Soleklart regelbrudd.

Det var ampert utenfor huset vårt. I min naivitet tenkte jeg det skulle bli stille etter stormen. Men, nei. Scenene som utspant seg i mørket like utenfor vår ringe bolig var om ikke annet, svært underlige. Og de skapte irritasjon og disputt. “Rødt, grønt lys”, hørte jeg bli ropt ut i nattemørket. Etterfulgt av rykninger og  plutselige bevegelser. Så stille igjen. “Rødt, grønt lys” ble det ropt igjen. På nytt var det plutselig bevegelser. Og så ble det ampert. Tolkningen av lover og framgangsmetoder ble diskutert. Noen foreslo å gjøre det skriftlig. Andre bare lo. Dette var et regelrett overtramp mot spillets regler.

Lydene fortsatte bak meg i det jeg forlot åstedet. Jeg skjønte ingenting. “Rødt, grønt, lys” hørte jeg langt bak meg. Og alt dette skjedde i etterkant av svigerfars bursdag. Hmmm. Kunne det ha en sammenheng? Kunne det være hallusinasjoner etter å ha inntatt Siv sitt magiske middagsmåltid. Man kan bli gal av at slike måltid er over.

familien_tommetanker

Blaud uten badeland

hovdenut_2_tommetankerDet var grått og regn. “Vi er garantert å bli klissklass om vi går på tur i dag.”, sa jeg fornuftig til mine to turvenner; Maya og Lucas. “Skal vi heller gå i badelandet så slipper vi å bli så våte,” fortsatte jeg i all min visdom. Så vi bestemte oss i plenum for å gå til Hovden badeland. På den måten kunne vi i allefall betale for å bli kliss klass. Vi pakka badebukse og store håndklær. Vel fremme stod vi å kikka inn vinduet på en haug med småbarnsfamilier som hadde det moro i sklier og basseng samtidig som de løp og hylte. Ved noen bord satt ei slekt i badetøy og nøt noen feite hamburgere med pommes frites ispedd en sterk eim av klor. Selv fra utsiden av vinduet fornemmer vi høylytt Badelandskaos. Vi så først på alle dem der inne, deretter på hverandre. “Jeg går på kafé”, sa Maya. “Vi går på tur”, sa meg og Lucas. Vi var passelig godt kledd og jeg hadde en liten reservetursekk i bilen. “Vi går mot den klumpen der,” sa jeg og pekte på Hovdenut. “OK”, sa min lille turkamerat. “Vi gjør som vanlig, vi går til vi snur.” “OK”, sa min lille turkamerat igjen. Hovdenut er ikke langt unna, men den er bratt unna. Og i lett regn og lett tåke og lett vind og lett kaldt er det ennå brattere. Men vi skravla og gikk og glemte helt at vi ble kalde og blaute. Han fikk et sitteunderlag inn under jakka, over brystet. Det varmer alltid. Jeg hadde med ekstra sokker i sekken. De funka som votter helt til de og ble blaude. Og vi glemte å snu når vi kom til topps. Vi stoppet opp litt på toppen og så forbipasserende skyer med litt utsikt innimellom. Langt vekke var det snø på toppene. Men det hadde ikke vi. Vi trengte ikke snø for å være kalde. Vi gikk ned på andre siden. Ned og rundt og fant en vei. Vi gikk oss vill. Vi fant oss selv igjen. Vi ringte Maya og en varm bil kom og møtte oss.

Vi ble nok like blaude som om vi hadde gått i Badelandet. Og helt sikkert kaldere. Allikevl smilte vi begge to mer enn om vi hadde vært i badelandet. Vi hadde valgt et sted uten inngangspenger. Uten klor. Uten folk. Et sted med gjørme og glatte fjell. Vi hadde rett og slett hatt det blaut, kaldt og flott.hovdenut_tommetankerhovdenut_3_tommetanker

Gutten i starten av regnbuen

Det sies at det er i enden av regnbuen skatten ligger. Denne gangen var det i starten. Lucas er en utforsker og det er gull verd. Egentlig var dette en jobbe-dag. Han skulle høytrykks-spyle båten som var dradd på land. Og en liten stund var lufta fyllt av skrekkslagne blåskjellunger og furutrærne oversvømt av grønske fra skroget. Men det systematiske er ikke alltid for han. Ikke i dag. Etter hvert ble det  tilfeldig høytrykks-spyling av de nærliggende omgivelsene. Av og til spylte han der han skulle. Av og til ble jeg blaut.

Av og til lagde han en vakker regnbue.

Falkodden eller Polioheim? Ta turen

falkodden_tommetankerFalkodden. Et flott navn. Og den bærer sitt navn med rette. Denne odden var ikke som andre odder. Riktignok er den laget av litt fastland som stikker et stykke ut i et vann, men der slutter vel likheten. Det var en odd odde. En odde hvor en falk kunne bodd.

