Å feie for egen dør

feie for egen dør_tommetankerJeg gjorde ikke det i dag. Det var noen andre som feide for min dør. Men det var i dag. For  jeg pleier å gjøre det; Jeg feier for min dør, før jeg åpner kjeften og kritiserer andre.

Siden vi bor langs en sykkelsti så løper vi kjapt til vinduet når vi hører tunge maskiner utenfor. Og i dag var det Maya og Lucas som nådde først bort. 2 stk. feiemaskiner og en lastetraktor jobba på utsiden. De gjør våren finere for oss. “De feier ikke for egen dør, de feier for andres dør”, sa jeg, tørrvittig som knusk. Og Maya flirte. Hun skjønte ordspillet. Lucas sa “Hæ?” og skjønte ikke hvorfor Maya flirte.

Anledningen var fin. Vi forklarte meningen med ordene mens støvskyen stod høy der ute på sykkelstien. Det var jo en gyllen anledning til å drive litt folkeskikkelig oppbygging av en 10 åring. For han har selvfølgelig ikke slike visdomsord under huden,- ennå.  Men  “Å feie for egen dør” betyr at man selv er feilfri før man kritiserer andre. Og lærdommen som ligger i det er god å ha. Hele tiden hører vi om hatmeldinger, ukritiske ytringer og nettmobbing. Det gjør jeg, og det gjør han; 10 åringen. Han vet hva nett-troll er. De finnes i alle aldre. Det er mange som burde feie mer hjemme før de sprer sine meninger. Egentlig hel nedvask. Rydde opp i sine tanker. Tenke seg om en ekstra gang. Sjekke fakta opplysninger. Og formulere sine meninger på en bedre måte.

Å feie for egen dør er en fin egenskap. Men jeg må jo innrømme at når noen andre feier for min dør er det også deilig.

Store norske; Feie for egen dør, sørge for at man selv er feilfri før man kritiserer andre; gammel talemåte, finnes i Christoph Lehmanns Politischer Blumengarten (1639)

Jenta med ranselen.

ransel

“Ranselen din er åpen!” Ordene betydde no. Jeg betydde noe. Akkurat der og akkurat da. Ordene jeg sa er kanskje ikke viktige, – men litt viktige allikevel. De betyr noe for meg, fordi det var jeg som sa dem. I et lite øyeblikk gjorde jeg det rette og sørget for at skolejenta som gikk foran meg ikke ville miste ting ut av ranselen. Jeg betydde noe for henne. Hun snudde seg, smilte, og sa takk før hun gikk videre. Det betydde noe for meg. Det er viktig å bety noe. Og jeg vet jeg betyr noe for andre. Men for de fleste betyr jeg ingenting. Det er også greit egentlig, for jeg kjenner ikke de fleste. Men for noen av de fleste som jeg ikke kjenner håper jeg at jeg kan bety noe. Akkurat som med jenta med ranselen. Jeg gikk ikke forbi henne uten å bety noe og snudde meg ikke vekk og holdt kjeft. Jeg gjør det også noen ganger. Jeg ser noe uten å bry meg selv om jeg burde. Jeg holder kjeft når jeg burde ha sagt noe.

Men av og til betyr jeg noe for noen andre.

Det kjennes godt.

 

Høy konekurs.

john_maya_2_tommetanker

I går satt jeg utenfor huset og passet på et barnebarn. Innenfor holdt kona på med å lage familiemiddag. Alene. Jeg satt og var nervøs for at hun gjorde for mye. Hun tenkte at hun gjorde for lite. Verdien på kona har økt i det siste. Konekursen har gått oppover. Med ME diagnose (Cronic Fatigue Syndrom / utmattelses-syndrom) er ofte ikke livskvaliteten stort verd. Hun har jobbet mye for å beholde de innskuddene hun gjør. Men for de som har ME er det et faktum at det ikke investeres så mye i å få dem bedre. De kan forvares og stabiliseres, men ikke forbedres. Det er vanskelig å få verdien i slike liv til å vokse. Derfor er det kanskje ikke så rart at vi tråler andre markeder for å få opp kursen og verdien på hennes liv. Og via Robert, som viste vei til Tone, reiste Maya til John Pearsall. Han er utdannet i Kina i Shaolin Medicine. Han er selektiv i sine pasienter og tar ikke i mot noen han ikke tror han kan hjelpe. Masse papirer, røntgen og foto sendes ned før noen aksepteres. Maya fikk muligheten og vi investerte i hennes liv. Behandlingen er så dyr at jeg fulgte like mye med på dollarkursen som på konekursen en stund.

