En eske med gufs

gufs_i_eske_tommetanker

Jeg rydder et hus og jeg fant en eske med gufs. En nesten tom eske full av historie. En eske med få ting. Få ting som  åpnet mange tanker. Tingene skapte frykt og frustrasjon for min far. Hans far, min bestefar og min far sin eldste bror, min onkel,  havnet i fangeleir i Tyskland. Disse merkene og emblemene ble båret av menneskene som tok dem dit, og  som tok landet vårt. Av unge og gamle tyske soldater som ofte ikke hadde noe valg. De var mennesker de og, men det var de som stod der med våpen i hånd. Min far vokste opp mens disse emblemene satt fast på uniformer som bestemte alt. De overtok Norge og styrte med makt og våpen. De forsvarte en ideologi som var forferdelig.

Virkeligheten som omgav min far og familien i Randesund kan jeg ikke helt forestille meg. Et tysk jagerfly styrtet på Randholmen i Randesund. Ungguttene plukket deler. 2 gutter min far kjent ble blåst til himmels da de lekte med en mine. Bestefar ble satt i fengsel.

flystyrt_randholmen-

Jeg har det fantastisk godt jeg som lever akkurat nå. Jeg som har jobb og fred og familie og venner. Jeg har aldri opplevd krig, eller nød, eller fattigdom. Jeg har aldri opplevd å måtte flykte. Forlate alt. Slippe alt og bare løpe. Jeg har aldri opplevd menn med våpen i hånd som har slike merker på uniformene.

Jeg håper jeg aldri vil.

I morgen bestemmer jeg meg

presidential-election-cartoon-heller

De fleste vil nok ikke ha det slik som jeg vil. Mine meninger får sikkert ikke flertall. Men Allikevel stemmer jeg i overmorgen. For om jeg ikke gjør det blir jeg helt sikkert ikke hørt. Det skal velges i morgen. I morgen skal jeg bestemme hvem som skal bestemme. Hvilke tanker og meninger som skal dominere de store avgjørelsene i Kristiansand og Agder de neste fire årene. Jeg skal velge en person som skal representere meg og min sjel. Og hvem det blir vet jeg ikke helt ennå. Men det blir rødt eller grønt. Rødt, SV eller de Grønne. Jeg tror kanskje ikke de blir flest i bystyret, men jeg håper de blir flere. Jeg håper deres stemme blir kraftigere etter valget. Jeg har tro på deres tanker om mennesket og solidaritet og samhold. Jeg har tro på at natur skal vernes mer. Jeg har tro på demokratiet og folkets makt. Jeg har tro på stemmeseddelen. De jeg har stemt på i mitt tilårskomne liv har sjelden kommet til makta. Men jeg stemmer på de jeg tror er best allikevel. Så respekterer jeg de som vinner. Det betyr jo bare at de fleste ikke vil ha det slik som jeg vil. Det er slik der er. På jobben har vi to flyktninger i praksis. De mistet sitt demokrati. Deres stemme blir ikke lenger hørt. Det må ikke skje i Norge.

På mandag bestemmer jeg og du. Stem.

Vi voksne blir ikke så lett flaue

klimabroelet.jpg

Ungdommen brøler og streiker. De lager mye lyd. I mens reiser vi voksne til syden for å slippe unna alt bråket. Riktignok føler vi litt skam for å fly så mye, men det er jo så billig. Vi må fly før prisene stiger. Vi må til Playa før det blir for varmt der nede. Ungdommen prøver å få oss voksne til å våkne. For at vi skal være med på å rette opp det vi har gjort galt. Vår hensikt har vært god, men vi har gjort mye galt allikevel. Nordmenns forbruksmønster er ødeleggende for kloden. Ungdommens forbruksmønster også, så jeg håper de lever opp til sine brøl. Senker innkjøpskrava til sine foreldre og øker krava til seg selv. Jeg håper de vil utgjøre en forskjell som merkes. Og det tror jeg de vil. Det tar tid å endre en generasjons vaner og bevissthet. Men jeg har tro på ungdommen. På nyhetene smiler flyselskapene og forteller om fine resultater og fine tall. Antall reisende har riktignok gått ned litt, sånn rent statistisk. Men det skyldes SAS-streik i 3 dager og ikke skam. Vi voksne kan føle litt skam av og til, uten at vi gjør noe med det. Vi blir ikke så lett flaue. Et det noen voksne som streiker for klimaet?

