God bedring er oppskrytt

 

Takk alle sammen for ønsker om god bedring. Det varmer et hjerte, men så er tempen ganske høy allerede. Men tanker om god bedring er fint.  Men så langt har den uteblitt; Den gode bedringa. Jeg vet jeg blir bedre men det er faen ikke godt. Dette er vond bedring.Det virker som om at denne influensaen prøver å ta livet av meg mens jeg har et ønske om å blir bedre. Etter første natta og første dagen hadde gradestokken lekt med kropppen min. Og siden jeg kun har slikt termometer som viser tempen ute og inne valgte jeg kjapt den føleren som stod ute. Den var minst.  Men ikke å foretrekke den heller. Svetten kom og satt igjen våte fotavtrykk på parketten og gjorde fuktskader på soverommet.. Jeg er aldri syk mer enn en dag så jeg så lyst på tiden og helbredelsen foran meg. Den kom ikke. I stedet har jeg tydeligvis svelget ei bøtte sand uten å være klar over det. Hosten begynte, sandkorn for sandkorn. Av og til et lett kremt, men oftest begynte hostet langt nede i hofteregionen hvor den strammet alt den fant av scener og muskler før den sendte hostet opp og ut gjennom knusktørre kanaler. Lemsterheten i  magen slo inn etter 7ende hostet. Jeg hostet i sånn ca 20 timer uten stopp. Fordelen er at jeg nå har en skikkelig six-pack å vise til. Den er øm som et helvete, men fin å se på. Stemmen forsvant etter 7 timers hosting. Paracet og Chaga og C-vitamin og ingefær te og ibux og andre ymse remedier har blitt satt inn i kampen.for å forenkle mitt samliv med influensaen. Tror ikke de virker stort. Tror bare de trenerer. Jeg bretter min dyne til side, kryper under den og drømmer om den andre siden.

Til og med chips, øl og peanøtter virker lite fristende.

Å syk kan en bli.

Jeg blir aldri syk; sa jeg. Jeg løy.

pingler_tommetanker

I bygget der jeg jobber har det vært stort kvinnefall og mannefall i det siste. Sjukdom herjer. “Pingler” tenker jeg. “Bare de ser en litt høy dørkarm velger de å sykemelde seg”, tenker jeg. De burde spise mer naturting. Være ute. Holde seg friske. Hvor vanskelig kan det være? Så i et enfoldighetsøyeblikk sa jeg til en av dem som var kommet tilbake fra sykdom; ” Jeg blir aldri syk.” Det stemmer for så vidt det også. Jeg er ikke syk nå. Jeg er døden nær. Hun jeg sa det til responderte med at jeg ikke måtte si at jeg aldri ble syk, for da ble jeg syk. “Pingle”, tenkte jeg. Og det tenkte jeg helt til jeg våknet i natt 04.28. Et host vekket meg. Mitt eget host. Og i senga jeg kroa meg sammen i , i går kveld, var det nå like blaut som i en gjennomsnittlig olympisk ishockeygarderobe. Det lukta likedan. Klikk klass sengetøy er oppskrytt. Jeg kreket meg opp, skiftet noe tøy og fylte kroppen med paracet, ibux og en vasketablett. Så sovnet jeg igjen. Senga var fortsatt blaut. Når jeg våkna noen timer etter av et lignende host som første gang vekket meg var senga blitt om til et isbasseng. Jeg var kald og kroppen kjentes ut som den hadde hatt minst en 5 minutters løpetur på tredemølla etterfulgt av 4 armhevinger. Jeg ringte organdonasjonskontoret og spurte om de hadde en ny kropp de kunne sende ut til Høvågveien. De unnet meg ikke en gang et oppmuntrende svar. Jeg blandet meg en sterk kopp kaffe som smakte som vann. Og omeletten jeg stekte hadde konsistensen av isopor. Det toppet seg i det jeg klarte å sveive opp øyelokkene for å se ut. Ingen lyspunkt der heller. For akkurat i dag hadde gud valgt å hive en haug med dato-overskrevne komper oppi foodprosessoren der oppe. Klissete potetflak seilte ned fra oven og kledde naturen inn i sleiphet.

