Ytre Galteristi

maya_ytre_galteristi_tommetankerDet handler ikke alltid om lengde. Det handler ikke alltid om den høyeste toppen. Det handler ikke om at ingen skulle tru at vi hadde vorri der som nokon kunne bu. Det handler ikke om Maya eller meg eller Lucas. Det vil si dessverre at det handler litt om meg og Facebook og blogg og behov for å bli sett og sånn. Det handler ikke om hvor flinke vi er, hvor sterke vi er, hvor spesielle vi er. Det handler bare om oss. Tre stykker folk som drar på tur sammen. To store og en liten. Jeg vil gå langt. Lucas vil gå kort. Maya vil gå fint. Og det var det vi gjorde. Vi gikk akkurat langt nok og akkurat kort nok og akkurat fint nok til at alle hadde det flott. Og Hovden viste seg fra sin stilledramatiske side. En deilig Setesdalsk kombinasjon av mørk himmel, duskregn, vind og strålende sol. Vakker himmelsk dramatikk. Sekken klamra seg fast på ryggen min helt til den tømte sitt innhold. Vi fant den luneste kroken og pølser med sprøløk omgitt av lomper ble nytt sammen med utsikten. Vi hadde det kjempefint alle sammen der på Ytre Galteristi. Selv om vi ikke gikk langt eller høyt eller spektakulært. Vi gikk sammen og opplevde hverandre og vakker natur. Det handlet om oss . Og det var fint.

maya_lucas_galteristi_tommetankermaya_lucas_hovden_tommetanker

Er rike alt vi er?

rike_nok_tommetankerEn liten stemme inni meg sier at jeg er liten. En liten stemme i meg ser på TV og ser at Sverigedemokratene vant valget. Ikke helt flest stemmer, men allikevel, de vant. Det er i alle fall dem vi har hørt mest om her i Norge. Hvor skumle de er. Hvor fremmedfiendtlige de er. Hvordan ingen vil samarbeide med det partiet på grunn av deres meninger og holdninger. Men de vant jo! Svenskene lever i et representativt demokrati. Akkurat slik som vi gjør i Norge. Alle sin stemme teller like mye. Vi kan stemme på hvem vi vil når det er valg. Vi kan stemme på dem vi vil skal bestemme over oss. De som får samfunnet til å bli slik vi selv ønsker. Slik det er best for meg. Det er det de har gjort i Sverige. Og veldig mange svensker stemte på Sverigedemokratene. Hele 17,6 % av svenskene vil ha Sverige slik Sverigedemokratene vil.  I Norge stemte veldig mange på Fremskrittspartiet når vi hadde valg.

Svenskene er rike. Ikke like rike som oss, men allikevel rike. Når jeg var liten var de rikere enn oss, og vi så opp til dem. De hadde industrikonsern som folk i andre deler av verden hadde hørt om. De hadde Volvo og Saab og IKEA og ABBA. De var mye mer internasjonale enn oss i Norge. Et land som ingen hadde hørt om. Sverige var del av en verden hvor grenser ble visket ut og ungdom reiste ut for å bli internasjonalisert. De var globale og reiste rundt jorda. De studerte i Australia. De studerte i USA. De lagde til og med jagerfly. Mange svensker jobba i utlandet. De var viktige, fargerike og utadvendte.

Når snudde det?  Er de, og vi, i ferd med å lukke våre ytterdørero. Gjør all vår rikdom oss ennå mer egosentriske. Mye vil som kjent ha mer.  Er det slik at jo mer vi får som vi kan dele, dess mindre har vi lyst til å dele. I en verden hvor inkludering, åpenhet og raushet er viktig synes jeg det er underlig og skuffende at så mange er i ferd med å lukke seg. Lukke dører og muligheter for dem som ikke er blant verdens rikeste.

Et det vår lille ego-stemme som til slutt vil ta over alle stemmene.

3 560 personer

søkte om asyl i Norge i 2017. Dette er 100 flere enn i 2016, men langt færre enn i 2015, da 31 145 personer søkte om asyl i Norge. Før 2016 har ikke antallet vært så lavt siden 1997, da det ble registrert 2 273 asylsøkere. (tall fra UDI)

Kanskje så få søker asyl her fordi rausheten ruster vekk og vi ikke lenger er noe godt land å bo i for de som ikke er født her.

Er vi bare rike.

Se filmen. Litt lang, allikevel inspirerende.

