Kalkunene hos Røsstad

En gang var det kalkuner der. Der hvor lokketilbudet lyser. Skjønt lokketilbud? Fjorårets juletre, 30% avslag. Med 100 % færre barnåler enn julen 2019. Vel, hver sin smak. Jeg ser fordelen med å ikke støvsuge under treet, ei heller passe på at det er vann i skåla. Men; Jeg er såpass bluferdig, som en sørlending skal være, at jeg liker mitt juletre påkledd. I sin peneste grønneste julebunad. Med pynt som ikke allerede henger på treet i det du slår det opp som en paraply.

Jeg tror jeg er gammel nå. Jeg liker ekte trær.

En gang var det kalkuner der hvor led-skjermen henger i dag. Røsstad hadde en stor innhengning med kaklende kalkuner. Jeg bodde på Kongsgård 3 og syklet hver dag til Oddemarka og senere til Katta. Og om kalkunene var utenfor og drev med å krydre Prestebekken var det alltid like gøy å stikke to fingre i munnen og plystre så høyt en bare kunne. I det jeg passerte kalkunene svarte de, alle sammen, på sitt høylytte kalkunkaklespråk. Et øredøvende leven av sikkert 20 hvite hylende kalkuner.

Det skjedde hver gang. Og jeg smilte hver gang.

Stor fallhøyde på Knotten

“Skal du på tur i morra?” meldte en turvenn på telefonen. “Ja”, sa jeg. Og dagen etter ble hun med på tur. Og med på turen kom svoger og barnebarn og noe som kalles for bikkje, bare mindre. Vi drar til Johannesknotten sa jeg. Der har jeg aldri vært. Etter tips fra en som går mer enn meg hadde jeg lyst til å se hva Strai hadde å by på. Vi parkerte på Hommeren og la i vei etter hans turbeskrivelse. Den var god, for det trengte vi. Små stier og lite merker på deler av turen. Vi fant frem etter et par feilvalg.

Og Johannesknotten dukket fram foran oss. Johannesknotten var fin og turfølget eksemplarisk. Solen strålte og høstfargene varmet. Men turen dit var kjedelig. Grusveier og hogstveier halvparten av løypa. Det veide opp litt at vi kom forbi en flott Heller i et skikkelig trollterreng men det veide ned at vi gikk forbi en haug med søppel en lokal bonde hadde valgt å la ligge langs veien. Vi rastet ute på Knotten. Den ligger høyt med utsikt over Aurebekkvannet langt under oss. For det er like langt ned som det er opp på Knotten. Dette er en tur for de som bor i nærheten. Jeg er glad jeg har vært der og kan stryke den av min liste.

For etter turen er det vel liten sjans til at jeg drar dit igjen. Den var akkurat så minneverdig at den fort kan bli glemt.

Men vi er jo alle forskjellige. Vi traff mange smilende turfolk denne dagen. Så mange koste seg her. Det er en fin løypebeskrivelse her:

https://ut.no/turforslag/1110404802

Tragedien i Gåselidalen

I en trang og myrete liten dal ble han funnet for 86 år siden.

Jula 1933 var Nils Olsen på vei mellom Drangsholt og Sjømyr, en liten gård som lå langs den gamle ferdselsveien mellom Drangsholt
og Høvåg. Det var en litt dårlig merket sti og Nils Olsen gikk seg vill i skogen. Kanskje var det snø. Kanskje var det mørkt. Han gikk seg bort i skogen. Nils Olsen hadde tilnavnet Treske-Nils siden han ofte hjelp til med treskinga på gårdene i Tveit. Han var liten men sterk. Allikevel gikk det denne vinteren riktig galt. Det var julehelg og de som bodde på Sjømyr trodde at Nils
var blitt igjen på Drangsholt hvor han og overnattet mange ganger. Mens de på Drangsholt trodde han var dradd hjem til Sjømyr.
Så ingen savnet ham og ingen lette etter han.
Det var først mange dager senere. Den 12 januar 1934 at Treske-Nils ble funnet. Sittende ved et tre i Gåselidalen.
Det tragiske er at han i luftlinje bare var 300 meter hjemmefra , fra gården til enkefru Karen Ånesen, Sjømyr.

Et bittelite minnesmerke er satt opp der. For oss turfolk er det et fint mål med en historie knyttet til plassen. Og Tveit Turlag har gjort det lett å finne frem. Godt merket med kart og opplyning langs veien. Tveit Historielag kan mer om alt som har skjedd i Tveit.

Jeg fortalte historien om Treske-Nils til mine tre små turvenner der Treske-Nils endte sine dager. Slikt gjør inntrykk.

