Kristiansandsnaturens identitetskrise.

gudd_endelig_snjo_igjen tommetanker

Vi mennesker her i Kristianby ønsker våren velkommen. Vi er jo tross alt best på sommer. På bading, sololje, måker og Palmesus. Ganske dårlig på vinter egentlig. Bortsett fra Solveig Pedersen har det ikke vært så mye å heie på herfra. Men som en gudfryktig samling må vi akkurat nå heie på at  naturen skal finne seg sjæl igjen. At den kan bli resatt til slik den bør være. For våren skal ikke komme ennå. Stakkars naturen! For mens vi smiler og brunes i grønnblå vinterhud lider naturen av alvorlig personlighetsforstyrrelse. Naturen vet ikke om den er vår eller vinter her på Sørlandet akkurat nå. Blomstene blir lurt og blomstrer og tulipanene er på vei opp mot en solid kald overraskelse. Småfuglene begynner så smått sin vårkåte kvitring og om de ikke besinner seg kan eggene kjapt bli bånnfrosne. Heldigvis er det sørlandske småfugler så de vet å tøye sine lyster. Vi tenker sommerdekk og utpakking av hagemøbler. Pakke vekk vintertøy og lange varme longs.

Jeg var redd for at menneskehetens forsøk på å varme opp verden hadde seiret.

Men så våkna æ i dag og gikk inn i stua. Gudd å fint! Det var ikke mye men det var hvitt. Og før jeg fikk gnikka oppvåkninga ut av øynene så det mye ut. Det var jo feil, men allikevel, det var snø.

Naturen minner oss på at det fortsatt er vinter slik det skal være ennå en stund.

Også her i Kristiansand.

snjo_tommetanker

20mars2018

Et år siden nå. En USO (uidentifisert snø objekt) laget av et par barnebarn på verandaen. Det er slik det skal være i mars.

 

Nyere fiskebeinsforskning viser at ME er smittsomt.

 

Som pårørende til en ME-pasient i mange år har jeg jo hatt litt smittebekymring latent i kroppen. “Smitter det?” Tankene går jo i de baner av og til. Til alt hell ser det ut som jeg har gått klar. Den medisinske elite har jo ennå ikke noen fullgod forklaring på denne lidelsen, hvordan den oppstår og hvordan den spres, og det finnes ingen kur som de tror på. De påstår allikevel at det er ingen smittefare. Maya sin utmattelse forsvinner sakte men sikkert etter en privat behandling i fjor. Hun er så godt som god igjen. Verre stilt er min sønn som har en kone med ME. Utmattelsen har rammet henne og hun trenger hjelp i det daglige. Også på en liten skitur her om dagen. Kreftene forsvant i bakkene oppover og hun havnet i pulken sammen med sin minste datter. Det var da jeg skjønte at utmattelse kan smitte. Som vitne til denne seansen hvor en ME råka kvinne ble trukket av sin mann så jeg hvordan utmattelsen sakte men sikkert forlot henne til fordel for han. Det er ikke forsket mye på dette fenomenet, men heldigvis fikk jeg foreviget dette på både bilder og film. Etter en halvtime hadde utmattelsen rett og slett tatt over kroppen til han som dro. Fiskebeinsmerkene i snøen ble tettere og tettere til de helt stoppet opp. Hun kunne reise seg opp av pulken mens han datt sammen. Kroppen hans var totalt utslitt og han måtte tilpasse resten av dagens aktiviteter deretter. Akkurat som en ME-pasient.

Et underlig faktum.

