Blåmerker i fleng! Turen til Varen blir værende.

Varen_Bella_tommetankerTa turen til Varen. Vi tok den og vi tar vare på den men den er der egentlig ennå. For om en tar en tur så er det litt rart. Den forsvinner ikke. Den blir værende. Akkurat som turen til Varen på Lømslandsheia i Tveit. Denne dagen ble blåmerkedagen.  Ikke fordi vi var unormalt vinglete og dettete denne dagen. Blåmerkene vi påførte oss selv var ikke flere enn normalt for denne snubleflokken. Nei dette ble blåmerkedagen, fordi det var de vi fulgte. Tveit IL. har lagt turen opp slik. De har gått før oss over stokk og stein med et malespann i hende. Det er blåmerker på mange trær og stien er lett å finne. Turen til Varen er fin. Veldig fin. Og spesielt nå, når naturen leker med hele fargepaletten. Akkurat nå må denne lille rundturen være noe av det beste vi har å by på. Tett skog og luftig skog. Stier og myrer. Og når vinden er fraværende og lufta stille er det smått spektakulære rasteplasser på og i nærheten av selveste Varen. Deilig utsikt mot steder langt vekk. Oppe ved varen hvor det er høyt og bratt har naturen laget sin egen Vigelandspark. Skulpturer av furu står på rekke og rad. Formet over lang tid av vær og vind er de en tankefull fryd for øyer som ser. Barna ser lekestativer og senger og stoler og hus og hytter. Jeg ser levde liv og spennende natur. Ta turen til Varen.

Den varer.

PS. Og for tur-nerder kan Bella opplyse om at det er 124 blåmerker fra Varen og ned til bilen.

 

This slideshow requires JavaScript.

Tur tar tid med turdirigent på tre.

En liten entertainer på tur tar tid. Når attpåtil fansen ikke er helt med på notene er det krevende for en 3 årig primadonnadirigent. For denne lille 2 kilometersturen tok hele 3 timer. Og Mina hadde regi og kontroll hele veien. Step by step fikk kjørt seg her. Skogen bak Brattvollheia var scenen hennes og trollbabyer og elektriske busker var rolleinnhavere. Siden beina hennes er korte gikk hun ikke på stien, men en meter på siden. Der hvor lynga er høy og einerbuskene krevende. “Det går bra.” sa hun optimistisk til pesimistiske turkamerater. 2 km ble langt denne dagen. Men orkesterlederen var fornøyd. Og det er egentlig det viktigste.

tur_tar_tid_tommetanker2

Jeg har kommet ut av skuffen

ut_av_skuffen_tommetankerJeg har følt meg så alene der nede. Ensom. Kun meg og de andre. Jeg har holdt meg inne i skuffen så lenge nå at jeg har rent glemt når jeg kom inn. Og mens tiden har passert har det kommet flere ned i skuffen. Mange flere. Men ingen som meg. Og jeg er ikke som dem. Jeg er alene. Til slutt så stod vi skulder mot skulder. Trangt. Alle de andre og lille meg; – annerledes meg. Alle de andre har lignende interesser og samme livssyn og samme eier og mester og føler et samhold av et eller annet slag . Jeg holdes helt utenfor det gode selskap. Føler litt utenforskap og langtnediskuff-følelse her. Og nå, når den neste banket på og ville ned i skuffen, så var det jeg som måtte vike. Jeg måtte ut av skuffen. Det er ikke Rich Volume, Small Volume, Tight Volume eller Long Lasting som må ut. Det er ikke Wet Look eller Dry Look eller Frk. Moisturing. Ei heller LadyBeauty eller ActiveWoman. Nei det blir nok meg. Jeg er en ensom barberkrem av den vanlige sorten. Ingenting spesielt med meg. Så jeg blir kasta ut. Jeg får et tupp i ræva og blir omplassert til min eiers store fortvilelse. For han husker kleint og strekker seg sikkert ned i skuffen og løfter opp det han tror er meg. Tar av korken på det han tror er meg og smører inn skjeggstubbene med det han tror er meg. Barberingen går treigt med VazelineCreamFormula. Skjeggstubbene går ikke av, de blir bare mjuke.

