Det er vi som har skulket.

skolestreik

Mange er i opprør fordi skoleungdom skulker. Ikke for å være late, men for å påpeke viktige klimaproblemer. De påpeker tidligere skulking. Ikke sin egen men våres. Vi som er voksne. Ungdommen gjør dette, selv om de ikke får det oppført som gyldig fravær. De skulker for å vekke verden. Og oss. Vi voksne. For er det ikke egentlig vi som har skulket. Det er vi som har vært fraværende. Vi som burde ha visst bedre. Vi som satt oss opp på den karusellen våre foreldre begynte å bygge. De satt også på karusellen men de stoppet av og til. Det gjorde ikke vi. Fortere og fortere ropte vi. Mer og mer fart. Vi bremset ikke en gang. Våre foreldre  hadde erfaring fra livet de hadde levet. De kunne litt om måtehold. De hadde opplevd tøffe tider med begrenset tilgang på alt. Tider da vi hadde lite og samhold var viktig. De jobbet hardt og bygde en fin karusell som min generasjon og generasjonen etter meg har hoppet på. De trodde vi var voksne nok.

Det er vi som har sovet i timen og vår iboende grådighet har skadet verden. Det er dette ungdommen roper opp om nå.

Det sendes kjedebrev i sosiale medier nå, mellom oss voksne,  som rakker ned på ungdommen;

Hva gjør de når de må sykle til skolen? Hva gjør de når de ikke kan bytte mobil hvert år? Hva gjør de når de må stoppe strømper? Hva gjør de når de må på togferie, i stedet for flyreise til syden?

Det er jo ikke det som er spørsmålet.

Det er vi som har lært dem deres måte å leve på. Det er vårt ansvar.

Spørsmålet er; Skal vi høre på ungdommen?

Hva gjør vi?

Hva er et medmenneske, og er jeg det egentlig?

mia_tommetanker

Er jeg et medmenneske? Finnes det motmennesker?. Er jeg begge deler. Kanskje det er valgfritt. Kanskje det er situasjonsavhengig? Jeg har lest en del kommentarfelt i det siste og det overrasker igjen og igjen over hvor mange kortreiste meninger som finnes. Ord og utsagn som ikke er gjennomtenkt, eller ennå verre; ment for å skade. Jeg har skjønt over tid at vi er mange mennesker her på jorda. Ulike former og farger og høyder og bredder og språk og sånn. Vi er skilt opp i folk og slag og folkeslag. Oppdelt og adskilt av hav og fjell og grenser og våpen og ting vi tror på. Men vi er mennesker alle sammen. Tror jeg. Stort sett konstruert på samme måte. Hodet øverst og tærne nederst. Innimellom er det et ufattelig mye avansert biologisk maskineri som virker stort sett likt hos alle mennesker. Vi er ganske like og kommer ut av vår mor som kopier av hverandre. Vi starter ganske likt. Men etter at startskuddet for vårt liv har gått starter ulikhetene og mulighetene. Vi formes av de voksne rundt oss. Og av de mulighetene og godene de voksne rundt oss disponerer. Og de voksnes ulikheter er vannvittig store. Mennesker som er formet over lang tid skal nå forme nye individer.

Alle som lever på denne kloden er mine medmennesker. Allikevel er det ikke alle som kan få betegnelsen et medmenneske. Ikke alltid meg selv heller. Er ikke det rart.

Et medmenneske betyr kanskje at jeg eller deg har evnen til å sette seg inn i hvordan deg eller meg har det. Og ikke minst; ha lyst til det. Og å delta i andres virkelighet.

Heldigvis finnes det flere medmennesker enn motmennesker.

Jeg er ikke alltid et medmenneske. Jeg er kanskje ikke direkte et motmenneske, men jeg kan lett dra lua ned, vippe frem skylappene og gå forbi noen som trenger et medmenneske. Det er lettvint og ikke noe stolthetsfrembringende akkurat.

