The Blairtveit Project

Skogens mørke omsluttet oss. 5 menn på lavterskeltur. I denne skogen opererte kjeltringen Ole Høiland (Ole Høilands huler. Tveit, Timenes og Stampa. | ! (tommetanker.com). I denne skogen omkom 4 tyske soldater (Tysk flystyrt på Tveit! | ! (tommetanker.com). I den skogen gikk vi inn. Du verden så skummelt. Du verden så flott. 7 kms tur. Oppe i høyden åpnet skogen seg og viste seg i vinterdrakt. Du verden.

Er du også litt lei?

Fantastisk fin beskrivelse av en coronalei fyr. Skrevet av Drøset i Stavanger Aftenblad.

– Javel?

– Javel.

– E du leie?

– Ka då, leie?

– Nei, av sånn carolavirus og sånn.

– Litt leie, ja.

– Akkurat.

– Du?

– Syns egentlig det går greit.

– Akkurat.

– Ikkje någe å klaga på, nei.

– Nettopp. Ingen ting?

– Nei.

– Akkurat.

– Eller, litt leie e eg jo.

– Så du e litt leie?

– Litt leie, ja.

– Ja, koss då leie?

– Nei, du vett. Det går jo helse greit.

– Ja, jo, men du kjenne det litt?

– Bittelitt, ja.

– Ja, koss då?

– Nei, altså, eg kjenne jo at livsgnisten er fullstendig vekke og at eg bjynne å tenka på å bare spisa di eg bor me, og at ett møde te på sånn Teams eller Meet og sånt kan få meg te å leida itte haglå, og at hvis eg ser ein idiot te som bare ikkje gidde bruga monnbind, så fyr’eg te an i froktå på Kiwi, og ett ord te fra sånne vaksinemotstandara kan få meg te å tenka at dødsstraff kanskje ikkje e så domt, og ikkje kan eg gå på kafé, ikkje ha besøg, ikkje gå på besøg, ikkje gå i kjerkå, ikkje at eg går i kjerkå, men eg vil gjerna bestemma sjøl at eg ikkje vil gå i kjerkå, og ikkje kan eg reisa te Syden, ikkje te Dammark og knapt nok te Oslo, ikkje at eg vil te Oslo, men ligavel, og det krele med sure ongar som kjede seg, og eg klikke snart i vinkel på både Høie, Erna og han der Nakkstad som snakke roligt og beherska, selv om det koge fullstedig hjemma hos alle, og den neste som seie någe som helst om at «det e så herrrrligt me lågare tempo i kverdagen» komme eg te å klina rett ner, sjøl om det skjer midt i froktå på Kiwien, og hvis bare ein person te skrive på Facebook at «såååå herrrrligt me goe ti te familien, guuuuu kor me kose oss», så komme eg te å plassera vedkommane framfor ein lastebil og be sjåføren gje bådd drid! GJE GASS, KJØR’AN FLADE!!!!!!!!

– Akkurat. Så du e litt leie?

– Litt leie, ja.

Like tjukk i hue som isen i Tretjønn

De sier så de små som ikke er små lenger. “Du er tjukk i hue!” sier de, “som ikke går på skøyter”. Ulikt meg liker slekta å gå på skøyter. Jeg gikk som liten men jeg ble ikke fasinert den gang heller. Så jeg gjorde det motsatte av dem . Jeg tok på meg piggsko for ikke å skli. Jeg liker også å være sikker, sikker, sikker så jeg sjekka om isen var sikker. Det at det sikkert var 277 andre på isen denne dagen gjorde ikke meg sikker. Jeg lot meg ikke lure av at isen holdt dem. Jeg hogga hull. 15 cm hardt vann holdt megs oppe fra det kalde vannet under. Isen var sikker.

Jeg tror alle Gimlekollens småbarnsfamilier var på isen i dag. Barnefedre som en gang var flinke spilte fandenivoldsk bandy med seg selv. Eller de rund-dribla sin 6 å r gamle sønn med førstegangsskøyter på beina. Mødrene har latt seg inspirere av ei som vant OL-gull for Norge i kunstløp. Piruetter med kun en halv omdreining florerte på Tretjønns vakre is-dekke. Om ordet grasiøs ble brukt på isen denne dagen så var det neppe om dem. Men det fine var at alle smilte og lo, til og med de som tryna. Bruskasser og barnevogner fikk kjørt seg. Det var lek og latter i alle bukter og viker. Det var svidd pølselukt fra sikker 20 bål. Det var veldig veldig fint.

