Familiebomba

familiebomba3

 

Det plasket stort i Tretjønn i går. Heile slekta hadde funnet veien til dette mitt barndoms paradis. Det var denne dagen at det minste barnebarnet på 5 lærte å ta bomba. Og hun ble fort avhengig. Opp på badeflåten og ned i vannet. Hele tiden ropende på mamma eller bestefar eller famma eller lucas eller tante eller bella eller onkel. “SEEEEEEEEE!” Og vi så i skift og vi hoppa i skift.

Den lille ville ta bomba med bestefar. Og vi holdt hender og hoppet uti. PLASK!. Det var litt av et plopp sa jeg til henne når vi hadde hodene over vannet igjen. “Ja”, sa hun. “Ett bittelite og ett kjempestort”. Hmmm, kanskje på tide å slanke seg litt. Jeg ble dessuten hele tiden tildelt den største baderingen som flytemiddel. Hmmmm.

bilringemesteren_tommetanker

Og til slutt tok vi familiebomba. Storebror, mamma og tante ble med. Det plasket stort.

Jeg lå i vannet og fikk se bomba i motlys.

Terrassekonsert på Søm

utekonsert_lucasI fra Knarrevikveien lød det fine toner da en 12 åring holdt en uanmeldt nabokonsert. Rett fra hagen. En pop-up pianostund på terrassen gjorde en fin dag ennå litt finere. Dessverre er mine evner som fotograf ikke like store som barnebarnets evner ved tangentene. Allikevel verdt å se på.

Det er også mye fint som har skjedd i disse rare tidene. Det er rart men jeg har opplevd større nærhet og tilstedeværelse hos mange, selv om vi skal holde avstand. Det er mange som deler mer av sine talenter og mange som gjør mye for å glede andre. Det er fint. Får håpe vi fortsetter med det.

 

Anton

anton_tommetanker

På Kristi Himmelfartsdag kom Anton. Mens herren fauk til himmels kom Anton inn døra hos oss. Med på lasset hadde han sine foreldre. Anton blir tre år i August og har så langt i livet lært seg ganske mange ord og triks som kan hjelpe han gjennom hverdagen. Som treåring er en fullstendig klar over at en er i en overgangsalder mellom baby og barn. En begynner å skjønne betydningen av og fordelene ved; manipulering. Og mens foreldre nusser og koser blir kløktige planer klekket ut i hodet på den lille.  Og nå, denne langhelga, var han hos oss. Hele helga. Men misforstå meg rett. En snart tre år gammel gutts evne til å analysere sine omgivelser er fascinerende. Det er moro å se han se opp på sin nye “storebror” (vårt barnebarn som også overnatter hos oss denne helga). Det er 9 år og en meter i forskjell på dem. Allikevel er det denne gutten Anton hekter seg fast på.

Skyggen Anton ville til og med bli med meg og sin nye “storebror” til butikken på lørdag morgen.” Anton går velllllllllllllldig seint”, fortalte hans mor oss. Men siden Lucas ble med ville snart tre gamle Anton bli med. Og jeg tenkte at vi kunne ta han på skuldrene når han ble trøtt. Men Anton så med tilbedende øyne opp på sin helt og traska i vei. Han gikk stødig ved Lucas sin side hele veien ned og hele veien opp. Ikke bak, ikke foran, kun ved siden. Det var tydelig at dette nye vennskapet var noe han var stolt av. Han fikk bevist for seg selv og oss at hans mor tok feil. Han kunne gå sammen med oss opp og ned til butikken.

Det er fint å se når et menneske tar form. Hans evne til å logisk tenking blir bedre og viere.

Det var vel kun i stillhet foran godterihyllen på meny at han ikke tenkte logisk.

“Hva vil du ha?” spurte Lucas. “Alt”, svarte han.

Fra tastatur til tangenter. En minikonsert.

