IKEA fra sin beste side

Akkurat slik liker jeg IKEA best. På lang avstand. Lang. Og jeg er ikke alene. Sannsynligvis har jeg halvparten av Kristianssands 92282 innbyggere med meg i tanken. Akkurat nå er nitti to tusen to hundre og åtti to stykker som bor Kristiansand. Og hvis halvparten av disse er menn, er de på mitt lag. Ca. 46 tusen, bortsett fra diverse mannlige interiørkonsulenter og stylister. Men ca. 46 tusen menn liker IKEA best slik som jeg gjør. På avstand. Og i går var det ca. 3 km på avstand. Turen gikk til Havsyn i Tveit. 7 km frem og tilbake. Vått og vakkert. Jeg har gått der sikker hundre ganger før. For meg finner jeg ro i sinnet på veien. Den roen finnes ikke blant skap og stearinlys og tepper på IKEA . Skumring når jeg gikk inn. Natt når jeg gikk ut. Og fra Havsyn så jeg IKEA i det fjerne. IKEA på sitt beste. IKEA med fravær av meg, Tomm. Hvilken ubesudlet lykke. Jeg brølte i skogen slik at brunstige rådyr fikk noe å tenke på. Jeg var alene og koste meg.

Ta turen. Starter ved Dønnestad og veldig godt skilta. Tveit turlag har gjort jobben sin.

https://turloyper.wordpress.com/turomrader/

ikea_tommetanker

Dessverre må jeg erkjenne i selvransakelsens tegn at IKEA også har fine ting og nyttige ting og overkommelige ting. Så det hender jeg har IKEA på kort avstand. Motvillig og desillusjonert dro jeg dit også her en dag. Et nytt dolokk og en ny thermokanne med ekstrautstyr som stearinlys og servietter var sårt etterlengtet i vårt ringe hjem. Jeg brukte minst mulig tid og stoppet ikke opp  noe unyttig sted og spurt kjentfolk om veien ut hele tiden. Vel fremme ved kassa fant jeg ikke lommeboka. “I bilen”, tenkte jeg. Satt fra meg posen og løp den lange veien til bilen. Der fant jeg den ikke og en telefon hjem bekreftet at den lå der, – hjemme. GUDD. Min egen dårlige planlegging og begynnende demens gjorde at jeg måtte kjøre hjem, hente penger, og tilbake til IKEA. To ganger på IKEA på en dag.

Hva har jeg gjort.

Akkurat som ei bikkje bare mye mindre. Menneskets beste uvenn tenkte jeg.

 

En hund kom inn i vårt liv. Eller i alle fall noe som minna om en hund.  En bitteliten hårete sak ble plassert i vår varetekt mens eieren var vekke på jobb. Et lite krek av ei bikkje var plutselig i stua, i ganga, i bilen, på kjøkkenet. Overalt. Helsikes kjøter! Det var ikke akkurat mitt valg at vi skulle ha bikkja i hus, hva gjør man ikke for å hjelpe. Plutselig måtte jeg begynne å se hvor jeg tråkka. Jeg måtte sjekke sofaen før jeg satt meg og måtte knipse i puta før jeg dro den inn under hue. Kanskje det var ei bikkje og ikke en pute. Fillebikkje! tenkte jeg noen ganger i starten. Men det var før jeg begynte å SE hunden. Hvem var denne lille klumpen av et hårete liv? Litt etter litt så jeg hvor mye personlighet det går an å trøkke inn i en så liten kropp. Vår nye lille firbente venn er av det flotte slaget. Rolig og nysgjerrig. Myk og kjærlig. Hun heter Mia, ser ut som en parykk,  og er allerede bestevenn med Maya. Om vi stiller oss i ring med Mia i midten og vi alle lokker og frister, og har hundekjeksbestikkelser klare, er det alltid Maya hun går til først. De har knyttet et usynlig bånd. Og det er kult å bevitne. Med meg er det litt annerledes, Mia og meg har funnet en slag praktisk forståelse av hverandre. Gjensidig respekt om du vil. Vi som bor her  bytter på å gå på tur med den lille. Vi forteller lykkelig til de andre når vi kommer inn igjen om hvordan avføringen har gått. Hjemme tør vi ikke slippe henne løs ute. Hunden er alltid i bånd. Men av og til på hytta klipser vi av halsbåndet og slipper Mia fri. Det er da hun fyrer opp gledesraketten. Ser smått ut som hun liker det. Vår nye lille venn er stort sett et lykkelig kryp. Og hun deler og sprer sin lykke til oss rundt henne. Det hadde jeg ikke venta.

