!

Preikestolen er mektig, majestetisk, vakker og folksom. Maya og meg var der for 25 år siden. Gikk opp alene, på en smal og kronglete sti. Over myrer og klatret opp noen digre steinrøyser. Vi sov i telt litt innafor stolen og opplevde all dens prakt helt alene morgenen etter. Riktig nok i stiv kuling, men dog. I år dro vi opp etter vår fine nasjonaldag. Sammen med AnnSofi som kom ned fra Oslo gav vi oss rekkeviddeangsten i vold og dro av gårde. Et ladestopp og kaffe på Vikeså gjorde at vi kunne suse av gårde. Etter litt fomling i Stavanger for å finne et vegansk spisested fant vi det. Men tror de satser på catering. Selve spisestedet så ut som et venterom i Amsterdams Redlightdistrict, – uten at jeg vet hvordan de ser ut.

Vi dro videre, ned i dypet, under havet. Ryfast er verdens lengste og dypeste tunnell. 14 km lang og hele 389 meter under havets overflate. Med El-bil så ble batteriene fullada på vei ned bakkene, men tømt igjen på vei opp.

Vi kjørte til Tau og spiste middag på Meat and Eat. Kan anbefales. Mette i magen kjørte vi siste bit opp til Preikestolen Fjellstue, hvor vi skulle overnatte og samle krefter til vandreturen dagen etter. Fin plass, hyggelig service og god frokost vartet de opp med.

19 mai la vi av gårde opp bakkene mot Preikestolen. Stien opp var utvida og gjort om til en firefelts gangbane. Ingen våte myrer lengre. Men det som før var bratt var fortsatt bratt. Sherpaer som kan sine ting har gjort turen opp lettere, men ikke lett. Det er noen 340 høydemeter som skal blandes med melkesyre før du er oppe. Men vi hadde fri og god tid, og med noen puste- og vanningsstopp under veis nådde vi Preikestolen. Dette fantastiske naturlige platået som Tom Cruise tror ligger i India. Tror hele stolen var fylt opp med Liverpool Fans,- You shall never walk alone, er jo slagordet deres. Men etter litt sondering tror jeg heller hele verden var her opp. All verdens språk kunne vi høre.

Det er fint, men når du må stå i kø for å få tatt ett foto med fjorden i bakgrunnen for at det skal se ut som du er alene vet du liksom at du ikke er alene. Naturopplevelsen er muligens ikke like stor med så mange folk. Lurer på hvordan det er i høysesongen. Med parkeringsplasser til 1000 biler og 20 busser blir det folksomt.

Vi spiste en god niste der oppe før vi tuslet nedover. Litt letter å gå nedover. Maya gikk barbent og kjente varmen fra fjellet og jordinga fra gresset. Og Ann Sofi har vært på Preikestolen. Fornøyde vender vi hjem.

Takk for turen.

En fin tur starta litt trått. En lang dag på jobb gikk over i en oppvarma gårsdagsmiddag og en strekk på sofaen.

Jeg hadde egentlig takka nei til turen i dag, men. . . . . . Skal, skal ikke. Skal, skal ikke. Av og til er det tungt å dra nasa si ut a komfortsofaen og ta på turskoa. Men jeg gjorde det. Dessverre tenkte jeg først. For trøtt var jeg. Vår eminente kjentmann og los hadde valgt ut Olashei som turmål i dag. Og Olashei er akkurat så lite uttafor Kristiansand at det er innafor. Vi parkerte inn en liten vei på Storemyr. Og mine nedsunkne øyelokk registrerte at turen starter oppover.

