Ikke til salgs for 1590,- pr kilo.

chaga_tommetanker

Tørka hundebæsj? Gammal skumgummi? Mugga tetningsmasse? Nix,- det er en sopp. Med en høy pris. Drøyt for sopp tenker noen. Verdt hver krone tenker andre. Dust tenker de fleste. Vel jeg er en dust, det er etablert. Jeg tror på ting jeg ikke kan se og jeg stoler på andre enn meg selv noen ganger. På en tur i skogen fant jeg det som er på bildet; Chaga. Selges på nettet for sånn ca. 1590,- pr kilo. Denne magiske klumpen som holder sykdommer borte. Mine klumper er ikke til salgs. Fordi jeg tror på det jeg har lest om denne soppen, plukker jeg dem med meg når jeg finner dem. Antioksidanter er bra har jeg hørt, og denne har mer enn alt annet.

Noen steder i nordlige Russland bedret folkehelsen seg etter Sovjetunionens oppløsning. Forsyningslinjene til avsidesliggende steder ble dårlige og vanlige produkter som te og kaffe ble mangelvare. Dette førte til ag veldig mange av de som bodde der fant fram en gammel oppskrift på “kaffe”. Kok opp chaga og la det trekke lenge. Smaken er nesten som kaffe. Dette ble drukket av mange over veldig lang tid. Og så og si alt av sykdommer gikk ned. Forskerne tror det var chaga-effekt.

Uansett så smaker det godt. Det har ei heller noen bivirkninger bortsett fra en tynnere konto dersom du må betale for herligheten. men går du i skogen finner du kanskje en slik en. Ta den med og prøv. Liker du det ikke så gi det til meg, eller selg det for 1589,- pr. kilo.

http://www.foxnews.com/health/2013/05/29/chaga-potent-immune-enhancing-fungus.html

 

Havgapet

havgapet-tommetanker

Jeg skjønner det nå. Hvor uttrykket kommer fra. Vi sitter her i hytta. I kveld. Men vi sitter ikke på samme sted som for en time siden. Gudd! Det blåser. Vi sitter i samme sofaen og kjenner veggen dirre. Og vi sitter i samme hytta som rister og skaker. Det er hytta som har flytta seg. Et par meter innover og nærmere trygghet. Forgi oss suser Andersen i sin cabin-cruiser. Mens alle hans venner suste forbi i sted. Og Andersen suser forbi oss ca 30 meter over oss. Det blåser. Heldigvis er bølgene så store at de ikke bryr seg om oss. Vi er småplukk for dem. Vi sitter her i havgapet og det er i ferd med å gape over oss. Naturen er fantastisk. I dag morges undret jeg meg over havet og skyene og fargene. Nå undrer jeg ikke mer. Jeg holder meg fast.

SyreTrip; Den fineste turen.

syretrip_tommetanker

I skogen rundt Kristiansand er det stier og tråkk over alt. Der hvor alle skulle tru at nokon kunne bu, bor vi. Og rundt oss har vi turløyper i fleng. Vi er flinke til å ikke stå så stille vi som bor rundt disse stiene. Og jeg er kanskje en av dem som står minst stille og har gått på mange av disse tråkkene. Av og til på, men oftest av disse stiene. Og jeg tror jeg har funnet den fineste turen. En tur som starter kjedelig ved Voie Kirke, men som fra første steg bare blir bedre og bedre. Den ytre turen mot Møvigveden er en historie i seg selv. Terrenget forandrer seg fra åpen høyfjellslookalikeskog til tett og frodig urskog. Syrer og myrer, stup og stopp. Stille tjern og flotte badevann. Bekker som sildrer og bekker som buldrer.

movigveden_utsikt_tommetanker

Og for de som ikke liker nærsyn kan få vakre utsyn. Både ut over holskogen og utover Flekkerøya og havene uttafor. Så gjør som skogen, sett kryss ved denne stien slik at du husker den.

kryss_i_skogen_tommetanker

Ta den og kos deg. 7 kilometers rundtur som er verd strevet. Barnebarnet begynte å mase om vi snart var framme mens vi ennå kunne se bilen. Han glemte snart avstandene og med litt hjelp av GPS og tracking og noen blåbær og litt syre holdt han hele veien. Akkurat som Maya og meg. Ta turen du og. God Tur. Det beste av alt for trette bein er at det er kortere hjem enn dit.

movigveden_tommetanker

loypa_movigveden

 

En liten genistrek av en reklamefilm.

Kanskje ikke for Donald Trump sine tilhengere; men for oss andre; He, he.

