Soleklart regelbrudd.

Det var ampert utenfor huset vårt. I min naivitet tenkte jeg det skulle bli stille etter stormen. Men, nei. Scenene som utspant seg i mørket like utenfor vår ringe bolig var om ikke annet, svært underlige. Og de skapte irritasjon og disputt. “Rødt, grønt lys”, hørte jeg bli ropt ut i nattemørket. Etterfulgt av rykninger og  plutselige bevegelser. Så stille igjen. “Rødt, grønt lys” ble det ropt igjen. På nytt var det plutselig bevegelser. Og så ble det ampert. Tolkningen av lover og framgangsmetoder ble diskutert. Noen foreslo å gjøre det skriftlig. Andre bare lo. Dette var et regelrett overtramp mot spillets regler.

Lydene fortsatte bak meg i det jeg forlot åstedet. Jeg skjønte ingenting. “Rødt, grønt, lys” hørte jeg langt bak meg. Og alt dette skjedde i etterkant av svigerfars bursdag. Hmmm. Kunne det ha en sammenheng? Kunne det være hallusinasjoner etter å ha inntatt Siv sitt magiske middagsmåltid. Man kan bli gal av at slike måltid er over.

familien_tommetanker

Hah! Kona tok feil.

 

merete_tommetankerDet er så inni Helgolands irriterende at kona alltid har rett. Selv når hun tar feil har hun rett. Og sant skal vel sies. Jeg tar mer feil enn henne, så hun vinner på retthets-statistikken. “Det var det jeg sa”, sier hun til en slukøret mann. “Har du virkelig glemt det,” sier hun, mens jeg driver MR på meg selv. Men i går tok jeg henne i feil. Hah! For i sommer sa hun til Merethe som kom og spiste middag på brygga sammen med oss. For øvrig den siste bryggemiddagen for sesongen. Hun sa; “Når det blåser innover fjorden er det alltid stille på brygga!”. “Her nede kan vi kose oss.”

Hah!

Nytt Realitykonsept

jakten_på_ærligheten_tommetankerI tider hvor moral og etikk ser ut til å forlate realitykonseptene fikk jeg en ide til en ny serie. En serie hvor en ikke ser hvor langt en kan nærme seg det totale moralske forfall .En serie som ikke krever minimalt med påkledning og maksimalt med tatoveringer. En serie som ikke foregår på strender og i hav og i paradiser i sydlige strøk. Et konsept hvor parring ikke er det viktigste. For her er tanken at en går inn i en setting som allerede er ganske langt nede i troverdighetstrappa. Et miljø som allerede er ganske dehydrert. Hvor sannheter snur seg etter vinden.Og handlingen skal ta plass i et hvitt hus i en viktig by i et stort land. Formålet her er å finne fram til det gode i deltakerne inne i huset. Lete med lys og lykter helt til en finner et snev av sannhet og ærlighet. Deltakerne er allerede stemt fram av et folk og befinner seg i huset. Det er blant dem at ærligheten skal ettersøkes og forhåpentligvis se dagens lys igjen.

Håper noen realityfilmskapere tar opp tråden. Bør egentlig ha et globalt potensiale.

Tror det hadde slått an. Jakten på ærligheten.

Stille undring

utedo_hovden_tommetankerJeg satt meg ned et lite stykke bortenfor utedoen. Den var forfallen og manglet både vegger, dopapir og bilder av kong Olav og dronning Maud. Jeg satt der i stille undring. En gang satt det noen der borte, på den grå doen. De satt og tissa der og bæsja der. Hvem de var vet jeg ikke. Men en gang bodde det noen her. Lenge før biler suste forbi i 100 km timen. Den lille plassen ligger langs elva ved Lislefjødd.  Og bortenfor der igjen, bak trærne, går riksvei 9 mellom Hovden og Haukeligrend. Om vinteren er det av og til 2-3meter snø her og veien hvor bilene suser forbi i 100 kmt stenges. De som en gang bodde her var her lenge før alle bilene kom, kanskje før veien kom. De bodde rett og slett langt vekk. Men det var her de levde. Det var her de måtte på do. Her som det om vinteren kan bli 30 minusgrader, kuling, og like mye snø som doen er høy. Jeg satt et stykke unna i undring og lurte på hvem som på de kaldeste dagene løp stykket mellom det lille huset og doen. Tipper det gikk fort. Det var et hardt liv, men det var det de hadde. De satt også på denne doen på varme sommerdager med døra oppe og følte solens varme og elvas milde sus. De følte også regnbuens magiske kraft. De levde et liv her fordi det var deres. Jeg satt i undring på en dag hvor himmelen stod for dramatikken. Den vesle plassen lå badet i solens stråler mens regnet datt og himmelen svartnet til. Og regnbuen pekte på huset hvor de som brukte doen hadde bodd. Jeg satt i undring.