Temaet er ikke lett og langt fra svart hvitt. For mens ungdommen brøler for klimaet ønsker mange av dem seg en ny el-sykkel eller eget walk-in closet eller nye Extensions eller sitt 17ende par jeans. Vårt forbruksmønster må senkes. Våre reisevaner må endres. Også ungdommens.

Heldigvis er det noe på gang. Det finnes mange fine og store gjenbruksbutikker. Vi oppdager at ting kan vare litt lenger. finnes fantastiske togreiser. Det finnes opplevelser og oppdagelser for store og små som ikke innebærer forureising.

Det finnes dem som synes de har nok.

Jeg er stolt av dere.

leger Uten grenser

Jeg kjenner dere ikke, men er stolt av dere. Dere som nytter. Dere som lytter. Dere som hjelper fordi dere kan og fordi dere vil. Det er på tide å bukke dypt i støvet og gi ære til hjelpearbeidere. Jobbene er mange og umulige. Allikevel står dere i det. Gir en hånd. Lukker en grav. Jeg er glad for at dere finnes i hele verden. Mens vi i Norge har synkende innvandring og fokuserer mest på bomringer og sparkesykler og hvordan vi skal kvitte oss med tiggere er dere der ute og hjelper. Noen hjelper nært og noen hjelper fjernt. Det viktigste er at dere hjelper andre som trenger hjelp. Mødre og fedre, fettere og kusiner, barn og besteforeldre. Alle får hjelp av dere. Dere som har valgt å hjelpe skylder jeg stor takk. Dere gjør meg glad.

All ære. Hill, hill.

En stille stein.

kirke_tre_kors_tommetanker

Midt i byen står en stille stein. En stein som skaper ro i sinnet og i sjela. Det er litt underlig å stå der ved dens side. Den har en aura som stenger ute alt ståket fra byen som omgir den.  Jeg  står der ved siden av denne tunge dingsen av en stein. Den skaper ro i kraft av seg selv. Den er tung og stødig. Den er uknuselig og evig. På toppen av steinen står det tre små kors. Et symbol fra kirken, og historien den tilhører. Selv er jeg troende til litt av hvert og følger ingen religion. Men jeg kjenner jo historien bak de tre små korsene. Den er dramatisk. Og den forstyrrer ikke min opplevelse av dette stedet og denne steinen. Min opplevelse av ro blir snarere forsterket av symbolene på steinen. Jeg trenger ikke være kristen for å føle at noe er hellig. Det er en liten stille avkrok av en stein og er vel verdt et besøk. Men gå der alene eller noen du kan være stille sammen med. Stå der et minutt eller tre og kjenn roen. Med Domkirkens ruvende størrelse og frodighet på den ene siden og bibliotekets vitenskap på den andre kan du tenke dine egne tanker og finne din egen ro.

kirke_to_tårn_3_tommetankerkirke_to_tårn_1_tommetankerkirke_tre_kors_1_tommetanker

8 år siden kortreist terror

 

Jeg følte den innerst i ryggraden. Frykten og sorgen. For 8 år siden på denne dagen.  Det var dagen da terror ble veldig nært for meg. Jeg kjente ingen direkte involverte, men kjente på den tristheten denne udåden skapte i meg. Jeg brant en fakkel på svaberget. Den brant for meg. For at jeg skal huske andre. For at jeg skal gjøre mitt.

I en stor verden med så mye godhet skjer det ennå grusomheter. Mine evner strekker ikke til. Jeg forstår det ikke. Vi mennesker som er så flinke til å ta vare på hverandre, ødelegger også hverandre. Det er vondt for meg å forstå siden jeg har vokst opp i trygge, sikre, rike Norge. Utøya gjorde terror tydelig. De vonde sporene etter denne dagen har gjort noe med meg. Jeg må gjøre mitt til at slikt ikke skjer.