Maya og Mina

da_koden_knakk1_tommetankerHusker ikke helt hvor jeg var da Oddvar Brå knakk staven. Men jeg var der da Mina knakk koden. På Hovden var Maya og Mina og meg og noen til. Alle hadde ski under føttene. Den minste av og til med pulk nederst. Men dette handler om Maya og Mina. De er liksom i startfasen begge disse to skiløperne. Maya fordi hun starter på nytt og er frisk etter årevis med utmattelses sykdom. Mina fordi hun er ganske ny inn i dette livet og denne verden. Maya gjør gamle ting på nytt og Mina gjør nye ting for første gang. Det kan vel kalles et privilegium å få opp oppleve dette. Det er ikke lenger stakkaren som hjelper stymperen. Selv om stymper neppe er betegnende for en ivrig vitebegjærlig treåring. Den lille nybegynneren høstet fra den litt eldre erfarne kvinnen. Ski gled forbi ski og selv om hun ofte falt i staver jobbet det lite barnebarn for å finne balansen i livet. De gjorde det sammen og vi gjorde det alle. Flate ble til liten bakke som ble til større bakke. Og siden hun ikke visste hva som var feil gjorde hun alt rett. Snart rant de begge to.

Maya og Mina på ski er et godt syn.

maya_og_mina_knekker_koden

Er det nå jeg er dau?

Jeg dro i snora. Jeg var halvdau. Kanskje jeg var heldau. Foran meg var det helsvart. En tett rullgardin stengte ute alt lys. Det var mørkt når jeg kom i går og mørkt når jeg la meg. Og etter lang kjøretur var jeg klar for en mørk natt. Jeg tok tak i den tynne metallkulesnora på rullgardinen og lot tyngden av armen dra den nedover. Lyset svevde inn i rommet mens øynene mine svevde ut. Mysinga endte i måpende blikk. Har jeg kommet til himmelen undret jeg. Jeg var ikke der i går, men er jeg der nå. Er jeg virkelig dau nå? Og har jeg blitt kristen siden jeg havna her og ikke lenger ned. Jeg våkner langsomt til og innser at jeg virkelig er i himmelrik. Dypt religiøse vil nok argumentere i mot, men de kjenner ikke meg. Jeg har kommet til himmelen uten å være dau. Og uten å være troende.

Gudd. Takk. Og god morgen Hovden.

Lokal oppvarming. 2018 vs. 2019

28februar18vs19_tommetanker

28. februar 2018 vs.2019. Bildene her er tatt med ganske nøyaktig et års mellomrom. Kortidshukommelsen min har strekt seg helt tilbake til 28. februar 2018. Det var en smule mer snø den gangen. I fjor. Alt var bedre før. Jeg er glad i snø. Ikke glad i 17 grader i Februar. Et dette resultat av global oppvarming foreslår jeg at vi begynner å gjøre noe med det. En ting er jo den Globale oppvarminga. Den er stor. Men den kan vi jo ikke gjøre noe med. Det er alt for stort til å tenke på. En helt annen ting er den lokale oppvarminga. Den kan vi gjøre noe med. Vi kan holde kjøleskapsdørenen åpne. Vi kan hente snø fra fjellene. Vi kan ta på oss Hololence fra Microsoft og se virkeligheten på en kaldere måte. Eller vi kan tenke oss om og bruke mindre, fly mindre, dele mer. Bare en tanke.

28februar18vs19bil_tommetanker28feb_buss_stopp_tommetanker

Møvigveden. En gjestmild tur.

movigveden_utsikt_tommetanker

I skogen rundt Kristiansand er det stier og tråkk over alt. Der hvor alle skulle tru at nokon kunne bu, bor vi. Og rundt oss har vi turløyper i fleng. Vi er flinke til å ikke stå så stille vi som bor rundt disse stiene. Og jeg er kanskje en av dem som står minst stille og har gått på mange av disse tråkkene. Av og til på, men oftest av disse stiene. Og jeg tror jeg har funnet en av de fineste turene. En tur hvor jeg av og til tar med utenbysfolk. Så fint er det. Gjester skal jo helst se det beste.Passer både høst og vår og sommer og snøfrie vintre. En tur som starter kjedelig ved Voie Kirke, men som fra første steg bare blir bedre og bedre. Den ytre turen mot Møvigveden er en historie i seg selv. Terrenget forandrer seg fra åpen høyfjellslookalikeskog til tett og frodig urskog. Syrer og myrer, stup og stopp. Stille tjern og flotte badevann. Bekker som sildrer og bekker som buldrer.

