Lag en regnbue i dag!

 

 

Nå har vi ennå en grunn til å vaske hendene godt. Mange ser mørkt på dagene og fremtiden. Det er jo akkurat nå som skulle være best. Klokka er stilt og vi er på vei inn i den lyse tiden. Våren er fødselens og vekstens tid. Det er nå vi skal sprudle og yre rundt i verden. Coronafaenskapet setter en brems på mye av dette. Karantene og hjemmekontor og håndvask. Men om vi først skal se svart på det så gå ut. Stikk hånda i jorda og bli skitten på ordentlig og plant noe fint. Vi kan lage farge utenfor som lyser opp innenfor og jeg tror hager og bedd aldri vil være finere enn nettopp i år. Nettopp denne våren. Hjemmesitting er ikke alltid hjemmesitting. Vi våger oss utenfor veggene og får jord mellom fingrene. Vi blir skitne på hendene. Vi får en deilig god grunn til å vaske hendene. Summingen av høytrykksspylere og knirkingen fra trillebårene ljomer i busker og plener og kratt.

Farger er fint. Plant noe fint.

Lag en regnbue

 

Spre dere ut. Ta turen til Heietjønn.

ice_ice_1_tommetanker

Følg etter øynene innover skogen. Det er nok av plass. For eksempel inn mot Heietjønn oppe på Lømslandsheia i Tveit. Denne dagen var jeg på jakt etter Chaga (kreftkjuke/Inontus Obliquus). Jeg fant Chaga men jeg fant mer. Jeg fant naturens motiver over alt. Naturen er den perfekte formgiver. De små kuldegradene som lurte i skyggene lagde former av vann. Og de små solstrålene som snek seg forbi trestammene polerte med sine varmegrader. Det var underlig vakkert hvordan istapper vokser nedover og oppover og små vanndammer blir til storbykart. Turen er fin. Variert skog og fine steder.

ice_ice_tommetanker

istapper_tommetankerInne ved Heietjønn ventet blåisen med sitt smilende lys og gamle historie. Fin sted å raste på.

heietjønn_tommetanker

 

På turen opp går jeg forbi noe skummelt, noe fra TwinPeaks og Twilight  Zone; Vinkjellemyr? Til og med jeg klarer ikke assosiere meg fram til hvordan det navnet ble til her inne. På samme turen er det mange små fine utsiktstopper, et gammelt tysk flyvrak, ei hule hvor Ole Høiland gjemte seg og uendelig med flott skaperverk.

vinkjellemyr_tommetanker

Turene i Tveit er alltid fine. Det er lett å finne fram og godt merket. Hill, hill til Tveit Turlag. Turen inn til Heietjønn er topp. Det er egentlig bare å ta den.

 

heietjønn_kart_tommetanker

Spre dere ut. Kanskje til Skipsreisheia

 

ålefjær_kirkevei_1_tommetankerDette er turen i disse dager. For nå kan du ane fred og ingen fly. Til vanlig er turen for de som liker fly bedre enn fugler. Turen starter rett ved rullebanen på Kjevik Flyplass. Det er mye lyd fra flyene. Mye. Til vanlig. Men later du som du er døv går turen bra. Koronaviruset har gjort Kjevik stillere. Så nå bør turen tas. Den går på fin grusvei og fine stier innover og oppover. Skogen er fin og fuglene mange. Når jeg gikk der sist hørte jeg dem av og til innimellom fly som letter og lander en kilometer borte. Vinden tok med seg drønnet fra flyet og helt inn til der jeg var. Men i dag er nok dette en finere tur. Flott variert skog med brusende bekker og hemmelighetsfulle gransletter og myke myrer.

ålefjær_kirkevei_2_tommetanker

Og det er ikke tyttebær alt som er rødt. Dette er rødfisenes skog. I haugevis av år har unge menn øvd seg på krig her inne. Ser du noen, ta de med og kast de i søpla.

