Kvalitetstid i vått og grønt og bratt og trangt på Videhei

Viideheia_3_tommetnaker

“Skal du på tur?” plinget det på telefonen. En turvenn  skulle ikke på jobb denne helga og hadde lyst til å komme seg ut. “Topp!” svarte jeg. “Hvilken?” svarte hun.” Videhei”, svarte jeg. Og siden hun er tante til de samme jeg er bestefar til ble vi påtvunget et reisefølge på tre små og ei bitta lita  bikkje.

“Kvalitetstid” sa foreldrene til de jeg er bestefar til. Jeg er ikke sikker på om de mente kvalitetstid for dem selv eller oss.

Videheia_1_tommetanker

Jeg hadde hørt om Videhei i Høvåg. Ikke langt fra Kjøbmannsvik. En kort tur som muligens kunne passe med slikt turfølge. Det var litt regn i lufta, men vi hadde kledd oss godt. En svingete Høvågvei gjorde de fleste bilsyke. Regnet økte i takt med at vi nærmet oss startpunktet. Og temperaturen sank samtidig som tåka seg inn. Heldigvis fant vi fram til stien og en sørpete tur starta. Etter ti minutter var vi sånn ca blaute på utsida. Glatt og bratt og sleipt gjorde oss skitne i tillegg. Det var feil dag til denne turen. Men vi ante det spektakulære jeg hadde hørt om. De trange kløftene og stupbratte stupene. Vi innså at det var for bratt og glatt for korte bein og det er jo slett ingen skam å snu så lenge ingen får vite om det.. Ei bittelita bikkje og en fireåring passa ikke på denne turen. I allefall ikke i dritvær.

Videheia_Kjøbmannsvik_tommetanker

Men så rart det ennå kan høres. Dette er også kvalitetstid.

Og Videhei! Jeg kommer igjen.

Videheia_tommetanker

Å gjøre noen glad er den fineste gleden noen kan ha.

 

Vi gikk i skauen i dag. I skogen i Tveit. Med meg hadde jeg Lucas. Jeg spurte ham hjemme om han ville bli med. Han hørte ikke. Han hadde headset kobla til nintendoen. Jeg fikk kontakt etter hvert. “Blir du med på tur”, sa jeg. “Nei”, sa han. Jeg vet at det er standardsvaret til noen som nærmer seg tenåra. Jeg omformulerte spørsmålet. “Blir du med på tur blir jeg glad” sa jeg. “Javel da”, sa han. Han gjorde meg glad. Og jeg tror han ble litt glad han og. Vi skravla vår vei gjennom skogen i Tveit. Vi opplevde et lite eventyr sammen. Lille Kjerag ved Tonesal. Han gjorde meg glad.

Min mor er dement og bor på omsorgssenteret på Tveit. “Siden vi allerede er på Tveit svinger vi innom til oldemor en tur og sier hei” sa jeg. “Åhhhh”, sa han, “Jeg venter i bilen”. “Bli med inn så blir jeg glad”, sa jeg. “Javel”, sa han. Han ble med inn og jeg ble glad for at han sa ja. Der satt min mor og kjente oss igjen, -ennå. Demente blir sakte men sikkert verre. Men hun kjenner oss igjen ennå og lurer på om vi bor på hytta og om hvor hun selv bor. Jeg fikk henne opp med gåstolen og vi gikk inn i finstuen hvor hun ikke kjente seg igjen. “Hvor er vi nå?” spurte hun. “Du bor her” svarte jeg, “dette er finstua her du bor.” “Det kan jeg ikke huske”, svarte hun.

Vi gikk inn og satte oss. Det står et piano der også. “Kan ikke du spille noe for oldemor”, spurte jeg Lucas. “Nei”, kom det obligatorisk. “Men hun blir så glad”, sa jeg. “Javel da”, sa han og satte seg ved tangentene. Og jeg hadde rett. Min demente mor ble glad. Hun satt stille og bare så, og nøt. Hun lyttet til alle de ustemte tonene som kom ut av dette gamle pianoet og hun koste seg. Hun så på sitt oldebarn som gjorde henne glad.

