Misvisende fra Dyreparken

Et strålende tilbud fra Dyreparken nådde våre gamle ører. Barnebarn kan ta med seg en bestefar eller mor gratis som følgesvenn / ledsager. “Så fint!” tenkte jeg. For jeg er glad i Dyreparken og har ofte hatt lyst til å følge med de små men siden det er en dyrepark så er den jo også ganske dyr. Litt for mye penger for en som ikke har så mye. Men så kom dette fine tilbudet; Besteforeldre gratis i følge med barnebarn med årskort. Så jeg gikk. Smilende inn i billettluka og ble smittevernsregistrert og fikk min egen bestefar-billett. Vi trasket inn forbi en smilende billettkontrollør. Jeg kikket ned på billetten. ?????????????????? Der leste jeg; DYR Ledsager. Men? Jeg kom jo gratis inn? Skjønner ingenting? Jeg måtte ha fått feil billett for jeg syntes vitterlig at jeg var en billig ledsager.

Jeg skjønte først hva meningen med denne beskjeden var da vi forlot Dyreparken 4 timer senere. For jeg glemte et øyeblikk at vi var i den dyre parken samtidig som vi var i dyreparken. Alt er kanskje ikke så dyrt men det er mye, og mye blir fort dyrt.

Jeg var ikke en DYR ledsager. Jeg var ledsager til en som var dyr. Dyr i drift.

Agurknytt

agurknytt3_tommetankerDet måtte jo bare bli godt. Nysalta agurker! Agurker som har vokst opp med bølgeskvulp og måkeskrik i salt sjøluft blir bra. Maya skulle sjekke om fingrene var grønne her i vår. 2 drivhus og litt drivved satte forholdene til rette. Økologisk jord. Trist men sant. Litt undersøkelser og vi fant fort ut at 5 sekker jord for 200 kroner på Plantasjen, Europris, Byggmax og den lokale bensinstasjonen inneholder like mye næring som Donald Trump. Det er ikke akkurat myrra for en god start på livet for små plantefrø. Så vi kjøpte økologisk jord til 180 for en sekk. Og en sekk til, og enda en. Dette sammenblanda med selvprodusert kompostjord har lagt grunnlaget for nye liv. Det har spirt og det har grodd og Maya har nynnet og stelt. Prikla og beskåret. Og Maya har vist sine grønne fingre. Hun har fått bekreftet at hun kan dyrke sine ting. Salater og blader og sellerier og paprika og tomater og et tonn med agurker. Det er så godt å stikke handa utenfor hytta, ned i det lille drivhuset og hente inn ferskvarer til frokost, lunsj, middag og kvelds.

agurknytt4_tommetankeragurknytt2_tommetanker

Og agurkene til overs skal syltes, kanskje slik;

Heimelaga sylteagurk og syltede rødbeter uten sukker

Dyrøygommen uten mygg. Fantastiske nord.

 

dyrøygommen_2_tommetankerEn gang var Dyrøya en av landets rikeste kommuner. Det var fiskebåter og fiskevær og fiskere over alt. Og havet gav av sin overflod. Slik er det ikke lenger. Vi kjørte Dyrøya på langs og så restene av storhetstiden. De gamle store sveitservillaene til fordums fiskeriherrer. De gamle fiskemottakene som ikke har sett fisk på mange år. Gammel storhet som forfaller. Det er litt trist. Men det var ikke for å se historie at vi kjørte til enden av Dyrøya denne dagen. Vi skulle til Dyrøygommen. Dyrøyas sørlige fjelltopp. Ikke så veldig høy, 491 moh, men med en hel verden foran seg.  I det fjerne ligger Harstad. På utsiden ligger Senja og på innsiden fastlandsfjellheim. Alt badet i sol og snø. Turen opp er akkurat passe. ca 3 kilometer opp og overraskende nok, ca 3 kilometer tilbake. Sammen med niese Oda og svigerbror Rory gikk Maya, Lucas, Isabella og meg gjennom blomstrende frodig skog og opp gjennom myke multemyrer til topps. Et godt alternativ til folkemetta stier i Lofoten og Senja.

dyrøygommen_1_tommetankerDyrøygommen_kart_tommetankerdyrøygommen_3_tommetanker

Og det virken som myggen ikke likte oss denne dagen. Det var bare Rory som fløy i luften. Fantastiske nord.

dyroygommen_tommetanker

Sei no more.

Maya_fisker_sei3_tommetanker

Well, there is more to be Saithe! Vi traff han Per her en dag. Han bor i Brøstadbotn og driver Demas, en stor elektrobedrift. Og han har båt. Fin båt med godt utstyr og oppvarmet kupe. Passet godt på en grå dag. For i dag så vi ikke fjellan i nord. Men vi så fjorden. Og han Per hadde hørt at det var tatt storsei litt lenger sør. Vi dro dit i 30 fot med 25 knops fart. Maya heiv snøret men fikk ikkje nokka. Vi prøvde litt og dro heimover. Han Per så noen hundre måker som lå på havet. “Under dem e det fæsk”, sa han. Vi for dit og Maya heiv snøret. Resten ser du på filmen.