Jeg kan absolutt bli bedre. Kanskje jeg kan bli litt mer som kona. Hun er den jeg kjenner som kommer nærmest den definisjonen jeg har av et medmenneske. Hun går aldri forbi.

Noe å jobbe med.

Hvem sa at forurensning ikke er vakkert

global_oppvarming_tommetanker

Bildet er tatt i fart, fra en dieselminibuss på en motorvei i Telemark. Etter noen møter i Skien med filmfolk og finansiører satte vi kursen hjemover i kveldinga. Og naturen hadde tatt på seg finstasen. Vidunderlig behagelig vakkert. Jeg satt med panna mot vinduet og nøt synet. Gjennom kondensen på minibussvinduet kikket jeg inn i evigheten. Kveldsolen som lekte med dampen som kom opp av pipene der borte. Fargespillet var ikke giftig det var vakkert. Tror det er YARA fabrikken. Og det jeg ser er sikkert vanndamp og ikke giftig. Vi er jo flinke til å rense her i Norge. Det er ikke så mye vi slipper ut i luften lenger. Rent bortsett fra alle flyene da. Det er kanskje litt verre med hva vi slipper ut i ymse oppdrettsfjorder og kobbergruvenærliggende fjorder men, men det ekke så farlig , jeg bor jo ikke der.

Men gleden sprer seg allikevel, mer enn bekymringene, mens jeg sitter og ser den vakre fabrikken. Jeg tenker på tankene som sprer seg i alle hodene nå om dagen. På alle de som bryr seg og  blir mer og mer bevisst på hva de bruker. På de som innser at vi i Norge er verstinger i vår forbruksverden, og gjør noe med det. For vi i Norge er storskapere av søppel. Vi er så rike at vi har råd til det. Men vi kan velge å la være. Jeg ser på TV, leser i avisen og ser på nettet. Alt det gode som gjøres og livsstiler som endres. Vi har vel aldri før hatt så mange fine gjenbruksbutikker. Vi er i ferd med å våkne og strekke på oss. Det er mange nå som gjør noe selv istedenfor å vente på at andre skal gjøre noe for dem. Og det er fint. Det er en slags awakening føler jeg. Håper jeg. Alle kan gjøre noe. Endre en liten vane. Ta med deg handle nett i butikken. Reis på togferie neste gang. Egentlig samme hva. Om du gjør noe for deg selv gjør du også noe for meg. Så, Takk!

 

ikkekast i havet_tommetanker

 

Jeg er ikke 56, jeg er 22 med 34 års erfaring.

tomm_tomm_tommetankerGodt skrevet og poengtert av en kollega jeg ikke kjenner;

This is not a rant.

This is not about how we did things back in our day.

This is about a real concern

An age concern.

Let’s put things into perspective here. With the recent and very welcome push for sexual equality, the time is also right to address the inequality of blatant ageism in design and advertising.

If you’re 18 to 30 years old, you may want to look away now. Ideas and creativity are not exclusive to the twenty somethings. Yes, you read that right.

You forget, we’ve been there and done that. In fact, don’t look at the wisps of grey hair and think we’re not still doing it. We are.

This is not a top trump competition between UX and Grant enlargers.

The key argument for the defence? Simply put: experienced creatives are still passionate but with pragmatism and discipline. More importantly, that experience brings a much bigger picture view to a brief.

There is definitely a right balance between hiring young and senior talent. That’s where senior talent is essential – guiding, mentoring, coaching, bloody well inspiring.

Peter Saville, Neville Brody, Paula Scher, Trevor Beattie, Stefan Sagmeister, Dave Trott, George Lois – amazing creatives that the whole industry, including the “kids”, look up to and yet the youngest one there is a young 55.

The past couple of years or so, I have witnessed this inequality first hand both in an agency role and when applying for other perm or freelance roles. I won’t name and shame just yet. I’m saving that for my memoirs when I truly become old and cantankerous.