Denne dagen gjorde Lucas både meg og min mor og hans bestefar og hans oldemor glad.

Den fineste gleden noen kan ha, er å gjøre andre glad.

Tror det stemmer.

Fra rødfis til vafler og ekte vann på Jegersberg

jegersberg_demning_tommetankerJegersberg har forandret seg mye i takt med alderen min. Det er nå et flott tilrettelagt turområde like utenfor Kristiansand. I min barndom var dette militært øvingsområde og vi ungene løp inn o g fant rødfis og granathylser og det som verre var. Vi lagde små bomber av kruttet vi fant i små røde øvelsespatroner som ikke var gått av. Mellom Omvendte båt og Skråstadvarden lå vi i lynga tidlig på morgenen og så på Orreleik.
Militæret er vekk for lenge siden og Jegersberg har sakte men sikket blitt omdannet til et flott turområde. Enten du går inn fra Skråstad, Gill, Fagerholt, UiA eller Prestheia.
jegersberg_tommetankerOg Vaffelbua som kom til i Mai 2019 er rosinen i pølsa eller kanskje heller hjertet i vaffelen.  Det er en god tur, ca 3 km inn til bua, uansett hvor du kommer fra.
Fra Prestheia og UiA kan du dra inn med barnevogn, sykkel, rullestol og gåstol. En tur for alle. Du kan også snirkle deg inn dit via fine stier forbi fine vann og tjern.
Alle kan ta turen.
Og skal en lure med seg Svigerfar og et barnebarn på 12 er det et godt tips at det lukter vafler i det fjerne. To turvenner lot seg også lure med under forutsetningen at det fantes godsaker i siktet. Og nyheten spredde seg i slekta, så neste gang gikk vi hele bunten, også ho minste. 
Langs veien inn dit stoppet vi ved en bekk og hun minste fikk en kopp vann fra bekken.
“Det er smaker som ekte vann” bestefar. Hun drakk mye.
ekte_vann_tommetanker

I “Vaffelbua” serveres det vafler og kaffe og saft hver søndag fra kl. 11.00 – 16.00 i sommersesongen. De tar kort og har vipps.

NB: Kortere åpningstid om vinteren (kl. 11-14).

http://www.midt-agderfriluft.no/vare-omrader/vaffelbua-ved-kyrtjonn/vaffelbua

 

Isdronningen Maya

For ca. 45 år siden tok hun av seg skøytene. I går tok hun dem på. Som liten var hun flink på isen. Danset og lekte og fikk iskjole strikket av mamma. Men så ble skøytene mistet en dag, og nye ble ikke kjøpt. Det var siste gang hun gikk på glattisen med meier nederst. Takket være Spareskillingsbanken i Kristiansand har vi en skøytebane midt i byen. Navnet Kompis sier noe om glede og vennskap. Kompis er navnet på banen. Og her dro vi med tre små og en stor og 4 par skøyter. Maya fikk låne skøyter som passet. Maya hadde ikke glemt sine kunster. Hun hjalp vår Isabella med tips og triks. Isabella har dans i kroppen og lærer fort. Lucas har skøyter som er 5 nummer for store og blir om ikke annet sterk i anklene. Semina på4 synes skøyter er strevsomt. Det var Maya og Isabella sin dag på isen. De snurret og rygget og koste seg. I mellomtiden stod jeg og passet en liten skjelvende pyntehund som vi passer for andre. Mitt maskuline jeg fikk en knekk da jeg til slutt måtte pakke hunden ned i sekken med kun hode stikkende ut. Jeg stod å hang der med hund i veske.

Selv om min selvfølelse var nede for telling hadde den økt for dem der ute på isen.