Det koster 22.000 dollar. + opphold og reise. Det var veldig mye penger før, men det er lite penger nå. For etter 9 uker på rett kurs satt hun kursen hjemover. Hun var annerledes når hun kom ut fra flyet. Mer høyreist, mer bredskuldret, større rumpe. Det er litt over en uke siden hun kom hjem. Vi har gjort mer enn før. Og hun gjør mye mer enn før. Under behandlings-/trenings-oppholdet måtte hun opp tidlig hver dag i 9 uker for å bli justert og massert og rettledet i lange treningsøkter. Et beintøft treningsregime ble med i bagasjen hjemover. Nå trener hun hver dag. I tillegg har hun nye måter å sitte på, å ligge på, å puste på. Ryggen hennes er rettet. Nerver som før var i klem er ikke det lenger. Hoftene er justert og kjeven satt på plass. Vi har investert penger i veldig mye opp gjennom og vi har gått på mange smeller. Dårlig eller null gevinst. En sjelden gang har vi tjent litt.  Vi har blitt flirt av og pekt på. Stol på helsevesenet, selv om de ikke kan hjelpe. Maya har blitt bedt om å gjøre ingenting helt til hun blir frisk? Slik er det med ME-pasienter og deres pårørende. Våre livsvalutarådgivere, skolemedisinerne,  har lite råd å gi. Legene ber oss sette alle våre penger i banken til 0% rente i håp om at renten vil stige en gang. ME-pasienter kan ikke vente. De må selv lete etter nye investeringsmuligheter. Heldigvis fikk vi gode råd og fant noe å investere i. Vi fikk muligheten. Behandlingen som denne mannen har gitt Maya har økt konekursen betraktelig.

Takket være denne mannen. John Pearsall har en nettside hvor ting blir forklart.

https://cureformecfs.wordpress.com/

john_maya_tommetanker

Tone Sagedal, som hjalp oss masse før Maya reiste skriver litt om hennes opplevelse her;

❤ Jeg deler mer enn gjerne! Mine to har fått en fysikalsk behandling. Han som gjør det, har en veldig logisk forklaring – kroppen heler seg selv, bare den får være i riktig posisjon. Er den ikke det, vil det klemme på sentralnerven/vagusnerven, som igjen gjør at indre, vitale organer ikke får de signalene de skal ha. Og kroppen “stenger ned”.
Det er behandling hver dag, sammen med fysikalske øvelser (litt “trim for eldre” – for å styrke muskulaturen i ryggen, spesielt). Timene koster omtrent det samme som en fysioterapeut, så samlet på så kort, intensiv tid (63 dager opp mot tre timer hver dag) virker jo summen høy. Han skal ha 22.527 amerikanske dollar. Behandlingen foregår på et varmt sted, og han har ofte valgt Gran Canaria, siden der er så stabilt klima.
Han har gått i lære i 16 år hos kinesiske munker. Dette er en mange tusen år gammel visdom. Hvis du googler navnet hans, vil det komme opp masse edder og galle. Blant annet en dame som sier han har ødelagt ryggen hennes. Hun avsluttet behandlingen før hun hadde blitt sterk nok, så det er ikke så rart. Dette er mye enklere å forklare øye til øye – vet ikke hvor du bor – men vi kunne jo snakket via video/nett – skype/fb? Jeg bor rett utenfor Kristiansand. Her er en link til ham:

Håper jeg hører fra deg – vil så gjerne hjelpe andre til å bli kvitt den dritten ME!
https://cureformecfs.wordpress.com/author/goyadogblog/

