Ryggdekning.

maya_i_sofan_tommetanker

Utmattelsessyndrom / Cronic Fatigue Syndrom / Myalgisk Encefalopati. 

“Det finnes i dag ingen dokumentert standard behandling som kan kurere CFS/ME”, sier Helsedirektoratet De mangler ryggdekning. Allikevel tror vi den finnes. Behandlingen som hjelper. Maya og meg. Vi liker ikke å vente.  I følge mange vitenskapstro skal vi i bare sette oss ned og vente. Vi skal drive tilpasning og lindring og venting. Vente til de klarer å få ryggdekning. Mange forskere og leger.

Men hadde du gjort det? Ventet? Hadde du ikke prøvd? Jeg tror du hadde det?

Maya venter ikke. Nå skal hun få ryggdekning. Og jeg som står ved hennes side har sett og opplevd mye som livsledsager til en dame med Utmattelse. Hun har prøvd mye. Kjempet hardt. Mye har ikke virket. Noe har virket litt . Og noe har virket mye. Lightning Process virket ikke som forventet. John of God i Brasil har virket. Og nå startet hun en 9 ukers behandling på spansk øy-jord, på Gran Canaria. Mannen hun drar til heter John Pearsall. Han tar i mot 4 deltakere om gangen og programmet dekker 9 uker. Hver dag. Han er opprinnelig fra Australia, men har utdannet seg i Kina. I 16 år. Litt lenger enn de legene som sier han driver med tull. Men dem om det. Og ikke alle leger er slik. Maya sin fastlege fikk lese om hva denne mannen gjør og hva hans grunnlag er. Denne legen nikket anerkjennende og sa at dette er det hold i. Resultatene til denne mannen som kan mer om ryggen enn de fleste er oppsiktsvekkende. Jeg har selv møtt noen som har hatt behandlingen. Historiene deres er gode. Og nå skal ryggen til Maya under en annen manns hender. Hun blir veldig lenge borte. Jeg kjenner på det. Barnebarna kjenner på det. Siste kvelden før hun dro satt de tett.

Men nå er Maya der. Hele kroppen, hele Maya skal rettes og strekkes og studeres. Og mye trening, – mye. Men også mye alene.

Maya har lyst på besøk mens hun er der. Hun bor i Arguineguin. Det går direktefly fra Kjevik.  Ta turen så blir hun glad.

For de av dere som liker å vite mer om behandlingen, kan lese her; https://cureformecfs.wordpress.com/

Og ja takk begge deler. Helsenorge har ingen behandling, men gjør mye bra allikevel;

https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/396/IS-1944-Nasjonal-Veileder-CFS-ME-Hovedversjon.pdf#page=25

 

Og takk til Robert som fortalte om Tone som fortalte om John som nå trykker på ryggen til Maya.

Engler og kokkodiller

snøkrokkodille_tommetanker

Søvnig steg jeg av bussen etter jobb. Glidelåsen i jakka zippa jeg helt opp til under nesa. Lua på toppen trakk jeg helt ned. Og henda kunne ikke komme dypere ned i lommene. Det snødde sørlandssnø og blåste og tomm hutra. Jeg var nesten hjemme, med vind i tryne og selv med sammenknepne øyne hadde jeg sofaen i sikte. Så innhentet virkeligheten meg. Tre små skikkelser kom mot meg fra andre enden av sletta. “Bestefar!” hørte jeg fra der skikkelsene kom fra. Jeg snudde meg og så bak meg i snøværet. Jeg så til høyre. Jeg så til venstre. Hmmm. Jeg var den eneste andre personen her. “Bestefar!” hørte jeg igjen og la merke til at den minste av de tre kom løpende mot meg like fort som to 40 cm lange bein ikledd altfor tjukk parkdress kan bevege seg. Jeg innså at det var jeg som var bestefar og så sofaen forsvinne i det fjerne. Like etter hadde jeg treengler i ulik størrelse hengende om halsen. Og med snøvind i ansiktet og kalde fingre fikk jeg beskjed om å gå hjem. Men ikke for å være der. For å komme ut igjen med litt mer utetøy på meg. Jeg adlød kommandoen og støtte på de tre slektningene oppe i en nærliggende lekepark.  Snøen dekket alt i støydempende og opplysende hvitt materiale. Vi hoppet og skled og vippet og datt. Vi holdt på der i snøen alt for lenge. Vi lagde snøskilpadder og engler. Vi skrev navnene våre kjempestort i snøen. Og vi fant en Kokkodille. Vi børstet vekk litt av snøen og der var den. Snill, men skummel. Til sist ble vi ropt hjem. Alle fire. Vi fikk ikke lov til å være ute mer. Pappaen hadde kommet hjem.

