Om du ikke har noe bedre å gjøre

oppned_monster_tommetankerGå ut og let etter ting du har sett, men ikke sett allikevel. Og ikke bli skremt. For ser du en gammel dust i skogen i dag er det kanskje meg. Ved første øyekast ser det kanskje ut som jeg har rømt fra et sted hvor dørene er stengte og vinduene har gitter. Eller du tenker kanskje at jeg har fotlenke og vokterledsagerne mine er like ved. Men jeg er ikke farlig. Jeg bare ser ut som jeg muligens har kuleledd i nakken samtidig med varig svekkede sjelsevner.

oppned_2_tommetankerNei. Jeg går bare rundt og ser. Jeg ser etter opp-ned på ting. Ting på skakke og på hode. Ting ovenfra og fra undersiden. Det høres kanskje ut som en riktig så evneveik ting å gjøre. Kanskje er det det også, men så liker jeg kanskje akkurat denne svake evnen ved meg selv. Jeg leter etter ting jeg har sett, men ikke sett allikevel. Jeg ser etter ting jeg har sett før men kan se på nytt. Ser etter former og figurer og landskaper. Det gjør godt i mitt hode på et vis. Kanskje det gjør det for deg og. Kanskje jeg finner en parallell verden?

Bildene her er tatt ved Kristianiafjorden.

Øyeblikkenes visuelle kraft

oktobersne_1_tommetankerForbannelsene hagler tettere enn snøen i disse dager. Parko har dekkskiftekø og ungene driver med akebrettnedsliping. Snøen kom tidlig til oss i år. Oktobersnø. Den fortvilte snøen. Hvert år blir den første snøen baksnakket og forbannet. Det er i disse mørke stundene man må se etter det vakre. Det spesielle. Kollega Cecilie pekte ut av vinduet i 4 etasje. “Se så kult!”, sa hun. Cecilie har øyne som ser. For øyeblikkenes visuelle kraft finnes der ute. Det er bare å se etter dem. Finne dem. For inne i denne forhutrende tid finnes naturens fortreffelighet. Spor i snøen. Hvitt og fint slør på høstblader. Kontraster og sammenhenger. Kle deg godt og gå ut å finn lyspunkt i mørket. Eller stå i 4 etasje og se på biler som tegner.

oktobersne_3_tommetankeroktobersne_2_tommetankeroneway_tommetanker

Jeg er aldri sikker på noe

kommentarfelt_tommetankerMeningers mot har jeg sans for. Det å tørre å uttrykke sine innerste sannheter. Men da må det signeres. Meningers mot er for de som kan stå bak sin mening med sitt navn. Kommentarfelt til diverse nyhetsformidlere kan være lærerik lesing om menneskesinnet og dets evne til å trekke korte konklusjoner om vanskelige tema. Skråsikkerhet, etterpåklokskap og skylapper er fine ingredienser i meterlange meningsutvekslinger. Av og til er det noen som tar seg tid til å svare skråsikkerheten med saklig kunnskap. Det ser ut som det er en tålmodighetsprøve til tider. “Jeg vet du har rett, men jeg tror du tar feil”, er det noen som responderer. Hva skal man si til slikt? Jeg har ikke meningers mot. Deltagelse i kommentarenes rike er ikke for meg. For jeg er aldri sikker. Ikke på noe. Jeg tror ting og mener ting, men er aldri helt sikker. Derfor klarer jeg ikke møte de som er så sikre. Selv om jeg tror de tar feil så vet jeg ikke nok til at jeg kan argumentere godt nok i mot. Av og til skulle jeg ønske jeg bare kunne kjøre på slik noen gjør det. Være så hengiven sikker i sin sak at en kan drite i det de fleste mener er fakta. I går gikk jeg forbi et analogt kommentarfelt ute på Dvergsnes. Sannsynligvis et nett-troll siden det ikke hadde avsender. Men den uredde meningen var tydelig. For i går kom det første snøfallet til Kristiansand. Meldingen var heller ikke adressert til noen, bortsett fra snøen da.

Greit nok for denne gangen. Kun snøen ble forulempet her.

Jeg skulle til å skrive en kommentar, men så ble fingeren kald.

Alt var ikke bedre før til 16.00.

randesund_lysstøperi_tommetankerI alle fall ikke Randesund Lysstøperi. En forbanna pliktoppfyllende opplevelse i tidligere tider. Før var dette et sted hvor du trakk åreknutene litt vel langt. Med en kronglete låve full av interiørdetaljer var dette en kjærlighetstest for en hver mann involvert i ekteskapet. Tidligere tok det meg 10 minutter å se på ALT hva de hadde å by på. Min kone brukte smått litt mer tid. Sier 10 gangen deg noe? Puter og staker og “Hva synes du om denne?-spørsmål. For øvrig et spørsmål en ikke bør undervurdere. Det var en tålmodighetsprøve og en tung mørk mannlig sky hang over det stedet.

