En kulinarisk anbefaling; Sham.

arabisk_restaurant_kristiansand_tommetanker

Det rykket i smaksløkene. SHAM – en syrisk restaurant har åpnet i Kristiansand. Jeg ble glad men trist. Glad for at jeg gikk inn i restauranten med min kone og et barnebarn. Glad for at en familie fra Syria har åpnet restaurant i Kristiansand. Trist for måten de kom hit på. De er flyktninger fra den grufulle krigen i Syria. Det gjør meg trist at de måtte flykte fra hjemmet sitt for at jeg skulle få oppleve deres fantastiske smaker. Men samtidig er jeg glad for at jeg nå får andre bilder og smaker i hodet når jeg tenker på Syria. For maten var god. Sham leverte gode måltider til alle oss tre. Kyllingspyd og falafel og kebab slik det skal lages. Fyldige og rike smaker i fine harmonier. Til og med en ganeløs tulling som meg fikk rykninger i smaksløkene. Og vi fikk rikelig med mat. Det var vakkert dandert og anrettet i lokaler som også smakte litt Syrisk. Med arabisk musikk oppe i taket og fantastisk mønstret dekor fikk vi stemningen på kjøpet. I bakhagen vokste egne krydderier. SHAM kan absolutt anbefales. En hyggelig betjening toppet besøket.

sham_syrisk_mat_tommetankerarabisk_restaurant_kristiansand_2tommetanker

Vi kommer igjen.

 

Les mer om Sham – Syrisk mat her.

Å leve i nuet.

mamma_tommetanker

Min mor husker ingenting nytt lenger. Hun som hentet saft til meg når jeg var liten og tørst. Hun som smurte matpakken min. Hun som la teppe over meg når jeg var kald. Nå legger jeg et teppe over henne fordi hun er kald. Hun sitter i stolen og hun kjenner meg igjen. Men det er ikke så mye hun husker lenger. Hun lever i nuet. Hun smiler når jeg kommer. Hun sitter og ser på TV, men glemmer fort hva hun ser. Hun husker nesten ingenting av det som skjer rundt henne. Hun som var kryssordmester.  Når jeg kommer på besøk spør hun om jeg bor på hytta. Hun husker den. Noen gamle minner sitter fast. Jeg svarer at vi ennå ikke har flyttet ut på hytta. Den vesle hunden jeg har til låns hopper opp i min mors fang og hun koser med den mens hun igjen lurer på om jeg har flyttet ut på hytta. Jeg svarer at det er ennå litt for kaldt til at vi flytter ut på hytta. Vi venter til det blir varmere. Den lille hunden koser seg i fanget. Min mor koser seg.

mia og min mor_tommetanker

Så går jeg ut på kjøkkenet og vasker opp noen glass. Jeg vanner noen planter før jeg går inn til henne igjen med litt drikke, jeg finner også frem noe hun kan spise. Hun kommer ikke så lett opp av stolen lenger. Kroppen er svak. Hun blir glad for et glass Biola og spør om jeg bor på hytta. Jeg sier at vi snart skal flytte ut. Så forteller hun meg om Bergen og den fine skoleveien hun hadde. Gjennom parken med all den flotte blomstrende Rododendronen. Og om hennes bestefar, min oldefar, som var smed og hadde laget gjerdet rundt akkurat den parken i Bergen. “Så flott”, sier jeg. “Så fin skolevei du må ha hatt og var du ikke stolt av bestefaren din som var en flink smed?” Hun forteller mer om skoleveien og gjerdet rundt parken. Jeg har hørt det 100 ganger før, men for henne er det første gang hun forteller meg det. Så jeg sitter og lytter. Slik kan det være med demens. Mens jeg går rundt og slår på lysene for kvelden kommer hjemmesykepleien. Jeg går bort og klemmer min mor og sier “hadde”. Den lille hunden har slikket henne ren på hendene. Hun smiler og synes det er stas at jeg kom på besøk. Så lurte hun på om jeg skulle ut på hytta.

Hun lever i nuet.

Snillhetens boomerang.