 

En 5. minutters minikosert. Fra en ung liten Kristiansander til oss gamle. Og musikk kan fylle et hus. Det er et privilegium å ha noen i familien som er musikalsk. Et barnebarn er på besøk satt lenge ved PCn og spilte Minecraft. Vi hørte online chatting, latter og smelling fra tastaturet. Han holdt på lenge. Så ble det stille der inne fra. Han  tok en pause, flyttet stolen 2 meter bort til et piano. Et piano vi fikk gratis av gode venner og som vi har fått stemt opp til en fantastisk klang.

Her satt han seg ned og spilte for oss. Det er så fint. Selv om en tonedøv og rytmeanalfabetisk bestefar kan være en smule subjektiv og utvise dårlig vurderingsevne ovenfor egne barnebarns evner stå tror jeg han er flink. Det er i alle fall et privilegium å få høre på live. Og pianospilleren selv har sagt at vi kan dele musikken og filmen.

I 5 minutter fylte han huset vårt med musikk. Vi trenger musikk.

Kos deg med musikken. Nuvole Bianche av Ludovico Einaudi. Ført inn i tangentene av Lucas. Hold deg trygg.

Kvalitetstid i vått og grønt og bratt og trangt på Videhei

Viideheia_3_tommetnaker

“Skal du på tur?” plinget det på telefonen. En turvenn  skulle ikke på jobb denne helga og hadde lyst til å komme seg ut. “Topp!” svarte jeg. “Hvilken?” svarte hun.” Videhei”, svarte jeg. Og siden hun er tante til de samme jeg er bestefar til ble vi påtvunget et reisefølge på tre små og ei bitta lita  bikkje.

“Kvalitetstid” sa foreldrene til de jeg er bestefar til. Jeg er ikke sikker på om de mente kvalitetstid for dem selv eller oss.

Videheia_1_tommetanker

Jeg hadde hørt om Videhei i Høvåg. Ikke langt fra Kjøbmannsvik. En kort tur som muligens kunne passe med slikt turfølge. Det var litt regn i lufta, men vi hadde kledd oss godt. En svingete Høvågvei gjorde de fleste bilsyke. Regnet økte i takt med at vi nærmet oss startpunktet. Og temperaturen sank samtidig som tåka seg inn. Heldigvis fant vi fram til stien og en sørpete tur starta. Etter ti minutter var vi sånn ca blaute på utsida. Glatt og bratt og sleipt gjorde oss skitne i tillegg. Det var feil dag til denne turen. Men vi ante det spektakulære jeg hadde hørt om. De trange kløftene og stupbratte stupene. Vi innså at det var for bratt og glatt for korte bein og det er jo slett ingen skam å snu så lenge ingen får vite om det.. Ei bittelita bikkje og en fireåring passa ikke på denne turen. I allefall ikke i dritvær.

Videheia_Kjøbmannsvik_tommetanker

Men så rart det ennå kan høres. Dette er også kvalitetstid.

Og Videhei! Jeg kommer igjen.

Videheia_tommetanker

Å gjøre noen glad er den fineste gleden noen kan ha.

 

Vi gikk i skauen i dag. I skogen i Tveit. Med meg hadde jeg Lucas. Jeg spurte ham hjemme om han ville bli med. Han hørte ikke. Han hadde headset kobla til nintendoen. Jeg fikk kontakt etter hvert. “Blir du med på tur”, sa jeg. “Nei”, sa han. Jeg vet at det er standardsvaret til noen som nærmer seg tenåra. Jeg omformulerte spørsmålet. “Blir du med på tur blir jeg glad” sa jeg. “Javel da”, sa han. Han gjorde meg glad. Og jeg tror han ble litt glad han og. Vi skravla vår vei gjennom skogen i Tveit. Vi opplevde et lite eventyr sammen. Lille Kjerag ved Tonesal. Han gjorde meg glad.

