Anton. Konglekameraten.

anton_kongler_tommetankerDet kalles barnearbeid og jeg er ikke stolt av det. Men alt lå til rette og jeg gikk noen omveier rundt mine prinsipper denne dagen. For her kunne jeg utnytte dette  lille menneskets lyst til å kaste ting. Foreldrene hadde allerede advart meg om hans trang til å plukke opp steiner og kaste dem av gårde. Jeg så mitt snitt. Denne muligheten kommer ikke ofte. På hytta har vi nemlig digre furutrær som kaster velsignet kjølig skygge på hytta disse varme sommerdagene. Resten av året kaster de forbanna uvelsigna kongler ned på bakken. Over alt. Og følelsen av å løpe barbeint på gresset og på svabergene stilner kjapt i det du trør på ei utsprunget kongle. XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX

Jeg klarte derfor å snu lille Antons fokus fra stein til kongler og snu hans kasteretning fra innover plenen til ut over gjerdet og ut i havet. Plopp, plopp, plopp.

Han stod der sikkert en halv time og smilte og kastet. Jeg forte han med kongler.

Det er nå bedre å gå barbeint på hytta.

Takk Anton.anton_kongler2_tommetanker

 

Forplantningens gleder

blomster2Hytta blomstrer igjen. Sent med ufattelig flott og godt. Min kone er en blomst men hun er gift med en grønnsak så hun velger å pynte litt ekstra i sommermånedene på hytta. Og i går kveld løyet vinden og tempen steg. Vi grep øyeblikket. Vi koste oss utenfor med potter og jord og hønepøne og planter fra Hageland og Plantasjen. Det ble fint. Og er det noen vi kjenner som passerer vår lille odde i Korsvikfjorden er dere velkommen inn for å se. Grønnsaken er der fortsatt, mens min kone har fått konkurranse fra andre blomster.

blomster1blomster4blomster3blomster5

De tok med seg sommerfølelsen

sommer_tommetankerVi er heldige vi to. Maya og meg. Vi sitter her på hytta på en sommer som tar hevn over sommeren i fjor. I 2018 begynte shortsværet tidlig og varte lenge. I 2019 er shortsen kun tatt på ved feiltak. Men vi er heldige. Sommeren kom med fly fra nord. Søstrene Oda og Ragnhild kom ned for å besøke oss. Vi er tilfeldigvis onkel og tante til disse to. Sannsynligvis er det derfor de kom til oss. Og selv om været ikke tror det er sommer så tror Oda og Ragnhild det. Og de bringer varme til hytta. Til en forblåst Valsvikodde i Korsvikfjorden. De kom med sol på en overskyet dag.

Vi er rett og slett heldige.

Og Ja. Bildet blir bedre uten meg.

Privilegium familium

litt_uklar_tommetankerVårt tidligere så høye speil er nå langt nok. Langt nok til at tre vakre damer kan få sin bekreftelse. “Lange speil på vegg der. Hvem er den styggingen i døråpningen her?” Svaret er nok meg. Jeg kan ikke helt matche disse tre. Og speilet smiler ikke tilbake til meg slik som det gjør til disse. Men det er godt å se allikevel. Gjestene. For vi har fått besøk igjen. Ragnhild og Oda gir oss den ære at de kommer sørover til oss. Det er et privilegium for en onkel og tante å få slikt besøk. Det gjør sommeren finere og varmere, selv på en sommer som denne.

LIVE! NoName og de som ikke hadde noe navn.