Det er leit at det skal koste så mye. Jeg velger alltid å fortelle om beløpet så tidlig, slik at ikke man skal lese om behandlingen, og bestemme seg for å gjøre det, og så bli skuffet. John håper at dette skal bli en godkjent behandling, som kan dekkes av det offentlige. Jeg mener at han har funnet den riktige årsaken. Vet jo at det forskes på hva ME er, og at mange mener de kan se på blodprøver at det er et eller flere organer som ikke fungerer. Slik jeg har forstått det, er det fordi nervene er i klem og organet ikke fungerer som det skal. Da sendes det ut signalstoffer. Dette tolkes som at det er noe feil med organet. Når kroppen blir rettet opp, vil det ikke være klem på nervene lenger, og organet fungerer igjen. Viktig at dette gjøres av ham (John Pearsall)- og at man følger det ni uker lange kurset for å bygge opp igjen styrken. Hvis andre korrigerer skjelettet, og man ikke kan øvelsene, kan man risikere smerter hele livet. Vi krysser fingrene for at John sin behandling skal bli mer kjent. Etter hva jeg forstår, er dette riktig behandling.
Sånn jeg har forstått John – og det virker logisk, er roten til alle former for ME – feil stilling i skjelettet. En av hoftene er ikke helt på plass, og man får et skjevt utgangspunkt. Så er det forskjellige ting som får det til å “bikke over kanten”. Han mener at det har eksistert i alle tider, men tidligere var man opptatt av rett rygg. Hjemme, på skolen og til og med av fremmede kunne man høre at man måtte rette seg opp. Nå har vi dype sofaer, og “alle” sitter bøyd over PC eller tlf. Han sier at før i tiden fikk de det gjerne etter fylte 60, og da var det akseptert at “Farfar er sliten han, han har jobbet et langt liv”. Nå har John hjulpet barn med ME. Dagene kan variere – og det varierer fra pasient til pasient. Dette fordi at man en dag har opplevd noe fint/godt – kanskje fått håp om å bli frisk, blitt glad for at noen endelig ser og forstår. Andre dager har man gjort for mye/stresset/vært bekymret osv. Da strammer skuldrene seg mer, og man blir dårligere. Varme og kalde dager kan også oppleves forskjellig.
Når det gjelder mine to, hadde de begge kyssesyke, som ikke ble tatt på alvor av legene. De mente det var halsbetennelse og ga dem penicillinkurer. De er trassige begge to, og sto på som vanlig, fordi legen mente de kunne. Det gikk sakte nedover, til det sa stopp. Mannen min gikk fra 17-18 timer tungt fysisk arbeid pr døgn, til 17-18 timers søvn…
Håper dette var forståelig. Viktig for meg at du vet at jeg ikke har noen vinning i dette. Jeg bare ønsker at flest mulig skal bli friske. Og siden jeg kjenner folk som har blitt friske for ti år siden, samt mine to og rundt ti andre de siste årene, mener jeg at jeg har grunnlag for å fortelle om dette. Du er velkommen til å ta kontakt. Og jeg forstår godt dersom du ikke ønsker å prøve enda en ting…
Ønsker om gode dager!  Tone
PS: Hvis du kontakter John – vær snill å si at du har vært i kontakt med meg. Han har fått mye pepper, og er litt skeptisk. DS

 

Like mye i glassene

likt_fordelt_tommetanker

På en fest i går gjorde vi det som var rett. Vi delte rettferdig det som var igjen i den siste flasken med vin. Glassene ble satt opp slik vi gjorde som barn. I alle fall gjorde meg og min bror det slik. Ingen av oss skulle få mer enn den andre. Og på millimeteren myste vi og målte vi slik at det var akkurat like mye i glassene. Om vi hadde hatt det hadde vi sikkert brukt dråpeteller. Og det var slik vi gjorde det i går. Glassene ble satt opp ved siden av hverandre og vinen helt oppi. Det handler jo om rettferdig fordeling av godene. I går var godet en flaske vin. Og hun som fordelte vinen hadde det laveste glasset så dette måtte bli bra. Vi lo masse. Og vi lo mer.

Det er først nå, dagen derpå, at jeg ser at dette er et fint bilde på hvordan jeg fordeler mine goder. Jeg som er rik. Jeg som gir 200 kr. måneden til SOS barnebyer og 300 kr. måneden til Leger uten Grenser og synes jeg er raus. Jeg gir til og med penger til en tigger i ny og ne. Det er jeg som holder flaska og heller i glassene og det er jeg som fordeler mine goder. Kanskje jeg skulle fordele litt mer rettferdig.