Skitt fiske.

Børingen 1045 meter over havet og en crocketkølle.

børingentopp2_tommetanker

Søringer i Nord. Kristiansandere i hopetall har trukket nordover med Widerøes direktefly til Evenes. Det så ut som et fly fyllt med tannleger. Blaude konstonanter og saktmodighed utfordrer nå den nordnorske temperaturen. Dialekten er over alt. Lofoten og Senja er fyllt opp av søringer. Så vi holdt oss litt utenfor allfarvei for å treffe nord-lendinger når en først har tatt turen. Vi slo oss ned hos svigers i Brøstadbotn. Og som søringer flest liker vi å sette rekorder selv om vi ikke liker å fortelle om dem.

En ny historisk begivenhet fant sted i går. For første gang ble en crocketkøllle løftet over hodet oppe på Børingen. Og ikke nok med det. Et solid tresverd var køllas følgesvenn. Tror kun en liten sørlending kunne velge å ta en crocketkølle med på fjelltur. Børingen er fjellet som rager 1045 meter over havet i bakhagen til svigerfar. Jeg stod på toppen der for lenge siden med min sønn Stian. I går stod jeg der med 2 av mine barnebarn, Lucas og Isabella. Jeg ble stolt i hjertet når vi kom opp. En 10 åring og en 12 åring som tok utfordringen sammen med bestefar. Vi kjører litt opp i lia til Finnfjellet før vi tar beina fatt. 800 høydemeter gjenstår. Turen er lett helt til den blir bratt. Og merkingen stopper der det blir bratt. Kanskje ikke så rart for her er det like høyt som det er langt ned. Detter du her detter du langt.

børingen_tur

Men vi gikk forsiktig og varsomt. Vi gikk der sauene hadde gått. Vi var jo tre enkle saueskaller fra sør på tur, så det var liksom å følge etter slekta. Innimellom var jeg redd og innimellom var jeg stolt. Mine to turkamerater klagde ikke. De hjalp hverandre denne dagen. Og de hjalp meg. Det var fortsatt mye snø og is så det skapte litt nye veivalg her og der som var litt skumle.

børingen_topptur

Vi nådde toppen og kunne se halve Nord-Norge. Senja lå foran oss og litt lenger ned lå Lofoten. Vakkert og vindfullt. Og Maya sin deilige nistepakke ble inntatt litt nedenfor toppen i ly av vinden.

Veien tilbake er like skummel om ikke skumlere. For da ser du utover og nedover og oppdager hvor bratt det egentlig er. Men vi kom ned en ny vei. På ny fulgte vi sauene. Det funker.

Takk for turen fra en stolt bestefar. Og en ikke så lite stolt crocketkølle har noe å fortelle sine medkøller om. En søring hadde bragt den hele veien opp og hele veien ned.

Total lengde 12, 4 km.

 

Familiebomba

familiebomba3

 

Det plasket stort i Tretjønn i går. Heile slekta hadde funnet veien til dette mitt barndoms paradis. Det var denne dagen at det minste barnebarnet på 5 lærte å ta bomba. Og hun ble fort avhengig. Opp på badeflåten og ned i vannet. Hele tiden ropende på mamma eller bestefar eller famma eller lucas eller tante eller bella eller onkel. “SEEEEEEEEE!” Og vi så i skift og vi hoppa i skift.

Den lille ville ta bomba med bestefar. Og vi holdt hender og hoppet uti. PLASK!. Det var litt av et plopp sa jeg til henne når vi hadde hodene over vannet igjen. “Ja”, sa hun. “Ett bittelite og ett kjempestort”. Hmmm, kanskje på tide å slanke seg litt. Jeg ble dessuten hele tiden tildelt den største baderingen som flytemiddel. Hmmmm.

bilringemesteren_tommetanker

Og til slutt tok vi familiebomba. Storebror, mamma og tante ble med. Det plasket stort.

Jeg lå i vannet og fikk se bomba i motlys.

Terrassekonsert på Søm

utekonsert_lucasI fra Knarrevikveien lød det fine toner da en 12 åring holdt en uanmeldt nabokonsert. Rett fra hagen. En pop-up pianostund på terrassen gjorde en fin dag ennå litt finere. Dessverre er mine evner som fotograf ikke like store som barnebarnets evner ved tangentene. Allikevel verdt å se på.

Det er også mye fint som har skjedd i disse rare tidene. Det er rart men jeg har opplevd større nærhet og tilstedeværelse hos mange, selv om vi skal holde avstand. Det er mange som deler mer av sine talenter og mange som gjør mye for å glede andre. Det er fint. Får håpe vi fortsetter med det.