Min mor er dement og bor på omsorgssenteret på Tveit. “Siden vi allerede er på Tveit svinger vi innom til oldemor en tur og sier hei” sa jeg. “Åhhhh”, sa han, “Jeg venter i bilen”. “Bli med inn så blir jeg glad”, sa jeg. “Javel”, sa han. Han ble med inn og jeg ble glad for at han sa ja. Der satt min mor og kjente oss igjen, -ennå. Demente blir sakte men sikkert verre. Men hun kjenner oss igjen ennå og lurer på om vi bor på hytta og om hvor hun selv bor. Jeg fikk henne opp med gåstolen og vi gikk inn i finstuen hvor hun ikke kjente seg igjen. “Hvor er vi nå?” spurte hun. “Du bor her” svarte jeg, “dette er finstua her du bor.” “Det kan jeg ikke huske”, svarte hun.

Vi gikk inn og satte oss. Det står et piano der også. “Kan ikke du spille noe for oldemor”, spurte jeg Lucas. “Nei”, kom det obligatorisk. “Men hun blir så glad”, sa jeg. “Javel da”, sa han og satte seg ved tangentene. Og jeg hadde rett. Min demente mor ble glad. Hun satt stille og bare så, og nøt. Hun lyttet til alle de ustemte tonene som kom ut av dette gamle pianoet og hun koste seg. Hun så på sitt oldebarn som gjorde henne glad.

Denne dagen gjorde Lucas både meg og min mor og hans bestefar og hans oldemor glad.

Den fineste gleden noen kan ha, er å gjøre andre glad.

Tror det stemmer.

Fra rødfis til vafler og ekte vann på Jegersberg

jegersberg_demning_tommetankerJegersberg har forandret seg mye i takt med alderen min. Det er nå et flott tilrettelagt turområde like utenfor Kristiansand. I min barndom var dette militært øvingsområde og vi ungene løp inn o g fant rødfis og granathylser og det som verre var. Vi lagde små bomber av kruttet vi fant i små røde øvelsespatroner som ikke var gått av. Mellom Omvendte båt og Skråstadvarden lå vi i lynga tidlig på morgenen og så på Orreleik.
Militæret er vekk for lenge siden og Jegersberg har sakte men sikket blitt omdannet til et flott turområde. Enten du går inn fra Skråstad, Gill, Fagerholt, UiA eller Prestheia.
jegersberg_tommetankerOg Vaffelbua som kom til i Mai 2019 er rosinen i pølsa eller kanskje heller hjertet i vaffelen.  Det er en god tur, ca 3 km inn til bua, uansett hvor du kommer fra.
Fra Prestheia og UiA kan du dra inn med barnevogn, sykkel, rullestol og gåstol. En tur for alle. Du kan også snirkle deg inn dit via fine stier forbi fine vann og tjern.
Alle kan ta turen.
Og skal en lure med seg Svigerfar og et barnebarn på 12 er det et godt tips at det lukter vafler i det fjerne. To turvenner lot seg også lure med under forutsetningen at det fantes godsaker i siktet. Og nyheten spredde seg i slekta, så neste gang gikk vi hele bunten, også ho minste. 
Langs veien inn dit stoppet vi ved en bekk og hun minste fikk en kopp vann fra bekken.
“Det er smaker som ekte vann” bestefar. Hun drakk mye.
ekte_vann_tommetanker

I “Vaffelbua” serveres det vafler og kaffe og saft hver søndag fra kl. 11.00 – 16.00 i sommersesongen. De tar kort og har vipps.

