Heimelaga Slowfood

Artisjokk er essensen av slowfood. Den tar lang tid å dyrke. Det blir ikke mange av den. Den tar lang tid å koke og enda lenger tid å spise. Men du verden. Sommeren har ventet på dette. I en varm og lun pallekasse har disse underlige blomsterknoppene blitt til under Mayas grønne fingre. Litt omtanke rundt de litt vulgære plantene har også svigerdatter bidratt med, for de ble til i hennes hage. Det er fantastisk å se de utvikle seg. Fra små spirer til digre planter med tennisballstore blomsterknopper. Og like før de skal springe ut i blomst høster vi dem. Det fine med Artisjokk er at de like gjerne kan komme opp igjen til våren igjen om vi behandler dem greit. Og da gjerne ennå kraftigere og større. Kult.

I år gjorde min kone et forsøk på Artisjokken. Og det lykkes. Måltidet ble inntatt siste kveld på hytta.

Etter to måneder her vender vi nesa hjemover igjen.

Vi dyrker saftige agurker og søte tomater hvert å og spiser det til vannlatinga når nye høyder.

Ved som varmer minst 4 ganger

Når strømprisen strømmer stønnetanker inn i haue tar vi saga fatt. På hytta har vi noen sjøldaue trær som har stått på rot og tørka noen år. Jeg kjøpte en liten motorsag tilsvarende prisen for en måneds oppvarming av huset. Jeg satte i gang. Motorsaga er liten og elektrisk. Den veier ikke mye og gir ikke mye lyd. I bua har jeg en bensindrevet motorsag, men den bråker som faen, er tung og lunefull. Den el-motorsaga var akkurat det jeg trengte. Jeg fikk ikke stå alene lenge. Maya kom. Hun ble sjarmert av en slik søt motorsag og overtok trefellinga og kvistinga med ihuga dødsforakt. Jeg dro pesende og prustende all kvist og kvast opp i skauen og opp i ei dump. Maya sagde og sagde. Vi ble varme begge to av arbeidet. I tillegg ble jeg ekstra varm i hjertet mitt av å se Maya jobbe slik etter mange år med sin kamp mot ME. “Hm. tenkte jeg. Da har veden allerede varmet meg to ganger.”

Og tredje gang veden varmer kommer vel med kløyvinga og stablinga. Kan muligens hente inn litt barnebarnearbeid til stabling og bæring.

Og når vi endelig skal fyre opp en gang vil vi blir varme ennå en gang.

Men først må vi skaffe oss en peis.

Når datoen viser 10 august i nord er det 12 august her i sør.

Grattis og takk. En dag hadde vi fire nieser på hytta samtidig. 3 var analoge og den 4. digital på facetime fra Maryland. Vi er privilegerte vi to på Valsvikodden. 3 søstre kom sydover fra nordover for å være litt hos onkel og tante. Ragnhild skinte hos oss i nesten 3 uker. Godt med god familie. Så kom Oda. Hun feiret sin 25 årsdag på brygga. Og så kom Ingeborg (aka Turid) som ble 18 på brygga noen dager før hun ble 18. Mora liker sikkert ikke at hun ble servert boblevann. Men slik er det med tidssoner. Når datoen viser 10 august i nord er det 12 august her i sør. Jetlag er en vanlig ting for oss her nede. Gratulerer alle sammen og takk for besøket. Vi sitter og smiler ennå.

Med storesøster på facetime fra Maryland.

May the vors be with you og hva er det med bananer til rægane.

Stas i bua på Valsvikodden. De satt der, kona og broren og to nieser fra nord. De vorsa! De lo og mimra og drakk og hoia. Den ene ble 25 år i forgårs og dagen ble feiret i går på brygga. Men før de ærverdige gjestene arriverte stod Maya for servering av brusende bobler i sjøbua. Vorspielet var i gang. Alt var ordnet. Rægane lå i bollane. Sitronen var kutta og majones, koriander, salat, aioli og bananer????? stod klart. Skjønner fortsatt ikke helt det der med reker og bananer, men bursdagsbarnet insisterte. Hun pleid å ha bananer til rægane. Et nytt bekjentskap for en gammel søring. Det ble en fin dag og fin kveld med fine folk. En ubuden liten grønn gjest stakk og innom selskapelighetene og hvilte sine lange smekre ben i panna på Sa.

Gratulerer Oda.

Ikke rart han kan svømme fort

Vi bada i Tretjønn i går. Såpass lenge at jeg ble blå. Bortsett fra øynene som var røde som nykokte reker. Det var varmt i vannet og vi svømte og svømte. Men Lucas svømte fortest. Han var kjapp i vannet, som han er på landjorda. Det var først da vi kom opp av vannet og han sovna på magen på teppet at jeg skjønte hvorfor han kan svømme så fort.

Han har fire bein.

Bunader og dugnader

Takk for dagen. For alle ballongene og alle flaggene. Alle Bunadene og alle dugnadene. Tusen takk for alle smilene og faen ta alle bilene. Vi ble overøst med sol og korpsmusikk og spilleglede. Vårt minste barnebarn hoppet av lykke for å kunne vinke til oss fra skoletoget. Vårt nest eldste barnebarn hadde mest lyst til å synke ned i asfalten da vi jublet mot henne fra sidelinjen. Vårt eldste barnebarn gadd ikke gå i tog. Han valgte heller å stå i kø en halvtime for å få kjøpt en lunken liten is. Vi så lærere som virkelig fikk med seg elevene på brøl og sang. Vi så stolte små gutter og jenter som holdt faner og flagg.

