Hva driver du med?

krydderhylla2_tommetanker“Hva driver du med?” spurte kona.  “Jeg driver med driv-ved og setter sammen den krydderhylla som dreiv i land i høst”, svarte jeg. “Slik at vi kan krydre tilværelsen” sa jeg videre og innså for sent at alle ordspill ikke er så gode. Vel, dårlige ordspill til tross. En tremeters vasstrukken og stormherja bjelke endte opp på svabergene ved hytta vår i høst. Siden har den stått å tørka og ventet på å bli til ei hylle. Litt saging, litt oljing, litt skruing og litt lys fra IKEA og vips så har vi fått ei ny krydderhylle.  Legger en øret inntil planken kan en ennå føle den salte sjøluften og høre bølgeskvulp, vingeslag fra svaner og fjerne måkeskrik. Hylla fra havet.

 

 

Fra Baldevin til SkyBar

caledonien_2tommetankerHill, hill Caledonien Hotell. Og takk. Vi som har vokst opp i denne byen mens den ennå var kristnet har mye å takke Caledonien for. Vårt store hotell som liksom alltid har vært der. Som 17 åring ble jeg heldigvis stoppet i døra på Baldevin Discotek. Som 18 åring burde de stoppet meg mange ganger. Jeg hadde sannsynlig vis hatt bedre av å være hjemme. Noen ganger ble vorspielet timet på den måten at andelen alkoholprosent kun skulle virke opp mot 50 % på selve vorspielet. Kanskje 55% innslag mens vi stod i køen. Men 100% virkning skulle ikke slå inn før inngangspenger var betalt, stempelet var på hånda, og han med breie skuldre i døra var passert. Dessverre var det av og til lang kø. Vi stod i kø kl. 19.30, det var ennå lyst og han vakta med breie skuldre ble lengre og lengre borte selv om jeg rykket fram i køen. Det hendte jeg ble bedd om å ta noen runder rundt kvartalet før jeg stilte meg i kø igjen. Godt jeg ikke hadde gps-tracking og skritt-teller den gangen. Det hendte også jeg kom inn og som første-valg lente jeg meg inntil veggen på toppen av trappa ned til avtredene i underetasjen. Ganske gøy å løpe ned den vindeltrappa da. Ble ennå mer på snurren. Siden den gang har jeg spist på Von Knarren. Vært med venner i pianobaren og på konferanser i storstua; Caledonien Hall. Caledonien har levert til hverdag og fest.

Nå er det noen år siden jeg ble stoppa i døren på Baldevin, nå havner jeg heller i heisen på vei til Skybar. Caledonien i ny drakt er fin. Faktisk ganske flott. 

caledonien_3tommetankercaledonien_tommetanker

Når julegalskapen senker seg

julegalskapen_tommetankerjulefamilien_tommetankerVi hadde julemiddag og pakkemetta tre hjemme hos oss i år. Det var jul i går og freden senket seg ikke. Den etterlengtede julefreden som jeg har lest om og hørt om og blitt fortalt kom aldri. Julefreden var ikke her før ganske så sent. For jul er en jobb og et Marathoninnslag i året. Juledagen ble en dag i høyt og lavt tempo høyt og lavt. Vi har jo sett den komme og time for time nærmet seg. Vi vet jo hva den innebærer.  I går, mens Rudolf lå i ovnen, ordnet vi mye og fikset masse. Siste liten gaver ble pakket inn og gravlaksen ble betalt i kassa på Meny sånn ca 3 minutter etter de egentlig hadde stengt. Vi huska til og med sennepssausen. En noe dement mor ble besøkt. Hun satt å lo av tre oldebarn som lekte karusell på hennes svingbare fotskammel. Hun skravla og koste seg og pakket opp noen gaver. Det ble litt jul for henne også. Men det er kanskje glemt nå. Reinsdyrsteika nådde 71 graders kjernetemperatur akkurat tidsnok og mens kjøkkeninnspurten gikk i 200 hundre koste gjestene seg med hurtig-laga  gløgg. Under middagen, som var utsøkt god takket være en kone med bedre smak enn meg, lærte tre barnebarn seg at tålmodighet er en dyd ikke vært å overholde. Pakker ble fordelt og nissen kom og en treåring fikk et minne for livet helt til en storesøster avslørte nissens opprinnelse. Og med en selfiestang i en av pakkene til en av gjestene ble resten av kvelden behørig dokumentert.