Med hjerte på rette stedet

går_det_greit_med_deg_tommetanker“Går det greit med deg?”. En ung kvinne bøyde seg ned til en av byens innbyggere og spurte dette spørsmålet. Hun som fikk det satt på bakken midt i Markens. Jeg hadde nettopp gått forbi og jeg stoppet ikke opp og spurte spørsmålet. Akkurat som alle de andre. Jeg så,- men overså. Jeg valgte henne vekk. Det svir litt, for jeg vet jeg burde. Det var jeg som skulle kommet de to unge damene i forkjøpet. Men jeg gjorde det ikke. Og det svir litt. For det kunne vært meg som satt der midt i Markens. Sliten, forkommen, kanskje litt ruset. Og det kunne vært deg. Eller ditt barn eller familie. Det kunne vært din venn. Og jeg hadde i alle fall ønsket at noen bøyde seg ned til meg og spurte om hvordan jeg hadde det. Eller min venn, eller mitt barn. Men jeg gikk forbi denne kvinnen som satt der. Jeg hadde ikke hjertet på rette stedet akkurat da. De to unge damene gjorde det ikke. De stoppet opp og åpnet sitt hjerte og viste omsorg. Hill, hill til dem.

Kanskje jeg skal få på plass hjertet til neste gang.

Mitt hjerte blir glad

Hele hytta smiler. Hele Korsvikfjorden og fjordstrøka uttaførr. Jeg pleier å plukke opp søppel jeg finner i skogen. Jeg pleier å ta med meg isopor jeg finner på holmen ovenfor hytta. “Det betyr jo ingenting”; er det noen som sier. “Det lille du gjør”. “Om du plukker opp noe søppel her så hiver de ennå mer søppel i Kina.” Kanskje de har rett, men det betyr jo noe for meg. Og det betyr noe for den neste som går i skogen eller går i land på holmen. I kjølvannet av mikroplastikkhysteriet som dukket opp tidligere i år har det skjedd en endring. Vi har blitt flere. Mange flere. Vi som tar med oss litt søppel fra naturen og leverer det i den rette dunken. Filmen Blue Planet har endret mange og flere og flere tror det nytter. Det lille de gjør. Og mye av det lille blir til slutt ganske stort. Det gjør meg glad og hjertet smiler. Og i Norge kan vi jo også gjøre det lille ekstra i søppelbegrensningens navn. Vi kan lage mindre søppel. Vi er jo egentlig verstingene blant jordas forbrukere. Vi er kanskje flinke til å sortere søppel, men vi er også ufattelig flinke til å produsere søppel. Jeg har et helt loft fult av ting jeg ikke trenger. Jeg har egentlig alt for mye. Kanskje jeg kan forsøke å forbruke litt mindre og på den måten også lage mindre søppel. Plukke mer, bruke mindre . . .

Hmmm.

Fine venner og familie

miky_tommetanker

I et øyeblikks barnløshet (barnebarna er i Thailand) benyttet vi sjansen til litt voksentid. Våre langtidsvenner Ole og Mikyung og langtidsfamilefetter Børge med kone beærte oss med bryggebesøk. Ut av kjøleskapet kom det røde små overprisa rægår og overprisa øl av den leskende sorten. En svalende bris av hvitvin smøg seg over bordet. Og gudd det var godt. Det ble en trivelig aften uten trivialiteter med lunger fylt av sjøluft og ører proppet med måkeskravling. Solen gav oss varme og lys helt til den gikk ned. Litt senere gikk gjestene hjem. Oppvasken neste dag bar vitner om en vellykket aften.

Takk for besøket.

fine_venner_tommetanker

På tå hev! Det handler om ME

Fevennen_ME_tommetanker

Fedrelandsvennen har en artikkelserie om ME. Det handler om ME. Det handler også om meg. Hill, hill til dem. For sykdommen trenger oppmerksomhet. Og de som ikke kan rope høyt trenger å bli hørt. Og alle som er berørt trenger informasjon. For vi er på tå hev! Jeg har ikke ME. Men ME har styrt mange av mine år. Sykdommen har hatt min fulle oppmerksomhet. Kanskje jeg får den en gang, men jeg har den ikke nå. Heldigvis. For jeg kjenner til den og hva den gjør med de som har lidelsen. Og hva det gjør med oss pårørende. For jeg er pårørende. Min kone fikk langsomt ME. En klassisk ME historie med utallige feildiagnoser og leger som ikke trodde. Vi byttet fastleger til vi fant en som kanskje ikke trodde, men han var i alle fall åpen for muligheten om at ME fantes. I årene som fulgte var jeg på “tå hev”. Jeg var hele tiden på vakt. Etter lyder. Etter lys. Etter forstyrrelser som kunne forverre en allerede dårlig tilstand hos min kone. Vi solgte hus og flyttet til en lettere bolig. 4 ganger flyttet vi bosted for å finne et sted som var stille. Underveis forsøkte vi ulike behandlinger som ikke virket. Hele tiden på vakt. Også på jakt. Etter løsninger. Skolemedisinen hadde ingenting. De kan hjelpe med lindring, men ikke bedring. Så vi gikk etter dem som sa de kanskje kunne hjelpe. Hadde ikke du også gjort det?