Hva er det beste ved meg?

hva er det beste ved deg.Hva er det beste ved deg selv? Sannsynligvis er ikke ditt eget selvbilde det samme som det de rundt deg har. Se denne filmen fra Ålesund. Jeg ble glad når jeg så den. Håper du også blir det. Og tenk på dine venner og de du kjenner. Fortell dem hvorfor du liker dem.

Det blir en fin start på påska.

Og takk Maya for at du delte denne filmen.

I sentrum står et menneske

when hell freezes over_tommetanker

Jeg liker ikke at jeg må bli minnet på det. Det burde være oppe i hodet mitt, helt fremst, hele tiden. Men det er det ikke. Jeg avslører meg selv. Jeg tar meg selv på fersken litt for ofte; i å tenke de letteste tankene. Jeg ser en innpåsliten tigger og tenker; tigger. Jeg ser en tannløs narkoman i gågata og tenker; narkis. Jeg ser en bola mann i vide bukser og tatovering fra øret og nedover og ser vekk. Jeg ser gjeng mørkhåra gutter utenfor Seven-Eleven og går fort forbi. Det er lettere å se forbi enn på. Det er lettere å gå videre enn å stoppe. Jeg liker ikke å bli minnet på det, men heldigvis er det noen som gjør det. Det er noen som minner meg på at vi er alle mennesker.  De skrur litt på linsa mi og skaffer meg både mer dybdesyn og mer vidvinkel. Tiggeren er en person med sin historie. Den narkomane er sansynligvis en jeg har noe til felles med. Han tatoverte vet kanskje mer enn meg. De er mennesker, akkurat som meg og deg. Heldigvis finnes det organisasjoner som Blå Kors. De ser alltid på, og ikke forbi. De er gode eksempler på mennesker som gjør gode ting. Det krever litt mer av meg å se på,- enn forbi. Men vi må prøve. Vi kan bety noe for et annet menneske.

http://www.blakorskrs.no/

i sentrum står et menneske

N for Maya

havsyn_tommetanker

En underlig tilstand av stillstand. Jeg tenker ikke. Der jeg går. Hodet er tommere enn vanlig. Jeg setter staven i dyp snø og unngår et skikkelig glipptak. Skogen har kledd seg i 20 cm nysnø. Det er tungt å gå utenfor løypene i dag. Men jeg tenker ikke på det. Jeg bare er der. Alenetid for en som er alene er kanskje ikke helt nødvendig. Men her går jeg; alene. Innover i skogen hvor de eneste skisporene jeg ser er bak meg. 3 timer etter at jeg forlot bilen og spente på meg skiene er jeg tilbake til bilen. 7 km i skogen, i snøen. Nesten uten å tenke på noe. Jeg bøyer meg under snøtunge trær og trær som til slutt har måttet gi opp. Store stolte trær har veltet. Alle de ultra lette snøfnuggene har til slutt overmannet treet og veltet det over ende. Myke bjørker har knekt av vekten av snø. De har kjempet, men tapt. Jeg stopper og ser på et tre som ikke har latt seg knekke. Eller det har blitt knekt. Men det har reist seg opp igjen. Og så har det blitt knekt en gang til. Og så har det reist seg opp igjen. Og i min tanketomme tilstand hilser jeg på treet og sier; “Godt jobba Maya.”

Jeg går videre inn i en vakker snøverden og nyter stillheten og strevet på vei til Havsyn.

havsyn2_tommetankerhavsyn1_tommetankerhavsyn3_tommetanker

Same same procedure as last year?

sameflaggSámi álbmotbeaivi. Gratulerer fra en søring. 6. februar er Samenes nasjonaldag. Som en nykokt paltorsk med flad panne og kuldevegring er det stilig at vi i samme land har sameland. Et stolt og fargerikt folk som ingen skjønner hva sier. Akkurat som danskene. Same, same,- but different. De er forskjellige, akkurat som alle andre er forskjellige. Alle er jo egentlig forskjellige,  unntatt deg selv da. Du er lik deg selv. Samtidig er det du som utgjør forskjellen på hvordan de som er forskjellige blir behandlet. Og samene har fått sin del av nasjonalt tyn opp igjennom. Mye shit. Men vi som er vanlige dødelige søringer, det vil si de fleste søringer har evig liv,  skal være stolt at vi bor i et land med en urbefolkning som endelig blir  verdsatt for sin spennende arv. Min kones bestefar var same, så det finnes noen liter sameblod i slekta. Kulturarven som dette folket bidrar med er stor. Jeg har aldri vært i Finnmark og opplevd skikkelig sameliv,- men det står på ønskelista. Hill, hill til samenes dag. Gratulerer.