Men det var før. Gradvis har Randesund Lysstøperi fått mer testosteron. Nå er det jo rett og slett en opplevelse å dra dit. Også for menn som ikke har lest Bonytt og Hytteliv. De har geiter der. Kosegeiter. Og de selger is. Da er jeg fornøyd. Det skulle ikke mer til. Og sist helg gjorde jeg også to små barnebarn fornøy. Med ei på pakkebæreren og ei litt foran og bak på en liten sykkel fant vi veien ut dit. Det er fremdeles på landet der ute, selv om boligfeltene elger seg innpå. Det er åpent til 16.00 i dag så jeg vil anbefale turen. Det er nå trygt for menn.

https://gaveloftet.no/

 

https://gaveloftet.no/

Hvordan var din?

 

— ——- ——- ——- —— ——– — —- —– ——– ——- —–

—- ——- ——- ——- —— ———- ——- ——- ——- —— —-

— ——- ——- ——- —— ——– — —- —– ——– ——- —–

—- ——- ——- ——- —— ———- ——- ——- ——- —— ——

— ——- ——- ——- —— ——– — —- —– ——– ——- —–

—- ——- ——- ——- —— ———- ——- ——- ——- —— ——

— ——- ——- ——- —— ——– — —- —– ——– ——- —–

—- ——- ——- ——- —— ———- ——- ——- ——- —— ——

— jeg gikk av bussen 4 stopp før jeg skulle. Jeg kom en halv stille time for sent til jobben. Det var fint.

 

Uventa vakkert

uventa_vakker_tommetankerEn ganske tidlig lørdagsmorgen. Sånn ca. klokka 9.30. Egentlig grytidlig for et morratrøtt saggetryne som meg. Jeg gikk i dvaletilstand nedover sykkelstien mot Meny. Butikken hvor lørdagsdagbladet blir innkjøpt hver lørdag omtrent på denne tia. Med meg hadde jeg et par elleveåringer som klokelig holdt kjeft. De så at hjernen til bestefar ennå ikke hadde stått opp, selv om kroppen beveget seg. De var kun med for å karre til seg litt godteri i lausvekt. Og lettlurte meg skulle betale. Det var jo tross alt lørdag. Den lave morrasola gnagde seg inn gjennom pupillene og tvang fram små iaktakelser av de omkringliggende omgivelser. Morrafukten reflekterte morrasola der den kunne. Til zombie å være var jeg heldig som stoppa opp på brua over veien. Med smale kinaøyne myste jeg inn i solens rike. Jeg tror det tok lang tid før jeg så det. Det vakre. Men jeg så det omsider. Jeg så at lav sol, fuktig Høvågvei og morratåke på myra var en fin kombo. “Fint”, tenkte jeg seint og smilte. “Se gutter, så fint det er”, sa jeg til noen som ikke gadd høre på meg. Jeg tok et bilde for å huske. Og når jeg i dag hadde glemt at jeg tok bildet og allikevel fant det, smilte jeg igjen. Det var jo vakkert. Jeg er glad jeg så. Jeg tror det vakre finnes over alt. Bare en ser etter.

Blåmerker i fleng! Turen til Varen blir værende.

Varen_Bella_tommetankerTa turen til Varen. Vi tok den og vi tar vare på den men den er der egentlig ennå. For om en tar en tur så er det litt rart. Den forsvinner ikke. Den blir værende. Akkurat som turen til Varen på Lømslandsheia i Tveit. Denne dagen ble blåmerkedagen.  Ikke fordi vi var unormalt vinglete og dettete denne dagen. Blåmerkene vi påførte oss selv var ikke flere enn normalt for denne snubleflokken. Nei dette ble blåmerkedagen, fordi det var de vi fulgte. Tveit IL. har lagt turen opp slik. De har gått før oss over stokk og stein med et malespann i hende. Det er blåmerker på mange trær og stien er lett å finne. Turen til Varen er fin. Veldig fin. Og spesielt nå, når naturen leker med hele fargepaletten. Akkurat nå må denne lille rundturen være noe av det beste vi har å by på. Tett skog og luftig skog. Stier og myrer. Og når vinden er fraværende og lufta stille er det smått spektakulære rasteplasser på og i nærheten av selveste Varen. Deilig utsikt mot steder langt vekk. Oppe ved varen hvor det er høyt og bratt har naturen laget sin egen Vigelandspark. Skulpturer av furu står på rekke og rad. Formet over lang tid av vær og vind er de en tankefull fryd for øyer som ser. Barna ser lekestativer og senger og stoler og hus og hytter. Jeg ser levde liv og spennende natur. Ta turen til Varen.

