“Zip it!”, sa jeg i Hove Klatrepark

Det skiller 44 år mellom meg og den sprettballen jeg hadde foran meg i løypa. “Du tar meg aldri igjen!” jublet han der han hoppa fra stokk til stokk 10 meter over bakken. “Vel”, tenkte jeg til min fordel. “Vi er nå hooka fast til en wire og det å passere noen i ei klatreparkløype er en umulighet med mindre du har en vinkelsliper i lomma.” Men, uansett så hadde jeg aldri klart det. Til og med guidene, de som passet på, var imponert av denne uredde fyren med god balanse som løp jublene over vanskelige hindre. “NO HANDS” ropte han til meg fra neste plattform. Han lo av sin bestefars fallerte forsøk. “Tryna du?” spurte han etter jeg hang og dingla som sekk poteter ved nok et hinder. En ting som forsvant fort, var stoltheten. Vi skulle passere hindre uten å bruke hendene der det gikk an. Han klarte det, – jeg ikke. Han lo av hvor tung og feit jeg var i løypa. Han lo. Og jeg lo med. Stoltheten var som kjent borte. Dette var moro. 2 timers vill klatring i Klatreparken på Hove er moro og strevsomt og utfordrende og fint. Han lille tassen syntes ikke jeg var flink nok i løypa. Det stemte nok det,- nesten. For et sted  var tyngde en fordel.

I de lange zip-linene var det jeg som vant. “HA!” sa jeg “Just ZIP IT”, og føyk gjennom lufta. Her var ikke årene til min fordel, men kiloene.

Kroppen kan verke i noen dager etterpå, men Anbefales på det tyngste allikevel.

TrollPark Hove

hove_klatrepark

Livet på lavgir

glamping_raet

At tre dager kan gå så seint er vanskelig å forstå. Selv for en treig sørlending. På Canvas Hove, en Glampingplass, varer dagene lenge. Egentlig lenge etter at du kommer hjem. Takk til hyggelig service og en opplevelse utenom det vanlige. Fine folk, fantastisk natur, masse å gjøre, god mat og en klatrepark ikke så langt unna. Vi nøt vår tilmålte tid her. I går kveld fyrte jeg opp bålpanna foran jurten, nøt lunken øl og så på Bladerunner på PCn. Lucas lå inne og koste seg og Maya og Isabella hadde seg en senkveldsbadstue. Det var en sen stemningsopplevelse som var god. Anbefales for dem som ikke må fly av sted.

glamping5

glamping_bål_hove

glamping_glasskano

glamping_tommetanker

 

Glamping på CanvasHove

IMG_3219.JPGKortreist ferie helt bortenfor det vanlige. Glamping hadde jeg hørt om. Glamorøs campin g. Lavvoer med oppredde senger i fine hjørner av campingplasser.  Lysten til å prøve har vært der, men Glamping på  camping innebærer fortsatt bobiler, campingvogner, utedusjer, biler og bråk. Slik er det ikke her. Her på Canvas Hove. Dette er en GlampingPlass. Bilen lar du stå uttafor bommen og så låner du en el-sykkel med kasse foran til å frakte bagsjen til ditt lille glampingtelt. Ingen biler tillatt på området. De største var utleid så vi fikk oss et “båt-telt”. Fantastisk konsept. En stille camping som ikke er camping. Mer som et hotell som ikke er et hotell. Og dette hotellet er mer ute enn inne. Masse vannaktiviteter en kan være med på. En god restaurant gav oss en fin kveldssolsopplevelse for gane og øyne. Luften er varm og vannet lunkent. Vi har sovet godt og gleder oss til dagen.

glamping1

glamping4

Det smaker litt salt

 

 

Jeg ligger i hengekøya og smaker salt. Huden har små saltkrystaller. Den smaker litt salt denne sommeren. Av reker og hav og chips og pizza med pepperoni. Smaken av varm luft, varmt vann og varm kropp. Smaken av is med lakris og fisk med aioli. Den smaker litt salt denne sommeren. Da er det godt vi har en vannspreder stående.sommerdusj

Anton. Konglekameraten.

anton_kongler_tommetankerDet kalles barnearbeid og jeg er ikke stolt av det. Men alt lå til rette og jeg gikk noen omveier rundt mine prinsipper denne dagen. For her kunne jeg utnytte dette  lille menneskets lyst til å kaste ting. Foreldrene hadde allerede advart meg om hans trang til å plukke opp steiner og kaste dem av gårde. Jeg så mitt snitt. Denne muligheten kommer ikke ofte. På hytta har vi nemlig digre furutrær som kaster velsignet kjølig skygge på hytta disse varme sommerdagene. Resten av året kaster de forbanna uvelsigna kongler ned på bakken. Over alt. Og følelsen av å løpe barbeint på gresset og på svabergene stilner kjapt i det du trør på ei utsprunget kongle. XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX

Jeg klarte derfor å snu lille Antons fokus fra stein til kongler og snu hans kasteretning fra innover plenen til ut over gjerdet og ut i havet. Plopp, plopp, plopp.

Han stod der sikkert en halv time og smilte og kastet. Jeg forte han med kongler.

Det er nå bedre å gå barbeint på hytta.