Takk familien min, jeg fikk som fortjent.

En fin kveld.

Nissefest og historien om Kumpekjekken.

julefest_tommetanker

“Llille speil på veggen der, helst ikke si hva du mener om den rare nissen bak den fine nissen. Vi vet begge hvem som er vakrest i rommet her.” Gode naboer inviterte til fest og åpnet dørene sine for nisser av alle slag. Alle måtte ha nisselue. Vi og. Så vi handla en fin og pyntelig lue til Maya. Og jeg gikk på nisselueshopping alene. Det synes kanskje. For mitt nisseluevalg falt dessverre på noe som Europris hadde strikka.  Men vi kledde oss opp og skulle på fest. Vi gikk over gjerdet til naboen Maya og meg. Hun fin. Jeg ikke.

Alle naboens venner var fine folk. Og alle vi nissene skålte og skralte og sang og fortalte historier. Og selveste verten sang og spilte gitar. Og flere dro til med fest, sanger og fortellinger. Og når denne herren reiste seg og fortalte historien om Mittene og Kumpekjekken døde jeg nesten. Historien han fortalte bare ante jeg innholdet av. Men han fortalte så bra. Han var en god formidler. Og selv om jeg ikke hang med i det hele tatt lo jeg så mye at vannet nesten gikk og filminga gikk dukken. Folk lå kroka i stoler og sofaer mens han holdt på. Hvordan historien endte har jeg ikke peiling på. Men det var godt den endte for slikt går ut over et gammalt hjerte.

Jeg elsker gode historier. Og denne vet jeg jo ikke om er god. Men jeg aner det.

Og i 2 tia på natta tuslet to slitne nisser over gjerdet og inn i huset vårt. Begge med et smil om munnen. Maya var fortsatt fin. Jeg var fortsatt ikke.

Takk Jon og Jonny . Fin fest. Fine folk.jonkristian_tommetanker

nissefest_jonnytommetanker

Google fant historien til meg;

DET VAR ENGANG FI SMÅ TRETTER…

Det var engang fi tretter som skulle til puters for å sele. For å komme dit måtte de gå over en bru, og under den bodde den fryktelige Kugre Diken eller Kure Stokken (populært kalt Kumpekjekken).

Først gikk den Finste Mitta…
Sliff, slaff, sliff, slaff, sa det på brua.

– Hvem er det som sliffer og slaffer på min bru? ropte Kumpekjekken.
– Å, det er bare den Finste Mitta som skal til puters for å sele, svarte den Finste Mitta.
– Nå kommer jeg og fir tatta di, ropte Kumpekjekken.
– Å, nei du kan ikke fi tatta mi, for jeg er så lita at jeg har ikke fir på håtta, men etter meg kommer det en firre støtte, sa den Finste Mitta.
– Javel, så gå da, ropte Kumpekjekken.

Så kom den Fillomste Metta…
SLIFF, slaff, SLIFF, slaff, sa det på brua.

– Hvem er det som sliffer og slaffer på min bru? ropte Kumpekjekken.
– Å, det er bare den Fillomste Metta som skal til puters for å sele, svarte den Fillomste Metta.
– Nå kommer jeg og fir tatta di, ropte Kumpekjekken.
– Å, nei du kan ikke fi tatta mi, for jeg mer hansen, men etter meg kommer det en mye firre støtte, sa den Fillomste Metta.
– Javel så gå da, ropte Kumpekjekken.

