en gruppe uvitende blaude menn som gjerne vil ha svaret.

Igjen. Takk for mørkets turer.

Uttafor-stien opplevelser ved Terjevann

Vi gikk rundt Terjevann uten Terje. Nok en gang valgte et lite utvalg lavterskelmenn å bevege seg inn i det ukjente mørkret. Turen gikk rundt Terjevann med start fra Sandvigdalsbukta. I mørket er som kjent alle stier grå. Så også denne kvelden. Rent bortsett fra at alt var dekket med brungule eikeblader. Også de grå stiene. Det ble noen uttafor-stien opplevelser denne kvelden. Og alt vannet som så deilig senker strømregningene hadde også funnet vei inn i skogen og lagt fuktige hindringer i veien for oss. I starten hoppet jeg fra stein til stein for å unngå å bli kliss klass. Men det var i starten. Før vi nådde Terjevann hadde jeg gitt opp hoppinga og begynt vassinga. Man blir bare blaut en gang som min venn Paul hevder. Og sant nok. Jeg ble blaut en gang og det holdt seg helt til jeg kom hjem.

Innenfor Terjevann er det smått spektakulært. Barlindskog og loddrette fjellvegger med lyden av brusende bekker i bakgrunnen.

På veien ut gikk vi gjennom en massiv granskog med trær som har levd lenger enn oss. Fant og en god klump Chaga jeg skal gå tilbake og hente ut en dag, men hvor den er fortelles ikke videre.

Nok en fin tur under en måne som lyste opp der den kunne.

Gryda på Båden

Jettegryta ved den Omvendte Båt var et hyggelig syn. Selv i stummende mørke. Jeg har visst at det var en Jettegryte her oppe et sted og gått like forbi den mange ganger men ikke sett den før i går kveld.

Da turen startet var det allerede mørkt. Heldigvis ikke i hodet. Det er umulig med Øystein som lavterskel turkamerat. Han har tråkket de fleste stier i Kristiansand og kunnskapsrik så det holder. Det var smått om folk på tur denne kvelden. Kanskje ikke så rart. Det er jo godt for oss introverte folkesky mørkemenn at ikke alle har hodelyktfetisj på CVn. Turen gikk over Kalkheia og Reddalsheia før vi svingte inn på den ytre stien opp mot Den Omvendte Båt.

Og ikke langt fra” Båden” sa veiviseren at vi måtte ta en titt på “Gryda”. Og der var den. Like ved stien. En underlig plassering av ei Jettegryte. Høyt oppe på heia i bratt terreng var det ei dyp gryte i fjellet. Sikkert et par meter dyp. Så her har det i en fjern fortid ligget og rullet og gnisset og slipt en stein. Etter hvert så mye at det ble til ei gryte i fjellet. Som vi nå tittet ned i.

Og hvorfor bare denne ene? HMMMMMMMMMMM.

Vel, hjernekapasiteten min brukes opp om jeg tenker lenge på slike spørsmål så vi gikk opp til punktet på toppen av Båden. Lysene fra byen skinte langt borte. Det var godt å stå der i mørket med en venn. Kikke inn i skogen og opp på himmelen. Snakke om kaffebål og orreleik. Om rekkverk og terrengsykling. Mørket gir bedre plass til prat.

Turen kan anbefales både i lys og mørke.

Sofa med pledd er kanskje for mye å håpe på

Det er deilig for en gammel kropp å ha funnet en idrett som innlemmer benkesitting som en del av det sportslige opplegget. For nesten uansett når på døgnet man går bort til Sukkevann Frisbee-golf bane så er det heldigvis andre der. Mange andre. Og det betyr at vi, ved de ulike utkast platåene, TEEene, må vente til de foran er ferdige. Og det er der benkene kommer inn. Riktignok av den harde sorten, men sofa med pledd er kanskje for mye for langt. Det får vi vente med til vi kommer hjem igjen. Og venting er en sosial ting her i de ødelagte barkers skog. Vi deler våre elendige erfaringer og talent med de som har godt talent og eminent teknikk. Egentlig tror jeg vel at jeg har kjøpt kun slike mandagsbrett. Feilproduserte uten mulighet til å bli kastet der de skal. Derfor kan ikke jeg beskyldes for mine høye poengsummer i en sport hvor minuspoengene teller. Det er en sosial sport. Mye latter og frustrasjon og enda mer latter på grunn av frustrasjonen. Alle vi treffer i våre benkesliter perioder er hyggelige. Helt topp. Skulle bare ønske jeg traff like mange hyggelige kurver som folk.

Ønsker du en lavterskel sport. Litt skog. Litt benk og litt skravling på lavt nivå er kanskje dette noe for deg også.