Takk Anton.anton_kongler2_tommetanker

 

Forplantningens gleder

blomster2Hytta blomstrer igjen. Sent med ufattelig flott og godt. Min kone er en blomst men hun er gift med en grønnsak så hun velger å pynte litt ekstra i sommermånedene på hytta. Og i går kveld løyet vinden og tempen steg. Vi grep øyeblikket. Vi koste oss utenfor med potter og jord og hønepøne og planter fra Hageland og Plantasjen. Det ble fint. Og er det noen vi kjenner som passerer vår lille odde i Korsvikfjorden er dere velkommen inn for å se. Grønnsaken er der fortsatt, mens min kone har fått konkurranse fra andre blomster.

blomster1blomster4blomster3blomster5

De tok med seg sommerfølelsen

sommer_tommetankerVi er heldige vi to. Maya og meg. Vi sitter her på hytta på en sommer som tar hevn over sommeren i fjor. I 2018 begynte shortsværet tidlig og varte lenge. I 2019 er shortsen kun tatt på ved feiltak. Men vi er heldige. Sommeren kom med fly fra nord. Søstrene Oda og Ragnhild kom ned for å besøke oss. Vi er tilfeldigvis onkel og tante til disse to. Sannsynligvis er det derfor de kom til oss. Og selv om været ikke tror det er sommer så tror Oda og Ragnhild det. Og de bringer varme til hytta. Til en forblåst Valsvikodde i Korsvikfjorden. De kom med sol på en overskyet dag.

Vi er rett og slett heldige.

Og Ja. Bildet blir bedre uten meg.

Privilegium familium

litt_uklar_tommetankerVårt tidligere så høye speil er nå langt nok. Langt nok til at tre vakre damer kan få sin bekreftelse. “Lange speil på vegg der. Hvem er den styggingen i døråpningen her?” Svaret er nok meg. Jeg kan ikke helt matche disse tre. Og speilet smiler ikke tilbake til meg slik som det gjør til disse. Men det er godt å se allikevel. Gjestene. For vi har fått besøk igjen. Ragnhild og Oda gir oss den ære at de kommer sørover til oss. Det er et privilegium for en onkel og tante å få slikt besøk. Det gjør sommeren finere og varmere, selv på en sommer som denne.

LIVE! NoName og de som ikke hadde noe navn.

band_lucas

Gymsalen oste av stolthet. Både fra scenen og salen. Det var avslutningskonsert for to band på toppen av Søm. Betegnende nok kalte det ene bandet seg NoName mens det andre ikke hadde noe navn. Fritidsetaten Øst har hatt bandkveld hver torsdag gjennom vinteren og våren. På toppen av Søm har barnebarnet på 12 gått på bandøving. Han spiller keyboard til vanlig, men spiller også bass om det trengs. Sammen med andre gutter og jenter spiller de, øver de og lager musikk. Flinke ledere lærer vekk noen knep og viser dem takt og tone. Han gleder seg til hver øvings-dag. Unntatt til denne. Nå gruet han seg. Til, for aller første gang, å opptre på en scene. Til å spille låtene de har øvd på for et publikum. Det var sikkert 100 stykker i salen. Foreldre, søsken, besteforeldre, klassevenner og venninner. Og mens bandet dirret av nervøsitet satt vi og dirret av stolthet og forventning. Det ble en skikkelig god opplevelse. Bandene leverte varene i sin deby-konsert. De kom seg heltonet gjennom og gjorde seg fortjent til applausen. Det tindret i øynene til foreldrene. Tror det tindret litt i øynene til noen av jentene på første rad også. Jeg er bestefar, men det tindret jommen meg i mine øyne også. Vi er akkurat nesten like stolte av Lucas som han er av seg selv etter konserten.

Bra levert! Vi gleder oss til neste. Takk til Fritidsetaten som driver dette.

Vi grodde skjegg på Geitåsen

geitåsen2_tommetanker

En anbefalt tur for små bein. Akkurat lang nok opp og litt kortere hjem. Tveit Turlag merker løypene godt så det er lett å finne akkurat den turen som passer deg. Vi parkerte inne ved fotballbanene på Solsletta i Tveit og tok grusveien opp den bratteste kneika. Som de geitene vi er grodde vi et skikkelig bukkeskjegg i løpet av runda. Med en 4 åring, med storesøster, på tur går vi like mye bakover som sidelengs og fremover. Der er jo det som er tur. Opplevelser underveis. Sporadiske sommerfugler og nyutsprungne granskudd undersøkes grundig på vår ferd. Og alle blåmerkene som viser oss vei skal berøres. Storesøster klarer jobben selv mens lillesøster må løftes opp for å ta på malingsflekken. Storesøster kom til 67 merker på vår runde. Hvilket betyr at bestefar og Famma måtte løfte den lille melsekken opp i lufta 67 ganger underveis. Vi gikk oppover og oppover til vi ikke gikk oppover lengre.

geitåsen5_tommetankerDa var vi på Geitåsen, 177 meter over havet og med utsikt til Varoddbrua og forbi. En perfekt plass for å nyte litt vann, kjeks og frukt. I bål-sesongen er det og et fint ildsted der. På turen nedover igjen passeres et av Ole Høilands hjemmesteder.

geitåsen4_tommetanker

Geitåsen er akkurat passe når beina bare er en halv meter lange. Og har du ikke korte bein med deg er valgene mange

Takk for turen.

https://turloyper.files.wordpress.com/2019/05/2019-04-06b_til-topps2019_a5.pdf