 

Denne filmen er bare helt god inn i hjørnet av hjerterotsjelen til  to uker gamle pandaunger med tårer i øynene. Gjør noen glad i dag. Spontan omtanke. Smilet fra noen du hjelper som ikke forventer hjelp er fantastisk. Slik er det bare. Og smilene kommer hvis du er snill. Jeg har alltid hørt at jeg er snill. Min kone er også snill. Snillere enn meg. For hun tør å være snill med dem hun ikke kjenner. Jeg er altfor ofte altfor sørlandsk teit inneslutta sjenert til å gi en hjelpende hånd helt plutselig. Å vise spontan omtanke til fremmede. Men de gangene jeg allikevel har gjort det har belønningen vært stor. Og smilet fra noen du hjelper som ikke forventer hjelp får du fordi du fortjener det, og du vet det. Jeg skal prøve hardere . Være snill med flere. Også de jeg ikke kjenner. Gjør det du også. En fin film er laget for noen år siden. Om hvordan snillhet sprer seg. Snillhet kan skape en vakker og god kjedereaksjon. Finn fram lommetørkleet og se filmen. Full av eksempler til etterfølgelse. Fantastisk filmatisert i tillegg.

Jeg har skrevet om dette før men hadde neste glemt filmen. Den er bare god for hodet.

Prøv.

Et rom fullt av angst

ANGST_tommeganker

I noen måneder nå har jeg gått på kurs for å lære om angst. Vi sitter der 8-10 stykker og forteller hverandre om hvorfor hendene blir klamme. Hvorfor hjerter slår fortere og kroppen skjelver og blir kald. Vi forteller om svimmelhet og frykt. Vi sitter og forteller om våre triggerpunkter. Hva som gjør at jeg tror jeg står på kanten av et stup og snart skal dette utfor. Alle i rommet har angst. Situasjonsbestemt angst for totalt ulike ting. Det som gjør at han som sitter ved siden av meg får panikk er noe jeg gjør til daglig uten å registrere det. Og det som gjør at jeg blir grepet av kraftig angst er noe som hun som sitter bortenfor føler avslappende. Det er underlig hvordan hodet har bestemt at noe ufarlig er farlig. Angst er en god ting for oss mennesker. Det gjør at vi ikke går på kanten av stup. At vi ikke løper ut i veien uten å se oss for. At vi løper for livet om vi treffer på 17 sultne bjørner i skogen. Angst er en nødvendig og naturlig reaksjon som kan redde våre liv. Det er når denne angsten setter i gang der den ikke er påkrevd at det blir plagsomt.

Jeg har hatt angst i flere år. Først i noen år uten å vite hvorfor jeg ble kald og klam og livredd. Så fikk jeg diagnosen panikkangst og agorafobi av leger. Det gikk ennå en lang stund hvor jeg unngikk de situasjonene hvor angsten av erfaring ville dukke opp. Uten å vite det lærte jeg meg selv opp til at de situasjonene var farlige. For hver gang jeg unngikk “farlighetene” gav jeg næring til angsten.

Det var min kone som endelig presset på og fikk meg til behandling. Samtaler hos psykolog hjalp og vi staket ut en kurs, eller et kurs som jeg skulle på. Jeg skulle lære om kognitiv terapi. Jeg skulle lære at det å være redd er ikke farlig. Jeg skulle lære å stå i det ubehagelige. For jeg har lært at det vi i dette rommet er redde for er ikke noe å frykte.

Et slikt kurs kan anbefales om du sliter med angst. Rommet jeg sitter i en gang i uken sammen med 8 andre er mindre fylt med angst nå enn det var.

Lite brukt flytrapp selges

 

flytrapp_selges_tommetankerEtter ukens massive påvirkning fra engasjerte ungdom vil vi forhåpentligvis se resultatene ganske snart. Tomme fly og fulle tog. Færre biler og flere busser.  Verden skal bli bedre. Vi skal lage en himmel uten streker! Ungdommen er i alle fall med. Kanskje vi voksne skal dilte etter denne gangen.Skolestreiken for et bedre klima er opplevd i hele verden. Engasjerte unge mennesker som vil gjøre en forskjell. Og de vi ha oss med på laget. Oss som er over gjennomsnittet gamle. Vi som har kjørt på litt for lenge. Brukt litt for mye av våre felles goder. Sett litt for mye av vår egen navle mens vi har sett resten av verden.

