Bønnhørt

En tysk katolsk prest ble bønnhørt. Han har lett etter oss i sine bønner. Til slutt fant han fant oss! Ja oss. Det er en fantastisk historie.

I 2018 fikk Pater Eryk fra Pilgrimskirche Bornhofen en sms med et vedlegg. Vedlegget var en kort film fra de første 30 sekundene av Juleshowet som vises på Domkirken i Kristiansand. Han fikk det av en han kjente i Polen som hadde fått det av en kamerat som bodde ikke langt unna Krakow. Og han hadde igjen fått det fra en han kjente. Pater Eryk likte det han så og startet sine undersøkelser. For dette var så vakkert at det ønsket han på sin kirke. Den ligger vakkert til i naturskjønne omgivelser ved Rhinens bredd. Han reiste til Polen for å finne denne kirken. Han spurte kjente og ukjente om hvor denne kirken lå. Noen trodde de visste det og guidet ham i feil retning. Alle antok at kirken lå i Polen. Med uforrettet sak reiste han hjem. Men han ba til sin herre om at han måtte finne denne kirken og de som har laget det han så. Det gikk nesten tre år med utallige henvendelser til de han traff. Han fant ikke kirken. Han fortsatte å be.

Uten å ha funnet oss kjøpte han inn en projektor og lagde noen enkle adventslys som lyste på kirken. Året etter engasjerte han et firma fra Østerrike til å lage innhold til projektoren. Det ble OK, men ikke bra syntes han. Han ba litt mer.

Til slutt ble han bønnhørt. I oktober 2021 fikk han besøk av en gruppe studenter i sin kirke og kloster. Der var det en som ikke gav opp så lett. Han visste hvordan en skal søke på nett etter ting. Han fant til slutt ut at filmklippet stammet fra Kristiansand i Norwegen. Og da var det gjort. Vi i Bigwig fikk en telefon og vi fikk mange eposter.

I forrige uke kom han, Pater Eryk. Han ville møte oss ansikt til ansikt. Han var en flott fyr og et varmt menneske. En som vil alle vel.

Det var er godt møte med en mann med store vyer for sin flotte kirke.

Og hvem vet, kanskje vi til neste advent sitter nede langs Rhinen og stiller inn en projektor for visning av noe vakkert.

I tillegg til det jeg handler får jeg en god følelse på kjøpet.

Det er på tide å skryte litt av Meny Rona. Min nærmeste matbutikk. Meny er som kjent en stor matbutikk med uvanlig godt utvalg. De har det aller meste til et svært variert kosthold. De byr på gode produkter av alle slag. Men det gjør alle Meny-butikkene.

Det jeg synes skiller Meny Rona fra de andre Meny-butikkene jeg har besøkt er at de byr på seg selv. De som jobber der har det store ekstra. Det er alltid et smil og et hei fra de som jobber der. Det er alltid et “Selvfølgelig”, om jeg spør om de kan hjelpe meg når det er noe jeg ikke finner. Jeg føler meg velkommen. Selve butikken er sikkert som alle andre Menybutikker. Butikkdesignere og en haug med kjøpevanespesialister som har bestemt hvor varene skal stå. I hvilke hyller og i hvilke reoler. Det gjør det enkelt å finne frem.

Jeg handler og regelmessig i en annen Meny-butikk. Nesten hver dag er jeg innom. Der er det ingen som løfter blikket. Det er ingen som sier hei. Eller litt feil. Det er en. Etter å ha gått der i nesten to år er det en som av og til sier hei.

Men på Rona virker det som det er en del av bedriftskulturen. De har det gøy de som jobber der. Jeg hører ofte smil og latter. Et fint sted å jobbe vil jeg anta.

Så takk til dere på Meny .

I tillegg til det jeg handler får jeg både et smil og en god følelse på kjøpet.