band_lucas

Gymsalen oste av stolthet. Både fra scenen og salen. Det var avslutningskonsert for to band på toppen av Søm. Betegnende nok kalte det ene bandet seg NoName mens det andre ikke hadde noe navn. Fritidsetaten Øst har hatt bandkveld hver torsdag gjennom vinteren og våren. På toppen av Søm har barnebarnet på 12 gått på bandøving. Han spiller keyboard til vanlig, men spiller også bass om det trengs. Sammen med andre gutter og jenter spiller de, øver de og lager musikk. Flinke ledere lærer vekk noen knep og viser dem takt og tone. Han gleder seg til hver øvings-dag. Unntatt til denne. Nå gruet han seg. Til, for aller første gang, å opptre på en scene. Til å spille låtene de har øvd på for et publikum. Det var sikkert 100 stykker i salen. Foreldre, søsken, besteforeldre, klassevenner og venninner. Og mens bandet dirret av nervøsitet satt vi og dirret av stolthet og forventning. Det ble en skikkelig god opplevelse. Bandene leverte varene i sin deby-konsert. De kom seg heltonet gjennom og gjorde seg fortjent til applausen. Det tindret i øynene til foreldrene. Tror det tindret litt i øynene til noen av jentene på første rad også. Jeg er bestefar, men det tindret jommen meg i mine øyne også. Vi er akkurat nesten like stolte av Lucas som han er av seg selv etter konserten.

Bra levert! Vi gleder oss til neste. Takk til Fritidsetaten som driver dette.

Vi grodde skjegg på Geitåsen

geitåsen2_tommetanker

En anbefalt tur for små bein. Akkurat lang nok opp og litt kortere hjem. Tveit Turlag merker løypene godt så det er lett å finne akkurat den turen som passer deg. Vi parkerte inne ved fotballbanene på Solsletta i Tveit og tok grusveien opp den bratteste kneika. Som de geitene vi er grodde vi et skikkelig bukkeskjegg i løpet av runda. Med en 4 åring, med storesøster, på tur går vi like mye bakover som sidelengs og fremover. Der er jo det som er tur. Opplevelser underveis. Sporadiske sommerfugler og nyutsprungne granskudd undersøkes grundig på vår ferd. Og alle blåmerkene som viser oss vei skal berøres. Storesøster klarer jobben selv mens lillesøster må løftes opp for å ta på malingsflekken. Storesøster kom til 67 merker på vår runde. Hvilket betyr at bestefar og Famma måtte løfte den lille melsekken opp i lufta 67 ganger underveis. Vi gikk oppover og oppover til vi ikke gikk oppover lengre.

geitåsen5_tommetankerDa var vi på Geitåsen, 177 meter over havet og med utsikt til Varoddbrua og forbi. En perfekt plass for å nyte litt vann, kjeks og frukt. I bål-sesongen er det og et fint ildsted der. På turen nedover igjen passeres et av Ole Høilands hjemmesteder.

geitåsen4_tommetanker

Geitåsen er akkurat passe når beina bare er en halv meter lange. Og har du ikke korte bein med deg er valgene mange

Takk for turen.

https://turloyper.files.wordpress.com/2019/05/2019-04-06b_til-topps2019_a5.pdf

Skapelsengsberetningen

skapenseng_tommetanker

Dette er en skapelsengsberetning. Et drama om en seng i et skaps opprinnelse. En køyeseng ble solgt på Finn og en ny skapseng kjøpt på moblene.no i Grimstad. Og i deres utstilling hadde de en seng som var innebygd i en vegg. I min idiotiske iver pekte jeg på den og sa til Maya. “Var ikke den kul?”.  . . . . Av og til bør jeg tenke konsekvens før jeg åpner kjeften.

“Sånn må vi lage!”, sa Maya glad. Det er kona som er interiør her i huset. Jeg er bare ør. Og slik ble det. Vegg med innebygd seng omgitt av innebygde skap var i emning. Hos IKEA kjøpte vi skap uten dører. Verken IKEA eller jeg så dette komme.  Vi omringet skapsengen med skap. Først fikk vi hjelp av en snekker som ikke var snekker. Han sa han var møbelsnekker. Han løy. Alt han satte opp måtte vi rive etterpå. Vi fant han på MittAvbud.no. Etter at han mista jobben kom en til som sa han var møbelsnekker. Denne gangen stemte det. Men han hadde vondt i ryggen så ting tar tid. Kona peker og forteller og skapelsen er i gang. Det blir riktig fint uten min innblanding. Kanskje akkurat derfor. En vegg blir til. Og veggen inneholder masse skap og en seng. Maya beiser og maler og fikser. Jeg bare ser. Nyansene blir justert. Om et par år er sikkert rommet ferdig. For skapelse tar tid. Carlsen og Fritzøe er snart tomme for tapetprøver og små maleprøvelapper. Det er lenge siden Fargerike gikk tom. Men Maya står på. Hun som har ME i kroppen og lå rett ut for et par år siden. Hun er en del av skapelsen hun og. Det er gøy og se, og det blir et fint rom.