Godt å ta feil i blant.

Hunden kan være en god venn.

mia2_tommetanker

 

Ditt kø-nummer er 22.716

køGudd! Du er nr. 22.716. Heldigvis var køen min digital og heldigvis er jeg klok av skade. For jeg har stått i den køen før. Av og til månedsvis. Men jeg har aldri stått så langt bak. Heldigvis gjaldt dette skjermbildet 2. gangs innlogging. For i dag satt jeg klar. Billettsalget åpnet kl. 10.00. Og jeg satt klar. Jeg ble umiddelbart satt inn i køen, men kun som nr. 1617. Jeg venta 10 minutter til alle de foran meg hadde kjøpt billett. Så var jeg plutselig helt foran og det var billetter igjen. Jeg sikra meg 2. Kosta flesk men flesk koster jo. Jeg gikk ut av køen ganske så fornøyd. Og bare for gøy gikk jeg inn i køen igjen. Klokken var da 10.19. Jeg havna altså bakerst som nr. 22.716. Og attpåtil var varen ustolgt. Gudd. Det skal nok en gang bli deiligt å være norsk i en skog i Danmark i August. Suede, Years&Years, 10CC og Nik & Jay. Gudd!du_er_ni_i_kø_tommetanker

 

Og om noen vil dra så er det billetter igjen til et par av de andre dagene.

Les mer her.https://www.smukfest.dk/musik/kunstnere-2019

smukfest2017smukfest2015_tommetankercollage_smukfest2013_tommetanker

Hva driver du med?

krydderhylla2_tommetanker“Hva driver du med?” spurte kona.  “Jeg driver med driv-ved og setter sammen den krydderhylla som dreiv i land i høst”, svarte jeg. “Slik at vi kan krydre tilværelsen” sa jeg videre og innså for sent at alle ordspill ikke er så gode. Vel, dårlige ordspill til tross. En tremeters vasstrukken og stormherja bjelke endte opp på svabergene ved hytta vår i høst. Siden har den stått å tørka og ventet på å bli til ei hylle. Litt saging, litt oljing, litt skruing og litt lys fra IKEA og vips så har vi fått ei ny krydderhylle.  Legger en øret inntil planken kan en ennå føle den salte sjøluften og høre bølgeskvulp, vingeslag fra svaner og fjerne måkeskrik. Hylla fra havet.

 

 

Fra Baldevin til SkyBar

caledonien_2tommetankerHill, hill Caledonien Hotell. Og takk. Vi som har vokst opp i denne byen mens den ennå var kristnet har mye å takke Caledonien for. Vårt store hotell som liksom alltid har vært der. Som 17 åring ble jeg heldigvis stoppet i døra på Baldevin Discotek. Som 18 åring burde de stoppet meg mange ganger. Jeg hadde sannsynlig vis hatt bedre av å være hjemme. Noen ganger ble vorspielet timet på den måten at andelen alkoholprosent kun skulle virke opp mot 50 % på selve vorspielet. Kanskje 55% innslag mens vi stod i køen. Men 100% virkning skulle ikke slå inn før inngangspenger var betalt, stempelet var på hånda, og han med breie skuldre i døra var passert. Dessverre var det av og til lang kø. Vi stod i kø kl. 19.30, det var ennå lyst og han vakta med breie skuldre ble lengre og lengre borte selv om jeg rykket fram i køen. Det hendte jeg ble bedd om å ta noen runder rundt kvartalet før jeg stilte meg i kø igjen. Godt jeg ikke hadde gps-tracking og skritt-teller den gangen. Det hendte også jeg kom inn og som første-valg lente jeg meg inntil veggen på toppen av trappa ned til avtredene i underetasjen. Ganske gøy å løpe ned den vindeltrappa da. Ble ennå mer på snurren. Siden den gang har jeg spist på Von Knarren. Vært med venner i pianobaren og på konferanser i storstua; Caledonien Hall. Caledonien har levert til hverdag og fest.

