Det er visst OL

Jeg heia på Blummenfelt i går. En jeg aldri har hørt om. For mens jeg kjedetrykka på fjernkontrollen til TVn kom jeg til de Olympiske Leker 2021. Hæ? OL? I år? Et snik-OL. De later som de ikke finnes og så finnes de allikevel. Jeg har ikke helt fått med meg at det er et gigantisk olympisk arrangement på gang nede i Tokyo. Det er vel apatien som oppstår etter et år med kun smittenyheter som i sum lobotomerer nyhetsinteressen. Men jeg sveipa kanalene og kom innom OL sendinga og så en haug med folk svømme i havet. Det var Triatlon. Idrettsgrenen som kun overgås av ti-kamp. Det er dette som er atleter i særklasse. De beste. De sterkeste. De seigeste. Jeg ble sittende å se på 1500 meter svømming. 40km sykling og 10 kilometer løping. Og først over mål kom Blummenfelt. En sliten og lykkelig nordmann. Jeg hadde aldri hørt om han før. Men nå husker jeg han. Det finnes flere idrettsfolk enn Ingebrigtsen og Warholm i Norge.

Heia Blummenfelt.

Har du nyst offentlig i det siste?

Nyser jeg nå dør jeg, tenker jeg i det jeg prøver å holde inne et nys. Tenk at et nys kan føles som en nær døden opplevelse. Jeg står midt mellom hyllen med tomater og og hyllen med brokkoli og sellerirot i Coop-butikken på Dvergsnes. Jeg har allerede nyst en gang og jeg så alarmklokkene kime hos de andre kundene i butikken. Det var ingen som sa “Gesundheit”. Det var ingen som sa “God bless you!” Allikevel var alles øyne rettet mot meg. 2 sabeltannfamilier på ferie drar hastig med seg ungene vekk fra meg. Et eldre par med nysprita hender og nystrøkne munnbind korser seg der borte ved kjøttdisken. De andre ser forskrekket på meg og kvesser knivene i det jeg må la nyset unnslippe nesen. Jeg nyser inn i genseren jeg bærer med meg. Et gisp går gjennom butikken. De fullvaksinerte kommer sikkert til å ta ansvar. De kommer til å overmanne meg og slepe meg bort til nærmeste lyktestolpe hvor mine dager vil ende. Etterpå blir jeg brent vil jeg anta.

Corona har gjort noe med folk.

Det er lenge siden noen bare smiler og sier Gesundheit, når jeg nyser.

Det hele startet med pesten. . .

Uttrykket “Gud velsigne deg” i forbindelse med nysing tilskrives vanligvis pave Gregor den store, som brukte det på 600-tallet under Justinian-pesten (som i løpet av de to århundrene fortsatte å gjenta seg, forårsaket dødsfall på ca. 25 –50 millioner mennesker, eller 13–26% av verdens befolkning på den tiden).

Et av de bemerkelsesverdige symptomene som var utbredt blant individer før deres død av denne epidemien, var nysing. Dermed la paven en lov om at alle som nyste, må bli velsignet med de guddommelige ordene.

. . . Eller var det onde ånder?

Et annet mulig opphav for uttrykket “Gud velsigne deg” (ofte forkortet til “velsigne deg” i våre dager) var at noen trodde at nysing førte til at sjelen ble utvist fra kroppen, og å si “Gud velsigne deg” ville stoppe djevelen fra å hevde det. Andre trodde det motsatte – at nysing tillot onde ånder å komme inn i en persons kropp, og å si “Gud velsigne deg” ville holde dem utenfor.

Atter andre trodde på en eller annen måte fortsatt vanlig misforståelse om at hjertet ditt stopper når du nyser, og å si “velsigne deg” var en måte å ønske dem velkommen tilbake til livet.

Følgende tro er mer utbredt og kan ikke tilskrives en enkelt kultur eller et samfunn.

  • Det regnes som lykke når en person nyser mellom middag og midnatt
  • Når to individer nyser samtidig, antas det at gudene er lykkelige og vil velsigne mennesker med god helse.
  • Nysing når du kler på deg om morgenen betraktes som uflaks, troen på en ulykke kan oppstå om dagen.
  • Det regnes som lykke hvis du snur hodet mot høyre mens du nyser og uflaks hvis du snur hodet mot venstre.
  • I visse eldgamle kulturer ble individer som nyset gratulert, ettersom det ble antatt at personen som nyset var frigjort fra en ond ånds klør.
  • Det antas at når to eller flere mennesker har en samtale og en av dem nyser, avslører det sannheten i det som ble sagt.

Hva heter en hekkbølge når den er foran?