Så kom den Firste Støtta…
SLIFF, SLAFF, SLIFF, SLAFF, sa det på brua.
– Hvem er det som sliffer og slaffer på min bru? ropte Kumpekjekken.
– Å, det er bare den Firste Støtta som skal til puters for å sele, svarte den Firste Støtta.
– Nå kommer jeg og fir tatta di, ropte Kumpekjekken.
– Å, bare kom du, din kure suk, men mål med pute, for jeg har firberblad i batta, og da skal jeg fien fatte meg bå deg på trallene.

Og siden den dagen Kumpekjekken tok den firste støtta er det fingen mitter som er redde for å gå over brua, for nå kalles han nemlig bare for Pingledikken.

 

 

Nils Ole Oftebro leste meg teksten.

Jeg skriver jo mye. For mye mener noen. Og i tillegg til både grunne og dype utskeielser her på bloggen skriver jeg i tillegg mye på jobb. Da er det ofte manus for små filmer om ulike firma og produkter. Vi har en kunde som heter OneCo. De er store. Jeg har gjort jobber for dem lenge og kjenner dem godt. Det var da ekstra gøy at vi fikk jobben med å lage en påkostet konsernfilm for dem . En film som skulle fortelle hvem de er . Jeg hadde ide og skrev manus til denne filmen. Den er akkurat sluppet. Ingen enkel jobb å skrive for et så stort konsern. Sammen med ledelsen jobbet jeg meg frem mot en tekst som tenker mer enn den forteller. Storyboard ble til med samme overordnede målsetting. Vi ønsket å få både egne ansatte og OneCo sine kunder til å like filmen. Og til å tenke på de valgene de tar. Tenke på framtid og muligheter. Nesten helt uten å si det. Vi laget til slutt et flott manus og en fin film som forteller det vi ønsker. For meg personlig er det moro å skrive. Ekstra moro blir det når det er skuespiller Nils Ole Oftebro som leste inn stemmen. En så proff forteller var et godt valg for denne teksten. For å få filmen så fin som den ble har kollega Kent skapt litt magi med 3D, hatt regien og skapt et godt lydspor. Og filmfotograf Amodei svingte kamera på flere av opptakene. Se filmen.

Jeg er stolt av den.

Hva er det du driver ved?

driv-ved_tommetanker“Hva er det du driver med?” spør kona. “Det ække meg som driver, det er noe annet”, sa jeg. “Se hva som drev i land”, sa jeg og plukka opp litt driv-ved, noen vasstrukne tjukke planker, fra sjøen. Metta av fiskeslo, fotsvette, salt og motorolje. Etter uvær kommer stille. Og ofte finner vi drivgods på svabergene ved hytta. Hytta ligger på en liten odde med mye sjø foran så mye greier som havner i sjøen andre steder havner her. Det blir noen søppelsekker i løpet av året. Mye drit kommer drivende. Og mye ved. Og av og til noen fine planker som har ligget i sjøen en stund. De sparer vi på, for å se om resten av dem kommer drivende. For det er akkurat som de skal være noe, bli til noe. Men siden vi ikke helt har monteringsanvisningen ennå er det vanskelig å se hva det skal bli. Slik var det også med disse plankene som vi fant i sommer. Vi kunne ikke se hva det skulle bli. Men det var helt til TV’n gikk i stykker. Etter 8 år med gode og dårlige programmer sa den takk for seg. Så ved å bytte litt penger mot TV på Elkjøp fikk vi noe nytt i stua.

Det var da Maya plutselig ropte ut; “Nå vet jeg hva de gamle plankene skal bli! At jeg ikke så det før. De er selvfølgelig en bokhylle-tv- benk med hjul.”

tv_hylle_tommetanker

“Aha!” svarte jeg. “Det burde jo jeg også sett. Jeg stikker ut og setter den sammen”

Maya hadde rett i igjen. Det var en bokhylle-tv-benk med hjul.

tv_hylle_2_tommetanker

Men greia er at det var noen planker til overs, så det er mulig jeg ikke har satt den riktig sammen. Hmmm. Maya heller mer til teorien om at den er satt rett sammen og at de resterende plankene egentlig er en ny krydderhylle.