Det er lett å si at vi skal skjerpe oss. Det er vanskeligere å gjøre det. Men det kan jo bli fantastiske opplevelser fremover. Vi må velge nytt og annerledes. Vi må ta nye valg og lage oss nye vaner. Hvem av oss sier fra i vennegjengen at vi dropper Londonturen og reiser med tog til Kongsberg i stedet for.

Fra nå av skal vi bare ta fly om vi må. Vi skal bare lette fra bakken om det er strengt tatt nødvendig. Jeg tror det kan bli vanskelig, men det hadde vært kult om en så effekten av skolestreiken på antall reisende i luften. Og det er jo helt sikkert bare midlertidig. De første elektriske småflyene finnes allerede. Snart blir de større. Smarte folk jobber med saken.

Det er lett å bli flinkere til å sortere søppel. Det er lett å dusje litt kjappere. Det er lett å ikke kjøpe så mye nytt. Men jeg tror det sitter langt inne hos folk å reise mindre med fly. Ikke dra på Cruise. Ikke fly så mye. Det er et stort valg som griper inn i friheten og eventyrlysten. Men så er det jo egentlig ikke det. Vi må bare finne nye eventyr og tenke litt i nye baner.

Gjerne togbaner. For et par år siden tok jeg selv toget fra Hirtshals til København. Det var 6 timer i tog. Ganske mye lenger tid enn fly. Men jeg hadde en feiende fin togtur og jeg hadde ferie så jeg hadde det ikke travelt. Togreisen var en del av opplevelsen.

Det er vanskelig å ikke lette med fly. Men det er som regel ikke nødvendig.

Det er vi som har skulket.

skolestreik

Mange er i opprør fordi skoleungdom skulker. Ikke for å være late, men for å påpeke viktige klimaproblemer. De påpeker tidligere skulking. Ikke sin egen men våres. Vi som er voksne. Ungdommen gjør dette, selv om de ikke får det oppført som gyldig fravær. De skulker for å vekke verden. Og oss. Vi voksne. For er det ikke egentlig vi som har skulket. Det er vi som har vært fraværende. Vi som burde ha visst bedre. Vi som satt oss opp på den karusellen våre foreldre begynte å bygge. De satt også på karusellen men de stoppet av og til. Det gjorde ikke vi. Fortere og fortere ropte vi. Mer og mer fart. Vi bremset ikke en gang. Våre foreldre  hadde erfaring fra livet de hadde levet. De kunne litt om måtehold. De hadde opplevd tøffe tider med begrenset tilgang på alt. Tider da vi hadde lite og samhold var viktig. De jobbet hardt og bygde en fin karusell som min generasjon og generasjonen etter meg har hoppet på. De trodde vi var voksne nok.

Det er vi som har sovet i timen og vår iboende grådighet har skadet verden. Det er dette ungdommen roper opp om nå.

Det sendes kjedebrev i sosiale medier nå, mellom oss voksne,  som rakker ned på ungdommen;

Hva gjør de når de må sykle til skolen? Hva gjør de når de ikke kan bytte mobil hvert år? Hva gjør de når de må stoppe strømper? Hva gjør de når de må på togferie, i stedet for flyreise til syden?

Det er jo ikke det som er spørsmålet.

Det er vi som har lært dem deres måte å leve på. Det er vårt ansvar.

Spørsmålet er; Skal vi høre på ungdommen?

Hva gjør vi?

