Ikke rart han kan svømme fort

Vi bada i Tretjønn i går. Såpass lenge at jeg ble blå. Bortsett fra øynene som var røde som nykokte reker. Det var varmt i vannet og vi svømte og svømte. Men Lucas svømte fortest. Han var kjapp i vannet, som han er på landjorda. Det var først da vi kom opp av vannet og han sovna på magen på teppet at jeg skjønte hvorfor han kan svømme så fort.

Han har fire bein.

Bunader og dugnader

Takk for dagen. For alle ballongene og alle flaggene. Alle Bunadene og alle dugnadene. Tusen takk for alle smilene og faen ta alle bilene. Vi ble overøst med sol og korpsmusikk og spilleglede. Vårt minste barnebarn hoppet av lykke for å kunne vinke til oss fra skoletoget. Vårt nest eldste barnebarn hadde mest lyst til å synke ned i asfalten da vi jublet mot henne fra sidelinjen. Vårt eldste barnebarn gadd ikke gå i tog. Han valgte heller å stå i kø en halvtime for å få kjøpt en lunken liten is. Vi så lærere som virkelig fikk med seg elevene på brøl og sang. Vi så stolte små gutter og jenter som holdt faner og flagg.

Etter togenes ankomst og nødvendig isfortæring dro vi til Sukkevann hvor sekker, poteter og stylter ble tynt til det ytterste. Fiskedammen bød nok en gang på fast fisk gang på gang. Bydelsfotballkampen mellom Strømme og Vardåsen skole gikk til ekstraomganger. Akkurat som kakespisinga. Sukkevanns 17.mai opplegg er fint. Og alle trør til. Det er dugnadsgjenger som får det hele til.

Takk til dere.

Og til alle dere andre. Takk for dagen.

Gratulerer Lucas

I morgen skal alle gratulere alle. Fint er det for det er en fin dag for alle. Men sist søndag var det Lucas sin dag. Vi er så heldige å ha barnebarn som vokser raskere enn andre barnebarn. Lucas er snart 15 og hadde sin voksenkomprimasjonsdag nå nettopp. Med en finfin seremoni i Kilden som forteppe samlet vi familie og venner til en aften med glede og latter i Lucas sitt navn. Onkel Gunnar sørget for lokaler, Tante Da bakte kake og jeg bærte mens vakre Maya sørget for orden i kaoset. Og ikke minst så fylte vi magen med mat og kaker. Vår eminente venn Siv slo til igjen med sin trolldom på kjøkkenet. Hun visste nok en gang ikke hva hun hadde laget, men som alltid er smakene en blanding av fantasi og virkelighet. Takk Siv. Og den nyhumanetiske konfirmanten smilte i takt med konvolutter som åpnet seg. Det var en fin dag til ære for en fin gutt. Og som seg hør og bør avsluttet vi med familiebilder som ingen vil ha.

Fristerinden på Holmenkollen

Hun vet å få lange blikk. Hun vet å trekke til seg oppmerksomhet. Ikke bare for sin skjønnhet og godhet, men av og til for sin sushi. Maya hadde bursdag på søndag. Dagen da natt og dag er akkurat like lange. Vårjevndøgn. Og hun var vårjevnskjønn. Like fin hele dagen. Hun ville ha sushi til bursdagen sin så vi rulla og klemte ris og laks og melon og agurk og scampi og wasabi. Helt til sekken var full.

Sekken? Ja, – sekken. For hennes valg av bursdagslokale var av den luftige sorten; Holmenkollen på Jegersberg. Utendørsbursdag i en så klar og fin dag som bare hun kan trylle frem. Turen inn fra Fagerholt var fin og varm. Og vel opp sang vi alle på Liverpool sin sang; You Shall Never Walk Alone. For det var mye folk i tights i skogen i dag. Turtøy over alt med mennesker inni.

Vi satt oss ned mellom kleine pølsebål og skrinne matpakker. Og der dekket vi ut et stort sushibord med ingefær og tang og teryaki og soya.

