Nye Kristiansand og Trollkjerringhei

En urban kveldsvandring hvor vi så koloniserte kolonihager, en slipp som har sluppet og trapper jeg ikke visste fantes. Alt sammen med lavterskelvandrerne en onsdags kveld. Med piggsko gikk vi tur. Etter 9 km var vi tilbake ved vårt hellige utgangspunkt; Oddernes kirke. Vi hadde da gått i ytterkanten av Øvre Lund. Forbi Kolonihagene. Forbi Kristiansands ukjente laksetrapp ved det gamle garveriet. Forbi isflakene i Bertes. Forbi forurensningsdepotet i Marvika. Det er som å oppdage Kristiansand på nytt. Alle vet noe om et eller annet. En vet hvem som bor i 22millioners leiligheten på Kjøita. En vet veien opp til Trollkjerringhei. En vet mer om noe enn oss andre. Og vi deler av vår kunnskap. Jeg av min uvitenhet. Jeg lærer mens jeg går. Det tror jeg kanskje vi gjør alle. Vi løser ingen verdensproblemer, men det er heller ikke vår oppgave.

Trollkjerringhei var helt ukjent for meg. Kanskje det stedet hvor nattlige Kristiansand tar seg best ut fra. Absolutt en anbefaling. Men om du går der nå! Bruk pigger. Moder jord hadde bestemt seg for å glasere hele toppen.

Funfact: Hesteskokrabben og Vaksiner

Hva er egentlig sammenhengen mellom corona og Dolkhale-krabben. Jeg fikk en bok til jul. En bok om naturens fortreffelighet og hvordan vi mennesker både bruker og misbruker den. Og her leste jeg altså om krabbens blå blod og dets egenskaper. Jeg lar meg fasinere og imponere. Krabben har levd på jorden i 100vis av millioner av år, så noe har den skjønt.

I store norske leksikon forklarer de det bedre enn meg:
Dolkhalenes blod inneholder et enzym som kan påvise bakteriegifter. Blodet brukes derfor for å sikre at det ikke finnes slike gifter i vaksiner og annet medisinsk utstyr. Her tappes dolkhaler før de settes tilbake i havet ved Charles River Laboratory i Charleston, South Carolina, USA.

Dolkhaler har vært høstet og utnyttet av mennesker i lang tid, som mat, agn, til gjødsel og annet. I dag er dolkhaler av stor betydning i medisin.

Det blå blodet har spesielle egenskaper som gjør at det klumper seg om det kommer i kontakt med endotoksiner. Endotoksiner er en vanlig type bakteriegift som kan finnes i væsker (for eksempel vaksiner) eller produkter (for eksempel proteser) som skal inn i en menneskekropp. Slik gift kan gi feber og i verste fall død hos mennesker. Siden endotoksiner ikke ødelegges av sterilisering, er det avgjørende å ha en metode for å påvise dem.

På 1970-tallet ble det godkjent en test basert på blod fra den amerikanske dolkhalen, kalt Limulus amøbocyt lysat (LAL) test som baserer seg på denne klumpereaksjonen. I Asia brukes en tilsvarende test, TAL, kalt opp etter en av de asiatiske artene, Tachypleus tridentatus. Testen er fortsatt i bruk verden over. Alle vaksiner, for eksempel nye vaksiner mot covid-19, er pålagt å testes med LAL-testen før bruk.

I USA hentes dolkhaler inn til blodbanker der blod tappes, før dyret settes tilbake i havet. Dødeligheten er likevel betydelig, og sammen med andre faktorer som bruk til agn og nedbygging (se habitatreduksjon) av strendene der arten legger egg gjør dette at den amerikanske dolkhalen står som sårbar (VU) på den globale rødlisten. En av de asiatiske artene (Tachypleus tridentatus) har status som sterkt truet (EN), mens de to øvrige er rødlistet som arter der vi vet for lite til å plassere dem i rett rødlistekategori (DD).