En sang om situasjonen.

Jeg tror jeg går og gleder meg

 

For fire år siden kom ideen. Den store. Vi hadde allerede laget juleshow i Kristiansand. Barneøyne har tindret og smilt og showet er nå en ultrakoselig jule-tradisjon. Det vi hadde lyst til var å lage showet større. Finere. Vi hadde sett 3D mapping blitt gjort på kirker og katedraler ute i Europa. I store byer. Med mange folk. Tenk om vi kunne gjøre noe på domkirka vår, den midt i byen, den høye, tenkte vi. I vår lille by. Bare for oss. Det tenkte vi for fire år siden. Det passet ikke da. Torvet foran kirka skulle graves ut og bygges om. Lenge. Torvet er nå ferdig og Kristiansand har fått egen isbane og en spennende juleby bygges opp foran vår store kirke i desember. I år passet det. Domkirka likte ideen. Kommunen likte ideen. Kvadraturforeningen likte ideen. Alle ville men ingen kunne. Og vi kan muligens takke høyere makter akkurat nå. For først kunne de ikke. Så ville de ikke. Så var det for dyrt. Så hadde de for lite. Men så fikk de nok. Og nå sitter jeg og jobber med noe stort. Noe fantastisk. Noe som skal trollbinde og fascinere. Skape glede og høytid. Noe Kristiansand skal bli kjent for.

Gudd.

fven_bigwig_jul

Lenke til avisoppslag;  https://www.fvn.no/nyheter/lokalt/i/VRvqxV/Lover-ratt-lysshow-pa-Domkirken

Show fra tidligere; Her på Nordea Bank sin fasade.

 

 

 

En sviende sjetteplass!

verstinger_forbruk_tommetankerNorge er jo nr. 1 i mye. Kanskje ikke fotball, men det meste annet. Vi er verdens beste land å bo i. Vi er verdens rikeste land. Vi er rett og slett på pallen i mye. Men her nådde vi ikke helt opp. Vi havnet ikke på pallen denne gangen, men det kommer nye år, nye sjanser. Allikevel ganske godt gjort. Det var hele 144 deltakere med i konkurransen. WWF har laget en liste over verdens største forbruksland. Hvem er det som setter de største miljøfotavtrykkene. På første plass kom De Forente Arabiske Emirater. Superrike folk som har det godt og som bruker enorme mengder energi for å lage ferskvann. Og så kom USA. Disse magesultne Trumpene av noen MacDonaldsfolk som kaster alt de får. Det var ikke uventet. Men så kom Canada? Hæ! Disse joviale snille godtroende skogsboerne. Etter det kom NewZealand, Finland, Norge og Sverige. Vi som er så gode. Så rike. Så flinke. Så vennlige. Så resirkulerte. Det overrasker og svir. Men det er sikkert sant. Vi klager over cruiseskipene som forsøpler Geiranger, for så å bestille et cruise til Caribbean og besøke de vakre, men fattige øyene. Vi klager over dieselbilene i byene, men reiser 2-3 ganger til syden hvert år. Og det er ganske sjelden vi reiser til syden i tog. Vi elsker kortreist mat, for det er godt for miljøet, for så å bestille ei langreist ledlampe fra Kina. Den kommer heller ikke opp hit med tog. Det er vanskelig. Jeg bestiller langreist jeg og. Jeg er en av dem som hjalp Norge opp på sjetteplass. Men lurer på nå om jeg skal bidra litt mindre i akkurat den konkurransen.

“Den levende planeten 2002”. En rapport fra WWF. 144 land er med i beregningen, og det viser seg at Ola Nordmann setter verdens sjette største “økologiske fotavtrykk”. Rapporten viser at den nåværende verdensorden ikke er bærekraftig. Den rike verden er nødt til å gjøre noe. Rapporten er jo nå mange år gammel.