ålefjær_kirkevei_tommetanker

Fra idrettsplassen på Kjevik kan du følge de rosa treflisene langs grusveien mot Hvalvika, og etter ca. 1 km står et nytt ”Til topps i Tveit”-skilt som peker til høyre inn i skauen. På vei oppover går turen videre på en godt etablert sti som stedvis kan være noe bratt og steinete.  Går du etter de rosa brikken hele veien kommer du til ei fin lita tjønn. Det gjorde ikke jeg denne dagen jeg tok en snarvei langs en flott bekk og inn i en mektig granskog. Over ei myr og tilbake til der flyene står stille. Og treffer du noen andre lykkelige turgåere så hold god avstand, si hei og gi et smil til turen videre.

skiperreisheia_tveit_tommetanker

Skipsreisheia_tommetanker

 

 

Spre dere ut: Turforslag; Sandlandsolksla

oksla_2_tommetankerGamle kjenninger treffer man sjelden inni skogene ved Vennela. Men jommen og jommen. Mine følgesvenner gjennom mange år ; sauene, dukket opp. Vi hadde nemlig en sau i logoen til mitt forrige firma; Blank. Med sine tomme blikk og tomme tanker har vi en mental fårbindelse og fårståelse andre ikke får med får. De har jo sin helt spesielle væremåte.  Jeg smilte i det jeg trodde de ønsket meg god tur.

sau_bringsverd_tommetankerJeg skulle til Sandlandsoksla. En heitopp i Vennesla. Og der turen startet traff jeg en annen kjenning; Bringsvær Leirskole. En fin leirskole hvor pubertale ungdomsskole-elever har lusket på hverandre i generasjoner.

bringsværMange forelskelser og smugsussing har nok forekommet i alle krokene der. Jeg var der også en gang med klassen. Og mens de andre guttene kikket med nye øyne på jentene var jeg ute å klatret i trærne og gikk ned til vannet og fikk steiner til å hoppe. Rett og slett fordi jeg ikke visste bedre. Gode minner. Turen til “Oksla” starter rett bak leirskolen og blå prikker leder deg helt fram. Stien, eller bekken, som den kan kalles er underlig anlagt. Den som en gang lagde den turen liker å gå i myr. For det var mye myr. Bli blaut eller gå med vadestøvler. Turen var våt og vakker. Mange sprudlende bekker og vakre stille himmelspeilende dammer. Siste stykket opp mot toppen går på fjell og i skog. Oksla var en rolig og behagelig høyde. Utsikten var stille og lang. Turen er litt langt vekk og litt annerledes. Et fint alternativ til vante stier.

oksla_tommetanker

oksla_burvann_tommetanker

Spre dere ut. Opp og ned rundt Fivann

lucas_tommetanker

“Thou shall not PASS!” Vi traff på en grevling i hula. Men vi var klare. Sverdet var med på turen. Akkurat som oss.

Fivann ligger i Nedre Timenes Naturreservat like ved Sørlandsparken. Og turen inn til Ruben (eller Roksheia) er populær. I går var parkeringsplassen metta av biler og pølsebålrøyk lå lavt over tretoppene. Det var en fin dag. Jeg tok med en liten turkamerat og tok turen rundt Fivann. En lite oppgått tur. Helt til i går. Coronatuslere i fleng. Selv på denne litt krokete rundturen. Men det er en fin krokete rundtur. Terrenget er variert og det er litt mye opp og ned. Så den passer muligens ikke for de korteste beina. Ei heller er den merka, men det er stier nok å velge mellom. På vår vei rundt vannet finner vi brusende bekker og balanserbare trefall. fivann_rundt_tommetanker

Og jeg fant en lykkelig klump med skogens gull; Chaga.

tomm_chaga_tommetanker

 

Langs Fivann er det noen veldig fine bålplasser som lengter etter besøk. Og litt skjult i ei diger steinrøys finnes det en hule. Og her bor det en grevling. For mens vi stod å lurte på hva slags dyr som hadde gravd i denne røysa, så skvatt den fram foran oss og kasta seg ned i et hull bortenfor. To hjerter hoppa over noen slag. Vi hoppa høyt. Men smilet kom fort tilbake. En spesiell naturopplevelse.