Det har lenge vært jobbet med alternativer til LAL-testen. I dag kan vi framstille enzymet som reagerer på tilstedeværelse av bakteriegifter, i en cellekultur i laboratoriet, uten bruk av dyra selv. I 2019 ble den nye testen (kalt recombinant Factor C (rFC)) godkjent på europeisk nivå (gyldig fra 2021), men i USA ble en slik godkjenning avvist sommeren 2020.

Artikkelen finner du her:

https://snl.no/dolkhaler

En 10 meters put. Av og til er av og til nok.

Buråsheia Frisbeegolfbane var turen verdt. Et flott stykke Mandal viste seg fram for oss. Fin og variert bane. Godt merket og fint vedlikeholdt. Tre av oss som liker å kaste disker dro til Mandal for å prøve denne banen vi ikke har kastet på før. Det er spennende å prøve nye ting. I alle fall noen ganger. Frisbeegolf er noe for alle. Vi møter unge gutter som kaster disken lengre på ett kast enn vi gjør på tre. De er flinke og prøver å dele av sin kunnskap om disker og teknikker. Lite vet de at slike opplysninger ikke fester seg hos oss. Enda vi skulle ønske det. Vi møter familier med små barn som kaster like langt som oss. Og til og med i den retningen de ønsker. Diskgolf er en sosial sport hvor de flinkeste og dårligste kan spille sammen. Og vi liker å være ute å gå tur uansett. Vi skravler og ler og kaster disker mot kurver. En av oss er flink. Det er ikke meg.

Men så er det slik at av og til. Av og til får man disken i den retningen og den hastigheten man ønsker. Av og til lander disken der du på forhånd hadde tenkt at den skulle lande. Og det gir en god følelse. En god mestringsfølelse for en gammel skrott. Og vi er ikke dårligere enn at vi gleder oss over hverandres prestasjoner. Vi ler av hverandres rævva-kast og gleder over hverandres gull-kast.

I Mandal begynte jeg bra. Litt over evne faktisk. Helt til halvveis på runda. Der kom reality tilbake. Jeg sanket godt med poeng etter hvert. På et par hull gikk det riktig dårlig før jeg bedret meg litt mot slutten. Og hva er vel bedre enn at siste kast, aller siste kast. Fra det en kaller dropzone.

Det gikk rett i kurven. En ti meters put til slutt. Det hender av og til.

Frisbeegolf kan anbefales. Baner finnes over-alt.

https://www.facebook.com/Lindesnesfrisbeegolfklubb

https://www.facebook.com/groups/423005157734224/

Et tøft liv. Tur til Ingershelleren og Bukksteinen

På Hellemyr finner du Ingershelleren. Her bodde Inger Christensdatter og sønnen Christian Knutsen i mange år. Helleren er seks meter lang og ca 2 meter bred. Den ene enden var en gang tettet med en torv-mur mens andre åpningen hadde en gang en dør. Tror neppe de var varsom for trekk de to som bodde der. På jordet utenfor hadde de frukttrær og kjøkkenhage. Det er rart å stå der med hodelykt og tenke på disse to som levde her. Et hardt liv. Tenk å bo under den steinen mens vinteren knirket utenfor. Inger døde av kreft i 1891 mens sønnen ble boende lenger. Han ble kalt Christian Skaumann. I 1904 flyttet han på gamlehjemmet , 56 år gammel. De neste ti årene bodde han på gamlehjemmet om vinteren og på helleren om sommeren. Han døde i mars 1919. Det er en fortid som ikke er så veldig langt vekk.

Ingershelleren ligger like ved Hellemyr Kirke. For mine turkamerater og meg var dette kun litt krydder helt i starten av turen. Vi lever jo tross alt i den opplyste tidsalder, så selv om mørket hadde senket seg så fikk vi det kjapt feid vekk. Med 17 000 friske lumens fordelt på kloke hoder fulgte vi Øistein inn i det som en gang var mørket. Det ble en god tur. Sånn ca 8 km. Halvveis gikk vi opp på Bukksteinen som har det jeg kaller Eiendomsmeglerutsikt. For fra der vi stod hadde vi havutsikt. Og havutsikt er fint og høres flott ut når det leses. Eneste minus med denne havutsikten var at det var en massiv industriområde-utsikt mellom oss og havutsikten. Men slikt skal man jo helst ikke informere om ved tur-start. Fordelen for oss var jo at vi gikk i mørket. Utsikten til Mjåvann industriområde er best om natten.

