Hva er det disse driver med?

roing2_tommetankerUidentifisert Flytende Objekt  eller gamle minner. Søvndrukken myste jeg opp og ut. Med skikkelig sovehentesveis og kinnsuglemerker kikket jeg tvers over fjorden. Samtidig med at fingrene prøvde å gni vekk all sanda på innsiden av øyelokkene forsøkte jeg å forstå hva jeg så på. Pekefingrene var langt inni øyehula for å stille fokus på skarpt. Det var noe snålt der ute. Det lå helt stille. Avlangt med menneskekropper oppi. Det så ut som en båt ved første øyekast. Men det lå jo stille? Og det bråkte ikke? Det så heller ikke ut til å ha hastverksstress til å komme noe sted? Dette var et mysterium. Etter en stund stakk kvinnen i farkosten lange pinner ned i vannet og hva skjedde? Først dreide tingen seg rundt, for så å bevege seg mot land og til slutt forsvinne bak en holme. GUDD! Hva hadde jeg nettopp vært vitne til. Har Korsvikfjorden fått sitt LochNess monster?

Det var akkurat som om jeg hadde sett dette før, men klarte ikke helt å plassere det. Kanskje noe fra barndommen? Var det noe bestefar hadde gjort? Kanskje noe vi trodde var utdødd men som på en eller annen merkelig måte har overlevd i ly av Langholmen.

Eller var det rett og slett en banebytende ny teknologi som i hemmelighet testes på fjorden her. Både MH Wirth  og NOV med sine brilliante ingeniører er jo like ved. Kanskje utprøver de et genialt miljøvennlig fremkomstmiddel. Et som bevarer freden og forstanden. Et som ikke forurenser og gir det mentalt overskudd. En måte å manøvrere på som gjør at du holder roen. Det tror jeg. Snart får vi vel se disse farkostene over alt. De burde rett å slett kalle dem for en RO- båt. Og tar jeg helt feil får vel jeg også legge meg inn til åre-lating som de fleste andre.

Her er en til jeg observerte. Kanskje det blir vanlig.

OH HOI – Er dette Perleporten?

flotemottak1_HOI_tommetankerOh Himmel Hennig Olsen Is! FLØDEMOTTAK! 24 /7. Jeg har ikke lagt merke til denne inngangen til himmelen før. Men i dag så jeg den. Spaserende over sykkel broen på vei mot byen. Ligger virkelig perleporten her på Sørlandet? “Hvor ellers skulle den vel ligge?” spør nok mange seg selv. På sommerens kanskje varmeste dag så jeg det røde forlokkende skiltet. Det dumme når du spaserer akkurat her er at det er et stykke til nærmeste frysedisk med alle Hennig Olsens herligheter og fristelser. Jeg får gå og svette litt til mens jeg fantaserer om hva som finnes innenfor de dørene i den grå veggen langs Europaveiens bredder. Fløtemottak hele døgnet. Oh Himmel.

Jeg har bare en eneste lille innsigelse til skiltet.

De skulle skrevet FLØDE og ikke FLØTE.

flotemottak_HOI_tommetanker

Epleslang

 

bjørndalen_tommetankerPå slutten av 70 tallet og inn i 80-årene passerte jeg fristende epler hver dag i en 6 års periode. Muligens ikke hver dag, men i alle fall i sesongen for modne epler. Jeg bodde på Kongsgård 3 og syklet til skolen. Først i 3-år til Oddemarka Ungdomsskole, så i tre år syklet jeg til Katta oppe ved Oddernes Kirke. Og turen dit tok en epleglad ungdom forbi uimotståelige fristelser; Bjørndalen Gård sin eplehage. Den strakk seg omtrent så langt et lite øye kunne se på begge sider av E18. Innover og utover og bortover og henover. Det kunne være litt vanskelig til tider å få seg et eple. Det var piggtrådgjerder som beskyttet mot uvedkommende som oss. Vi tok egentlig bare de eplene som strakk seg over gjerdet og hang over ingenmannsland. Men vi følte oss litt kriminelle allikevel. En gang fikk jeg overbalanse like ved piggtråden. Det var en gang i 8-klasse. Jeg stod oppe på pedalen til min 5-girs Raleigh Tråsykkel og strakk meg etter de søte røde fristelsene. Sykkelen velta og jeg datt over gjerdet og skled ned langs stålpiggene på gjerdet. Buksa ble ødelagt og arret har jeg ennå. Men eplet fikk jeg. Og kjeft av mor når jeg kom hjem.