Rent bortsett fra det fant vi masse blåbær, masse sopp og masse fine farger.

Ta turen. https://ut.no/turforslag/1115894 https://www.historielagene.no/Tveit

41 over par på Sukkevann

Jeg trodde vi skulle på picnic i det grønne. For min venn som kom og hentet meg hadde en sekk full av tallerkener. “Litt mange?” tenkte jeg undrende, for vi var jo bare to. “Hva skal du med så mange?” spurte jeg. “Jeg skal kaste de”, svarte han. Lite skjønte jeg. Men skitt au. Jeg ble med inn til Sukkevann. Det var der vi skulle. “Oi!” “det er en diger utelunsj” tenkte jeg. For bak Sukkevannshallen var det mange folk, unge, gamle, single og familie. Damer og menn. Og alle hadde med seg plastikktallerkener. “Hmmmm.” Men hvor var maten?

Nok en gang tok jeg feil. Tommskalle som jeg er. Jeg kunne bare glemme mat og termos og pølser og bål. Jeg var vitne til den nye folkesporten i Kristiansand; Skjeinebrettgolf, eller Frisbeegolf som det heter på Sørlandsk.

Min kompis hadde tatt meg med på en skogstur med nogo attåt. Vi skulle kaste oss gjennom skogen. 18 hull, eller kurver, skulle treffes med ulike type disker. Han hadde sekken full. Jeg fikk låne et par brett som allikevel hadde sett sine beste dager og vi tuslet av gårde.

Det var vanskelig men gøy. Det er nesten rart hvor ofte et slikt brett søker innover i skogen til høyre eller venstre i stedet for å gå rett fram. Og mitt brett prøvde hele tiden og kutte ned digre furutrær. Null selvinnsikt på det brettet der.

Det er en fin tur og 18 hull tar litt tid. For min del ble det 17 hull. Et av kastene går over åpent Sukkevann. Det er lite lurt for en grønnskolling uten snev av kontroll å forsøke seg der. Diskene synker i tillegg.

Masse lykkelige stønn og jubellyder fra skogen rundt oss. Det var plass til alle. Og litt ventetid sammen med andre brettgale folk er bare koselig.

Har du ikke prøvd ennå så kan det anbefales. Kristiansand Frisbeegolfklubb finner du her; http://kfgk.no/hva-er-frisbeegolf/

Skogens smil, gull utenfor allfarvei, og en sopp jeg møtte

Takk! Vi smiler til hverandre. Hele Kristiansand går på tur om dagen. Har vel egentlig gjort det siden April. Nye stier blir til, gamle stier får nye liv og vante stier får firefelts-standard. Der jeg før tuslet alene, eller kanskje en eller annen gang støtte på en annen introvert gammel mann som meg , er det nå yrende liv. Det er så fint å møte folk i skogen. Unger i bæremeis og familier i lave sko. Noen ser ut som de er født under en stein. Andre ser ut som de er født av Norrøna. Noen kjører retro med bestefars grå sekk. Det er så bra. Av en eller annen grunn smiler vi til hverandre i skogen. Vi smiler når vi høflig passerer på en meters avstand. Vi nikker når vi ser noen komme. Vi liker å gå på tur der andre går på tur. Kanskje ikke så rart for de fleste stiene har jo blitt til fordi de leder til noe fint. En bekk, en topp, et vann, et stup, en heller eller andre gode opplevelser.

For av og til å dyrke min introverte sjel går jeg ut av stien og inn i skogen. Ganske ofte faktisk. Tyngre å gå, nye ting å se, stille. I sopptider som nå plukker jeg litt av skogens gull ,kantarellen, der den dukker opp. Men her en dag på min umålrettede kryss og tvers-tusling fant jeg skogens platina bak skogens konge. Et mektig gammelt eiketre sto og strakk sine armer mot himmelen. Og i dets skygge fant jeg en Blomkålsopp. En sjeldenhet og en kulinarisk opplevelse. Den kan bli over 10 kg tung men den jeg fant var kun et par kilo. Når den er tørket er det kanskje bare 150 gram igjen. Men smaken skal våre 3-stjerners. Og av helse-egenskaper kan en lese mer her; https://urbol.com/sparassis-crispa/

Hjernekirurgi?

Hvor treet står og hvor jeg fant den får ingen vite. For disse soppene kan komme opp på samme sted år etter år. Så her vil jeg helst ikke møte noen.

Da går jeg heller en tur i Jegers, eller til Gråmannen, eller Møvigveden. Der er det alltid mange smil å finne. Og til alle dere som smiler, Takk, det varmer.