“Lets build a wall, these people are total killers!” God markedsføring handler ofte om gjenbruk. Det å plassere gamle tanker inn i ny setting. Her har de klart å gjøre Trump sine ord til sine. Ord som i seg selv er fryktelige og nedverdigende. Mr. Trump i de Forente Amerikanske Stater er her brukt i genial gjenbruk. Snu meningen og ordene i motsatt retning. Hill, hill til reklamemakerne i Mercado McCann i Argentina og Dario Rial og Diego Tuya.  Og Trump;- he, he.

Fjæren i himmelen i havet

en_fjaer_tommetanker

God morgen. Jeg så en fjær. En. Det er av og til best med bare den ene fjæren. Den som ikke kan bli til ti høns. Fjæren som bare er en fjær.  Den kom forbi meg for noen minutter siden. Jeg tok en kopp god kaffe og tuslet ned til et flatt hav. Et hav hvor morgenskyene vakkert speilet seg i overflaten. Bølgene som morgenens eneste båt lagde har for lengst krøpet i land og etterlatt sjøen som en sellofankledd oppnedhimmel.  Vinden har ikke våknet ennå og de helsikes bråkete kråkene som prøvde seg forsvant foran noen susende kongler. Fjæren seilte videre. Kanskje den skaper undring hos andre langs kysten utover. Kunsten å la en fjær bare være en fjær er vanskelig. Av og til drepende kjedelig. Av og til feil og av og til riktig. Denne morgenen føltes det riktig. Sitte ned, ta en varm smak av kaffen, kjenne nattekjøligheten i svaberget og la hodet helt stoppe opp med synet av fjæren i himmelen i havet. Stille hav, stille himmel, stille hode.

Ofte nok opplever jeg at en fjær blir til ti høns. Denne fjæren skulle bare være en fjær.

 

Nå er det nok varme.

broytestikke_bil_tommetanker

En uventet og plutselig påminnelse kom kastet på meg. Helt uforberedt kom jeg kjørende inn bak bilen som varsler himmelrikets komme. Der alt blir hvitt og lyst og klart og vakkert. Riket hvor Bergans og Swix og Fisher står klare ved porten. Longs og votter blir utlevert og naturen knuger deg til sitt bryst. Det var den ubeskrivelige følsomme Brøytestikkebilen som kom og varmet mitt hjerte med løfter om kaldere tider. Snart skal kulden og snøen fylle bekker og kratt og groper og komper. Jeg gleder meg.

Mayas mørke side

maya_ser_morkt_pa_det_tommetanker

maya_bella_maler_tommetankerMørketiden kommer. Det mørkner om kveldene. Svart hav og svart skog. Tidligere og tidligere. Og som om ikke det var nok så trekker svarte og mørke tanker seg inn i vårt hus. Vi vet å svartmale tingene hjemme hos oss. Våre mørke tanker og dunkle planer for fremtiden blir materialisert på den ene endeveggen i stua. Det er vel egentlig Maya som er mørkets dronning. Hennes mørklegging av omgivelsene påvirker oss alle. Mørkets gjerninger og et strengt kosthold inføres i stua. Det er hun som menger seg med likesinnede i de ulike fargehus. Der rister de og shaker de til den rette mørkheten er nådd. Selv lever jeg i skyggenes dal, som de fleste menn. Min kones tanker er min lov. I alle fall interiørmessig. Jeg ble en mørkemann samtidig som det mørke feltet spredde seg utover og fanget inn de som var i nærheten. Til og med et barnebarn ble dradd inn i svartmalinga. Hun møtte veggen hun også. Flink var hun og. Nøye i mørkets tjeneste. Faktisk så flink at ingen ble svartelistet. Til slutt ble alle så fornøyd at jeg er nå usikker på om jeg noen gang får se lyset igjen.

 

endevegg

På gyngende grunn til Spikkelandsvarden. Tomm på tur.

topatipatopp_tommetanker

Der ingen kunne spå at en varde ville stå. Det var dit jeg var på vei. Etter tips fra TiPåTopp opplegget til Bedriftsidretten hev jeg meg i bilen og gjorde mitt til den globale oppvarmingen før jeg var fremme ved stistart. Det var langt å kjøre, ca 4 liter diesel til sammen. Opp fra Brennåsen og inn i råne-country. Gummi-tagginga på veien der inne kan bare overgås av dyktige rosemålarar frå yvst i Setesdal. Til slutt fikk jeg parkert og dro til skogs. Mot Spikkelandsvarden. Fin skog gikk snart over i surkl, surkl. Jeg hadde ikke lest løypebeskrivelsen godt nok. Der stod det at det muligens kunne være litt fukt i bakken. Og selv om solen skinte så skvatt det i stien. Nesten hele veien opp har en løypelegger med en noe blaudsvart sans for humor klart å legge stien utenom det som fantes av fast grunn. Midt i myrene gikk stien, eller bekken som det også av og til kalles. Men selv om begge lilletærne og alle tærne i mellom ble våte der nede var det fint fra ankelen og opp. Sola skinte og myrer er mystiske og magiske og fine i sine farger.