Gøy å se på Maya Henie.

maya_skøyter_2_tommetanker

 

 

Hvor seint kan egentlig voksne spise?

familien_jul_2019

Julens godhet har vist seg til oss. Til alle i den lille familien vår.  I år kom også svigerfar Steinar og svigermor May på besøk for å feire jul med oss. De har tre oldebarn her som raskt skjønte at med oldeforeldre på besøk øker gavepotensialet. Og det stemte.  Pakkene lå ikke bare under treet i år. De lå rundt og oppover og over  og over alt.  Tradisjonen tro skal ikke pakkene åpnes før etter middag. Ungene mente at tradisjoner er til for å brytes, men vi voksne stod på vårt. Maya var flott vertinne og orkestrerte forberedelsene som bare en mesterdirigent kan klare. Stormiddag er et fellesprosjekt hos oss. Pinnekjøttet dampes hos sønnen. Riskremen hos svigerdatter. Og tilbehøret oppstår hos oss. Det ble servert eminent pinnekjøtt til middag og riskrem til dessert. Ungene var rimelig fortvilte over hvor seint voksne kan spise. Selv var de ferdige på litt under to minutter. Og i det svigerfar var ferdig med maten jublet de. Men til sin store sorg skulle han ha en porsjon til. Det er den aller lengste ventetiden for disse små. Men deres tid kom og pakker ble åpnet. Størstemann fikk bare en pakke. Alle hadde spleiset på et digitalt piano. Jeg fikk også æren av å prøve det. De andre fikk hundre pakker vær og jeg fikk sokker og ostehøvel og datakabel og barnetegning.

Takk familien min.

Bare toppen stakk opp!

juletre4

Det dalte snø som ikke hadde fryst fra himmelen. Bakken var dekket av varm fuktig frost. Vi dro til Frikstad i Randesund hvor de tilbyr selvhogst av juletre. I sekken hadde vi laktosefrie pølser, øks og sag. Det var et underlig skue som møtte oss i det vi svingte inn grusveien til gården. Første jordet vi kom til var fylt av juletrær på rekke og rad, men noe skurret. De var nedgravd. Bare toppen stakk opp. Vi gikk rundt og dro i trærne men de satt for fast.

juletre2

Heldigvis var det et jorde litt lenger inn hvor det var mer av trærne stakk opp. Vi fant et tre og gikk laus med saga. En vakker fin edelgran skal glede oss inn i jula.

Heldigvis var stedet finere enn været. Bonden hadde laget til en fin gapahuk med benker og bord og saueskinn og bålpanne. Han serverte gode pepperkaker og bålvarmet gløgg. Pølsene kom opp fra dypet av sekken og ble grillet til de ble gode.

En liten stor opplevelse rikere.

https://www.facebook.com/frikstadvedogjuletre/

juletre5

juletre1juletre3

 

Det blir levende juletre i år

Kunstige juletrær er ut. Det blir et sprell levende juletre i år. Eller vi kan kalle det et førjulstre. Ikke bare på en fot, men på to føtter. Et juletre som til og med kan få oss sangvegrende sørlendinger til å trippe rundt treet i muntre toner. Problemet blir når vi skal legge pakker under treet. For det første står det ikke stille i mer enn et nanosekund av gangen. For det andre vil sannsynligvis treet ikke klare å holde de klåfingra greinene unna pakkene. For det tredje er nok de fleste pakkene til treet selv;- hvor gøy er det?

Men lurt er det med levende trær. De er miljøvennlige, kortreiste og smiler mer enn kunstige. Vårt tre fant vi blant barnebarna våre. Men når julen nærmer seg tenker jeg vi skal finne fram øksa, gå ut i skogen og finne det fineste juletreet som finnes.

mina_juletre

 

 

