“Hvoffor feirer vi heroin?”

halloween_skummel_tommetankerPrinsippene raser rundt i en treårings hode. Hun vet det er gøy, men hun vet ikke helt hvorfor. Hun liker å kle seg ut, men har traumer etter en tur på Sørlandssenteret hvor det over alt var edderkopper, skummelheter og smerte og: “masse blo på fålk”, som hun nervøst stotret frem. Først etter lange foredrag og plansjer og overheads begynner det å synke inn i hennes nye hode at denne kvelden kan du gå rundt til husene i nabolaget, banke på, og få gratis godteri. For bak hver en dør står det en bolle med minst 5 kg godsaker til fri avhentelse. Og at alle de med dødsmasker og blod er ikke farlige; “de er jo fålk”, som hun sa høyt til seg selv.

Selvfølgelig tar hun feil her. Hun skulle bare ha vist hvor skumle folk er, men jeg lar henne leve i uvitenhet om akkurat det noen år til. Så når prinsippet med mengder av sukkermetta gratis godteri på en onsdag hadde sunket inn var det OK å kle seg ut og bli med sine storesøsken og en bestefar i periferien.. Og uten å vite det selv ble hun skumlest av alle. For hva gjør vel en nusselig poserende supersøt nysminka 3-årig prinsesse-pony-enhjørning med stjernetryllestav ute i mørket sammen med zombier, hekser og unger med glidelås i blodige ansikt og økser i bakhodet. Hvorfor overlever hun i dette dødsinfernoet som omgir henne. Det har jeg ingen forklaring på , og det ser underlig nok ut til at det kun er meg som er reddest for akkurat henne. I et hus innekledd i edderkopper får hun til og med gå inn på do.

Ser ut til at det bare er bestefar som er redd for henne.

Bedre blir det ikke da jeg bærer hennes korte bein og ei bøtte med godt hjemover i mørket og hun spør;  “Hvoffor feirer vi heroin?”

Tur tar tid med turdirigent på tre.

En liten entertainer på tur tar tid. Når attpåtil fansen ikke er helt med på notene er det krevende for en 3 årig primadonnadirigent. For denne lille 2 kilometersturen tok hele 3 timer. Og Mina hadde regi og kontroll hele veien. Step by step fikk kjørt seg her. Skogen bak Brattvollheia var scenen hennes og trollbabyer og elektriske busker var rolleinnhavere. Siden beina hennes er korte gikk hun ikke på stien, men en meter på siden. Der hvor lynga er høy og einerbuskene krevende. “Det går bra.” sa hun optimistisk til pesimistiske turkamerater. 2 km ble langt denne dagen. Men orkesterlederen var fornøyd. Og det er egentlig det viktigste.

tur_tar_tid_tommetanker2

Vi mista helt bakkekontakten i flere timer.

evje_klatrepark_2_tommetankerDarwins lære om artenes opprinnelse tror jeg på. I alle fall noe av det. For jeg er helt overbevist om at i alle fall tre av oss stammer fra apene. Mine barnebarn kaller et av disse tre individene for bestefar. På Evje falt Darwins pusle-brikker på plass. Hos Tim Davis i Troll Aktiv satte de opprinnelige urinnstinktene inn. Klatring på både høyt og lavt nivå helt samtidig. Lysten til å klatre og krible og skjelve og frykte kom sigende inn. Motstridene nok gikk jeg tilbake til røttene ved å klatre opp i trærne. Med meg hadde jeg to fryktløse lav-vekts barnebarn. Ufattelig gøy å se hvor dristige disse små er. Ei 8 år gammel jente står alene igjen på en plattform og må hoppe alene ut i en 100 meters zip-line tur. Hun imponerte i alle fall meg. Vi var godt sikra hele veien. Fullt klatreskog utstyr. Ikledd seler som fikk bestefar til å se ut som en surra svinesteik tok vi turen opp i tretoppene. Det var rett og slett moro. Nede på bakken gikk Maya og passa på en tre-åring. Treåringen var fotograf for dagen og ropte hele tiden opp til oss at vi måtte smile for fotografen. Akkurat det var litt vanskelig noen ganger. Dinglende 10 meter over hyttetak og stubber.

klatrepark_evje_tommetanker

Lucas er klar for siste spranget i den sorte løypa. Maya står nede og filmer.

