Kosefilla . . .

kosefilla_2019_tommetanker“På tide å krype til køys nå”, sier jeg forsiktig. Klokken har passert åtte og det er sengetid for alle 7 åringer. Jeg er mild og myk i stemmen. Litt fordi hun ser så trøtt ut og jeg ønsker ikke å vekke henne helt. Men mest fordi jeg er redd. Jeg  ønsker ikke å irritere henne. Jeg vet ikke om hun er farlig og kan angripe. Som en sovende bjørn, sleip slange eller en listig skorpion. Men jeg vet hun er på vakt og skeptisk mot fremmede. Jeg kunne ha båret henne til sengs men så er det dette med personlig kontakt og berøring hud mot hud. Smittefaren er ennå ikke avklart og jeg vet ikke om mitt immunsystem ville taklet å møte henne uten det korrekte verneutstyr. Jeg spiser både blåbær og drikker Chaga så immunsystemet mitt er sterkt, men ett sted går jo grensen. Jeg sier forsiktig igjen; “På tide å krype til køys nå, hun som tok deg med har allerede lagt seg.” Kosefilla henger der litt til. Ventende. Det er akkurat som den ser på meg og lurer på om den skal spise meg på vei inn til eieren. Så går det en liten bevegelse gjennom den. Det går et rykk gjennom meg. Den strekker seg i hele sin lengde før den stille glir ned på gulvet og smyger seg over dørkarmen og inn i soverommet til barnebarnet. Der krøller den seg sammen ved siden av barnebarnet mitt og sovner.

Ser ut som de koser seg.

Kosefilla

kosefilla_2019_tommetanker

“På tide å krype til køys nå”, sier jeg forsiktig. Klokken har passert åtte og det er sengetid for alle 7 åringer. Jeg er mild og myk i stemmen. Litt fordi hun ser så trøtt ut og jeg ønsker ikke å vekke henne helt. Men mest fordi jeg er redd. Jeg  ønsker ikke å irritere henne. Jeg vet ikke om hun er farlig og kan angripe. Som en sovende bjørn, sleip slange eller en listig skorpion. Men jeg vet hun er på vakt og skeptisk mot fremmede. Jeg kunne ha båret henne til sengs men så er det dette med personlig kontakt og berøring hud mot hud. Smittefaren er ennå ikke avklart og jeg vet ikke om mitt immunsystem ville taklet å møte henne uten det korrekte verneutstyr. Jeg spiser både blåbær og drikker Chaga så immunsystemet mitt er sterkt, men ett sted går jo grensen. Jeg sier forsiktig igjen; “På tide å krype til køys nå, hun som tok deg med har allerede lagt seg.” Kosefilla henger der litt til. Ventende. Det er akkurat som den ser på meg og lurer på om den skal spise meg på vei inn til eieren. Så går det en liten bevegelse gjennom den. Det går et rykk gjennom meg. Den strekker seg i hele sin lengde før den stille glir ned på gulvet og smyger seg over dørkarmen og inn i soverommet til barnebarnet. Der krøller den seg sammen ved siden av barnebarnet mitt og sovner.

Ser ut som de koser seg.

Hurra for 17. Maya og Mina

 

En 4 årings fornemmelse for 17. mai ble innfridd. Jeg kjenner hennes glede over dagen på min gamle kropp. Sliten er jeg. Etter bytur og skoletog og jubelrop og is og gøy. Etter sekkeløp og potetløp og fiskedam og støy. Men det er selvforskyldt. Jeg ble med på reisen til denne 4. åringen. Vel hjemme skulle vi slappe av litt. Men da repeterte denne 4 åringen hele skoletoget. Minutt for minutt. Tålmodigheten fikk seg en ny test. Dette er muligens den første 17 mai hun husker og det er en 17 mai jeg vil sent glemme. Maya var i full fart hele dagen. Mina i enda større fart. Det var i alle fall deres dag den dagen.

skoletoget_minutt_for_minutt

 

Gratulerer med dagen fra me, ME og Maya

maya_ME_me_tommetanker

Gratulerer med gårsdagen og gratulerer med dagen. Sliten, tilfreds og helskinnet kom vi hjem i går kveld. Maya og meg. 17. mai kan være en utmattende opplevelse. Dagen ble  innholdsrik til en dag å være. Men så var det jo nasjonaldagen som ble feiret i verdens rikeste land. Min kone har ME og min svigerdatter har ME. Mens jeg er bare meg, – me. På mange nasjonaldagsfeiringer var det nesten bare jeg som feiret den av oss to. Å starte en utmattende dag med utmattelse er vanskelig. ME / CFS kneblet min kone i mange år. Da er det med en underlig følelse av glede og tristhet jeg tar et bilde i den vakre parken ved vår vakre domkirke på den vakreste dagen i året av to vakre damer. Min kone og min svigerdatter. Maya har blitt nesten helt frisk av sitt utmattelsessyndrom. Det gleder meg å se henne løpe etter barnebarna i skoletoget. Se henne rydde plass i restauranten til oss, og senere på kvelden lage stor familiemiddag til alle. Samtidig sitter svigerdatter der med ME og kan ikke løpe etter sine barn i skoletoget eller bli med til skolefeiring med fiskedammer og sekkeløp. ME knebler henne nå. Det er trist. Hun starter denne deilige dagen med kun halvladede batterier. Rekkeviddeangsten er alltid der. Men vi kan dette med ME i vår familie. Og vi forsøker å hjelpe der vi kan. Vi kom oss helskinnet gjennom 17. mai. Arbeidsfordeling og rødvin gjør underverker. Og med en Maya som gjør ting jeg ikke trodde hun kunne blir dagen fin. Alle sovnet med et smil om munnen.