En annen liten hule finnes ved grusveien mellom Timenes krysset og turparkeringsplassen. Et av mestertyven Ole Høilands skjulested.

Kom dere ut.

Kart_Fivann_rundt_tommetanker

 

Spre dere ut. Ta en tur til Norges minste minnesmerke.

treskenils_minnestein_tommetankerInne  i skogen innenfor Drangsholt i Tveit står en bitte liten bauta. Til minne om Treske Nils.

TreskeNils har sin egen bauta. Et minnesmerke. En minnestein er reist der han en gang ble funnet død. I 1934 døde han her. Noen trodde han var borte og andre trodde han var hjemme. Så ingen gikk ut for å lete. En trist historie. Steinen var lett å overse, men når jeg først fikk øye på den var den stor i all sin lille prakt. Og takk til Tveit turlag som lot meg finne den. Løypene er mange og godt merket på Tveit. Den ene leder hit til en mørk liten dal hvor en enkel stein er satt opp til minne om en hedersmann. Når jeg leser om Nils Olsen ser det ut til at han ikke gjorde noen store bragder, men han gjorde mange små. Og det er kanskje den største bragden noen kan gjøre.

treskenils_minnestein1_tommetankerSteinen står liten og rak, og det er et godt sted å stoppe opp og tenke på bragdene du selv gjør. Ikke tenk på de store. Tenk på de små. Tenk på når du gjør noe godt for noen. Av og til for bare en. Av og til for mange. Tenk på neste bragd du skal gjøre.

Turen til steinen går gjennom skog. Fin skog, men litt ensformig. Ganske kjedelig sti og minnesteinen står hele 3-4 km inn i skogen. Det er kanskje også derfor den gir et større avtrykk i lillehjernen når du først kommer dit. Litt videre fra steinen kan du se rester etter flere små gårder. Lukke øynene og se hvordan de virkelige Farmendeltakerne levde. Her er mange fine steder å ta en rast. En flott avstikker til Falkodden kan også anbefales.uhlsholmen_tommetanker

Ta turen. Kartet finner du her; https://ut.no/turforslag/1115894

 

Og Andrew; Takk for turen.

Spre dere ut! Turforslag: Sotåsen i Randesund

busskarantene2tommetanker

En styrkedrikk av en tur. Den er ikke lang men den er bratt. Oppover og oppover til du får din belønning på toppen. De tre små jeg hadde med i dag måtte trues vekk fra dataspill og rosa ponnier på TV. Surmuling og svartmaling av de to største. Etter lovnad om eple på toppen begynte 5 åringen å juble. Vi gikk ut og vi gikk opp til Sotåsen. Denne fine toppen hvor du ser horisonten krumme. Du ser Ulvøysund i øst og Flekkerøya i vest. Det er om mulig den fineste plassen i byen om du vil se en soloppgang eller solnedgang. Jeg har gjort begge deler. Der oppe fant de tre en gammel jernpåle som ble deres nye lekeapparat den neste timen. Underlig hvordan en rusten gammel påle plutselig er like gøy som Nintendo og NightmareMoonPonnien. Det er og en fin fin bålplass der oppe om du har med deg litt ved og vinden tillater det. For med utsikt kommer ofte vind. De hører liksom litt sammen. Men denne dagen med mine tre små turkamerater var det stille og vi ble der til solen ville legge seg.

Litt facts om hytten som står på toppen.

Turkart

Spre dere ut! Turer å ta. Skaudeheia.

Skaudeheia

Vi skal holde minst en meters avstand for å unngå virus. I går tok vi det litt lenger. Vi dro til Skaudehei i Tveit og skogen innenfor.