Nå er det noen år siden jeg ble stoppa i døren på Baldevin, nå havner jeg heller i heisen på vei til Skybar. Caledonien i ny drakt er fin. Faktisk ganske flott. 

caledonien_3tommetankercaledonien_tommetanker

Når julegalskapen senker seg

julegalskapen_tommetankerjulefamilien_tommetankerVi hadde julemiddag og pakkemetta tre hjemme hos oss i år. Det var jul i går og freden senket seg ikke. Den etterlengtede julefreden som jeg har lest om og hørt om og blitt fortalt kom aldri. Julefreden var ikke her før ganske så sent. For jul er en jobb og et Marathoninnslag i året. Juledagen ble en dag i høyt og lavt tempo høyt og lavt. Vi har jo sett den komme og time for time nærmet seg. Vi vet jo hva den innebærer.  I går, mens Rudolf lå i ovnen, ordnet vi mye og fikset masse. Siste liten gaver ble pakket inn og gravlaksen ble betalt i kassa på Meny sånn ca 3 minutter etter de egentlig hadde stengt. Vi huska til og med sennepssausen. En noe dement mor ble besøkt. Hun satt å lo av tre oldebarn som lekte karusell på hennes svingbare fotskammel. Hun skravla og koste seg og pakket opp noen gaver. Det ble litt jul for henne også. Men det er kanskje glemt nå. Reinsdyrsteika nådde 71 graders kjernetemperatur akkurat tidsnok og mens kjøkkeninnspurten gikk i 200 hundre koste gjestene seg med hurtig-laga  gløgg. Under middagen, som var utsøkt god takket være en kone med bedre smak enn meg, lærte tre barnebarn seg at tålmodighet er en dyd ikke vært å overholde. Pakker ble fordelt og nissen kom og en treåring fikk et minne for livet helt til en storesøster avslørte nissens opprinnelse. Og med en selfiestang i en av pakkene til en av gjestene ble resten av kvelden behørig dokumentert.

Takk familien min, jeg fikk som fortjent.

En fin kveld.

Nissefest og historien om Kumpekjekken.

julefest_tommetanker

“Llille speil på veggen der, helst ikke si hva du mener om den rare nissen bak den fine nissen. Vi vet begge hvem som er vakrest i rommet her.” Gode naboer inviterte til fest og åpnet dørene sine for nisser av alle slag. Alle måtte ha nisselue. Vi og. Så vi handla en fin og pyntelig lue til Maya. Og jeg gikk på nisselueshopping alene. Det synes kanskje. For mitt nisseluevalg falt dessverre på noe som Europris hadde strikka.  Men vi kledde oss opp og skulle på fest. Vi gikk over gjerdet til naboen Maya og meg. Hun fin. Jeg ikke.

Alle naboens venner var fine folk. Og alle vi nissene skålte og skralte og sang og fortalte historier. Og selveste verten sang og spilte gitar. Og flere dro til med fest, sanger og fortellinger. Og når denne herren reiste seg og fortalte historien om Mittene og Kumpekjekken døde jeg nesten. Historien han fortalte bare ante jeg innholdet av. Men han fortalte så bra. Han var en god formidler. Og selv om jeg ikke hang med i det hele tatt lo jeg så mye at vannet nesten gikk og filminga gikk dukken. Folk lå kroka i stoler og sofaer mens han holdt på. Hvordan historien endte har jeg ikke peiling på. Men det var godt den endte for slikt går ut over et gammalt hjerte.

Jeg elsker gode historier. Og denne vet jeg jo ikke om er god. Men jeg aner det.

Og i 2 tia på natta tuslet to slitne nisser over gjerdet og inn i huset vårt. Begge med et smil om munnen. Maya var fortsatt fin. Jeg var fortsatt ikke.

Takk Jon og Jonny . Fin fest. Fine folk.jonkristian_tommetanker

nissefest_jonnytommetanker

Google fant historien til meg;

DET VAR ENGANG FI SMÅ TRETTER…

Det var engang fi tretter som skulle til puters for å sele. For å komme dit måtte de gå over en bru, og under den bodde den fryktelige Kugre Diken eller Kure Stokken (populært kalt Kumpekjekken).

Først gikk den Finste Mitta…
Sliff, slaff, sliff, slaff, sa det på brua.

– Hvem er det som sliffer og slaffer på min bru? ropte Kumpekjekken.
– Å, det er bare den Finste Mitta som skal til puters for å sele, svarte den Finste Mitta.
– Nå kommer jeg og fir tatta di, ropte Kumpekjekken.
– Å, nei du kan ikke fi tatta mi, for jeg er så lita at jeg har ikke fir på håtta, men etter meg kommer det en firre støtte, sa den Finste Mitta.
– Javel, så gå da, ropte Kumpekjekken.

Så kom den Fillomste Metta…
SLIFF, slaff, SLIFF, slaff, sa det på brua.

