jeg brøt en konvensjon

Ikke si det til noen, men jeg har begått en ugjerning. Jeg har overbetalt et barnebarn til å utføre oppgaver jeg ellers kunne ha gjort selv. Det kalles for barnearbeid og er i de fleste tilfeller lovstridig.

Jeg måtte finne ut om jeg er en kriminell så jeg slo opp i store norske leksikon:

Barnearbeid blir definert som arbeid som utføres av barn og ungdom innenfor rammene av en virksomhet. Barnearbeid reguleres i Norge av arbeidsmiljølovens (aml.) kapittel 11. Barn som er under 15 år, skal som hovedregel ikke utføre arbeid.

Det er gjort unntak for kulturelt eller lignende arbeid. (jeg undres på om det å beise en terrasse kan gå inn under kulturelt arbeid). Et annet unntak gjelder lett arbeid (for eksempel visse former for budtjeneste eller rengjøring) for barn over 13 år. Beising er jo lett og hun er 13 om under to år til så det burde være innaførr.

Nærmere regler er fastsatt av Direktoratet for arbeidstilsynet i forskrift om arbeid av barn og ungdom av 30. april 1998 nr. 551.

Restriksjonene i loven forhindrer ikke at barn utfører vanlig arbeid som ledd i en familiesituasjon, så som rydding og renhold av eget rom, klesvask, oppvask, ( beising av terrasser ) og så videre, så lenge arbeidet holdes innen de rammer som følger av et vanlig familieforhold. Slikt arbeid ansees ikke for å være utført i en virksomhet (arbeidsmiljøloven § 2).

Tror kanskje jeg brøt de gjeldende regler. Men hun ble overbetalt og fikk is i pausen.

Den daffe varmen

Strengt tatt var det vel over leggetid for minst ett av barnebarna. Klokka passerte 21.14 når bildet ble tatt. På brygga sitter pappa, besteforeldre og nevø med kjæreste. I fjorden utenfor padler tre barnebarn rundt på et seilbrett fra 70-tallet. Men legging er tungt på slike dager. Den daffe varmen treffer oss alle i lillehjernen og sprer en behagelig tilstand av sommer inn i alle ledd i hele kroppen. Og sommeren vil vi skal vare. “De kan være oppe litt til” sier pappaen fordi han selv ikke har lyst til å røre på seg. Vi har grilla fisk og burgere og pølser i en grill som mangler et bein og gir en ekstra rustikk smak i alt vi lager. Vi koser oss langs havet mens barna koser seg på brettet. Dette er Norgesferie. Kortreist og fin.

Og snart går sola ned og da roper vi dem inn. Men ikke før.

Endelig klem

Vi har vært bortskjemt i en årrekke. Såpass blasert at når bruddet kommer er det merkbart. Med nedkjølt slekt i nord og ledige senger i sør har vi vært velsignet med familiebesøk hver eneste sommer. Nevøer og nieser i fleng kommer klemmende nedover til oss. Men så har den helvetes koronatia ilagt oss klemmerestriksjoner og ufrivillig avstand. Plutselig kom det ikke noen sommer gjester. Og samtidig, i takt med at de nevnte nevøer og nieser blir eldre, blir deres ferieprioriteringer endret. Tenk, så uhørt. Enkelte velger å jobbe og tjene penger om sommeren i stedet for å besøke oss. Andre går bort og blir gravide på mystisk vis. Så denne sommeren har vi sittet og sett ut over havet og lengtet etter trekkfuglene som ikke kom.

Såpass sikre på å ikke få besøk gjorde at vi fikk inn betalende gjester i huset vårt. Hyggelige unge barnefamilier klare til å bli flådd av Kaptein Sabeltann og hans likemenn. Så huset er fornøyd.

Men gjestetørka tok endelig slutt. Vi fikk et etterlengtet besøk. En fullvaksinert slektning uten klemmeforbud kom ned til oss. Og på Aimars brygge like ved Tømmerstø fikk tante Maya sin klem. Den varmet like mye som sola denne dagen.

Med seg hadde nevøen sin vakre kjæreste og hennes silkemyke kosete hund Oliver.

Klemmene kom, sommeren er reddet.