I dag er alle epletrærne borte og skal jeg ta eple fra Bjørndalen nå må jeg inn på Rema 1000. Den ligger der eplene hang. Det skal bli 100vis av boenheter på Bjørndalen Gård og første bygg er ferdig. Litt spennende bygg er det jo. Arkitekten har sikkert hatt hikke den dagen han tegnet vindusveggen over Remabutikken.

epleslang_bjørndalen_gård

Tur for ettertanker

sannesvannet1_tommetankerDette er en fin tur dersom du har noe å tenke på. Tusle innover og oppover i egne tanker. Filosofere om verden. Tenke på venner og kjære. Kanskje løse ett eller annet verdensproblem. For veien inn til Sannesvannet i Tveit er lett å gå. Det er en gammel kjerrevei uten de store humplene. Den har heller ingen skarpe svinger eller bekkefar du kan snuble i. Her kan du gå i egne tanker uten å passe på hvor du setter foten ned. Ei heller er det forstyrrende elementer som utsiktspunkter eller andre fine ting å se på. Den lille veien er omsluttet av tett og grønn natur. Av og til kan du høre bekken som renner like ved, men du kan sjelden se den. Vegetasjonen er tett på begge sider. Her kan du gå i fred og finne den indre roen. Veien går inn til Sannesvann. Siste del av stien går i en stille granskog før den ender opp ved Sannesvannets bredder. Ei heller her er det særskilt spektakulært. Men det har en ro over seg. Der finnes en bålplass og om du går der en våt dag kan du fyre opp og sitte stille og se inn i flammene. Kanskje du finner blåbær også.

sannesvannet4_tommetankerTa turen og finn stillheten mellom tette busker og høye graner.

Det er fint å parkere der veien starter.

sannesvannet_kart_tommetankersannesvannet2_tommetanker

Er jeg kvitt angsten?

tomm_panikkangst_tommetanker

Jeg ble kvalm med en gang hun sa det; “jeg har kjøpt flybilletter til Nord. Om en uke skal vi opp til Brøstadbotn i Troms.”

Den uken følte jeg meg klein. Hadde mareritt i to netter og konstant uvel. Jeg hadde ikke flydd på 10 år.

Angst har jeg hatt i de 10 årene. Først i noen år uten å vite hvorfor jeg ble kald og klam og livredd av og til. Så fikk jeg diagnosen panikkangst og agorafobi av leger. Vi fant ut av hvorfor jeg av og til fikk panikk og trodde jeg ville dø. Den utløsende hendelsen var knyttet til noe jeg opplevde om bord på et fly. Jeg fikk piller. Så gikk det ennå noen år hvor jeg unngikk de situasjonene hvor angsten av erfaring ville dukke opp. Jeg ble hjemme når andre reiste.  Uten å vite det lærte jeg meg selv opp til at de situasjonene var farlige. For hver gang jeg unngikk “farlighetene” gav jeg næring til angsten.

Det var min kone som endelig presset på og fikk meg til behandling. Samtaler hos psykolog hjalp og jeg gikk på kurs. Gruppeterapi. Jeg skulle lære om kognitiv terapi. Jeg skulle lære at det å være redd er ikke farlig. Jeg skulle lære å stå i det ubehagelige. Jeg lærte at det som skulle hjelpe var å eksponere seg for det som framkalte panikkangsten. Jeg lærte at jeg skulle stå i angsten å la den komme samtidig som jeg hadde de rette tankene i hodet.

Det er over et år siden gruppeterapien var ferdig og nå skulle jeg stå i angsten. Ta den i mot og tenke riktig. Angsten fulgte meg helt til flyplassen og ut mot flyet.

Jeg hadde allerede vært klein i en uke. Jeg. Meg. Stå i det tenkte jeg. Gjør det riktige nå så går det topp tenkte jeg. Jeg tenkte de riktige tankene tror jeg. For jeg satte meg ned i flyet og kjente at angsten var der, men den var ikke så farlig lenger. Det gjorde meg ikke kald i hendene. Den gjorde meg ikke svimmel. Jeg ble ikke klam. Den bare var der. Jeg kjente den samtidig som jeg ikke unngikk den. Og så seg den vekk. Jeg satt på en plass jeg hadde unngått i 10 år. Jeg satt der.

Etter 2 og en halv time gikk jeg ut av flyet i Troms. Jeg var ikke utmattet av panikkangst. Jeg var klar for nye eventyr.

Og selv om jeg tenkte av og til på flyturen hjem igjen, så plaget ikke tanken meg lenger. Jeg visste jeg kom til å bli litt redd, men jeg visste også at jeg ville klare det.

I 10 år unngikk jeg angsten. Og når jeg først turte å møte den var den ikke farlig.