Enkelte finner finurlige løsninger på hvordan de aldri skal sakke akterut. En plast-snekke med stø kurs kom tøffende innover fjorden. I rett linje. Den hadde godlyden inne, allikevel var det en stemning av TwinPeaks over den gule farkosten. Kanskje den prøvde å skjule sporene etter seg. Forvirre fienden og etterfølgerne. Kanskje båten var vrengt? Det er vanskelig å vite.

Setesdal leverer. En lykketur.

1050 meter over havet. Vindstyrke; 0. Temperatur; 25. Terningkast; 10. Suleskardveien er kanskje Sør-Norges fineste fjellvei. Den er vinterstengt og sommeråpen. Sånn ca i midten av mai er mer eller mindre snø fjernet fra asfalten som snirkler seg over fjellet. 1050 meter over havet på det meste. Det er en attraksjon når den åpnes. Snøen ligger fortsatt langs veien mens bjørka grønnes nede i dalen. I går, søndag, skrudde naturen opp termostaten og slo av vindmaskinen. Min gode venn Arild hentet meg kl. 0800 og vi sikta oss inn mot en fin dag over Suleskardveien. Fra Storstraumen, slusene i Byglandsfjord, tok vi inn en sidevei og gjorde som folk i Setesdal. Vi fulgte den smale vei. Noen hadde fortalt meg at dette var veien for meditasjon. Bakveien til Rysstad. Det stemte. Har du tid så ta den ekstra turen. Og har du ikke tid så ta deg. Det var verdt det. Veldig fin omtur.

Og ved Rysstad bar det til fjells. Opp, opp og litt til opp. Helt til skiltet på veiens høyeste punkt. Vi parkerte, tok på oss skiene og la av sted. Resten av turen var bare lykke. Det var nesten for fint. Fjellet på sitt aller, aller beste.

Vi smilte begge to da vi noen timer senere, og litt rødere i panna, kjørte nedover igjen. Da hadde trafikken tatt seg opp.

Det så ut som alle menn over 60 hadde kjøpt seg motorsykkel og valgt akkurat denne gloheite dagen til å ikle seg tykke skinnklær og vinterpolstra helhjelm for å ta turen over fjellet. De sier det er slik en frihetsfølelse å kjøre en slik motorsykkel. Jeg stod der, smilende, iført shorts og ski og vinket til alle de frihetssøkende motorsyklistene. Jeg tenkte jeg kanskje følte mer på frihetsfølelsen her jeg stod, enn dem.

Alltid tilbud på no godt. . .

Det er kanskje for å redusere matsvinnet at de priser biffen høyt hos Spar på Rundingen. Du kaster ikke en eneste liten trevl av kjøttbiten om du betaler 3000 kr kiloen for dette kjøtter. Og det rare er at det er et tilbud. Alltid tilbud på noe godt hos kjøpmenna i Spar! Hos Machmanns i Oslo tar de 4500 kr kiloet. Da jeg ikke er spesielt glad i biff kan jeg heller kverne det og lage kjøddiser med litt brun saus fra Toro og langtidskokte gulrøtter. Men jeg utsetter kjøpet litt. For venter jeg til de nærmer seg holdbarhetsdato, kan jeg sikkert få 40% avslag. Kun 1800 pr kilo. Eventuelt kan jeg senke mine kvalitetskrav og heller kjøpe en flokk med billig-kyr for samme prisen.

Glad jeg liker grønnsaker bedre enn kjøtt.

Wikipedia kan fortelle:

Wagyu (japansk: 和牛, Wagyū) er en kvegrase som opprinnelig kommer fra Kobe-traktene på øya Honshu i Japan. Ferasen er kjent for sin fantastiske kjøttkvalitet, også kalt «kobebiff» kommer fra dette kveget. Såkalt kobebiff regnes av mange som verdens beste biffkjøtt, selv om det kanskje også er det meste kostbare.

Kjøtt av wagyū har særegne kvaliteter og er svært mørt og flott marmorert av fett. Fettet inneholder dessuten flerumettede fettsyrer og egner seg utmerket for personer på en kalorifattig diett. Den flotte kvaliteten skyldes at dyra bare beiter naturlig.

Kjøttferasen er uvanlig og sjelden. Det hevdes at wagyu ikke har blitt blandet med andre raser siden 1200-tallet, fordi rasen ble isolert i de japanske fjellene. I dag finnes det wagyukveg mange steder i verden, men prisen holder seg stadig høy på grunn av kvaliteten. Det hevdes imidlertid, at ekte kobebiff stadig vekk kun kommer fra Kobe i Japan.

