Fuglekasse på 1 – 2 og opp i et tre.

fuglekasse_guide_tommetanker

Verdens beste fuglekasse er den du bygger selv. Arkitektoniske detaljer og

arealplanlegging blir til mens vi hamrer og sager. Kanskje Kjøttmeisa, Slurpen og Grågåsa vil argumentere mot brukervennligheten, men det får så være. Det var en solfylt og varm maidags morgen og fuglekassetanken kom da våre overnattingsgjester ville sitte inne i hytta og spille millionær. “Skal vi spille Millionær, bestefar?” spurte Lucas. “Nei, vi skal bygge fuglekasse.”; sa jeg. “HÆ!” sa han. Jeg gikk ut til vedboden og han og søstera tuslet barbent etter. Svakt skeptiske. Det tar litt tid å snu et Millionærinnstilt barnehode over på Fuglekasse bygging. Men snart hadde de tungene ikke helt rette i munnen og øyenbrynene dradd nedover i konsentrert fuglekassefokus. Planker og spiker og skruer og tjærepapp og tusj og hengsler og slikt ble tilpasset og saget og boret og hamret og skrudd. Det tar tid å reise et hus. Et hus hvor noen skal bo. Unger skal vokse til. I mange timer holdt vi på. Jeg som uerfaren konsulent, de som billig arbeidskraft. Til slutt hadde vi to innflyttingsklare fuglehus og to stolte små byggmestre. Et par nøye utvalgte og vestvendte trær med sjøutsikt fikk hvert sitt hus. Om noen flytter inn eller ikke, vil tiden vise. Om ikke kan vi alltids leie de ut på AirBnB.

fuglekasser_1_tommetankerfuglekasse_4_tommetankerfuglekasser_3_tommtetanker

Eller du kan gjøre slik; https://naturvernforbundet.no/naturvern/slik-lager-du-fuglekasse-article36511-149.html#Bygg fuglekasse selv

 

De fine Damene og Herrene

 

4generasjoner_damer_tommetanker

4. generasjoner damer var samlet i Supansas Hage og 4. generasjoner herrer var samlet i Supansa sin hage. Det er ikke så ofte vi er samlet, men det er fint når det skjer. Og svigerfar ønsket seg et herrebilde og et damebilde i et generasjonsteknisk perspektiv. Så vi stilte oss i solen og lot oss forevige. Det gikk greit for herrene. Litt verre for damene. Det 5 og hittil siste tilskuddet til denne 4.generasjonersrekka spilte ikke helt på lag denne dagen. Hun har ennå ikke helt forstått konseptet “stå i ro og smil til fotografen for søren”. Vi gjorde mange forsøk før vi lot en 3-åring være en 3-åring og tok bildet. Det ble uansett en fin bukett som stod der i hagen i Knarrevikveien.

5_stk_4generasjoner_tommetanker

4generasjoner_menn_tommetanker

 

Sekkeløp. Stri tørn i strie.

 

Sekkeløper nr.3 er verd å vente på. Høy egeninnsats i liten kropp. Jeg sender en stor takk til dere som arrangerer sekkeløp på Sukkevann hver nasjonaldag. Noen striesekker fylles med unger og sendes av gåre. Gøy hver gang. Og dette sekkeløpet skrives i alle fall inn i vår slektshistorie. Takk for dagen alle sammen. Alle dere i bunad og dress og kjoler og stas. Takk alle dere som kokte kaffe og pølser og stekte vafler og satt i fiskedammene.  Takk til korpset som ikke spiller fint, men de spiller flott. Takk til min fine familie som jeg er så glad i. Siden Maya er i så god form nå var det hun som dro til byen og ropte hurra til barnebarn i skoletog tidlig på dagen. Jeg satt på hytta og luka. Da skoletoget nådde endestasjonen kom hun hjem og jeg overtok tre forventningsfulle barn. Vi skulle til Sukkevann idrettsplass hvor masse moro var stelt i stand. Vi vipsa penger og fikk klippekort til alt de kunne bli med på. De prøvde litt av hvert, de tre. Resultatmessig gikk nok en 10 år gammel gutt på flybensin av med seieren hele tiden, men det lot ikke til å affisere de to mindre søstrene. Vi koste oss med stylter. Men fiskedammer og pølser. Og så kom sekkeløpet. Alle tre ble med. Lucas vant og var i mål før jeg fikk opp kamera. Bella ble en god nummer to. Ho minste kom helt sist. Men først! Det var minstejenta som allikevel vant i dag. Med onkel som reservemotor jobbet hun seg over målstreken.

