Offentlige tap

I iveren etter å få tak i flere jobber hev jeg meg inn i det offentliges anbudsportaler. Jeg hadde fått et tips om at der inne lå det spørsmål og oppdrag som passet oss som firma. Og riktig nok var søkemotoren fin og rask. Hurtig kom jeg til jobber som var midt i blinken for vårt firma. Til og med ting der som var som skreddersydd for vår måte å animere på. Lykkelig uvitende tenkte jeg at dette var fint. Denne portalen var kul. Jeg klikket på oppgaven som ble etterspurt og ble fraktet inn i et rom med dokumenter knyttet til dette oppdraget. Det var først da jeg ante uråd. For her var det mange dokumenter som måtte leses. Og bare ett av dem beskrev selve oppgaven de ville få løst. Resten var innkjøpsordningsregler og forvaltningsforskrifter av offentlige midler og ansvarsdokumentfraskrivelsesparagrafer. De ville ha CV fra firma og meg og naboer og fjerne slektninger og bussjåføren fra i fjor. Det var til og med et sted hvor jeg måtte bekrefte eller avkrefte om jeg eller noen av mine kolleger hadde deltatt i terrorhandlinger. Jeg ble fort sliten av alt dette og snudde meg. Denne portalen var like tungrodd som ei sunken tresjekte. Og er det en portal jeg ikke skal gå inn gjennom igjen så er det den. For den verden jeg kom inn i der var ukjent og tørr. Den var stor og diger og forvirrende for en stakkar som meg. Jeg gikk meg faktisk vill en rekke ganger før jeg lykkelig fant utgangen igjen.

Jeg skjønner at det offentlige må ha ryggdekning i alt de gjør. Overbskyttelsesgenet dominerer alt. Dessverre fører nok alt dette byråkratiet til at mange små spesialiserte bedrifter i alle mulige bransjer ikke deltar med sin dyktighet i offentlige jobber.

Hyttefølelse hele året.

Jepp. Det er den følelsen de vil jeg skal ha om jeg kjøper ny leilighet på Lumber. Hyttefølelsen. De glemmer å tenke på at det er en inni helsikes dyr strømregning som ligger og venter på alle hyttefolk nå om dagen. Strømforbruksfrykten. Er det den følelsen. Eller er det å føle angst for å glemme å slå av ei lampe når hytta forlates. Kanskje leilighetene kommer med utedo? Jeg har hytte ved sjøen og det er et deilig avbrekk fra hverdagen og huset mitt å bo der om sommeren. Men hva om de som kjøper seg ny leilighet på Amalienborg Brygge allerede eier en hytte? Hvilken følelse vil de få når de drar på hytta? Ingenting. Apati. SameSame? Ikke noe avbrekk, for hyttefølelsen har de jo allerede hjemme.

Nei. La hjem være hjem og hytte være hytte, eller omvendt.

Hva er det som ligger på bordet og ser opp på meg?

De kommer nå. Det er jeg sikker på. Snart skal jeg bli spist! Et eneste lite egg på bordet foran meg ledet tankene dit hen at mine dager snart var talte. En smertefull endelikt lå foran meg. En liten sjeleklump med 2 kølsvarte øyne lå der på min tallerken av palmeblad. De kikket ondt opp på meg. De så for seg at jeg ville bli et fint og næringsrikt måltid. Om enn litt seigt. Egget måtte bare ligge der på bordet og vokse litt først. Bli større og farligere. Helt til det kunne hoppe ut av sitt eget skall og sluke hjernen min som den infernalske reka den skulle bli til. Det ligger et Alien-egg der foran meg.

Fantasien kan løpe litt av gårde none ganger. Men jeg husker jeg så Alien på kino når jeg var sånn ca 16 år gammel. Jeg husker de ekle eggene ennå. Og det var de som spratt opp i hodet mitt når jeg var dum nok til å ta nærbilde av rogna til de rægane som lå rosa og kokt på bordet foran meg.

Helsikes kamera.

