Bestemors hus

Jeg tegnet en gang. Satt på brygga i Valsviga i Korsvikfjorden og tegnet. Det hadde jeg glemt. Men så fant jeg denne i en skuff. Tegningen. Ganske fin egentlig. Brygga var bestemors. Og ovenfor den lå bestemors hus. Et hus med varme. En snill bestemor som spilte kort med oss små. Som var barnevakt når det trengtes. Som satt plaster på ett oppskrubba knær. Som hadde plass til alle. I kjellerrommet hadde hun saft og syltetøy. Ripsbusker og Solbærbusker og epletrær og kirsebærtrær. Hun hadde både hjerterom og husrom, min bestemor. Og hun var smart. Veldig smart. Hun ble rikskjendis en liten stund da hun vant Kvitt eller Dobbelt på NRK hos Gunnar Håberg. Emne; Bibelen. Selv om hun kunne alt i bibelen trykket hun den ikke ned over oss andre. Hun var bare god.

Jeg fant denne gamle tegningen når jeg rydda. Tror jeg tegnet den en gang på 80 tallet. Huset, båten og båthuset finnes ikke lenger. Men minnene er der.

Maya sin bursdagsvandring

En fin måte å ha bursdag på. For min Maya hadde bursdag nettopp. Og vi inviterte ingen og det var ingen som kom. Fordi vi kan bli bøtelagt om vi samler til fest. Akkurat som Erna. Det er rart med bursdager for oss voksne. Vi kan ikke møte venner for å feire. Vi kan ikke samle til lystig lag. Vi kan nesten ikke være flere enn ingen. Kanskje det var derfor hun fikk over 100 bursdagshilsener på Facebook. Det er godt å bli husket på. Selv fikk jeg over 7 hilsener, minst. Men hun fikk mange og så god som hun er prøvde hun å besvare dem alle. Hjerte av gull finnes. Hun har det. Vi hadde kake med vår lille familie. Hun fikk selvtegna kort fra barnebarna og måtte selv rydde inn etter maten.

Og vi gikk en liten bursdagstur. Opp og ned og rundt Sotåsen i Randesund. Verdens fineste lille topp. Så god utsikt ut over havet at tankene kan seile av sted. At roen kan sige inn i gullhjertet og pulsen kan nå nye høyder.

Gratulerer med dagen. Den var fin og den var din.

You Shall Never Walk Alone. I Vågsbygdskauen

Vi tok turen til den høyeste freds plass. Den Lille Prekestolen på Bjørkedalsheia. En til tider saktegående kø beveget seg i skogen denne fine søndagen. You Shall Never Walk Alone sier de i Liverpool. Det kan en også si om Vågsbygdskogen. Folk over alt. På nesten alle stiene. Den Lille Prekestolen er en kortreist opplevelse, og populært turmål, for de som oppsøker følelsen av høydeskrekk. Høyt ned er fortsatt langt opp. På den store Prekestolen i Lysefjorden er det så langt ned at en mister litt følelsen. Det gjør du ikke på den lille. Det er akkurat høyt nok til at jeg blir klam i kroppen. Tenna løsner. Hendene blir hvite, blodet trekker seg tilbake til sikrere områder (helst helt hjem) og det kiler i lillehjernen. Jeg stod innenfor kanten og følte jeg ble dradd utfor. Dette er en opplevelse for de med frykt for fall. Dette er et sted hvor lausbikkjer fort blir lause og ungeflokken fort blir mindre. Men du kommer ikke til å dø alene. Vi stod i kø på denne dagen.

Rent bortsett fra at dette var en anelse spektakulært var turen dit og turen tilbake ganske fin. Opp og ned og att og fram. På fine stier og langs fine Vann. Vågsbygdskogen er godt merket og turmulighetene mange. Men alene er du altså ikke. Da må du gå lengre ut på landet. Og det gjorde vi. En bitteliten avstikker og vi fant en oase i iskanten. Bjorstøtjønn var akkurat tilpasset solen i dag. Flott. Et bål ble til og vår molefunkne tenåringsturkamerat våknet til live.

