Sjeldne venner

I en globe på Hekni på Hovden så jeg to sjeldne venner: De satt i en sofa og så på meg. En sjelden venn. Det var det jeg satt og tenkte på der vi satt i denne flotte atmosfæren som er skapt ved Hartevanns bredder. Venner er sjeldne, jeg er sjelden. Det finnes bare en av meg og det finnes bare en av hver av dem. Og det er sjelden. Vi er alle unike skapninger med unike egenskaper. Så her sitter jeg. En aldrende reklamemann, sammen med en nypensjonert lege som skal over i full stilling og en oljearbeider jeg har kjent lenge satt lenge i god prat. Vi er forskjellige sammen. Vi er like sammen. Ulikheten er mange og skjæringspunktene ligger der. Men når de kommer er det greit for vi er venner. Og grunnen til at noen er venner kaller vi ofte “kjemi”. Vi har noe felles vi ikke helt kan definere. Det bare er der. Det ligger i praten mellom oss. De er sjeldne og de på tas vare på. Og de må ta vare på meg. Og i dag kommer det opp fire sjeldenheter til. Det blir bra.

Et øyeblikks “Hei”

Det er de små tingene som gleder. Jeg går ofte til jobb. I allefall halvveis. På min vandrende vei kommer det mennesker i mot. Gående og syklende. Jeg prøver å se på dem som kommer i møte. Og om de ser på meg så smiler jeg og kanskje et lite nikk. Det er de små smilene og nikkene jeg av og til får tilbake som gleder meg. Et bittelite møte. Et øyeblikks hei. Et ekte analogt smilefjes.

De fleste ser dessverre vekk, opp, bort, ut, inn eller ned. Akkurat som de ikke ser meg. Det er underlig, for jeg er jo der og jeg er både nyvasket og ikke så veldig stygg.

I dag gikk jeg forbi Strømme skole og ingen kom imot så jeg så ned. Og der var det. “Hei” stod det på asfalten. Hvem som har skrevet det vet jeg ikke men ordet klarte allikevel til å få meg til å smile og si hei tilbake.

Små øyeblikks “Hei” som gleder.

En kopp kaffe

Det har gått lang tid siden jeg så han sist. Siden vi sist hadde en kopp kaffe og en prat. 2 måneder. Så det var godt å se han. Det har helt sikkert gått enda lengre tid for han. En venns liv tok en brå vending i starten av juli. Organer i kroppen svikta og både helikopter til Oslo og koma og en haug med operasjoner venta. 2 måneder på sykehus er lang tid. Jeg lå på sykehus to dager en gang og jeg syntes det var toppen av kjedeligheten. Han har vært der to måneder og skal sikkert bli der 2 måneder til. Gudd. Heldigvis har ikke kroppen hans gitt helt opp, ikke han heller, den er i ferd med å finne seg selv igjen, men det tar tid. Laaaang tid. Det har gått to måneder så det var godt å se han igjen, selv om han ikke så god ut. 2 måneders sengeligge med det meste av mat gjennom slanger gjør noe med kroppen, men det var godt å se han.

Endelig på rett vei tilbake.

Den gode samtalen

Den gode samtalen skjer der du minst venter det. Det kan være med nye mennesker eller gamle venner. Vi kaller det av og til for å ha “god kjemi” rent mellommenneskelig. De samtalene går inn i hjertet og hodet og utretter noe med sjela vår. Og hva er vel et bedre tema enn skolestart. På en svingete vei i Randesund prater hun dypt og inngående med farmor. Det er en 6 åring som gleder seg overmåte til første skoledag. Det er bare 10 dager til har hun funnet ut. I går var det elleve dager til. I morgen er det 9. Hun startet nedtellingen for lenge siden og har full kontroll. Hun har fått egne skolesko hun forteller om. Hun vet hva hun skal ha i ranselen og hvem hun skal ta følge med. Storesøster går på samme skole og hun fra barnehagen skal begynne i samme klasse.

Det er en fin ro over samtalen på veien i Randesund. Glede og ro og sitrende spenning.

Tankeløs i naturen

Jeg får min daglige dose natur. Hver kveld tusler jeg rundt en times tid i meningsfulle skoger med mine tomme tanker. Det er når jeg går slik alene, uten ansvar for andre, uten noe hensyn å ta at stillheten kommer. Selv om det blåser. Selv om det regner. Stillheten synker inn i hodet og jeg blir tankeløs. Bare meg og naturen. Jeg er ingen Monsen som utfordrer naturen. Ei heller har jeg behov for å bestige alle toppene som finnes. Naturen bare er. Den fyller rommet rundt den verden jeg tusler i. Den tar ikke hensyn til meg. Den tar ikke ansvar for meg. Den bare er der. Lever sitt eget liv. Jeg tror alt spiller sammen i naturen. På alle mulige finurlige måter. Tror alt henger sammen på et vis. Også meg og resten av oss.

