Vær på den sikre siden så møtes vi på den andre siden

God morgen alle sammen! “God Morgen meg i ræva” , sier dere lett irritert. “Klokken er snart 10.00, vi har vært oppe lenge! Og vi har fortsatt corona å tenke på”. “Du lever et privilegert liv”, tenker dere. “Det er jo bare deg og din kone. Ingen unger som spretter opp klokken 07.21 på en søndags morgen. Ingen som kan komme hjem fra skole og barnehage og buss og trening og smitte hue av deg.”

Og ja, det stemmer jo det. Jeg sier god morgen for det er en god morgen. For meg.  Jeg kan ikke fortelle deg at din morgen er god, men jeg kan sende et ønske til deg om det. Ønsket er oppriktig, for jeg vet at en fin start lager ofte en fin fortsettelse. Og for meg varer morgenen helt til den tar slutt. Om det er 08.00, 09.54 eller klokken tolv. Selv om jeg bor et stille liv og kan sove lenge, så gjorde jeg ikke det i dag.

Klokken 07.21 stod jeg langsomt opp. Aktivitet går langsomt i disse fjesmaskedager. Jeg stod langsomt opp og lagde en langsom frokost til meg selv. Solen som langsomt flommet inn i stua var av den vakre seine sorten og utsiktskaffe smaker bedre enn vanlig kaffe. Jeg tok på meg mitt frokostmunnbind og nippet til kaffen. Vet aldri hvor smitten er.

Og alle mine ønsker går til alle jeg kjenner og resten, med tro på at også dere kan ha en fin dag.

Vis hensyn, vis glede, vis omsorg, ta kontakt. Og er vi på den sikre siden kan vi møtes på den andre siden.

Kaninens kyss ved Vassvatn.

Det skrives mye om utsatte kaniner som utsettes for utsettelse i naturen. Det er jo ikke greit å slippe de løs ute. Ikke hører de hjemme i norske skoger og hager og ikke klarer de seg spesielt godt heller. Og særlig ikke denne jeg kom over. Det hadde blitt til stein her oppe. Jeg traff på den litt ovenfor Vassvatn i Randesund. På vei opp til Ravnehei satt det en forsteina kanin og kysset ei gammal eik. Hvorfor den klinte med eika er uforståelig. Litt forvirra så den faktisk ut. Rent bortsett fra at kaninen var forsteina var turen en fin opplevelse. Det er gammal, gammal lauvskog rundt Ravnehei. Området er fredet som natur-reservat så trø varsomt og ikke bruk motorsaga på de gamle trærne. Det står noen kjemper av noen trær i denne skogen. Følelsen av urskog smyger seg inn i naturopplevelsen. Legg hånda inn på treet, lukk øynene og kjenn treets kraft. Stå en stund slik. Det er godt for sjela.

Kristiansand har mye å by på utenfor Jegers og Bymarka og Vågsbygdskauen. Alltid gøy å gå litt uttafor. Stien er ikke spesielt godt merka, men du finner nok veien. På toppen er det fin utsikt over vannene.

Tjuvhola over Byglandsfjord

Endelig tok jeg turen. Det var Maya som tok meg med. Til Tjuvhola. Helt siden jeg var liten gutt og kjørte oppover Setesdalen med familien på vei til Hovdehytta har jeg tittet opp på holet i fjellet. I ungdommen, som medlem av Oddersjås alpingruppe kikket vi opp på hålet ifra klubb-bussen. Ingen hadde vært der oppe. Og nå, endelig. Yngste bar nebarn hadde bursdag og den ble feriet på Neset Camping i Byglandsfjord. Ikke langt fra Tjuvhola. Så etter pakke rivingsåpning og pølser og kaker og kaffe sa Maya; “Skal vi gå opp til hola?” Alle barna hadde så vondt i knær og ankler at de ikke kunne bli med. De skulle heller helbrede sine dårlige ledd på hoppeputa. Men vi ble fire som gikk. Stian, Maya; meg og den lille dotten Gismo med fire bein.

Turen er ikke lang. Til gjengjeld er den bratt. Rett opp hele veien. Går du baklengs har du fin utsikt. Går du forlengs har du innsikt. Det er fin gammel skog oppover i lia. Vel oppe har du denne digre hola foran deg. 15 meter vid og 12 meter høy ved inngangen. 30 meter dyp. det går mange historier om denne hola. Den kalles jo Tjuvhola fordi den var tilholdsted for tjuver opp gjennom historien. Gjemme seg gjorde de neppe siden hula er synlig fra hele dalen.