Til slutt endte vi opp på Kanariøyene hos en mann som ble kjeppjaget fra Norge. Uthengt i Dagbladet, anmeldt av helsetilsynet. Til tross for at han har hjulpet veldig mange var det mistenkeliggjørelse og heksebrenning som var fokuset. Under sitt opphold i Norge for 10-15 år siden valgte Dagbladet å vinkle en sak mot denne mannen på en ensidig mistenksom måte. Og googler du navnet hans kommer denne saken frem. Jeg kjenner ikke mye til hva som skjedde den gangen. Men etter at vi kom i kontakt med noen som hadde vært hos han har vi egentlig kun hørt om mennesker som har fått hjelp. Hans hjemmeside forklarer hans måte å hjelpe på.

https://cureformecfs.wordpress.com/

Selv er han ikke en lett mann å bli klok på. Kort i sine svar. Litt bitter på verden kanskje. Men han kan sine ting. 16 års utdannelse i Kina. Han vil kanskje heller hjelpe folk enn å bruke masse tid og energi på negativitet og mistenkeligjørelse. Ikke vet jeg. Vi blir kalt naive fjols som brukte nesten 200.000 på hans behandling. Men denne gangen var det greit å være naiv.

For Maya er et nytt menneske nå.

Og jeg er mindre og mindre på tå hev. Snart treffer helene bakken.

Det virker muligens ikke for alle. Men det virket for oss.

PS. De andre som var hos han samtidig som Maya har også blitt mye bedre.

Hilsen Tomm Erichsen

Avrørende

 

Det lille ekstra

 

Det lille ekstra gir en bedre opplevelse og fører til større oppmerksomhet. Det noen gjør for deg slik at du får den uventede ekstra gleden. Det skjedde med meg i går. Det kom en billett i posten. Til en festival i Danmark i august. Etter noen måneder i digital billettkø fikk jeg tilbud om billett. Jeg kjøpte den. I går kom billetten i posten. Armbåndet som skulle gi meg adgang til Danmarks Smukkeste Festival. Og nest største. Bare meg og 50.000 til. Gudd. Det handler om forventninger. Men i tillegg til mine forventninger hadde Smukfest tatt seg bryet med det lille ekstra. I det jeg åpner den lille esken kommer hele festivalen mot meg. Med litt overraskende design og nye ord gav de meg mer enn bare et armbånd. Snakk om å øke forventningene. Og det de hadde lagt ekstra av design og kalorier i denne lille esken lot et bredt og stort smil spre seg i ansiktet mitt. Det er jo nettopp dette jeg jobber med for mine kunder. Skape ekstra oppmerksomhet rundt et produkt. Merkevarebygging heter det så fint. Smukfest klarte det. Hill, hill. Det lille ekstra virker over alt. Et lite smil. Et liten blomst. Hjelpe noen som trenger det. Plukke litt søppel. Det lille ekstra betyr så mye.smukfest18_tommetanker

 

 

https://www.smukfest.dk/

 

 

ME , Maya og ei mor.

Me_Maya_tommetanker

ME=myalgisk encefalopati=kronisk utmattelses-syndrom. Her sitter Maya og ei mor. Maya har ME, utmattelsessyndrom. Moren som sitter der har en datter med ME, utmattelses-syndrom. Maya har nesten blitt helt god.  Datteren til moren har ikke. Det er derfor hun sitter her. Som mor vil hun hjelpe sin datter til å komme dit Maya har kommet. ME er sakte men sikkert akseptert som en sykdom av de fleste leger. En sykdom som ikke kan behandles, bare bevares. Selv på ME sentre sier de dette. Det forskes men de har ennå ikke funnet noe. ME sentrene kan lindre og tilpasse livet omkring den ME-syke. Men ofte ikke noe mer. Moren med datteren bor i Stavanger, men er nordlendinger. Og nordlendinger har tungt for å akseptere stillstand. Finnes det muligheter skal de utforskes. Derfor sitter hun nå hos Maya. Via en rett vei og en omvei og en snarvei har hun hørt om Maya som gikk andre veier enn det legene anbefalte. Men så er hun nordlending hun også. For etter 10-20 år med ME klarte allikevel en dyktig behandler å fixe Maya i løpet av to måneder. De to andre som ble behandlet for ME samtidig med Maya er også mye bedre. Det  ME-sentrene forteller at ikke går an,- gikk. Det er det denne damen med datteren vil vite mer om. Hands on. Fra Maya som ble behandlet av John. John Pearsall har studert kinesisk medisin lenge. Veldig lenge. Maya fortalte om denne rare, litt usympatiske, mannen som retter opp i kropper. Setter ting på plass og får nerver ut av klem. Hun fortalte om all treningen som venter. Alle øvelsene hun fikk av denne mannen. Dette må du gjøre hver dag i flere år, sa mannen til Maya som fortalte det videre til denne moren med datteren som har utmattelsessyndrom; ME.

