Lurer på om dobbeldans ble tillatt i Påska i gamle dager.

skidag_wergelandsgate

Det er fortsatt vinter i byen. Men ikke slik det burde. Snøen som har falt over Kristiansand den siste uka har smelta før den har nådd bakken og oppfattes fort som regn. Bildet over ble tatt i mars 2018. Slik det skulle ha vært i været på denne tiden. Kaldt, klart og hvitt. Denne dagen i fjor tuslet jeg bort for å ta bussen hjem etter jobb. Plutselig fanget mitt sørlandske sidesyn opp en rød prikk nedi gata. Jeg vrei nakken ut a ledd, fikk overaskende med meg hva som kom farende opp Henrik Wergelandsgate og rykka opp kameraet. Det var akkurat så vidt nesten at motivet forsvant forbi og vekk før jeg fikk klikka.  Si hva du vil men snø er fint om vinteren. Og denne mannen som i elegant dobbeldans forsvinner opp bak 17 bussen mot Tømmestø er bildet på en god vinter. Om han svingte av ved Rona vet jeg selvfølgelig ikke, eller om han tok en ekstra økt opp Kokleheiabakken er også uvisst, men at han kom lykkelig hjem er jeg ganske sikker på.

En del av de eldre menneskene som så denne karen rynket på nesen, så ned, og sendte en liten forbønn opp gjennom skylaget og til himmels. Det er jo tross alt dobbeldans han holder på med. Han burde hatt vekk nok til enkeldans.

Lurer på om dobbeldans ble tillatt i Påska i gamle dager?

skidag_2wergelandsgate

Det pirrer i perrongen!

tatoget_tommetanker

Perrongen frister. Det rett og slett pirrer i perrongen. Jeg skal til Oslo i dag.  Og for å komme til Oslo, tar jeg toget. NSB. Mindre stress, mer sjarm, bedre komfort, bedre tid, mindre forurensning enn bevingende transportmidler. Jeg skal til Oslo for å gjøre meg fet i dag. Sjansen for at jeg er fet før jeg kommer helt fram er absolutt til stede etter jeg leste denne “snart starter reisen” e-posten jeg nettopp mottok.  Den informerer om togets fortreffelighet og dets innebygde goder. En kopp kaffe og en kanelsnurr på bildet frister, – men det er teksten som inviterer til uante kulinariske opplevelser. De selger ferske råvarer, og det er jo godt, og de serverer kaffe med omtanke. Omtanken må du kanskje stå for selv siden du må tappe kaffen selv, men tanken om det er god. Men det jeg gleder meg mest til er det de sier i setningen; “FERSKE, LOKALE RÅVARER.”

FERSKE, LOKALE RÅVARER!!!!!!!!!” 

Jeg gleder meg. I dag skal jeg altså reise fra Kristiansand til Oslo og få muligheten til å nyte ferske  lokale råvarer underveis. GUDD, det pirrer i perrongen. NSB er logistikkens mestre. Dette blir bra. Reisen har ni ulike stopp, så jeg antar det kun er der vi kan få tak i ferskt lokalt, så jeg kan forberede meg på en ni retters meny. Det står opplyst når de serverer, men ikke hva, så det blir spennende.

  1. Vennesla        14:03
  2. Nelaug            14:53
  3. Drangedal      15:52
  4. Bø                    16:24
  5. Nordagutu     16:40
  6. Kongsberg      17:15
  7. Drammen       17:51
  8. Asker               18:03
  9. Lysaker           18:

 

Lurer på om de ferske råvarene er kortreist?