Den Lille Prekestolen var et passe turmål denne dagen. 5-6 kilometer fram og tilbake fra Auglandstjønn Barnehage.

kart_lille_prekestolen

Nesfjellet Alpin kan anbefales når gamle og nye kunster skal få liv. Og takk til Oddersjås Alpingruppe.

Dagen var kommet. Jeg skulle utfordre lårhalsens styrken og finne bristepunktet til både høyre og venstre leggbein. Samtidig skulle to barnebarn oppleve slalombakkens gleder for første gang. De er nå store nok til at de kan bruke sine foreldres utstyr. Lite brukt har det opptatt plass i boden i mange år. Men nå var det oppvåkning av ski og bindinger. Jeg lånte utstyr i smittevennlig skibod. Vi var på Nesfjellet Alpinsenter , like ved Hallingdal et sted. Blå, himmel, hvite skyer og hvit snø. Gudd å fint. Eget skitrekk til oss søringer som ikke kan forskjellen på høyre og venstresvinger. Jeg dro langt tilbake i hukommelsen i min idrettskarriere denne dagen. Av en eller annen misoppfattet grunn meldte jeg meg inn i Oddersjå sin Alpingruppe i en alder av 14. Tenåringsdum som jeg var slo det meg ikke at Kristiansand ikke er skisportens vugge. Det gikk hele to år før akkurat det slo meg. Men vi hadde det gøy. Opp og ned til Hovden i en falleferdig klubb-buss som til slutt også brøt sammen. Vi stod på ski til vi sovna. Og enkelte ferdigheter sitter ennå igjen i en gammel skrott.

Basics kan jeg og det var det en stolt bestefar klarte å bringe videre til disse to denne dagen. Etter noen timer i opplæringsbakken satt svingteknikken godt nok til at vi tok trekket til topps.

Aking i Vabua. Med livet som innsats

Kamikaze er et dekkende ord for dagens utflukt til akebakken. En skal helst ikke ha benskjørhet eller sunn fornuft i Vabua. Der er det dødsforakt, en fandenivoldsk innstilling og et ukritisk forhold til fart som gjelder. Vi tok med oss to som liker aking til Lunds store akebakke; Vabua. Vi var ikke alene for å seie det slik. Hele bakken var full av targets. Og når det er anarki som gjelder var vi ikke sene om å be. Vi hev oss utfor i det vi så en åpning i folkehavet. Åpningen forsvant mens vi nådde toppfart og mistet all kontroll på vei ned. Både unge og gamle skvatt ut av løypa og unngikk med nød og neppe hofteleddsbrudd og himmelfart.

Det var moro og vi opplevde sikkert mach2 i bunnen av bakken. Snøen og kulden holdt forholdene supre. Vabua kan anbefales, men regn med at skademeldinger må skrives ut.

“Så det gikk bra?”

Jeg havna på akutten i går. Skulle egentlig bare til legen men så havna jeg altså på akutten med hjertet. Jeg ringte selvfølgelig hjem til min kone. “Sier du det”, sa hun, lett i stemmen. “Hmmm?” fortsatte hun og la på.

Det viste seg jo senere etter et utall prøver at det ikke var så galt, men føre var er jo alltid lurt.

Det hadde tydeligvis også min kone tenkt.

For da jeg litt uventet for henne, dukket opp i god behold hjemme, hadde det skjedd store forandringer.

Huset var ominnredet. Nytt bad. Alt verktøyet var solgt unna. Tøyet mitt var hos Fretex. Hun hadde fått seg en fin ny boble frakk av den dyre sorten samt en fin liten pynte hund.

“Så det gikk bra”, spurte hun, ikke like lett i stemmen.

Rent bortsett fra det er jo alt dette vrøvl. Kun avspilt i mitt hode.

Sannheten er jo at hun var bekymret. Det gikk fint med meg. Jeg kom hjem. Og av og til passer vi Gismo. En uderlig liten hund min sønn eier.

Er det noen snille barnebarn her?