Hun vant flere hjerter enn mitt der hun kom hoppende i sekken.

forventninger_tommetanker

sekkeløp_tommetanker

Det er så fint

godt_lys_maya_tommetankerDet er så fint når klokka blir 9 om kvelden og solen fortsatt varmer, og blender. En sen middag på terrassen og ennå senere måkemating med middags-rester. Det har vært noen fantastisk fine dager. En fint vorspiel til vår fineste dag; 17 mai. Og mens jeg lusker rundt og forsøker å fange solstrålene, har Maya allerede fanget dem. Hun skinner om dagen.

godt_lys_tommetanker

Bakkekontakt

føtter_1_tommetanker

Vi er akkurat lange nok i vår familie. Vi rekker helt ned til gulvet alle sammen. Som oftest i alle fall. Ingen flyter av sted og blir tatt av vinden. Noen kan muligens bli tatt av vinen, men det er en annen historie. En av de letteste av oss var ikke helt sikker på at hun hadde bena på jorda her en dag. Usikker var hun, men rådvill var hun ikke. Hun sendte sine to største tær ut av sokken for lettere å kunne ta og føle på gulvet. De to små tentaklene strakk seg ut og berørte parketten. De følte seg frem, nesten som følehornene til en liten snegle. Til høyre og venstre, opp og ned. De traff noe spisst og trakk seg inn i sokken igjen. Men det tok ikke lang tid før de kom ut igjen. Forsiktig og nølende søkte de etter fast grunn.  Til slutt fant de ut at de stod støtt. Hun hadde bakkekontakt.

Vi hadde det alle sammen den dagen.

føtter_tommetanker

Naboskap med skyvedører

naboskap2

Naboskap er en fin ting når skapet har skyvedører. Vi jobbet mye i går, Maya og meg. Hun tok seg av to små jenter en hel dag, mens jeg hjalp Stian med terasseriving. Det ble mange timer ut av det og kroppen og hodet var slitent etterpå. Så når svigerdatter sendte med meg hjem litt stekt ris ble jeg glad. Det var godt med ferdiglaga middag. Så dro jeg til skogs i stillheten. Godt for sjel og godt for hodet. Det ble mørkt. Først rundt kl. 22.00 var jeg hjemme. Der var ikke Maya. Det dunket svakt på vinduet og naboen sa; “Hu sitter her. ” Han pekte på en nyoppusset liten utestue med nye skyvedører. Og der, inne i mørket med stearinlys og vin satt Maya og Jonny. “Kom du også”, sa Jon til meg. Jeg hentet en boks øl og hoppet over gjerdet og inn til naboen. Inn i naboskapets lune utestue. Vi satt der lenge. Prata og skravla og lo og koste oss. Både jeg og Maya. Før var jeg alltid litt redd når Maya tøyde strikken og satt lenge, eller gjorde mye. For strikken til Maya var ikke så elastisk. Den kunne ikke tøyes så langt. Men det var før. Maya og meg og Jon og Jonny hadde en fin kveld. Takk alle sammen.

naboskap_skyvedører_tommetanker

Valgets kval på badet

tannkrembowling

Tannhygiene og barneoppdragelse ble for et par måneder siden slått sammen. Lite ante jeg da hvordan dette skulle utvikle seg. Hadde jeg skjønt det hadde jeg muligens latt det være. Elller kanskje ikke. Bakgrunnen for denne lille historien er av vi har hele 4 ulike tannkremtuber stående i vårt lille våtrom. Ikke så spennende i seg selv. Like ved vasken står de. Det endret seg for et par måneder siden. “Hvilken tannkrem skal jeg bruke!” ropte en ti åring altfor høyt fra badet en kveld. Vi satt i stuen og hadde akkurat fortalt dette overnattende barnebarnet at det var på tide å krype under dyna. “Bruk den du liker minst!” ropte jeg tilbake. “Hæ?” ljomet det der ute fra. Jeg gikk ut til han. På veien tok jeg med en liten blomsterpinne og knakk i fire ulike lengder.

Ute på badet stod han klar. 4 tannkremtuber og en tannbørste og tenner som ville bli pusset. Jeg holdt enden av pinnene slik at han ikke kunne se forskjell på bitene. “Hver pinne representerer en av tubene. Den tannkremen som hører til den korteste pinnen skal du bruke” fortalte jeg. Jeg var hoved-dommer og arrangementsarrangør. Gutten stod lenge og tenkte og kikket på pinne-endene som stakk frem. Foran han var fire pinner og fire tannkremtuber. Han trakk en pinne og måtte bruke den tilhørende tannkremen.

