En meningsløs dag . . .

Av og til våkner jeg opp til halvsøvne. Eller til halveis våken. Jeg roper ikke ut,- “God morgen nye fantastiske dag!” Selv om solen skinner er alt bare mørke. Jeg myser med et igjenklistret øye ut på den triste nye dagen. Jeg ligger for lenge og håper på å sovne igjen. Kanskje våkne opp i morra om jeg er heldig. Eller i April. Men jeg sovner ikke igjen. Jeg kan enten ligge å vri meg lenge, eller jeg kan kravle meg langsomt inn på badet og videre inn i timene som kommer. Denne dagen må tas. Den som alle andre. Og det rare er at det er ingenting spesielt som venter meg i dag. Ingenting jeg gruer meg til. Ingen ting jeg ikke vil oppleve. Det er bare følelsen av gråhet og tomhet som av og til fyller sinnet. I dag er en slik dag. Den er det ennå. Klokken er 09.06 og jeg i ferd med å ta avgjørelsen.  Om å gjøre slutt på tomheten og gråheten og kompefølelsen. Jeg vil ikke at denne dagen ikke skal ha mening. Jeg får gi den mening. Jeg får slå meg sjøl i trynet. Jeg får sparke meg sjøl i ræva. Jeg får hoppe fra taket og lande med ett bein på hver side av gjerdet. Jeg får holde mitt eget hue under kaldt vann i 20 minutter.  Jeg får ta bomba på spikermatta. Om jeg føler det samme i kveld som nå, har jeg tapt. Men i mellomtiden skal jeg i alle fall gjøre et forsøk. Jeg skal i hvert fall ha gjort mye. Kanskje bære en stein rundt huset 267 ganger. Meningsløse ting kan også gi mening på meningsløse dager. Jeg ser på orkideen som orker. Den står i gangen og gir av sin skjønnhet. Jeg ser på katten som dovent gnir seg mot leggen. Jeg tenker på kona som snart står opp. Jeg ser på regninger som skal betales. Livet mitt er jo fullt av mening. Kanskje jeg skal gå inn på hobbyrommet og se om noe jeg lager av driv-ved kan våkne til liv sammen med meg.

Jeg tar et godt tak i luggen min og drar meg opp av stolen og vekk fra PC’n. Jeg skal ut og glede meg over  alt som gir mening i livet. Gjør det du også.

Jeg er så lei at jeg må skjerpe meg.

Nå må vi skjerpe oss. Alle vi som mimrer om tidligere tider. Tidene vi er inne i nå blir helt sikkert godt mimrestoff. For noen. For andre kan det dessverre bety slutten. Mange steder sprer smitten seg. Rett og slett fordi vi er lei. Det er jeg også. Jeg er så dritlei av smitteverntiltak. Jeg er så dritlei av å vaske hendene på Kiwi, på Meny, på apoteket, på bokhandelen, på kafeen. Jeg er så dritlei av å sitte alene på bussen. Jeg er så dritlei av å bli nervøs når noen hoster. Jeg er så dritlei av Coronatiltak.

Allikevel sitter jeg alene på bussen. Allikevel vasker jeg hendene på Kiwi og på Meny. Allikevel hoster jeg i armkroken. Allikevel går jeg en meter fra andre.

For vi kan godt bli lei, men vi må ikke bli likegyldige. Vi er flinke her i Kristiansand, og det må vi fortsette med. Ved å respektere hverandre tar vi vare på hverandre. Skjerpings må til. Hele dagen.

Jeg går til jobb men tar bussen hjem. I rushtiden. Til nå har det ikke vært full buss siden April. En i hvert dobbeltsete har blitt respektert. Men sakte men sikkert har det kommet flere ombord. flere voksne, flere unge. Fullere buss. Mindre forholdsregler og større tetthet. For første gang tok jeg på meg munnbind en dag. Bussen var full.

Jeg er dritlei av å måtte gå rundt med munnbind i lomma. Men jeg gjør det.