I går møtte jeg en stolt rådyrbukk. Vi stod og så på hverandre en liten stund. Et fint møte. Da den skjønte at jeg verken hadde gevær, klør eller skarpe tenner tuslet den videre. Det gjorde jeg og.

Slik tusler jeg mellom lyng og kvist og stammer og stokker og er tankeløs.

Dere er gode å ha

Vi dekket bordet med reker, loff og gode venner. Hva skal man si? Jeg har hatt det litt tankefullt den siste tiden. Rett og slett en del å tenke på som kan ha store konsekvenser for fremtiden. Jeg har latt meg bekymre og blitt litt mørk til sinns. Hva er vel da bedre å sitte ved kanten av et bord hvor gode venner omkranser resten. Min kone inviterte til reker og kos på plenen foran hytta. Plen er kanskje å ta godt i om dette humplete stykke land, men det gjorde nytta i går kveld. Stoler og bord og venner satt trygt og godt. Bare det å sitte der i stillhet og lytte til de andre var godt for sjelen. Vi spiste, drakk og lo. Vi smilte, diskuterte og utbragte skåler.

Tidligere på dagen ringte en venn fra over 30 år siden. Han lå i gjestehavna med båten sin. Jeg dro ned og møtte Geirulv. En jeg kjente for lenge siden. Det er rart med noen venner. Det var som i går jeg hadde sett han sist. God kjemi med en gang. Han er bestefar og jeg er bestefar så mye har skjedd siden sist vi pratet. En fin stund.

Så takk mine venner. Geirulv, Ole, Mikyung, Aimar, Marit, Gabriella, Andrew og Maya min kone. Fin kveld. Dere er gode å ha.

Vårt plutselige liv

Plutselig her. Plutselig der. Plutselig borte. Har akkurat holdt på å miste en venn. En jeg har kjent lenge. Plutselig. Vanedyret Tomm som går fra dag til dag i sin lille kjente tunell fikk seg plutselig en ny virkelighet midt i trynet. En virkelighet som kanskje ikke inneholder denne vennen. Lyset hans var i ferd med å slukne. Det er underlig å tenke på. Plutselig. Jeg liker at en dagligdags dag går forbi og en ny kommer. Nye ting kommer og gamle ting går. Men sjelden de store endringene. Sjelden de plutselige endringene.

Men en melding sent en kveld fikk tiden til å stoppe opp litt. En jeg kjenner var kjørt i ambulanse.I store smerter ble han fraktet til sykehuset. På natta videre i helikopter til Oslo og rikshospitalet. Det var kritisk. Det var plutselig. Det var kanskje plutselig stopp for han. Det var kanskje plutselig en annerledes morgendag for de rundt han.

Det ser ut som han akkurat ble reddet i tide. Av dyktige leger som kan sine ting. Men han var på kanten en stund og er det vel ennå. Ingen ting er ennå sikkert.

En St.Hansorm på hytta varsler meg om at håpet er lysegrønt. Jeg tenker at den lyser for han jeg kjenner.

Håper han en dag er plutselig tilbake.

60 over par. Når en god venn fyller, fyller vi også.

Det ble en overraskende fin fest i skogen til ære for en god venn som fylte år. Overraskende i alle fall på han. I total uvisshet ble han lurt av hans ellers så ærlige og troverdige datter til å kjøre henne til ei venninne. Venninna var selvfølgelig ikke der. Der var vi. Gode venner gjennom mange år. En sang for en rødmende hedersgjest var på sin plass. Datteren ikledde han varmt tøy og til skogs bar det. En mesterlig innføring i frisbee-golf av entusiast Paul hjalp dessverre ingenting. Underlig klein kasting til høyre og venstre ble resultat av å prøve å få disken rett frem. Lavmålskasting så det holdt. Vi kastet oss inn til mørket la seg over oss. Da gikk vi lenger inn i skogen hvor bålet og historiene ventet. Det ble mye svett og ganske så flau mimring. Av en eller annen idiotisk grunn hadde festdeltaker Bjørn tatt vare på brev vi skrev til hverandre mens hormoner var på avveie. Mens kroppen var 18 -19 -20 og hjernen var 14. Disse leste han opp i plenum. Lurte litt på å hente hagla. . .

Fyren er fin og kvelden ble fin. Takk alle sammen.