Skulle gått i terapi tidligere. Lengen skulle sendt meg dit istedenfor å gi meg piller.

Har du angst så få litt god terapi. Kurset jeg gikk på kan anbefales om du sliter med angst.

Jeg tror jeg er kvitt panikkangsten.

 

Kompeføre på Skjeggefjell

øverbygd_tommetankerI en tid hvor toppturbilder råder hiver jeg meg på trenden. Og selvfølgelig fra NordNoge. Dagens topptur gikk til Skjeggefjell,m 472 meter over havet og med Målselv for sine føtter. Sies det. Grått er også utsikt. Å stirre inn i det vi på sørlandet kaller kompe. Noe ubestemmelig grå fuktig masse som er en blanding av brøytekantene på E18 en våt dag og noe fra sluken. Slik var det på turen til Skjeggefjell i Målselv. Det finnes ikke dårlig vær bare dårlige knær heter det. Kan man ikke få utsikt kan en få innsikt sies det.  Vel vi ble spart for utsikt annet enn grått og de dårlige knærne ble hentet frem på turen ned. Men, allikevel, vi fikk en tur ut av det. Vi ble med Wenche og Rory og bikkja Turbo på tur. Inn i skogen og opp på fjellet. Grått og vått og fint. “Der nede ligger bygda”, vår forteller Wenche og peker inn i tåka. “Der borte er det høyeste fjellet her; Ruten, hele 1361 meter over havet.” “Så høyt?” sa jeg og stirrer tomt inn i tåka. Ruten fikk jeg aldri se, men Øverbygd viste seg der nede noen minutter. Tåka ble litt utvanna en stakket stund. Vi så hele bygda og nesten der de bodde. Vi så Målselva som svingte seg nede i dalen. Så så vi grått igjen. Vi hadde 360 kompeutsikt nok en gang. Og vi ble kalde. Litt uventa oppdaget vi at en blir kald når det er våt tåke og vind på Skjeggefjell 472 moh.

øverbygd_3_tommetanker

Vi gikk ned fra fjellet og inn i skogen og inn i bilen og ut på veien og inn til huset og ut av bilen og inn i huset og ut av våte klær og inn i tørre klær og så satte vi pizza i ovnen.

øverbygd_skjeggefjell_tommetanker

øverbyge2Takk for turen.

https://ut.no/turforslag/117639888/skjeggefjellet-5-turer-med-turbo

 

Finnbruene ved Øvre Divifoss.

finnbruenen_wow

Finnbruene ved Øvre Divifoss inne i Øvre Dividal. En kort tur men absolutt et sted med høy, høy WOW faktor. Jeg besøkte den fantastiske, gamle furuskogen i Øvre Dividal Nasjonalpark, et historisk, samisk kulturlandskap sammen med svoger som er kjentmann, niese Oda og to barnebarn. Vi fikk ennå større respekt for natur og skog denne dagen. Enkelte av furuene her er over 500 år gamle og ett av dem har tydelige innskripsjoner fra 1748. Inne i denne skogen  ligger “Finnbruene”, brukt av samene og reinflokkene tilbake i tiden. Divielva som siger ned Dividalen brytes her opp i fire ulike løp som danner trange kanaler, fossende fosser, svulmende stryk, frådende basseng og  imponerende jettegryter. Her var det smalt nok til at samene kunne lage broer og klare å krysse en ellers bred og kald elv. Fra den innerste parkeringsplassen i Dividalen begynner stien. Vi gikk litt inn i skogen mot lyden av elva og plutselig lå den der. Divielva og dette naturens fantastiske skaperverk. Med overdøvende lyd og super klare farger og massive påvirkning sitter dette stedet fast i minnet mitt. Vi var der på en våt dag med mye vann i elva. Det var bare flott. Noe av det fineste jeg har sett av norsk natur. Vi kunne også se store trær som elva hadde lagt fra seg i flomtider. 5-6 meter over der vannstanden er i dag. Da er det vilt. 

finnbruene_2

 

Takk for turen.

https://ut.no/turforslag/118001541/finnbruene

kartf_finnbruene

Dyrøygommen uten mygg. Fantastiske nord.