Peace and Grandiosa

En soon-to-be fjortis ble overlatt i våre hender da resten av familien fauk nordover. Han er som fjortiser flest for sine foreldre; til glede og fortvilelse. Denne gleden og fortvilelsen overtok vi besteforeldre de to ukene de skulle være borte.. Vi har fylt frysen med is og grandis og lar han sitte i stummende mørke og spille Fortnite, Minecraft og diverse Bilspill hele døgnet. Vi ser han aldri. Eller det er ikke helt sant. Om han kunne valgt ville han nok hatt det slik. Men vi gjør det litt annerledes. “Ut på tur! Aldri Sur”, roper jeg inn i mørket til han. Han vet det er en del av dealen ved å bo med oss. Tur. Og uttrykket, Ut på tur, aldri sur, er både riktig og galt med tanke på han. Men det burde heller være; Hjem fra Tur – aldri sur. For det er svært sjelden at han roper tilbake; “JIPPI – TUR” når jeg spør om han blir med. Så turen starter ofte litt mutt. Men det er rart hvordan naturen langsomt snur motvind til medvind. Det er godt å være ute. Det er godt å drikke fra bekken. Det er godt å balansere på falne trær. Det er godt å bade i Fivann. Og det er godt å finne ut om grevlingen fortsatt bor i røysa i skogen. Og i går var det farmor og han som dro av sted, inn i skogen og opp og rundt Sotåsen i Randesund. Det er godt å se at en soontobe fjortis også finner fred i naturen. Og når klokka er halv ni på kvelden og sola steiker på hytta er en Grandiosa et fint kveldsmåltid sammen, før han igjen tusler inn i mørket til sin datamaskin.

Et irriterende par venner

Sannhetens time. Paul irriterer meg fordi han går All-In og blir flink til det meste han driver med. Lucas fordi han aldri går All-In og blir flink til det meste han driver med. Og jeg irriterer meg over meg fordi jeg bare går Litt-In og er fornøyd med det. Konkurranseinstinktet mitt forsvant når jeg kom til verden.

Det hele ble veldig tydelig på Karuss i Vågsbygd. Vi skulle spille Frisbee-Golf. I Karuss Skole Diskgolfpark ble virkeligheten stemplet i panna mi. Men først dro vi til Mandal og spilte en runde der. En underlig bane ikke langt fra Sjøsanden. 9 hull den ene veien. Og så de samme 9 hullene tilbake. Bare med ulik TEE (utkastingsplass som jeg kaller det). Paul er flink og har øvd mye så han vant. Jeg har vært med Paul mange ganger og burde vært bedre. Lucas var med for 3. gang og burde vært dårligere. Sammen snakket de om brettenes ulike egenskaper; Speed, Turn, Fade. ” En Driver er ikke det samme som en Putter”, sier Paul. Lucas nikker og skjønner. Jeg ser en annen vei. “Jeg liker å kaste med røde brett”, sier jeg. “You Twat”, sier Paul.

Da må det jo gå som det skal. Taperen Tomm lever opp til sitt rykte. Men jeg slo heldigvis ikke rekorden som er 40 over par. Eller 40 kast mer enn nødvendig – som jeg kaller det.

Når ute er inne og inne er ute.

Makrælen æ kåmen. Da ble det makrell til middag i går. Fiskemiddag i det grønne. Inne i skogen som er inne. Vi har ei i familien; Sa, som flytter ute inn og inne ut. Det ligger i sjela hennes. Hun er født i Thailand. Der er det ikke like mange dører og årstider som hos oss. Skille mellom ute og inne er ikke like stort. Ytterjakker er mangelvare og termometre unyttige. Men nå bor hun på Søm, ikke langt fra oss, sammen med vår sønn og deres tre barn. Hun kommer fra en familie som er flinke med mat, med alt som vokser og gror. Hun har tatt smakene med til oss smakløse nordmenn. Når jeg var liten trodde jeg at grønnsaksverdenen bestod av poteter, gulrøtter og neper. Samt ett og annet kålhue. Men de traff man som oftest på gata. Og når makrellen kom hadde vi stekt makrell og makrellkaker de tre neste månedene. Selvfølgelig servert sammen med langtidskokte gulrøtter og poteter og smelta smør.

Makrellen servers annerledes nå. Svigerdatter dekker bordet med et ukjent antall typer grønplanter som alle kan spises. “Ta et blad fra den planten der ute. Fyll den med makrell, nudler, sitrongress, rabarbra, lime, hvitløk, koriander, mynte og 5-6 ting til og rull det sammen.” sier hun. Og vi adlyder. Og sammen med en saus som er chillimoderert ned til norske ganer er måltidet topp. Smaken er himmelsk. Makrell har aldri smakt så godt.

Og har du en Hosta i hagen, så smak på den. Best i smaken i mai og juni visstnok. Kan bli litt besk når den blir for stor.

les mer her om spiselige hostas: Hostas – How To Grow and Eat This Surprising Edible Plant (ruralsprout.com)

Hvasade? HÆ? . . . .Wasabi

Følelsen av litt for raus porsjon av Wasabi i lillehjernen kan sammenlignes med lykkerus.

Den varer ikke lenge. Den er uventet sterk og den sender et deilig euforisk rush gjennom hele kroppen.