NB: Kortere åpningstid om vinteren (kl. 11-14).

http://www.midt-agderfriluft.no/vare-omrader/vaffelbua-ved-kyrtjonn/vaffelbua

 

Isdronningen Maya

For ca. 45 år siden tok hun av seg skøytene. I går tok hun dem på. Som liten var hun flink på isen. Danset og lekte og fikk iskjole strikket av mamma. Men så ble skøytene mistet en dag, og nye ble ikke kjøpt. Det var siste gang hun gikk på glattisen med meier nederst. Takket være Spareskillingsbanken i Kristiansand har vi en skøytebane midt i byen. Navnet Kompis sier noe om glede og vennskap. Kompis er navnet på banen. Og her dro vi med tre små og en stor og 4 par skøyter. Maya fikk låne skøyter som passet. Maya hadde ikke glemt sine kunster. Hun hjalp vår Isabella med tips og triks. Isabella har dans i kroppen og lærer fort. Lucas har skøyter som er 5 nummer for store og blir om ikke annet sterk i anklene. Semina på4 synes skøyter er strevsomt. Det var Maya og Isabella sin dag på isen. De snurret og rygget og koste seg. I mellomtiden stod jeg og passet en liten skjelvende pyntehund som vi passer for andre. Mitt maskuline jeg fikk en knekk da jeg til slutt måtte pakke hunden ned i sekken med kun hode stikkende ut. Jeg stod å hang der med hund i veske.

Selv om min selvfølelse var nede for telling hadde den økt for dem der ute på isen.

Gøy å se på Maya Henie.

maya_skøyter_2_tommetanker

 

 

Hvor seint kan egentlig voksne spise?

familien_jul_2019

Julens godhet har vist seg til oss. Til alle i den lille familien vår.  I år kom også svigerfar Steinar og svigermor May på besøk for å feire jul med oss. De har tre oldebarn her som raskt skjønte at med oldeforeldre på besøk øker gavepotensialet. Og det stemte.  Pakkene lå ikke bare under treet i år. De lå rundt og oppover og over  og over alt.  Tradisjonen tro skal ikke pakkene åpnes før etter middag. Ungene mente at tradisjoner er til for å brytes, men vi voksne stod på vårt. Maya var flott vertinne og orkestrerte forberedelsene som bare en mesterdirigent kan klare. Stormiddag er et fellesprosjekt hos oss. Pinnekjøttet dampes hos sønnen. Riskremen hos svigerdatter. Og tilbehøret oppstår hos oss. Det ble servert eminent pinnekjøtt til middag og riskrem til dessert. Ungene var rimelig fortvilte over hvor seint voksne kan spise. Selv var de ferdige på litt under to minutter. Og i det svigerfar var ferdig med maten jublet de. Men til sin store sorg skulle han ha en porsjon til. Det er den aller lengste ventetiden for disse små. Men deres tid kom og pakker ble åpnet. Størstemann fikk bare en pakke. Alle hadde spleiset på et digitalt piano. Jeg fikk også æren av å prøve det. De andre fikk hundre pakker vær og jeg fikk sokker og ostehøvel og datakabel og barnetegning.

Takk familien min.

Bare toppen stakk opp!

juletre4

Det dalte snø som ikke hadde fryst fra himmelen. Bakken var dekket av varm fuktig frost. Vi dro til Frikstad i Randesund hvor de tilbyr selvhogst av juletre. I sekken hadde vi laktosefrie pølser, øks og sag. Det var et underlig skue som møtte oss i det vi svingte inn grusveien til gården. Første jordet vi kom til var fylt av juletrær på rekke og rad, men noe skurret. De var nedgravd. Bare toppen stakk opp. Vi gikk rundt og dro i trærne men de satt for fast.

juletre2

Heldigvis var det et jorde litt lenger inn hvor det var mer av trærne stakk opp. Vi fant et tre og gikk laus med saga. En vakker fin edelgran skal glede oss inn i jula.

Heldigvis var stedet finere enn været. Bonden hadde laget til en fin gapahuk med benker og bord og saueskinn og bålpanne. Han serverte gode pepperkaker og bålvarmet gløgg. Pølsene kom opp fra dypet av sekken og ble grillet til de ble gode.

En liten stor opplevelse rikere.

https://www.facebook.com/frikstadvedogjuletre/

juletre5

juletre1juletre3