Jeg lurer på hvem som gikk på do her.

husmannsplass_lislefjødd_2_tommetankerhusmannsplass_lisllefjødd_tommetankerhusmannsplass_lislefjødd_3_tommetanker

 

 

Blaud uten badeland

hovdenut_2_tommetankerDet var grått og regn. “Vi er garantert å bli klissklass om vi går på tur i dag.”, sa jeg fornuftig til mine to turvenner; Maya og Lucas. “Skal vi heller gå i badelandet så slipper vi å bli så våte,” fortsatte jeg i all min visdom. Så vi bestemte oss i plenum for å gå til Hovden badeland. På den måten kunne vi i allefall betale for å bli kliss klass. Vi pakka badebukse og store håndklær. Vel fremme stod vi å kikka inn vinduet på en haug med småbarnsfamilier som hadde det moro i sklier og basseng samtidig som de løp og hylte. Ved noen bord satt ei slekt i badetøy og nøt noen feite hamburgere med pommes frites ispedd en sterk eim av klor. Selv fra utsiden av vinduet fornemmer vi høylytt Badelandskaos. Vi så først på alle dem der inne, deretter på hverandre. “Jeg går på kafé”, sa Maya. “Vi går på tur”, sa meg og Lucas. Vi var passelig godt kledd og jeg hadde en liten reservetursekk i bilen. “Vi går mot den klumpen der,” sa jeg og pekte på Hovdenut. “OK”, sa min lille turkamerat. “Vi gjør som vanlig, vi går til vi snur.” “OK”, sa min lille turkamerat igjen. Hovdenut er ikke langt unna, men den er bratt unna. Og i lett regn og lett tåke og lett vind og lett kaldt er det ennå brattere. Men vi skravla og gikk og glemte helt at vi ble kalde og blaute. Han fikk et sitteunderlag inn under jakka, over brystet. Det varmer alltid. Jeg hadde med ekstra sokker i sekken. De funka som votter helt til de og ble blaude. Og vi glemte å snu når vi kom til topps. Vi stoppet opp litt på toppen og så forbipasserende skyer med litt utsikt innimellom. Langt vekke var det snø på toppene. Men det hadde ikke vi. Vi trengte ikke snø for å være kalde. Vi gikk ned på andre siden. Ned og rundt og fant en vei. Vi gikk oss vill. Vi fant oss selv igjen. Vi ringte Maya og en varm bil kom og møtte oss.

Vi ble nok like blaude som om vi hadde gått i Badelandet. Og helt sikkert kaldere. Allikevl smilte vi begge to mer enn om vi hadde vært i badelandet. Vi hadde valgt et sted uten inngangspenger. Uten klor. Uten folk. Et sted med gjørme og glatte fjell. Vi hadde rett og slett hatt det blaut, kaldt og flott.hovdenut_tommetankerhovdenut_3_tommetanker

Ytre Galteristi

maya_ytre_galteristi_tommetankerDet handler ikke alltid om lengde. Det handler ikke alltid om den høyeste toppen. Det handler ikke om at ingen skulle tru at vi hadde vorri der som nokon kunne bu. Det handler ikke om Maya eller meg eller Lucas. Det vil si dessverre at det handler litt om meg og Facebook og blogg og behov for å bli sett og sånn. Det handler ikke om hvor flinke vi er, hvor sterke vi er, hvor spesielle vi er. Det handler bare om oss. Tre stykker folk som drar på tur sammen. To store og en liten. Jeg vil gå langt. Lucas vil gå kort. Maya vil gå fint. Og det var det vi gjorde. Vi gikk akkurat langt nok og akkurat kort nok og akkurat fint nok til at alle hadde det flott. Og Hovden viste seg fra sin stilledramatiske side. En deilig Setesdalsk kombinasjon av mørk himmel, duskregn, vind og strålende sol. Vakker himmelsk dramatikk. Sekken klamra seg fast på ryggen min helt til den tømte sitt innhold. Vi fant den luneste kroken og pølser med sprøløk omgitt av lomper ble nytt sammen med utsikten. Vi hadde det kjempefint alle sammen der på Ytre Galteristi. Selv om vi ikke gikk langt eller høyt eller spektakulært. Vi gikk sammen og opplevde hverandre og vakker natur. Det handlet om oss . Og det var fint.

maya_lucas_galteristi_tommetankermaya_lucas_hovden_tommetanker

Lille feil på veggen der

bli_vakker_tommetankerDet var jo som en fortryllende invitasjon. Den lyste mot meg i vakkert og tydelig rosa; Bli Vakker. Gudd! Hvem kan si nei til slikt? Jeg som går med drømmer om en gang å bli å bli fotografert i annet enn motlys og stummende mørke. En gang skal noen snu seg etter meg for annet enn at jeg lukter rart. De skal synes jeg er vakker. Riktig smukk og ikke tjukk. “Lille speil på veggen der, kan du finne feilen her? ” Jeg spør dette spørsmålet til speilet hver morgen. Og hver morgen viser speilet meg en ny feil. Takk skal du faen meg ha, sier jeg. Alltid noe som kan forbedres. Dekkes til. Skjermes og skjules. Heldigvis har jeg korttidshukommelse og glemmer kjapt hva som er feil. Helt til jeg gikk forbi “BliVakker” på vei til jobb. Skulle jeg gå inn? Skulle jeg ta sjansen på å bli vakker? En som alle snur seg etter? Skulle jeg tørre? Jeg ble varm i kinnene og mine korte lasher vibrerte av forventning i det jeg elegant gikk mot døren til det forjettede land. Nå, endelig. Skjønnhet kommer utenfra, skulle bli mitt motto.  Mine bryn skulle få noe å bryne seg på og min hud skulle forvandles. Pedikyr og manifoil. Skulle ikke spare på noe denne dagen. Kan du gjøre meg vakker? spurte jeg høyt i det jeg nærmet meg det magiske rikets port.