Jeg får gå ut og se.

Hvor la jeg mobilen?

Et eksistensielt spørsmål, som best ikke las gå ubesvart inn i fremtiden. Det er så inni helsikes irriterende å gå og lete etter ting du akkurat hadde i handa. For et sekund eller to siden prata jeg i mobilen med kona. Jeg er en av dem som reiser seg opp og tusler mens jeg prater. Vi pratet ikke lenge, men jeg henta meg en kopp kaffe mens jeg prata. Jeg stod og så litt ut av vinduet også og lurte litt på om det ville komme snø snart mens hun fortalte om et barnebarn som skulle på trening i dag. Etter samtalen gikk jeg inn på kontoret etter at jeg hadde tatt litt påfyll av kaffe og sjekka lunsjbeholdninga i kjøleskapet. Jeg rakk en snartur på do også, samt plukke opp et par ark ved kopimaskinen og si hei til en kollega før jeg var tilbake ved pulten. Jeg rydda vekk noen oversvømmende papirer ved datamaskinen og sjekka e-posten. OOps! Der leste jeg at jeg egentlig skulle ringt til en kunde for en halv time siden.  . . . . “OK”, tenkte jeg. “Får ringe med en gang og håpe det går fint allikevel.”

Jeg strakk hånda ut etter mobilen som alltid ligger til venstre for meg på skrivebordet.

Nesten alltid.

Det er så inni helsikes irriterende å gå og lete etter ting du akkurat hadde i handa.

 

PS. Den lå i kjøleskapet.

 

 

Vi trengte ikke sykkelhjelmer på 80-tallet.

Gjenfødt fra 80 tallet? Jeg husker jo 80 tallet. Tiåret som satte sine spor. Tiåret jeg gikk fra å være tenåring til voksenåring og alt det bringer med seg. Jeg fulgte muligens ikke moten men det hendte jeg fjernadopterte ulike motetrekk fra tiden jeg levde i. Jeg tror jeg hadde lyst, men jeg hadde ikke råd. Ukelønna gikk til tegneserier og tegnesaker.  Tyggis hadde jeg råd til, så kjeften gikk. Og jeg var for flau. Jeg er ikke typen til å stikke meg ut. Frisørene fikk ikke gjøre som de ville med mitt hår slik de gjorde med andre. Jeg husker det høye håret, de høye luggene, hockeysveisen og all kjemien som fikk håret til å sitte som det skulle og til å se like bra ut,- alltid. Det var mange som ikke trengte sykkelhjelmer på 80-tallet. På Lystøperiet i Randesund traff jeg på denne geita.

Jeg er ingen klarsynt, men på en eller annen måte kom 80-tallet opp.

hairstyle

 

 

Gratulerer Torvkvartalet

torvkvartaletHill, hill! Smilefjes og tommel opp. Slik kan det gjøres. Jeg blir av og til stolt av byen jeg bor i. Torvkvartalet er en av de tingene jeg har blitt stolt av. Det var fine hus en gang. De er fine fortsatt. Fasadene vi vanlig dødelige har sett på gjennom presenninger og stilaser ble avduket til en fryd for et Kristiansandshjerte. Vi har mange mindre pene bygg i byen vår. Og vi har mange fine. Torvkvartalet stråler i sin nyoppussede virkelighet. Muligens med et godt grep av riksantikvaren i nakken har byggherrene gjort byen vår finere. Endelig er litt god form tatt vare på. Hill, hill. Og de vant årets pris for fineste hus. Gratulerer.

https://www.fvn.no/nyheter/lokalt/i/xR2BVB/Bjorgum–co-vant-Arets-byggepris

Et nytt oppussingsobjekt er på gang. Her vinner de neppe noen pris. Muligens i kategorien for lobotomi av bygg.

lobotomi