Akk og ved

Lytt til kroppen din. For når kroppen yter motstand og sier fra at dette er ting du absolutt ikke er skapt til så bør en høre etter. I alle fall i min kropp finnes det muskelfibre som ligger i dvale. De liksom surfer av gårde i livet. Gamle men ubrukte. Andre muskler er godt brukte. Beina bruker jeg mye. De er seige og tåler en tur og en støyt og av og til når jeg tar en støyt og går en tur. Armene bruker jeg ikke like mye. De henger der mest til pynt og er praktiske apparater til hverdagsbruk. Klimpre og klapre på tastatur, løfte en kaffekopp eller sjeine en frisbee. Det takler de.

Det er verre med vedhogging. Det å svinge ei tung kløyvøks av all kraft inn i en seig grenbefengt stubbefaen er en lite brukt aktivitet for Tomm-kroppen. Allikevel driver denne strømgenererte krisen meg til denne fysiske utskeielsen. Vi har sagd ned noen gamle trær på hytta og fått bitene hjem for kløyving.

Bitene er nå kløyvd i brennbare enheter og stablet fint på plass av Lucas.

Men det blir en stund til jeg kan løfte en kaffekopp igjen.

Daumannsholmen, Flekkerøya Camping og Sørlandet

Flekkerøya lever og leverer så det holder. En solskinnsdag i September. Det var ikke akkurat daut på Daumannsholmen i går. Flere levende enn døde vil jeg påstå. Navnet fikk den visstnok etter noen stygge seilskuteforlis. De døde drev i land her. Ikke noe lystig minne akkurat. Ei heller så lystig den murbygningen. Det var tyske okkupasjonsmakter som brukte dette som messe. Flekkerøya hadde hele 5 tyske radarstasjoner. På Høyfjellet, Blåsthaugen, Daudmannsholmen, Okslehavn og Brattåsen. Paranoiaen var stor den gangen. Ufattelig hva de klarte å bygge i de få årene de var her.

Flekkerøya Camping

Men dagen i går ble lystig allikevel. Turstiene var fulle av smilende turfolk på tur. Vinden var på vår side og like flau som en vanlig sørlending. Ytterst ute fant vi Flekkerøya camping. Der hadde alle telt-sneglene sjekket inn. Skikkelige backpackere. I alle fall i hodet på meg og mitt barnebarn. Og for å gjøre Flekkerøyopplevelsen komplett så vi noe langt der ute i horisonten der vi myste utover fra Flekkerøya Camping. Fullriggeren Sørlandet seig innover. Et flott syn.

Backpacker på Flekkerøya Camping

Hjemveien tok vi gjennom skogen og deler av Kjærlighetsstien. Resultatet var en pose full av steinsopp og kantareller.

Takk Flekkerøya for at du ligger det du gjør og er det du er.

Hvordan mister man en sykkel over gjerdet?

Kristiansand har akkurat blitt ennå litt finere. I alle fall for oss som titter over gjerdet på Lundsbroa av og til. Og alle som har mistet syklene sine over gjerdet på Thygesons Minde er nok glade nå. De har kommet til rette. Jeg går over broa hver dag på vei til jobb. På stille dager når elva er flad og sola skinner kunne man se minst 4 ulike sykler liggende nede i elva fra midt på broa. Ikke så vakkert akkurat. Jeg lurer på hvorfor også. Hvorfor ligger de der. Hvorfor mister noen en sykkel over gjerdet? Og hvorfor en handlekurv? Eller en sparkesykkel?

Uansett en stor takk til de som har plukket opp alt dette rasket fra elva. Eller det er i alle fall det jeg håper. At det er plukket opp fra elva, og ikke ligger og venter på å bli pelma uti.

Elveskrot

Øvelse gjør mester……my ass.

Yeah!Well? Ehhhh. Jeg har klart å bevise det motsatte. I en hver forskning bør man ha sannhetsvitner og placeboplasserte individer. Sammenligningsgrunnlaget bør holde mål. Undersøkelsen ble gjort på Hovden, øverst i Setesdal. Temaet var Tomm og Frisbee. Jeg har vel spilt 100 ganger ca. Akkurat nok ganger til at man må forvente en viss progresjon.

