Den gule runden – kåret til Norges beste skiløype!

Norges Beste Skiløype? Det stod svart på hvitt og den måtte jo bare oppleves. Jeg kunne ikke dra levende fra Nystølkroken uten å ha tatt den Gule Runden. Dette skulle være Norges beste skiløype. Derom strides muligens de lærde skiløpere, men du verden. De som er født med swix mellom beina. Men for en legmann som meg var dette stort. Ei niese har nemlig fått seg ei fin fin hytte på Nesfjellet ovenfor Nesbyen i Hallingdal. Hele 404 kilometer hjemmefra og 1000 meter over havet. Et bra utgangspunkt for minst 1 meter snø under skisålene. Fra hytta er det milevis med oppkjørte løyper. Fra skog til fjell. Godt merka og “trikkeskinner” hele veien. Tror en kan gå i skispor hele veien til Troms herfra. Minst.

Men altså; Den gule rundet. Det starter og ender ved Nystølkroken kafe og hytteutleige. En fin kafe midt i hyttefeltet. Et miniskitrekk for de minste og de dårligste hadde de også. Fra starten går det lett oppover i godt spredt granskog. Bare noen få små kneiker underveis. Løypa er lettgått og siden vi starter på ca 959 moh tar det ikke lang tid før fjellheimen omslutter oss med sin hvite glasur. Det var en fin dag, 3 grader pluss og sol. Vinden som kom hadde vi i ryggen. Høyeste punkt på løypa er 1106 meter, men det finnes avstikker mange steder hvor toppturer venter. Hallingknatten og Trommenatten. Fine navn på fine fjell.

Jeg har ikke gått så mange turer til fjells. Allikevel ser jeg hva som har gitt denne løypa denne fantastiske tittelen.

Det var bare flott. Like fin som mine to turkamerater denne dagen.

Nesfjellet Alpin kan anbefales når gamle og nye kunster skal få liv. Og takk til Oddersjås Alpingruppe.

Dagen var kommet. Jeg skulle utfordre lårhalsens styrken og finne bristepunktet til både høyre og venstre leggbein. Samtidig skulle to barnebarn oppleve slalombakkens gleder for første gang. De er nå store nok til at de kan bruke sine foreldres utstyr. Lite brukt har det opptatt plass i boden i mange år. Men nå var det oppvåkning av ski og bindinger. Jeg lånte utstyr i smittevennlig skibod. Vi var på Nesfjellet Alpinsenter , like ved Hallingdal et sted. Blå, himmel, hvite skyer og hvit snø. Gudd å fint. Eget skitrekk til oss søringer som ikke kan forskjellen på høyre og venstresvinger. Jeg dro langt tilbake i hukommelsen i min idrettskarriere denne dagen. Av en eller annen misoppfattet grunn meldte jeg meg inn i Oddersjå sin Alpingruppe i en alder av 14. Tenåringsdum som jeg var slo det meg ikke at Kristiansand ikke er skisportens vugge. Det gikk hele to år før akkurat det slo meg. Men vi hadde det gøy. Opp og ned til Hovden i en falleferdig klubb-buss som til slutt også brøt sammen. Vi stod på ski til vi sovna. Og enkelte ferdigheter sitter ennå igjen i en gammel skrott.

Basics kan jeg og det var det en stolt bestefar klarte å bringe videre til disse to denne dagen. Etter noen timer i opplæringsbakken satt svingteknikken godt nok til at vi tok trekket til topps.

Da var vi her. Ved Norges fineste skiløype.

Vi ble plutselig coronaflyktninger uten helt å vite det. Vi reiste ut på en lykkelig hostefri vinterferie like før Kristiansand fikk strengere regler. På den annen side reiste vi inn i en kommune med strengere regler enn Kristiansand. Vi har kommet til fjells. Opp, opp, opp på Nesfjellet ovenfor Nesbyen hvor ingen har sett et smil på lenge. Dette er munnbindland.

Ei fin, fin hytte til ei fin niese står nyoppført og innflyttingsklar. Min drøm om en rolig behagelig rekonvalesensferie borte fra barn og barnebarn og slikt røyk fort. For barnebarna og hele vår lille kohort ble med på tur. Vi brukte over 6 timer på turen opp så det var i drøyeste laget for en med kjørevegring. Og det var egentlig ikke så høyt til fjells når vi kom til Nesbyen i Hallingdal. Men det var her klatringen startet. Oppover og oppover, opp til fjells og snø og plussgrader.