Det er vi som har skulket.

skolestreik

Mange er i opprør fordi skoleungdom skulker. Ikke for å være late, men for å påpeke viktige klimaproblemer. De påpeker tidligere skulking. Ikke sin egen men våres. Vi som er voksne. Ungdommen gjør dette, selv om de ikke får det oppført som gyldig fravær. De skulker for å vekke verden. Og oss. Vi voksne. For er det ikke egentlig vi som har skulket. Det er vi som har vært fraværende. Vi som burde ha visst bedre. Vi som satt oss opp på den karusellen våre foreldre begynte å bygge. De satt også på karusellen men de stoppet av og til. Det gjorde ikke vi. Fortere og fortere ropte vi. Mer og mer fart. Vi bremset ikke en gang. Våre foreldre  hadde erfaring fra livet de hadde levet. De kunne litt om måtehold. De hadde opplevd tøffe tider med begrenset tilgang på alt. Tider da vi hadde lite og samhold var viktig. De jobbet hardt og bygde en fin karusell som min generasjon og generasjonen etter meg har hoppet på. De trodde vi var voksne nok.

Det er vi som har sovet i timen og vår iboende grådighet har skadet verden. Det er dette ungdommen roper opp om nå.

Det sendes kjedebrev i sosiale medier nå, mellom oss voksne,  som rakker ned på ungdommen;

Hva gjør de når de må sykle til skolen? Hva gjør de når de ikke kan bytte mobil hvert år? Hva gjør de når de må stoppe strømper? Hva gjør de når de må på togferie, i stedet for flyreise til syden?

Det er jo ikke det som er spørsmålet.

Det er vi som har lært dem deres måte å leve på. Det er vårt ansvar.

Spørsmålet er; Skal vi høre på ungdommen?

Hva gjør vi?

Når frem og tilbake er litt lengre

ikea_tommetanker

Jeg dro til IKEA med skapertrang i går. Vi skal bygge en vegg av skap med innebygget gjesteseng. Ganske kult bortsett fra at veggen er 429 cm og skapplanleggeren til IKEA har max bredde på 400 cm. Altså måtte jeg i egen person dra hodet og kroppen ut til denne labyrinten full av desillusjonerte menn og drømmende kvinner. Dessverre må jeg erkjenne i selvransakelsens tegn at IKEA også har fine ting og nyttige ting og overkommelige ting. Så det hender jeg er frivillig på IKEA. Om enn korteste mulig. Motvillig og desillusjonert dro jeg dit også her en dag. Et nytt dolokk og en ny thermokanne med ekstrautstyr som stearinlys og servietter var sårt etterlengtet i vårt ringe hjem, i tillegg til disse skapene. Jeg brukte minst mulig tid og stoppet ikke opp  noe unyttig sted og spurte erfarne kjentfolk om korteste vei ut hele tiden. Vel fremme ved kassa fant jeg ikke lommeboka. “I bilen”, tenkte jeg. Satt fra meg posen og løp den lange veien til bilen. Der fant jeg den ikke og en telefon hjem bekreftet at den lå der, – hjemme. GUDD. Jeg løp opp igjen til kassa og der bekreftet de min mistanke om at verken Vipps, Bankoverføring eller oppvask kan brukes som betalingsmiddel. Min egen dårlige planlegging og begynnende demens gjorde at jeg måtte kjøre hjem, hente penger, og tilbake til IKEA. To ganger på IKEA på en dag.

Hva har jeg gjort.

IKEA fra sin beste side

Akkurat slik liker jeg IKEA best. På lang avstand. Lang. Og jeg er ikke alene. Sannsynligvis har jeg halvparten av Kristianssands 92282 innbyggere med meg i tanken. Akkurat nå er nitti to tusen to hundre og åtti to stykker som bor Kristiansand. Og hvis halvparten av disse er menn, er de på mitt lag. Ca. 46 tusen, bortsett fra diverse mannlige interiørkonsulenter og stylister. Men ca. 46 tusen menn liker IKEA best slik som jeg gjør. På avstand. Og i går var det ca. 3 km på avstand. Turen gikk til Havsyn i Tveit. 7 km frem og tilbake. Vått og vakkert. Jeg har gått der sikker hundre ganger før. For meg finner jeg ro i sinnet på veien. Den roen finnes ikke blant skap og stearinlys og tepper på IKEA . Skumring når jeg gikk inn. Natt når jeg gikk ut. Og fra Havsyn så jeg IKEA i det fjerne. IKEA på sitt beste. IKEA med fravær av meg, Tomm. Hvilken ubesudlet lykke. Jeg brølte i skogen slik at brunstige rådyr fikk noe å tenke på. Jeg var alene og koste meg.

