I isolat med jetlag. Norges første?

En anderledes hjemkomst fra ferien. I november kom jeg hjem fra Bali, etter 16 flotte dager med kone og niese. Gudd å fett. Men min første arbeidsdag etterpå ble ett slid. Jeg var så søvnig. Sikkert hjemturen som gjorde det tenkte jeg. 24 timers tur. Gjesp. .og Znårk. . .  . 2 timers søvn på jobbsofaen hjalp ikke. Jeg dro hjem og ble plutselig skikkelig dårlig. Et kjapt besøk hos legen, og vips var jeg i isolat på sykehuset. Sær opplevelse. Sykepleiere og leger kom og gikk. Alle ikledd hårnett, munnbind, blå hansker og gule plastdresser. De tappa 40 liter blod, satt på meg 50 elektroder av noe slag og spurte meg tusen spørsmål. Gjennomlyst ble jeg også. Røntgenrommet hadde de for anledningen pakket inn i plast. “Ikke rør noenting” kom det fra bak et munnbind. De leita med lys og lykter. I nesa, i ørane, i øyane, i ræva, mellom tæran, i hodebunnen og andre unevnelige hulrom. Men fant de noe. Neeeiii. Ingenting. Ikke malaria. Ikke ebola. Ikke denguefeber. Ingenting. Etter et døgn på isolat og folk som kun tok i meg med ildtang, kunne jeg gå. Jeg ble utskrevet fra sykehuset. Førstemann i Norge som kommer ut fra isolat med diagnosen Jetlag. Kult.

Katastrofe i Paradis

Et underlig syn for en lettloffende tusleturist som meg. Fra en behagelig italienskdrevet hytte ved stranden tuslet jeg ned i sanden for et morgenbad. Men det jeg så var jeg ikke mentalt forberedt på. Synet som møtte meg var fryktelig forferdelig.

 “Skipsforlis, Ferjeforlis, Kjempeulykke, Tragedie?” var ord som føk gjennom hodet. Men havet var stille, ingen skrek, ingen tårer, ingen sirener eller redningshelikoptre. Hmmmm……..

Svaret var enkelt. Japansk svømmeudyktig turistgruppe.

Fiskefingre? Eller fingre med fiskene..

En selsom opplevelse. Eller riktigere sagt,- en fisksom opplevelse. Vi har alle en viss undertrykt frykt for å bli gnafset opp av en tannfull hai, en flokk gale barracuda eller makreller med varig svekkede sjelsevner. Det er muligens angster som ikke har rot i virkeligheten, men de er der når vi nærmer oss det våte element. På en langtvekkferie nettopp oppdaget jeg et mystisk fenomen. I en liten gate på øya Gili Trawangan stod det små bassenger foran to stoler. “Hmmmm!” tenkte jeg. “Ka e detta.” ” Fotbad?” I så fall for de som allerede har skitne bein. For vannet såkke bra ut. “Try,- mister boss”,- sa en hyggelig dame. “Put hand in water,- mister boss”. For første gang i mitt unge liv ble jeg kalt for mr. Boss, så det sier seg selv at jeg gjorde som hun sa. Uten frykt og trengsel stakk jeg handa nedi…………GUDD! Den kom fortere opp enn den gikk ned. Handa hadde umiddelbart blitt angrepet av små fisk som var i vannet. “SHARK!”. Om enn bare 10 mm lange, så -“PIRAYA!” skrek jeg, og besvimte. Ved min egen oppvåkning ble jeg fortalt at dette var småfisk, og ikke hai. Heller ikke baby piraya. Småfisk som spiste opp døde hudceller og på den måten renset de beina som egentlig skulle settes oppi dette dødens akvarium. Jeg testet ikke dette ut lenger. Hjertet mitt tålte ikke mer.

På NRK hadde de nettopp et innslag om slikt,- de kaller det velvære: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostafjells/buskerud/1.7936998

Julegave til kolleger! Utakknemlige beist.

Det måtte en halv historie til for at de ble glade for kaffen jeg serverte. Før de smakte. Etter at de hadde nytt kaffen og kost seg en stund akkopagnert av noen gode boller fra Kiwi fortalte jeg siste del av historien om verdens dyreste kaffe. Kopi  Luwak er den sjeldneste og dyreste kaffen i verden. Det produseres kun ca 700 kg i året. 

Kopi Luwak er særdeles spesiell for kaffeelskere og har blitt omtalt bl.a. i Oprah Winfrey show. I november 2006 hos Herveys Range Heritage Tea Rooms, en liten kafe i Australia, ble Kaffe Luwak satt på menyen til en pris på 33 USD pr kopp. De solgte kun ca 1 kopp om dagen, men fikk mediedekning både i Australia i international presse. Hos brasseriet på Peter Jones department store i London selges en kopp for rundt 50 pund.

Allikevel rynket kollegene på nesa i det siste del av historien ble fortalt. Gudd for noen utakknemlige beist.