Skaudehei_pecman_tommetanker

Nå som vi er påtvunget avstand kan en jo glede seg over alle turmulighetene rundt Kristiansand. Det er mange løyper å velge mellom. I går valkte vi Skaudehei. Jeg har vært der et par ganger før på leting etter chaga. Dette naturens egne immunforsvar. I går var en fin dag. Litt frost i bakken. Akkurat nok til at vi trodde vi kunne gå tørrskodd over myra. Den teorien røyk fort. Men det er en veldig fin tur. Naturlig nok ganske bratt oppover fra Brattvollheia. Etter hvert kommer en opp i åpent skogsterreng. Flatt og fint. Tiurbæsj og Elg klinkekulebæsj over alt. Turen innover er lettgått. Mange fine bålplasser. Selv om vi antok vi var i virusfritt område så vi både PacMan og Reinlav som fikk tankene på gli. Staudehei er ingen spektakulær topp så her er det turen og skogen en nyter. Ønsker du spektakularitet kan du ta en avstikker til Varen. Der ser du langt. Vi stoppet ved Skaudehei og tuslet ut av stien på leting etter Kreftkjuke. Eller Chaga. En sopp som vokser på bjørk og som i århundrer har blitt brukt av urbefolkning som legemiddel. Vi fant to denne dagen.

Skaudehei_lav_tommetanker

Vi gikk hjem samme vei vi kom, men en rundtur er og mulig. Det er godt merka og det henger kart i starten av løypa.

Hjemme igjen omdannet jeg soppen til te og håper den virker. Bruk naturen.

Skaudehei_Chaga_tommetankerSkaudeheia_kart_Tommetanker

Mørkets historier på Bragdøya

Bragdøya_historie_

Nattevandring på Bragdøya og Langøya. 6 kilometer i mørket. Av og til på noe som lignet på en sti. Av og til ikke. Nok en gang gikk jeg sansynligvis en veldig Scenic tur. Mine turkamerater fortalte hele tiden hvor fint det var. Vi kunne vært nesten hvor som helst. Det var mørkt. Det var en kjapp liten båttur fra en båtgarasje i Løvika som tok oss ut der. På brygga ved saltbuane på Bragdøya. Disse store fine buane som en gang ble til bortved Lillesand et sted og flyttet hit av familien Gerrard som satset stort på at makrælen skulle komme. Med oss var en som kan mer enn normalt om Bragdøya og dens lyse og mørke historie. Han er med i Bragdøya Kystlag og har vært her mye. Selv om jeg ikke så noe som helst var det en innholdsrik tur. Historiene er mange der ute. Om hardnakkede bønder som forsøkte å livnære seg i skrinn jord. Om fiskere som fisket og om fulle folk i seilbåter. Og om alle de fine vikene og buktene som hver sommer fylles av solvarme gjester. Jeg fikk vite hvorfor Hestehaue heter Hestehaue. Og midt inne i skogen kjente jeg på redselen til 28 fanger som en gang ble tatt ut her, vekk fra folk, for å bli henrettet av tyske nazister. Bragdøya har mange sider. Heldigvis de fleste lyse, – selv i mørket. Vår turlos fortalte historien om Thaulows hus og somrene her ute for over 100 år siden. Han fortalte om tre av barnebarna til Tahulow som var Henrik Wergeland, Camilla Collett og Generalen som alna Ravndalen.

Nok en gang gikk jeg en fin tur. Kanskje den fineste turen jeg aldri har sett. Allikevel full av innhold. Takk for turen.

Du kan lese mer her;

Front Page

bragdøya_tur

Om Saltbuene på Bragdøya;

I 1914 kjøpte familiefirmaet I. Gerrard Bragdøya, og i1915 ble selskapet A/S Bragdøen Interessentskap A/S opprettet for å utvikle mulighetene på øya. Familien hadde mange planer for øya, både å lage tørrdokk og med å få etablert internasjonal frihavn.