Gratulerer med dagen. Gratulerer med alle gode dager.

finn_maya_tommetanker

Finn Maya?

Å leve i nuet.

mamma_tommetanker

Min mor husker ingenting nytt lenger. Hun som hentet saft til meg når jeg var liten og tørst. Hun som smurte matpakken min. Hun som la teppe over meg når jeg var kald. Nå legger jeg et teppe over henne fordi hun er kald. Hun sitter i stolen og hun kjenner meg igjen. Men det er ikke så mye hun husker lenger. Hun lever i nuet. Hun smiler når jeg kommer. Hun sitter og ser på TV, men glemmer fort hva hun ser. Hun husker nesten ingenting av det som skjer rundt henne. Hun som var kryssordmester.  Når jeg kommer på besøk spør hun om jeg bor på hytta. Hun husker den. Noen gamle minner sitter fast. Jeg svarer at vi ennå ikke har flyttet ut på hytta. Den vesle hunden jeg har til låns hopper opp i min mors fang og hun koser med den mens hun igjen lurer på om jeg har flyttet ut på hytta. Jeg svarer at det er ennå litt for kaldt til at vi flytter ut på hytta. Vi venter til det blir varmere. Den lille hunden koser seg i fanget. Min mor koser seg.

mia og min mor_tommetanker

Så går jeg ut på kjøkkenet og vasker opp noen glass. Jeg vanner noen planter før jeg går inn til henne igjen med litt drikke, jeg finner også frem noe hun kan spise. Hun kommer ikke så lett opp av stolen lenger. Kroppen er svak. Hun blir glad for et glass Biola og spør om jeg bor på hytta. Jeg sier at vi snart skal flytte ut. Så forteller hun meg om Bergen og den fine skoleveien hun hadde. Gjennom parken med all den flotte blomstrende Rododendronen. Og om hennes bestefar, min oldefar, som var smed og hadde laget gjerdet rundt akkurat den parken i Bergen. “Så flott”, sier jeg. “Så fin skolevei du må ha hatt og var du ikke stolt av bestefaren din som var en flink smed?” Hun forteller mer om skoleveien og gjerdet rundt parken. Jeg har hørt det 100 ganger før, men for henne er det første gang hun forteller meg det. Så jeg sitter og lytter. Slik kan det være med demens. Mens jeg går rundt og slår på lysene for kvelden kommer hjemmesykepleien. Jeg går bort og klemmer min mor og sier “hadde”. Den lille hunden har slikket henne ren på hendene. Hun smiler og synes det er stas at jeg kom på besøk. Så lurte hun på om jeg skulle ut på hytta.

Hun lever i nuet.

De deilige detaljene

 

Trollbundet satt jeg å stirra oppi skoeska, inn i bronsealderen. “Faenmætastisk”, tenkte jeg. Jeg kjente meg igjen i det jeg så. Ikke i bladene og kittet men i metoden. Man tager en stor tanke og fyller den med de store tingene. Så de mellomstore tingene og deretter de litt mindre tingene. Helt til slutt kommer detaljene. De deilige detaljene. Når alt grovarbeidet er gjort og underlaget ligger der kan man forsvinne inn i sluttfasen og fininnstille tankene på de bittesmå tingene. Legge til litt der og trekke fra litt der. Rette og flytte og pynte og myse.

Har en god tid er dette den fineste tingen i prosjektene. Jeg tror det gjelder for all kreativitet og alle oss med unormal mye skapertrang. Jeg tror alle har skapertrang. Om du er som regnskapsfører eller konditor. Snekker eller basehopper. 4. klassing eller pensjonist. Det er så fantastisk å sitte ved enden av et prosjekt å ta inn over seg at; jeg er sååå flink. Jeg er så fornøyd! Dette er jeg solt av.

bellas_bronsealder_tommetankerOg jeg kunne se det i øynene hennes denne dagen. Dagen da hun viste frem sitt skoleprosjekt om bronsealderen. Hele bronsealderen billedliggjort i en skoeske. En liten verden og et lite landskap jeg satt og så lenge på. Jeg oppdaget nye ting og bildene i hodet mitt ble rikere og rikere. Og jeg så det i øynene hennes denne dagen. Barnebarnet mitt var stolt. Hun visste hun hadde vært flink og hun var fornøyd.