movigveden_tommetanker

Og for de som ikke liker nærsyn kan få vakre utsyn. Både ut over holskogen og utover Flekkerøya og havene uttafor. Så gjør som skogen, sett kryss ved denne stien slik at du husker den.

kryss_i_skogen_tommetanker

Ta den og kos deg. 7 kilometers rundtur som er verd strevet. Barnebarnet begynte å mase om vi snart var framme mens vi ennå kunne se bilen. Han glemte snart avstandene og med litt hjelp av GPS og tracking og noen blåbær og litt syre holdt han hele veien. Akkurat som Maya og meg. Ta turen du og. God Tur. Det beste av alt for trette bein er at det er kortere hjem enn dit.

syretrip_tommetanker

loypa_movigveden

Blåløypa er bittelitt lenger men nesten lik. Same, same, but different.

https://ut.no/tur/116303/blalypa-ytre-vagsbygd/kart#12.98/58.09684/7.95665

 

 

Rikfolk og røvere og hekser på Dvergsøya

jebsens_villa_tommetanker

Natt til 1. påskedag 1933 tok tre ungdommer seg inn i Jebsens Villa som ikke lenger var Jebsens Villa på Dvergsøya. Vertskapet var borte. Det endte i drap allikevel.

kart_dvergsøya_jebsens_villaDette storslagne huset ble oppført etter at høiefabrikkeierkompisene Vogt og Jebsen kjøpte hele Dvergsøya. Begge bodde staselig i Kristiansand, men trengte selvfølgelig hver sin  lille sommerbolig. Vogts Villa og Jebsens Villa. Vogts Villa  ligger på sydspissen og er i dag sommerbolig for kronprinsparet Håkon Magnus og Mette Marit.

Jebsens Villa var dog den største og mest svulstige. I 1922 kjøpte Professor Johan Edvin Gustav Bruusgaard praktboligen av Jebsen for 25.000 spenn. Professoren var overlege ved Rikshospitalet og ekspert på syfilis av alle ting.

jebsens_villa_trappDette fristende riksmannskrypinnet fristet herrene Berntsen, Johnsen og Barth. Tre småkriminelle tyver så sitt snitt til å robbe huset for møbler og inventar natt til 1. påskedag 1933. Og i sin smarte skurkehjerne satt de fyr på herligheten for å skjule sine spor. Og sporene hadde blitt skjult hadde det ikke vært for yngstemann Klaus Barth. Han fikk dårlig samvittighet og ønsket seg vekk. De to eldste prøvde å ta livet av Klaus Barth ved nok en gang å tenne på ei hytte hvor Barth sov. Denne gang på Sumatra ved Møvig i Vågsbygd. De lykkes ikke. Klaus overlevde med brannskader og med om mulig ennå sterkere ønske om å komme seg vekk. Men litt senere lykkes de med avlivningen. De klubbet stakkaren ned, druknet ham i ei vaskebalje og dumpet han i byfjorden. De ble tatt. Professoren bygde aldri opp stedet, han døde året etter og eiendommen ble solgt. Siden da har skogen flyttet tilbake.jebsens_villa_trapp_tommetanker

Men ta  turen til Dvergsøya. Nå er den tilrettelagt med flotte friluftsanlegg, brygger og plener, og av og til et kronprinspar. Inn gjennom en gammel mur og opp i skogen finner du restene av Jebsens Villa. Du aner storheten og det vulgære i det som har stått her.inngang_jebsens_villa_tommetanker

jebsens_villaHeksen fra Dvergsøya

En annen tragisk historie fra Dvergsøya er heksen Maren, husmannskone fra Dvergsøya.