Litt senere på kvelden satt jeg og så på to par votter og et par hansker som lå og tørket på badegulvet. Jeg smilte. Nå var det sofaen sin tur.

votter_tommetanker

Nissetrengt

nissetrengt_tommetanker

 

Også i år ble jeg nissetrengt på selveste julaften. En gang nisse, alltid nisse. Det er ikke hver dag en får mulighet til å skremme livskiten ut av barnebarna. For jeg har skremt dem etter tur når de var små. Litt ut på kvelden gav jeg beskjed om at jeg måtte ut å nisse. Så jeg forlot det selebre selskap og snek meg ut, tok en total makeover og snek meg inn igjen. De to største la merke til at nissen hadde samme sokker som bestefar i år. En tilfeldighet spør du meg. De ante andre ting enn ugler i mosen. Men dem om det. I år hadde jeg ett nytt skremselsobjekt. Et lite individ på to og et halvt år som enn å ikke har sovet godt etter julaften. Hun fortalte meg om nissen og hvor skummel han var i det jeg returnerte til stua og juletreet. Hun koblet i alle fall ikke det med sokkene. Jeg ble behørig informert om nissen som hadde besøkt dem. Hun får leve i uvitenhet et år til, kanskje to. Men før eller siden er det vel en av søsknene som avslører den nedslående sannheten. Nissen er og blir bestefar. Og faktisk får jeg høre gjennom hele året at jeg er en nisse, fra mange hold. Så nissen finnes. Han heter Tomm og har bursdag i dag.

Solstråle levert på døra

solstrålen_tommetanker

En solstråle på 2 og et halvt år ble levert på døra. Noen vil hevde at en 2 og et halvt år gammel solstråle må være ganske treig. Ikke denne. Lysets hastighet er udiskutabelt. Denne solstrålen skinte inn gjennom ruta og funklet litt i starten før den lyste opp hele ganga og så spredde seg i hele huset. Solstrålen speilet seg i speilene og gjorde verden hvitere. Lyset ble kastet fra lekekassa til legokassa til bokhylla til frokostbordet samtidig som innholdet av lekekassa og legokassa og bokhylla og frokostbordet ble omplassert. Det varte helt til det ble litt mye lys og vi ble helt blendet. Det svei i øynene og vi som besteforeldre ble nesten snøblinde. Bestefar måtte ta ansvar og stenge litt av lyset ute. Begrense det for å sei det slik. Jeg tok solbrillene på og ba solstrålen avgi litt mindre lys. Det var det jeg spurte om, egentlig. For solstrålen hadde henta remedier på barnerommet og fordelt disse strategisk rundt i vår ringe bolig. Matbiter under bordet og smådingser i kroken. Julepynt oppi den gamle tretina. Barnebøker erstattet parketten. Bestefar forsøkte å minske etterarbeidet ved å be denne solstrålen rydde opp noe av det hun hadde spredd. “Kan du ta opp den og legge den på plass?” spurte jeg høflig og pekte på en liten plastdings på gulvet.  Total og umiddelbar solformørkelse var resultatet. Hun så indignert på meg og slo av alle lyseffektene før hun lot plastbiten ligge og gikk inn på rommet sitt for å fordele mer bøker ut over.

Solformørkelser varer heldigvis ikke for lenge.

BunnyBunny. En film fra Lucas Studios

Denne filmen anbefales for familie og venner. Og alle de vi ikke kjenner. Kanskje ikke de minste da den inneholder voldsom spising og en promp. Produksjonen foregikk på gjesterommet. Rekvisittene kom stort sett fra kjøleskapet. Premieren var på badet.  Litt fra en vase i ganga. Hele teamet var i gang i morgentimene i dag. På settet var hele crewet samlet. Lucas og Bestefar. Foran oss stod skuespillerne klare. De hadde lest manus og visste hvordan handlingen var og hva som ventet dem. Tre elefanter. En agurk. En paprika. To tranebær. Og en fryktelig søt kanin. Vi hadde ikke råd til stunt-doubles. Vi hadde heller ikke råd til special effects og 3D manipulering. Paprikaen måtte faktisk spises. Trykk play og filmen kommer til en skjerm foran deg.

lucas_film_tommetanker

Julens magi og roen som aldri senker seg.