Ta turen. Starter ved Dønnestad og veldig godt skilta. Tveit turlag har gjort jobben sin.

https://turloyper.wordpress.com/turomrader/

ikea_tommetanker

Dessverre må jeg erkjenne i selvransakelsens tegn at IKEA også har fine ting og nyttige ting og overkommelige ting. Så det hender jeg har IKEA på kort avstand. Motvillig og desillusjonert dro jeg dit også her en dag. Et nytt dolokk og en ny thermokanne med ekstrautstyr som stearinlys og servietter var sårt etterlengtet i vårt ringe hjem. Jeg brukte minst mulig tid og stoppet ikke opp  noe unyttig sted og spurt kjentfolk om veien ut hele tiden. Vel fremme ved kassa fant jeg ikke lommeboka. “I bilen”, tenkte jeg. Satt fra meg posen og løp den lange veien til bilen. Der fant jeg den ikke og en telefon hjem bekreftet at den lå der, – hjemme. GUDD. Min egen dårlige planlegging og begynnende demens gjorde at jeg måtte kjøre hjem, hente penger, og tilbake til IKEA. To ganger på IKEA på en dag.

Hva har jeg gjort.

De tok fra meg min uskyld

ølbrikker2_tommetanker

 

For noen få år siden var jeg 18. En ung mann som endelig kunne stå ansvarlig for egne handliger. Kanskje litt prematurt, men allikevel. En skikkelig fyr med sunne interesser. Allerede da var jeg glad i havet, i brettseiling. Siden har det blitt kiting og båter og hytte ved havet. Jeg var den gang sånn mellomglad i skogen. Min far var orienteringsløper og gav aldri opp håpet om at jeg skulle finne frem til en post. Det hendte jo jeg gjorde det, men sjelden den rette. Jeg spilte Volleyball i mange år og er svært skuffet over at mine venner ikke påpekte at med kun 175 cm å rutte med hadde jeg ingen fremtid i sporten. Men det var kanskje det eneste de skuffet med. Jeg fikk venner for livet i KFUM-Kristiansand. Men jeg ble altså 18 en gang midt i min nederlagsdømte volleyballkarriere og kunne ta egne valg. Og her en dag fant jeg 18-års minner i skuffen. Vi hadde volleyball-lag-møter i kjelleren på Bowlers Steakhouse i Dronningensgate. Der hadde de moderne mat,- Pizza. Hos øl-Andersen hadde de gammeldags moro,- Øl. De tok begge min uskyld. Først stappmett av deilig pizza på bowlers. Noe senere på kvelden kom den opp igjen på grunn av ukloke innkjøp hos Øl-Andersen.

Minnene er mange. Noen har forsvunnet, men de gode sitter igjen.

Kristiansandsnaturens identitetskrise.

gudd_endelig_snjo_igjen tommetanker

Vi mennesker her i Kristianby ønsker våren velkommen. Vi er jo tross alt best på sommer. På bading, sololje, måker og Palmesus. Ganske dårlig på vinter egentlig. Bortsett fra Solveig Pedersen har det ikke vært så mye å heie på herfra. Men som en gudfryktig samling må vi akkurat nå heie på at  naturen skal finne seg sjæl igjen. At den kan bli resatt til slik den bør være. For våren skal ikke komme ennå. Stakkars naturen! For mens vi smiler og brunes i grønnblå vinterhud lider naturen av alvorlig personlighetsforstyrrelse. Naturen vet ikke om den er vår eller vinter her på Sørlandet akkurat nå. Blomstene blir lurt og blomstrer og tulipanene er på vei opp mot en solid kald overraskelse. Småfuglene begynner så smått sin vårkåte kvitring og om de ikke besinner seg kan eggene kjapt bli bånnfrosne. Heldigvis er det sørlandske småfugler så de vet å tøye sine lyster. Vi tenker sommerdekk og utpakking av hagemøbler. Pakke vekk vintertøy og lange varme longs.

