Den daffe varmen

Strengt tatt var det vel over leggetid for minst ett av barnebarna. Klokka passerte 21.14 når bildet ble tatt. På brygga sitter pappa, besteforeldre og nevø med kjæreste. I fjorden utenfor padler tre barnebarn rundt på et seilbrett fra 70-tallet. Men legging er tungt på slike dager. Den daffe varmen treffer oss alle i lillehjernen og sprer en behagelig tilstand av sommer inn i alle ledd i hele kroppen. Og sommeren vil vi skal vare. “De kan være oppe litt til” sier pappaen fordi han selv ikke har lyst til å røre på seg. Vi har grilla fisk og burgere og pølser i en grill som mangler et bein og gir en ekstra rustikk smak i alt vi lager. Vi koser oss langs havet mens barna koser seg på brettet. Dette er Norgesferie. Kortreist og fin.

Og snart går sola ned og da roper vi dem inn. Men ikke før.

Når nysgjerrigheten vinner. Nye steder tar bare litt mer tid.

Systog Dale. Et galleri på Dale, litt nord for Valle

Utenfor allfarvei skal ikke mye til. Sving til venstre. Sving til høyre. Følg stien. Snu. Stopp. Den siste måneden har jeg tatt meg tid til å snu og kjøre inn den veien jeg nettopp kjørte forbi. Inn den veien jeg har kjørt forbi så mange ganger. Og nesten hver gang jeg har kjørt forbi har jeg tenkt på hva som er inn den veien. Men selv om jeg bare har kjørt noen hundre meter forbi tar jeg meg ikke bryet med å snu. Nysgjerrigheten har tapt hver gang. Men ikke nå. Jeg har kjørt inn til steder, gått inn til steder, stoppet på steder jeg ikke har vært. Det har skapt nye bilder og nye minner. For like ved der jeg har kjørt forbi hundre ganger finnes de vakreste steder og de underligste ting. Både HMMMMM og WOW har mer enn en gang blitt ropt ut.

Noen gang må en la nysgjerrigheten seire.

Gloppefoss. Høyeste foss i Setesdal. 3 km inn fra der du kjører forbi. Litt nord for Valle.

Brokke Badeland

Aquarama, Badelandet i Bø og i Dyreparken er metta med folk som koser seg, stuper og sklir og tar bomba og soler seg. Ønsker du derimot mer plass, mindre kjøpepress, mer moro og spektakulær natur kan du heller velge Badelandet i Brokke. Den store forskjellen er at det er lengre åpningstider i Brokke, mindre trengsel og helt gratis. Inngangsavgiften er kun et godt smil. Vanntemperaturen ligger på sånn ca 22 til 24 grader. Vannskliene er designet av naturen og har varianter for både unge og gamle, tynne og tykke. Bassengene er mange og du kan finne ditt eget lille private om du ønsker. På en fin dag er det en himmelsk freds plass med mye hopp og glede. Ta turen.

Krype til korset

J

Jeg må krype til korset. Høydeskrekken stiger med alderen. Det er fjerde gangen jeg er ute ved Kjeragbolten. Men det er første gang jeg har krøpet ut på den. Ikke så mange gjør det så det kan jeg være stolt av. Klam i hendene, klam hjernen, skjelven i kneane og kritthvit i trynet. Tre ganger før har jeg stått der ute. Ikke denne gangen. Det overlot jeg til barnebarnet. Han stod og så på sin krypende bestefar. Litt rart at en frivillig gåre en såpass lang tur for bare å krype ut på en stein. Men Lucas stod og har et minne for livet utenfor datamaskinen. Det er bra. Og når min gode venn Arild og var med på turen er det fine ting. Telt med bål uttafor et sted oppe på snaufjellet avsluttet dagen på beste vis.