Og jeg ble stolt av henne.

bellas_bronsealder2_tommetanker

Mine gode hjelpere.

hytteoppussing_tommetanker

“Man skal holde hviledagene hellige”, prøvde jeg forsiktig å si til min kjære. “Vi skal pusse opp hytta og to rom i huset” svarte hun. Vel, vel. Drømmepåska kunne jeg bare drømme om. Jeg satt i gang med herping og riving og røsking og hodebunnskløing. Egentlig satte jeg i gang for en stund siden. Men plutselig var påska her og en haug med dagslystimer tilgjengelig. Fredagen ble jo ekstra lang, mens det skjærte seg litt på torsdag og påske-saften ble nytt til lammelåret på lørdag. Heldigvis har jeg en skikkelig handyman svoger som kom og hjalp. hytteoppussing2_tommetankerHan forhindret meg kjapt i å gjøre ting jeg ikke kan. Med oss hadde vi også og lærlingnevøen vår som behørig fikk oss dokumentert og lagt oss ut på Instagram. Vi jobba, sagde, banna og drilla. Vi fikk gjort mye og har mindre igjen nå enn når vi starta. Helt super hjelp. Takk. Og når kvelden avsluttes med påskelammemiddag med nykjente mennesker i havgapet ved Tømmerstø er livet fint. Siv brukte igjen sine magiske evner på kjøkkenet.runar_tommetankerpåskemiddag_tommetanker

 

Nyere fiskebeinsforskning viser at ME er smittsomt.

 

Som pårørende til en ME-pasient i mange år har jeg jo hatt litt smittebekymring latent i kroppen. “Smitter det?” Tankene går jo i de baner av og til. Til alt hell ser det ut som jeg har gått klar. Den medisinske elite har jo ennå ikke noen fullgod forklaring på denne lidelsen, hvordan den oppstår og hvordan den spres, og det finnes ingen kur som de tror på. De påstår allikevel at det er ingen smittefare. Maya sin utmattelse forsvinner sakte men sikkert etter en privat behandling i fjor. Hun er så godt som god igjen. Verre stilt er min sønn som har en kone med ME. Utmattelsen har rammet henne og hun trenger hjelp i det daglige. Også på en liten skitur her om dagen. Kreftene forsvant i bakkene oppover og hun havnet i pulken sammen med sin minste datter. Det var da jeg skjønte at utmattelse kan smitte. Som vitne til denne seansen hvor en ME råka kvinne ble trukket av sin mann så jeg hvordan utmattelsen sakte men sikkert forlot henne til fordel for han. Det er ikke forsket mye på dette fenomenet, men heldigvis fikk jeg foreviget dette på både bilder og film. Etter en halvtime hadde utmattelsen rett og slett tatt over kroppen til han som dro. Fiskebeinsmerkene i snøen ble tettere og tettere til de helt stoppet opp. Hun kunne reise seg opp av pulken mens han datt sammen. Kroppen hans var totalt utslitt og han måtte tilpasse resten av dagens aktiviteter deretter. Akkurat som en ME-pasient.

Et underlig faktum.

Maya og Mina

da_koden_knakk1_tommetankerHusker ikke helt hvor jeg var da Oddvar Brå knakk staven. Men jeg var der da Mina knakk koden. På Hovden var Maya og Mina og meg og noen til. Alle hadde ski under føttene. Den minste av og til med pulk nederst. Men dette handler om Maya og Mina. De er liksom i startfasen begge disse to skiløperne. Maya fordi hun starter på nytt og er frisk etter årevis med utmattelses sykdom. Mina fordi hun er ganske ny inn i dette livet og denne verden. Maya gjør gamle ting på nytt og Mina gjør nye ting for første gang. Det kan vel kalles et privilegium å få opp oppleve dette. Det er ikke lenger stakkaren som hjelper stymperen. Selv om stymper neppe er betegnende for en ivrig vitebegjærlig treåring. Den lille nybegynneren høstet fra den litt eldre erfarne kvinnen. Ski gled forbi ski og selv om hun ofte falt i staver jobbet det lite barnebarn for å finne balansen i livet. De gjorde det sammen og vi gjorde det alle. Flate ble til liten bakke som ble til større bakke. Og siden hun ikke visste hva som var feil gjorde hun alt rett. Snart rant de begge to.

Maya og Mina på ski er et godt syn.

maya_og_mina_knekker_koden

Forkjøla og gjenbruk?

Familien min er plaga om dagen. Vi nyser frontruta i bilen prikkete på innsida. Store flaggermuslignende greier kan uten varsel komme fykende ut av et par små åpninger midt i ansiktet. Disse greiene tar så en uforglemmelig og uformelig svevebane før de omfavner det de måtte støte på. Men vi lar oss ikke affisere. Vi er nysgjerrige av natur. Og så sparer vi litt penger på slike ting ungene liker. Gjenbruksverdien av forkjølelsens biprodukter er populært i leketøysindustrien. Slime kommer i mange varianter sier vi.