En som samla på historier fra Setesdal, Johannes Skar budde i lengre tid på Neset, og kunne fortelle denne ville soga om Tjovehedderen:

Det var tolv røvarar som heldt seg i Tjovehedderen i Årdal, ein av dei var Rasmus Pettersen. Dei stal buskap og alt dei fann, til sist stal dei ei jente or badstoga der ho tvo seg ein jolaftan. Dette var på garden Risdal. Ho var lenge i helleren, men ei jol skulle ho av og be seg. Då strødde ho erter etter seg heile vegen attende til helleren. Folk skjøna teiknet og samla seg. Dei kom fram til hola der fantane var drukne og kåte. Ei av kvinnene fantane hadde med seg, hadde nett fødd. Så støytte dei i henne brennevin og sa: De ska bake fenta for inna! De ska bake fantann’ for otta! svara bøndane og skaut dei. Men Rasmus Pettersen berre løyste sokkebanda, så flaug han over dei. Jenta vart berga, ho gøymde seg i helleren med ota stod på.

Flere historier på Setesdalswiki.

Munnbind og fotlenker

Det er med en trist uro jeg går i Markens om dagen. Det er med uro jeg tar bussen. Det er med uro jeg går på jobb. Jeg går med munnbind og holder avstand. Munnbindet virker som fotlenker. Det holder meg vekk fra mennesker jeg ellers ville omgås. Det begrenser min bevegelsesfrihet og min imøtekommenhet. Det helsikes munnbindet ødelegger dagene. Jeg kan ikke se om menneskene jeg passerer på minst to meters avstand smiler. Jeg kan ikke se om de rekker tunge til meg. Jeg kan bares se øyne over munnbind. Så trist og begrensende det er å ikke få se et gjenkjennende smil. Se hvite tenner som lykkelig sier hei. Se munnens bevegelse når en prater sammen.

Jeg er så lei av munnbind og bruker det minst mulig. Og det gjør at jeg er mest mulig på avstand fra andre. Trist hva denne tiden gjør med meg. Og sikkert med deg.

Ved inngangen til skogen i går kveld så jeg et munnbind på bakken. Det er sikkert noen som i pur glede har revet det av og løpt naken inn i skogens ensomme frihet. Jublene over at ikke vi også må holde avstand til trærne.

Når det er sagt burde kanskje den som kastet dette i naturen hatt skikkelige fotlenker.

En droneflyger som tror han er en fugl.

Jeg lot meg imponere på Brokke. Av en mann som kan fly. For litt siden lagde jeg film igjen. For Setesdal. Denne frodige flotte dalen med skog og fjord og blankskurte fjell. Og nå dekket av snø. Visit Setesdal ønsket små vinterfilmer med dedikerte temaer. Jeg hadde sett noen opptak fra tidligere. Av en droneflyger som ikke var som andre droneflygere. Han kunne fly og hadde et blikk jeg ikke har sett før. Helt vilt egentlig. Og jeg fikk ønsket mitt oppfylt. Vi leide inn denne karen fra Raufoss som hadde droneflyging som hobby. Kanskje derfor han tror han er en fugl. Han kom, han så, han filmet. En dag på Brokke i strålende vintersol. Jeg lot meg imponere. Alltid gøy med flinke folk. Fler filmer fra vakre Setesdal kan du se her:

Visit Setesdal | Facebook

Finn.no – Mulighetenes marked

Salg er en vitenskap. Det handler ofte om god timing. Finne målgruppa og treffe dem midt i magen med produktet ditt. Annonsen jeg fant på finn nå nettopp tror jeg har bommet totalt på timingen. Norge er i lock-down på grunn av virus overalt. Smittsomme saker. Det å prøve å selge brukte bakterier samlet for 700 spenn tror jeg kan bli vanskelig akkurat nå. Etterspørselen etter bakterier har aldri vært særlig stor, men jeg tror den er på et bunn-nivå i disse covid-dager.

Men det fine med finn.no er at de har alt der. Du kan selge alt, og kanskje noen der ute akkurat i dag mangler noen bakterier. Finn.no – mulighetenes marked.

Jeg kan finne det jeg trenger og alt jeg aldri trenger.

Hakkespett fra helvete

Av en eller annen hysterisk grunn har naturen valgt en lyktestolpe utenfor vårt soverom for plassering av en mentalt forstyrret hakkespett. Fra naturens side hakker hakkespetten for å lage seg bolig eller lete etter forvirra insekter. Men denne. DENNE HAKKESPETTEN hakker kun for å irritere. Uten andre intensjoner enn å forkludre nabolagets morgenrutiner. Hadde den bare venta en times tid hadde oppførselen vakt begeistring og opplevelsesmestring. Men. MEN. Klokka er seks. En time før min myke vekkerklokkelyd forsiktig rusler meg ut av søvnen. I stedet for vekkerklokkens myke lyd kommer denne hakkespetten på besøk. Uten selvinnsikt og respekt for andres søvnmønster driver den på å hakker, hakker, hakker på en gatelykt. En gatelykt plassert utenfor vårt soverom. Uten muligheter for å finne insekter. Ei heller å hakke seg en bolig. Allikevel hakker den.

Jeg har arvet en hagle etter bestefar. Den har jeg aldri avfyrt.

Nå vurderer jeg det.