Etter togenes ankomst og nødvendig isfortæring dro vi til Sukkevann hvor sekker, poteter og stylter ble tynt til det ytterste. Fiskedammen bød nok en gang på fast fisk gang på gang. Bydelsfotballkampen mellom Strømme og Vardåsen skole gikk til ekstraomganger. Akkurat som kakespisinga. Sukkevanns 17.mai opplegg er fint. Og alle trør til. Det er dugnadsgjenger som får det hele til.

Takk til dere.

Og til alle dere andre. Takk for dagen.

Gratulerer Lucas

I morgen skal alle gratulere alle. Fint er det for det er en fin dag for alle. Men sist søndag var det Lucas sin dag. Vi er så heldige å ha barnebarn som vokser raskere enn andre barnebarn. Lucas er snart 15 og hadde sin voksenkomprimasjonsdag nå nettopp. Med en finfin seremoni i Kilden som forteppe samlet vi familie og venner til en aften med glede og latter i Lucas sitt navn. Onkel Gunnar sørget for lokaler, Tante Da bakte kake og jeg bærte mens vakre Maya sørget for orden i kaoset. Og ikke minst så fylte vi magen med mat og kaker. Vår eminente venn Siv slo til igjen med sin trolldom på kjøkkenet. Hun visste nok en gang ikke hva hun hadde laget, men som alltid er smakene en blanding av fantasi og virkelighet. Takk Siv. Og den nyhumanetiske konfirmanten smilte i takt med konvolutter som åpnet seg. Det var en fin dag til ære for en fin gutt. Og som seg hør og bør avsluttet vi med familiebilder som ingen vil ha.

Fristerinden på Holmenkollen

Hun vet å få lange blikk. Hun vet å trekke til seg oppmerksomhet. Ikke bare for sin skjønnhet og godhet, men av og til for sin sushi. Maya hadde bursdag på søndag. Dagen da natt og dag er akkurat like lange. Vårjevndøgn. Og hun var vårjevnskjønn. Like fin hele dagen. Hun ville ha sushi til bursdagen sin så vi rulla og klemte ris og laks og melon og agurk og scampi og wasabi. Helt til sekken var full.

Sekken? Ja, – sekken. For hennes valg av bursdagslokale var av den luftige sorten; Holmenkollen på Jegersberg. Utendørsbursdag i en så klar og fin dag som bare hun kan trylle frem. Turen inn fra Fagerholt var fin og varm. Og vel opp sang vi alle på Liverpool sin sang; You Shall Never Walk Alone. For det var mye folk i tights i skogen i dag. Turtøy over alt med mennesker inni.

Vi satt oss ned mellom kleine pølsebål og skrinne matpakker. Og der dekket vi ut et stort sushibord med ingefær og tang og teryaki og soya.

Det ble stille blant turfolket på Holmenkollen. Det eneste vi hørte lyden av var svak surkling og svelging og suset av lange blikk. Det rumlet og skrek i tarmer der oppe.

Vi , de priviligerte, nøt en god bursdagsmiddag. God mat og godt selskap. Og snart var vi alene der oppe.

Misunnelsens uutholdelige magerumling hadde fått folk til å gå.

Nabovarsel og strømregning

Jeg burde varslet naboene om at vi nok ville trenge all den strøm som var tilgjengelig i de neste timene. Det var ikke strømbrudd. Det var besøk. Uvitende meg. Jeg burde ha sett det komme. Men hva gjør en ikke for et barnebarn som bare vil overnatte og samtidig ha besøk av to kamerater. “De kan vel overnatte de og?” spurte han fløyelsmykt. Og selvfølgelig kunne de det. Hvilke besteforeldre kan frarøve sitt barnebarn gleden ved å ha overnattingsgjester. Det var da overnattingsgjestene ankom at jeg ante trangere kår i ukene og månedene som lå foran oss. De ringte på og satt sekken inn i ganga. Så gikk de ut i bilen igjen og hentet en skjerm. Så hentet de en til. Og enda mer. Så hentet de hver sin monsterdatamaskin. “Den er jo stasjonær” sa jeg. “Burde ikke den holdt seg hjemme.” Vel de kom seg inn med sine kilometere med ledninger. Tastatur som blinker og harddisker som høres ut som kommunens gamle generatorer.

De startet opp sine maskiner samtidig med at jeg så ut av vinduet. Jeg så det blinke i gatelys. Jeg så at lyset inne hos de nærmeste naboene sakte ble svakere. Jeg så buler på strømledningen som bare forsvant inn i huset vårt og ikke kom ut igjen.

De neste timene tror jeg nesten at strømkablene til Tyskland ble tømt de og. Prosessorkraft hos tre 14 år gamle gutters gaming-pc-er krever sitt. Gleder meg til regninga. Og jeg som bor på Strømme. Det hjalp ingenting.

Ankemuligheter finnes ikke

Det er en ære å bli den foretrukne partner av og til. Anbudsrunden ble hoppet over, så det strider vel muligens mot kommunale prinsipper. Her var det tilbyderen selv som ringte og sa; “Nå kommer vi”. Når telefonen ringer og gjestene byr seg selv på overnatting er det en bestemor og en bestefars plikt til å akseptere og godta. Betingelsesløst. Det finnes få, om ingen, ankemuligheter. Ikke akkurat at det er et valg hun vil ta. Anken får ligge, gleden får komme. Etterfulgt av et par nettbrett kom de på døra med dyne og kosebamse. Som mann tok jeg de med på innkjøp av nødvendighetens godteri og sørget for at de fikk næring i kroppen. Stinne av kunststoffer havna de på gulvet med litt Netflix-kos på TVn. Påtvunget obligatorisk kos er også kos.