Men har vi blitt bedre?

 

Bli med å bremse på veien til Helvete.

verden går til helvete

Går verden virkelig til helvete.? Jeg tror dessverre han som skiver dette, Johan B. Mjønes, har rett. Finn en stille krok og les denne kronikken. Tenk litt etterpå. Så kan du begynne å forandre. Vi vet vel alle med ganske stor sikkerhet at verden går til helvete, men vi kan være med på å bremse farten. Jeg leste dette og det traff meg. Samvittigheten er der. Og jeg kjenner vel ingen det ikke treffer. Men jeg kjenner mange som er med på å bremse. Bli med å brems.

https://www.nrk.no/ytring/verden-gar-til-helvete-1.14244374

 

Gode naboer

naboer2_tommetanker

Jeg har gode naboer. Naboer jeg liker. Tror de liker meg også. Naboer som tusler over plenen og slår av en prat. Naboer som tusler over plenen og ikke slår av en prat. Vi trenger ikke alltid prate. Det er godt bare å vite at de er der. Jeg mater kattene deres mens de er på hytta. De tar inn posten vår når vi er vekk. Vi respekterer hverandre og ser hverandre. De forteller om sine planer og vi forteller om våre. Jeg tenkte på mine gode naboer når jeg gikk forbi et nabolag på lund. Et av de gamle ærverdige. Der hagene er pene. Tujaene digre og epletrærne gamle. Husene er store og tradisjon og historie oser fra området. Hvitt og pent og satt. Og der. Midt mellom disse gamle hvitmalte husene stod det en bod. En fin bod som ønsket å bli sett. Boden fikk meg til å tenke på mine naboer. For med boden foran meg tenkte jeg på godt naboskap. Denne boden trenger godt naboskap. For denne vesle boden kan muligens beskrives som ekstrovert. En bod som ikke ønsker å passe inn i det etablerte. En bod man må venne seg til. En bod man må tåle. Fargevalget overrasker og utfordrer naboer. Gode naboer tåler slikt. Jeg vet ikke hvem som bor der og vet ikke historien men det var gøy å se. Fargerikt felleskap er godt. Og hva er vel bedre enn å sette seg ned på en rosa benk med en god nabo og ta en kopp kaffe i solveggen på en knallgrønn bod. Håper de er gode naboer.

naboer_tommetanker

Trykk knapp? Eller Rykk Napp?

rykk_napp_tommetankerJeg er en busser. Jeg går søvning til bussholdeplassen hver morgen. Jeg rekker ut min hånd og stiger på. Jeg sier god morgen til buss-sjåføren, finner et sete og fester min sikkerhetssele. Hver dag gjør jeg dette og har gjort det siden bussene var gule. Så ble de blå. Og for en tid tilbake ble de hvite. Nytt buss-selskap. Nye fine hvite busser. Mer miljøvennlige busser. Før satt jeg i halvsøvne helt til jeg gikk av. På de gule og blå bussene. Det går ikke lenger. De nye hvite bussene har en antitrøtt funksjon. De har innlagte spasmer. Noen store og noen små. De rykker og napper hele veien til jobb. De stopper selv om ingen har trykket på stoppknappen. Og så rykker de til. Umulig å være søvning. Det er mye stopp og stans om morgenen. Mange skal på og så skal mange av. Og innimellom er det kø. Det funka på en måte fint før. Rolig stopp og rolig start. Men de hvite bussene som egentlig skulle fraktet meg på skyer til jobben gjør ikke det. De rykker og napper i gang. Men det skal de ha; de får meg våken. Og billettsystemet er så ofte ute av drift at det er ganske ofte gratis å ta bussen. Og hvitt er jo fint.