Jeg skal aldri mer si at jeg aldri blir syk hvis jeg noen gang blir frisk.

Når et godt menneske møter et annet.

maya og lucy

Mayas nye venninne har vært vert en stund. Men nå er verten mer enn vert. Hun var vert før og er det ennå, men nå også veninne. Lucia og Maya. For meg som sitter her et stykke unna er det godt å høre. Det er alltid litt skummelt å booke 2 måneders opphold hos noen du ikke kjenner. Riktignok hadde vi fått henne varmt anbefalt av Tone som har bodd der, men allikevel. Spiller hun klarinett på kvelden uten rytmesans? Oser huset av pinnekjøttpaella annenhver dag? Spiller hun kanonball med vennene sine i stua? Mange selvpåførte ubesvarte spørsmål dukker opp. Som inngrodd skeptiker og dommedagsprofet forventer jeg at ting skjærer seg. Som sørlending ligger det jo en medfødt straffedom over landsdelen og dens innbyggere, – deriblant meg. Denne gangen tok jeg heldigvis dørgende feil. Det viser seg at et godt menneske har møtt et annet godt menneske i Arguineguin. Airbnb har bragt sammen to kvinner som trives med hverandre. Så om du skal til Arguineguin en gang kan hun her anbefales;

https://www.airbnb.no/rooms/6449429?adults=1&children=0&infants=0&location=Arguineguin%2C%20Spania&check_in=2018-04-12&check_out=2018-04-29&s=kYQn4NQN

 

Same same procedure as last year?

sameflaggSámi álbmotbeaivi. Gratulerer fra en søring. 6. februar er Samenes nasjonaldag. Som en nykokt paltorsk med flad panne og kuldevegring er det stilig at vi i samme land har sameland. Et stolt og fargerikt folk som ingen skjønner hva sier. Akkurat som danskene. Same, same,- but different. De er forskjellige, akkurat som alle andre er forskjellige. Alle er jo egentlig forskjellige,  unntatt deg selv da. Du er lik deg selv. Samtidig er det du som utgjør forskjellen på hvordan de som er forskjellige blir behandlet. Og samene har fått sin del av nasjonalt tyn opp igjennom. Mye shit. Men vi som er vanlige dødelige søringer, det vil si de fleste søringer har evig liv,  skal være stolt at vi bor i et land med en urbefolkning som endelig blir  verdsatt for sin spennende arv. Min kones bestefar var same, så det finnes noen liter sameblod i slekta. Kulturarven som dette folket bidrar med er stor. Jeg har aldri vært i Finnmark og opplevd skikkelig sameliv,- men det står på ønskelista. Hill, hill til samenes dag. Gratulerer.

samenes_nasjonaldag

Offisiell flaggdag

Siden 1992 og har samer i Norge, Finland, Sverige og Russland feiret denne dagen som sin. I Norge ble den første gang markert i 1993 samtidig som FNs internasjonale urbefolkningsår ble offisielt åpnet i Karasjok. I 2003 ble 6. februar offisiell flaggdag i Norge. Derfor skal det flagges med det norske flagget ved alle offentlige bygg den dagen, og det er i tillegg valgfritt å flagge med det samiske flagget. Flagging på 6. februar er en hilsen til samene på nasjonaldagen og en erkjennelse av samisk identitet av samene selv.

En hel skapseksjon ble åpnet.

skapseksjon

Jeg kom ut av skapet med angst. Selv om jeg ikke helt var klar over at jeg var inni skapet. Jeg skjønner hvorfor jeg havnet der, men ikke hvordan . Heldigvis er døra åpen.  Vranglåsen var innbilt. Kleshengerne dingla faktisk litt i det døren åpna. Bak meg, ved siden av meg og foran meg tøt det ut mennesker fra alle de dører og skuffer som kunne åpnes. En hel diger skapseksjon ble åpnet. Garderobemannen hadde vært stolt. Jeg er visst ikke helt alene i denne verden som jobber med hodet sitt. Et hode som sier at noe er panisk farlig selv om det er helt trygt. Og det at så mange tenkte fine tanker om meg en liten stund på facebook har jeg tatt til meg. Knaggene inni skapet som jeg hadde hengt opp tankene på har jeg nå tatt med meg ut slik at jeg kan se hva som henger på dem. Energien alle dere som leste om min redsel for ingenting gav meg tro på at det finnes hjelp og  hjelpere. Jeg tror vi alle henger sammen på et vis. Takk alle sammen.

