Nesfjellet Alpin kan anbefales når gamle og nye kunster skal få liv. Og takk til Oddersjås Alpingruppe.

Dagen var kommet. Jeg skulle utfordre lårhalsens styrken og finne bristepunktet til både høyre og venstre leggbein. Samtidig skulle to barnebarn oppleve slalombakkens gleder for første gang. De er nå store nok til at de kan bruke sine foreldres utstyr. Lite brukt har det opptatt plass i boden i mange år. Men nå var det oppvåkning av ski og bindinger. Jeg lånte utstyr i smittevennlig skibod. Vi var på Nesfjellet Alpinsenter , like ved Hallingdal et sted. Blå, himmel, hvite skyer og hvit snø. Gudd å fint. Eget skitrekk til oss søringer som ikke kan forskjellen på høyre og venstresvinger. Jeg dro langt tilbake i hukommelsen i min idrettskarriere denne dagen. Av en eller annen misoppfattet grunn meldte jeg meg inn i Oddersjå sin Alpingruppe i en alder av 14. Tenåringsdum som jeg var slo det meg ikke at Kristiansand ikke er skisportens vugge. Det gikk hele to år før akkurat det slo meg. Men vi hadde det gøy. Opp og ned til Hovden i en falleferdig klubb-buss som til slutt også brøt sammen. Vi stod på ski til vi sovna. Og enkelte ferdigheter sitter ennå igjen i en gammel skrott.

Basics kan jeg og det var det en stolt bestefar klarte å bringe videre til disse to denne dagen. Etter noen timer i opplæringsbakken satt svingteknikken godt nok til at vi tok trekket til topps.

Aking i Vabua. Med livet som innsats

Kamikaze er et dekkende ord for dagens utflukt til akebakken. En skal helst ikke ha benskjørhet eller sunn fornuft i Vabua. Der er det dødsforakt, en fandenivoldsk innstilling og et ukritisk forhold til fart som gjelder. Vi tok med oss to som liker aking til Lunds store akebakke; Vabua. Vi var ikke alene for å seie det slik. Hele bakken var full av targets. Og når det er anarki som gjelder var vi ikke sene om å be. Vi hev oss utfor i det vi så en åpning i folkehavet. Åpningen forsvant mens vi nådde toppfart og mistet all kontroll på vei ned. Både unge og gamle skvatt ut av løypa og unngikk med nød og neppe hofteleddsbrudd og himmelfart.

Det var moro og vi opplevde sikkert mach2 i bunnen av bakken. Snøen og kulden holdt forholdene supre. Vabua kan anbefales, men regn med at skademeldinger må skrives ut.

“Så det gikk bra?”

Jeg havna på akutten i går. Skulle egentlig bare til legen men så havna jeg altså på akutten med hjertet. Jeg ringte selvfølgelig hjem til min kone. “Sier du det”, sa hun, lett i stemmen. “Hmmm?” fortsatte hun og la på.

Det viste seg jo senere etter et utall prøver at det ikke var så galt, men føre var er jo alltid lurt.

Det hadde tydeligvis også min kone tenkt.

For da jeg litt uventet for henne, dukket opp i god behold hjemme, hadde det skjedd store forandringer.

Huset var ominnredet. Nytt bad. Alt verktøyet var solgt unna. Tøyet mitt var hos Fretex. Hun hadde fått seg en fin ny boble frakk av den dyre sorten samt en fin liten pynte hund.

“Så det gikk bra”, spurte hun, ikke like lett i stemmen.

Rent bortsett fra det er jo alt dette vrøvl. Kun avspilt i mitt hode.

Sannheten er jo at hun var bekymret. Det gikk fint med meg. Jeg kom hjem. Og av og til passer vi Gismo. En uderlig liten hund min sønn eier.

Er det noen snille barnebarn her?

