Dere er gode å ha

Vi dekket bordet med reker, loff og gode venner. Hva skal man si? Jeg har hatt det litt tankefullt den siste tiden. Rett og slett en del å tenke på som kan ha store konsekvenser for fremtiden. Jeg har latt meg bekymre og blitt litt mørk til sinns. Hva er vel da bedre å sitte ved kanten av et bord hvor gode venner omkranser resten. Min kone inviterte til reker og kos på plenen foran hytta. Plen er kanskje å ta godt i om dette humplete stykke land, men det gjorde nytta i går kveld. Stoler og bord og venner satt trygt og godt. Bare det å sitte der i stillhet og lytte til de andre var godt for sjelen. Vi spiste, drakk og lo. Vi smilte, diskuterte og utbragte skåler.

Tidligere på dagen ringte en venn fra over 30 år siden. Han lå i gjestehavna med båten sin. Jeg dro ned og møtte Geirulv. En jeg kjente for lenge siden. Det er rart med noen venner. Det var som i går jeg hadde sett han sist. God kjemi med en gang. Han er bestefar og jeg er bestefar så mye har skjedd siden sist vi pratet. En fin stund.

Så takk mine venner. Geirulv, Ole, Mikyung, Aimar, Marit, Gabriella, Andrew og Maya min kone. Fin kveld. Dere er gode å ha.

Vårt plutselige liv

Plutselig her. Plutselig der. Plutselig borte. Har akkurat holdt på å miste en venn. En jeg har kjent lenge. Plutselig. Vanedyret Tomm som går fra dag til dag i sin lille kjente tunell fikk seg plutselig en ny virkelighet midt i trynet. En virkelighet som kanskje ikke inneholder denne vennen. Lyset hans var i ferd med å slukne. Det er underlig å tenke på. Plutselig. Jeg liker at en dagligdags dag går forbi og en ny kommer. Nye ting kommer og gamle ting går. Men sjelden de store endringene. Sjelden de plutselige endringene.

Men en melding sent en kveld fikk tiden til å stoppe opp litt. En jeg kjenner var kjørt i ambulanse.I store smerter ble han fraktet til sykehuset. På natta videre i helikopter til Oslo og rikshospitalet. Det var kritisk. Det var plutselig. Det var kanskje plutselig stopp for han. Det var kanskje plutselig en annerledes morgendag for de rundt han.

Det ser ut som han akkurat ble reddet i tide. Av dyktige leger som kan sine ting. Men han var på kanten en stund og er det vel ennå. Ingen ting er ennå sikkert.

En St.Hansorm på hytta varsler meg om at håpet er lysegrønt. Jeg tenker at den lyser for han jeg kjenner.

Håper han en dag er plutselig tilbake.

60 over par. Når en god venn fyller, fyller vi også.

Det ble en overraskende fin fest i skogen til ære for en god venn som fylte år. Overraskende i alle fall på han. I total uvisshet ble han lurt av hans ellers så ærlige og troverdige datter til å kjøre henne til ei venninne. Venninna var selvfølgelig ikke der. Der var vi. Gode venner gjennom mange år. En sang for en rødmende hedersgjest var på sin plass. Datteren ikledde han varmt tøy og til skogs bar det. En mesterlig innføring i frisbee-golf av entusiast Paul hjalp dessverre ingenting. Underlig klein kasting til høyre og venstre ble resultat av å prøve å få disken rett frem. Lavmålskasting så det holdt. Vi kastet oss inn til mørket la seg over oss. Da gikk vi lenger inn i skogen hvor bålet og historiene ventet. Det ble mye svett og ganske så flau mimring. Av en eller annen idiotisk grunn hadde festdeltaker Bjørn tatt vare på brev vi skrev til hverandre mens hormoner var på avveie. Mens kroppen var 18 -19 -20 og hjernen var 14. Disse leste han opp i plenum. Lurte litt på å hente hagla. . .

Fyren er fin og kvelden ble fin. Takk alle sammen.

Alt kan dessverre ikke gjenfortelles i det offentlige rom og jeg sier som Birger skrev som avslutning i sitt brev.

Nå gidder jeg ikke skrive mer.

Uegnet for ører.

Gå på verksted. Selv om du er mann.