Maren ble arrestert den 20. april 1670 i forbindelse med Ådne Rabbersvig forlis på vei til Jylland og senere to av hans sønner som omkom under fiske. Det var flere involverte damer i denne saken og en av Marens “medsammensvorne” fortalte hva som hadde skjedd i retten. De hadde fløyet gjennom luften ned til skipet hvor de hadde møtt djevelen forkledd som en prest. Det var Maren som sørget for at båten sank. Maren nektet for historien og ble derfor dømt til pinlig forhør. Under tortur bekreftet hun historien og ble som siste heks i Norge brent på bål den 9. september 1670.

Dvergsøya innehar og litt krigshistorie da det i 1944 ble plassert luftvernkanoner der. Fundamentene finner du i skogen ennå. Vogts Villa ble brukt av tyske soldater og ungene i Randesund raida øya etter at krigen var over.

Mer om Dvergsøya.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dvergsøya

 

Ta turen. Du kan komme dit i egen båt, svømme eller rutebåt om sommeren. Til og med en deilig kiosk med is og ei strand med desillusjonerte sandkrabber på varme dager.

Vogts Villa. Brukes i dag av nestekongen og kona.vogts_villa_dvergsøya

 

 

En tur for pyser. Besøk vår egen Trolltunge i vinterferien.

grotunga_tommetanker

Selv om denne turen er ganske lett lønner det seg ikke å være tøff her. For høyt opp er også ganske langt ned. Kristiansand har en haug med fine steder uttafor sentrum, Baneheia og Jegersberg.  Lette turer og tøffe turer. Akkurat her lønner det seg å være pysete og kanskje la viltre unger og bikkjer bli surra fast i nærliggende trær. Det kan være glatt på vått fjell så trø varsomt.

grotunga_kjerrane_tommetanker

Grotunga! Jeg har jo hørt om fenomenet; Kile på tunga. Men ikke helt skjønt hva det innebar. Det var helt til i sommer. Jeg gikk til Grotunga. Og det var der det kilte. Det kilte på Grotunga. Eller rettere sagt; det kilte VED Grotunga. For jeg kom meg aldri ut på den. Dette lille naturens utspring. Jeg hadde hørt om den, men aldri vært der. En god venn ble med på jakten etter Grotunga. Jeg hadde hørt at den var litt vanskelig å finne og at en ikke skulle ta med seg barn dit. Det var bratt og høyt hadde jeg hørt. Og nå begynner hendene mine å bli klamme. Bare av at jeg skriver at det var bratt og høyt. Det er lenge siden jeg var der, men det føles høyt ennå. Gudd. Grotunga er en fjellnabb som stikker ut over et juv oppe ved Kjerrane i Kristiansand. Og i motsetning til sin storebror Trolltunga som heller oppover, heller denne nedover. Gudd. Og den var lett å finne, det var sti helt fram. Men nå skulle jeg ønske at vi ikke hadde funnet den. For det kilte ved tunga. Det var bratt og høyt og håndflatene svetter ennå. For min kompis kilte det i mer enn tunga. Han fikk vondt i hele kroppen. Han var ennå mer pinglete enn meg. Det er rart med høyt og bratt. Kroppen sier fra at dette er farlig. Men plassen var fin. Både utsikt og nedsikt var storslagent der ved Kristiansands svar på Trolltunga. Fine med turen er at en også passerer både Gråmannen (navnet kommer sikkert av at han har stått på tuppen av Grotunga) og en underlig stor feilplassert jettegryte midt på fjellet.

 

gråmannen_tørt_tommetanker

Tørr bålplass under fjellet.

 

gråmannen_jettegryte_tommetanker

Jettegryta på vei opp til Gråmannen. (egentlig et gjerde rundt men fjerna det på foto)

andrewgrotunga

grotunga2

Dette er litt nedenfor Grotunga. Men høyt nok til å bli klam i tenna allikevel.

https://ut.no/turforslag/1115067/grotunga

Øvelse gjør mester.