Den varer.

PS. Og for tur-nerder kan Bella opplyse om at det er 124 blåmerker fra Varen og ned til bilen.

 

This slideshow requires JavaScript.

Tur tar tid med turdirigent på tre.

En liten entertainer på tur tar tid. Når attpåtil fansen ikke er helt med på notene er det krevende for en 3 årig primadonnadirigent. For denne lille 2 kilometersturen tok hele 3 timer. Og Mina hadde regi og kontroll hele veien. Step by step fikk kjørt seg her. Skogen bak Brattvollheia var scenen hennes og trollbabyer og elektriske busker var rolleinnhavere. Siden beina hennes er korte gikk hun ikke på stien, men en meter på siden. Der hvor lynga er høy og einerbuskene krevende. “Det går bra.” sa hun optimistisk til pesimistiske turkamerater. 2 km ble langt denne dagen. Men orkesterlederen var fornøyd. Og det er egentlig det viktigste.

tur_tar_tid_tommetanker2

Fargeblid på Tveit.

fargeblind_tommetanker

Jeg er fargeblid om dagen. Jeg smiler fra øye til øye når jeg går i skogen. Fargene som så vidt viste seg fram i tørketiden i sommer er nå tilbake i mye større omfang. Det er rart at fargene av død kan være så vakkert. Livet i bladene trekkes ut og inn i treet. Forberedelsene til frost og kulde er i gang. Når høsten er vakker er den den vakreste årstiden. Samtidig den sureste årstiden når høsten er sur. Jeg oppfordrer alle mine venner til å ” kom deg ut for faen.” Der ute i skogen kan du se fargene slik de skal være og ikke i QLED eller OLED eller 4K eller Ultra High Definition. Vil du oppleve noe vakkert som er større enn det du kan få i 60 tommeren på veggen er det bare å kle seg godt og gå ut. Der ute kan du oppleve virkelig virkelighet i 360 grader.

fargeblind3_tommetankerfargebllind2_tommetanker

Se bjørkene som danser på myra. Se bladene som detter.

Et opplevelses tips er å kjøre til Solsletta i Tveit. Parker innenfor idrettsbanen og ta turen. Godt skilta er det og. Se et av Ole Høilands gjemmesteder. Ta turen til Gurivann eller Heietjønn. Se restene av et tysk fly som styrtet under 2. verdenskrig. Kanskje en uhemma topptur til Geitåsen. Og akkurat nå; se alle fargene. Hør de små lydene. Se de vakre vekstene.

Ta turen.

https://turloyper.wordpress.com/kart/

 

geitåsen_topptur_tommetanker

Vi mista helt bakkekontakten i flere timer.

evje_klatrepark_2_tommetankerDarwins lære om artenes opprinnelse tror jeg på. I alle fall noe av det. For jeg er helt overbevist om at i alle fall tre av oss stammer fra apene. Mine barnebarn kaller et av disse tre individene for bestefar. På Evje falt Darwins pusle-brikker på plass. Hos Tim Davis i Troll Aktiv satte de opprinnelige urinnstinktene inn. Klatring på både høyt og lavt nivå helt samtidig. Lysten til å klatre og krible og skjelve og frykte kom sigende inn. Motstridene nok gikk jeg tilbake til røttene ved å klatre opp i trærne. Med meg hadde jeg to fryktløse lav-vekts barnebarn. Ufattelig gøy å se hvor dristige disse små er. Ei 8 år gammel jente står alene igjen på en plattform og må hoppe alene ut i en 100 meters zip-line tur. Hun imponerte i alle fall meg. Vi var godt sikra hele veien. Fullt klatreskog utstyr. Ikledd seler som fikk bestefar til å se ut som en surra svinesteik tok vi turen opp i tretoppene. Det var rett og slett moro. Nede på bakken gikk Maya og passa på en tre-åring. Treåringen var fotograf for dagen og ropte hele tiden opp til oss at vi måtte smile for fotografen. Akkurat det var litt vanskelig noen ganger. Dinglende 10 meter over hyttetak og stubber.

klatrepark_evje_tommetanker

Lucas er klar for siste spranget i den sorte løypa. Maya står nede og filmer.

En ting gikk opp for meg i dag; I am not to old for this shit.

 

evje_klatrepark_3_tommetanker

Høyt henger hun, men sur er hun ikke.