Misvisende fra Dyreparken

Et strålende tilbud fra Dyreparken nådde våre gamle ører. Barnebarn kan ta med seg en bestefar eller mor gratis som følgesvenn / ledsager. “Så fint!” tenkte jeg. For jeg er glad i Dyreparken og har ofte hatt lyst til å følge med de små men siden det er en dyrepark så er den jo også ganske dyr. Litt for mye penger for en som ikke har så mye. Men så kom dette fine tilbudet; Besteforeldre gratis i følge med barnebarn med årskort. Så jeg gikk. Smilende inn i billettluka og ble smittevernsregistrert og fikk min egen bestefar-billett. Vi trasket inn forbi en smilende billettkontrollør. Jeg kikket ned på billetten. ?????????????????? Der leste jeg; DYR Ledsager. Men? Jeg kom jo gratis inn? Skjønner ingenting? Jeg måtte ha fått feil billett for jeg syntes vitterlig at jeg var en billig ledsager.

Jeg skjønte først hva meningen med denne beskjeden var da vi forlot Dyreparken 4 timer senere. For jeg glemte et øyeblikk at vi var i den dyre parken samtidig som vi var i dyreparken. Alt er kanskje ikke så dyrt men det er mye, og mye blir fort dyrt.

Jeg var ikke en DYR ledsager. Jeg var ledsager til en som var dyr. Dyr i drift.

Tomm = nesten pingle.

Det var så vidt. Det var nesten. Sofaen lokka mer enn gjørma rundt sukkevann. Jeg hadde overlatt stoltheten min til fantasien og gitt mitt hjerte til pleddets lune kos. Jeg liker å gå tur og er sjelden sur, men det var meldt opp til 10mm regn samt kuling opptil 15 sekundmeters vind. Jeg meldte en av mine turkamerater og sa jeg stod over. I den tro at hele arrangementet ville bli avlyst. Jeg var jo tross alt kjentmann på disse kanter av skogen så uten meg ingen tur.

Tror du ikke den kjeltringen klarte å lokke med seg 4 andre ut i regnhelvete. Og tror du ikke herren under pleddet i sofaen var dum nok til å ha mobilen ved sin side og enda mer dum lese meldinga min turkamerat sendte ut en halv time før turstart. “Vi blir 5-6 som tar turen. Godt kledd.”

Skitt. Bye, bye, hjemmets trygge favn. Jeg hev meg i tett tøy og for ut i himmelens mørke regnskyll. Pingla i meg hadde tapt. Heldigvis kanskje, for den lille gruppen av menn som nå skulle bli klissblaude sammen hadde mobbestrofene klare. Om pingla Tomm.

Heldigvis traff jeg den rette beslutningen. For det er fine folk, og det ble en fin tur. Og kjentmannen, meg, var kjent med stien helt til jeg ikke kjente den igjen. Jeg gikk oss vill i mørket en stund. Godt vi gikk oss vill her på sørlandet, for her ender vi alltid opp med å se lyset. Det skjedde denne kvelden også. Vi fant lysløypa og fant bilene. Ikke akkurat tørrskodd, men skitt au.

Dette kan umulig være Bare Blåbær

Jeg ville heller satset på RekoRingen enn Meny når det kommer til blåbær. Tror kortreist er bedre enn langreist. Det kan umulig være bare Blåbær i disse bærene på Meny. For av erfaring fra når jeg plukker blåbær om sensommeren blir jeg blå på henda og buksa og ræva og bærene safter seg med en gang. Og ligger de bitte litt ute på benken kommer andre sopper enn meg til å krype inn i bærene. Så derfor undres mitt enkle sin noe over disse ferske Blåbærene de selger på Meny. De er omtrent så langreiste som det er mulig å komme. De er plukket i Peru! PERU? Kanskje blåbærene der nede er parra med litt pulver fra valmuer for lengre holdbarhet. Hmm. Jeg tror jeg lar disse bærene være. Diese Blauwe Bessen.

Ønsker du kortreist og god mat kan absolutt det lokale nytes og smakes. Lokal mat i alle varianter fåes i Rekoringen.

Underlig vakkert

Jeg hater november helt til jeg elsker november. Det er mørkt når jeg går på jobb og jeg må slå på utelyset når jeg kommer hjem fra jobb. Og mørkere skal det bli. Det er verken varmt eller kaldt. Det er surt ute og jeg blir sur når jeg ser det. Underlig nok blir jeg ikke surere når jeg går ut i det sure mørket. På et eller annet vis lysner det i hodet i det jeg går ut i mørket.

Kanskje det er alt mørket som gjør at det lyset vi ser blir vakrere. Det svake lyset av månen som siger frem bak en liten sky. Et lite minutt er den gjemt men skaper et bilde som varmer. Underlig vakkert fra akkurat der jeg står på vei hjem fra hytta.

Det er kanskje også alt mørket i løpet av uka som gjør at alt lyset jeg ser på lørdager og søndager blir så overdøvende fint.

Sola senker seg i Vestergabet.

