Men jeg smiler ved tanken. Det kunne godt ha vært meg som står på toppen av gardintrappa og skal henge opp den 8. bokstaven.

G-en. Så plutselig blir jeg i tvill. “Skal det være stor G som i TollbodGata, eller skal det være liten g som i Tollbodgata. Ikke klarer jeg å se på fasiten som henger like rundt hjørnet heller. Til det er HMS tiltakene og paragrafene rundt bruken av gardintrapp ganske strenge. Så der står jeg. Slappe meg. Jeg gidder ikke gå ned i bilen og hente en stor G. Ei heller gidder jeg gå ned fra trappa for å se på skiltet som henger like rundt hjørnet. Så jeg kommer opp med et perfekt kompromiss.

Det ender med at jeg helgarderer. En liten g på en stor G’s plass.

Jeg står under skiltet og ser opp på det. Jeg har introvert blikk og utadvendt smil mens tankene svirrer rundt meg på toppen av ei gardintrapp.

De som går forbi ser rart på meg.

Egentlig er det vel bare en skrue som har løsnet så har G-en glidd opp.

Vi holdt henne i hendene mens hun forlot oss. Ho slutta å være til stede i går. Ho slutta seg til de som dro før henne.

Det var best slik. “Det er ikke trist, det er vemodig”, sa min bror. Og sant er det. Vår mor var dement i noen år før hun i går trakk sitt siste pust. Og nå hadde hun bestemt seg for at at nok er nok.

Vi som er igjen har bare gode minner. Hun ble 89 gode år gammel. Selv om hun har bodd i Kristiansand i minst 60 av dem, var det hennes barndoms by Bergen som stod sterkest i minnet de siste årene. Slik er ofte demens.

Det var godt å se henne gli inn i en ny tilstand. Hvil i fred, og takk for alt du har gitt oss.

Og en stor takk til Tveit Omsorgssenter som gav henne et godt hjem de siste årene.

Jeg vet om tre, men det er sikkert fler. Det er fasinerende med slike naturskapte store og små gryter. I Nissedal og Brokke finnes det digre naturlige badeland. Skapt av stein og is over ganske så lang tid. På turer i skog og lier er det fint å stoppe opp og tenke litt ved en slik jettegryte. På middag. På livet. På tiden. Hvordan den ble til. Ved Gråmannen innenfor Kjerrane er det en stor en. Og dyp nok til at det er gjerde rundt den. Like nedenfor Omvendte Båt er det en fin en. Og nå så jeg jaggu meg en til. Bitteliten og ikke særlig dyp. Like ved Støletjønna i Randesund. Det er sikkert fler, og om noen vet så si i fra.

Jeg er imponert over motet til utforkjørerne. I over 100 kilometer i timen utfordrer de is-svuller, hoppkanter og krappe kjipe svinger. Fokus er ekstremt viktig. Holde blikket og kroppen fast i et intenst samspill som ikke skal la seg forstyrre av noe. De er rett og slett imponerende idrettsutøvere som kjemper om hundredeler. Men stakkars Breezy Johnson fra USA. Hun måtte i tillegg overvinne interference fra katta vår.

Ikke uventet gikk det dårlig. Umulig å mestre de utfordrende forholdene i tillegg til et inpåslitent kattekrek.

Det ble kun en 17 plass denne gangen.

Noen vil ønske å huske denne kvelden. I alle fall jeg. Andre vil jobbe med å glemme, mens noen ikke har mulighet til å huske hva de helst vil glemme. Og nettopp derfor heller ikke flere bilder fra festen. For det ble en fest sammen med mange av de jeg er glad i. De fleste av dere som var der vil nok huske at dere var der. Enkelte vil nok være hakket mer usikker på hva som skjedde i går kveld.

Og jeg, midtpunktet, sitter her dagen derpå og er rørt av så mange fine venner jeg har. Og jeg holdt meg akkurat på rett side av huskemuskelen til at jeg kan minnes kvelden. For det er en kveld jeg med varme i hjertet vil spare på.

Takk alle sammen for at dere feiret meg.

Takk for en fin, fin kveld.

Det er jo det vi ønsker oss. Vi ønsker alt vel fra morgen til kveld. Vi ønsker oss ny vekt som viser mindre kilo. Vi ønsker Putin dit ingenting gror. Vi ønsker mat til alle og tak over hodet med fred utenfor. Ønsker kan lett bli virkelighet om vi vil.

Inngangen til vårt nye år ble behørig markert av en nabo nede i gata. Vet ikke helt hva de ønsker seg. Men det er neppe mer fyrverkeri. En hel palle med fyrverkeri stod klar. De begynte sånn ca klokka 17 og tente den første lunta. Smellet som fulgte var stort. Lunte på lunte ble tent og etter 6-7 timer var de kommet halvveis ned i pallen med rakettbatterier. Det store finalen kom da de valgte å avslutte med å fyre opp den siste haugen med batterier samtidig. Jeg tror de hadde mer fyrverkeri enn resten av Søm til sammen.

