Vi skjønte for sent hva kanakkas mente.

En gang stoppet toget på Gjengiga ved Oggevann. Det gjør det ikke lenger. Kanskje vi var årsaken. Jeg vet ikke hvor mange timer denne gjengen brukte på forberedelser til blotet på Gjenginga. Vi planla godt. Vi gikk til garveriet og fikk billige horn som skulle bli til vikinghjelmer. Vi dro på hytta på Valsvikodden hvor vi kokte horna i håp om å få ut brusken. Brusken som lukta noe så inni helsike vondt. Vi kokte sikkert i et døgn, utendørs. Ingen brusk løsna og horna ble pelma ut i Korsvikfjorden til glede for paltorsken. Vi smelta bly og lagde vikingsmykker. Vi sydde vikingbukser av striesekker. Vi sydde jakker av saueskinn. Vi lagde hjelmer og fikk tak i horn uten brusk. Vi hadde spekepølse og fenalår og kniver og belter.

Vi planla godt. På ei gammel turisthytte ved Oggevann skulle blotet skje. Et av våre første møter med bryggerivarer av typen øl. Eller mjød som vi kalte det. Toget stoppet ved en plattform i skogen og vi tusla ned til hytta.

Etter eggerørelaging og oppdekking av vikingbordet gikk vi til våre respektive omkledningsrom.

Vi begynte det hele med et par promo-bilder. Oppstilte og fine ble vi foreviget. Så vi hadde noe å vise til våre etterkommere.

Så startet festen i skogen. Det ble heftige 2 timer.

Vi var ikke vant til øl og skjønte for sent hva kanakkas betydde.

Etter 2 timer lå vi pent spredd utover gulvet sammen med mjød og eggedosis, knuste flatbrød og klisne spekepølseskiver.

Kort-blot som det kalles.

På tide å få hjelp fra oven.

Kjære gud jeg har det vått
Takk for regnet jeg har fått
Du er snill og vasker av meg
Helgefyll og skitten fra meg
Pass på liten og på stor
Intet tørker på min snor.
 
Det plasker ned fra oven oppe
Kan du ikke la det stoppe
Du er snill og vann er topp,
Det spirer opp, men mest av sopp
Pass på liten og på stor
Mens gresset drukner og snegler gror
 
Kjære gud jeg har det godt
Takk for fukten jeg har fått
Du er snill,- du holder av meg
Men nok er nok, jeg vil kle av meg
På med skjorte, – ut i været
se på solen med min kjære.

Jeg ønsker gjerne å bli hørt

Slik at jeg kan få det tørt

Amen.

Hilsen Blaudis

Urban Walkabout to Dueknipen

En fuktig affære ble det. Akkurat som en kveld på byen. Og det var jo det det nesten var; en kveld på byen. Det hele startet med en kort melding; “Vi møtes ved Svart-tjønn så ser vi det an.”. Vi var kun tre stykker som var dumme nok til å møte opp. I går var det vinter, kuling og brøytebiler. I dag er både brøytebilene og snøen borte og det er varslet fare for oversvømmelser. Sørlandsvinter slik den skal være. Vi tok en urban tur i dag. Gjennom Baneheia og ned til Fylkesmannsboligen på Grim. Ned gjennom gravlunden og over til Samsen og Statsarkivet. Videre oppover Bellevue og oppover til Dueknipen. Mye historie og mange fine hus i det området. Vår guide viste oss huset hvor de tyske offiserene bodde under andre verdenskrig. Og han pekte på nabohuset hvor motstandsmannen bodde. Det er en bratt bakke opp til Dueknipen og pusten gikk tung de siste stegene. Heldigvis blåste det slik at lungene ble fort fylt med luft igjen der oppe. Utsikten er fin selv om det regner sidelengs.

Vi tok bakveien ned til Grim Skole og fulgte den vakre Grimsbekken helt ned til det nå nedlagte bryggeriet. En sti gjennom Baneheia brakte oss trygt tilbake til bilene. Fint å gå slik å prate og fortelle og huske hvordan det var og diskutere om hvordan det blir. En urban tur som dette kan anbefales.

Hva er egentilig kortreist mat?

Jeg stod stille foran fryseskapet på Meny på Rona. Jeg tenkte så de rundt meg hørte knakingen. Der stod det så fint på plakaten; “Takk for at du velger lokal mat.” En fin og god tanke. Støtt opp om lokale produsenter. Støtt det lokale og kortreiste. Men så leste jeg videre og fant ut hvem avsenderen var. Det var Finnmark Rein med kontor i Tana.

Jeg synes det er å strekke det lokale litt langt. Med hånden på hjertet tør jeg si at jeg til dags dato ennå ikke har sett Rein i de lokale skogene rundt Kristiansand. Har sett Elg, Hjort, Rådyr, Rev og Bever. Men Rein? Jeg tenkte på lange Norge og hvor langt egentlig det er til den lokale maten i Tana. Om jeg drar like langt andre veier kan jeg finne lokal mat i Tunis, Istanbul og Reykjavik.

