Nyere fiskebeinsforskning viser at ME er smittsomt.

 

Som pårørende til en ME-pasient i mange år har jeg jo hatt litt smittebekymring latent i kroppen. “Smitter det?” Tankene går jo i de baner av og til. Til alt hell ser det ut som jeg har gått klar. Den medisinske elite har jo ennå ikke noen fullgod forklaring på denne lidelsen, hvordan den oppstår og hvordan den spres, og det finnes ingen kur som de tror på. De påstår allikevel at det er ingen smittefare. Maya sin utmattelse forsvinner sakte men sikkert etter en privat behandling i fjor. Hun er så godt som god igjen. Verre stilt er min sønn som har en kone med ME. Utmattelsen har rammet henne og hun trenger hjelp i det daglige. Også på en liten skitur her om dagen. Kreftene forsvant i bakkene oppover og hun havnet i pulken sammen med sin minste datter. Det var da jeg skjønte at utmattelse kan smitte. Som vitne til denne seansen hvor en ME råka kvinne ble trukket av sin mann så jeg hvordan utmattelsen sakte men sikkert forlot henne til fordel for han. Det er ikke forsket mye på dette fenomenet, men heldigvis fikk jeg foreviget dette på både bilder og film. Etter en halvtime hadde utmattelsen rett og slett tatt over kroppen til han som dro. Fiskebeinsmerkene i snøen ble tettere og tettere til de helt stoppet opp. Hun kunne reise seg opp av pulken mens han datt sammen. Kroppen hans var totalt utslitt og han måtte tilpasse resten av dagens aktiviteter deretter. Akkurat som en ME-pasient.

Et underlig faktum.

Maya og Mina

da_koden_knakk1_tommetankerHusker ikke helt hvor jeg var da Oddvar Brå knakk staven. Men jeg var der da Mina knakk koden. På Hovden var Maya og Mina og meg og noen til. Alle hadde ski under føttene. Den minste av og til med pulk nederst. Men dette handler om Maya og Mina. De er liksom i startfasen begge disse to skiløperne. Maya fordi hun starter på nytt og er frisk etter årevis med utmattelses sykdom. Mina fordi hun er ganske ny inn i dette livet og denne verden. Maya gjør gamle ting på nytt og Mina gjør nye ting for første gang. Det kan vel kalles et privilegium å få opp oppleve dette. Det er ikke lenger stakkaren som hjelper stymperen. Selv om stymper neppe er betegnende for en ivrig vitebegjærlig treåring. Den lille nybegynneren høstet fra den litt eldre erfarne kvinnen. Ski gled forbi ski og selv om hun ofte falt i staver jobbet det lite barnebarn for å finne balansen i livet. De gjorde det sammen og vi gjorde det alle. Flate ble til liten bakke som ble til større bakke. Og siden hun ikke visste hva som var feil gjorde hun alt rett. Snart rant de begge to.

Maya og Mina på ski er et godt syn.

maya_og_mina_knekker_koden

Forkjøla og gjenbruk?

Familien min er plaga om dagen. Vi nyser frontruta i bilen prikkete på innsida. Store flaggermuslignende greier kan uten varsel komme fykende ut av et par små åpninger midt i ansiktet. Disse greiene tar så en uforglemmelig og uformelig svevebane før de omfavner det de måtte støte på. Men vi lar oss ikke affisere. Vi er nysgjerrige av natur. Og så sparer vi litt penger på slike ting ungene liker. Gjenbruksverdien av forkjølelsens biprodukter er populært i leketøysindustrien. Slime kommer i mange varianter sier vi.

I kveld blir det kake om jeg har tenner igjen.

stian_40_tommetankerDet er bursdags-dag i dag. Stian, sønnen min, fyller 40 år i dag. Sånn ca kl. 11 for 40 år siden kom han ut av Maya og inn i denne galskapen vi kaller kloden. Og i kveld skal det bli kake. Kanskje ikke på meg. Stian er ikke altfor glad i slik nettbasert oppmerksomhet og kommer sannsynlig vis til å benytte seg av balltreet sitt i det han slår meg helseløs for dette innlegget. Og selv om det er kjærlighetsdagen, selveste Valentines Day, lar han nok ikke det komme meg til gode siden jeg offentliggjør hans gebursdags plassering på kalenderen. Etter runden med balltreet vil han nok kjøre over meg et par ganger med bilen sin. Kun fordi han er glad i bil. Han er flink med slike ting så han vil nok kjøre over meg enda noen ganger før han lar sin kone og tre barn fortsette mishandlingen. Men da er det jo for sent. For selv om jeg da muligens ikke er blant oss lenger vil denne lille bloggen være her ute i det store internettet et sted. For evig tid. Gratulerer Stian, mange fine år og mange fine turer og mange fine nye familiemedlemmer har du bragt. Og om tennene mine er i behold har jeg lyst på kake.