Nå er vi installert på hytta og områdene rundt skal utforskes. En løype som starter like her er kåret til Norges Vakreste skiløype. Bare 11 km lang, og med spektakulær utsikt sies det. Gleder meg. Den gule runden – kåret til Norges beste skiløype! (ut.no)

What are friends for?

Selvtillitsboost på en solskinnsdag. Forrige helg var lysere enn denne. Åpen himmel og knirkende snø. “Bli med på en runde golf?” spurte en god venn. “Ok”, svarte jeg, “du trenger å få opp selvtilliten skjønner jeg”. Han har introdusert meg til frisbee-golf. Denne underlige sporten hvor vi går en tur på 5-6 kilometer. Innimellom kaster vi ut noen brett i ulike farger. Målet er å treffe kurver som man så vidt ser i det fjerne. Men venn kan dette. Jeg kan det ikke. Men jeg ble med han. Hva er vel ikke venner for? Ved hvert utkastpunkt står det en plakat med hvor mange kast som er forventet. Som regel 3 eller 4. Min venn blir irritert om han ikke klarer det som står. Hos meg kan du gange med 2. Av og til 3. Jeg vil så gjerne kaste den jækla frisbeen hardt ut og rett frem. Jeg vil så gjerne at den skal seile av gårde i retning kurven der borte. Men det underlige er at mine frisbees lever sitt eget liv. De kan bare ikke fly i den retningen de er tiltenkt. Det krever mer finesse og øvelse enn jeg har inne. Men gudd for en fin tur. Jordene langs Otra kledd i sin fine hvite skrud. Blå himmel og myk snø. 8 kuldegrader og en god venn.

Og for han gikk det etter planen. Min venn fikk styrket sin selvtillit og jeg fikk svekket min. Han nådde ikke helt sitt ambisiøse kastemål, men han knuste meg.

Jeg savner ikke syden

Jeg savner ikke syden. Men jeg savner mine venner. Jeg savner å bli dribla på søndagsfotballen. Jeg savner følelsen av å løpe vilt etter ballen i en liten gymsal med noen jeg kjenner. Snuble og svette og bli forbløffet over egne og andres uferdigheter. Har ikke sett dem på snart et år nå. Jeg savner dem. Jeg savner å sitte på en full buss uten å være redd. Jeg savner å sitte på en barkrakk på et utested. Tett sammen med gode kamerater og prate tull og vas i timevis. Skåle og skråle mindre enn en meter fra hverandre. Jeg savner å ikke ha lyst til å synke gjennom bakken når jeg nyser i butikken. Jeg savner smilet til hun i kassa på Meny. Jeg ser at øynene smiler, men resten er dekket av kategori 1 munnbind. Jeg savner å stå skulder ved skulder på en konsert og hoppe i takt med musikken. Jeg savner å kunne stikke innom uanmeldt. Jeg savner å kunne ringe på impuls og spørre; “Blir du med på tur?”,, uten å bli smittevurdert. Det er mye jeg savner.

Men jeg savner ikke syden. Kanskje jeg savner muligheten til restriksjonsfritt å reise dit. Men jeg savner ikke syden. En ting denne pandemien har lært meg er at større, lengre, høyere, dyrere, dypere, fortere ikke nødvendigvis er bedre. Jeg har sett at mange av de små tingene, de stillfarne opplevelsene kan være større enn de store. De korte turene kan sette dypere spor enn de lange. Jeg trenger ikke lenger sommer for å spille frisbee – golf.

Jeg savner mye, men jeg savner ikke syden.

Nattebyvandring

Våre faste labbeturer går som regel inn i svarteste skauen. Der går vi uten mål og mening i 2 timer og ser som regel ikke en dritt. Men godt vennskap og gode diskusjoner oppstår i mørket. Sist onsdag var det kommet litt for mye snø til at vi kunne traske inn i skogen uten å få åndenød og hjertestans. “Vi går rundt byen!” foreslo en. Og som forsiktige sørlending nikket vi anerkjennende selv om det ikke hørtes så greit ut. Men i alle fall jeg ble overrasket. Jeg så byen på en ny måte. Det er ikke ofte jeg frivillig tusler på kryss og tvers i urbane strøk, men denne kvelden gjorde jeg det. Og kunnskapsrike medtuslere fortalte om bygg vi gikk forbi, om historier og eventyr knyttet til hushjørner og strender. Fra mørket på Odderøya til lyset på den nye QuartBroa tuslet vi. Rundt leilighetene på silokaia og leilighetene på tangen. Jeg får litt klaustrofobi på slike tettpakka steder. Glad jeg ikke bor der. Men fint er det. Fin arkitektur og smilende mennesker. På Hartmanns brygge satt det et Skrik i en tom stol? Hadde vi tillatelsene i orden?