 

dyrøygommen_2_tommetankerEn gang var Dyrøya en av landets rikeste kommuner. Det var fiskebåter og fiskevær og fiskere over alt. Og havet gav av sin overflod. Slik er det ikke lenger. Vi kjørte Dyrøya på langs og så restene av storhetstiden. De gamle store sveitservillaene til fordums fiskeriherrer. De gamle fiskemottakene som ikke har sett fisk på mange år. Gammel storhet som forfaller. Det er litt trist. Men det var ikke for å se historie at vi kjørte til enden av Dyrøya denne dagen. Vi skulle til Dyrøygommen. Dyrøyas sørlige fjelltopp. Ikke så veldig høy, 491 moh, men med en hel verden foran seg.  I det fjerne ligger Harstad. På utsiden ligger Senja og på innsiden fastlandsfjellheim. Alt badet i sol og snø. Turen opp er akkurat passe. ca 3 kilometer opp og overraskende nok, ca 3 kilometer tilbake. Sammen med niese Oda og svigerbror Rory gikk Maya, Lucas, Isabella og meg gjennom blomstrende frodig skog og opp gjennom myke multemyrer til topps. Et godt alternativ til folkemetta stier i Lofoten og Senja.

dyrøygommen_1_tommetankerDyrøygommen_kart_tommetankerdyrøygommen_3_tommetanker

Og det virken som myggen ikke likte oss denne dagen. Det var bare Rory som fløy i luften. Fantastiske nord.

dyroygommen_tommetanker

Sei no more.

Maya_fisker_sei3_tommetanker

Well, there is more to be Saithe! Vi traff han Per her en dag. Han bor i Brøstadbotn og driver Demas, en stor elektrobedrift. Og han har båt. Fin båt med godt utstyr og oppvarmet kupe. Passet godt på en grå dag. For i dag så vi ikke fjellan i nord. Men vi så fjorden. Og han Per hadde hørt at det var tatt storsei litt lenger sør. Vi dro dit i 30 fot med 25 knops fart. Maya heiv snøret men fikk ikkje nokka. Vi prøvde litt og dro heimover. Han Per så noen hundre måker som lå på havet. “Under dem e det fæsk”, sa han. Vi for dit og Maya heiv snøret. Resten ser du på filmen.

Skitt fiske.

Børingen 1045 meter over havet og en crocketkølle.

børingentopp2_tommetanker

Søringer i Nord. Kristiansandere i hopetall har trukket nordover med Widerøes direktefly til Evenes. Det så ut som et fly fyllt med tannleger. Blaude konstonanter og saktmodighed utfordrer nå den nordnorske temperaturen. Dialekten er over alt. Lofoten og Senja er fyllt opp av søringer. Så vi holdt oss litt utenfor allfarvei for å treffe nord-lendinger når en først har tatt turen. Vi slo oss ned hos svigers i Brøstadbotn. Og som søringer flest liker vi å sette rekorder selv om vi ikke liker å fortelle om dem.

En ny historisk begivenhet fant sted i går. For første gang ble en crocketkøllle løftet over hodet oppe på Børingen. Og ikke nok med det. Et solid tresverd var køllas følgesvenn. Tror kun en liten sørlending kunne velge å ta en crocketkølle med på fjelltur. Børingen er fjellet som rager 1045 meter over havet i bakhagen til svigerfar. Jeg stod på toppen der for lenge siden med min sønn Stian. I går stod jeg der med 2 av mine barnebarn, Lucas og Isabella. Jeg ble stolt i hjertet når vi kom opp. En 10 åring og en 12 åring som tok utfordringen sammen med bestefar. Vi kjører litt opp i lia til Finnfjellet før vi tar beina fatt. 800 høydemeter gjenstår. Turen er lett helt til den blir bratt. Og merkingen stopper der det blir bratt. Kanskje ikke så rart for her er det like høyt som det er langt ned. Detter du her detter du langt.

børingen_tur

Men vi gikk forsiktig og varsomt. Vi gikk der sauene hadde gått. Vi var jo tre enkle saueskaller fra sør på tur, så det var liksom å følge etter slekta. Innimellom var jeg redd og innimellom var jeg stolt. Mine to turkamerater klagde ikke. De hjalp hverandre denne dagen. Og de hjalp meg. Det var fortsatt mye snø og is så det skapte litt nye veivalg her og der som var litt skumle.

børingen_topptur

Vi nådde toppen og kunne se halve Nord-Norge. Senja lå foran oss og litt lenger ned lå Lofoten. Vakkert og vindfullt. Og Maya sin deilige nistepakke ble inntatt litt nedenfor toppen i ly av vinden.

Veien tilbake er like skummel om ikke skumlere. For da ser du utover og nedover og oppdager hvor bratt det egentlig er. Men vi kom ned en ny vei. På ny fulgte vi sauene. Det funker.

Takk for turen fra en stolt bestefar. Og en ikke så lite stolt crocketkølle har noe å fortelle sine medkøller om. En søring hadde bragt den hele veien opp og hele veien ned.

Total lengde 12, 4 km.