Tro med måte.

bibelbeltet_tommetanker

Tro er en fin ting. Tro savner ofte bevis. Og det fasinerer. Det tror jeg på. Rart? Ikke sant. Bilbelte eller Bibelbelte. Den handler om økt sikkerhet. Men skal man tro uten håndfaste bevis handler det om å gi slipp på noe av den overforklarte og faktabaserte industrialiserte verden vi lever i. Her hvor mye er basert på hvor langt vitenskapen til en hver tid har kommet. Og vi som tror at vi kan tro noe annet er ikke troanes til noen ting. Det å overlate en del av sin basis til troens plattform finnes i alle religioner. “Tro på meg”, sier de. Og vi tror. Selv tror jeg på litt av hvert og har ennå ikke overlatt all min tro til ett konsept, en herre, ei bok, et manifest. Men jeg tror at vi finnes i en verden hvor nettopp tro er en kraft. De energier som finnes i en sterkt tro kan ikke undervurderes selv om den ikke kan bevises. Om du virkelig tror du kan klare noe er oddsene for å lykke ganske store. I bussen tar jeg på meg sikkerhetsbeltet om det finnes. Jeg tror ikke jeg får bruk for det, men om jeg mot formodning skulle trenge det, er det for dumt å ikke bruke det. Slik tror jeg kanskje det er for mange mennesker også. Dersom en er usikker på hva som skjer og hva som kommer kan troen på noe annet enn virkeligheten være til stor hjelp. Den kan være sikkerhetsbeltet,Bil

Jeg har stor tro på det å tro. Men som alt annet,- tro med måte.

 

Jamaica!

I min bransje jobber vi med drømmer. Skape dem, visualisere dem.  Så også denne gangen. En film vi har laget for oss selv, om oss selv. En selfie-film uten at vi er med. Den varme sanden får vente litt for oss. Men ikke for han her. Denne karen på Jamaica ble kontaktet og spurt om han kunne si noe fint om oss. JAHMAAN, – svarte han. Han kom med en pris og for 5 dollar ekstra kunne han røyke litt godsaker samtidig med at han hoppa rundt på sanden. Ekstra tilbudet takket vi nei til, men jeg har en mistanke om at han røykte litt allikevel. Før opptaket. Uansett, filmklippet smaker slik vi vil at Bigwig skal smake. Litt sommer, litt dans, litt moro og litt kreativt. Vi skal mikse underholdning med god holdning og holde vår kunders kunder nær våre kunder. Det er slik vi skal være. Ærlige mot oppgavene vi får og stolte av resultatene vi gir.

Vi skal rett og slett være flinke.

 

bigwig.no

 

 

 

Fin effekt

prikker_tommetanker

Stirr på prikkene! Dette er ingen illusjon. Det er ekte, og det skjer. Og det er underlig men det virker hver gang. Utfordringen er at du må ville gjennomføre det. Alle 3,5 minutter. Og det innebærer å ha et åpent, søkende, blikk med lukkede øyne.

Det du skal gjøre er å stirre på de to tettsittende prikkene. Pass på at du sitter godt og har det rolig rundt deg. Fest blikket på begge om du kan og hold det der i 15 sekunder. (tell inni deg). Så beveger du blikket rolig over til den prikken som er alene og stirrer på denne i 15 sekunder (igjen, tell inni deg). I det du kommer til tallet 15 lukker du øynene rolig igjen. Se for deg et ansikt. Ansiktet til en ven.  Tenk på denne vennen. Gjerne en som er alene om du vet om en. Hold denne tanken i 3 minutter, eller så lenge du kan. Vær bevisst på å kun tenke på han, eller henne, i denne tiden. Tenk på hvem vedkommende er. Hvem du er når du er sammen med denne vennen og tenk på hvorfor. Tenk på hva dere har opplevd sammen og hva dere burde ha opplevd sammen. Ha fokus i tankene dine i minst 3 minutter på denne vennen.

Du vil bli overrasket over effekten. Roen og gleden er følbar.

 

Touch down? Eller take off.

 

Uansett blir turen videre fantastisk. Vi har ingen destinasjon vi skal til, –  for veien er målet. Jeg begynner i ny jobb i dag. Sammen med Kent fant vi veien ut av tunellen. Ikke så vanskelig egentlig siden det var lys i begge ender. Reisen med Bigwig AS, som begynner i dag, har jeg gledet meg til. Jeg kan stoppe når jeg vil, ta med nye passasjerer og forhåpentligvis servere de beste opplevelsene. Vi skal jobbe med film og kommunikasjon. Vi skal lage 3D mapping på bygninger og spektakulære PowerPoint presentasjoner til møterom. Vi skal samarbeide med alle type bedrifter og bransjer.  Vi skal ha det like moro som kundene våre og høste frukter av både deres og vår erfaring. Vi skal unngå å møte oss selv i veggen og heller svømme bekken på langs i steden for å hoppe over den. Vi skal være den lille tua som velter lasset. Kreativiteten og lekelysten vi har i ryggraden har blitt større med økt erfaring fra ballbinger og lekeparker over alt.