Jeg er glad i rein og nyter det hver jul. Jule-rein er bedre enn juletorsk etter min smak. Men synes det allikevel å trekke uttrykket “Velg Lokal Mat” litt langt nå jeg står sånn ca. 2147 kilometer unna på Rona.

Noen som vet hvorfor det kalles Ridestien?

Vi gikk nok en gang gjennom bekken etter vann. En våt aften med snorkelblaud luft omsluttet denne vandrende gruppen trauste menn. Med hoftebrudd og ankelknekk som innsats la vi nok en gang i vei inn i mørket. Noen vil nok kalle oss en gjeng med lysende hoder, – og det stemmer jo rent sånn som en analog beskrivelse på alle av oss i de to timene vi gikk rundt i skogen i Jegers.

Løypelaget har merket godt og vedlikeholder stinettet på en eminent måte. Men akkurat vi trenger ikke følge med på skiltene.. Vi har Øystein. Han kan sine stier. Og godt er det, for saueflokken bak han skravler og tusler og har ikke peiling på hvor vi er. Av og til spør vi vår los og leder om ikke vi er like ved toppen, eller like ved det vannet, eller like ved der vi var i sted. Svaret er alltid ; “Nei. “

I går gikk vi inn i skogen og vasset der det en gang hadde vært stier. Bekkene er brusende fine i lys av noen tusen lyktelumens. Vi gikk inn mot dagsturhytta ved Kyrkjønn og tok en sti som gikk høyt opp i lia bak der skytebanene en gang fylte skogen med bly. Stien kalles Ridestien. Den er fint laget og stablet en gang i tiden. Men ingen av oss vet hvorfor den heter det den heter. Så er det noen der ute i den store verden som vet hvorfor, så finnes det en gruppe uvitende blaude menn som gjerne vil ha svaret.

Igjen. Takk for mørkets turer.

Uttafor-stien opplevelser ved Terjevann

Vi gikk rundt Terjevann uten Terje. Nok en gang valgte et lite utvalg lavterskelmenn å bevege seg inn i det ukjente mørkret. Turen gikk rundt Terjevann med start fra Sandvigdalsbukta. I mørket er som kjent alle stier grå. Så også denne kvelden. Rent bortsett fra at alt var dekket med brungule eikeblader. Også de grå stiene. Det ble noen uttafor-stien opplevelser denne kvelden. Og alt vannet som så deilig senker strømregningene hadde også funnet vei inn i skogen og lagt fuktige hindringer i veien for oss. I starten hoppet jeg fra stein til stein for å unngå å bli kliss klass. Men det var i starten. Før vi nådde Terjevann hadde jeg gitt opp hoppinga og begynt vassinga. Man blir bare blaut en gang som min venn Paul hevder. Og sant nok. Jeg ble blaut en gang og det holdt seg helt til jeg kom hjem.

Innenfor Terjevann er det smått spektakulært. Barlindskog og loddrette fjellvegger med lyden av brusende bekker i bakgrunnen.

På veien ut gikk vi gjennom en massiv granskog med trær som har levd lenger enn oss. Fant og en god klump Chaga jeg skal gå tilbake og hente ut en dag, men hvor den er fortelles ikke videre.

Nok en fin tur under en måne som lyste opp der den kunne.

Hva er de underviser i 2. etasje hos Mållaget?

Tipper de fleste ungdommer sliter med å tolke overstående bilde. Er det Wall-E som er på besøk? Dem om det. De får spørre bestefar eller bestemor. Denne geniale oppfinnelsen vekker derimot gøye minner i en gammel sjel. Dette innovative apparatet med opprinnelse helt fra 1800 tallet har fulgt min skolegang på 1970 og 80 tallet. I matte-timene ble avanserte ligninger forsøkt banket inn i hodene våre via speilvendte formler som begynte oppe i taket og strakk seg skrått nedover tavla til de forsvant bak lærerens pult. En noe distre matte-lektor så undrende på oss med ryggen til tavla. Vi kikket opp i taket, beveget blikket nedover langs tavla før vi reiste oss for å se bak kateteret. Mange speilvendte utregninger i det klasserommet.

Minner fra særdeles uklare og blurede tyske gloser dukker og opp. Overheadens fokushjul hadde låst seg.

Ganske så analog moro.

Wikipedia forteller.

En overheadprojektor viser tekst og bilder fra gjennomsiktige lysark eller transparenter, det vil si A4-store, klare plastfolier. Lysarket legges oppå en lysflate på apparatet, og det gjennomlyste motivet sendes via et speil gjennom en optisk linse og projiseres på en projeksjonsduk, en hvit vegg eller annen passende flate. Speilet og linsa sitter montert på en stang over lysflaten og kan justeres for å stille inn fokus og størrelse på bildet. Lysbildene er lyssterke nok til at de kan vises i rom med vanlig dagslys.