Det ble stille blant turfolket på Holmenkollen. Det eneste vi hørte lyden av var svak surkling og svelging og suset av lange blikk. Det rumlet og skrek i tarmer der oppe.

Vi , de priviligerte, nøt en god bursdagsmiddag. God mat og godt selskap. Og snart var vi alene der oppe.

Misunnelsens uutholdelige magerumling hadde fått folk til å gå.

Nabovarsel og strømregning

Jeg burde varslet naboene om at vi nok ville trenge all den strøm som var tilgjengelig i de neste timene. Det var ikke strømbrudd. Det var besøk. Uvitende meg. Jeg burde ha sett det komme. Men hva gjør en ikke for et barnebarn som bare vil overnatte og samtidig ha besøk av to kamerater. “De kan vel overnatte de og?” spurte han fløyelsmykt. Og selvfølgelig kunne de det. Hvilke besteforeldre kan frarøve sitt barnebarn gleden ved å ha overnattingsgjester. Det var da overnattingsgjestene ankom at jeg ante trangere kår i ukene og månedene som lå foran oss. De ringte på og satt sekken inn i ganga. Så gikk de ut i bilen igjen og hentet en skjerm. Så hentet de en til. Og enda mer. Så hentet de hver sin monsterdatamaskin. “Den er jo stasjonær” sa jeg. “Burde ikke den holdt seg hjemme.” Vel de kom seg inn med sine kilometere med ledninger. Tastatur som blinker og harddisker som høres ut som kommunens gamle generatorer.

De startet opp sine maskiner samtidig med at jeg så ut av vinduet. Jeg så det blinke i gatelys. Jeg så at lyset inne hos de nærmeste naboene sakte ble svakere. Jeg så buler på strømledningen som bare forsvant inn i huset vårt og ikke kom ut igjen.

De neste timene tror jeg nesten at strømkablene til Tyskland ble tømt de og. Prosessorkraft hos tre 14 år gamle gutters gaming-pc-er krever sitt. Gleder meg til regninga. Og jeg som bor på Strømme. Det hjalp ingenting.

Ankemuligheter finnes ikke

Det er en ære å bli den foretrukne partner av og til. Anbudsrunden ble hoppet over, så det strider vel muligens mot kommunale prinsipper. Her var det tilbyderen selv som ringte og sa; “Nå kommer vi”. Når telefonen ringer og gjestene byr seg selv på overnatting er det en bestemor og en bestefars plikt til å akseptere og godta. Betingelsesløst. Det finnes få, om ingen, ankemuligheter. Ikke akkurat at det er et valg hun vil ta. Anken får ligge, gleden får komme. Etterfulgt av et par nettbrett kom de på døra med dyne og kosebamse. Som mann tok jeg de med på innkjøp av nødvendighetens godteri og sørget for at de fikk næring i kroppen. Stinne av kunststoffer havna de på gulvet med litt Netflix-kos på TVn. Påtvunget obligatorisk kos er også kos.

Jul med hund

God Jul til alle i hele verden ønskes fra oss på Strømme. Vi på Strømme er glade for at vi har hverandre. Det ble en fin julemiddag hvor Rudolf dessverre stod på menyen. Godt for oss men dumt for nissen. De indre organer ble toppet med riskrem av utsøkt sort. Og storebror var Nisse for kvelden. Lillesøster tror ikke noe særlig på nissen men smilte stort allikevel da han banket på døren. Den samme lillesøster hadde lært seg alle versene på Musevisa utenat. Lucas spilte piano og vi andre sang med den stemmen vi har. Muligens ikke episk men en fin stund. Midt oppi denne flotte julestemningen hadde vi to små hunder hvor den ene ville drepe nissen men ble livredd når bobleplasten sprakk. For å holde dem rolig ble de klødd hull på. Det var Julekveld i går. Lucas fikk noe han kalte Musematte, jeg vil heller karakterisere det som duk. Jeg fikk en bok om Naturens Undre som jeg gleder meg til å lese. Maya fikk puslespill. Isabella fikk tegnebrett av den fine sorten. Gleder meg til å se hva hun får til der. Semina fikk nesten alt. Vi andre fikk resten. Jeg fikk forresten den største presangen av alle. Ikke helt planlagt, men dog. Jeg fikk ny clutch til jul.