En god ting skjedde på plattingen utenfor hytta. God informasjon ble delt og ny viten skapt. En mor fikk kanskje litt mer håp. Litt mer tro på at det finnes alternativer til det legen sier.

Inntil videre

inntil_videre_tommetanker

Når jeg vinner i Lotto skal jeg kjøpe ny bil og båt og hus og alltid nye sko. Jeg skal være så rik. Min kone skal overøses av buketter og blomster og fine ting. Alt skal bli heidundrende fantastisk og superflott og helt nytt. Alle skal misunne meg. Jeg skal bli konge. Alle morgener skal se ut som morgenen i dag. Vindstille, allerede 20 grader i skyggen. 19 grader i vannet. Stille og vakkert. En auforisk tilværelse med stappfullt bankkort.

Men det er når jeg vinner i Lotto.

Inntil videre skal jeg klare meg med bilen jeg har.  Inntil videre skal jeg sove i huset jeg har. Inntil videre skal jeg gå i mine sko som ikke alltid nye. Inntil videre skal jeg gi penger til tiggere og til andre som har mindre enn meg. Inntil videre skal jeg ta på meg regntøy om det regner. Inntil videre skal jeg dele fra mitt bakkort slik at det aldri er stappfullt. Inntil videre skal jeg glede meg over daggry som er fine.  Inntil videre skal jeg ta bussen. Inntil videre skal jeg smile til en enslig skakk prestekrage. Inntil videre skal jeg nyte å gå barbent i gresset. Inntil videre skal jeg være glad for å ha nok. Inntil videre skal jeg bruke mindre og leve mer.

Så jeg håper jeg ikke vinner i lotto.

Å feie for egen dør

feie for egen dør_tommetankerJeg gjorde ikke det i dag. Det var noen andre som feide for min dør. Men det var i dag. For  jeg pleier å gjøre det; Jeg feier for min dør, før jeg åpner kjeften og kritiserer andre.

Siden vi bor langs en sykkelsti så løper vi kjapt til vinduet når vi hører tunge maskiner utenfor. Og i dag var det Maya og Lucas som nådde først bort. 2 stk. feiemaskiner og en lastetraktor jobba på utsiden. De gjør våren finere for oss. “De feier ikke for egen dør, de feier for andres dør”, sa jeg, tørrvittig som knusk. Og Maya flirte. Hun skjønte ordspillet. Lucas sa “Hæ?” og skjønte ikke hvorfor Maya flirte.

Anledningen var fin. Vi forklarte meningen med ordene mens støvskyen stod høy der ute på sykkelstien. Det var jo en gyllen anledning til å drive litt folkeskikkelig oppbygging av en 10 åring. For han har selvfølgelig ikke slike visdomsord under huden,- ennå.  Men  “Å feie for egen dør” betyr at man selv er feilfri før man kritiserer andre. Og lærdommen som ligger i det er god å ha. Hele tiden hører vi om hatmeldinger, ukritiske ytringer og nettmobbing. Det gjør jeg, og det gjør han; 10 åringen. Han vet hva nett-troll er. De finnes i alle aldre. Det er mange som burde feie mer hjemme før de sprer sine meninger. Egentlig hel nedvask. Rydde opp i sine tanker. Tenke seg om en ekstra gang. Sjekke fakta opplysninger. Og formulere sine meninger på en bedre måte.

Å feie for egen dør er en fin egenskap. Men jeg må jo innrømme at når noen andre feier for min dør er det også deilig.

Store norske; Feie for egen dør, sørge for at man selv er feilfri før man kritiserer andre; gammel talemåte, finnes i Christoph Lehmanns Politischer Blumengarten (1639)