 

Med det som det ble satset på var foredling av de store makrellforekomstene som ble hentet opp i Skagerrak og brakt inn til Kristiansand. To store buer som stod på Lillesand/Grimstad kanten ble kjøpt, demontert og fraktet til Bragdøya og bygget opp igjen der.

Kristiansand utviklet seg på den tiden til å bli Norges største eksporthavn for saltet makrell til Amerika, og det var også stor eksport av fersk makrell på is, og saltet makrell til Europa. Men allerede på 20-tallet ble det krise i makrellfisket og i eksportnæringen, og virksomheten på Bragdøya ble lagt ned.

Buene ble i årenes løp leid ut som lager for forskjellige bedrifter, men vedlikeholdet ble ikke prioritert og bygningene begynte å forfalle. Etter krigen var det liten interesse for bruken av buene, og forfallet tiltok.

I 1968 kjøpte Kristiansand Kommune hele Bragdøya, som da ble lagt ut som friområde. På den tiden var det ikke interesse for å bevare gamle bygninger på et friområde, og det som mange mente var at det mest fornuftige var å rive disse.

I 1986 begynte imidlertid en ny fase i Bragdøyas historie. Vågsbygd Velforening tok initiativ overfor parkvesenet for å sette søkelys på verdien av Bragdøya og den kulturhistorie som fantes her. Samme år ble Bragdøya Kystlag stiftet, og tanken om å utvikle Bragdøya til et kystkultursenter ble født.

De frivillige foreningene som tok ansvar for Bragdøya sluttet seg sammen i ”Kontaktutvalget for Bragdøya” og bestod av: Vågsbygd Vel, Bragdøya Kystlag, Agder Fylkeskystlag, Christiansand Byselskab, Pider Ro, 4H og BKS (billedkunstnernes interesseorganisasjon).

Allerede i 1987 inviterte Bragdøya Kystlag Forbundet KYSTEN til å holde sitt landsstevne her, noe som ble mulig etter en intens dugnadsinnsats hele året før stevnet. Arrangementet ble et vendepunkt for politisk forståelse av mulighetene som lå i utviklingen av Bragdøya.

I 1988 var det en debatt i lokalpressen om ”innvandrere som levde på trygd”, og i den forbindelse tilbød en rekke chilenske flyktninger seg å jobbe gratis for å gjøre nytte for seg. På Bragdøya var det nok av arbeidsoppgaver og etter hvert kom det i stand en ordning der en gruppe chilenere hjalp til med restaureringen av sjøbodene. Gjennom ordningen ”arbeid for trygd” og ”praksisplass for opplæringsplan” ble det etter hvert mulig å benytte arbeidsledige i større omfang, og på det meste var det mer enn 50 mennesker fra 12 ulike nasjoner som deltok i Bragdøyprosjektet.

Det er fortsatt Kristiansand kommune som eier øya og bygningene, men Bragdøya Kystlag har det daglige ansvar for drift av sjøbodene og anleggene rundt disse og for det daglige vedlikehold. Det er bygget verkstedbygninger, sanitæranlegg, smie og en stor utvidelse av bryggeanleggene. Kystlaget leier ut den sjøboden som i dag går under navnet ”Saltebua” til konserter, møter, selskaper og bryllup og all inntjening blir pløyd tilbake til drift og vedlikehold av anlegget. Det er også en permanent utstilling i Saltebua som gjenspeiler historien knyttet til fiske langs sørlandskysten.

Saltebua er også Bragdøya kystlags senter med kontor for administrasjon og bibliotek, samt møterom.

Det er opprettet et kommunalt organ, styret for utvikling av Bragdøya, ledet av kulturdirektøren. I dette styret sitter representanter fra ulike etater innen kommunal drift og forvaltning, samt Bragdøya kystlag. Dette styret har det overordnede ansvar for den langsiktige planlegging og drift av Bragdøya som friområde og historisk kultursted, der mens Bragdøya kystlag er delegert et daglig driftsansvar for bygninger, brygger, utstyr og for å gjøre øya tilgjengelig for publikum gjennom drift av skyssbåter.