Jeg gleder meg og takker for alle gode tanker dere  som følger meg har gitt meg. Det er dere som er jetfuel.

Respekt

respekt_tommetanker

Jeg sitter på bussen. Man skal ikke lytte, men jeg lytter allikevel. Sitter og ser ned i gulvet på skoene mine og lytter til respekt. Jeg kan ikke se hvem som prater like bak meg og jeg kan ikke høre alt de sier men jeg kan høre nok. Og det gleder meg, hvert ord som treffer mine trommehinner. Jeg kan høre at det er to unge damer, sannsynligvis fra videregående, for stemmene forsvinner ut av bussen ved Katedralskolen. De snakket om forskjellighet. Om han, og hun og dem og de. Andre som ikke er som vi. De snakket om at ingen egentlig er som alle andre. Ingen er like. Og alle skal møtes med respekt. Om en liker eller ikke liker er egentlig ikke et tema. En kan også møte en person man ikke liker med respekt. De pratet om hvor lett det er å se alle som en og en som alle. De forteller hverandre at de vil forsøke å se før de sier. De vil bli kjent med flere for å forstå. De vil ikke slenge dritt på snapchat før de vet, og de vil ikke si sin mening på facebook før de er sikre. De snakket om respekt.

Jeg sitter og ser ned i gulvet. Det ser sikkert ut som jeg ber til høyere makter. Men etter det jeg har hørt i dag er det ikke sikkert jeg trenger.

Voksenparkeringsbillett på Sukkevann

voksenparkering

Det er så deilig når du blir parkert. Først må man jo kjøpe en voksenparkeringsbillett. Et lite bevis på at det finnes økonomiske ressurser og interesser bak småtassenes aktivitetshunger. Resten går nesten av seg selv.  Heng beviset rundt halsen på et forventningsfullt barn og slipp det løs. Fra 0 til 100 på 2 sekunder. En kaffe i trappetribunen venter de voksne. Ungene fyker som raketter rundt på Sukkevannsbanen. Fiskedam, potetløp, sekkehoppesprettesnublekonkurranse og hammerslag. Mye mer faktisk. En fantastisk jobb gjøres av foreldre og idrettslag på Sukkevann. Mens jeg sitter stille og nyter kaffe sørger ungene selv for å bli dehydrert og ville i blikket. Tenkte litt på å ta bomba fra stor høyde i hoppeslottet, filme det og la det bli en YouTube hit, men jeg lot være. Jeg satt så godt. Av og til må jeg reise meg, stege ut på kunstgressmatta og se hvordan stylteløp ennå ikke mestres eller vudere treffprosenten på blikkboksvelting. En og annen kake må dyttes inn i et sultent gap før jeg kan sette meg igjen. Hill, hill til Sukkevann en 17.mai.

sukkevann_17mai_tommetanker

For mange pappkrus.

markens_kaffe_tommetanker.jpg

Jeg liker ikke det jeg ser. At noen mennesker ikke liker det de ser. Vi har for mange pappkrus i markens. Alt for mange drikker kaffe. De må vekk. Vi har rett og slett for mange pappkrus i Markensgate i Kristiansand. De fleste av dem henger fast i ei hånd som haster på vei til et eller annet viktig i livet. Pappkrusene med kaffe kommer fra Lauras, snart Starbucks, Dehli de Luca, SevenEleven eller andre deilige tilbydere av slike innholdsrike pappkrus. De er fulle av de vidunderligste morgensmakene. Nykvernede kaffebønner overrislet med kokende kildevann sørger for den vidunderlige morra-kaffe-smaken i munnen. Og det til under 50-lappen. Gjennom luften siger varme dunster og det søvnige hodet som sitter i andre enden av handa som holder koppen er i ferd med å våkne. Og mens vi haster gjennom Markens med de fulle koppene i handa passerer vi de tomme koppene. Disse koppene, hvor vi kan se bunnen, sitter fast i en arm som tilhører et menneske som ikke har like mye som oss. De som ikke har overskudd til å fylle koppen selv. Som har reist langt og satset mye for at koppen i alle fall skal bli halvfull i løpet av dagen. Det er disse tomme tiggerkoppene 52 % av oss ønsker fjernet fra Kristiansand. De uten kaffe. De er fattige de som sitter der med koppen, men jeg tror vi gjør oss selv fattige om vi forbyr fattige å vise at de er fattige. De ber om hjelp. Hjelp dem. Kjøp noen gule strikkesokker, eller ei rosa lue om du ikke vil gi en tier. Dropp ditt eget pappkrus en morra og dropp heller pengene kaffen skulle ha kosta i en tom kopp. Eller gjør begge deler, nyt kaffen din og hjelp dem. Du har råd til det.

Jeg velger å tro at et menneske som sitter med en kopp i hånda  trenger en tier mer enn meg.  Jeg velger å tro at det kunne vært meg. Hadde jeg blitt født der de er født, kunne det vært meg.  Så jeg gir litt penger for jeg  vil ikke ha strikkekløeskjerf. Jeg vil bare gi dama en 10er.