Jeg var, sammen med flere andre gode venner, invitert til Hovden av enda en venn med hytte som er større enn vår. Etter en fuktig aften med reker og mimring servert med 3 liter eggemajoneskrem fulgte en god natts søvn. Den påfølgende morgenen skulle forskningen foregå. 7 forblåste menn med hver sin frisbee skulle kaste seg nedover bakken fra toppen av Nos. 387 høydemeter nedover. 7 kurver. Alle på par 3. Avstanden fra utkast til kurv varierte fra 70 meter til 418 meter. Det gikk først åt lynga for så å gå åt skogen. Vi brukte mer tid på å lete etter feilkasta disker enn på å kaste.

Og jeg som har øvd og øvd lenge spilte helt jevnt med de som aldri har kasta. Et boost for lav selvtillit.

For å forsterke og forankre den lave selvtilliten stoppet vi ved sandvolleyballbanen på Hartevann for å spille et par sett volleyball. Jeg hadde jo tross alt vært aktiv for 40 år siden. Kreftene måtte spares på så oppvarming ble valgt vekk. Jeg trodde jeg hoppet mange ganger. For jeg hadde jo spenst i 1982. Kunne umulig ha mista den. Tror jeg letta en gang. Heldigvis var det akkurat da det ble tatt bilde.

Takk for turen til Olav som gav oss invitasjon og husly og til alle dere andre gode venner som jeg bare akkurat så vidt slår i frisbee.

Av og til får de los på mer enn los

De liker å cruise rundt på havene de digre båtene. Men skal de inn og ut av vår vakre havn får de los. Kapteinen på dette Cruise Skipet må være av den overforsiktigbeskyttende arten. Ikke bare har han los med seg, men langs skutesiden følger en ubåt. Den skal sikkert ned og dobbeltsjekke dybder og lengder og se etter hvalrosspatruljer. –

Heimelaga Slowfood

Artisjokk er essensen av slowfood. Den tar lang tid å dyrke. Det blir ikke mange av den. Den tar lang tid å koke og enda lenger tid å spise. Men du verden. Sommeren har ventet på dette. I en varm og lun pallekasse har disse underlige blomsterknoppene blitt til under Mayas grønne fingre. Litt omtanke rundt de litt vulgære plantene har også svigerdatter bidratt med, for de ble til i hennes hage. Det er fantastisk å se de utvikle seg. Fra små spirer til digre planter med tennisballstore blomsterknopper. Og like før de skal springe ut i blomst høster vi dem. Det fine med Artisjokk er at de like gjerne kan komme opp igjen til våren igjen om vi behandler dem greit. Og da gjerne ennå kraftigere og større. Kult.

I år gjorde min kone et forsøk på Artisjokken. Og det lykkes. Måltidet ble inntatt siste kveld på hytta.

Etter to måneder her vender vi nesa hjemover igjen.

Vi dyrker saftige agurker og søte tomater hvert å og spiser det til vannlatinga når nye høyder.

Ved som varmer minst 4 ganger

Når strømprisen strømmer stønnetanker inn i haue tar vi saga fatt. På hytta har vi noen sjøldaue trær som har stått på rot og tørka noen år. Jeg kjøpte en liten motorsag tilsvarende prisen for en måneds oppvarming av huset. Jeg satte i gang. Motorsaga er liten og elektrisk. Den veier ikke mye og gir ikke mye lyd. I bua har jeg en bensindrevet motorsag, men den bråker som faen, er tung og lunefull. Den el-motorsaga var akkurat det jeg trengte. Jeg fikk ikke stå alene lenge. Maya kom. Hun ble sjarmert av en slik søt motorsag og overtok trefellinga og kvistinga med ihuga dødsforakt. Jeg dro pesende og prustende all kvist og kvast opp i skauen og opp i ei dump. Maya sagde og sagde. Vi ble varme begge to av arbeidet. I tillegg ble jeg ekstra varm i hjertet mitt av å se Maya jobbe slik etter mange år med sin kamp mot ME. “Hm. tenkte jeg. Da har veden allerede varmet meg to ganger.”

Og tredje gang veden varmer kommer vel med kløyvinga og stablinga. Kan muligens hente inn litt barnebarnearbeid til stabling og bæring.

Og når vi endelig skal fyre opp en gang vil vi blir varme ennå en gang.

Men først må vi skaffe oss en peis.