God Romjul til alle.

Finnes det Pepperkaketerapeuter?

Etterdønningene er i ferd med å legge seg etter gårsdagens bakeriopplevelse. Bakeriet var lokalt, det vil si hjemme. Og konditorlærlingene besto av to små englete barnebarn, – trodde jeg. Jeg hadde kjøpt inn et ferdighus + ferdig pepperkakedeig. “For å unngå søl” som jeg så feilaktig tenkte. Remedier som seigmenn , skumdotter, bomull, og masse klissklass på tube var lagt ut over bordet. Og så startet de prosessen med å utbygge sin egen pepperkakeverden. Jeg så for meg vakre tyskinspirerte slott og en snødekt iglo med kosete seigmenn rundt et lite vakkert bål av saltstenger. Alt overdrysset med et tynt lag av frydefull melis. Her skulle men kunne drømme seg vekk inn i deres vakre pepperkake verden. At det endte opp med pepperkakemareritt var jeg ikke forberedt på. Jeg stod litt på avstand mens de jobbet. Det ble ikke noen iglo så jeg. I stedet laget de mange snømenn og damer av marshmallow. Litt senere så jeg at alle var av typen avskyelige. Søte med skumle.

Og da deres verden var skapt snek bekymringsmeldingene sig inn i mitt hode. For her var det lagt ned mange timer og stor innsats i en skumlete verden. Seigmenn lå skadet og avskyelige snømenn stirret opp på meg. Innimellom var det vakre detaljer og giftige sopper. Samtidig var det en vakker stillhet over det hele.

Underlig fint.

Akkurat som dem.

Gå grønt med Odas Grønnsaksgryte

Denne deilige grønnsaksgryta gjør det lett å gå grønt. Vår generasjons inngrodde tanke om at kjøtt er tøft får seg en på tryne av Odas Grønnsaksgryte. Og Oda velger ofte grønt. Hun besøker sine gamle sørlandske slektninger av og til og en gang disket hun opp med denne gryta. Siden har den blitt fast på menyen vår. Den er så enkel å tilberede at en tocella kar som meg kan utføre jobben. Her brukes gode ferske råvarer og litt krydder med sting. Ønsker du ennå litt mer rikholdig smak så velg økologiske grønnsaker. De smaker ofte litt kraftigere enn sine vaksinerte søsken. Dog er de mye dyrere så det får være opp til budsjettet. Uansett ingen kostbare ingredienser. Og vannet begynner akkurat nå å samle seg i munnen bare jeg tenker på den. Det er et godt tegn.

Og synes du grønt er skjønt så kjør på og kutt og stek og kok og fres. Oppskriften under er for to posjoner. Kjør på med mer squash, sopp og løk for å øke mengden. Kikerter og sorte bønner kan og legges oppi. Nammenam.

Og forresten,- Takk Oda.

En nådeløs seksåring

Å sitte i 2 timer bare for å bli bankerott. Blakk. Ribba til skinnet. Knust. De sier jeg må være snill og en god spiller nå jeg setter meg ned ved bordet sammen med en seksåring og et brettspill. Se gjennom fingrene med ting og hjelpe henne på vei inn i Monopol sin finansielle verden. Jeg lurer på hvorfor det ikke går andre veien også. For hun var nådeløs med sin bestefar. Selv om jeg hjalp med matematikken og økonomiske råd og tips innen eiendomsforvaltning var hun totalt samvittighetsløs når sluttspillet nærmet seg. Med min smygende kattebrikke snek jeg meg stille på lydløse poter og kastet terningen så forsiktig jeg kunne. Dessverre fulgte hun godt med og gjorde meg ingen tjenester angående redusert husleie. Hun smilte stort faktisk når pengene mine forsvant. Gatene ble pantsatt og skattemyndighedane banka på døra. Selv om vi er i nær slekt godtet hun seg ved å påføre meg økonomisk ruin.

Og slikt skal man være bestefar til.