And it’s not just me. I hear this every day from my many contemporaries. One very experienced freelance copywriter I know, looked after a luxury brand for several months with huge success only to be suddenly replaced by a junior team who pretty quickly realised they were out of their depth. If it ain’t broke…

So my message to creative industry is relook at creatives who are over 40, even older, and think about what they can bring to the table beyond Werther’s Originals.

You will get proven people who can bring experienced understanding and behavioural knowledge to your new technology – surely the perfect complement.

Well, I’m off to finish a design for a mobile AI chatbot. Seriously!

Louis Loizou (aged 54)

http://www.louisloizou.design

Forby alle . . . . .

forby_alle1_tommetankerDet er nok et knippe mennesker her i byen som helst så at det stod det jeg først trodde jeg så, men de er få. Heldigvis for det. Min lille og uhyrlige lesefeil kom i det jeg fulgte etter de blaude skotuppene nedover Markens. Mitt morratrøtte busstryne med lua nedi øyenbryna og sørlandsvinterbedugga briller myste opp mot himmelen og alle de fargerike fanene som så ned på meg fra stolpe etter stolpe. “Hæ!” tenkte jeg og stoppet opp. Ennåikkeheltvåkenbesløra øyne hadde heldigvis lest feil. Det stod ikke det jeg trodde det stod. Da hadde jeg flytta. Med litt lett brillevask og vottegnikking i øyna for et bedre klarsyn ble FORBY ALLE korrekturlest til EN BY FOR ALLE. Sånn! Det var noe annet. Det var oppklarende. Her vil jeg bo. Jeg gikk videre med et smil.

Kristiansand kommune, Arkivet, UiA, Fylket og diverse departementer tar i et tak og jobber for at denne fine byen vår skal være ganske så bra å bo i for alle som kommer hit. Og denne uken har de masse arrangementer som peker på de gode tingene, de ikke så helt gale tingene og de tingene som kan blir bedre. Men mest av alt er det arrangementer som bringer oss sammen om byen vår og alt vi har felles. Vi deler jo på dette spesielle lille stykket av denne store kloden. Stort klapp på skulderen til de som får dette til.

Det er jo så fint her at vi er nødt til å dele. Alle fortjener en del av denne smeigekaga.

Full oversikt her;  EN BY FOR ALLE

en_by_for_alle_gate_tommetanker

AeroMexico og vår misforståtte fremmedfrykt

En brilliant liten reklamefilm for AeroMexico. Få amerikanere vil reise til Mexico. Men når de får vite hvor Mexicanske de er og får rabatt deretter, endrer ting seg. Vi er underlige vi mennesker, heldigvis, men vår iboende frykt for nye ting og våre forutinntatte holdninger kan legge så mange hindringer i veien foran oss. Åpenhet og nysgjerrighet er vel neppe kjennetegn på statsledere i denne verden. Filmen forteller en liten historie om oss selv. Vi er litt redde for ting helt til vi skjønner vi kan tjene på det.

 

Hill, hill

Advertising campaign for “AeroMexico” airlines filmed in Wharton, Texas, 2018.
Title: DNA Discounts
Client: Aeroméxico
Office: Mexico City
To inspire more travelers to visit Mexico, Aeroméxico revealed some surprising information to Americans about their own heritage

http://dhostudios.com/danny-holguin-bio/

 

 

Hva ligger under juletreet?