skapelsen3_tommetanker

Kosefilla . . .

kosefilla_2019_tommetanker“På tide å krype til køys nå”, sier jeg forsiktig. Klokken har passert åtte og det er sengetid for alle 7 åringer. Jeg er mild og myk i stemmen. Litt fordi hun ser så trøtt ut og jeg ønsker ikke å vekke henne helt. Men mest fordi jeg er redd. Jeg  ønsker ikke å irritere henne. Jeg vet ikke om hun er farlig og kan angripe. Som en sovende bjørn, sleip slange eller en listig skorpion. Men jeg vet hun er på vakt og skeptisk mot fremmede. Jeg kunne ha båret henne til sengs men så er det dette med personlig kontakt og berøring hud mot hud. Smittefaren er ennå ikke avklart og jeg vet ikke om mitt immunsystem ville taklet å møte henne uten det korrekte verneutstyr. Jeg spiser både blåbær og drikker Chaga så immunsystemet mitt er sterkt, men ett sted går jo grensen. Jeg sier forsiktig igjen; “På tide å krype til køys nå, hun som tok deg med har allerede lagt seg.” Kosefilla henger der litt til. Ventende. Det er akkurat som den ser på meg og lurer på om den skal spise meg på vei inn til eieren. Så går det en liten bevegelse gjennom den. Det går et rykk gjennom meg. Den strekker seg i hele sin lengde før den stille glir ned på gulvet og smyger seg over dørkarmen og inn i soverommet til barnebarnet. Der krøller den seg sammen ved siden av barnebarnet mitt og sovner.

Ser ut som de koser seg.

Kosefilla

kosefilla_2019_tommetanker

“På tide å krype til køys nå”, sier jeg forsiktig. Klokken har passert åtte og det er sengetid for alle 7 åringer. Jeg er mild og myk i stemmen. Litt fordi hun ser så trøtt ut og jeg ønsker ikke å vekke henne helt. Men mest fordi jeg er redd. Jeg  ønsker ikke å irritere henne. Jeg vet ikke om hun er farlig og kan angripe. Som en sovende bjørn, sleip slange eller en listig skorpion. Men jeg vet hun er på vakt og skeptisk mot fremmede. Jeg kunne ha båret henne til sengs men så er det dette med personlig kontakt og berøring hud mot hud. Smittefaren er ennå ikke avklart og jeg vet ikke om mitt immunsystem ville taklet å møte henne uten det korrekte verneutstyr. Jeg spiser både blåbær og drikker Chaga så immunsystemet mitt er sterkt, men ett sted går jo grensen. Jeg sier forsiktig igjen; “På tide å krype til køys nå, hun som tok deg med har allerede lagt seg.” Kosefilla henger der litt til. Ventende. Det er akkurat som den ser på meg og lurer på om den skal spise meg på vei inn til eieren. Så går det en liten bevegelse gjennom den. Det går et rykk gjennom meg. Den strekker seg i hele sin lengde før den stille glir ned på gulvet og smyger seg over dørkarmen og inn i soverommet til barnebarnet. Der krøller den seg sammen ved siden av barnebarnet mitt og sovner.

Ser ut som de koser seg.

Hurra for 17. Maya og Mina

 

En 4 årings fornemmelse for 17. mai ble innfridd. Jeg kjenner hennes glede over dagen på min gamle kropp. Sliten er jeg. Etter bytur og skoletog og jubelrop og is og gøy. Etter sekkeløp og potetløp og fiskedam og støy. Men det er selvforskyldt. Jeg ble med på reisen til denne 4. åringen. Vel hjemme skulle vi slappe av litt. Men da repeterte denne 4 åringen hele skoletoget. Minutt for minutt. Tålmodigheten fikk seg en ny test. Dette er muligens den første 17 mai hun husker og det er en 17 mai jeg vil sent glemme. Maya var i full fart hele dagen. Mina i enda større fart. Det var i alle fall deres dag den dagen.

skoletoget_minutt_for_minutt