Av og til klarer november å roe seg. Den stilner lufta og letter på sløret. Da er det bare deilig å se ut over havet fra hytta. Det er stille. Det er klart. Ingen båter på sjøen. Ingen flystriper i lufta. Det er stille. Det er vakkert.

Det er godt å være ute. Jeg hater november helt til jeg ikke gjør det.

Jeg måtte overnatte i Dyreparken

Vi dro til Dyreparken. Og jeg slapp inn på bestefar-kvoten. Jeg slapp inn, men ikke ut. Barn som har årskort kan ta med en bestefar inn i parken. Og jeg slapp inn i byens elleville stolthet sammen med min kone og en halv-stor og to små. Inn i Parken hvor alle har vokst opp og alle har jobbet og alle har tatt bob-banen og alle har tatt Den Sorte Dame. I alle fall alle vi som bor i byen. Nå ble jeg med en ny generasjon som skal vokse opp med alt hva Dyreparken bringer inn i våre liv. Vi lo og koste oss og var i lekeland og traff min genetisk minimalt ulike venn, orangutangen. Utseendemessig er vi like men altså ørlite ulikt bygd inni. Barnebarna skrålte og tigget store rosa klissespinn til seg like ved der Sabeltann bor. Det var gøy og fint og moro og hyggelig men litt kaldt. Jeg syntes det var litt surt og kaldt. Skulle ha kledd meg bedre.

Jeg kjente det skurret litt i halsen.

Så kom det en dråpe ut av nesa.

Så snufsa jeg.

Jeg var dum nok til å nyse akkurat i det vi gikk ut av parken.

Og der stod den altså. Like etter utgangen. Plakaten med Dyreparkens smittevernregler. Plakaten som gjorde at jeg måtte snu og overnatte i Dyreparken.

“For å bidra i dugnaden og redusere smittefare . . . .

. . . .må du dessverre snu her om du føler deg syk, er i karantene eller har luftveisinfeksjon.”

Eller skjedde det bare i hodet mitt?

På vei til jobb opplevde jeg dette!!!

“Hva i all verden?” “Deja Vu?” Eller som en venn fra Mandal ville sagt; “Piskadausen!” Jeg gikk i egne tanker og tenkte på mine skavanker. Jeg har kommet i den alderen at i samtale med jevngamle er det mye dalende helse i valget av temaer. Knær, rygg, prostata og europrisbriller kontra briller fra Tvedt optikk blir grundig debattert.

Men i dag gikk jeg alene. På vei til jobb. Lyttende til lydbok fyker kilometrene av gårde. Skulle ønske kiloene gikk like fort.

Litt over halvveis til jobb, halvveis nede i Vollebakken var det noe som kom inn i sidesynet. Eller i det som er igjen av sidesynet. Akkurat som luggen sklir oppover og bakover sklir sidesynet fremover. Det begynte som en prikk som ristet litt. Lyden hørte jeg ikke. Det var kl. 08.17 og E18 var fortsatt full av morrabiler. Prikken langt der borte over husttaket lyste og blinket . Jeg fikk opp mobilen og starta å filme. Objektet jeg så kom mot meg, kanskje et par hundre meter over bakken, men dalende. Det så ut som det beveget seg veldig fort og stødig, så det var ingen fugl. Ikke noe fra biologiens verden da det er alt for ustabilt.

Det nærmet seg helt klart, det ble større og større. Det var akkurat som jeg hadde sett det før, og lyden kjente jeg igjen. Det drønnet der oppe i himmelen. Men . . . hodet er kanskje ikke som det en gang var. Jeg visste nå ganske sikkert at dette hadde jeg sett før. Allikevel klarte jeg ikke å plassere det. Det svevde forbi meg der oppe i full fart og borte var det igjen.

“Det er kanskje noe som tilhører gamle dager”, tenkte jeg, og gikk videre.

Guritjønn, ta turen.

Ta turen nå, den er vel verdt det. Fine farger og masse vann i bekker og stryk. Bare tre og en halv kilometer att og fram. Akkurat langt nok til at det ikke er for langt. Det går mye oppover fra parkeringsplassen ved idrettsbanene på Solsletta i Tveit. Men løypa er bred og fin og av og til våt. Når det regner mye er stien blitt til bekk og balansenervene testes ut i det vi hopper fra gress-tuste til gress-tuste i håp om å holde oss tørre. En kort liten avstikker fra hoved-stien og du er på historisk grunn. Mestertyven og “folkehelten” Ole Høiland hadde en av sine hemmelige huler her i skogen. For ca 200 år siden stjal han masse. Ble arrestert en haug med ganger og rømte like mange ganger. Det skal visstnok være noen inskripsjoner akkurat her som han har laget. Turen videre oppover går i fin skog som blir finere og åpnere i det du ankommer Guritjønn. Guritjønn er et lite smykke av en plass. Som skapt for pølsebål og pause. I dag var dette akkurat langt nok. Men om du lyster kan du gå videre opp til Heietjønn, om mulig et ennå finere lite sted. Og tar du en annen vei hjem, kan du se rester av et tysk fly som styrtet i skogene her.