En liten kuriositet oppi denne panikken er at en prinsipptegning for lading av hydrogen-bil passer inn her i mine tomme tanker. Så lenge man ikke hyperventilerer.

213719_fyllesystem_None[1]

Han her har panikkangst

tomm_eivind_tommetanker

Jeg så ikke den komme. Panikken. Helt siden dette bildet ble tatt har jeg hatt et ganske så trygt liv. Trygg familie, trygge venner. Kjær kone. Alt mest godt. Livet har gått opp og ned og hit og dit, men alltid trygt. Det er det fortsatt. Men hodet mitt sier noe annet av og til. En dag for noen år siden havnet jeg i en uventet situasjon. En situasjon hvor jeg mistet en type kontroll jeg hadde opparbeidet meg i årene før dette. En kontroll hodet mitt trodde det trengte. En fluktkontroll. Uansett hvor jeg var hadde jeg alltid en plan på hvordan komme meg vekk. Fort. Situasjonen jeg plutselig havnet i var alt annet en farlig. Ingen trusler. Ingen fare. Alt var trygt her også. Men hodet mitt sa noe annet.  Eller jeg skjønte ikke hva det sa. Jeg skjønte ikke hva som skjedde med meg akkurat der og da. Hjertet begynte å hamre vilt. Jeg ble kald og klam på hendene. Og livredd. Skikkelig redd. Jeg kunne ikke plutselig forlate stedet. Og situasjonen jeg var i varte ikke mer enn i en halv time. Men denne halve timen ville jeg gjerne vært foruten.

Senere har jeg lært at det kalles Panikkangst. Jeg visste ikke en gang at jeg hadde dette flukt-kontroll-behovet. Ikke før underbevisstheten min gav meg grunnløs panikk.

(  Panikklidelse utvikles når en person føler plutselig redsel uten forvarsel og gjentatte ganger opplever panikkanfall. Denne typen angstlidelse har symptomer som hjertebank, brystsmerter, åndenød og svimmelhet.)

Senere har jeg opplevd det noen få ganger. Det er ikke godt. Jeg har også kjent symptomene og begynt å styre unna der jeg tror jeg vil bli dårlig. Legen har gitt meg tabletter som skal virke. Det han ikke sa den gang at de aller fleste kan bli kvitt denne unødvendige plagen. Ganske enkelt. I stedet for å bedøve den med piller kan den fjernes. Alt sitter i hodet og kognitiv terapi hjelper omtrent alle som går inn for det.

Jeg holder nå på med dette. Sitter stille hver kveld og lytter. Jeg prøver å omprogrammere hodet mitt. Tømme mine tomme tanker og fylle dem med nye.

Panikkangst er plagsomt og har lagt begrensninger i min vei.

Jeg håper fartsdumpene mine snart er fjernet. Jeg jobber med saken.

 

Tre og en halv venn

FOUR AND A HALF MEN_tommetanker

En ny dag en ny tur. og en opptur som førte til akkurat like lang nedtur. Vi gikk ut mot havet. Alle oss. Til Møvigveden. Og Møvigveden er alltid en vinner. Uansett vær. Om det er uvær tar du bare med deg uvenner. Er det pent vær tar du med andre. Og i går tok jeg med andre. Tre og en halv venn ble med. tre store og en liten. Lucas, Arild, Lee og Andrew svinset rundt meg helt ut og helt opp. I sekken min hadde jeg pølser og lomper. Arild hadde salat og sennep. Lee hadde kaffe. Andrew hadde nøttemiks. Lucas hadde sultne øyne. Og med Arilds fornemmelse for bål gikk det som først gikk opp i røyk opp i flammer. Når 4 og en halv mann er samlet på tur prates det mulig om saker og ting som den halve mannen ikke burde hørt. Vi vurderte å sage ørene av han men lot det være. Jeg tror han egentlig hadde det veldig fint han og. Han var los og kjentmann. Jeg har gått den turen nå 4 ganger. Han har vært med på tre av dem.