Dette var en god erfaring. Skikkelig kortreist urban tusletur med innhold. Dog uten spesiell tillatelse.

Høvårsland. Meditasjonsløypa

Her har jeg ikke vært før. Hit skal jeg igjen! Dette var fint. En labbeturkamerat sa jeg måtte prøve løypa som starter fra Høvårsland i Hægeland og går opp til Lauvås. Den var så rolig ,sa han. Rolig? Skjønte ikke helt først. Men det seg inn etter hvert som vi gikk. Du kan starte i begge ender, men fra Høvårsland går det litt oppover i starten. Og av erfaring så liker jeg helst at det går litt nedover på slutten så vi gikk oppover i starten. Men ikke så langt egentlig før vi var oppe i åpen lav furuskog. Glissent og fint. Løypa opp er 8 km, vi gikk 5 av dem før vi satt oss ned. Det var 9 kuldegrader og snøen tørr og fin. Sol fra skyfri himmel varmet kropp og sjel og et bål stekte våre vegetarpøler til det perfekte så ble vi varme i magen også.

Løypene var fine og flate og jeg kan skjønne hvorfor dette kan være en meditasjonsløype, for her kan du bare gå å gå, opp og ned. Lettgått i egne tanker uten det store strevet noen steder. Og løypemannskapet har laget spor så fine at en kan gå i blinde om en vil. Det var en fin turopplevelse. Sikkert mye folk der i helgene, så meditasjonsgåinga får bli i ukedagene.

Kart finner du her; 18 km Lauvås Høversland tur retur (ut.no)

Islys

Lys kan spre glede sies det. Og det er sant. Alle som går forbi plenen vår med islyset på steinen smiler. De ser på lyset inne i isen og øynene lyser. Lyset gjør noe med hjertet. For det ble noe vakkert ut av ei bøtte med vann, noen grønne blader og ei lyslenke fra juletreet. De ble alle senket ned i ei bøtte med vann. Bøtta stod utenfor ei uke og bunnfryste. Siden har den gledet forbipasserende.

Jeg smiler jeg og når jeg ser den.

Aking i Vabua. Med livet som innsats

Kamikaze er et dekkende ord for dagens utflukt til akebakken. En skal helst ikke ha benskjørhet eller sunn fornuft i Vabua. Der er det dødsforakt, en fandenivoldsk innstilling og et ukritisk forhold til fart som gjelder. Vi tok med oss to som liker aking til Lunds store akebakke; Vabua. Vi var ikke alene for å seie det slik. Hele bakken var full av targets. Og når det er anarki som gjelder var vi ikke sene om å be. Vi hev oss utfor i det vi så en åpning i folkehavet. Åpningen forsvant mens vi nådde toppfart og mistet all kontroll på vei ned. Både unge og gamle skvatt ut av løypa og unngikk med nød og neppe hofteleddsbrudd og himmelfart.

Det var moro og vi opplevde sikkert mach2 i bunnen av bakken. Snøen og kulden holdt forholdene supre. Vabua kan anbefales, men regn med at skademeldinger må skrives ut.

Iskatedralen ved Feievann og andre undringer

Av og til går det opp for meg at jeg burde fulgt bedre med i Biologitimene. Det var muligens ikke min greie å ta til meg grenseløse mengder lærdom om celler og gener og fotosyntesen. Jeg ble på en måte fascinert av det meste uten å skjønne det. Og i går kveld fikk jeg bekreftet mine manglende kunnskaper. Men det gjør ikke så mye. Jeg trenger ikke alltid å forstå, det er ganske gøy å bare undre seg også. Vår lavterskelgjeng gikk rundt Bersvannet ved Langenes i stummende mørke uten helt å vite hvorfor. Men fint var det likevel.

Vi opplevde en massiv is-katedral, hvor ingen skjønte hvor vannet kom fra. Oven fra eller nedenfra. Eller var det båret inn? Vi så en slyngplante med grønne blader midt i snøen og vi diskuterte fotosyntesen en stund før vi skjønte at ingen kunne så mye om slyngplanter som er grønne vinterstid. Vi så en vintersaueflokk med reflekser i øynene og lurte på hvorfor de har det. Vi så et tre som hadde et skilt i kjeften og lurte litt på det også uten helt å finne ut av det.

Det er mye en lurer på når en tusler slik i mørket uten å ane hvor vi er. Men det er jo det som er så gøy, å lure på noe.