En rekke morsomme, men usanne rykter går om waguyuoppdrett, som at kveget får lytte til klassisk musikk, får bare drikke maltøl, og blir massert hver dag. Kveget blir derimot svært godt behandlet; de slaktes ikke før de er minst 2–3 år gamle, og da er man nøye med ikke å stresse dyrene, for å unngå utsondring av stresshormoner. Visse dietter av for eksempel malt kan forekomme.

Ikke tøff nok på Sørlandssenteret

For dette lurer jeg på. En Virtual Reality Simulator. Er ikke det . . . .? Men om vi skal simulere en virtuell virkelighet så . . . . .? Eller er det jeg som allerede lever i en virkelighet som er simulert av en virtuell simulator som stimulerer det som ikke lenger er virkelig. Slikt skaper jo en følelse av uvirkelighet jeg ikke helt forstår rekkevidden av. Jeg er nysgjerrig, men ikke tøff nok.

Tror jeg står over. Folk som går inn i den der kommer aldri ut igjen. Matrix.

En droneflyger som tror han er en fugl.

Jeg lot meg imponere på Brokke. Av en mann som kan fly. For litt siden lagde jeg film igjen. For Setesdal. Denne frodige flotte dalen med skog og fjord og blankskurte fjell. Og nå dekket av snø. Visit Setesdal ønsket små vinterfilmer med dedikerte temaer. Jeg hadde sett noen opptak fra tidligere. Av en droneflyger som ikke var som andre droneflygere. Han kunne fly og hadde et blikk jeg ikke har sett før. Helt vilt egentlig. Og jeg fikk ønsket mitt oppfylt. Vi leide inn denne karen fra Raufoss som hadde droneflyging som hobby. Kanskje derfor han tror han er en fugl. Han kom, han så, han filmet. En dag på Brokke i strålende vintersol. Jeg lot meg imponere. Alltid gøy med flinke folk. Fler filmer fra vakre Setesdal kan du se her:

Visit Setesdal | Facebook

Hvalen på Skarkeheia

På en fjellside i ytterst i Vågsbygd er det hugget inn en hval. ???? Underlig, men fascinerende. Igjen ble jeg med inn i mørket med nye og gamle venner. Det ble en skikkelig bærtur uten å finne bær. Men hva gjør vel det. Stier er for pyser. Vi startet ved Sandvigdalsbukta langs Langenesveien. Stien var godt merka og skilt i stikryss, men sånt biter ikke på oss. Vi tok den smale sti innover i et frossent landskap. Inn i skogen opp på knausene på jakt etter Skarkehei. Men bærtur er fint. Mye latter og skravling og kaving.

Vi fant Skarkehei etter hvert og Svein leste oss historien til helle-risiningene fra 1915. En særegen sak langt inne i skogens mørke. Deretter geleidet han ss nok en gang utenom den mye oppgåtte sti. Nedover og nedover helt til vi gjenoppdaget noen nye blå merker. Turen ble avsluttet helt nede ved havet, i Sandvigdalsbukta. Blikk stille og kaldt og fint. Men ingen hval på havet, kun i skauen. Skogshval.

Takk for bærturen.

Hvalen på Skarkeheia

av Normann Liene

På Skarkeheia i Holskogen er det i den bratte fjellsida rett sør for trig.punktet meislet inn en hval med teksten: NØITRALITETSVAKT 15/8 – 15/9 -1915. 18. KOMPANI I.R.2. Hvalen symboliserer Vestfold fylke og forteller at det var soldater derfra som holdt vakt her i 1915. Inskripsjonen er hugget inn i en tre meter høy, loddrett fjellside som vender mot sør. Det var også bygd en “blokkehytte” og i mars 1915 var den på det nærmeste ferdig. Ny ovn var montert slik at nøytralitetsvaktene skulle få det litt mer behagelig. Vaktene var innkvartert i Holskogen. Den gang var det bare en kjerrevei som førte dit ut. Maten ble kjørt ut til mannskapene annenhver dag fra Dampbageriet i byen. Det var telefonforbindelse med sentralen på Kjos som igjen sto i kontakt med hovedkommandoen på Odderøya.Den 13. september samme året var det stor stas på Skarkeheia. Mannskapene der, som var fra Vestfold, hadde laget seg et varig minnesmerke. I den bratte fjellveggen hadde de hogd en hval – som selvfølgelig skulle symbolisere hvalfangerfylket Vestfold – og under var det inskripsjon i farger og gull. Det hele var tegnet og meislet inn av soldatene som også hadde laget en sang for anledningen. Melodien er “At far min kunne gjera”.Mens krigen nu har hergetde fleste land på jord,er Norge vort blitt berget,hos os end freden bor.Men skulde krigens bølgernaa helt herop i nord,da fædrene vi følger -forsvarer hver fot jord.I 1973 ble inskripsjonen renset og malt med hvitt av Alf Augland og speiderne i 7. Kristiansand. Fremdeles er inskripsjonen godt synlig på avstand. Men enkelte av de grunnere strekene er i ferd med å forsvinne. Selve fjellet er ruflete, noe som gjør at enkelte detaljer blir borte.