En ting gikk opp for meg i dag; I am not to old for this shit.

 

evje_klatrepark_3_tommetanker

Høyt henger hun, men sur er hun ikke.

Min bror er mer glad i Hovden enn meg.

utsikten_Hovden_tommetankerHeldigvis har jeg en bror som er mer glad i Hovden enn meg. Ikke det at jeg ikke liker Hovden. For det gjør jeg. Det gjør kona og det gjør barnebarna. Det har seg slik at vi er glad i Hovden alle sammen. Takket være min bror. Et Hovden med lyng og fjell og bekker og stier. Sommer som vinter. Det er ikke alltid vi er like glade i 30 minus grader og snøføyk, men det hører liksom med det også. Galten, Auversvann, Hovdenut, Sloarås på fine dager og Lundane på vindfulle dager. Lysløypa på kvelden og Remestøylsflotti på dagen. Vasse i myrhull om høsten og se på tissetrengte fjellbjørker. utsikt_Hovden_tissetrengt_bjørk_tommetankerKanskje en middag i sentrum eller en viltbuffet på Fjellstoga. Muligens litt shopping i butikker hvor alt er litt mer eksotisk og alt er litt mer dyrt. Og heldigvis er min bror mer glad i Hoven enn meg. Og uten hans kjærlighet for Hovden hadde ikke vi vært så glade i Hovden. For min bror og hans kone har husvære på Hovden. De har en stue med utsikten på bildet over her. Og denne utsikten får vi låne av og til, sommer som vinter. Utsikten utover Hovden er vakker, og Otra er bare 10 meter fra døra.

Takk bror.utsikten_reiårsfoss_tommetanker

utsikt_til_otra_hovden_tommetankerhusmannsplass_lislefjødd_3_tommetankerutsikt_Hovden_tommetanker

Soleklart regelbrudd.

Det var ampert utenfor huset vårt. I min naivitet tenkte jeg det skulle bli stille etter stormen. Men, nei. Scenene som utspant seg i mørket like utenfor vår ringe bolig var om ikke annet, svært underlige. Og de skapte irritasjon og disputt. “Rødt, grønt lys”, hørte jeg bli ropt ut i nattemørket. Etterfulgt av rykninger og  plutselige bevegelser. Så stille igjen. “Rødt, grønt lys” ble det ropt igjen. På nytt var det plutselig bevegelser. Og så ble det ampert. Tolkningen av lover og framgangsmetoder ble diskutert. Noen foreslo å gjøre det skriftlig. Andre bare lo. Dette var et regelrett overtramp mot spillets regler.

Lydene fortsatte bak meg i det jeg forlot åstedet. Jeg skjønte ingenting. “Rødt, grønt, lys” hørte jeg langt bak meg. Og alt dette skjedde i etterkant av svigerfars bursdag. Hmmm. Kunne det ha en sammenheng? Kunne det være hallusinasjoner etter å ha inntatt Siv sitt magiske middagsmåltid. Man kan bli gal av at slike måltid er over.