Turen starter ved Voie kirke.

Ta den.

.

Beginagain in Arguineguin

26991689_1999038796777048_8489275428632532169_n[1]

Det er jo mulig det er fraværet av meg som gjør henne bedre. Og det at en annen mann til daglig legger sine hender på henne må jo være tilfredsstillende. Og nå har hun også truffet en annen kvinne. Og det på en sydentur. På Canary-Øyene. Gudd. Slike møter er skumle. Møter hvor begge parter er langt hjemmefra. Det er sol, det er varme, det er sommer i kroppen og det er uforpliktene vafler på bordet. Vaffelhjertene banker vilt. Og der er hun nå; Maya. Og hun koser seg.

Mens hun sitter der, sitter jeg her. Det ene øyeblikket med frostskader i kinnene og snømåkekink i ryggen. Det andre øyeblikket med slaps til knærne og surkling i nesa. Og det tredje øyeblikket med Fjordlands på bordet og barnebarn til overnatting.. YUHUU.

Min skeptiskhet er heldigvis svært overfladisk. Jeg er innerst inne glad hun har truffet andre. Både John, og Aud. Det er underlig å snakke med Maya på messenger. I går satt meg og Lucas og så, og hørte, om hennes virkelighet i Arguineguin. Om behandlingen. Om menneskene hun møter. Om lunsjen med Aud som varte helt til middag. Hun skravler i vei, og vi hører. Kanskje dette er en ny begynnelse. Startskuddet har kanskje allerede gått i Arguineguin.

 

Når menn blir syke

Host, host. Når menn blir syke burde Norge stoppe. Barna blir syke i barnehagen og smitter storesøsken på skolen som smitter foreldre som smitter besteforeldre. Det er en ting når ungene eller kona blir syk. De får ta en paracet og bli friske. De får; Stå an a!, som nordlendingene sier. Det er noe helt annet når menn blir syke. Ingen blir faktisk så syke som oss. Og selv om kvinner er empatiske så har de ikke peiling hvor syk hankjønn egentlig kan bli.  Når vi menn hoster på oss en liten influensa er det alvor. Når menn blir sengeliggende trengs det pleie og omsorg.  Vi får liggesår og blir mentalt ustabile. Vi skal jo snart dø. Vi sutrer ikke, men vi har rettigheter. Våre nærmeste pårørende burde bli varslet og avsette tid til syke menn.

Host, host. Det kribler i halsen, men ingen bryr seg. Dette går til helvete. Tror ikke jeg har lenge igjen.syk_tommetanker

 

Hundreogfemtimeterskogen

150meterskogen_tommetanker

Det var vår egen 100 meterskog + 50 meter til. For bare 50 meter unna lå det en parkeringsplass. 50 meter andre veien gikk det en haug med folk på søndagstur. 50 meter den andre veien gikk det enda flere. Og 100 meter den fjerde veien lå solnedgangen. Vi var midt inne i 150meters skogen. Vi var Ole Brumm og Nasse Nøff for en stund. Omringet av tett skog kledd i snø satt vi med vårt lille bål; Lucas og jeg. Her var det stille,- bare oss og prosjektet vårt; vi skulle Lage bål. Vi hadde tatt med lighter. Vi manglet bare resten i denne våte skogen. Lucas kan mye om bål og han har en god nese. Sammen fant vi ei gammel furu med noen gamle greiner.150m_skog_lucas_tommetanker “Der bestefar”, sa han og pekte. En barkløs gammel grein ble sagt av og Lucas lukta på kutt-stedet. “Den funker.” Og han hadde rett. Det var tyrived innerst inne i greina. Vi sagde litt mer og hogga opp fliser. Sammen med litt never fra ei gammel bjørk fyrte vi opp. Masse røyk først, men så kom flammene. Og Lucas blåste inn i bunnen av bålet. 150m_skog_lucas_øks_tommetankerSnart satt vi oss ned, vi to. Og hadde det fint. 2 pølser hver, med sprøstekt løk, i lompe. En bestefar og et barnebarn helt alene, midt inne i en bitte liten skog. Og i dag var den vår.