Er du også litt lei?

Fantastisk fin beskrivelse av en coronalei fyr. Skrevet av Drøset i Stavanger Aftenblad.

– Javel?

– Javel.

– E du leie?

– Ka då, leie?

– Nei, av sånn carolavirus og sånn.

– Litt leie, ja.

– Akkurat.

– Du?

– Syns egentlig det går greit.

– Akkurat.

– Ikkje någe å klaga på, nei.

– Nettopp. Ingen ting?

– Nei.

– Akkurat.

– Eller, litt leie e eg jo.

– Så du e litt leie?

– Litt leie, ja.

– Ja, koss då leie?

– Nei, du vett. Det går jo helse greit.

– Ja, jo, men du kjenne det litt?

– Bittelitt, ja.

– Ja, koss då?

– Nei, altså, eg kjenne jo at livsgnisten er fullstendig vekke og at eg bjynne å tenka på å bare spisa di eg bor me, og at ett møde te på sånn Teams eller Meet og sånt kan få meg te å leida itte haglå, og at hvis eg ser ein idiot te som bare ikkje gidde bruga monnbind, så fyr’eg te an i froktå på Kiwi, og ett ord te fra sånne vaksinemotstandara kan få meg te å tenka at dødsstraff kanskje ikkje e så domt, og ikkje kan eg gå på kafé, ikkje ha besøg, ikkje gå på besøg, ikkje gå i kjerkå, ikkje at eg går i kjerkå, men eg vil gjerna bestemma sjøl at eg ikkje vil gå i kjerkå, og ikkje kan eg reisa te Syden, ikkje te Dammark og knapt nok te Oslo, ikkje at eg vil te Oslo, men ligavel, og det krele med sure ongar som kjede seg, og eg klikke snart i vinkel på både Høie, Erna og han der Nakkstad som snakke roligt og beherska, selv om det koge fullstedig hjemma hos alle, og den neste som seie någe som helst om at «det e så herrrrligt me lågare tempo i kverdagen» komme eg te å klina rett ner, sjøl om det skjer midt i froktå på Kiwien, og hvis bare ein person te skrive på Facebook at «såååå herrrrligt me goe ti te familien, guuuuu kor me kose oss», så komme eg te å plassera vedkommane framfor ein lastebil og be sjåføren gje bådd drid! GJE GASS, KJØR’AN FLADE!!!!!!!!

– Akkurat. Så du e litt leie?

– Litt leie, ja.

Like tjukk i hue som isen i Tretjønn

De sier så de små som ikke er små lenger. “Du er tjukk i hue!” sier de, “som ikke går på skøyter”. Ulikt meg liker slekta å gå på skøyter. Jeg gikk som liten men jeg ble ikke fasinert den gang heller. Så jeg gjorde det motsatte av dem . Jeg tok på meg piggsko for ikke å skli. Jeg liker også å være sikker, sikker, sikker så jeg sjekka om isen var sikker. Det at det sikkert var 277 andre på isen denne dagen gjorde ikke meg sikker. Jeg lot meg ikke lure av at isen holdt dem. Jeg hogga hull. 15 cm hardt vann holdt megs oppe fra det kalde vannet under. Isen var sikker.

Jeg tror alle Gimlekollens småbarnsfamilier var på isen i dag. Barnefedre som en gang var flinke spilte fandenivoldsk bandy med seg selv. Eller de rund-dribla sin 6 å r gamle sønn med førstegangsskøyter på beina. Mødrene har latt seg inspirere av ei som vant OL-gull for Norge i kunstløp. Piruetter med kun en halv omdreining florerte på Tretjønns vakre is-dekke. Om ordet grasiøs ble brukt på isen denne dagen så var det neppe om dem. Men det fine var at alle smilte og lo, til og med de som tryna. Bruskasser og barnevogner fikk kjørt seg. Det var lek og latter i alle bukter og viker. Det var svidd pølselukt fra sikker 20 bål. Det var veldig veldig fint.

Og selv om jeg er like tjukk i hue som isen hadde også en med piggsko det fint på isen på Tretjønn denne dagen.