Vi må fortsette å være flinke med smittevern. Enkle forholdsregler kan redde liv. Ikke slutt med det. Fortsett med å være flink.

Skeive dager i byen; Pride.

pride3_kunstommPride! Stolthet! Hevet hode! Det blir en litt smalere markering enn normalt denne uken. Det er skeive dager i byen; Pride hele uken. Mens innvandringsmotstanderne gnir seg i hendene siden korona hindrer mange nye potensielle nye nordmenn å komme får vi andre tiljuble det mangfoldet vi har. Jeg er så heldig at jeg lever i Norge. I et land hvor vi sakte men sikkert ikke tror at de som er glad i en med samme tiss som de selv ikke skal fortapes og brenne i helvete til evig tid. Jeg er glad for å vite at de som tror det er nå en utdøende rase. Jeg er glad at det ikke er så skummelt for folk å komme ut av skapet. Jeg er glad for at vi er et realt folkeslag med respekt for andre. Jeg er glad for at vi kan være hvem vi vil og danse med hvem vi vil.

Gratulerer alle mine venner og ta vare på hverandre.

Det er alltid noen som vil ødelegge moroa og skape frykt og ugreie på slike dager. Men de er få og jeg tror kanskje de er aller mest redd for seg selv.

pride1_kunstomm

 

Er jeg kvitt angsten?

tomm_panikkangst_tommetanker

Jeg ble kvalm med en gang hun sa det; “jeg har kjøpt flybilletter til Nord. Om en uke skal vi opp til Brøstadbotn i Troms.”

Den uken følte jeg meg klein. Hadde mareritt i to netter og konstant uvel. Jeg hadde ikke flydd på 10 år.

Angst har jeg hatt i de 10 årene. Først i noen år uten å vite hvorfor jeg ble kald og klam og livredd av og til. Så fikk jeg diagnosen panikkangst og agorafobi av leger. Vi fant ut av hvorfor jeg av og til fikk panikk og trodde jeg ville dø. Den utløsende hendelsen var knyttet til noe jeg opplevde om bord på et fly. Jeg fikk piller. Så gikk det ennå noen år hvor jeg unngikk de situasjonene hvor angsten av erfaring ville dukke opp. Jeg ble hjemme når andre reiste.  Uten å vite det lærte jeg meg selv opp til at de situasjonene var farlige. For hver gang jeg unngikk “farlighetene” gav jeg næring til angsten.

Det var min kone som endelig presset på og fikk meg til behandling. Samtaler hos psykolog hjalp og jeg gikk på kurs. Gruppeterapi. Jeg skulle lære om kognitiv terapi. Jeg skulle lære at det å være redd er ikke farlig. Jeg skulle lære å stå i det ubehagelige. Jeg lærte at det som skulle hjelpe var å eksponere seg for det som framkalte panikkangsten. Jeg lærte at jeg skulle stå i angsten å la den komme samtidig som jeg hadde de rette tankene i hodet.

Det er over et år siden gruppeterapien var ferdig og nå skulle jeg stå i angsten. Ta den i mot og tenke riktig. Angsten fulgte meg helt til flyplassen og ut mot flyet.

Jeg hadde allerede vært klein i en uke. Jeg. Meg. Stå i det tenkte jeg. Gjør det riktige nå så går det topp tenkte jeg. Jeg tenkte de riktige tankene tror jeg. For jeg satte meg ned i flyet og kjente at angsten var der, men den var ikke så farlig lenger. Det gjorde meg ikke kald i hendene. Den gjorde meg ikke svimmel. Jeg ble ikke klam. Den bare var der. Jeg kjente den samtidig som jeg ikke unngikk den. Og så seg den vekk. Jeg satt på en plass jeg hadde unngått i 10 år. Jeg satt der.

Etter 2 og en halv time gikk jeg ut av flyet i Troms. Jeg var ikke utmattet av panikkangst. Jeg var klar for nye eventyr.