Raus

Folkehelsa er god i Norge. Og selv om folkehelsa nå kun består av Coronanyheter er folkehelsa så mye mye mer. Vi er et friskt folk. Ganske i alle fall. Vi har tilgang på et utmerket helsevesen. Vi har tilgang på alt. Vi er verdens rikeste land. Allikevel leser jeg i dag at det er over 3052 barn som lever i det vi betegner som fattigdom. Bare i min by. I Kristiansand. Er ikke det dårlig folkehelse. Å leve med for lite. Det er barn med håp og ønsker og drømmer, med foreldre som har ønsker håp og drømmer. Allikevel kan de gå sultne. De kan la være å bli med i fellesskapet fordi de føler seg utenfor. De kan sitte å fryse i en leilighet for å spare strøm. De føler seg fattige og foreldrene vet de er fattige. Det finnes mange grunner til at mange har dårlig råd. Det finnes mange grunner til at de fleste av oss har god råd. Det finnes få grunner til at vi ikke skal dele av vår overflod.

Vi har råd til å dele. Vær raus i år. Vær raus til jul. Men kanskje til noen fler enn de du pleier å være raus til.

Det er mange som forsøker å hjelpe de som sliter. Gi til dem.

Vær raus.

En god manns tanker

“Vi er smarte nok men bruker ikke fornuften. Et rikt liv har ingen ting med velstand å gjøre. Vi må bøye oss ned til jorden litt oftere. ” Kloke ord fra Arne Næss. Han selv finnes ikke lenger, men hans tanker og tekster gjør det. En filosof med stor tro på menneskers iboende godhet og kjent for sitt forhold til naturen. Intervjuet her er absolutt verdt å lese. Det er noen år gammelt men les det nøye og bøy deg ned.

En modig ung dame på bussen

Bussen var full i dag så jeg måtte stå til byen. I min semioppvåkningstilstand stod jeg å så på skjermen som angir stoppesteder og informasjon. I halvannet år har de formidlet lover og regler; husk setebelte, husk ansiktsmaske, husk avstand, husk pandemien. Men i dag kom gladmeldingen; Tillatt å sitte skulder ved skulder i kjøreretning.

Restriksjonene er fjernet og normalen nærer seg. Som en av svært få tenkte jeg at dette måtte foreviges. Jeg tok mobilen opp. Flippet den åpen og startet kamera. Så stod jeg der på en nesten full buss med kamera rettet forover i bussen og ventet på at nettopp det skjermbildet skulle dukke opp igjen. Det ble tappet på skulderen min og en ung dame med morske øyne så på meg. “HVEM ER DET DU TAR BILDE AV?” spurte hun. Da gikk det opp for meg at jeg ble mistenkt for å smugfotografere på bussen. Gudd. Flaut. Det ble ikke mindre flaut av mitt korrekte, ærlige men totalt utroverdige svar. “Ehhh.. jeg skal ta bilde av skjermen . . . ”

Jeg sank gjennom gulvet i bussen og langt ned i asfalten. Jeg kom ikke opp før den unge damen gikk av ved universitetet. Litt dumt for jeg burde takket henne. Selv om jeg følte meg som en gammel skitten slimål uten å være det var jeg imponert over denne unge damen. Hun brydde seg. Hun så en gammel mann med fotomobilen på. Det så ut som jeg fotograferte på bussen. Og det er ikke greit uten å spørre de som eventuelt blir med på bildet. Hun var modig og irettesatte meg. Skjermen fikk jeg bilde av etter hvert, men det var ikke så viktig lenger.

Det som var viktig var at hun sa i fra når hun så noe hun trodde var ugreit. Hun brydde seg.

Sjeldne venner

I en globe på Hekni på Hovden så jeg to sjeldne venner: De satt i en sofa og så på meg. En sjelden venn. Det var det jeg satt og tenkte på der vi satt i denne flotte atmosfæren som er skapt ved Hartevanns bredder. Venner er sjeldne, jeg er sjelden. Det finnes bare en av meg og det finnes bare en av hver av dem. Og det er sjelden. Vi er alle unike skapninger med unike egenskaper. Så her sitter jeg. En aldrende reklamemann, sammen med en nypensjonert lege som skal over i full stilling og en oljearbeider jeg har kjent lenge satt lenge i god prat. Vi er forskjellige sammen. Vi er like sammen. Ulikheten er mange og skjæringspunktene ligger der. Men når de kommer er det greit for vi er venner. Og grunnen til at noen er venner kaller vi ofte “kjemi”. Vi har noe felles vi ikke helt kan definere. Det bare er der. Det ligger i praten mellom oss. De er sjeldne og de på tas vare på. Og de må ta vare på meg. Og i dag kommer det opp fire sjeldenheter til. Det blir bra.