Med gode ønsker for alle.

Uttrykket passet i dag. I min semivåkne tilstand seg jeg av bussen i Tollbodgata. Hutret meg mot regnet og skvettende vanndammer og gledet meg til rulletrappa hvor jeg kunne stå fremover og nedover helt uten å bruke oppstartstrøtte bein. Vel nede i MENY sin kjeller plukket jeg med meg gode ganske kortreiste epler fra Hardanger og en langreist appelsin fra SørAfrika. Frukt må man ha.

Med en hjerne full av morgentåke husket jeg kaffemangel på kontoret. Kaffe pleier jeg å kjøpe på Kiwi, for den butikken er nærmest jobben. Men siden jeg nå var på meny. . . . . Jeg rundet hylla med sjokopålegg og kikket inn i kaffeutvalgets rike. Jeg pleier å kjøpe FairTrade merket kaffe i rettferdighetens navn. Jeg liker å tro at en eller annen kaffebonde har det litt bedre enn andre kaffebønder. Kanskje vedkommende får en rettferdig pris pr kilo. Kanskje han, eller hun, sitter igjen med litt mer.

Heldigvis la jeg merke til prisen jeg måtte gi for en kvart kilo kaffe av typen merket med rettferdig handel.

68,30 kr.

Hmm, her er det muligens flere enn kaffebonden som får litt ekstra penger i kassa. For selv med en hjerne i kompetilstand ringte det ei lita bjelle et sted.

Jeg nøyde meg med kortreist og langreist frukt og stakk innom Kiwi. Nå lys våken.

I kaffehylla der stod samme kaffen som på Meny.

49,90 kr.

Nesten 20 kr forskjell.

Tror kanskje det er andre enn kaffebonden som sitter igjen med mer penger hver gang jeg gjør en rettferdig handel.

Vi har fått et nytt husdyr. Et kjøkkenhusdyr. Det knasker og tygger og gumler og gnager på alt vi stapper i hodet på den. Merkelig nok må den fores gjennom hjernen. Gjennom senteret for motorisk kontroll og følelses senteret. Det er kanskje derfor resultatet den sugler ut blir så godt. Råvarene den sluker blir perfekt knust av sterke muskler samtidig som den nemsomt blander de syrlige dråper.

Å lage juice har blitt en lek med dette dyret på benken. Det er en slow-juicer så det går akkurat så fort som en sørlending liker.

En medbragt 12 åring og hennes eldre bror på 15 ble stille når de spiste. Når de hadde tømt sine tallerkener sier de i kor “Dette var godt!” Ikke ofte en hører det fra et par tenåringer, men her var det skryt fra hjertet til dette lille spisestedet. Og de fortjener det. Frøken Hangeland ligger godt gjemt inne i Strømmetunet. Den nye Dementlandsbyen som har vunnet arkitektkonkurranser og nabolagets hjerter. Like innenfor resepsjonen til Strømmetunet ligger den. En lang fristende kake og smørbrøddisk gliser i mot oss. Sugling er ikke bra, men den er vanskelig å holde unna her. Jeg hadde hørt et rykte om at maten var god så vi gikk innom for å bestille bord til søndagsbuffeten. Bare 200 pr. hode. Min kone skal ikke ha melk og gluten så vi hørte om innholdet i diverse sauser og stuinger. “Det meste inneholder jo det”, sa kokken, “men når kommer dere, så kan jeg lage noen kjøttkaker og en saus til laksen og en brun saus til oksehøyryggen og lammekjøttet som ikke inneholder verken melk eller mel.”

Og rett nok. Bord ble bestilt til 17.30 på søndag. På bordet stod spesiallaget kjøttkaker og saus til oss. I buffeten ventet laks, langtidsstekt oksehøyrygg, lammestek og min favoritt; heimelage kjøddiser med brun saus. Thaikylling hadde de også hatt, men den var oppspist når vi kom.

Og vi skjønte hvorfor den hadde blitt oppspist. For alt hva vi smakte på var godt. Og når maten er god er stemningen god. Vi koste oss med middag til vi ble mette og hadde smakt på alt, og så koste vi oss litt til. Noen romslige kakestykker avsluttet måltidet for oss. Vi takket de som jobbet der for finfin service og himmelsk mat. Smilende og mette gikk vi hjem mens vi diskuterte om når vi skulle tilbake.

Frøken Hangeland er kanskje ikke så lett å finne, men du burde lete.

https://goo.gl/maps/mfZeiKtnrLM5Qtsi7