Alt kan dessverre ikke gjenfortelles i det offentlige rom og jeg sier som Birger skrev som avslutning i sitt brev.

Nå gidder jeg ikke skrive mer.

Uegnet for ører.

Gå på verksted. Selv om du er mann.

Så lå jeg her igjen da. Mann på Akutten på Sørlandets Sykehus. Det er fem år siden sist. Og før det var det fem år siden . Det går i femårsintervaller ser det ut som. Første gang var det jetlag. Andre gang var jeg lemster. Denne gangen vet de ikke hva det er. Men her ligger jeg, en halv liter blod fattigere. EKG ganger 3 og gjennomlyst i røntgenrommet. Her ligger en mann med strekkode om håndleddet. Her ligger jeg, selv om jeg er mann. Og menn blir ikke syke. Menn går ikke til legen. Men jeg tok oppfordringen. Jeg gjør som min venn Ole sier; Gå til legen! Selv om du er mann. Det er jo ingen som ikke går til verksted med bilen når motoren fusker. Hvorfor skal vi da la være å gå til legen når kroppen fusker.

Nå ligger jeg på overvåkinga på Akutten. Ved siden av meg ligger en mann som ikke kom her frivillig. Det var hans kjære som tvang han. Ved å tyvlytte på hans konsultasjon kunne jeg skjønne at han var manne-mann. En som ikke går til legen lett. Han hadde våknet en dag og ikke kunne prate. Ikke kunne sette ord på ting og ganske lam i den ene siden. Men det ble visst bedre så han gikk ikke til lege med en gang, han var jo mann. Det kunne jo gå over. Gjennom samtalen jeg overhørte skjønte jeg at han hadde gode folk rundt seg, som fikk han til sykehuset. Det redda kanskje livet hans.

Selv gikk jeg til legen etter et par uker med vondt i brystet. Han sa det så fint ut men trengte kanskje litt ekspert-tips. Og vipps var jeg på akutten på sykehuset hos ekspertene ikledd munnbind. For et flott helsevesen vi har. Covid test ble tatt. Influensa test ble tatt og ingenting funnet. Ellers har de heller ikke funnet noe. Og jippi for det.

Som mann er det kanskje best å si det med ligninger;

Jeg har fått sjekka forgasseren og drivstoffpumpa og sett til at motoren sviver som den skal. Det er luft i dekkane og trykket er som det skal. Ingen pakninger har røket og ripene i lakken må jeg nok leve med. Karosseriet er litt rustent her og der og kanskje ikke siste modell, men mekanikeren sier at den fortsatt kan svive noen år til.

Så ta bilen til verksted og deg selv til legen om noe fusker.

Takk 2020

Godt nytt år ønskes alle. Jeg har som alle andre opplevd et år uten sidestykke. Kanskje det mest spesielle året i mitt liv. Noen har fått mer tid å rutte med. Andre har måttet redisponere pengebruken. I stedet for sydentur kjøper vi fyrverkeri i år, tenkte kanskje naboen. Et helt år forskjellig fra alt jeg har opplevd før. Og jeg har opplevd det sammen med alle andre. Alle dere. Det finnes vel ikke et menneske på denne planeten som rynker på pannen, ser ut som et spørsmålstegn og sier; “Corona?” Alle de som har jobben med å passe på oss har fått testet sitt yrkesvalg. Og det er jommen meg mange av dem som har gjort det rette valg. Hele verdens helsepersonell har fått kjørt seg i jobben for å passe på oss alle. Dette vår året da jeg skulle få en vattpinne langt oppi nesa, frivillig. Og jeg stod i kø for å få det. Dette var året jeg skjønte hva en kohort var. Dette var året hvor skjem-møter var tingen. Dette var året da Kiwi satte kømerker på gulvet. Dette var året da knær og tær og albuer møttes, men ikke kinn. Dette var året da jeg ikke kunne spille fotball med vennene mine. Dette var året da jeg var permittert helt til Innovasjon Norge banka på døra. Dette var året jeg begynte å gå til jobb. Dette var året jeg fikk mer tid. Dette var året uten flystriper på himmelen. Dette var året da naturen fikk et pusterom. Dette var året da det å holde avstand gav oss et felles ansvar.

2020 var spesielt og vi reiser inn i 2021 med det spesielle med oss. Selv om Trump sier at alt skal bli som før igjen, så tror jeg ikke på han. Jeg tror 2020 har forandret oss alle. Det har vist at vi har et ansvar for hverandre. Og vi har tatt det. Vi har vært flinke. Alle oss. Avstanden har på en måte brakt oss nærmere.

Med ønsker om et godt nytt meningsfylt år til alle. Ta vare på hverandre.