Et øyeblikks “Hei”

Det er de små tingene som gleder. Jeg går ofte til jobb. I allefall halvveis. På min vandrende vei kommer det mennesker i mot. Gående og syklende. Jeg prøver å se på dem som kommer i møte. Og om de ser på meg så smiler jeg og kanskje et lite nikk. Det er de små smilene og nikkene jeg av og til får tilbake som gleder meg. Et bittelite møte. Et øyeblikks hei. Et ekte analogt smilefjes.

De fleste ser dessverre vekk, opp, bort, ut, inn eller ned. Akkurat som de ikke ser meg. Det er underlig, for jeg er jo der og jeg er både nyvasket og ikke så veldig stygg.

I dag gikk jeg forbi Strømme skole og ingen kom imot så jeg så ned. Og der var det. “Hei” stod det på asfalten. Hvem som har skrevet det vet jeg ikke men ordet klarte allikevel til å få meg til å smile og si hei tilbake.

Små øyeblikks “Hei” som gleder.

En kopp kaffe

Det har gått lang tid siden jeg så han sist. Siden vi sist hadde en kopp kaffe og en prat. 2 måneder. Så det var godt å se han. Det har helt sikkert gått enda lengre tid for han. En venns liv tok en brå vending i starten av juli. Organer i kroppen svikta og både helikopter til Oslo og koma og en haug med operasjoner venta. 2 måneder på sykehus er lang tid. Jeg lå på sykehus to dager en gang og jeg syntes det var toppen av kjedeligheten. Han har vært der to måneder og skal sikkert bli der 2 måneder til. Gudd. Heldigvis har ikke kroppen hans gitt helt opp, ikke han heller, den er i ferd med å finne seg selv igjen, men det tar tid. Laaaang tid. Det har gått to måneder så det var godt å se han igjen, selv om han ikke så god ut. 2 måneders sengeligge med det meste av mat gjennom slanger gjør noe med kroppen, men det var godt å se han.

Endelig på rett vei tilbake.

Den gode samtalen

Den gode samtalen skjer der du minst venter det. Det kan være med nye mennesker eller gamle venner. Vi kaller det av og til for å ha “god kjemi” rent mellommenneskelig. De samtalene går inn i hjertet og hodet og utretter noe med sjela vår. Og hva er vel et bedre tema enn skolestart. På en svingete vei i Randesund prater hun dypt og inngående med farmor. Det er en 6 åring som gleder seg overmåte til første skoledag. Det er bare 10 dager til har hun funnet ut. I går var det elleve dager til. I morgen er det 9. Hun startet nedtellingen for lenge siden og har full kontroll. Hun har fått egne skolesko hun forteller om. Hun vet hva hun skal ha i ranselen og hvem hun skal ta følge med. Storesøster går på samme skole og hun fra barnehagen skal begynne i samme klasse.

Det er en fin ro over samtalen på veien i Randesund. Glede og ro og sitrende spenning.

Tankeløs i naturen

Jeg får min daglige dose natur. Hver kveld tusler jeg rundt en times tid i meningsfulle skoger med mine tomme tanker. Det er når jeg går slik alene, uten ansvar for andre, uten noe hensyn å ta at stillheten kommer. Selv om det blåser. Selv om det regner. Stillheten synker inn i hodet og jeg blir tankeløs. Bare meg og naturen. Jeg er ingen Monsen som utfordrer naturen. Ei heller har jeg behov for å bestige alle toppene som finnes. Naturen bare er. Den fyller rommet rundt den verden jeg tusler i. Den tar ikke hensyn til meg. Den tar ikke ansvar for meg. Den bare er der. Lever sitt eget liv. Jeg tror alt spiller sammen i naturen. På alle mulige finurlige måter. Tror alt henger sammen på et vis. Også meg og resten av oss.

I går møtte jeg en stolt rådyrbukk. Vi stod og så på hverandre en liten stund. Et fint møte. Da den skjønte at jeg verken hadde gevær, klør eller skarpe tenner tuslet den videre. Det gjorde jeg og.

Slik tusler jeg mellom lyng og kvist og stammer og stokker og er tankeløs.