familien_tommetanker

Blaud uten badeland

hovdenut_2_tommetankerDet var grått og regn. “Vi er garantert å bli klissklass om vi går på tur i dag.”, sa jeg fornuftig til mine to turvenner; Maya og Lucas. “Skal vi heller gå i badelandet så slipper vi å bli så våte,” fortsatte jeg i all min visdom. Så vi bestemte oss i plenum for å gå til Hovden badeland. På den måten kunne vi i allefall betale for å bli kliss klass. Vi pakka badebukse og store håndklær. Vel fremme stod vi å kikka inn vinduet på en haug med småbarnsfamilier som hadde det moro i sklier og basseng samtidig som de løp og hylte. Ved noen bord satt ei slekt i badetøy og nøt noen feite hamburgere med pommes frites ispedd en sterk eim av klor. Selv fra utsiden av vinduet fornemmer vi høylytt Badelandskaos. Vi så først på alle dem der inne, deretter på hverandre. “Jeg går på kafé”, sa Maya. “Vi går på tur”, sa meg og Lucas. Vi var passelig godt kledd og jeg hadde en liten reservetursekk i bilen. “Vi går mot den klumpen der,” sa jeg og pekte på Hovdenut. “OK”, sa min lille turkamerat. “Vi gjør som vanlig, vi går til vi snur.” “OK”, sa min lille turkamerat igjen. Hovdenut er ikke langt unna, men den er bratt unna. Og i lett regn og lett tåke og lett vind og lett kaldt er det ennå brattere. Men vi skravla og gikk og glemte helt at vi ble kalde og blaute. Han fikk et sitteunderlag inn under jakka, over brystet. Det varmer alltid. Jeg hadde med ekstra sokker i sekken. De funka som votter helt til de og ble blaude. Og vi glemte å snu når vi kom til topps. Vi stoppet opp litt på toppen og så forbipasserende skyer med litt utsikt innimellom. Langt vekke var det snø på toppene. Men det hadde ikke vi. Vi trengte ikke snø for å være kalde. Vi gikk ned på andre siden. Ned og rundt og fant en vei. Vi gikk oss vill. Vi fant oss selv igjen. Vi ringte Maya og en varm bil kom og møtte oss.

Vi ble nok like blaude som om vi hadde gått i Badelandet. Og helt sikkert kaldere. Allikevl smilte vi begge to mer enn om vi hadde vært i badelandet. Vi hadde valgt et sted uten inngangspenger. Uten klor. Uten folk. Et sted med gjørme og glatte fjell. Vi hadde rett og slett hatt det blaut, kaldt og flott.hovdenut_tommetankerhovdenut_3_tommetanker

Gutten i starten av regnbuen

Det sies at det er i enden av regnbuen skatten ligger. Denne gangen var det i starten. Lucas er en utforsker og det er gull verd. Egentlig var dette en jobbe-dag. Han skulle høytrykks-spyle båten som var dradd på land. Og en liten stund var lufta fyllt av skrekkslagne blåskjellunger og furutrærne oversvømt av grønske fra skroget. Men det systematiske er ikke alltid for han. Ikke i dag. Etter hvert ble det  tilfeldig høytrykks-spyling av de nærliggende omgivelsene. Av og til spylte han der han skulle. Av og til ble jeg blaut.

Av og til lagde han en vakker regnbue.

Falkodden eller Polioheim? Ta turen

falkodden_tommetankerFalkodden. Et flott navn. Og den bærer sitt navn med rette. Denne odden var ikke som andre odder. Riktignok er den laget av litt fastland som stikker et stykke ut i et vann, men der slutter vel likheten. Det var en odd odde. En odde hvor en falk kunne bodd.

En soldag i starten av September tok vi turen. Falkodden hadde jeg hørt om men alltid gått forbi. For det er en kort tur. Litt kort for meg alene. Men denne dagen var den akkurat lang nok. Vi hadde med en tre-åring. Og med bein som bare har vokst i tre år er det nok med 2km hver vei. Vi pusta og pesa opp bakkene. Både innpust og utpest. Pust og pest.  Og litt puh! Turen starter innenfor Drangsholt og går langs gamle Høvågvei et stykke. Tveit turlag sørger for at du ikke kan gå deg vill. Det er godt skiltet. Der hvor stien går inn i skogen fra hovedløypa begynner eventyret. 1 kilometer flott sti venter oss. Granskogens mystikk omslutter starten av turen. Stien går senere i fin skog i svinger og opp og litt ned. Riktig en flott sti. Etter hvert glimter det av vann mellom trærne, men langt nede. Vi går videre og jeg venter på den bratte nedstigningen til vannet. Den kom aldri. I stedet for bratt nedstigning så slutta odden. Bråstopp og  5-6 meter rett ned i vannet. Vi stoppa også. Og plutselig gikk det opp for meg. Vi var framme! Vi stod på Falkodden. Vi hadde faktisk gått på den en stund. Midt oppå gikk stien. Med skog og bratte skrenter på begge sider. Falkodden slutta brått. Det stod en Gapahuk der med kjempeustikt over Drangsholtvannet. Fin bålplass og grill. Fantastisk flott. Både for en treåring og en 55 åring og en 11 åring og kona mi og noe som ligna på ei bikkje.