Og selv om jeg tenkte av og til på flyturen hjem igjen, så plaget ikke tanken meg lenger. Jeg visste jeg kom til å bli litt redd, men jeg visste også at jeg ville klare det.

I 10 år unngikk jeg angsten. Og når jeg først turte å møte den var den ikke farlig.

Skulle gått i terapi tidligere. Lengen skulle sendt meg dit istedenfor å gi meg piller.

Har du angst så få litt god terapi. Kurset jeg gikk på kan anbefales om du sliter med angst.

Jeg tror jeg er kvitt panikkangsten.

 

Gratulerer med dagen

javielsker_flaggspett_tommetankerGratulerer med nasjonaldagen vår. Alle sammen. Denne dagen vil jeg huske. Jeg vil huske den lenge. Og jeg vil huske den godt. Og vi vil huske den sammen. Jeg løp opp til veien i dag sammen med et barnebarn og så på biltoget som kom. Langs veien stod vi. Sammen med andre. Men med god avstand. Vi stod å gledet oss over alle de glade menneskene i de glade bilene sammen med alle våre glade naboer. Jeg vil huske dette 17. mai toget lenge. Jeg er glad i Norge i dag. Alt vi har og alt vi kan. Flaggstengene bugner og til om med Google flagger for Norge i dag.

Vel hjemme pyntet vi opp fuglemateren vår med flagg. Kanskje ikke det lureste for det tok en stund før småfuglene igjen turte å nærme seg de fristende meisebollene. Men de kom til slutt. Og så kom det en til. En som akkurat i dag hører til; Flaggspetten. Den måtte jo bare komme når flagget var hengt opp. Nasjonalfølelsen og gleden over å bo i et godt land bruset i meg.

Vi har et godt demokrati. Fantastisk natur. Og gode medmennesker. Vi er heldige.

Og så har jeg en flaggspett under flagget.

Ha en eventyrlig fin dag alle sammen

.

 

Alt Blir Bra på Varoddbroa.

 

 

Alt blir bra. Regnbuetegningene startet som et lite håp i Italia. Siden har det spredd seg over hele verden. Barnebarn over hele kloden har laget flotte tegninger som er så positive og håpefulle at øyekorkene blir til bekker. Regnbuetegninger i vinduer og på vegger. På kjøleskap og på fortau. Over alt har barn vist frem sine vakre tegninger.

I ukene som har vært har jeg gått til jobb. Nesten alene på hele turen. Fra Strømme til Byen. 7,5 km i egne tanker. Og den kjedeligste biten av turen er over Varoddbroa. Den er lang å gå og biler som suser og bråker hele tiden. En dag det blåste mer enn friskt gikk jeg godt tilknappet over broa. Det regna ikke men det var veldig fuktig luft. Den voldsomme vinden gjorde at sjøen gikk hvit og vannperler fylte luften.

Da leverte mor natur sine varer. Over Topdalsfjorden strakk det seg en håpefull regnbue.  I all sin prakt lyste den opp himmelen og overdøvde all vinden og bråket og bilene.

Underlig vakkert. Og tanken om at Alt Blir Bra og alle barna som tegner dukket opp i tankene. Alle tegningene gir håp.

Det er en god tanke. Og også vi besteforeldre har også lov til å tegne regnbuer.

Finn frem et ark og noen fargestifter og tegn.

regnbuetegninger

Hva blir etterveksten?

 

ettervekst_tommetankerEn felles ettervekst? Jeg satt og hørte på Billie Eilish fine sang og så hennes fantastiske lysegrønne ettervekst. Håpet er lysegrønt. For hvilken fremtid er det vi går mot. Vi er  mer sammen nå. Nå som vi er fra hverandre. Vi teffes mindre. Allikevel er det mange som møtes mer. Et felles minne er i ferd med å skapes. Vi sankker ofte med andre om felles minner. Om militæret. Om russetiden. Om barneskolen. Opplevelser som inkluderer et felleskap og et samhold. Det får vi nå. Et felles globalt minne. En erfaring om samhold og respekt. Om å klare noe sammen. Og der sitter det spennende. Hva blir den egentlige etterveksten? Den som kommer når selv frisørene er på jobb igjen. For akkurat som håret som nå vokser ut fra toppen  av kroppen og avslører vår ekte hårfarge vil kanskje koronatiden la mer av det ekte i oss vokse frem.