Endelig ferie i syden

Vi dro sydover i ferien. For en ferie har begynt. Fri fra jobb i noen dager fremover. Fri til å gjøre som kona sier. Vi gjør alt i felleskap, 50/50. Hun sier og jeg gjør. Og noen ganger gjør vi det sammen. Og nå ville hun sydover, til syden. Til sol, strand, varmt vann og sand mellom tærne. Svale strandkafeer og smilende mennesker med de samme ambisjonene som oss. Finne roen. Vi hoppet i bilen og kjørte sydover fra Kristiansand. Til en by hvor jeg en gang bodde og lærte mine første ord. Til Mandal. En perle av en sørlandsby med et strandområde som bare er Danmark verdig. Der ligger strendene på rekke og rad. Sjøsanden, Lordens, Kanelstranda med flere. Og vannet ønsket oss lunkent velkommen. Det kjølte ned sandsvidde fotsåler. Det var gode vibber i hele Mandal denne dagen. Og mens Maya varmet opp batteriene gikk Lucas og meg gjennom skogen til Lordens. Stranda nedenfor Mandals ekstravagante hytte til en fordums turist. En lordehytte. En feriebolig for sønnen til en utflyttet mandalitt med suksess i Skottland. Lord Edvard Salvesens Risøbank er et fint sted. Fin park, oppgradert drivhus og nok bygninger til å romme reisende fra Skotland. Strande på Lordens har finere sand en på Sjøsanden og kjentes godt for slitne tær. Senere tok vi med oss noen jeinebrett og gikk ei runde med diskgolf. Det var godt i skyggen av trærne for dagen var varm. Dagen avsluttet vi på en flytebrygge med hyggelig middag langs mandalselvas bredde. En dag i syden smakte godt.

Peace and Grandiosa

En soon-to-be fjortis ble overlatt i våre hender da resten av familien fauk nordover. Han er som fjortiser flest for sine foreldre; til glede og fortvilelse. Denne gleden og fortvilelsen overtok vi besteforeldre de to ukene de skulle være borte.. Vi har fylt frysen med is og grandis og lar han sitte i stummende mørke og spille Fortnite, Minecraft og diverse Bilspill hele døgnet. Vi ser han aldri. Eller det er ikke helt sant. Om han kunne valgt ville han nok hatt det slik. Men vi gjør det litt annerledes. “Ut på tur! Aldri Sur”, roper jeg inn i mørket til han. Han vet det er en del av dealen ved å bo med oss. Tur. Og uttrykket, Ut på tur, aldri sur, er både riktig og galt med tanke på han. Men det burde heller være; Hjem fra Tur – aldri sur. For det er svært sjelden at han roper tilbake; “JIPPI – TUR” når jeg spør om han blir med. Så turen starter ofte litt mutt. Men det er rart hvordan naturen langsomt snur motvind til medvind. Det er godt å være ute. Det er godt å drikke fra bekken. Det er godt å balansere på falne trær. Det er godt å bade i Fivann. Og det er godt å finne ut om grevlingen fortsatt bor i røysa i skogen. Og i går var det farmor og han som dro av sted, inn i skogen og opp og rundt Sotåsen i Randesund. Det er godt å se at en soontobe fjortis også finner fred i naturen. Og når klokka er halv ni på kvelden og sola steiker på hytta er en Grandiosa et fint kveldsmåltid sammen, før han igjen tusler inn i mørket til sin datamaskin.

Et irriterende par venner

Sannhetens time. Paul irriterer meg fordi han går All-In og blir flink til det meste han driver med. Lucas fordi han aldri går All-In og blir flink til det meste han driver med. Og jeg irriterer meg over meg fordi jeg bare går Litt-In og er fornøyd med det. Konkurranseinstinktet mitt forsvant når jeg kom til verden.

Det hele ble veldig tydelig på Karuss i Vågsbygd. Vi skulle spille Frisbee-Golf. I Karuss Skole Diskgolfpark ble virkeligheten stemplet i panna mi. Men først dro vi til Mandal og spilte en runde der. En underlig bane ikke langt fra Sjøsanden. 9 hull den ene veien. Og så de samme 9 hullene tilbake. Bare med ulik TEE (utkastingsplass som jeg kaller det). Paul er flink og har øvd mye så han vant. Jeg har vært med Paul mange ganger og burde vært bedre. Lucas var med for 3. gang og burde vært dårligere. Sammen snakket de om brettenes ulike egenskaper; Speed, Turn, Fade. ” En Driver er ikke det samme som en Putter”, sier Paul. Lucas nikker og skjønner. Jeg ser en annen vei. “Jeg liker å kaste med røde brett”, sier jeg. “You Twat”, sier Paul.

Da må det jo gå som det skal. Taperen Tomm lever opp til sitt rykte. Men jeg slo heldigvis ikke rekorden som er 40 over par. Eller 40 kast mer enn nødvendig – som jeg kaller det.

Når ute er inne og inne er ute.