 

vennesla_bolten_tommetanker

Planlegger du tur til KjeragBolten til våren kan du legge deg i trening oppe i Vennesla. I skogene oppafor og innafor Vennesla ligger den. Kjerag-boltens lille fetter. Kilt fast en gang for en stund siden, akkurat som sin noget mer spektakulære slektning. Over den frådende vinterBombekken henger den. Den er ganske enkel å komme ut på men lett å gå forbi. Og vond å dette ned fra. Også det ganske likt bolten over Lysefjorden. På Kjerag har jeg vært flere ganger. Dette var min første tur til Vennesla Bolten. Kun et godt tips fra en turvant Venndølvenninde fikk meg til å finne den. Den er jo litt kul og vel verdt et kryp oppå. Så dette krypet krøyp oppå. Lukk øynene og drøm deg til Kjerag eller andre bolter. Rent bortsett fra at Bolten var kul var turen strevsom. Vi skulle gå en rundtur fra Bommen og Skådane via Rampa og Smååsane. Dessverre ble turen halvparten så kort og dobbelt så lang. Naturen hadde valgt å islegge stien med glasert glasur, og med to ikke så veldig turvante turvenner ble det en tur hvor angsten for hoftebrudd, ankelknekk, tannknusing og kneskålforvrengning tok vekk mye av fokuset av skogen rundt oss. Da blir en kort tur gjerne litt lang og for ikke å gå tilbake i stummende mørke på klink is fant vi veien ut til Smååsane og trygg, god, nystrødd asfalt under beina. Men av det jeg så gav turen meg lyst til å komme tilbake. Dog uten ispigger, krykker, strøsand og luftambulansen på speed-dial. (For øvrig er et av bildene på denne siden manipulert. Forsøk å finne ut hvilket.)vennesla_bolten1

vennesla_wow_tommetanker

vennesla_bolten_2_tommetanker

Turbeskrivelse;

Fin Fin tur i Vennesla

Tur med høy WOW faktor; Slettehei

hengebro_slettehei_3_tommetanker

Det var rett og slett en ganske høy WOW-faktor ute å gikk her. Egentlig var det jeg som gikk, men jeg sa wow 3 ganger,- minst. Her var det mye som var verd turen. Jeg hadde hørt nyss om utkikkstårnet på Slettehei. Et høydedrag ved Koestøl, ikke langt fra Ålefjær. Og mange ganger har jeg tenkt at jeg skulle ta turen. I dag var det grått og regn så i dag tenkte jeg ikke, jeg bare tok turen. Slik er det med tomme tanker. Jeg ringte en venn og spurte om han ble med? Han sa; Nei. Den andre sa; Jeg gidder ikke. Den tredje og fjerde sa at de ikke var hjemme. Hæ! Jeg var jo heller ikke hjemme, jeg var på tur. Det endte opp med koselig og forståelsesfullt selskap allikevel. Meg selv. Frimodig tuslet jeg innover og oppover helt til det dampet slik av meg at jeg gled i ett med alle de andre tåkedottene. Og i kjent stil gikk jeg feil, slik at jeg kjempet meg oppover bratte skrenter og over flotte bekker et sted ute i ingenmannsland. Men stien fant meg til slutt og tok meg med videre oppover. Et par på vei nedover sa jeg måtte gå opp til grillbua! OK, tenkte jeg, ingen grillmat, men allikevel får jeg vel se.

slettehei_tommetanker

grillbua_slettehei_tommetanker

utsiktstårnet_slettehei_tommetanker

Og 100 meter senere; Wow nr 1. Ei lang, høy og spekatkulær hengebro. 100 meter etter den igjen; Wow nr.2. Ei innglassa grillbu, åpen for alle, med skogens beste utsikt. Gudd. En kilometer til innover på høydedraget står Wow nr 3. Utkikkstårnet. Gudd igjen, og nok en gang Gudd. Det var en grå dag uten venner, men allikevel. Gudd. Denne turen bør være obligatorisk for Kristiansandere av alle slag. Kaloriene renner av og inntrykkene strømmer på. Dra til Slettehei, Ta turen.

 

 

Fin, fin tur for alle aldre.slettehei_tommetanker

 

Se turbeskrivelsen her:

http://www.ut.no/tur/2.6242/