Løypene er godt merka og skilt i alle stikryss. Tveit Turlag passer på.

Ta turen.

Kalkunene hos Røsstad

En gang var det kalkuner der. Der hvor lokketilbudet lyser. Skjønt lokketilbud? Fjorårets juletre, 30% avslag. Med 100 % færre barnåler enn julen 2019. Vel, hver sin smak. Jeg ser fordelen med å ikke støvsuge under treet, ei heller passe på at det er vann i skåla. Men; Jeg er såpass bluferdig, som en sørlending skal være, at jeg liker mitt juletre påkledd. I sin peneste grønneste julebunad. Med pynt som ikke allerede henger på treet i det du slår det opp som en paraply.

Jeg tror jeg er gammel nå. Jeg liker ekte trær.

En gang var det kalkuner der hvor led-skjermen henger i dag. Røsstad hadde en stor innhengning med kaklende kalkuner. Jeg bodde på Kongsgård 3 og syklet hver dag til Oddemarka og senere til Katta. Og om kalkunene var utenfor og drev med å krydre Prestebekken var det alltid like gøy å stikke to fingre i munnen og plystre så høyt en bare kunne. I det jeg passerte kalkunene svarte de, alle sammen, på sitt høylytte kalkunkaklespråk. Et øredøvende leven av sikkert 20 hvite hylende kalkuner.

Det skjedde hver gang. Og jeg smilte hver gang.

Stor fallhøyde på Knotten

“Skal du på tur i morra?” meldte en turvenn på telefonen. “Ja”, sa jeg. Og dagen etter ble hun med på tur. Og med på turen kom svoger og barnebarn og noe som kalles for bikkje, bare mindre. Vi drar til Johannesknotten sa jeg. Der har jeg aldri vært. Etter tips fra en som går mer enn meg hadde jeg lyst til å se hva Strai hadde å by på. Vi parkerte på Hommeren og la i vei etter hans turbeskrivelse. Den var god, for det trengte vi. Små stier og lite merker på deler av turen. Vi fant frem etter et par feilvalg.

Og Johannesknotten dukket fram foran oss. Johannesknotten var fin og turfølget eksemplarisk. Solen strålte og høstfargene varmet. Men turen dit var kjedelig. Grusveier og hogstveier halvparten av løypa. Det veide opp litt at vi kom forbi en flott Heller i et skikkelig trollterreng men det veide ned at vi gikk forbi en haug med søppel en lokal bonde hadde valgt å la ligge langs veien. Vi rastet ute på Knotten. Den ligger høyt med utsikt over Aurebekkvannet langt under oss. For det er like langt ned som det er opp på Knotten. Dette er en tur for de som bor i nærheten. Jeg er glad jeg har vært der og kan stryke den av min liste.

For etter turen er det vel liten sjans til at jeg drar dit igjen. Den var akkurat så minneverdig at den fort kan bli glemt.

Men vi er jo alle forskjellige. Vi traff mange smilende turfolk denne dagen. Så mange koste seg her. Det er en fin løypebeskrivelse her:

https://ut.no/turforslag/1110404802

Tragedien i Gåselidalen

I en trang og myrete liten dal ble han funnet for 86 år siden.

Jula 1933 var Nils Olsen på vei mellom Drangsholt og Sjømyr, en liten gård som lå langs den gamle ferdselsveien mellom Drangsholt
og Høvåg. Det var en litt dårlig merket sti og Nils Olsen gikk seg vill i skogen. Kanskje var det snø. Kanskje var det mørkt. Han gikk seg bort i skogen. Nils Olsen hadde tilnavnet Treske-Nils siden han ofte hjelp til med treskinga på gårdene i Tveit. Han var liten men sterk. Allikevel gikk det denne vinteren riktig galt. Det var julehelg og de som bodde på Sjømyr trodde at Nils
var blitt igjen på Drangsholt hvor han og overnattet mange ganger. Mens de på Drangsholt trodde han var dradd hjem til Sjømyr.
Så ingen savnet ham og ingen lette etter han.
Det var først mange dager senere. Den 12 januar 1934 at Treske-Nils ble funnet. Sittende ved et tre i Gåselidalen.
Det tragiske er at han i luftlinje bare var 300 meter hjemmefra , fra gården til enkefru Karen Ånesen, Sjømyr.

Et bittelite minnesmerke er satt opp der. For oss turfolk er det et fint mål med en historie knyttet til plassen. Og Tveit Turlag har gjort det lett å finne frem. Godt merket med kart og opplyning langs veien. Tveit Historielag kan mer om alt som har skjedd i Tveit.

Jeg fortalte historien om Treske-Nils til mine tre små turvenner der Treske-Nils endte sine dager. Slikt gjør inntrykk.

Rent bortsett fra det fant vi masse blåbær, masse sopp og masse fine farger.

Ta turen. https://ut.no/turforslag/1115894 https://www.historielagene.no/Tveit