Så lå jeg her igjen da. Mann på Akutten på Sørlandets Sykehus. Det er fem år siden sist. Og før det var det fem år siden . Det går i femårsintervaller ser det ut som. Første gang var det jetlag. Andre gang var jeg lemster. Denne gangen vet de ikke hva det er. Men her ligger jeg, en halv liter blod fattigere. EKG ganger 3 og gjennomlyst i røntgenrommet. Her ligger en mann med strekkode om håndleddet. Her ligger jeg, selv om jeg er mann. Og menn blir ikke syke. Menn går ikke til legen. Men jeg tok oppfordringen. Jeg gjør som min venn Ole sier; Gå til legen! Selv om du er mann. Det er jo ingen som ikke går til verksted med bilen når motoren fusker. Hvorfor skal vi da la være å gå til legen når kroppen fusker.

Nå ligger jeg på overvåkinga på Akutten. Ved siden av meg ligger en mann som ikke kom her frivillig. Det var hans kjære som tvang han. Ved å tyvlytte på hans konsultasjon kunne jeg skjønne at han var manne-mann. En som ikke går til legen lett. Han hadde våknet en dag og ikke kunne prate. Ikke kunne sette ord på ting og ganske lam i den ene siden. Men det ble visst bedre så han gikk ikke til lege med en gang, han var jo mann. Det kunne jo gå over. Gjennom samtalen jeg overhørte skjønte jeg at han hadde gode folk rundt seg, som fikk han til sykehuset. Det redda kanskje livet hans.

Selv gikk jeg til legen etter et par uker med vondt i brystet. Han sa det så fint ut men trengte kanskje litt ekspert-tips. Og vipps var jeg på akutten på sykehuset hos ekspertene ikledd munnbind. For et flott helsevesen vi har. Covid test ble tatt. Influensa test ble tatt og ingenting funnet. Ellers har de heller ikke funnet noe. Og jippi for det.

Som mann er det kanskje best å si det med ligninger;

Jeg har fått sjekka forgasseren og drivstoffpumpa og sett til at motoren sviver som den skal. Det er luft i dekkane og trykket er som det skal. Ingen pakninger har røket og ripene i lakken må jeg nok leve med. Karosseriet er litt rustent her og der og kanskje ikke siste modell, men mekanikeren sier at den fortsatt kan svive noen år til.

Så ta bilen til verksted og deg selv til legen om noe fusker.

Takk 2020

Godt nytt år ønskes alle. Jeg har som alle andre opplevd et år uten sidestykke. Kanskje det mest spesielle året i mitt liv. Noen har fått mer tid å rutte med. Andre har måttet redisponere pengebruken. I stedet for sydentur kjøper vi fyrverkeri i år, tenkte kanskje naboen. Et helt år forskjellig fra alt jeg har opplevd før. Og jeg har opplevd det sammen med alle andre. Alle dere. Det finnes vel ikke et menneske på denne planeten som rynker på pannen, ser ut som et spørsmålstegn og sier; “Corona?” Alle de som har jobben med å passe på oss har fått testet sitt yrkesvalg. Og det er jommen meg mange av dem som har gjort det rette valg. Hele verdens helsepersonell har fått kjørt seg i jobben for å passe på oss alle. Dette vår året da jeg skulle få en vattpinne langt oppi nesa, frivillig. Og jeg stod i kø for å få det. Dette var året jeg skjønte hva en kohort var. Dette var året hvor skjem-møter var tingen. Dette var året da Kiwi satte kømerker på gulvet. Dette var året da knær og tær og albuer møttes, men ikke kinn. Dette var året da jeg ikke kunne spille fotball med vennene mine. Dette var året da jeg var permittert helt til Innovasjon Norge banka på døra. Dette var året jeg begynte å gå til jobb. Dette var året jeg fikk mer tid. Dette var året uten flystriper på himmelen. Dette var året da naturen fikk et pusterom. Dette var året da det å holde avstand gav oss et felles ansvar.

2020 var spesielt og vi reiser inn i 2021 med det spesielle med oss. Selv om Trump sier at alt skal bli som før igjen, så tror jeg ikke på han. Jeg tror 2020 har forandret oss alle. Det har vist at vi har et ansvar for hverandre. Og vi har tatt det. Vi har vært flinke. Alle oss. Avstanden har på en måte brakt oss nærmere.

Med ønsker om et godt nytt meningsfylt år til alle. Ta vare på hverandre.

Jeg savner en klem.

Klemfaren er ikke over dessverre. Ikke ennå. Og dette merket stod på en gravemaskin. Sikkert en godhjertet jovial gravemaskinfører som liker andre folk og som liker å klemme. Men så kan han ikke. Ikke nå. Ikke med corona luskende i skyggene. Så han gir beskjed. Kommer du for nærme kan han kanskje ikke holde seg. Så klemfaren er ikke over ennå. Det er den jo slett ikke. “Klemfare. Hold avstand”. Det er jo egentlig en trist melding.