Bragdøyas Julemarkedskø

julemarked_bragsøya

Bleiga hav. Grei temperatur. Snart Jul. Alt lå til rette for et flott Julemarked på Bragdøya. Vi dro dit med tre små håpefulle. Til drømmen om vaffelkiosker, pinnebrød, nisseverksted, traktorkjøring og masse juleting. Jeg hadde hørt mye godt om det men ikke vært der før. En båt skulle ta oss over til det forjettede markedet. Vi var litt sent av gårde. Ting tar litt tid når tre barnebarn som heller vil være hjemme skal polstres opp for en tur ut. Vi ante uro i det vi kom til Lumber og parkeringsplassen. Den var full. Men vi trødde oss inn på en sykkelsti og lot bil være bil og dro til kaia hvor båten skulle ta oss med. Der steg uroen. Køen med julemarkedssultne mennesker var sikkert 100 meter lang og 2 meter bred. Allikevel betalte jeg 300 kr for at vi skulle stå i kø lenge nok til å se hele tre båtavganger uten at vi ble med. Til slutt fikk vi plass i Høllen, den gamle fine rutebåten som skulle frakte oss over. Vi gledet oss til litt julestemning ute på øya. I det vi satte foten i land steg uroen ennå et hakk eller to. Om køen var lang for å komme ut til julemarkedet var køene ennå lenger inne på markedet. Skulle du kjøpe en kopp kaffe var køen så lang at kaffen ble kald før du fikk kjøpt den. Og skulle du inn på et nisse-snekker-verksted med et av barnebarna var køen så lang at barnebarnet var for gammelt når vi endelig nådde døra. Bragdøya er et fantastisk flott sted og ypperlig arena for et julemarked. Salgsbodene var mange og utstillerne flinke. Antallet besøkende bekrefter jo nettopp det. Vi ble offer for et luksusproblem. Julemarkedet har gjort en så god jobb at alle vil ut dit. Så julefølelsen kom aldri sigende. Til det var det for mange mennesker der. For mye bråk. Og for mye kø. For mange lange køer. En sammenpressa traktortur ble det vi fikk til før vi nok en gang måtte stille oss i kø for å komme tilbake til kaia og bilen. Denne gangen fikk vi plass på den 5. båten.  Om jeg plutselig får et ønske om å stå i kø igjen drar jeg kanskje ut dit til neste år igjen.

julemarked_bragdøya2julemarked_bragdøya3julemarkedskø_bragdøya

Det er planken som teller.

planken1_tommetanker

Jag kan inte riør. Heldigvis kan min kjære det. Hun har et øye for interiør. Hun har masse ideer og tanker og holder Hytteliv og Bonytt og ser på Eventyrlige Hjem. Denne gang så hun en planke i et tak som ikke var i taket. En hengende planke.  “Sånn hadde vært kult”, sa hun. Vi har vært sammen så lenge at jeg vet at det egentlig betyr; “Kan du lage en slik?”.  Jeg tok oppgaven og fant en halv gammel planke, litt møbelolje, 10 messingkroker og to klesknagger fra Clas Ohlson, samt 5 meter kjetting og 4 solide øyeskruer fra Biltema.

Planken ble født og med livet som innsats hang jeg opp ned på toppen av en gardintrapp og festet kjettinger i taket.

Planken ble kul.

planken3_tommetankerplanken2_tommetanker

Badstogdalen

badstogdalen_maya_tommetanker

Et fint navn på en fin dal. Navnet skjemmer ingen og ikke her heller. Opprinnelsen til navnet vet jeg fint lite om og i dag fristet det lite å leve opp til navnet. Det var overskyet og tendenser til surt vær. Men på denne lett overskyede dagen lyste både høstfargene og Maya opp langs den fine lille elva. Er du på Hovden kan denne absolutt anbefales. En perfekt liten høst-tur i Hovden fint terreng. Åpne myrer, hauete bjørkeskog og eventyrlige bekker. Små gule prikker på trærne viste oss vei oppover stien. Vi gikk ikke hele veien. Vi stoppa samtidig med trærne, men stien går nok helt til fjells antar jeg Vi leita etter kantarell som vi ikke fant. Vi fant noen forsinke blåbær.  Den store bekken er kjempeflott oppover den lille dalen. Vannet i den smaker himmelsk. En smak av fjell og himmel og myr ispedd litt sauelort og snø fra i fjor. Stien starter noen kilometer syd for Hovden sentrum. Ta den en dag.

badstogdalen_lucas_tommetanker

badstogdalen_tommetankerbadstogdalen_kart_tommetanker