En soldag i starten av September tok vi turen. Falkodden hadde jeg hørt om men alltid gått forbi. For det er en kort tur. Litt kort for meg alene. Men denne dagen var den akkurat lang nok. Vi hadde med en tre-åring. Og med bein som bare har vokst i tre år er det nok med 2km hver vei. Vi pusta og pesa opp bakkene. Både innpust og utpest. Pust og pest.  Og litt puh! Turen starter innenfor Drangsholt og går langs gamle Høvågvei et stykke. Tveit turlag sørger for at du ikke kan gå deg vill. Det er godt skiltet. Der hvor stien går inn i skogen fra hovedløypa begynner eventyret. 1 kilometer flott sti venter oss. Granskogens mystikk omslutter starten av turen. Stien går senere i fin skog i svinger og opp og litt ned. Riktig en flott sti. Etter hvert glimter det av vann mellom trærne, men langt nede. Vi går videre og jeg venter på den bratte nedstigningen til vannet. Den kom aldri. I stedet for bratt nedstigning så slutta odden. Bråstopp og  5-6 meter rett ned i vannet. Vi stoppa også. Og plutselig gikk det opp for meg. Vi var framme! Vi stod på Falkodden. Vi hadde faktisk gått på den en stund. Midt oppå gikk stien. Med skog og bratte skrenter på begge sider. Falkodden slutta brått. Det stod en Gapahuk der med kjempeustikt over Drangsholtvannet. Fin bålplass og grill. Fantastisk flott. Både for en treåring og en 55 åring og en 11 åring og kona mi og noe som ligna på ei bikkje.

 

Ta turen.

Vel hjemme så jeg på kartet og fikk meg en overraskelse. Vi hadde passert Polioheim. Lurer på hva historien bak det navnet er.

 

 

falkodden_kart_tommetankerher finner du veien; https://www.ut.no/tur/2.21753/

 

 

Jeg er så trøtt.

En 3 åring ser bedende på meg. “Jeg er så trøtt, bestefar.” “Bær meg. ” Selv om jeg ante at trøttheten var i hodet og ikke i beina så løftet jeg henne opp på skuldrene. Vi hadde vært på Falkodden innenfor Drangsholt. 2 km inn fra veien ligger denne flotte plassen. Vi hadde spist pølser og kjeks. Og mens vi andre satt stille og nøt den fine plassen sang og danset denne 3 åringen. Da var det ikke så rart hun trodde hun var trøtt når vi startet turen tilbake. Hun satt på skuldrene omtrent 100 meter. Så satt jeg henne ned. Siden løp hun. Og løp. Trøttheten var borte. Gleden over å snuble. Gleden over å hoppe over røtter og se eikekratt fyke forbi. Gleden ved å se den lille hunden rase av sted. Gleden over å løpe fortere en Famma. Alt dette overtok for trøttheten. Vi med litt lengre bein enn henne slet med å holde følge. Og som et resultat av denne fartsfylte returen sa hun når vi passerte bommen og kom til bilen. “Jeg er så trøtt, bestefar.” Denne gangen trodde jeg henne.jeg_er_sliten_tommetanker

 

 

 

 

Inni hampen!

penger_millionær_tommetankerHan har blitt så gammel nå at det er svært irriterende å tape for han. Tidligere lot jeg han vinne av og til. Jeg gikk med på nye regler og lover i de spillene vi spilte. Lover og regler som var nøye tilpasset hans spill. Lover og regler som nesten garanterte han seier. Det er slik bestefedre gjør. Oppgaven min er å la han få vinne uten at det blir for åpenlyst. Det bygger selvtillit og sikkerhet. Det varte noen år og han vant mange runder med LUDO, Den Forsvunne Diamant og Monopol/Millionær under dette dobbeltspillregimet mitt. Men med tiden ble glunten smartere. Det viste seg at han har talent for mønster og tall. Og det viser seg at han har umenneskelig flaks. Alle disse tilpasningsforordningene er nå borte fra spillbrettene. Nå følges leverandørens regler ned til minste paragraf. Men faen ta. Han vinner nå på egenhånd. Nesten alltid. Og det er det som er så irriterende. Så inni hampen irriterende. Han tar det som en selvfølge. “Hvem var det som vant forrige gang, – bestefar?” spør han. “Du” svarer jeg. Blid med mutt. “Og ganga før der?” fortsetter han. Vi vet svaret begge to, så jeg åpner ikke kjeften. Jeg er ingen dårlig taper der og da. Jeg smiler og gratulerer og ser at jeg kun har 2 hundrelapper og 2 femhundrelapper igjen da jeg lander på hans holtell hvor døgnprisen er 45.000 kr. Jeg ble knust igjen.

Det hender jeg knekker en kvist eller to i skogen etterpå.