 

Anton

anton_tommetanker

På Kristi Himmelfartsdag kom Anton. Mens herren fauk til himmels kom Anton inn døra hos oss. Med på lasset hadde han sine foreldre. Anton blir tre år i August og har så langt i livet lært seg ganske mange ord og triks som kan hjelpe han gjennom hverdagen. Som treåring er en fullstendig klar over at en er i en overgangsalder mellom baby og barn. En begynner å skjønne betydningen av og fordelene ved; manipulering. Og mens foreldre nusser og koser blir kløktige planer klekket ut i hodet på den lille.  Og nå, denne langhelga, var han hos oss. Hele helga. Men misforstå meg rett. En snart tre år gammel gutts evne til å analysere sine omgivelser er fascinerende. Det er moro å se han se opp på sin nye “storebror” (vårt barnebarn som også overnatter hos oss denne helga). Det er 9 år og en meter i forskjell på dem. Allikevel er det denne gutten Anton hekter seg fast på.

Skyggen Anton ville til og med bli med meg og sin nye “storebror” til butikken på lørdag morgen.” Anton går velllllllllllllldig seint”, fortalte hans mor oss. Men siden Lucas ble med ville snart tre gamle Anton bli med. Og jeg tenkte at vi kunne ta han på skuldrene når han ble trøtt. Men Anton så med tilbedende øyne opp på sin helt og traska i vei. Han gikk stødig ved Lucas sin side hele veien ned og hele veien opp. Ikke bak, ikke foran, kun ved siden. Det var tydelig at dette nye vennskapet var noe han var stolt av. Han fikk bevist for seg selv og oss at hans mor tok feil. Han kunne gå sammen med oss opp og ned til butikken.

Det er fint å se når et menneske tar form. Hans evne til å logisk tenking blir bedre og viere.

Det var vel kun i stillhet foran godterihyllen på meny at han ikke tenkte logisk.

“Hva vil du ha?” spurte Lucas. “Alt”, svarte han.

Fra tastatur til tangenter. En minikonsert.

 

En 5. minutters minikosert. Fra en ung liten Kristiansander til oss gamle. Og musikk kan fylle et hus. Det er et privilegium å ha noen i familien som er musikalsk. Et barnebarn er på besøk satt lenge ved PCn og spilte Minecraft. Vi hørte online chatting, latter og smelling fra tastaturet. Han holdt på lenge. Så ble det stille der inne fra. Han  tok en pause, flyttet stolen 2 meter bort til et piano. Et piano vi fikk gratis av gode venner og som vi har fått stemt opp til en fantastisk klang.

Her satt han seg ned og spilte for oss. Det er så fint. Selv om en tonedøv og rytmeanalfabetisk bestefar kan være en smule subjektiv og utvise dårlig vurderingsevne ovenfor egne barnebarns evner stå tror jeg han er flink. Det er i alle fall et privilegium å få høre på live. Og pianospilleren selv har sagt at vi kan dele musikken og filmen.

I 5 minutter fylte han huset vårt med musikk. Vi trenger musikk.

Kos deg med musikken. Nuvole Bianche av Ludovico Einaudi. Ført inn i tangentene av Lucas. Hold deg trygg.

Kvalitetstid i vått og grønt og bratt og trangt på Videhei

Viideheia_3_tommetnaker

“Skal du på tur?” plinget det på telefonen. En turvenn  skulle ikke på jobb denne helga og hadde lyst til å komme seg ut. “Topp!” svarte jeg. “Hvilken?” svarte hun.” Videhei”, svarte jeg. Og siden hun er tante til de samme jeg er bestefar til ble vi påtvunget et reisefølge på tre små og ei bitta lita  bikkje.

“Kvalitetstid” sa foreldrene til de jeg er bestefar til. Jeg er ikke sikker på om de mente kvalitetstid for dem selv eller oss.

Videheia_1_tommetanker

Jeg hadde hørt om Videhei i Høvåg. Ikke langt fra Kjøbmannsvik. En kort tur som muligens kunne passe med slikt turfølge. Det var litt regn i lufta, men vi hadde kledd oss godt. En svingete Høvågvei gjorde de fleste bilsyke. Regnet økte i takt med at vi nærmet oss startpunktet. Og temperaturen sank samtidig som tåka seg inn. Heldigvis fant vi fram til stien og en sørpete tur starta. Etter ti minutter var vi sånn ca blaute på utsida. Glatt og bratt og sleipt gjorde oss skitne i tillegg. Det var feil dag til denne turen. Men vi ante det spektakulære jeg hadde hørt om. De trange kløftene og stupbratte stupene. Vi innså at det var for bratt og glatt for korte bein og det er jo slett ingen skam å snu så lenge ingen får vite om det.. Ei bittelita bikkje og en fireåring passa ikke på denne turen. I allefall ikke i dritvær.

Videheia_Kjøbmannsvik_tommetanker

Men så rart det ennå kan høres. Dette er også kvalitetstid.

Og Videhei! Jeg kommer igjen.

Videheia_tommetanker