HeiaØynaheia

 

Det er søndag og jeg sitter og tenker på søndag. Forrige søndag. En uke med smått vekslende vær er over. Fra skistøvler til vadestøvler til nesestyver og isbrodder. Det er vel prisen vi må betale for å bo her hvor det meste handler om hvor blaude vi er. Men sist søndag var jeg tørr. Og kald. Nesten hele slekta dro til Øyna Heia. Denne fantastisk fine heia like overfor Herefoss. Bare en time i en lykkelig bil fra Kristiansand. Og som stifinner og gamlis slapp jeg å dra på pulken som inneholdt en skravlete bremsekloss. For mens treåringen gjorde så godt hun kunne for at Stian skulle få mest mulig trim gikk vi andre lett oppover bakkene. Stian ble blaud.  Vi andre føyk utfor bakkene. Isabella knakk virkelig ski-koden denne dagen. Og vel halv-veis gjorde vi som de 7000 andre som nøyt dette flotte stedet. Vi fant en liten bakke hvor også innholdet av pulken fikk herje på små ski sammen med Maya, Lucas og Isabella. Vi mannfolka torturerte noen pølser og vi impregnerte oss selv med røyklukt. Hjemturen gikk mens solen var så lav at vi måtte bøye oss i ærefrykt for dens vakre lange solstråler.  Mens vi nærmet oss bilen som nå var nesten alene på parkeringsplassen sank temperaturen og himmelen skifta farge over Øynastua. Der kan du kjøpe kaffe og vafler mens det er åpen. Det var den ikke nå . Hele Øynaheia gikk mot stengetid i det vi smilende og gjespende kjørte hjemover. Øynaheia leverte igjen. Og vi kan leve lenge med sjisofrene værforhold så lenge slike dager sniker seg inni mellom.

øynaheia_tommetankeroynaheia_0004_Layer 4

 

Den første låten

Tonedøv og rytmesans som en tørketrommel. Min musikalske karriere innebærer kun en nedgradering fra blokkfløyte til triangel i 3. klasse. Det endte der. Som en av de få i verden klarte jeg å lire av meg sure toner på det tildelte triangelet. Men det er meg. Heldigvis har gener og kromosoner tatt en omvei og blindvei og snarvei og highvei når det kommer til barnebarna. På musikkverkstedet på Søm, i regi av fritidsetaten Øst sitter det en liten slektning på 11 år og lager musikk sammen med 3-4 andre instrumenttrakterende jevngamle barn. Det er så kult. De er så gira og de som hjelper de er så flinke. Hill, hill til dem. De lærte om PinkFloyd og DeepPurple og spilte StarWars Theme først. Og så lagde de musikk før kvelden var omme. 3 timer gikk fort for denne gutten i dag. Og stoltere barnebarn skal en lete lenge etter. Snøen smelta rundt han i det han kom hjem. Med seg hadde han musikken de hadde laget i dag. Piano og opptak og sampling og apper. Til sammen ble det musikk som gjorde en musikalsk infantil bestefar litt stolt han også.

Sangen heter LucIver. som jo er helt naturlig valg siden de nå engang heter Lucas og Oliver. På den annen side kommer tittelen muligens opp til redigeringsrådet ved en senere anledning.

Gleder meg til fortsettelsen.

 

 

3 Minnepinner

minnepinner_tommetankerDet er riktig så god lagringsplass i disse pinnene. GigaByte på GigaByte. Det er viktig lagringsplass. De bringer med seg minner som kanskje ellers hadde blitt overskrevet og glemt. Det er ofte de små tingene som gjør at en husker de store. Disse tre minnepinnene har ulik størrelse men inneholder omtrent det samme; En tur tur til Sotåsen i Randesund med yoghurt i sekken. Det mitt lille hode ikke helt hadde tenkt ut i form av logistikk på denne turen var å ta med meg skje eller gaffel som kunne benyttes til inntak av denne yoghurten. Jeg hadde kun husket kniv. Men som man vet så kan en kniv bli til tre “skjeer” eller treskjeer om man vil. En einerbusk måtte dessverre bøte med livet for at disse pinnene skulle komme til verden. De virket og Yoghurten forsvant inn i tre små turkamerater. Dog med en ettersmak av einerbær og kvae. Minnepinnene ble selvfølgelig med i sekken hjem. Det fine med dem er at jeg kan hente frem minnene fra Sotåsen hver gang jeg ser dem. Sotåsen-turen uten skje i sekken er lagret i dem for alltid. Umulig å slette.