Fargehuset i Dalandgården

en vittig sjel har tagget

Dette var min himmel fra jeg var stor nok til å gå alene til byen. Jeg har tegnet siden jeg var liten. Det var det jeg kunne. Min far var ingeniør og kunstner. Min bror ble ingeniør. Jeg ble reklamemann. Jeg kunne ikke regne, min bror kunne ikke tegne. Den gang var Fargehuset i Dalandgården det stedet med best utvalg av tegneting. Pensler og blokker. Blyanter og farger. En god slump av ukepenger og siden hardt opptjente sommerjobbpenger (sjauer på Linjegods) ble byttet inn mot tegneutstyr på Fargehuset. Det var onkelen til en i klassen min som eide det så av og til kom vi inn i det aller helligste også; lageret. Gudd.

Jeg kunne gå der ganske lenge og lure på hvilken blåfarge jeg skulle kjøpe. Eller la fingrene stryke over papiroverflater. “Ækkededdesamme?” sa kompisen som utålmodig venta. Han hadde mest lyst til å gå inn i platesjappa innerst i Lillemarkens, ta på et par headset og høre på Thin Lizzy eller Deep Purple. Han kunne tegne han også men ville heller fylle hodet med lyder. Det rare er at i dag, 40 år senere, jobber begge vi to i grafisk bransje. Hver jul får jeg lov til å fylle domkirkens fasade med visuelle opplevelser. Og han er kunstner i tillegg til å dekorere biler.

Fargehuset er historie, og snart også Dalandgården og områda innaførr. Et nytt kvartal blir født. Gleder meg til å se hva det blir. Planene er i alle fall spektakulære.

https://www.ark-net.no/kvartal-14

Smittesporing

Vet du hvor du er? Eller hvor var du i går? Sier du fra hvor du går? Smittesporing kan være enkelt, eller komplisert. Det er opp til hver og en av og ta det på alvor. Blir du syk må du vite hvem du kan ha smittet. Og det er viktig. På et blogginnlegg jeg hadde forleden om viktigheten av å ta hensyn og overholde smittevernreglene var det en som kommenterte; ” I 2016 var det 1700 som døde av influensa i Norge. Og jeg selv tok både buss og gikk på kino selv om jeg var syk.” Kommentaren skjønner jeg ikke hensikten med. Var han sinna på alle tiltakene og mener de ikke er nødvendige? Synes han at vi overdriver dette her? Det vet jeg ikke men kanskje det hadde dødd litt færre i 2016 om han ikke hadde tatt bussen eller gått på kino.

Heldigvis er vi et ryddig og regelfølgende folk. Vi vet hva som er best for oss selv, men også hva som er best for de sårbare. Det skumle med Covid 19 er at den er så farlig for noen få. Og for de få er den veldig farlig. Men alle tiltakene vi har rundt oss og at folk flest er så innmari flinke til å følge dem har ført til at bare 270 har dødd i Norge til nå.

I Sverige 5880.

Så tiltak hjelper og verner. Keep it up.

Den smale sti på sørlandet. ; Er det Videhei?

“Spiser du godt på toppen av fjellet kommer du ikke hjem igjen” , var det noen som sa. Det stemte. Dette er ikke en tur for de som har flere bilringer enn meg. Det er en tur for tynne. Jeg kom akkurat igjennom stiens smaleste punkt. Noen sier jeg er tjukk i hue, men det teller ikke her. Dette er en tur utenom det vanlige og utenom allfarvei. Videhei, ved Kjøpmannsvik i Høvåg. Og vi valgte den fineste dagen denne høsten. Søndag 20 september,. Vindstille og sommergrader i luften. Turen er umerka, men stien er tydelig når du finner den. Det er verre med parkering. I Kjøpmannsvik finnes det lite parkering om du ikke har hytte på en av holmene der ute i Blindleia. Alle plassene er privat. Men vi fikk trøkka bilen inn i et søkk og traska av sted. Innover en privat-vei med fine små gårdstun og eplehaver. Etter en liten kilometer kommer en til en gård som er bygget i umalt materiale. Flott som bare det. Gå bak låven og stien begynner. Over noen jorder og ned til ei bukt. Da ser du starten på den egentlige løypa. Langs fjellet er det lagt steiner du kan gå på. Hele turen er bare 1,6 km lang, men det lille stykket er svært variert. Det er svaberg og vann, det er mørk skog og åpen skog. Det er bratte fjell, og ikke minst fjellsprekkene. Det er de som gjør turen så annerledes. Og det er her du må vurdere antall bilringer før du går gjennom. For det er veldig smalt. Og det er trangt i tillegg. Noen steder er det veldig bratt, så hold på de små. Jeg har prøvd turen i regnvær og det anbefales ikke. Oppe på toppen har en utsikt over blindleia og halvveis til Danmark. Litt varm saft og kjeks var lokkemiddelet til mine to turvenner Lucas og Bella.