Og selv om jeg er like tjukk i hue som isen hadde også en med piggsko det fint på isen på Tretjønn denne dagen.

De beste piggskoene til tur i skogen

Hos XXL fikk jeg pigget beina mine. Eller egentlig skoene mine som jeg har utenpå føttene. Jeg skulle gjort det før. Gamlistrikset. Men normer og press fra samfunnet forøvrig forventer at man utstetter gamlisinnsikten alt for lenge. For en tusler som meg, også kalt turgåer, var det litt uklart når gamlis-stempelet skulle bli satt midt i panna. Men nå kom dagen. Dagen da jeg ble gamlis. Ikke en dag for sent. Og jeg skulle blitt gamlis for 30 år siden hadde jeg bare sett alle fordelene med pigger. For fra uskodd til piggskodd var en euforisk opplevelse. I desember ble stiene til bekker og da var det viktig med tette sko. Men så kom januar med sine kuldegrader og gjorde stiene som var bekker til offroad skøytebaner. Mange av turene den siste tiden har foregått parallelt med stiene. Glatta har gjort at vi har gått uti lynga hvor det er feste for skoene.

Dra opp til XXL kjøp et par gode tursko og få dem pigga. Du har dem kanskje resten av livet. I alle fall som sørlending. Det er jo begrensa hvor mange dager stiene er islagt i vår landsdel. Men de dagene det er glatt i skauen er piggsko en gave fra vrimmelen.

Skulle blitt gamlis for lenge siden

Hos XXL fikk jeg pigget beina mine. Eller egentlig skoene mine som jeg har utenpå føttene. Jeg skulle gjort det før. Gamlistrikset. Men normer og press fra samfunnet forøvrig forventer at man utstetter gamlisinnsikten lenge. For syklister blir sykkeldressen de kjøpte under 40 årskrisa bedre og bedre stappa. Helt til glidelåsen går åt skogen. Da er de gamlis. Men for meg turgåer var det litt uklart når gamlis-stempelet skulle bli satt midt i panna. Men nå kom dagen. Dagen da jeg ble gamlis. Ikke en dag for sent. Og jeg skulle blitt gamlis for 30 år siden hadde jeg bare sett alle fordelene med pigger. For fra uskodd til piggskodd var en euforisk opplevelse. I desember ble stiene til bekker og da var det viktig med tette sko. Men så kom januar med sine kuldegrader og gjorde stiene som var bekker til offroad skøytebaner. Mange av turene den siste tiden har foregått parallelt med stiene. Glatta har gjort at vi har gått uti lynga hvor det er feste for skoene.

Men så innså jeg gamlisgenet. Jeg har blitt gammel nok til brodder. Jeg innså det uten flauhet. Ei heller noen forsøk på å le det vekk eller påstå at jeg skal kjøpe de for en annen gamlis. Jeg kjøpte piggsko. Ikke for fart, men for feste.

Og gudd. Skulle gjort det for 30 år siden. Gå tur innover i mørke skoge med spikerfeste. Midt i glatte stier.

Turene har blitt mye bedre opplevelser. Stålfeste. Kan anbefales.

På XXL kan de skru inn pigger i alt mulig av sko. Jeg kjøpte tursko på tilbud og fikk de pigga på dagen. Topp service.

Et sømløst liv

Hmm. Dette dukket opp i min facebook feed. Først leste jeg feil. Jeg trodde det stod søvnløst. Men ved andre sjekk stod det sømløst. Et sømløst liv. Selv bor jeg på Strømme så det er ikke helt sømløst. Jeg tar ofte Sømbussen til byen så en viss tilknytning har jeg. Søm er en riktig fin bydel. Så jeg skjønner ikke helt hvorfor utbygger av alle husene i Bjørndalen sier at det er så flott å leve sømløst. Det er fint på Søm. Der er det ganske god plass de fleste steder. Masse fine hus og butikker og skoler og det en trenger. Det meste av Søm ble til når folk ikke skulle bo så trangt. Egentlig lever jo alle som ikke bor på Søm et sømløst liv, dersom de heller ikke har familie venner og kjente der.

Så jeg skjønner ikke denne annonsen.

Tilfeldig flyktig vakker kunst

Tilfeldig vakker? Nei, jeg snakker ikke om meg selv. Jeg snakker om iskunstens ufortreffelighet. Jeg satt fra meg et knytte kvister i ei sinkbøtte på utsiden av huset. Det var i starten av desember. Så kom regnet som regnet og regnet helt til jul og nyttår og til bøtta var full. Så kom januar med kulda og bunnfryste bøtta. Så kom øynene som ser. Jeg måtte bare se. Jeg tinte vekk bøtta og satte lys under isklumpen med grener oppi. Et aldri så lite vakkert kunstverk pryder nå vårt inngangsparti.