sotåsen_minnepinner_tommetanker

2018 var ikke så galt.

otra_tommerrenna_vennesla_tommetankerJeg har ingen nyttårsforsetter bortsett fra at det nye året fortsetter slik det forrige året var. Takk alle dere som har gjort 2018 så bra. Alle dagene i 2018 er nå historie. De er etterpåklokskap og etterpågleder og etterpåminner. Nesten ingen etterpåsorger. Jeg vil tenke på det gode i dag. Dagene som startet for et år siden og ble ferdige i natt har vært gode. For meg sitter 3 hendelser litt mer fast enn andre.

maya og lucy

  1. I Januar og Februar var Maya vekk. Hun var til behandling på GranCanaria. Etter minst 10 år med ME øynet vi et lite håp. Hun tok håpet mitt med seg i det hun satt seg på flyet. Det er lenge siden hun kom hjem nå med håpet mitt i bagasjen. Hun har pakket ut både det og seg selv igjen og minnet om ME blir fjernere og fjernere for hver dag. Maya er Maya igjen. Jeg er stolt av henne og jobben hun har gjort.
  2. Sommeren. 3 måneder uten langbukser. Hele familien fra Nord-Norge ut i sjøen. Hele familien her hoppa i havet sammen med dem. Fantastisk sommer for oss som bor ved havet.
  3. Lysshow på fasaden til Domkirka. En faglig utfordring og en kreativ drøm utenom det vanlige ble virkelig da evnerike folk hjalp meg og Kent i Bigwig. Jeg var med på å skape magisk høytid for tusenvis av Kristiansandere fram mot jul. Det er jeg stolt av.

Og nå er vi i gang igjen. En rolig brettspillnyttårsaften med Gunnar og Wanida og Meg og Maya har glidd over til ny dag, ny uke, ny måned, nytt år. Jeg kan ikke se horisonten av dette nye året, men reisen er i gang.

 

Vakre minutter 1.juledag

Det er bare å ta innover seg. De små stundene. Naturen og lydene rundt deg. Fargene, luften, trærne og stien opp. Himmelen viste oss sitt eget lysshow i kveld. Fra toppen av Sotåsen i Randesund fant vi litt trim for vomma og myrra for sjelen. En lang 1.juledags lunsjbrønsjmiddagfrokost med familien ble toppet med en topptur med Maua. Det er øyeblikk som varer og varmer. Det skal så lite til og det er så fint.

Når julegalskapen senker seg

julegalskapen_tommetankerjulefamilien_tommetankerVi hadde julemiddag og pakkemetta tre hjemme hos oss i år. Det var jul i går og freden senket seg ikke. Den etterlengtede julefreden som jeg har lest om og hørt om og blitt fortalt kom aldri. Julefreden var ikke her før ganske så sent. For jul er en jobb og et Marathoninnslag i året. Juledagen ble en dag i høyt og lavt tempo høyt og lavt. Vi har jo sett den komme og time for time nærmet seg. Vi vet jo hva den innebærer.  I går, mens Rudolf lå i ovnen, ordnet vi mye og fikset masse. Siste liten gaver ble pakket inn og gravlaksen ble betalt i kassa på Meny sånn ca 3 minutter etter de egentlig hadde stengt. Vi huska til og med sennepssausen. En noe dement mor ble besøkt. Hun satt å lo av tre oldebarn som lekte karusell på hennes svingbare fotskammel. Hun skravla og koste seg og pakket opp noen gaver. Det ble litt jul for henne også. Men det er kanskje glemt nå. Reinsdyrsteika nådde 71 graders kjernetemperatur akkurat tidsnok og mens kjøkkeninnspurten gikk i 200 hundre koste gjestene seg med hurtig-laga  gløgg. Under middagen, som var utsøkt god takket være en kone med bedre smak enn meg, lærte tre barnebarn seg at tålmodighet er en dyd ikke vært å overholde. Pakker ble fordelt og nissen kom og en treåring fikk et minne for livet helt til en storesøster avslørte nissens opprinnelse. Og med en selfiestang i en av pakkene til en av gjestene ble resten av kvelden behørig dokumentert.

Takk familien min, jeg fikk som fortjent.

En fin kveld.