spikkelandsvarden.jpg

De siste hundre metrene gikk stien over til oppvoverbakke modus. Da rant vannet av og fjellnabber stakk fram. Litt glissen flott skog strakk seg innover, og midt i den skogen stod denne varden. Finere enn de fleste, og sikkert på det høyeste punktet. Men dette var en varde for innsikt mer enn utsikt. Varden var egentlig så fin for den var mer et fundament enn en varde. En gang holdt den opp en høy stang som var del av nasjonal

spikkelandsvarden__tommetanker

oppmålingsplan. Denne stanga kunne sees og peiles fra omtrent langtvekkistan. med en økologisk øl fra Royal i sekken ble tiden ved varden nytt til det fulle. Turen var fin siden været var fint. Muligens ennå finere etter noen frostdøgn. Det hadde hjulpet med mindre gyngende grunn.

kart_spikkelandsvarden

The Unlonesome Cowboy

Har du noen gang sett ei snekke som sier tøff, tøff udover fjorden. Det har du sikkert og det er bildet på Sørlandet. Har du noen gang sett ei snekke som sier tøff, tøff udover fjorden hvor styrmannen er ikledd sombrero, da har du sett Allan. Også et bilde på Sørlandet. Jeg har ikke kjent han lenge men skulle ønske jeg hadde. For selv om jeg ikke har kjent han lenge så føles det slik. Han er inkluderende som få. En raus og behagelig fyr. Han ble feiret i går. En bursdag han selv visste om men som kom overraskende på. Hans kone og venner har avvist ham på det grøvste i det siste. Bursdagen fikk vente, de skulle feire senere kanskje, i syden. Han, som liker folk og liker selskap, ble utestengt og takket til slutt ja da hans tvillingbror ba ham med på fest. Lite visste han da at det var hans egen fest han skulle til. Og Allan har venner, mange venner. Og jeg som føler jeg har kjent han lenge ble med de som virkelig har kjent han lenge for å feire ham. Surprise ble til overraskelse for Allan. Et fult lokale av fulle folk feiret og sang. Allan er en Unlonesome Cowboy. Og i går red han virkelig inn i solnedgangen og inn i vennegjengen. En fin fest. Siw hadde nok en gang tryllet fram Paella til 50 stykker. Hard jobb og gudegitt talent gledet alle. Takk Siw, og skål Allan. En gang håper jeg å kunne si. “Allan, JA, han har jeg kjent lenge!.”

allan_50_tommetanker

allan_tommetanker

Ektheten i øyeblikkets tilstedeværelse er fantastisk.

dvergsoya_2_tommtanker

Vær i øyeblikket, sies det. Og det skal en være. Vi var også i været. Stort sett ikke noe valg der. Men det er måten vi er der som er ulike. De som har opplevd å nesten miste livet sier alltid at de i ettertid har lært å sette pris på de små tingene. Det som er nært. De tingene du har. Det du ser. Det stedet du er. De menneskene du har rundt deg akkurat da. Hvorfor må det en nær døden opplevelse til for at dette skal gå opp for lillehjernen. Ektheten i øyeblikkets tilstedeværelse er fantastisk. 15. september 2016 var en ekte dag for meg og Maya og et barnebarn. Katten vår døde. Det dyret som vi alle var glad i og som hadde gnidd seg på alle våre buksebein og stolhjørner i mange år. Og da pusen steg inn i sitt lys, dro vi andre ut i båten mot vårt lys. For det ble en magisk fin dag. Og vi evnet å være i den, vi tre. Vi var ikke i øyeblikket. Vi var i timene. Vi nøt den enestående vakre kveldssolen. Vi telte antall ganger en stein kan sprette på flatt hav. Vi snakket om katten. Vi snakket om solen. Vi snakket om lyset. Vi nøt den solvarme lukten av nygrillet kylling og halvbrente laktosefrie pølser fra Gilde. Vi gjorde ei strand litt finere for nestemann ved å fjerne søpla der. Vi bare lå. Vi bare satt. Vi bare nøt. Vi hilste smilende på folk i samme ærend som oss. De hilste smilende tilbake. Vi var på Dvergsøya utenfor Kristiansand. Vi var på plenen midt mellom Jebsens og Vogts del av øya. En stund bare var vi. Det er det som er godt. Å klare å være der du er, fullt og helt.

dvergsoya_maya_lucas_tommtanker

dvergsoya_solnedgang_tommetanker