Hva er et medmenneske, og er jeg det egentlig?

mia_tommetanker

Er jeg et medmenneske? Finnes det motmennesker?. Er jeg begge deler. Kanskje det er valgfritt. Kanskje det er situasjonsavhengig? Jeg har lest en del kommentarfelt i det siste og det overrasker igjen og igjen over hvor mange kortreiste meninger som finnes. Ord og utsagn som ikke er gjennomtenkt, eller ennå verre; ment for å skade. Jeg har skjønt over tid at vi er mange mennesker her på jorda. Ulike former og farger og høyder og bredder og språk og sånn. Vi er skilt opp i folk og slag og folkeslag. Oppdelt og adskilt av hav og fjell og grenser og våpen og ting vi tror på. Men vi er mennesker alle sammen. Tror jeg. Stort sett konstruert på samme måte. Hodet øverst og tærne nederst. Innimellom er det et ufattelig mye avansert biologisk maskineri som virker stort sett likt hos alle mennesker. Vi er ganske like og kommer ut av vår mor som kopier av hverandre. Vi starter ganske likt. Men etter at startskuddet for vårt liv har gått starter ulikhetene og mulighetene. Vi formes av de voksne rundt oss. Og av de mulighetene og godene de voksne rundt oss disponerer. Og de voksnes ulikheter er vannvittig store. Mennesker som er formet over lang tid skal nå forme nye individer.

Alle som lever på denne kloden er mine medmennesker. Allikevel er det ikke alle som kan få betegnelsen et medmenneske. Ikke alltid meg selv heller. Er ikke det rart.

Et medmenneske betyr kanskje at jeg eller deg har evnen til å sette seg inn i hvordan deg eller meg har det. Og ikke minst; ha lyst til det. Og å delta i andres virkelighet.

Heldigvis finnes det flere medmennesker enn motmennesker.

Jeg er ikke alltid et medmenneske. Jeg er kanskje ikke direkte et motmenneske, men jeg kan lett dra lua ned, vippe frem skylappene og gå forbi noen som trenger et medmenneske. Det er lettvint og ikke noe stolthetsfrembringende akkurat.

Jeg kan absolutt bli bedre. Kanskje jeg kan bli litt mer som kona. Hun er den jeg kjenner som kommer nærmest den definisjonen jeg har av et medmenneske. Hun går aldri forbi.

Noe å jobbe med.

Hvem sa at forurensning ikke er vakkert

global_oppvarming_tommetanker

Bildet er tatt i fart, fra en dieselminibuss på en motorvei i Telemark. Etter noen møter i Skien med filmfolk og finansiører satte vi kursen hjemover i kveldinga. Og naturen hadde tatt på seg finstasen. Vidunderlig behagelig vakkert. Jeg satt med panna mot vinduet og nøt synet. Gjennom kondensen på minibussvinduet kikket jeg inn i evigheten. Kveldsolen som lekte med dampen som kom opp av pipene der borte. Fargespillet var ikke giftig det var vakkert. Tror det er YARA fabrikken. Og det jeg ser er sikkert vanndamp og ikke giftig. Vi er jo flinke til å rense her i Norge. Det er ikke så mye vi slipper ut i luften lenger. Rent bortsett fra alle flyene da. Det er kanskje litt verre med hva vi slipper ut i ymse oppdrettsfjorder og kobbergruvenærliggende fjorder men, men det ekke så farlig , jeg bor jo ikke der.

Men gleden sprer seg allikevel, mer enn bekymringene, mens jeg sitter og ser den vakre fabrikken. Jeg tenker på tankene som sprer seg i alle hodene nå om dagen. På alle de som bryr seg og  blir mer og mer bevisst på hva de bruker. På de som innser at vi i Norge er verstinger i vår forbruksverden, og gjør noe med det. For vi i Norge er storskapere av søppel. Vi er så rike at vi har råd til det. Men vi kan velge å la være. Jeg ser på TV, leser i avisen og ser på nettet. Alt det gode som gjøres og livsstiler som endres. Vi har vel aldri før hatt så mange fine gjenbruksbutikker. Vi er i ferd med å våkne og strekke på oss. Det er mange nå som gjør noe selv istedenfor å vente på at andre skal gjøre noe for dem. Og det er fint. Det er en slags awakening føler jeg. Håper jeg. Alle kan gjøre noe. Endre en liten vane. Ta med deg handle nett i butikken. Reis på togferie neste gang. Egentlig samme hva. Om du gjør noe for deg selv gjør du også noe for meg. Så, Takk!