Ta turen.

En meningsløs dag . . .

Av og til våkner jeg opp til halvsøvne. Eller til halveis våken. Jeg roper ikke ut,- “God morgen nye fantastiske dag!” Selv om solen skinner er alt bare mørke. Jeg myser med et igjenklistret øye ut på den triste nye dagen. Jeg ligger for lenge og håper på å sovne igjen. Kanskje våkne opp i morra om jeg er heldig. Eller i April. Men jeg sovner ikke igjen. Jeg kan enten ligge å vri meg lenge, eller jeg kan kravle meg langsomt inn på badet og videre inn i timene som kommer. Denne dagen må tas. Den som alle andre. Og det rare er at det er ingenting spesielt som venter meg i dag. Ingenting jeg gruer meg til. Ingen ting jeg ikke vil oppleve. Det er bare følelsen av gråhet og tomhet som av og til fyller sinnet. I dag er en slik dag. Den er det ennå. Klokken er 09.06 og jeg i ferd med å ta avgjørelsen.  Om å gjøre slutt på tomheten og gråheten og kompefølelsen. Jeg vil ikke at denne dagen ikke skal ha mening. Jeg får gi den mening. Jeg får slå meg sjøl i trynet. Jeg får sparke meg sjøl i ræva. Jeg får hoppe fra taket og lande med ett bein på hver side av gjerdet. Jeg får holde mitt eget hue under kaldt vann i 20 minutter.  Jeg får ta bomba på spikermatta. Om jeg føler det samme i kveld som nå, har jeg tapt. Men i mellomtiden skal jeg i alle fall gjøre et forsøk. Jeg skal i hvert fall ha gjort mye. Kanskje bære en stein rundt huset 267 ganger. Meningsløse ting kan også gi mening på meningsløse dager. Jeg ser på orkideen som orker. Den står i gangen og gir av sin skjønnhet. Jeg ser på katten som dovent gnir seg mot leggen. Jeg tenker på kona som snart står opp. Jeg ser på regninger som skal betales. Livet mitt er jo fullt av mening. Kanskje jeg skal gå inn på hobbyrommet og se om noe jeg lager av driv-ved kan våkne til liv sammen med meg.

Jeg tar et godt tak i luggen min og drar meg opp av stolen og vekk fra PC’n. Jeg skal ut og glede meg over  alt som gir mening i livet. Gjør det du også.

Jeg er så lei at jeg må skjerpe meg.

Nå må vi skjerpe oss. Alle vi som mimrer om tidligere tider. Tidene vi er inne i nå blir helt sikkert godt mimrestoff. For noen. For andre kan det dessverre bety slutten. Mange steder sprer smitten seg. Rett og slett fordi vi er lei. Det er jeg også. Jeg er så dritlei av smitteverntiltak. Jeg er så dritlei av å vaske hendene på Kiwi, på Meny, på apoteket, på bokhandelen, på kafeen. Jeg er så dritlei av å sitte alene på bussen. Jeg er så dritlei av å bli nervøs når noen hoster. Jeg er så dritlei av Coronatiltak.

Allikevel sitter jeg alene på bussen. Allikevel vasker jeg hendene på Kiwi og på Meny. Allikevel hoster jeg i armkroken. Allikevel går jeg en meter fra andre.

For vi kan godt bli lei, men vi må ikke bli likegyldige. Vi er flinke her i Kristiansand, og det må vi fortsette med. Ved å respektere hverandre tar vi vare på hverandre. Skjerpings må til. Hele dagen.

Jeg går til jobb men tar bussen hjem. I rushtiden. Til nå har det ikke vært full buss siden April. En i hvert dobbeltsete har blitt respektert. Men sakte men sikkert har det kommet flere ombord. flere voksne, flere unge. Fullere buss. Mindre forholdsregler og større tetthet. For første gang tok jeg på meg munnbind en dag. Bussen var full.

Jeg er dritlei av å måtte gå rundt med munnbind i lomma. Men jeg gjør det.

Vi må fortsette å være flinke med smittevern. Enkle forholdsregler kan redde liv. Ikke slutt med det. Fortsett med å være flink.