Maya sin bursdagsvandring

En fin måte å ha bursdag på. For min Maya hadde bursdag nettopp. Og vi inviterte ingen og det var ingen som kom. Fordi vi kan bli bøtelagt om vi samler til fest. Akkurat som Erna. Det er rart med bursdager for oss voksne. Vi kan ikke møte venner for å feire. Vi kan ikke samle til lystig lag. Vi kan nesten ikke være flere enn ingen. Kanskje det var derfor hun fikk over 100 bursdagshilsener på Facebook. Det er godt å bli husket på. Selv fikk jeg over 7 hilsener, minst. Men hun fikk mange og så god som hun er prøvde hun å besvare dem alle. Hjerte av gull finnes. Hun har det. Vi hadde kake med vår lille familie. Hun fikk selvtegna kort fra barnebarna og måtte selv rydde inn etter maten.

Og vi gikk en liten bursdagstur. Opp og ned og rundt Sotåsen i Randesund. Verdens fineste lille topp. Så god utsikt ut over havet at tankene kan seile av sted. At roen kan sige inn i gullhjertet og pulsen kan nå nye høyder.

Gratulerer med dagen. Den var fin og den var din.

Håndspritrusen.

Det er et aldri så lite gruppepress om dagen. Ikke nok med at Vinmonopolet selger sprit fortere enn en trønder kan brenne. I alle døråpninger og streder står det sprit til fri benyttelse. Gratis sprit. Sånt hadde vi ikke i min ungdom Norge har blitt det forjettede land for Finner og Russere. Men for oss forsiktige sørlendinger strider det jo mot alt vi har lært. Vi skal ikke drikke. Den er grei. Vi drikker det jo ikke. Men etter en shoppingtur i byen har hendene blitt dyppet i så mye sprit at en kjenner det kribler i albukroken. Det rykker i nakken og det prikker helt ned i tærne. Beslutningsevnen daler for hver butikk en går inn i. Det suser i serken og innkjøpene blir mer og mer tilfeldige. Det er først neste dag du er i stand til å se hva du har dradd kortet på. Først når håndspritrusen har lagt seg ser du at beløpsgrensen og andre grenser er passert.

Når det gjelder spritauomaten hos oss, så måtte jeg bare gjøre den litt mer personlig. Den gulper jo sprit i hendene mine hver dag.

Tror jeg skal bli koteflyktning

Ehhhhhhhhhhhhhhhhhhhhh!

Jeg leste om turen men studerte ikke kartet. Jeg ville til Helleren i Urdalen. Jeg er jo litt kjent i akkurat den skauen så kartstudiet overså jeg. “Dust”, er vel det jeg kan karakterisere meg selv som i ettertid. “Idiot”, kanskje. Turen var fin og kartet er jo flatt så det så ut som en grei rundtur. Først en del oppover fra Gill til Øygards-tjønn. Langs Øygards-tjønn bor en bever som går på speed. Den feller alt den ser og mest mulig eik. Den hardeste tresorten.

Turen går videre rundt en liten topp før en gikk opp til Skråstadvarden. Målet for turen var en heller jeg ikke visste om. Har gått forbi noen ganger uten å se den. Helleren i Urdalen. Helleren var stilig den. Men ikke turen dit. Jeg så ikke helt for meg antall koter på kartet jeg måtte passere. For etter første stigning til Øygards-tjønn gikk det søren meg bare nedoverbakke til jeg stod ved bredden av Gro-vann. Og her begynte stien til himmelen, eller helvete, alt etter hvilken kondis du har. Stien går opp gjennom Kolingskar og så enda litt til oppover. Rett oppover i en snau kilometer. Tunell synet kom etter 30 høydemeter. Gjennomsvetten etter 70. Hukommelsestapet etter 100. Det var bratt. Heldigvis gikk det nedover på andre siden slik at stigningen opp til Skråstadvarden skulle bli ekstra lang. Heldigvis ikke så bratt, men der kom snøen. Slush. For annet hvert steg sklir skoen litt. Alt blir dobbelt så langt. Det ble tungt det og. Stien forsvant og fotspor i snøen var det jeg trødde i på denne bakveien opp til varden. Gudd.

Sporsnø har en ny betydning.

På Skråstadvarden satt jeg meg ned for å roe nervene og få ned pulsen. Det måtte jeg gi opp. Herfra er det heldigvis bare nedoverkoter resten av veien. Stien ned Urdalen er fin og mystisk. Dalen bærer sitt navn med rette. Og bekkene buldrer nå om dagen. Trolsk og flott i skumringen. Jeg fant Helleren. (markert på kartet).

Helleren i Urdalen

Stor var den og sikkert finere om sommeren. Herfra følger en den store bekken nedover. Fosser og stryk fyller luften med godlyder. En stor rådyrbukk stanset 5 meter fra meg. Vi nikket til hverandre og gikk hver vår vei.

Jeg kom hjem. Sliten og mett av inntrykk. Det ble en tung mil i skogen denne kvelden. Men du verden, jeg ville ikke vært foruten.