– Hvem er det som sliffer og slaffer på min bru? ropte Kumpekjekken.
– Å, det er bare den Fillomste Metta som skal til puters for å sele, svarte den Fillomste Metta.
– Nå kommer jeg og fir tatta di, ropte Kumpekjekken.
– Å, nei du kan ikke fi tatta mi, for jeg mer hansen, men etter meg kommer det en mye firre støtte, sa den Fillomste Metta.
– Javel så gå da, ropte Kumpekjekken.

Så kom den Firste Støtta…
SLIFF, SLAFF, SLIFF, SLAFF, sa det på brua.
– Hvem er det som sliffer og slaffer på min bru? ropte Kumpekjekken.
– Å, det er bare den Firste Støtta som skal til puters for å sele, svarte den Firste Støtta.
– Nå kommer jeg og fir tatta di, ropte Kumpekjekken.
– Å, bare kom du, din kure suk, men mål med pute, for jeg har firberblad i batta, og da skal jeg fien fatte meg bå deg på trallene.

Og siden den dagen Kumpekjekken tok den firste støtta er det fingen mitter som er redde for å gå over brua, for nå kalles han nemlig bare for Pingledikken.

 

 

Nils Ole Oftebro leste meg teksten.

Jeg skriver jo mye. For mye mener noen. Og i tillegg til både grunne og dype utskeielser her på bloggen skriver jeg i tillegg mye på jobb. Da er det ofte manus for små filmer om ulike firma og produkter. Vi har en kunde som heter OneCo. De er store. Jeg har gjort jobber for dem lenge og kjenner dem godt. Det var da ekstra gøy at vi fikk jobben med å lage en påkostet konsernfilm for dem . En film som skulle fortelle hvem de er . Jeg hadde ide og skrev manus til denne filmen. Den er akkurat sluppet. Ingen enkel jobb å skrive for et så stort konsern. Sammen med ledelsen jobbet jeg meg frem mot en tekst som tenker mer enn den forteller. Storyboard ble til med samme overordnede målsetting. Vi ønsket å få både egne ansatte og OneCo sine kunder til å like filmen. Og til å tenke på de valgene de tar. Tenke på framtid og muligheter. Nesten helt uten å si det. Vi laget til slutt et flott manus og en fin film som forteller det vi ønsker. For meg personlig er det moro å skrive. Ekstra moro blir det når det er skuespiller Nils Ole Oftebro som leste inn stemmen. En så proff forteller var et godt valg for denne teksten. For å få filmen så fin som den ble har kollega Kent skapt litt magi med 3D, hatt regien og skapt et godt lydspor. Og filmfotograf Amodei svingte kamera på flere av opptakene. Se filmen.

Jeg er stolt av den.

Hva er det du driver ved?

driv-ved_tommetanker“Hva er det du driver med?” spør kona. “Det ække meg som driver, det er noe annet”, sa jeg. “Se hva som drev i land”, sa jeg og plukka opp litt driv-ved, noen vasstrukne tjukke planker, fra sjøen. Metta av fiskeslo, fotsvette, salt og motorolje. Etter uvær kommer stille. Og ofte finner vi drivgods på svabergene ved hytta. Hytta ligger på en liten odde med mye sjø foran så mye greier som havner i sjøen andre steder havner her. Det blir noen søppelsekker i løpet av året. Mye drit kommer drivende. Og mye ved. Og av og til noen fine planker som har ligget i sjøen en stund. De sparer vi på, for å se om resten av dem kommer drivende. For det er akkurat som de skal være noe, bli til noe. Men siden vi ikke helt har monteringsanvisningen ennå er det vanskelig å se hva det skal bli. Slik var det også med disse plankene som vi fant i sommer. Vi kunne ikke se hva det skulle bli. Men det var helt til TV’n gikk i stykker. Etter 8 år med gode og dårlige programmer sa den takk for seg. Så ved å bytte litt penger mot TV på Elkjøp fikk vi noe nytt i stua.

Det var da Maya plutselig ropte ut; “Nå vet jeg hva de gamle plankene skal bli! At jeg ikke så det før. De er selvfølgelig en bokhylle-tv- benk med hjul.”

tv_hylle_tommetanker

“Aha!” svarte jeg. “Det burde jo jeg også sett. Jeg stikker ut og setter den sammen”

Maya hadde rett i igjen. Det var en bokhylle-tv-benk med hjul.

tv_hylle_2_tommetanker

Men greia er at det var noen planker til overs, så det er mulig jeg ikke har satt den riktig sammen. Hmmm. Maya heller mer til teorien om at den er satt rett sammen og at de resterende plankene egentlig er en ny krydderhylle.

Jeg får gå ut og se.