Jeg kan gjøre litt. Jeg kan hjelpe andre. Jeg kan lytte og prøve å forstå andres meninger. Jeg kan holde ei hånd. Jeg kan være en kjernekar.

Jeg er naiv og tror på det gode i menneskene. Jeg tror det finnes i alle. Gjør en god ting for en annen i dag. Så blir verden litt bedre. Både for deg og oss andre.

Jeg skal tenne en fakkel i kveld også.

En kulinarisk anbefaling; Sham.

arabisk_restaurant_kristiansand_tommetanker

Det rykket i smaksløkene. SHAM – en syrisk restaurant har åpnet i Kristiansand. Jeg ble glad men trist. Glad for at jeg gikk inn i restauranten med min kone og et barnebarn. Glad for at en familie fra Syria har åpnet restaurant i Kristiansand. Trist for måten de kom hit på. De er flyktninger fra den grufulle krigen i Syria. Det gjør meg trist at de måtte flykte fra hjemmet sitt for at jeg skulle få oppleve deres fantastiske smaker. Men samtidig er jeg glad for at jeg nå får andre bilder og smaker i hodet når jeg tenker på Syria. For maten var god. Sham leverte gode måltider til alle oss tre. Kyllingspyd og falafel og kebab slik det skal lages. Fyldige og rike smaker i fine harmonier. Til og med en ganeløs tulling som meg fikk rykninger i smaksløkene. Og vi fikk rikelig med mat. Det var vakkert dandert og anrettet i lokaler som også smakte litt Syrisk. Med arabisk musikk oppe i taket og fantastisk mønstret dekor fikk vi stemningen på kjøpet. I bakhagen vokste egne krydderier. SHAM kan absolutt anbefales. En hyggelig betjening toppet besøket.

sham_syrisk_mat_tommetankerarabisk_restaurant_kristiansand_2tommetanker

Vi kommer igjen.

 

Les mer om Sham – Syrisk mat her.

Å leve i nuet.

mamma_tommetanker

Min mor husker ingenting nytt lenger. Hun som hentet saft til meg når jeg var liten og tørst. Hun som smurte matpakken min. Hun som la teppe over meg når jeg var kald. Nå legger jeg et teppe over henne fordi hun er kald. Hun sitter i stolen og hun kjenner meg igjen. Men det er ikke så mye hun husker lenger. Hun lever i nuet. Hun smiler når jeg kommer. Hun sitter og ser på TV, men glemmer fort hva hun ser. Hun husker nesten ingenting av det som skjer rundt henne. Hun som var kryssordmester.  Når jeg kommer på besøk spør hun om jeg bor på hytta. Hun husker den. Noen gamle minner sitter fast. Jeg svarer at vi ennå ikke har flyttet ut på hytta. Den vesle hunden jeg har til låns hopper opp i min mors fang og hun koser med den mens hun igjen lurer på om jeg har flyttet ut på hytta. Jeg svarer at det er ennå litt for kaldt til at vi flytter ut på hytta. Vi venter til det blir varmere. Den lille hunden koser seg i fanget. Min mor koser seg.

mia og min mor_tommetanker

Så går jeg ut på kjøkkenet og vasker opp noen glass. Jeg vanner noen planter før jeg går inn til henne igjen med litt drikke, jeg finner også frem noe hun kan spise. Hun kommer ikke så lett opp av stolen lenger. Kroppen er svak. Hun blir glad for et glass Biola og spør om jeg bor på hytta. Jeg sier at vi snart skal flytte ut. Så forteller hun meg om Bergen og den fine skoleveien hun hadde. Gjennom parken med all den flotte blomstrende Rododendronen. Og om hennes bestefar, min oldefar, som var smed og hadde laget gjerdet rundt akkurat den parken i Bergen. “Så flott”, sier jeg. “Så fin skolevei du må ha hatt og var du ikke stolt av bestefaren din som var en flink smed?” Hun forteller mer om skoleveien og gjerdet rundt parken. Jeg har hørt det 100 ganger før, men for henne er det første gang hun forteller meg det. Så jeg sitter og lytter. Slik kan det være med demens. Mens jeg går rundt og slår på lysene for kvelden kommer hjemmesykepleien. Jeg går bort og klemmer min mor og sier “hadde”. Den lille hunden har slikket henne ren på hendene. Hun smiler og synes det er stas at jeg kom på besøk. Så lurte hun på om jeg skulle ut på hytta.