Turen tar jeg gjerne igjen i litt lysere timer. Den var variert. Opp og ned. Hit og dit.

Takk for turen igjen. Ville ikke vært den foruten.

En god manns tanker

“Vi er smarte nok men bruker ikke fornuften. Et rikt liv har ingen ting med velstand å gjøre. Vi må bøye oss ned til jorden litt oftere. ” Kloke ord fra Arne Næss. Han selv finnes ikke lenger, men hans tanker og tekster gjør det. En filosof med stor tro på menneskers iboende godhet og kjent for sitt forhold til naturen. Intervjuet her er absolutt verdt å lese. Det er noen år gammelt men les det nøye og bøy deg ned.

Gå grønt med Odas Grønnsaksgryte

Denne deilige grønnsaksgryta gjør det lett å gå grønt. Vår generasjons inngrodde tanke om at kjøtt er tøft får seg en på tryne av Odas Grønnsaksgryte. Og Oda velger ofte grønt. Hun besøker sine gamle sørlandske slektninger av og til og en gang disket hun opp med denne gryta. Siden har den blitt fast på menyen vår. Den er så enkel å tilberede at en tocella kar som meg kan utføre jobben. Her brukes gode ferske råvarer og litt krydder med sting. Ønsker du ennå litt mer rikholdig smak så velg økologiske grønnsaker. De smaker ofte litt kraftigere enn sine vaksinerte søsken. Dog er de mye dyrere så det får være opp til budsjettet. Uansett ingen kostbare ingredienser. Og vannet begynner akkurat nå å samle seg i munnen bare jeg tenker på den. Det er et godt tegn.

Og synes du grønt er skjønt så kjør på og kutt og stek og kok og fres. Oppskriften under er for to posjoner. Kjør på med mer squash, sopp og løk for å øke mengden. Kikerter og sorte bønner kan og legges oppi. Nammenam.

Og forresten,- Takk Oda.

Ut i det fri og fri for fly

I skogen bak Kjevik flyplass er det fint. Jeg gikk her en gang før Covid. Den gang flyene ikke visste bedre og fløy som besatt. Da var det lite hyggelig. Det bråkte for mye. Fly i ett sett. Men nå. Smilefjes i skogen. Det er stille siden flyene har gått i dvale. For det er en fin skog. Flere fine topper du kan bestige eller bare ta en fin høstlig rundtur slik vi gjorde. Dette er skikkelig soppland til vanlig. Men ikke i år. Sommeren tror jeg var litt for fin og varte litt for lenge til at soppene fikk maks groforhold. Aldri så godt at det ikke er galt for noe. Vi tuslet ut og inn i høstfarger og steg inn i knallgrønn moseskogbunn under store grantrær. En egenart med denne skogen er at det vokser rødfis over alt. Slike små røde plastikkpatroner som begynner å vokse der soldater har vært. Når forsvaret forlater Kjevik har de en jobb å gjøre, for rødfisen ligger over alt i skogen bak Kjevik. Mye krig har blitt øvet på her.

Skogene der er absolutt en anbefaling verdig. Og gjør det nå, før flyene våkner igjen.

Her er turen vi gikk, men vil du opp på Skipsreisheia så finner du kart her: https://ut.no/turforslag/1113614/skiperreisheia

What are you Tåking about?