Dronninga på tur

Vi var tre lakeier. Jeg var sporfinner og veiviser. Isabella var Admiral og altmuligmann. Lucas var Hoffnarr. Dronninga ble oppvarta og geleida og plaga fra parkeringsplassen ved frivillighetens hus. Videre langs kjærlighetsstien bak sykehuset og opp bakkene til Bånetjønn. Langs dette vannets bredder ble hun ytterligere traktert og mast på. Opp de bratte trappene fra Bånetjønn holdt tjenerskapet stort sett kjeft. Mangelen på oksygen sørget for det. Men det tok seg opp igjen på toppen i det vi beveget oss inn i alle stiers land. Vi måtte lete lenge etter et tre som ikke hadde rødt, blått eller hvitt merke på. Og min vesle lokasjonstjeneste på mobilen var mer forvirra enn meg. Men dronningens stab gir ikke opp så lett. Ved å følge det berømte blåbærsporet fant vi veien oppover og oppover. Hellestønutens fantastiske utsikt lokket. Men før vi nådde så langt havnet dronninga nok en gang på bærtur. Og hoffnarren lagde bomstasjoner for hver 3dje meter hvor avgiften kom opp i hele 9 blåbær. For dronningas del var det ikke bare blodet som var blått når vi kom til toppen. Tenner, fingre og barnebarn hadde tatt farge av tilfeldighetenes omgivelser. Ei furu fungerte som rasteplass og en fjellnabb som kjeks og saftbord. Vi hadde et måltid ei dronning verdig. Og Hellestønuten kan anbefales. Fin tur om du havner på den rette stien.

 

 

Fra fireren på toeren i Tretjønn

toeren_tretjønn_tommetanker

Det var noen og førti år siden sist at jeg stupte fra fireren på toeren i Tretjønn.  Lenge siden men kort siden, det føltes hjemme. Jeg kjente igjen de samme trinnene i fjellet. Samme trærne. Samme busken.  Kriblingen ved å løpe ned den bratte stien til “toeren”. Snuble i ei rot. Toeren var den perfekte badeplassen for oss gutter med vann i blikket. Fra vi fikk lov til å bade alene var vi der. Kjell, Knut, Harald, Sverre, Frank, Bent og en haug andre. Vi var på Toeren. Der hoppet vi fra treeren, en hylle i fjellet. Der hoppet vi fra fireren, toppen av fjellet. Senere hoppet vi fra syveren, hvor vi unngikk trestammene som stod opp fra bunnen. Vi hadde tikken i vannet og tok stadig nye undervannsoppholdsrekorder. Vi svømte under vann til skjæret og tilbake igjen. Og rett før vi drukna etter 6-7 att og fram turer stakk vi hodet opp og fylte lungene med luft. Vi tøffa oss for jentene ved å stupe over busken i håp om at vi ikke skulle skrape magen da det var litt for grunt der vi landa. Vi hoppa fra furua som stod langs vannet. Det underlige er at den furua står der ennå. Ikke større, ikke høyere, bare litt kraftigere. Jeg vet ikke om jentene lot seg imponere. Jeg var for flau til å spørre. Vi satt under store håndklær og rista så mye av kulde at vi ble varme og måtte uti igjen. Vi bada til det ble mørkt. Av og til kom en av foreldrene våre og sa at det var på tide å komme hjem og legge seg. Og mamma sjekka alltid om det hadde begynt å vokse svømmehud mellom tær og fingre.

I går kom alt dette tilbake. Jeg hoppa fra treeren og fireren på toeren  sammen med noen som var like gamle som jeg var en gang.

toeren_1_tretjønn

 

Hurven

taco_på_tirsdag_tommetanker

Så var de tilbake. Hurven. Hele hurven. Jeg har ingen anelse om hva en hurv er, men den er tilbake. Og hva er vel bedre enn å hamstre inn dett og hint fra butikken, snitte det opp i uregelmessigheter, og sette dem ut på bordet til hurven. Taco til full pris på tirsdag. Og sist men ikke minst; hive det i seg før måkene gjør det. Det ble et hjertelig gjensyn med stor klemfare. Først kom Maya og Lucas med toget. Klem, klem. Så kom 4 til med bil. Klem, klem, klem og klem. Dagen etter kom fire av dem til tirsdagstaco. Nye klemmer. Og de hadde med seg en ekstraklem i form av en venninne. Barnebarna og mora og faren har vært på seks ukers ferie i Thailand. Kona var med på tre av dem. Og for en mann og far og bestefar ble det litt lenge å være home alone. Jeg har snekret og murt og spadd og gravd på hytta for å få tiden til å gå. En og annen tur har det også blitt. Både i skogen og på byen. Men det er rart å være alene så lenge etter at vi har vært sammen så mye. Ventetiden er nå over, de er tilbake og tømte tacobordet. Måkene kom etterpå og rydda under bordet.

taco_på_tirsdag_2_tommetanker

Forfulgt

Her en dag jeg var ute med båten oppdaget jeg en “stalker”. En som fulgte etter meg. I kjølvannet så og si. For 20-30 meter bak båten satt det en kar i en badering som vi ikke klarte å riste av oss. Til slutt dro jeg på det min 84 modell 50 hester Johnson kunne klare. Men nei. Den frekke fyren holdt akkurat samme fart. Jeg svingte til høyre og til venstre og til babord og til styrbord. Den stannhaftige innpåsliteren holdt ut. Lenge. Men mitt mannskap, eller rettere sagt; kvinnskap,  manøvrerte meg hit og dit og gjorde at vi til slutt ble kvitt den etterfølgende fyren.

mannskap_tommetanker

Dessverre ble det ramaskrik da jeg foreslo å la han seile sin egen sjø. Kanskje ikke så rart da han var bror til to og samboer med ei av kvinnskapet.