Makrælen æ kåmen. Da ble det makrell til middag i går. Fiskemiddag i det grønne. Inne i skogen som er inne. Vi har ei i familien; Sa, som flytter ute inn og inne ut. Det ligger i sjela hennes. Hun er født i Thailand. Der er det ikke like mange dører og årstider som hos oss. Skille mellom ute og inne er ikke like stort. Ytterjakker er mangelvare og termometre unyttige. Men nå bor hun på Søm, ikke langt fra oss, sammen med vår sønn og deres tre barn. Hun kommer fra en familie som er flinke med mat, med alt som vokser og gror. Hun har tatt smakene med til oss smakløse nordmenn. Når jeg var liten trodde jeg at grønnsaksverdenen bestod av poteter, gulrøtter og neper. Samt ett og annet kålhue. Men de traff man som oftest på gata. Og når makrellen kom hadde vi stekt makrell og makrellkaker de tre neste månedene. Selvfølgelig servert sammen med langtidskokte gulrøtter og poteter og smelta smør.

Makrellen servers annerledes nå. Svigerdatter dekker bordet med et ukjent antall typer grønplanter som alle kan spises. “Ta et blad fra den planten der ute. Fyll den med makrell, nudler, sitrongress, rabarbra, lime, hvitløk, koriander, mynte og 5-6 ting til og rull det sammen.” sier hun. Og vi adlyder. Og sammen med en saus som er chillimoderert ned til norske ganer er måltidet topp. Smaken er himmelsk. Makrell har aldri smakt så godt.

Og har du en Hosta i hagen, så smak på den. Best i smaken i mai og juni visstnok. Kan bli litt besk når den blir for stor.

les mer her om spiselige hostas: Hostas – How To Grow and Eat This Surprising Edible Plant (ruralsprout.com)

Catwalk

Det er godt å ha en jeger luskende rundt huset. En som skremmer mus og rotter. Skulle bare ønske den ikke skremte

meg noe så inni helsike. I alle fall av og til. Den bengalske katten til naboen er et vakkert syn. Smidig og elegant. Kledd i siste leopardmote fra kontinentet. Vidunderlige øyne og grasiøs i sin fremtoning. Samtidig luskende og skremmende. Det er en nysgjerrig katterase. Og fantastiske klatrere. Og stille. Plutselig kan den være der. Med nesa mot vinduet. Eller den har kommet inn gjennom en åpen dør og så sitter den der. 15 cm fra ansiktet ditt og bare ser på. Vurderer deg. Bit for bit. Skal den gå etter strupen eller skallen?

Den skaper liv i nabolaget.

Wikipedia sier, Bengalkatter har et jevnt godt humør og karakteriseres som en hyggelig, leken, og tolerant kamerat. Den kan arve skyheten fra leopardkatten. Bengalkatten er uansett en svært selvstendig og meget dyktig jeger.

Artenes opprinnelse

Tro kan flytte fjell. Tro kan gjøre litt av hvert. Jeg tror på tro. Men kanskje ikke akkurat den troen bedehusene prediker. Like utenfor bedehusets vegger ser jeg sykkelstativenes utvikling. Evlusjon i praksis. Fra liggende vridde formasjoner, som egentlig ikke er brukanes til noen ting, til oppreist design hvor sykkelhjul en gang kan plasseres.

Jeg tror at alt henger sammen. Hele jorda og dalstroka uttafor. Artenes opprinnelse og læren om evolusjon og tilpasning tror jeg på. Naturen prøver nå å tilpasse seg oss. For vi klarer ikke helt lenger å tilpasse oss den. Vi mennesker er en utfordring for evolusjonsteorien. Til det utvikler vi oss i raskere tempo enn naturen rundt oss. Vi klarer ikke helt å tilpasse oss, selv om vi påstår vi er tilpasningsdyktige. Vi ødelegger mer enn vi skaper. Tror Darwin hadde vært enig.

Jeg er glad jeg gikk opp til Prekestolen en gang for 30 år siden. Sammen med min kone og en hund som bar kløv. Vi overnattet i telt like innenfor selv platået og hadde det for oss selv neste morgen. En fantastisk opplevelse. Da var stien opp dit kronglete og tung . I dag er den coronabred og med rulletrapper i de bratteste kneikene. Vi mennesker har og klart å forkludre opplevelsen av Prekestolen.

Jeg tror kanskje vi må senke tempoet litt slik at naturen kan ta oss igjen.