Det er så lett å se gjennom dem. Gå utenom dem. Gå rundt dem. Det er så lett å ikke se dem. De hjemløse, de fattige, de sultne, de tiggende, de skitne, de annerledes folka, de som ikke tror det samme som deg.

raising_the_roof2Dette gjør foreningen Raising The Roof i Canada, noe med. De hjelper hjemløs ungdom. Og reklamebyrået Leo Burnett i Toronto med Art Director Anthony Chelvanathan har hjulpet de med denne kampanjen. Hill, hill.

http://www.raisingtheroof.org/

 

KOS!

pledd_og_bål_tommetanker.Hva er Kos? Det er noe foruroligende beroligende med et bål. Usikkert av hvilken grunn senker skuldrene seg ned i høyde med armlenet på stolen og geriatriske knær blir som nysmurte under lag av longs og pledd. Og er en så heldig at en sitter like ved en elv, på en platting, siste kvelden i April sammen med gode venner så kan en ikke annet enn å kose seg. Kose. Et bål hos Paul og Merethe er koselig. Det varmer nesten like mye som klemmene vi fikk da vi kom der klokken 6. Og smaken av bålets røyk og dufter blandet seg fint inn med ettersmakene av et fantastisk måltid. Det var KOS. Dette fine lille ordet som rommer så mye ærlighet og kjærlighet. Det var ikke Fætt!. Det Eide! ikke. Jeg hadde det ikke VILT! Men jeg koste meg. Gode venner er uvurderlige. Og disse to langs Tovdalens elv er av den helstøpte sorten. Takk for laget. Det var så deilig å sitte der, under pleddet, ved bålet og oppriktig si til meg selv; “Nå har jeg det koselig.”

Vi satt å skravla til hønene gikk inn på vaglen.

Takk.

høns_pål_tommetanker

 

En fargerik grå dag på Vardåsen

vardåsen_egner_tommetanker

Hill, hill til Vardåsen skole. De lagde den gråeste dagen til et fyrverkeri av farger. Denne gråeste dagen. For Yr slo til. Det var dritkaldt og klissblaud yr i lufta. Skikkelig surt. Kontrastene var store, for på scenen strålte varmen. Der var det fargerikt og yr glede ble formidlet. Som godt voksen kar har jeg lidd meg gjennom et utall skoleforestillinger. Både som deltaker i unge år, som far og bestefar. Det er jo fint, men det er jo stort sett bare nær familie og de med ekstra store hjerteklaffer som kan like det de ser. Slik var det ikke denne kvelden på Vardåsen skole. De var så flinke og gav av seg selv. Stoltheten skinte gjennom iskalde fingre og fuktige parykker. De lekte seg gjennom Torbjørn Egner sitt univers. Hakkebakkeskogen, Kardemomme by og noe jeg ikke har peiling på ble presentert i et fint virvar av en forestilling. Og jeg tror hele skolen var med. Alle. Og midt inni  haugen av alle stod et barnebarn og sang av full hals. Det var rett og slett glede og varme. Noen var flinke, noen var kleine, men alle var med og det så ut som alle hadde det moro. I alle fall hadde jeg det. En haug med foreldre serverte kaker og kaffe. Gudd og hill, hill. En bestefar er imponert.

Takk alle sammen. Dere varmet på en kald dag.

vardåsen_bella_tommetanker

vardåsen_tommetanker

Bitene som gir oppdrift

bitene_faller_på_plass_tommetanker

Takk alle sammen. For alle de små bitene. De som passer sammen og lager nye historier. De små meldingene fulle av glede og håp. Bitene som via inboxen fylte mitt hjerte til randen.  En underlighet snek seg inn i mitt hode. Hvorfor er det så mange som liker at jeg sier opp? Siden jeg stille sa til meg selv og til dere at jeg sa opp har bitene rauset på. Min forsiktige oppsigelse har vekket åtgaum i de aller fjerneste av venner og slektninger. Det at jeg mottar alt dette; alle de gode bitene, gjør meg sikrere i min sak. De sier meg at det er riktig å hoppe nå. Kanskje det er mange som misunner meg, som ønsker å ta det samme hoppet fra den kanten de står på. Mange sikrer seg og tar heller et skritt tilbake enn ett skritt fram. Det er bra det og. Det som virker lykkelig for meg kan være skitt for andre. Når jeg hopper nå vet jeg at det er mange som ser på og som håper jeg vil fly. Og med alle bitene som nå faller på plass vet jeg at jeg vil sveve. Alle dere gir meg oppdrift. Lande kan jeg gjøre en annen gang. Noen ønsker muligens at jeg stuper ned i ei steinrøys, men de om det. Jeg har hjelm.

Takk til dere som bryr dere om meg. Dere er flere enn meg selv.

Og jeg hopper jo heller ikke alene. En kollega er med meg. Familien er med meg. Og alle dere.