Så tilfeldig, så solid, så flyktig, så vakkert.

En kontrastfylt dag

“What a Rush!” Wow. Følelsen av kontrastvæsken som pumpes inn i armen kom brått, varte kort, men gjorde inntrykk. “Slapp av!” sa herren i hvit frakk. Jeg lå der i trommelen og ventet i spenning. Sykepleieren i røntgenrommet sa jeg ville kjenne en varme spre seg i kroppen. Jeg lå og ventet på varmen og håpte på at den trommelen jeg lå i skulle begynne å snurre. Akkurat som en tørketrommel. Å fett hadde ikke det vært. “Slapp av!” sa sykepleieren. “Du må ha pulsen så lav som mulig.” Kanskje like greit at trommelen roterte rundt meg og ikke omvendt med tanke på hjerteslag i minuttet. Her lå jeg altså og ventet på kontrastvæskens varme i kroppen i et kaldt rom inne i en diger maskin med en svært lite kledelig sykehusskjorte rundt min bleke overkropp og elektroder festet over alt og ble bedt om å slappe av. Få ned pulsen. Dunk-dunk, dunk – dunk, dunk – dunk, dunk – dunk

Det gikk. Jeg er jo enkel i hodet og tenkte på ei maurtue og et strykejern. Pulsen gikk brått ned og kontrasten fylte mine årer. Gudd, for en rar følelse. Virkelig en varmebølge gjennom kroppen. Kom plutselig og forsvant like fort. Maskinene snurra og jeg lå der og tenkte på maur mens hjertet ble gjennomfotografert.

Jeg fikk sjekka hjertet i går. Skikkelig. De fant heldigvis noe. Noe som ikke er farlig ennå, så det kan stoppes.

De fant det fordi jeg gikk til legen min.

Ta en sjekk du også.

Lost in Translation.

“Se der er Tinnheia!”. “Nei det er Strai”. Hund og galskap og nattur, eller som noen kaller det; Hundegalskap, i skogene rundt Bærvannet ville noen sagt, inkludert meg selv. Men jeg ville ikke vært den foruten. Galskapen i dette lavterskeltilbudet for menn jeg nesten ikke kjenner er myrra for sjelen. Hver onsdag kveld lures vi med ut i nattens mørke. Og han som tar oss med kan stiene rundt Kristiansand. I stummende mørke møttes vi ironisk nok på Glitre. Herfra gikk han i front og ledet an. Vi andre skravla og hadde aldri peiling på hvor vi var. Vi diskuterte galskapen i Trumps verden og galskapen i vår verden. Vi ble oppdatert på skavanker og livets anker. Hele tiden mens en hund med dårlig stedsans føyk inn og ut av stien i 120 km i timen. Etter et par timer sa vår los at vi var fremme. Og der stod bilen. HÆ? Da hadde vi kommet tilbake til Glitre. Riktignok glitret det i øynene våre da han sa vi hadde gått rundt Storemyrvann og Grunnevannet og Tvitjønnane og slett ikke rundt Bervannet som jeg trodde.

Godt vi har noen som kan veien.

“Så det gikk bra?”

Jeg havna på akutten i går. Skulle egentlig bare til legen men så havna jeg altså på akutten med hjertet. Jeg ringte selvfølgelig hjem til min kone. “Sier du det”, sa hun, lett i stemmen. “Hmmm?” fortsatte hun og la på.

Det viste seg jo senere etter et utall prøver at det ikke var så galt, men føre var er jo alltid lurt.

Det hadde tydeligvis også min kone tenkt.

For da jeg litt uventet for henne, dukket opp i god behold hjemme, hadde det skjedd store forandringer.

Huset var ominnredet. Nytt bad. Alt verktøyet var solgt unna. Tøyet mitt var hos Fretex. Hun hadde fått seg en fin ny boble frakk av den dyre sorten samt en fin liten pynte hund.

“Så det gikk bra”, spurte hun, ikke like lett i stemmen.

Rent bortsett fra det er jo alt dette vrøvl. Kun avspilt i mitt hode.

Sannheten er jo at hun var bekymret. Det gikk fint med meg. Jeg kom hjem. Og av og til passer vi Gismo. En uderlig liten hund min sønn eier.