Det er ikke slik det skal være. Vi skal ikke holde avstand. Klemfaren skal være stor og vedvarende. Det skal være konstant klemfare fra familien, fra kolleger og venner,- ja til og med fra svigermor. Klemfare helt uten homoertotiske eller hetrofobiske anslag. Klemmene skal kjennes. De skal gis, såvel som tas. Overraskelsesklemmer, planlagte klemmer, manneklemmer, barneklemmer, dameklemmer, slangeklemmer og corporate klemmer. Av ren nyfikenhet gikk jeg inn på; klemmer.com Ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men det så ut som de og trengte en klem.

Jeg savner en klem.

En meningsløs dag . . .

Av og til våkner jeg opp til halvsøvne. Eller til halveis våken. Jeg roper ikke ut,- “God morgen nye fantastiske dag!” Selv om solen skinner er alt bare mørke. Jeg myser med et igjenklistret øye ut på den triste nye dagen. Jeg ligger for lenge og håper på å sovne igjen. Kanskje våkne opp i morra om jeg er heldig. Eller i April. Men jeg sovner ikke igjen. Jeg kan enten ligge å vri meg lenge, eller jeg kan kravle meg langsomt inn på badet og videre inn i timene som kommer. Denne dagen må tas. Den som alle andre. Og det rare er at det er ingenting spesielt som venter meg i dag. Ingenting jeg gruer meg til. Ingen ting jeg ikke vil oppleve. Det er bare følelsen av gråhet og tomhet som av og til fyller sinnet. I dag er en slik dag. Den er det ennå. Klokken er 09.06 og jeg i ferd med å ta avgjørelsen.  Om å gjøre slutt på tomheten og gråheten og kompefølelsen. Jeg vil ikke at denne dagen ikke skal ha mening. Jeg får gi den mening. Jeg får slå meg sjøl i trynet. Jeg får sparke meg sjøl i ræva. Jeg får hoppe fra taket og lande med ett bein på hver side av gjerdet. Jeg får holde mitt eget hue under kaldt vann i 20 minutter.  Jeg får ta bomba på spikermatta. Om jeg føler det samme i kveld som nå, har jeg tapt. Men i mellomtiden skal jeg i alle fall gjøre et forsøk. Jeg skal i hvert fall ha gjort mye. Kanskje bære en stein rundt huset 267 ganger. Meningsløse ting kan også gi mening på meningsløse dager. Jeg ser på orkideen som orker. Den står i gangen og gir av sin skjønnhet. Jeg ser på katten som dovent gnir seg mot leggen. Jeg tenker på kona som snart står opp. Jeg ser på regninger som skal betales. Livet mitt er jo fullt av mening. Kanskje jeg skal gå inn på hobbyrommet og se om noe jeg lager av driv-ved kan våkne til liv sammen med meg.

Jeg tar et godt tak i luggen min og drar meg opp av stolen og vekk fra PC’n. Jeg skal ut og glede meg over  alt som gir mening i livet. Gjør det du også.

Jeg er så lei at jeg må skjerpe meg.

Nå må vi skjerpe oss. Alle vi som mimrer om tidligere tider. Tidene vi er inne i nå blir helt sikkert godt mimrestoff. For noen. For andre kan det dessverre bety slutten. Mange steder sprer smitten seg. Rett og slett fordi vi er lei. Det er jeg også. Jeg er så dritlei av smitteverntiltak. Jeg er så dritlei av å vaske hendene på Kiwi, på Meny, på apoteket, på bokhandelen, på kafeen. Jeg er så dritlei av å sitte alene på bussen. Jeg er så dritlei av å bli nervøs når noen hoster. Jeg er så dritlei av Coronatiltak.

Allikevel sitter jeg alene på bussen. Allikevel vasker jeg hendene på Kiwi og på Meny. Allikevel hoster jeg i armkroken. Allikevel går jeg en meter fra andre.

For vi kan godt bli lei, men vi må ikke bli likegyldige. Vi er flinke her i Kristiansand, og det må vi fortsette med. Ved å respektere hverandre tar vi vare på hverandre. Skjerpings må til. Hele dagen.

Jeg går til jobb men tar bussen hjem. I rushtiden. Til nå har det ikke vært full buss siden April. En i hvert dobbeltsete har blitt respektert. Men sakte men sikkert har det kommet flere ombord. flere voksne, flere unge. Fullere buss. Mindre forholdsregler og større tetthet. For første gang tok jeg på meg munnbind en dag. Bussen var full.