I tett skog gikk en brei sti oppover og oppover. Tung start for en som helst vil hjem til sofaen. De andre prata. Jeg pusta. Men litt etter litt så jeg lyset, for litt etter litt kom vi høyere, og litt etter litt ble det lengre mellom trærne. Sola skinte fra skyfri himmel og plutselig var vi oppe. Jeg våkna til der oppe på Sovehei. For her var det flott. Store åpne partier med Furuer som har vært ute ei vinternatt før og stått mot noen stormer. Vridd av vær og vind. Lyngkledde moer og nakne fjell. Litt høyfjellsfølelse her oppe. Sovehei var flott. Turen gikk videre på myke stier og over broer på våte myrer. Turlaget har gjort en solid jobb med merking og snekring på denne løypa. Og målet vårt; Olashei, var like fint og åpent. En har utsikt her oppe. Tror vi så Homborsund fyr langt der borte. Naturen spretter ut og bjørkenes lysegrønne ferske blader er fine i kveldssola.

Turen kan anbefales både for de som er søvnige og de som er våkne. Lettgåtte og fine stier.

Den nye dagsturhytta på Øylihei; Øyliblikk, hadde vi hørt om men ikke sett. Så det ble kveldens turmål.

Vi kunne startet fra Slettheia. Der er det kun halvannen kilometer å gå opp til den nye fine hytta. Men turleder Øystein ville det annerledes. Vi kunne starta fra Karuss. Fra der er det litt over 2 kilometer å gå. Men turleder Øystein ville noe annet.

“Vi starter fra Biltilsynet” sa han. Og slik ble det. Og starter du der og går opp til Fiskåvann kan du enten ta til venstre eller høyre.

Løypa til venstre er går rett frem. Den til høyre går rett opp. “Vi går til høyre” sa Øystein. Det ble 4 kilometer før vi kom til Øyliheia. Turen rundt Fiskåvann er fin den, men det er nesten like mange høydemeter som lengdemeter. Opp og ned, opp og ned. Fjellskorter og bratte stier. Underveis passerer du Fiskåvann Bolten. Mange har blitt fotografert oppå den. Men har du tid så ta turen ned under den også. Smale fjellsprekker leder inn til en liten heller under bolten. Men gå ned i bunner og bakveien opp under bolten. Det er litt skummelt å klatre ned ovenfra.

Kvelds-sol-skogen er fin. Lange skygger og lange solstråler lyser opp naturen som tar sats. Stiene er fine og godt skiltet.

Øyliheia er åpen med utsikt og innsikt. Og der kom vi til den nye hytta. Øyliblikk. Kjempefin beliggenhet. Med grillmuligheter ute og peis inne. Et mål uansett vind og vær og årstid. Skikkelig fin. Solcellepanel lar deg og låne strøm til mobilen om det skulle trenges.

Vi var ikke alene der oppe. En gjeng unge voksne grillet pølser og koste seg utenfor denne vårkvelden her oppe. Vi gikk inn i hytta og nøt utsikten. Husk å ta av deg skoene når du går inn.

I det vi gikk ut ble vi møtt av et smil og en åpen kakeboks. “Har dere lyst på litt Gulrotkake” smilte en ung dame mot oss. 4 tilårskomne menn takket ja og smilte tilbake. Det er noe med slike øyeblikk. De beriker turen ennå mer.

Veien tilbake mot Biltilsynet er lett. Først bratt utfor, så ganske flatt tilbake langs vannet. Blandt annet over en stor ur med perfekte heller. Selv fant jeg skogens gull; Chaga, på et tre og tok det med.

Turen kan anbefales.

Vi er et tuslende turfolk, og skogen i bymarka ved Kristiansand er et godt bevis for det.

Bervannet er et vakkert vann med mange supre badeplasser og bålplasser. Det finnes tusen stier som går dit. Fra alle kanter. Fra sykehuset, opp langs Otra og opp i skogen. Fra Dalane, fra Ravndalen. Fine myke stier og god merking tar deg med på en fin tur. Oppe i heia passerer du Hellestønuten og åpen fin skog hvor furutrærne bærer preg av lang tids kamp mot vind og vær. Lengre dager og klokkestilling har gjort hodelyktene overflødige på våre faste onsdagsturer. Rart å gå de samme stiene i lyset fra solen og ikke fra lyktene. Bymarka i Kristiansand har turer for alle. Og bekkene er fulle av lyder om dagen. Fint når det bruser litt ekstra.

Velg en sti og ta den. Alt er godt merket. God tur.