Homstean! Hva betyr egentlig det?

pianoPianoet bak butikken på Homstean. Hva er historien her? Som historieforteller stopper ikke hodet helt. Jeg ser og assosierer litt for mye noen ganger. Derav mitt tomme blikk. Et enkelt piano stod på grusen, inntil veggen, bak butikken på Homstean. Bygda med det rare navnet. Et navn jeg ikke klarer å assosiere noe som helst til. Rent bortsett fra homofile tær. Men slik er det ikke med pianoet. Da fylles de tomme tankene. Det er vakkert og gammelt. Et levd liv. Det er underlig å bli stående slik foran et forfallent objekt og bare se. Det er godt, men underlig. Det var så høstvakkert på en måte. Kanskje har pensjonerte enker sunget i falsett på bedehuset akkompagnert av dette pianoet. Kanskje har noen fnisete 12åringer lært sine første melodier på dette pianoet. Kanskje de ble kjærester. Kanskje det satt en kommende konsertpianist her en gang. Noen har elsket det og noen har hatet det. Eller kanskje det gikk i stykker som nytt og stått bortstuet på et lager i lang tid. Men det siste tror jeg egentlig ikke noe på. Jeg tror dette pianoet har lagd mye fin lyd og toner til allsang og salmer på bedehuset. For Homstean har vært en gudstroende bygd. En gang en del av Øvrebø kommune. Nå en del av Vennesla. Jeg tror de som spilt på pianoet håpte på at rånere i fra gårdene innaførr i gamle Volvoer ikke skulle råne akkurat i kveld. Jeg tror mange har smilt rundt dette pianoet. Jeg tror det har gledet mange, lenge.

Før var det langt vekk til Homestean. Nå er det nært. Og jo mer du kjører fort forbi jo saktere kjører du. For det er jo ganske fint der. Landlig og frodig og nærbutikk og fotballbane og bedehus. Fantastisk turterreng overalt og akkurat langt nok vekk fra Kristiansand til at det er langt nok. Og det bygges mye ut der oppe. Nye hus på hauer og knatter. Mange nyter nå det gode liv på bygda.

Og asfalten er angrepet av Spolorm og Rånepest. Kanskje litt antiparasitt er på sin plass.

Som resultat av min undring fikk jeg svarn;

Allan TharaldsenTakk for lune Tommetanker rundt stedsnavn og piano. Homstean betyr steane ved gården Homme. Ei ste er en grasslette ved bekk eller vann. 

 

 

 

Fargeblid på Tveit.

fargeblind_tommetanker

Jeg er fargeblid om dagen. Jeg smiler fra øye til øye når jeg går i skogen. Fargene som så vidt viste seg fram i tørketiden i sommer er nå tilbake i mye større omfang. Det er rart at fargene av død kan være så vakkert. Livet i bladene trekkes ut og inn i treet. Forberedelsene til frost og kulde er i gang. Når høsten er vakker er den den vakreste årstiden. Samtidig den sureste årstiden når høsten er sur. Jeg oppfordrer alle mine venner til å ” kom deg ut for faen.” Der ute i skogen kan du se fargene slik de skal være og ikke i QLED eller OLED eller 4K eller Ultra High Definition. Vil du oppleve noe vakkert som er større enn det du kan få i 60 tommeren på veggen er det bare å kle seg godt og gå ut. Der ute kan du oppleve virkelig virkelighet i 360 grader.

fargeblind3_tommetankerfargebllind2_tommetanker

Se bjørkene som danser på myra. Se bladene som detter.

Et opplevelses tips er å kjøre til Solsletta i Tveit. Parker innenfor idrettsbanen og ta turen. Godt skilta er det og. Se et av Ole Høilands gjemmesteder. Ta turen til Gurivann eller Heietjønn. Se restene av et tysk fly som styrtet under 2. verdenskrig. Kanskje en uhemma topptur til Geitåsen. Og akkurat nå; se alle fargene. Hør de små lydene. Se de vakre vekstene.

Ta turen.

https://turloyper.wordpress.com/kart/

 

geitåsen_topptur_tommetanker