 

lucas_juleshow2_tommetanker

Det glitrer i dag. Det glimrer i dag. Netthinner skinner. I øyne til barn over hele jorden. Og skinner barns øyne, skinner mødres øyne skinner fedres øyne skinner besteforeldres øyne. Det er den store kaoskosedagen i dag. Dagen da galskapen senker seg i de tusen hjem. I alle fall for oss som har tre barnebarn i umiddelbar nærhet. I dag er det deres dag. Vi andre skal bare trekke litt i trådene og hjelpe til med logistikken. Julen er anarkiets forunderlige tradisjonsbærer. Ting gjøres til punkt og prikke helt til alt blir helt vilt. Jeg skal sitte å se på og kjenne på. Kanskje splitte min personlighet en gang i løpet av kvelden å bli nisse, men ellers rolig.  Jeg skal se på skinnende lys og skinnende øyne og nyte roen som aldri senker seg. God Jul fra et hus med og uten kaos.

anarchy_bresing_xmas_chaos

 

 

 

Får tankene vekk fra jul.

ventetiden_tommetanker

Det sitter en 10 åring i sofaen bak meg og tvinger tankene vekk fra jul. Han vil ikke tenke på den. Selv om huset er spekka med hentydninger til julen. Han har ingen vonde minner fra jul. Aldri noe galt som har skjedd. Allikevel vil han ikke tenke på at det er julaften i morgen. Han liker jul. Han liker jul veldig godt. Han liker jul veldig, veldig, veldig, veldig godt. Derfor er denne dagen den lengste, og tyngste i året. Og 23. desember har akkurat begynt. Han sitter i sofaen bak meg og ser stille på TV. Han pleier ikke være stille. Jeg ser meg selv i han. For mange, mange år siden satt jeg og fikk tankene vekk fra jul. Lucky Luke og Asterix hjalp meg. De fikk de lange timene til å bli kortere. Den sitrende spenningen og gledesruset han i sofaen prøver å underkue er kraftig. Det klør i knehasene. Det kribler i milten. Det dirrer i øyehulen. Alt er bare spenning. Så det er en bragd det han fyren i sofaen bak meg akkurat nå utfører. Denne morgenen varer mye lenger enn vanlig. Han har jo rett, – solen har snudd og dagen i dag er litt lenger enn dagen i går. Men ikke så mye som han føler det. Og morgenen er lang. Faktisk tar den ikke slutt før dagen fortsetter. Han sitter og får tankene vekk fra jul.

Det er her mitt oppdrag starter. Jeg skal ngjøre mitt samfunns og familieansvar. Jeg skal speede opp tiden for en av dem julen er laget for.

Vi går ut.

God Jul Alle sammen.

utenfra_huset_tommtanker

Sotåsen; Kortreist Topptur med rukla.

sotåsen2_tommetanker

Kanskje Kristiansands korteste fineste tur med dårligst parkering. 3 biler så er det fullt. Sotåsen i Randesund rager hele 84 moh. Det kvalifiserer muligens ikke som høydetrening men vi liker å tro det. Stedet har historie. Stedet er ikke lagt fra der vi bor. Stedet er kjempeflott. Utsikten varer helt til den stopper og står du på oppå den gamle stanga ser du ennå litt lenger. Det må være stille for at Sotåsen skal nytes og helst tidlig morgen eller sen kveld. Det er fri sikt nesten alle veier. Dette er solnedgangen og oppgangens rike  man ser ut på. Fra Ulvøysund til Vestergabet.  I dag gikk turen midt på dagen. For i dag var rukla med. Alle sammen; Isabella, Wanida, Lucas, Gunnar, Stian, Supansa, Semina, Tomm, Elise,  bikkja Mia og telefonen til Elise. Så vi var mange og mye. Bålet kom i gang og Sotåsen bar sitt navn godt mens vi var der. Vi bidro til et nytt lag sot der oppe. Og høydeopphold som skal være godt for lungene tok en annen vending mens svidd pølserøyk la seg som et teppe over den vesle toppen.  Kanskje et vindkast allikevel hadde vært velkomment. Tross røyklegginga av ytre Randesund hadde vi det topp. Til og med telefonen til Elise trivdes der oppe. Og det var godt å ha alle med på tur.