Jeg håper at vi vil vokse til et ennå bedre samfunn. Et samfunn hvor vi deler mer enn vi har gjort. For dette vi opplever nå er samhold og omtanke like mye som avstand. Vi lærer å gi et smil, gjøre en innsats for andre.

Jeg blir så glad når jeg ser all kreativiteten blant folk. Hva vi gjør for å bedre hverdagen for andre. Jeg tror etterveksten blir bra. Litt mindre penger men bedre allikevel.

 

Husk se-vitamin!

c-vitamin_tommetanker

God påske alle sammen. Til alle i familien, til mine venner og alle jeg kjenner og alle andre. God Påske. Pusl et spill. Spill et puss. Puss en båt. Ta en tur. Bli aldri sur. Gi et smil. Klem på avstand. Elsk din neste. Plant et frø. Si i fra. Rak en plen. Beis en terrasse. Spis sundt. Drikk godt. Og det aller viktigste, SE. Se hverandre. Se hvordan du selv har det. Se hvordan naboen har det. Se. Alle skal bli sett. Husk både C- og Se-vitamin denne påska.

Se.

Alt blir bra – sier barna og tegner en regnbue. Vi lagde også vår egen.

Fra tastatur til tangenter. En minikonsert.

 

En 5. minutters minikosert. Fra en ung liten Kristiansander til oss gamle. Og musikk kan fylle et hus. Det er et privilegium å ha noen i familien som er musikalsk. Et barnebarn er på besøk satt lenge ved PCn og spilte Minecraft. Vi hørte online chatting, latter og smelling fra tastaturet. Han holdt på lenge. Så ble det stille der inne fra. Han  tok en pause, flyttet stolen 2 meter bort til et piano. Et piano vi fikk gratis av gode venner og som vi har fått stemt opp til en fantastisk klang.

Her satt han seg ned og spilte for oss. Det er så fint. Selv om en tonedøv og rytmeanalfabetisk bestefar kan være en smule subjektiv og utvise dårlig vurderingsevne ovenfor egne barnebarns evner stå tror jeg han er flink. Det er i alle fall et privilegium å få høre på live. Og pianospilleren selv har sagt at vi kan dele musikken og filmen.

I 5 minutter fylte han huset vårt med musikk. Vi trenger musikk.

Kos deg med musikken. Nuvole Bianche av Ludovico Einaudi. Ført inn i tangentene av Lucas. Hold deg trygg.

Hill, hill helsemennesker

takk for jobben_tommetanker

Er du helsearbeider så lim inn ansiktet ditt i bildet her. Takk til alle dere som hjelper oss. Mens vi vanlig dødelige gjemmer oss og holder oss mest mulig isolert og alene er det  dere som passer på oss. Helsekvinner og menn i alle farger og fasonger står klare. De viser omsorg og pleie for de som trenger det. Mange er redde og frykten er ekte. Mange av helsemenneskene er sikkert også redde. Redde for å bli smittet, redde for å bli en smittebærer. En kan lett si at det er jo jobben deres. Men de er mennesker de og. De er akkurat som oss bare med en annen type jobb. De har barn og foreldre og besteforeldre de bekymrer seg om. De har venner og kjære de viser omtanke for.

I tillegg har de oss.

Det står respekt av arbeidet de gjør. De er med på å beskytte og verne om oss. De fikser fortsatt skrubbsår og knekte bein. De måler fortsatt salmonellaverdier og tar prøver av ryggen. De sjekker fortsatt prostata og brystkreft.

I tillegg har de oss.

Alle oss nervøse målmennesker for koronaviruset.

All ære til de som nå står med begge beina oppi alvorligheten.

Hill, hill alle helsemenneskene.