Så havnet jeg i skogen igjen. 5 raske menn gikk ni raske kilometer. Og om ikke mørket gjør at vi ikke ser noe . . . .. Tåka kom. Det hjalp ikke særlig på praten. Ble mye tåkeprat den siste biten. 14 000 lumen litt over pupillhøyde gjør at vi kunne ta tåka i nærsyn. Vanligvis står vi og ser utover heiene og later som vi ser at det er fint. Det gjorde vi ikke på onsdag. Da kunne vi nesten ikke se fjellet vi stod på. Vi forsøkte oss på Holmenkollen, Ridestien, Vaffelbua, Hanehei og Kalkheia. Fint var det – sa vi, men mente det ikke for vi hadde ikke peiling. Men det å gå slik i fotsporene til Blairwitch uten å frykte mørket er fint. Av og til høres vi ut som en flokk kalkuner i vårstemning. Av og til går vi stille som den natten vi er ute i.

Takk for en tåkete tur.

Denne fisken skal snart svømme 6000 km!

Jeg så en Ål! Jippi. De fleste av mine venner vil heller se på Netflix enn se på en ål. Heldigvis ikke alle. Sammen med mine lavterskelkamerater er jeg mye ute. Ute i naturen. Og det er i seg selv en opplevelse. På Bragdøya en sen kveld lyste vi ned i vannet fra broa over til Langøya. Der stod det en sjø-ørret med nesa mot strømmen. Og litt bortenfor så vi den. En rugg av en ål. Den var av den digre sorten. Sikkert en hun, for de kan bli størst. Opptil en meter og opptil 20 år gamle. Ålen er i Norge på rødlista. Det vil si at det er en sårbar art. En stund var den utrydningstruet. Men et Europeisk samarbeid for å bevare denne arten har hjulpet. Nedgangen i bestanden har stoppet opp. Ålen fødes i sjøen, men mange finner så veien opp i elver og bekker og sjøer og vann.
Og så er det det fantastiske med Ålen. Gytevandringen til Sargassohavet. Utvandringen fra ferskvann skjer vanligvis ved den første store høstflommen. Om høsten, mens den fremdeles er seksuelt umoden, starter ålen gytevandringen. Den svømmer da rundt 6000 km for å nå tilbake til Sargassohavet, hvor den gyter, og så ender sitt liv.
Gytingen foregår på stort dyp i Sargassohavet. Langt borte med andre ord. Og der har sannsynligvis den ålen vi så vært.
Ålelarvene som finnes i overflatelagene i Atlanterhavet ligner små, tynne, gjennomsiktige pileblader, driver med strømmen. Under driften mot Europas kyst, som tar fra ett til tre år, endres larvene til de kjente glassålene.

Er ikke det fantastisk.

Imponerende engasjement på Bragdøya


Jeg lar meg imponere. Og som sørlending er jeg ikke lettimponert. I alle fall viser jeg det ikke. Men i går ble imponert alikvel. Bragdøya leverte. Vi gikk ei runde på om lag 5 km. Opp og ned og sandstrender og mørkets idyller i bunker og bøtter og spann kom til oss. Vi stod på broa over til Langøya og så ålen bukte seg og sjøørreten sole seg i 40.000 hodelyktlumens. Vi stod i stillhet på stedet en russer ble skutt under andre verdenskrig. Over 30 fanger endte sine liv på denne øya. Bragdøya har både mørke og lyse historier. Heldigvis er de lyse flere enn de mørke. Og lyse historier blir til hver dag. Bragdøya Kystlag er Norges største kystlag. De engasjerer unge og gamle, spreke og slitne. Som turvenn er også en fra Bragdøya Kystlag med. Og, hill hill, han har nøkler. Vi fikk se den imponerende låven. Vi fikk se alle de gamle båtene som dyktige pensjonister og båtbyggere og ungdommer fikser opp. Imponerende håndverk og imponerende engasjement. Vi fikk se veven, hvor de vever tepper av ull fra sauene som går på øya. Vi fikk se båtprosjektet som ungdommer fra skolen lager. Vi fikk se saltbua hvor brylluper holdes. Vi fikk se det meste og fikk lagt en historie utenpå det vi så. Så jeg ble imponert.

Takk for turen. Til Bragdøya går rutebåt hele året. Ta turen.

Les mer på www.bragdoya.no