 

Ta turen.

Vel hjemme så jeg på kartet og fikk meg en overraskelse. Vi hadde passert Polioheim. Lurer på hva historien bak det navnet er.

 

 

falkodden_kart_tommetankerher finner du veien; https://www.ut.no/tur/2.21753/

 

 

Jeg er så trøtt.

En 3 åring ser bedende på meg. “Jeg er så trøtt, bestefar.” “Bær meg. ” Selv om jeg ante at trøttheten var i hodet og ikke i beina så løftet jeg henne opp på skuldrene. Vi hadde vært på Falkodden innenfor Drangsholt. 2 km inn fra veien ligger denne flotte plassen. Vi hadde spist pølser og kjeks. Og mens vi andre satt stille og nøt den fine plassen sang og danset denne 3 åringen. Da var det ikke så rart hun trodde hun var trøtt når vi startet turen tilbake. Hun satt på skuldrene omtrent 100 meter. Så satt jeg henne ned. Siden løp hun. Og løp. Trøttheten var borte. Gleden over å snuble. Gleden over å hoppe over røtter og se eikekratt fyke forbi. Gleden ved å se den lille hunden rase av sted. Gleden over å løpe fortere en Famma. Alt dette overtok for trøttheten. Vi med litt lengre bein enn henne slet med å holde følge. Og som et resultat av denne fartsfylte returen sa hun når vi passerte bommen og kom til bilen. “Jeg er så trøtt, bestefar.” Denne gangen trodde jeg henne.jeg_er_sliten_tommetanker

 

 

 

 

Inni hampen!

penger_millionær_tommetankerHan har blitt så gammel nå at det er svært irriterende å tape for han. Tidligere lot jeg han vinne av og til. Jeg gikk med på nye regler og lover i de spillene vi spilte. Lover og regler som var nøye tilpasset hans spill. Lover og regler som nesten garanterte han seier. Det er slik bestefedre gjør. Oppgaven min er å la han få vinne uten at det blir for åpenlyst. Det bygger selvtillit og sikkerhet. Det varte noen år og han vant mange runder med LUDO, Den Forsvunne Diamant og Monopol/Millionær under dette dobbeltspillregimet mitt. Men med tiden ble glunten smartere. Det viste seg at han har talent for mønster og tall. Og det viser seg at han har umenneskelig flaks. Alle disse tilpasningsforordningene er nå borte fra spillbrettene. Nå følges leverandørens regler ned til minste paragraf. Men faen ta. Han vinner nå på egenhånd. Nesten alltid. Og det er det som er så irriterende. Så inni hampen irriterende. Han tar det som en selvfølge. “Hvem var det som vant forrige gang, – bestefar?” spør han. “Du” svarer jeg. Blid med mutt. “Og ganga før der?” fortsetter han. Vi vet svaret begge to, så jeg åpner ikke kjeften. Jeg er ingen dårlig taper der og da. Jeg smiler og gratulerer og ser at jeg kun har 2 hundrelapper og 2 femhundrelapper igjen da jeg lander på hans holtell hvor døgnprisen er 45.000 kr. Jeg ble knust igjen.

Det hender jeg knekker en kvist eller to i skogen etterpå.