 

ikkekast i havet_tommetanker

 

Jeg er ikke 56, jeg er 22 med 34 års erfaring.

tomm_tomm_tommetankerGodt skrevet og poengtert av en kollega jeg ikke kjenner;

This is not a rant.

This is not about how we did things back in our day.

This is about a real concern

An age concern.

Let’s put things into perspective here. With the recent and very welcome push for sexual equality, the time is also right to address the inequality of blatant ageism in design and advertising.

If you’re 18 to 30 years old, you may want to look away now. Ideas and creativity are not exclusive to the twenty somethings. Yes, you read that right.

You forget, we’ve been there and done that. In fact, don’t look at the wisps of grey hair and think we’re not still doing it. We are.

This is not a top trump competition between UX and Grant enlargers.

The key argument for the defence? Simply put: experienced creatives are still passionate but with pragmatism and discipline. More importantly, that experience brings a much bigger picture view to a brief.

There is definitely a right balance between hiring young and senior talent. That’s where senior talent is essential – guiding, mentoring, coaching, bloody well inspiring.

Peter Saville, Neville Brody, Paula Scher, Trevor Beattie, Stefan Sagmeister, Dave Trott, George Lois – amazing creatives that the whole industry, including the “kids”, look up to and yet the youngest one there is a young 55.

The past couple of years or so, I have witnessed this inequality first hand both in an agency role and when applying for other perm or freelance roles. I won’t name and shame just yet. I’m saving that for my memoirs when I truly become old and cantankerous.

And it’s not just me. I hear this every day from my many contemporaries. One very experienced freelance copywriter I know, looked after a luxury brand for several months with huge success only to be suddenly replaced by a junior team who pretty quickly realised they were out of their depth. If it ain’t broke…

So my message to creative industry is relook at creatives who are over 40, even older, and think about what they can bring to the table beyond Werther’s Originals.

You will get proven people who can bring experienced understanding and behavioural knowledge to your new technology – surely the perfect complement.

Well, I’m off to finish a design for a mobile AI chatbot. Seriously!

Louis Loizou (aged 54)

http://www.louisloizou.design

Forby alle . . . . .

forby_alle1_tommetankerDet er nok et knippe mennesker her i byen som helst så at det stod det jeg først trodde jeg så, men de er få. Heldigvis for det. Min lille og uhyrlige lesefeil kom i det jeg fulgte etter de blaude skotuppene nedover Markens. Mitt morratrøtte busstryne med lua nedi øyenbryna og sørlandsvinterbedugga briller myste opp mot himmelen og alle de fargerike fanene som så ned på meg fra stolpe etter stolpe. “Hæ!” tenkte jeg og stoppet opp. Ennåikkeheltvåkenbesløra øyne hadde heldigvis lest feil. Det stod ikke det jeg trodde det stod. Da hadde jeg flytta. Med litt lett brillevask og vottegnikking i øyna for et bedre klarsyn ble FORBY ALLE korrekturlest til EN BY FOR ALLE. Sånn! Det var noe annet. Det var oppklarende. Her vil jeg bo. Jeg gikk videre med et smil.

Kristiansand kommune, Arkivet, UiA, Fylket og diverse departementer tar i et tak og jobber for at denne fine byen vår skal være ganske så bra å bo i for alle som kommer hit. Og denne uken har de masse arrangementer som peker på de gode tingene, de ikke så helt gale tingene og de tingene som kan blir bedre. Men mest av alt er det arrangementer som bringer oss sammen om byen vår og alt vi har felles. Vi deler jo på dette spesielle lille stykket av denne store kloden. Stort klapp på skulderen til de som får dette til.

Det er jo så fint her at vi er nødt til å dele. Alle fortjener en del av denne smeigekaga.

Full oversikt her;  EN BY FOR ALLE

en_by_for_alle_gate_tommetanker