Lysflaten på overheadprojektorer består av en fresnel-linse med riller, preget i billig, klar plast, for å gjøre lyset kraftigere og spre det jevnt utover flaten.

Gryda på Båden

Jettegryta ved den Omvendte Båt var et hyggelig syn. Selv i stummende mørke. Jeg har visst at det var en Jettegryte her oppe et sted og gått like forbi den mange ganger men ikke sett den før i går kveld.

Da turen startet var det allerede mørkt. Heldigvis ikke i hodet. Det er umulig med Øystein som lavterskel turkamerat. Han har tråkket de fleste stier i Kristiansand og kunnskapsrik så det holder. Det var smått om folk på tur denne kvelden. Kanskje ikke så rart. Det er jo godt for oss introverte folkesky mørkemenn at ikke alle har hodelyktfetisj på CVn. Turen gikk over Kalkheia og Reddalsheia før vi svingte inn på den ytre stien opp mot Den Omvendte Båt.

Og ikke langt fra” Båden” sa veiviseren at vi måtte ta en titt på “Gryda”. Og der var den. Like ved stien. En underlig plassering av ei Jettegryte. Høyt oppe på heia i bratt terreng var det ei dyp gryte i fjellet. Sikkert et par meter dyp. Så her har det i en fjern fortid ligget og rullet og gnisset og slipt en stein. Etter hvert så mye at det ble til ei gryte i fjellet. Som vi nå tittet ned i.

Og hvorfor bare denne ene? HMMMMMMMMMMM.

Vel, hjernekapasiteten min brukes opp om jeg tenker lenge på slike spørsmål så vi gikk opp til punktet på toppen av Båden. Lysene fra byen skinte langt borte. Det var godt å stå der i mørket med en venn. Kikke inn i skogen og opp på himmelen. Snakke om kaffebål og orreleik. Om rekkverk og terrengsykling. Mørket gir bedre plass til prat.

Turen kan anbefales både i lys og mørke.

Sofa med pledd er kanskje for mye å håpe på

Det er deilig for en gammel kropp å ha funnet en idrett som innlemmer benkesitting som en del av det sportslige opplegget. For nesten uansett når på døgnet man går bort til Sukkevann Frisbee-golf bane så er det heldigvis andre der. Mange andre. Og det betyr at vi, ved de ulike utkast platåene, TEEene, må vente til de foran er ferdige. Og det er der benkene kommer inn. Riktignok av den harde sorten, men sofa med pledd er kanskje for mye for langt. Det får vi vente med til vi kommer hjem igjen. Og venting er en sosial ting her i de ødelagte barkers skog. Vi deler våre elendige erfaringer og talent med de som har godt talent og eminent teknikk. Egentlig tror jeg vel at jeg har kjøpt kun slike mandagsbrett. Feilproduserte uten mulighet til å bli kastet der de skal. Derfor kan ikke jeg beskyldes for mine høye poengsummer i en sport hvor minuspoengene teller. Det er en sosial sport. Mye latter og frustrasjon og enda mer latter på grunn av frustrasjonen. Alle vi treffer i våre benkesliter perioder er hyggelige. Helt topp. Skulle bare ønske jeg traff like mange hyggelige kurver som folk.

Ønsker du en lavterskel sport. Litt skog. Litt benk og litt skravling på lavt nivå er kanskje dette noe for deg også.

Er det rart at konsonantane blir blaude

Vakkert i Kristiansands skoger. Så var det tid for tåkeprat og blaude konsonanter. Kristiansand har mye fint å by på for oss som liker litt skog og bark og lyng og sånn. Eller “ting tang” som barnebarnet ville sagt. All ære til dem som setter opp skilt og kart og tusler rundt i skogen og merker litt blått på trestammer med jevne mellomrom. Det gjør at oss lavterskelmenn uten stedsans kan bevege oss inn i skogen i mørke og tåke. Fortsatt med et håp om å vende hjem. På slike turer løser vi verdensproblemer. Alt fra de globale klimautfordringene til hvordan vi skal få satt en propp i Putins kanoner. Det dumme er at i det vi kommer ut av skogen finner vi ut at vi ikke har det rette kontaktnettet eller de rette økonomiske forutsetningene for å sette våre løsninger ut i livet.

Turen til Brattefoss er fin etter noen dager med regn. Fossen frådet i det siste lyset av dag. Ferden gikk derfra og innover og videre innover og innover og tilbake over Skaudeheia. En tur under kraftledninger som suser i tåka og ut til Varen som ikke leverte varen i dag. Utsikten gikk også her inn i tåka.

Et stykke inni der står det skilt om at stien ikke er merket de neste 300 meter. Aner jeg en liten konflikt i det fjerne???? Stor og fin sti, men ingen blåflekk på trærne.

En tur som kan anbefales selv i fuktig klima.

Hill, hill nok en gang til Tveit Turlag som viser vei.

http://www.turloyper.no/