Det var det de forventa at nissen skulle si. Det er jo det han alltid har sagt. I 10 år har jeg selv gått glipp av nissens ankomst. Jeg har gått ut etter middagen, kledd meg i selvkløende nissemaske og nissedrakt fra Europris. Så har jeg banket på døra og sett lyset fra barna der inne. De smiler og er skremt på samme tid. Innefra nissemaska har jeg sett litt av omgivelsene i stua. Nissemaska er ikke akkurat perfect fit. Men det har vært til nå. I år forventet de at jeg skulle komme inn som nisse igjen, så jeg spurte naboen om en tjeneste. En noe forfippet samling barnebarn så at nissen kom med pakker. Han landet på verandaen og banket på. Og det mens bestefar var inne sammen med dem.

Er det noen snille barn her? spurte nissen.

Jaaaaaaaaaaaaaa.

Tror de voksne har vært snille også. Vi fikk gaver alle sammen.

Jul på Skatollet

Det mørkner langsomt mot jul. Omsluttet av kompevær gjør vi det koselig inne. Og det er ikke så lett når utgangspunktet er et lite nøttetroll, noen bevertrær en innavla gullhjortelg samt et par glassengler og en albino julestjerne, samt et gulljuletre i noe som neppe er CO2 nøytralt. Hvordan kan dette ukoseligjøres? Men vi klarte det. Eller det er vel muligens ikke undertegnede som er den største stemnings-skaperen. Det er nok min bedre 3/4 del. Men jeg bidrar. Jeg går inn i skogen og røver beverens ferdigbarka pinner. Jeg står med drillen og gjennomhuller kongler og bjørkeskiver. Jeg raider naboens busk som ser ut som den har små snøball-bær. Og jeg står inne i mitt lille walk-in-closet-verksted og skrur og sager. Til slutt blir det overlatt Maya. Hun har det i seg. Det å gjøre det koselig. Og jeg har det i meg å synes det er koselig uten helt å vite hvordan hun får det så fint. Så julen titter forsiktig frem hos oss også.

Luke nummer 5

Oh lykke. Så deilig å glemme av og til. En hel dato glemt. En hel luke. I dag kom jeg på at jeg skulle åpne luke nummer 5. Ja jeg, gamle fyren, har egen julekalender. Det kan jeg takke min snille kone for. Hun overrasket meg med en luksus lakriskalender. For ja, jeg liker lakris. Og dette er Rolls Roysen blandt lakrisene. Nam.

Og her kommer lykkelig glemsomhet inn. For i det jeg åpner opp luke 5 myser jeg over til luke 4. Satan! Jeg glemte den i går. Oh, lykke. Dobbel dose lakris i dag.

Lykkelig glemsom.

Og takk Maya. Julekalender er fortsatt gøy.

Misvisende fra Dyreparken

Et strålende tilbud fra Dyreparken nådde våre gamle ører. Barnebarn kan ta med seg en bestefar eller mor gratis som følgesvenn / ledsager. “Så fint!” tenkte jeg. For jeg er glad i Dyreparken og har ofte hatt lyst til å følge med de små men siden det er en dyrepark så er den jo også ganske dyr. Litt for mye penger for en som ikke har så mye. Men så kom dette fine tilbudet; Besteforeldre gratis i følge med barnebarn med årskort. Så jeg gikk. Smilende inn i billettluka og ble smittevernsregistrert og fikk min egen bestefar-billett. Vi trasket inn forbi en smilende billettkontrollør. Jeg kikket ned på billetten. ?????????????????? Der leste jeg; DYR Ledsager. Men? Jeg kom jo gratis inn? Skjønner ingenting? Jeg måtte ha fått feil billett for jeg syntes vitterlig at jeg var en billig ledsager.

Jeg skjønte først hva meningen med denne beskjeden var da vi forlot Dyreparken 4 timer senere. For jeg glemte et øyeblikk at vi var i den dyre parken samtidig som vi var i dyreparken. Alt er kanskje ikke så dyrt men det er mye, og mye blir fort dyrt.