Jeg er så heldig å bli invitert til sushi-bord av og til. I familien min har vi sushi-makere av rang. Det gøye er at de aldri er ferdig med sushien når vi kommer, så selv med 14 tommeltotter på hver hånd blir jeg med på skapelsen av disse fristelsene. Vi sitter rundt bordet og prater med klissete risfingre og jeg forsøker etter beste evne å plassere slanke laksebiter på toppen av en neve ris. At neven min er firkanta og tjukk kan by på utfordringer. Jeg blir heldigvis korrigert av min thailandske læremester. Det er en del av opplevelsen det og.

Ei nese fylt til randen av wasabi er bare finalen av måltidet.

Det er så godt. Takk.

Bestemors hus

Jeg tegnet en gang. Satt på brygga i Valsviga i Korsvikfjorden og tegnet. Det hadde jeg glemt. Men så fant jeg denne i en skuff. Tegningen. Ganske fin egentlig. Brygga var bestemors. Og ovenfor den lå bestemors hus. Et hus med varme. En snill bestemor som spilte kort med oss små. Som var barnevakt når det trengtes. Som satt plaster på ett oppskrubba knær. Som hadde plass til alle. I kjellerrommet hadde hun saft og syltetøy. Ripsbusker og Solbærbusker og epletrær og kirsebærtrær. Hun hadde både hjerterom og husrom, min bestemor. Og hun var smart. Veldig smart. Hun ble rikskjendis en liten stund da hun vant Kvitt eller Dobbelt på NRK hos Gunnar Håberg. Emne; Bibelen. Selv om hun kunne alt i bibelen trykket hun den ikke ned over oss andre. Hun var bare god.

Jeg fant denne gamle tegningen når jeg rydda. Tror jeg tegnet den en gang på 80 tallet. Huset, båten og båthuset finnes ikke lenger. Men minnene er der.

Maya sin bursdagsvandring

En fin måte å ha bursdag på. For min Maya hadde bursdag nettopp. Og vi inviterte ingen og det var ingen som kom. Fordi vi kan bli bøtelagt om vi samler til fest. Akkurat som Erna. Det er rart med bursdager for oss voksne. Vi kan ikke møte venner for å feire. Vi kan ikke samle til lystig lag. Vi kan nesten ikke være flere enn ingen. Kanskje det var derfor hun fikk over 100 bursdagshilsener på Facebook. Det er godt å bli husket på. Selv fikk jeg over 7 hilsener, minst. Men hun fikk mange og så god som hun er prøvde hun å besvare dem alle. Hjerte av gull finnes. Hun har det. Vi hadde kake med vår lille familie. Hun fikk selvtegna kort fra barnebarna og måtte selv rydde inn etter maten.

Og vi gikk en liten bursdagstur. Opp og ned og rundt Sotåsen i Randesund. Verdens fineste lille topp. Så god utsikt ut over havet at tankene kan seile av sted. At roen kan sige inn i gullhjertet og pulsen kan nå nye høyder.

Gratulerer med dagen. Den var fin og den var din.

You Shall Never Walk Alone. I Vågsbygdskauen

Vi tok turen til den høyeste freds plass. Den Lille Prekestolen på Bjørkedalsheia. En til tider saktegående kø beveget seg i skogen denne fine søndagen. You Shall Never Walk Alone sier de i Liverpool. Det kan en også si om Vågsbygdskogen. Folk over alt. På nesten alle stiene. Den Lille Prekestolen er en kortreist opplevelse, og populært turmål, for de som oppsøker følelsen av høydeskrekk. Høyt ned er fortsatt langt opp. På den store Prekestolen i Lysefjorden er det så langt ned at en mister litt følelsen. Det gjør du ikke på den lille. Det er akkurat høyt nok til at jeg blir klam i kroppen. Tenna løsner. Hendene blir hvite, blodet trekker seg tilbake til sikrere områder (helst helt hjem) og det kiler i lillehjernen. Jeg stod innenfor kanten og følte jeg ble dradd utfor. Dette er en opplevelse for de med frykt for fall. Dette er et sted hvor lausbikkjer fort blir lause og ungeflokken fort blir mindre. Men du kommer ikke til å dø alene. Vi stod i kø på denne dagen.

Rent bortsett fra at dette var en anelse spektakulært var turen dit og turen tilbake ganske fin. Opp og ned og att og fram. På fine stier og langs fine Vann. Vågsbygdskogen er godt merket og turmulighetene mange. Men alene er du altså ikke. Da må du gå lengre ut på landet. Og det gjorde vi. En bitteliten avstikker og vi fant en oase i iskanten. Bjorstøtjønn var akkurat tilpasset solen i dag. Flott. Et bål ble til og vår molefunkne tenåringsturkamerat våknet til live.

Den Lille Prekestolen var et passe turmål denne dagen. 5-6 kilometer fram og tilbake fra Auglandstjønn Barnehage.

kart_lille_prekestolen