Kopi Luwak er kaffe laget av bønnene i kaffebær som har blitt spist av en Luwak (Asian Palm Civet\Paradoxurus hermaphroditus) . Bæret har så passert gjennom dyrets fordøyelses system. I magen brytes fruktkjøttet ned mens bønnen blir igjen og fortsetter ferden. Enzymer og syrer fra denne prosessen trenger inn i bønnen og gir den til slutt denne spesielle aromaen. Bæsjen fra disse dyrene blir så samlet, vasket, tørket, brendt og malt.

 Og versågod kollegaer. Først en halv sannhet. Så en kopp med verdens dyreste kaffe. Så en hel sannhet. Eneste måten å få den gjengen til å  smake.

PS. Ikke alle drakk opp.

PS2. Min venn Jarle opplyste nettopp om at du kan få kjøpt øl med dette innholdet også. Brygget i vårt egne kristne Sørland hos Nøgne Ø, men for et annet merke; Mikeller

http://www.ratebeer.com/beer/mikkeller-beer-geek-brunch-weasel/97034/

Åpningstider og lukningstider

Til alle dere posebehengte. adrenalinsprengte julehandlere. I dag er det langåpent i vår firkant by. Løp å kjøp. Eller siden det er langåpent kan man kanskje bare tusle å kjøpe. Det er koseligere det. Var på sørlandssenteret i går.  . . . . . . . . . . . . huff. Kvadraturen er finere De har ikke snø inne på senteret. Det har de i kvadraturen . Et tynt, hvitt engleslør kler markens.  Gudd å fint. Vi får heller leve med en og annen snøball i nakken. En forkantsforstuet ankel og fine nysedusjer hengende i luften. Markens er pyntet. Svigermor og svigerfar komm fra spania. Nevøen kom fra Oslo og i morra kommer det flere gjester. Sånn skal det være. Åpningstidene i hjertet er også utvidet i denne perioden. La det være sånn. Slipp tankene inn. Det er jul. Det er flott. Det er godt for Tomm. Juleshow i Kristiansand http://www.youtube.com/watch?v=hDAILDMQ7wU&feature=related

På Lombok i Indonesia så jeg et skilt som innebar åpenhet og enkelhet. Fint. I dag er det åpent til det stenger.

Fantastiske mennesker overalt

Jeg sitter igjen med mange minner fra 16 dager i Indonesia. De fleste gode, -veldig gode. Et helt lasteplan fult av inntrykk og avtrykk og uttrykk. Lukker jeg øynene akkurat nå, så er det Balineserne jeg har som det største minnet. Bali er en Hinduistisk øy i et Muslimsk land. En hinduisme ispedd masse lokal kultur og historie. I Indisk hinduisme er det bare det gode de satser på. På Bali tror de også på alt det onde.

Men det eneste jeg opplevde var det gode. Folket på Bali utenfor de verste turiststedene er de hyggeligste folk jeg noen gang har møtt på ferie. En oppriktighet og ekthet jeg som inneslutta bedehussørlending ikke har møtt før. Fra damen på sykkel som bare ville slå følge et stykke fordi hun lurte på hvem jeg var, til butikkgutten som hadde funnet min stappfulle lommebok på gata og tok vare på den. Jeg mista faktisk lommeboka mi på Lombok. Å kult er det. Og han gutten som fant ei lommebok med et par månedslønn inni, leverte den tilbake. Han fikk en god slump penger i finnerlønn. En bruktbokhandler lurte på om jeg hadde tid til en prat. Vi satt en halvtime og skravla. I Padangbai traff vi mr. Putu Ngeres. Han eide en oase av et sted. 3 rom leide han ut. Da vi leide 2 rom, stengte han det tredje. Han ville ha det godt med oss. Han viste oss nabolaget og tok oss med til “Den gjemte stranda”. Paradiset oppdaget på nytt. Vi ble hos han i 5 dager. En flott mann med et flott sted. Og Maya ble kjent med en ung Balinesisk familie. Og hun fikk kost med en baby. Da var hun dobbelt i Paradis. Det var godt for en sørlending å åpne seg opp for den balinesiske åpenheten. Gudd å godt.

Lukk øynene og bli med

Dritvær, pinnekjøtt, irriterende julebordswannabe-nisser og pepperkakesukkersjokk. Det er ikke alle oss søringa som setter like stor pris på hva julestria har å by på i år. Når jeg attpåtil må bruke briller er sidelengsregn noe som burde vært avbestilt for lenge siden. Med regntøyhetta klistra inntil skallen slik at kun brilleglassene stikker ut er det et lottospill om jeg finner rett vei. Jeg innbiller meg at det er slik virkeligheten ser ut for en fisker i full storm utenfor Lofoten. Et uklart og forvrengt bilde av ting som fyker forbi. Stormen bringer med seg fisk og rekved fra havet og pensjonister med paraplyen oppe, som henger medvinds etter rullatoren. I overdreven fart suser de forbi. Et og annet hustak flyr lavt over landskapet. Alt sett gjennom klissblaude brilleglass. Skulle tatt dykkermaska i dag. Gudd for et trist vær.