samenes_nasjonaldag

Offisiell flaggdag

Siden 1992 og har samer i Norge, Finland, Sverige og Russland feiret denne dagen som sin. I Norge ble den første gang markert i 1993 samtidig som FNs internasjonale urbefolkningsår ble offisielt åpnet i Karasjok. I 2003 ble 6. februar offisiell flaggdag i Norge. Derfor skal det flagges med det norske flagget ved alle offentlige bygg den dagen, og det er i tillegg valgfritt å flagge med det samiske flagget. Flagging på 6. februar er en hilsen til samene på nasjonaldagen og en erkjennelse av samisk identitet av samene selv.

Beginagain in Arguineguin

26991689_1999038796777048_8489275428632532169_n[1]

Det er jo mulig det er fraværet av meg som gjør henne bedre. Og det at en annen mann til daglig legger sine hender på henne må jo være tilfredsstillende. Og nå har hun også truffet en annen kvinne. Og det på en sydentur. På Canary-Øyene. Gudd. Slike møter er skumle. Møter hvor begge parter er langt hjemmefra. Det er sol, det er varme, det er sommer i kroppen og det er uforpliktene vafler på bordet. Vaffelhjertene banker vilt. Og der er hun nå; Maya. Og hun koser seg.

Mens hun sitter der, sitter jeg her. Det ene øyeblikket med frostskader i kinnene og snømåkekink i ryggen. Det andre øyeblikket med slaps til knærne og surkling i nesa. Og det tredje øyeblikket med Fjordlands på bordet og barnebarn til overnatting.. YUHUU.

Min skeptiskhet er heldigvis svært overfladisk. Jeg er innerst inne glad hun har truffet andre. Både John, og Aud. Det er underlig å snakke med Maya på messenger. I går satt meg og Lucas og så, og hørte, om hennes virkelighet i Arguineguin. Om behandlingen. Om menneskene hun møter. Om lunsjen med Aud som varte helt til middag. Hun skravler i vei, og vi hører. Kanskje dette er en ny begynnelse. Startskuddet har kanskje allerede gått i Arguineguin.

 

Tilgi ham! For han vet hva han gjør.

beerscapeme_tommetanker

En sannhet med modifikasjoner hevder mange. Livet mitt har en tendens til å strekkes mot det noen finner meningsløst. Jeg holder på med ting jeg selv egentlig ikke vet hvorfor jeg holder på med. Vel, jeg lurer på det, men forstår det ikke. Og  jeg vil i hvert fall ikke forsøke å komme til bunns i saken. Min Instagram-konto Beerscapeme er en av disse meningsløse greiene. Jeg tar foto av ølflasker og bokser i ulike settinger. Gjerne utendørs. Mine tomme tanker fylles med en frydefull meningsløshet mens jeg holder på. Av og til timesvis. Og noen spør meg ; “Hvorfor bruker du tid på dette?” Tidenes vanskeligste spørsmål. Jeg kan ikke svare. Kanskje derfor jeg holder på med det. Jeg har hatt mye mening i livet mitt. Når den du er glad i er langtids-syk har de tomme tankene ofte blitt fylt opp til randen.  Av og til rent over. Kanskje min meningsløse instagram aktivitet er en måte å tømme tankene på.  Inne i denne ølfoto-instagram verdenen har jeg kommet i kontakt med en hel haug med andre mennesker som har denne meningsløse hobbyen.  Foto av øl i solnedgang, oppgang, nedgang, utgang, hver gang og avgang. Jeg er altså ikke helt alene. Og jeg fortsetter med dette underlige. Mine tomme øyne fylles, mine tomme tanker leker og mine tomme hender brukes. Kanskje jeg ikke trenger å tilgis. Kanskje jeg allikevel vet hva jeg gjør. Kanskje det kalles selv-terapi.

beerscapeme_2_tommetanker