Alle var glade og ingen var sure.sotåsen_tommetanker

Der er slik vi kan like alle ture..

Takk for turen rukla.

sotåsen3_tommetanker

Historikk
Sodåsen og nabotoppen Dolsveden var i seilskutetida kjent som “Randesunds høysåter”, grunnet høydenes form sett fra sjøen. Begge er også gamle veter. På Sodåsen fantes det fra ca 1807 en stasjon for den optiske telegraf.
Sotåsen er en av flere svært like kystmeldehytter langs sørlandskysten, hvor blant andre Høgevarden og Årosveten også inngår. Sodåsen var tidlig på 1900-tallet en vakt- og signalstasjon tilknyttet Kristiansand festning, og byggingen av hytta i 1897 må sees i sammenheng med utbyggingen av festningen, og kystvaktsystemet som ble utbygget i forbindelse med den militære opprustningen før 1905. Forsvaret inngikk kontrakt med
lokalbefolkningen på stedet om vakthold i beredskapssituasjoner. Meldinger ble gitt med kurer/ordonans, etter hvert også med enkle radiosett og telefon.

Hytta på Sodåsen huset nøytralitetsvaktsoldater under 1. verdenskrig. Fra 1939 var det på ny nøytralitetsvakt her, og Sodåsen kunne 9.4.1940 melde det tyske angrepet på Kristiansand. Det tyske Luftwaffe hadde en liten vaktstyrke her 1943-1945. Denne var underlagt Kjevik som flyvarslingspost. Etter krigen var Sodåsen igjen i bruk som kystvaktstasjon.
Den 22. juni 1999 overtok Direktoratet for Naturforvaltning eierskapet for Sotåsen fra Forsvarets Bygningstjeneste. Videre ble det 22. november 1999 inngått en avtale mellom Fylkesmannen i Vest- Agder og Kristiansand kommune, hvor kommunen overtok disponerings- og forvaltningsansvaret for hytta.
Senere har Randesund Historielag hatt ansvar for drift og vedlikehold på vegne av Kristiansand kommune.

Kilde: regjeringen.no

Så du pippippen?

juleshow_tommetanker

Spørsmålet kom fra en 2 åring som så juleshowet i Kristiansand for første gang. For mens hennes storebror hadde juleavslutning på skolen ble jeg satt til å passe på hans to søsken. Ei lita og ei litt større. Hun store har sett juleshowet noen ganger før, men ville se det igjen. Hun lille var nybegynner. “Se pippippen bæsjefar!” sa hun og pekte på stråengelen som begynte å fly. “Det er ikke en pippipp . . ” begynte jeg og hennes storesøster. Men vi fortsatte ikke. Det var bedre å bare se. Både pippipper og engler er fine. Og sammen med mange hundre andre så vi juleshowet levere julestemning til barneøyne. Det var godt. Og vel hjemme fikk den minste fortalt sine foreldre om den skumle, men fine, pippippen.

funkling_tommetanker

Lovens lange arm

maya_hjem_tommetanker

Maya ankom ankomsthallen på Kjevik i går. En lang reise endte her. Hun ble mottatt av lovens lange arm. Trodde jeg. Hva er det nå hun har kjøpt? Hamp-hengekøye? De stod og ventet og speidet i det hennes siste fly-etappe rullet inn og parkerte uttafor. To onkler og ei tante. Jeg stod litt bak og lurte på hva hun hadde med seg i kofferten? Men jeg tok litt feil. Heldig vis var det ikke deres lange armer hun løp inn i, det var mine stutte armer som tok henne i mot. Og god var klemmen. Vi ventet på kofferten, og når den kom tok jeg med kofferten og Maya hjem. Politiet ventet og på en koffert og når den kom tok de den og en fyr med. De skulle sikkert ikke hjem. Vi, derimot,  kjørte til huset på Strømme, gikk ut av bilen og inn med koffertene. Mange historier og mange inntrykk kom ut av Maya og kofferten. Hun har hatt det fint. Hun har hatt det godt i Brasil. Nå er det på tide å ha det godt hjemme også. Julen banker på.