De var stengt.

Får bli vakker en annen dag.

Er rike alt vi er?

rike_nok_tommetankerEn liten stemme inni meg sier at jeg er liten. En liten stemme i meg ser på TV og ser at Sverigedemokratene vant valget. Ikke helt flest stemmer, men allikevel, de vant. Det er i alle fall dem vi har hørt mest om her i Norge. Hvor skumle de er. Hvor fremmedfiendtlige de er. Hvordan ingen vil samarbeide med det partiet på grunn av deres meninger og holdninger. Men de vant jo! Svenskene lever i et representativt demokrati. Akkurat slik som vi gjør i Norge. Alle sin stemme teller like mye. Vi kan stemme på hvem vi vil når det er valg. Vi kan stemme på dem vi vil skal bestemme over oss. De som får samfunnet til å bli slik vi selv ønsker. Slik det er best for meg. Det er det de har gjort i Sverige. Og veldig mange svensker stemte på Sverigedemokratene. Hele 17,6 % av svenskene vil ha Sverige slik Sverigedemokratene vil.  I Norge stemte veldig mange på Fremskrittspartiet når vi hadde valg.

Svenskene er rike. Ikke like rike som oss, men allikevel rike. Når jeg var liten var de rikere enn oss, og vi så opp til dem. De hadde industrikonsern som folk i andre deler av verden hadde hørt om. De hadde Volvo og Saab og IKEA og ABBA. De var mye mer internasjonale enn oss i Norge. Et land som ingen hadde hørt om. Sverige var del av en verden hvor grenser ble visket ut og ungdom reiste ut for å bli internasjonalisert. De var globale og reiste rundt jorda. De studerte i Australia. De studerte i USA. De lagde til og med jagerfly. Mange svensker jobba i utlandet. De var viktige, fargerike og utadvendte.

Når snudde det?  Er de, og vi, i ferd med å lukke våre ytterdørero. Gjør all vår rikdom oss ennå mer egosentriske. Mye vil som kjent ha mer.  Er det slik at jo mer vi får som vi kan dele, dess mindre har vi lyst til å dele. I en verden hvor inkludering, åpenhet og raushet er viktig synes jeg det er underlig og skuffende at så mange er i ferd med å lukke seg. Lukke dører og muligheter for dem som ikke er blant verdens rikeste.

Et det vår lille ego-stemme som til slutt vil ta over alle stemmene.

3 560 personer

søkte om asyl i Norge i 2017. Dette er 100 flere enn i 2016, men langt færre enn i 2015, da 31 145 personer søkte om asyl i Norge. Før 2016 har ikke antallet vært så lavt siden 1997, da det ble registrert 2 273 asylsøkere. (tall fra UDI)

Kanskje så få søker asyl her fordi rausheten ruster vekk og vi ikke lenger er noe godt land å bo i for de som ikke er født her.

Er vi bare rike.

Se filmen. Litt lang, allikevel inspirerende.

Gutten i starten av regnbuen

Det sies at det er i enden av regnbuen skatten ligger. Denne gangen var det i starten. Lucas er en utforsker og det er gull verd. Egentlig var dette en jobbe-dag. Han skulle høytrykks-spyle båten som var dradd på land. Og en liten stund var lufta fyllt av skrekkslagne blåskjellunger og furutrærne oversvømt av grønske fra skroget. Men det systematiske er ikke alltid for han. Ikke i dag. Etter hvert ble det  tilfeldig høytrykks-spyling av de nærliggende omgivelsene. Av og til spylte han der han skulle. Av og til ble jeg blaut.

Av og til lagde han en vakker regnbue.

Jeg lurte på hvor spurvene var blitt av?

hyttehauk_1_tommetankerJeg var klar over at når måkene forsvant var det fordi de trakk av gårde for vinteren. Det samme med gjessene og stærene og trostene. Men spurvene? Hvor er alle spurvene blitt av, tenkte jeg? I dag fikk vi svaret. Utenfor frokostvinduet på hytta satt det en liten feit fugl med spisst nebb og kvasse klør. Ikke bare var hun kledd i fjær. Men hun hadde noen fjær i nebbviken også. En feit og fin fru spurvehauk satt og fordøyde frokosten rett utenfor hytta. En flott og skummel liten hauk. En flygingens mester. Med korte kraftige vinger kan den forfølge de stakkars små spurvelignende flygende mellommåltidene gjennom skogen. Det var gøy å se så nærme. Vår egen hyttehauk.spurvehauk_valsvk_tommetanker