Jeg var redd for at menneskehetens forsøk på å varme opp verden hadde seiret.

Men så våkna æ i dag og gikk inn i stua. Gudd å fint! Det var ikke mye men det var hvitt. Og før jeg fikk gnikka oppvåkninga ut av øynene så det mye ut. Det var jo feil, men allikevel, det var snø.

Naturen minner oss på at det fortsatt er vinter slik det skal være ennå en stund.

Også her i Kristiansand.

snjo_tommetanker

20mars2018

Et år siden nå. En USO (uidentifisert snø objekt) laget av et par barnebarn på verandaen. Det er slik det skal være i mars.

 

Akkurat som ei bikkje bare mye mindre. Menneskets beste uvenn tenkte jeg.

 

En hund kom inn i vårt liv. Eller i alle fall noe som minna om en hund.  En bitteliten hårete sak ble plassert i vår varetekt mens eieren var vekke på jobb. Et lite krek av ei bikkje var plutselig i stua, i ganga, i bilen, på kjøkkenet. Overalt. Helsikes kjøter! Det var ikke akkurat mitt valg at vi skulle ha bikkja i hus, hva gjør man ikke for å hjelpe. Plutselig måtte jeg begynne å se hvor jeg tråkka. Jeg måtte sjekke sofaen før jeg satt meg og måtte knipse i puta før jeg dro den inn under hue. Kanskje det var ei bikkje og ikke en pute. Fillebikkje! tenkte jeg noen ganger i starten. Men det var før jeg begynte å SE hunden. Hvem var denne lille klumpen av et hårete liv? Litt etter litt så jeg hvor mye personlighet det går an å trøkke inn i en så liten kropp. Vår nye lille firbente venn er av det flotte slaget. Rolig og nysgjerrig. Myk og kjærlig. Hun heter Mia, ser ut som en parykk,  og er allerede bestevenn med Maya. Om vi stiller oss i ring med Mia i midten og vi alle lokker og frister, og har hundekjeksbestikkelser klare, er det alltid Maya hun går til først. De har knyttet et usynlig bånd. Og det er kult å bevitne. Med meg er det litt annerledes, Mia og meg har funnet en slag praktisk forståelse av hverandre. Gjensidig respekt om du vil. Vi som bor her  bytter på å gå på tur med den lille. Vi forteller lykkelig til de andre når vi kommer inn igjen om hvordan avføringen har gått. Hjemme tør vi ikke slippe henne løs ute. Hunden er alltid i bånd. Men av og til på hytta klipser vi av halsbåndet og slipper Mia fri. Det er da hun fyrer opp gledesraketten. Ser smått ut som hun liker det. Vår nye lille venn er stort sett et lykkelig kryp. Og hun deler og sprer sin lykke til oss rundt henne. Det hadde jeg ikke venta.

Godt å ta feil i blant.

Hunden kan være en god venn.

mia2_tommetanker

 

Stjernehimmelen! En god grunn til å besøke Lillesand

stjernehimmelen_tommetanker

Vi hadde ingen god grunn til å stoppe i Lillesand så vi kjørte videre til Grimstad. Der så vi på slike senger du bretter opp og inn i veggen. Vi får gjester på sommeren. Og for at gjester skal komme igjen må de behandles pent og de må sove godt. Sengene var fine og det blir nok en slik. På vei hjem hadde vi heller ingen god grunn til å stoppe i Lillesand. Men en treåring i bilen fant på en god grunn, i alle falle i hennes verden. “Is!” sa hun. Vi hadde jo liksom lovet is, så vi besluttet å svinge ned i Lillesand sentrum og finne en kiosk. Det beynte å regne. Faen, tenkte jeg. Vi hadde allerede svingt av superduper highway og foran oss lå Lillesand storsenter. I alle fall tørt, og de har sikkert is, tenkte jeg videre. Jeg stoppa, tung i blikket under tunge skyer og gikk inn i Lillesand Storsenter.