Det er da jeg stopper og lukker øynene. Jeg reiser 2 uker tilbake i tid. Til en 15minutters gåtur fra fergestedet Padang Bai på Bali. Varme sandkorn klistrer seg inn i faktor 30 på 10ende dagen. En lokal mann har vist oss Bias Tegul,- “Den gjemte stranda”. 100 meter pulversand med bare oss og kankje 10 andre. Foran meg i sanden ligger en nyplukket banan, ei kald øl og utenfor der igjen bader min kone og niese i 30 graders bølger, og litt utenfor der igjen svømmer en skilpadde dovent av gårde. Etter skoletid kommer noen lokale ungdommer og spiller gitar, synger og leker i vannet. Lukk øynene og bli med.

Nazisme vs. Hinduisme

I min jobb er symbolbruk og assosiasjonskraft drivende elementer. Som grafisk designer er dette sterke virkemidler.  God design som leder tankene dit jeg ønsker. Hitler og hans stab var dyktige symbolbrukere. Designen var viktig i massesuggereringens tjeneste. Også de ulike religionene har over tid vært eminente formidlere av symboler.

Nazistene brukte sitt hakekors som hovedlogo i enhver sammenheng, og det symbolet sitter i den vestlige verden brent fast som ondskapens merke. Kun fryktelige assosiasjoner. Når jeg da, som naiv sørlending havner på Bali og opplever hinduisme på nært hold fikk jeg meg noen overraskelser. Hakekors overalt! Hmmm. Hos meg assosierer det til grusomhetene som Hitler stod bak. Hmmm. Merkelig følelse egentlig. På dører og inngangspartier var det hakekors. Riktignok speilvendt i forhold til nazistenes, men dog. Forklaringen på alle disse hakekorsene kom fra en hyggelig Balineser jeg traff. Hinduistene på Bali tror også på onde krefter og paradoksalt nok er deres hakekors et symbol som skal holde alle onde krefter vekke. Dette symbolet skal sørge for hell og lykke. Derfor er det ofte på inngangsparti.  De mørkes krefter skal dyttes unna og får ikke slippe til. Kanskje Hitlers menn hadde oversett denne lillle detaljen. Heldigvis for meg har dette symbolet nå fått en betydning til,- bedre enn de assosiasjonene jeg til nå har hatt. Ser jeg et hakekors nå, – tenker jeg også litt på Bali og alle de hyggelige folkene jeg traff. Balineserne er et fantastisk folk.

Og så kom paradiset

Etter en bråkete forgassermopedeksosfylt start på Bali fulgte vi etter niesa vår til paradiset. Der gud bor. Jeg så han ikke, men det er her han bor. Eller har sommerhus kanskje. Paradiset som ventet de neste 5 dagene hette Gili øyene på Lombok. 3 små trillrunde øyer omringet av koraller. 1250 hestekrefter hengt pakpå en båt gjør underverker med antall knop. 2 timers tur i 40 knop og vips hoppet vi i land på ei bryggeløs sandstrand på Gili Trawangan . Trillekofferten funka utrolig dårlig. Og jeg var om mulig eldstemann på øya. Backpackerfestedykkested deluxe.Giliøyene er moped- og bilfri sone. Ingen motoriserte kjøretøy. Skal du frem må du gå, sykle, eller ta en ponnitaxi. Gudd å bra. Gudd å godt. Gili tilhører den store øya Lombok som er muslimsk, så lyden fra minareten på øya var den eneste lyden som bar langt. Men den var fin den og. Sammen med hvit glovarm sand, 28 graders vann, 200 kr natta, 20 kr for middag og kokosnødder i træran var det OK. En måtte svømme hele 3 meter for å henge over korallene. Digre dovne skilpadder seg forbi. En flokk delfiner passerte. Vi møtte igjen niesa vår der. Jeg skulle egentlig dykke der ute. Det er egentlig et av de beste dykkestedene i verden. Og så egentlig gadd jeg ikke. Var altfor opptatt med å være doven. Å gudd!

Ikke reis til Bali hvor Tomm fant roen.

De fleste vestlige regjeringer advarer mot å reise til Bali. Ifølge utenrikstjenester verden over er Bali et terrormål og farlig for oss turister. Etter Balibombingen 12 oktober 2002 har det vært advart mot å reise til dette paradiset. Bomben drepte 202 mennesker og skadet like mange. I årene etter har det vært fler terrorist bomber i Indonesia.

Vi trosset advarslene og hadde 16 deilige dager på Bali. Men en ting oppdaget vi. Dersom en terrorist virkelig vli gjøre skade på vestlige turister på Bali, så starter han et mopedutleiefirma. “Cheap, Cheap for westernes”. Har du et deathwish eller ønske om å avbryte ferien tidlig så leier du moped på Bali.

Ifølge Balipolitiet døde 402 mennesker og 1102 ble alvorlig skadet i 2052 trafikkulykker fra januar til august i år. Gudd for en statistikk. i 2010 døde 606 i trafikkulykker.

De fleste turister. De fleste uten hjelm. De fleste i shorts og flip-flops. Allikevel er vi mest bekymret om det er en terrorist rundt hjørnet eller hai på stranda.

Jeg leide ikke moped så jeg fant roen.