Jeg var ikke en DYR ledsager. Jeg var ledsager til en som var dyr. Dyr i drift.

Agurknytt

agurknytt3_tommetankerDet måtte jo bare bli godt. Nysalta agurker! Agurker som har vokst opp med bølgeskvulp og måkeskrik i salt sjøluft blir bra. Maya skulle sjekke om fingrene var grønne her i vår. 2 drivhus og litt drivved satte forholdene til rette. Økologisk jord. Trist men sant. Litt undersøkelser og vi fant fort ut at 5 sekker jord for 200 kroner på Plantasjen, Europris, Byggmax og den lokale bensinstasjonen inneholder like mye næring som Donald Trump. Det er ikke akkurat myrra for en god start på livet for små plantefrø. Så vi kjøpte økologisk jord til 180 for en sekk. Og en sekk til, og enda en. Dette sammenblanda med selvprodusert kompostjord har lagt grunnlaget for nye liv. Det har spirt og det har grodd og Maya har nynnet og stelt. Prikla og beskåret. Og Maya har vist sine grønne fingre. Hun har fått bekreftet at hun kan dyrke sine ting. Salater og blader og sellerier og paprika og tomater og et tonn med agurker. Det er så godt å stikke handa utenfor hytta, ned i det lille drivhuset og hente inn ferskvarer til frokost, lunsj, middag og kvelds.

agurknytt4_tommetankeragurknytt2_tommetanker

Og agurkene til overs skal syltes, kanskje slik;

Heimelaga sylteagurk og syltede rødbeter uten sukker

Dyrøygommen uten mygg. Fantastiske nord.

 

dyrøygommen_2_tommetankerEn gang var Dyrøya en av landets rikeste kommuner. Det var fiskebåter og fiskevær og fiskere over alt. Og havet gav av sin overflod. Slik er det ikke lenger. Vi kjørte Dyrøya på langs og så restene av storhetstiden. De gamle store sveitservillaene til fordums fiskeriherrer. De gamle fiskemottakene som ikke har sett fisk på mange år. Gammel storhet som forfaller. Det er litt trist. Men det var ikke for å se historie at vi kjørte til enden av Dyrøya denne dagen. Vi skulle til Dyrøygommen. Dyrøyas sørlige fjelltopp. Ikke så veldig høy, 491 moh, men med en hel verden foran seg.  I det fjerne ligger Harstad. På utsiden ligger Senja og på innsiden fastlandsfjellheim. Alt badet i sol og snø. Turen opp er akkurat passe. ca 3 kilometer opp og overraskende nok, ca 3 kilometer tilbake. Sammen med niese Oda og svigerbror Rory gikk Maya, Lucas, Isabella og meg gjennom blomstrende frodig skog og opp gjennom myke multemyrer til topps. Et godt alternativ til folkemetta stier i Lofoten og Senja.

dyrøygommen_1_tommetankerDyrøygommen_kart_tommetankerdyrøygommen_3_tommetanker

Og det virken som myggen ikke likte oss denne dagen. Det var bare Rory som fløy i luften. Fantastiske nord.

dyroygommen_tommetanker

Sei no more.

Maya_fisker_sei3_tommetanker

Well, there is more to be Saithe! Vi traff han Per her en dag. Han bor i Brøstadbotn og driver Demas, en stor elektrobedrift. Og han har båt. Fin båt med godt utstyr og oppvarmet kupe. Passet godt på en grå dag. For i dag så vi ikke fjellan i nord. Men vi så fjorden. Og han Per hadde hørt at det var tatt storsei litt lenger sør. Vi dro dit i 30 fot med 25 knops fart. Maya heiv snøret men fikk ikkje nokka. Vi prøvde litt og dro heimover. Han Per så noen hundre måker som lå på havet. “Under dem e det fæsk”, sa han. Vi for dit og Maya heiv snøret. Resten ser du på filmen.

Skitt fiske.