Senteret var som sentere er. Umiddelbart utmattende. Der var mat, blomster, leker og klær og bøker og klær og klær. Alt hva vi mennesker trenger. Det vi trengte var is og en stol og en kopp kaffe så vi gikk mot senterets kafe med det svulstige navnet; Stjernehimmelen. Jeg forventet et sted hvor en tar en kopp kaffe og en is og drar igjen. Slik senterkafeer ofte er. Men Stjernehimmelen ødela min forutinntatte forhåndsdømming. Den gav et positivt førsteinntrykk. Det så faktisk overraskende koselig ut måtte jeg surt innrømme. Og for første gang i mitt gamle liv opplevde jeg å synes at det passet med digre kabeltromler til bord. Vi fant et bord og Maya bestilte Is til den lille, en kake til seg selv og en pizzasomsågodutpånabobordet til meg. Jeg satt og kikket mens Maya og den lille fant en liten lekekrok.

stjernehimmelen2_tommetanker

Stjernehimmelen fantes i taket. Den skinte ned på stoler av alle slag. Gode stoler, vonde stoler, små stoler og store stoler og en sofa her og der. Et uoversiktlig ryddig koselig kaos. Vi ble servert og is og kake og pizza havnet på bordet. Pizzaen både så og luktet himmelsk. Og mens isen var god og kaken ble nytt forsvant jeg inn i pizzaens stjerner. Jeg kan ikke huske sist jeg smakte noe så sprøtt og saftig og skarpt og syrlig og salt og godt. Skikkelig pizza som forsvarte navnet på kafeen.

Betjeningen var topp og atmosfæren fin.

Nå har jeg fått en god grunn til å stoppe i Lillesand.

https://www.facebook.com/Stjernehimmelen/

Jeg satt rekord den kvelden i 1980.

thefog_otra_1979_tommetanker

Hvor fort er det mulig å sykle fra Lund til Fagerholt. Personlig bestenotering skjedde en kveld i 1980. Den kvelden da tåka kom. Her om dagen så jeg den igjen. Tåka. Denne gang sigende nedover Otra. Som et slør av komper kom den. Jeg så den tidlig. Den tjukke tåka som sneik seg inn mot byen i går. Den brakte frem minner om tjukk havtåke og om min kjappeste sykkelretur noensinne. Fra Fønix kino til Gimlekollen i Kristiansand. Året var 1980. Jeg var 16-17 år og syklet denne ettermiddagen glad og uvitende ned til en kamerat med forslag om en kinotur. Dessverre valgte vi John Carpenters The Fog, Tåken. Denne historien om den lille kystbyen anlagt på restene av en koloni for spedalske. Historien om tåken som tok med seg morderiske, slakteinteresserte “living deads” inn mot land. Jeg er lettskremt og skjønte tidlig inn i filmen at dette var en dårlig ide. De skremte meg, og jeg sier som Ludvig i Flåklypa,- “Nå er jeg redd. Trodde ikke det var mulig å bli så redd”. Filmen slutta heldigvis og jeg antok at frykten som satt i meg ville avta. Dessverre skjedde ikke det.  Vi hadde sykkel, og måtte sykle hjem.

the_fog_poster

Og naturen spilte ikke på lag med meg denne kvelden. For virkelig å sette stemninga for hjemsykkelturen, var det blitt fuktig tjukk tåke ute mens vi hadde sittet inne og sett på fuktig tjukk dritskummel tåke. Vi syklet tett og smånervøse sammen til Ryttergangen, for der bodde kameraten min. Han var redda.

Det var ikke jeg. Derfra måtte jeg sykle jeg aleine hjem i tung tåke.

Hushovd hadde misunt farten min og mine spurtegenskaper. For jeg spurtet hele veien fra Nedre Lund og til Tretjønnveien 15. Jeg så meg aldri tilbake. Det hadde ingen hensikt for jeg visste at de var der. The living deads. De fulgte meg helt hjem til mamma og pappa. Heldigvis hadde de ikke sykkel, så jeg redda livet akkurat.

Nøyaktig hvor lang tid jeg brukte vet jeg ikke, men tipper 12-13 sekunder.

 

http://www.imdb.com/title/tt0080749/