Det var det de forventa at nissen skulle si. Det er jo det han alltid har sagt. I 10 år har jeg selv gått glipp av nissens ankomst. Jeg har gått ut etter middagen, kledd meg i selvkløende nissemaske og nissedrakt fra Europris. Så har jeg banket på døra og sett lyset fra barna der inne. De smiler og er skremt på samme tid. Innefra nissemaska har jeg sett litt av omgivelsene i stua. Nissemaska er ikke akkurat perfect fit. Men det har vært til nå. I år forventet de at jeg skulle komme inn som nisse igjen, så jeg spurte naboen om en tjeneste. En noe forfippet samling barnebarn så at nissen kom med pakker. Han landet på verandaen og banket på. Og det mens bestefar var inne sammen med dem.

Er det noen snille barn her? spurte nissen.

Jaaaaaaaaaaaaaa.

Tror de voksne har vært snille også. Vi fikk gaver alle sammen.

Jul på Skatollet

Det mørkner langsomt mot jul. Omsluttet av kompevær gjør vi det koselig inne. Og det er ikke så lett når utgangspunktet er et lite nøttetroll, noen bevertrær en innavla gullhjortelg samt et par glassengler og en albino julestjerne, samt et gulljuletre i noe som neppe er CO2 nøytralt. Hvordan kan dette ukoseligjøres? Men vi klarte det. Eller det er vel muligens ikke undertegnede som er den største stemnings-skaperen. Det er nok min bedre 3/4 del. Men jeg bidrar. Jeg går inn i skogen og røver beverens ferdigbarka pinner. Jeg står med drillen og gjennomhuller kongler og bjørkeskiver. Jeg raider naboens busk som ser ut som den har små snøball-bær. Og jeg står inne i mitt lille walk-in-closet-verksted og skrur og sager. Til slutt blir det overlatt Maya. Hun har det i seg. Det å gjøre det koselig. Og jeg har det i meg å synes det er koselig uten helt å vite hvordan hun får det så fint. Så julen titter forsiktig frem hos oss også.

Luke nummer 5

Oh lykke. Så deilig å glemme av og til. En hel dato glemt. En hel luke. I dag kom jeg på at jeg skulle åpne luke nummer 5. Ja jeg, gamle fyren, har egen julekalender. Det kan jeg takke min snille kone for. Hun overrasket meg med en luksus lakriskalender. For ja, jeg liker lakris. Og dette er Rolls Roysen blandt lakrisene. Nam.

Og her kommer lykkelig glemsomhet inn. For i det jeg åpner opp luke 5 myser jeg over til luke 4. Satan! Jeg glemte den i går. Oh, lykke. Dobbel dose lakris i dag.

Lykkelig glemsom.

Og takk Maya. Julekalender er fortsatt gøy.

Misvisende fra Dyreparken

Et strålende tilbud fra Dyreparken nådde våre gamle ører. Barnebarn kan ta med seg en bestefar eller mor gratis som følgesvenn / ledsager. “Så fint!” tenkte jeg. For jeg er glad i Dyreparken og har ofte hatt lyst til å følge med de små men siden det er en dyrepark så er den jo også ganske dyr. Litt for mye penger for en som ikke har så mye. Men så kom dette fine tilbudet; Besteforeldre gratis i følge med barnebarn med årskort. Så jeg gikk. Smilende inn i billettluka og ble smittevernsregistrert og fikk min egen bestefar-billett. Vi trasket inn forbi en smilende billettkontrollør. Jeg kikket ned på billetten. ?????????????????? Der leste jeg; DYR Ledsager. Men? Jeg kom jo gratis inn? Skjønner ingenting? Jeg måtte ha fått feil billett for jeg syntes vitterlig at jeg var en billig ledsager.

Jeg skjønte først hva meningen med denne beskjeden var da vi forlot Dyreparken 4 timer senere. For jeg glemte et øyeblikk at vi var i den dyre parken samtidig som vi var i dyreparken. Alt er kanskje ikke så dyrt men det er mye, og mye blir fort dyrt.

Jeg var ikke en DYR ledsager. Jeg var ledsager til en som var dyr. Dyr i drift.