juletreet_tommetankerHva ligger under ditt juletre? Hva ligger under mitt juletre? Hva ligger under Michaelas juletre? Jeg undres. De fleste har reist hjem nå. Tiggerne. De dro sist lørdag til Oslo, for så å ta buss ned gjennom landene til de kom hjem. Hjem til mann og barn og koner og familie. Hjem til slekt og venner. Hjem til sine liv der nede et sted. Maria er hjemme nå, håper jeg. Hun gamle med bare ett øye. Og Michaela, som pleier å sitte utenfor Det Hvite Hus i Markens. Hun skulle også hjem til jul. Jeg traff Michaela på Hennes og Mauritz en dag. Hun kjøpte julepresanger for litt av pengene hun har tigget, fått eller tjent. Hun stod ved kurven med varer som gikk ut av sortimentet. Hun kjøpte noen billige sjampoflasker. De skulle bli julegaver til de der hjemme. Jeg lurer på hvordan julen blir hos henne.  Hun liker Kristiansand, men ville hjem til jul. De siste ukene har de sittet ved hvert sitt juletre og tigget. Under juletreet de sitter ved har de lagret sine salgsvarer. Sine strikketing. Lurer på om noen av de tingene ligger under noen av våre juletrær.  Jeg lurer på om de har juletre der de bor.

Det er viktig å lure, å undres. Det er viktig å tenke på andre i jula. Hjelpe andre. Hjelp hvis du har mulighet. Det er alltid noen som trenger litt ekstra. Legg noe under juletreet til noen som ikke forventer det. Legg noe i koppen til en tigger. I gryta til Frelsesarmeen. Til Kirkens Bymisjon. Til Redd barna. Til noen. Det kjennes godt å gi litt jul til andre.

 

Magisk stemning

Jeg tror vi fikk som fortjent. Vi som har laget dette. For jeg var spent i går. Spenningen steg mens tiden inn mot premiereøyeblikket minsket. Ville vi klare å fange ryggmargen til de som var der. Å spre litt god julefred og fryd. Litt god stemning og varme. Jeg gikk ned ved siden av fontenen og ventet sammen med noen tusen andre. Det var skravling og prating og roping og hoiing. Slik det er der mange folk står samlet. Men så plutselig ble det stille. Klokken var kvart over fem og premieren var i gang. Det var som å skifte lydspor på radioen. Publikum ble helt stille og forventningene til alle sammen ble rettet mot kirkens fasade. På noe vi har laget. Og der stod jeg. Stille jeg og. Det ble noen magiske minutter. Et fantastisk lydspor nemsomt tilpasset kirken og julen snek seg inn under huden. Jeg så litt rundt meg. På de andre. Lysshowet så ut til å gå rett inn i sjela på alle. Litt unntatt alle de som fiklet med mobilen. Men de får en ny sjanse. Lyshowet skal glede mange, i mange dager. Vi klarte å innfri forventningene til mange tusen første kvelden. Og da er våre forventninger også innfridd. Takk Kristiansand, for en magisk mottakelse.

Tider og info finnes på;

https://www.facebook.com/hvaskjerikristiansand/

Julestemning før tiden

Vi har ikke Nordlys her i sør, så vi må lage vårt eget. Jeg sitte her og jobber med julen og jeg smiler av det jeg selv lager. 13. desember er det premiere på det jeg sitter her og lager sammen med Kent. Et lysshow som skal dekke hele fasaden til vår stolte kirke. En vågal leder i Kvadraturforeningen i Kristiansand så det samme som vi så. Ledelsen i Kristiansand Domkirke og Arrangementsansvarlige i Kommunen delte vår visjon. Og fra en rekke av byens forretninger og bedrifter har vi fått midler til dette, noe som gjør at denne drømmen blir en realitet. Jeg sitter og smiler og tenker på alle barnas store øyne. Og gleden i foreldrenes øyne og smil hos alle sammen. Vi har en fin by. Vi bare pynter litt ekstra på den inn mot jul. Vi lager bilder og film og deilige effekter som vi håper skal spre seg inn i ryggmargen hos dem som ser på. Lysshowet er allerede en tradisjon hos oss i denne byen. I år blir det bedre enn i fjor. Jeg smiler og gleder meg til å se det selv om jeg vet hva jeg får se. Julestemningen har kommet til meg allerede.

Og har du muligheten så kom.juleshow_tommetanker