Villaen

Familien Gerrard, som drev ”Bragdøya Interesseselskab”, bygget i 1916 et eget landsted i sveitserstil ved Thaulows gård. Dette var i familiens eie som feriebolig frem til 1986. Etter den tid ble huset i en periode benyttet av ”Kunstgruppe Bragdøya” og rommet sommeratelier, utstillinger og mindre kunstprosjekter.

 

Den mørke historien.

I februar 1943 tok de første henrettelsene av russiske krigsfanger til rundt Kristiansand. Frem til freden passerte nærmere 50 navngitte krigsfanger.
De ble henrettet på Bragdøya, Oksøy fyr, Volle vannet og Jegersberg ved Kristiansand. Hovedarkitekten bak aksjonene var SS-Hauptscharführer og kriminalsekretær Paul Glomb.
I oktober 1944 ledet han henrettelsen av 11 russerfanger på Bragdøya. Samtlige russerfanger ble kommandert til å grave sine egne graver, kle seg nakne og knele ved på gravkanten for å motta nakkeskuddene. De to siste måtte selv delta i begravelsen av sine kamerater før de selv ble tatt av dage. Et annet tilfelle var da Glomb sammen med Willführ, Nietzke og Schnoor hengte 3 russere i en båtmast nær Oksøy fyr i slutten av januar 1945. Etter «sermonien» ble fangene dumpet i sjøen ved hjelp av ståltråd og murstein.

Det samme skjedde med Louis Hogganvik fra Sør-Audnedal som ble dumpet for å skjule at sikkerhetspolitiet hadde gått for langt i sine torturmetoder. Etter disse hendelsene fikk Glomb tilnavnet «russermorderen»

Mørkemenn på Flekkerøya

daumannsholmen_tommetanker

Når jeg var liten hørte jeg at de ikke kunne svømme der ute på Flekkerøya. Fra min bestemors gård i Korsvikfjorden kunne vi se den store øya langt der ute. “Der ute kan de ikke svømme”, sa min største fetter, “de går på vannet.” Vi som ikke kjente stedet trodde at troen var sterkere der ute. At de hadde kortere vei til himmelriket enn oss andre. Det var ikke før tunellen kom og folk var tvunget ned i avgrunnen før de nok en gang fikk se lyset på den andre siden at de lærte å svømme på Flekkerøya.

Nå er de kjent for mopeder og fyrverkeri. Fint har det visst alltid vært. Jeg ble nok en gang invitert inn i mørket av denne lavterskelgjengen med lys i panna. Vi skulle gå tur på Flekkerøya. “Er det skog der”, tenkte jeg. Etter 7 km var jeg overbevist.

Og når en går tur med en kjentmann som kan peke og fortelle underveis blir turen fin. Skjønt det at han pekte skjønte jeg ikke så mye av. Det var jo mørkt. Men det nære er også fint. Det var en blikk stille kveld med en bitte liten skalk av en måne. Snøen gjorde mørket lysere og lydene mindre. Vi pratet om mye og mangt igjen og jeg lærte mye om Flekkerøya. Vi gikk ut til Daumannsholmen, over den nye fin broa de har laget.

“Hvorfor heter det Daumannsholmen” spurte jeg. “De fant en dau mann her en gang”, sa kjentmannen. “Åja”, sa jeg.

Der er mye historie på Flekkerøya. Bestefaren til en av turkameratene var Los og hadde bukta Biskopshavn som sikker ankerplass for losskjøyta når det virkelig blåste opp. Tyskerne overtok også Flekkerøya og hadde et massivt radaranlegg ytterst ute.

Turen var topp og skal gjentas i dagslys og når isen legger seg kan jeg også gå på vannet.

kart_tur_flekkerøya