Siden har det blitt slik. Hver kveld han overnatter må vi finne på en tannkremvelgemåte. Vi har vært igjennom dominovalg, terningkast, stafett og skruer og muttere. I går var det korkbowling. 17 korker, 1 ball, 1 gutt og 4 tannkremtuber med hver sin verdi. Det utfordrer et stakkars tommt bestefarhode å lage nye selekteringsmetoder. Selv om til og med han synes det er gøy.

tannkrembowling1tannkrembowling2

Lys

maya_lyser

Det lyser sterkere nå. Lyset jeg kjenner. Gløden og gleden. Lyspæra har vel egentlig alltid vært den samme. Den er av god kvalitet og lyser sterkt når den får nok energi. Men i mange år var strømforsyningen laber. Et eller annet var feil med både ladestasjon og batterikapasitet. Og jeg levde hele tiden med rekkeviddeangst. “Hvor langt kommer vi før alt stopper opp?” tenkte jeg ofte. Selv om vi innførte energisparende tiltak så hjalp det lite. Det var dårlig kontakt ett eller annet sted. Vi fant bare ikke ut hvordan vi skulle få strøm nok til pæra. Selv de som sa de kunne dette fikk det ikke til. Derfor ble vi etter hvert vant til et liv hvor lyset i pæra bare lyste halvparten av hva det kunne ha gjort. Av og til var det bare en svak glød inni der. Og en sjelden gang lyste det litt kraftigere. Det var vondt å bli vant til en hverdag i dunkelt lys når jeg visste hvordan det egentlig kunne lyse. Jeg så at lyset ville skinne, men det orket bare ikke.

Men det har endret seg nå. Heldigvis. En ekspert på energiens forunderlige veier hjalp oss. Han la til rette for at batteriene igjen kunne lades opp og at strømmen kunne finne vei til pæra. Den siste måneden har jeg sett lyset som skinner igjen. Det kan skinne hele dagen og lyse opp det som er rundt. Gløden er sterk og min rekkeviddeangst er i ferd med å avta.

Det er fint å se lyset igjen i Maya.

Ny søt leieboer.

Vi har fått besøk igjen. Denne gangen langveisfra. Fra en annen galakse faktisk. BB8. Han kunne benyttet seg av Airbnb. Men neida. Han kom rett inn i stua og tok seg til rette. Koselig, søt og respektløs. En liten badboy som i allefall Maya og Mina lot seg sjarmere av. Jeg derimot er skeptisk. Jeg er jo tross alt sørlending.

Å feie for egen dør

feie for egen dør_tommetankerJeg gjorde ikke det i dag. Det var noen andre som feide for min dør. Men det var i dag. For  jeg pleier å gjøre det; Jeg feier for min dør, før jeg åpner kjeften og kritiserer andre.

Siden vi bor langs en sykkelsti så løper vi kjapt til vinduet når vi hører tunge maskiner utenfor. Og i dag var det Maya og Lucas som nådde først bort. 2 stk. feiemaskiner og en lastetraktor jobba på utsiden. De gjør våren finere for oss. “De feier ikke for egen dør, de feier for andres dør”, sa jeg, tørrvittig som knusk. Og Maya flirte. Hun skjønte ordspillet. Lucas sa “Hæ?” og skjønte ikke hvorfor Maya flirte.

Anledningen var fin. Vi forklarte meningen med ordene mens støvskyen stod høy der ute på sykkelstien. Det var jo en gyllen anledning til å drive litt folkeskikkelig oppbygging av en 10 åring. For han har selvfølgelig ikke slike visdomsord under huden,- ennå.  Men  “Å feie for egen dør” betyr at man selv er feilfri før man kritiserer andre. Og lærdommen som ligger i det er god å ha. Hele tiden hører vi om hatmeldinger, ukritiske ytringer og nettmobbing. Det gjør jeg, og det gjør han; 10 åringen. Han vet hva nett-troll er. De finnes i alle aldre. Det er mange som burde feie mer hjemme før de sprer sine meninger. Egentlig hel nedvask. Rydde opp i sine tanker. Tenke seg om en ekstra gang. Sjekke fakta opplysninger. Og formulere sine meninger på en bedre måte.

Å feie for egen dør er en fin egenskap. Men jeg må jo innrømme at når noen andre feier for min dør er det også deilig.

Store norske; Feie for egen dør, sørge for at man selv er feilfri før man kritiserer andre; gammel talemåte, finnes i Christoph Lehmanns Politischer Blumengarten (1639)