Hun lever i nuet.

Snillhetens boomerang.

 

Denne filmen er bare helt god inn i hjørnet av hjerterotsjelen til  to uker gamle pandaunger med tårer i øynene. Gjør noen glad i dag. Spontan omtanke. Smilet fra noen du hjelper som ikke forventer hjelp er fantastisk. Slik er det bare. Og smilene kommer hvis du er snill. Jeg har alltid hørt at jeg er snill. Min kone er også snill. Snillere enn meg. For hun tør å være snill med dem hun ikke kjenner. Jeg er altfor ofte altfor sørlandsk teit inneslutta sjenert til å gi en hjelpende hånd helt plutselig. Å vise spontan omtanke til fremmede. Men de gangene jeg allikevel har gjort det har belønningen vært stor. Og smilet fra noen du hjelper som ikke forventer hjelp får du fordi du fortjener det, og du vet det. Jeg skal prøve hardere . Være snill med flere. Også de jeg ikke kjenner. Gjør det du også. En fin film er laget for noen år siden. Om hvordan snillhet sprer seg. Snillhet kan skape en vakker og god kjedereaksjon. Finn fram lommetørkleet og se filmen. Full av eksempler til etterfølgelse. Fantastisk filmatisert i tillegg.

Jeg har skrevet om dette før men hadde neste glemt filmen. Den er bare god for hodet.

Prøv.

Et rom fullt av angst

ANGST_tommeganker

I noen måneder nå har jeg gått på kurs for å lære om angst. Vi sitter der 8-10 stykker og forteller hverandre om hvorfor hendene blir klamme. Hvorfor hjerter slår fortere og kroppen skjelver og blir kald. Vi forteller om svimmelhet og frykt. Vi sitter og forteller om våre triggerpunkter. Hva som gjør at jeg tror jeg står på kanten av et stup og snart skal dette utfor. Alle i rommet har angst. Situasjonsbestemt angst for totalt ulike ting. Det som gjør at han som sitter ved siden av meg får panikk er noe jeg gjør til daglig uten å registrere det. Og det som gjør at jeg blir grepet av kraftig angst er noe som hun som sitter bortenfor føler avslappende. Det er underlig hvordan hodet har bestemt at noe ufarlig er farlig. Angst er en god ting for oss mennesker. Det gjør at vi ikke går på kanten av stup. At vi ikke løper ut i veien uten å se oss for. At vi løper for livet om vi treffer på 17 sultne bjørner i skogen. Angst er en nødvendig og naturlig reaksjon som kan redde våre liv. Det er når denne angsten setter i gang der den ikke er påkrevd at det blir plagsomt.

Jeg har hatt angst i flere år. Først i noen år uten å vite hvorfor jeg ble kald og klam og livredd. Så fikk jeg diagnosen panikkangst og agorafobi av leger. Det gikk ennå en lang stund hvor jeg unngikk de situasjonene hvor angsten av erfaring ville dukke opp. Uten å vite det lærte jeg meg selv opp til at de situasjonene var farlige. For hver gang jeg unngikk “farlighetene” gav jeg næring til angsten.

Det var min kone som endelig presset på og fikk meg til behandling. Samtaler hos psykolog hjalp og vi staket ut en kurs, eller et kurs som jeg skulle på. Jeg skulle lære om kognitiv terapi. Jeg skulle lære at det å være redd er ikke farlig. Jeg skulle lære å stå i det ubehagelige. For jeg har lært at det vi i dette rommet er redde for er ikke noe å frykte.

Et slikt kurs kan anbefales om du sliter med angst. Rommet jeg sitter i en gang i uken sammen med 8 andre er mindre fylt med angst nå enn det var.