Jeg er dritlei av å måtte gå rundt med munnbind i lomma. Men jeg gjør det.

Vi må fortsette å være flinke med smittevern. Enkle forholdsregler kan redde liv. Ikke slutt med det. Fortsett med å være flink.

Skeive dager i byen; Pride.

pride3_kunstommPride! Stolthet! Hevet hode! Det blir en litt smalere markering enn normalt denne uken. Det er skeive dager i byen; Pride hele uken. Mens innvandringsmotstanderne gnir seg i hendene siden korona hindrer mange nye potensielle nye nordmenn å komme får vi andre tiljuble det mangfoldet vi har. Jeg er så heldig at jeg lever i Norge. I et land hvor vi sakte men sikkert ikke tror at de som er glad i en med samme tiss som de selv ikke skal fortapes og brenne i helvete til evig tid. Jeg er glad for å vite at de som tror det er nå en utdøende rase. Jeg er glad at det ikke er så skummelt for folk å komme ut av skapet. Jeg er glad for at vi er et realt folkeslag med respekt for andre. Jeg er glad for at vi kan være hvem vi vil og danse med hvem vi vil.

Gratulerer alle mine venner og ta vare på hverandre.

Det er alltid noen som vil ødelegge moroa og skape frykt og ugreie på slike dager. Men de er få og jeg tror kanskje de er aller mest redd for seg selv.

pride1_kunstomm

 

Er jeg kvitt angsten?

tomm_panikkangst_tommetanker

Jeg ble kvalm med en gang hun sa det; “jeg har kjøpt flybilletter til Nord. Om en uke skal vi opp til Brøstadbotn i Troms.”

Den uken følte jeg meg klein. Hadde mareritt i to netter og konstant uvel. Jeg hadde ikke flydd på 10 år.

Angst har jeg hatt i de 10 årene. Først i noen år uten å vite hvorfor jeg ble kald og klam og livredd av og til. Så fikk jeg diagnosen panikkangst og agorafobi av leger. Vi fant ut av hvorfor jeg av og til fikk panikk og trodde jeg ville dø. Den utløsende hendelsen var knyttet til noe jeg opplevde om bord på et fly. Jeg fikk piller. Så gikk det ennå noen år hvor jeg unngikk de situasjonene hvor angsten av erfaring ville dukke opp. Jeg ble hjemme når andre reiste.  Uten å vite det lærte jeg meg selv opp til at de situasjonene var farlige. For hver gang jeg unngikk “farlighetene” gav jeg næring til angsten.

Det var min kone som endelig presset på og fikk meg til behandling. Samtaler hos psykolog hjalp og jeg gikk på kurs. Gruppeterapi. Jeg skulle lære om kognitiv terapi. Jeg skulle lære at det å være redd er ikke farlig. Jeg skulle lære å stå i det ubehagelige. Jeg lærte at det som skulle hjelpe var å eksponere seg for det som framkalte panikkangsten. Jeg lærte at jeg skulle stå i angsten å la den komme samtidig som jeg hadde de rette tankene i hodet.

Det er over et år siden gruppeterapien var ferdig og nå skulle jeg stå i angsten. Ta den i mot og tenke riktig. Angsten fulgte meg helt til flyplassen og ut mot flyet.

Jeg hadde allerede vært klein i en uke. Jeg. Meg. Stå i det tenkte jeg. Gjør det riktige nå så går det topp tenkte jeg. Jeg tenkte de riktige tankene tror jeg. For jeg satte meg ned i flyet og kjente at angsten var der, men den var ikke så farlig lenger. Det gjorde meg ikke kald i hendene. Den gjorde meg ikke svimmel. Jeg ble ikke klam. Den bare var der. Jeg kjente den samtidig som jeg ikke unngikk den. Og så seg den vekk. Jeg satt på en plass jeg hadde unngått i 10 år. Jeg satt der.

Etter 2 og en halv time gikk jeg ut av flyet i Troms. Jeg var ikke utmattet av panikkangst. Jeg var klar for nye eventyr.

Og selv om jeg tenkte av og til på flyturen hjem igjen, så plaget ikke tanken meg lenger. Jeg visste jeg kom til å bli litt redd, men jeg visste også at jeg ville klare det.

I 10 år unngikk jeg angsten. Og når jeg først turte å møte den var den ikke farlig.

Skulle gått i terapi tidligere. Lengen skulle sendt meg dit istedenfor å gi meg piller.

Har du angst så få litt god terapi. Kurset jeg gikk på kan anbefales om du sliter med angst.

Jeg tror jeg er kvitt panikkangsten.