Raus

Folkehelsa er god i Norge. Og selv om folkehelsa nå kun består av Coronanyheter er folkehelsa så mye mye mer. Vi er et friskt folk. Ganske i alle fall. Vi har tilgang på et utmerket helsevesen. Vi har tilgang på alt. Vi er verdens rikeste land. Allikevel leser jeg i dag at det er over 3052 barn som lever i det vi betegner som fattigdom. Bare i min by. I Kristiansand. Er ikke det dårlig folkehelse. Å leve med for lite. Det er barn med håp og ønsker og drømmer, med foreldre som har ønsker håp og drømmer. Allikevel kan de gå sultne. De kan la være å bli med i fellesskapet fordi de føler seg utenfor. De kan sitte å fryse i en leilighet for å spare strøm. De føler seg fattige og foreldrene vet de er fattige. Det finnes mange grunner til at mange har dårlig råd. Det finnes mange grunner til at de fleste av oss har god råd. Det finnes få grunner til at vi ikke skal dele av vår overflod.

Vi har råd til å dele. Vær raus i år. Vær raus til jul. Men kanskje til noen fler enn de du pleier å være raus til.

Det er mange som forsøker å hjelpe de som sliter. Gi til dem.

Vær raus.

En god manns tanker

“Vi er smarte nok men bruker ikke fornuften. Et rikt liv har ingen ting med velstand å gjøre. Vi må bøye oss ned til jorden litt oftere. ” Kloke ord fra Arne Næss. Han selv finnes ikke lenger, men hans tanker og tekster gjør det. En filosof med stor tro på menneskers iboende godhet og kjent for sitt forhold til naturen. Intervjuet her er absolutt verdt å lese. Det er noen år gammelt men les det nøye og bøy deg ned.

Gå grønt med Odas Grønnsaksgryte

Denne deilige grønnsaksgryta gjør det lett å gå grønt. Vår generasjons inngrodde tanke om at kjøtt er tøft får seg en på tryne av Odas Grønnsaksgryte. Og Oda velger ofte grønt. Hun besøker sine gamle sørlandske slektninger av og til og en gang disket hun opp med denne gryta. Siden har den blitt fast på menyen vår. Den er så enkel å tilberede at en tocella kar som meg kan utføre jobben. Her brukes gode ferske råvarer og litt krydder med sting. Ønsker du ennå litt mer rikholdig smak så velg økologiske grønnsaker. De smaker ofte litt kraftigere enn sine vaksinerte søsken. Dog er de mye dyrere så det får være opp til budsjettet. Uansett ingen kostbare ingredienser. Og vannet begynner akkurat nå å samle seg i munnen bare jeg tenker på den. Det er et godt tegn.

Og synes du grønt er skjønt så kjør på og kutt og stek og kok og fres. Oppskriften under er for to posjoner. Kjør på med mer squash, sopp og løk for å øke mengden. Kikerter og sorte bønner kan og legges oppi. Nammenam.

Og forresten,- Takk Oda.

Ut i det fri og fri for fly

I skogen bak Kjevik flyplass er det fint. Jeg gikk her en gang før Covid. Den gang flyene ikke visste bedre og fløy som besatt. Da var det lite hyggelig. Det bråkte for mye. Fly i ett sett. Men nå. Smilefjes i skogen. Det er stille siden flyene har gått i dvale. For det er en fin skog. Flere fine topper du kan bestige eller bare ta en fin høstlig rundtur slik vi gjorde. Dette er skikkelig soppland til vanlig. Men ikke i år. Sommeren tror jeg var litt for fin og varte litt for lenge til at soppene fikk maks groforhold. Aldri så godt at det ikke er galt for noe. Vi tuslet ut og inn i høstfarger og steg inn i knallgrønn moseskogbunn under store grantrær. En egenart med denne skogen er at det vokser rødfis over alt. Slike små røde plastikkpatroner som begynner å vokse der soldater har vært. Når forsvaret forlater Kjevik har de en jobb å gjøre, for rødfisen ligger over alt i skogen bak Kjevik. Mye krig har blitt øvet på her.

Skogene der er absolutt en anbefaling verdig. Og gjør det nå, før flyene våkner igjen.

Her er turen vi gikk, men vil du opp på Skipsreisheia så finner du kart her: https://ut.no/turforslag/1113614/skiperreisheia

Har Ladejarlene gjenoppstått.

Jeg tror det. På en flott gård like ved Rona dukket denne karen opp på veggen. Det må bare være en Ladejarl.

“Ladejarlene var herskerne på det trønderske herresetet Lade gård i fem generasjoner fra Håkon Grjotgardsson Ladejarl sist på 800-tallet til Håkon Eiriksson sist på 1020-tallet. Jarleætten stammet etter all sannsynlighet fra Håløygslekta fra Hålogaland. Ladejarlene balanserte sin maktposisjon mellom økonomisk styrke og handel på den ene siden, og støtte fra bønder og landadel på den andre. Svært viktig for jarlemaktas «utenriks»-handel var kontrollen med den såkalte finneskatten, og handel med varer som selskinn, hvalrosstenner og andre produkter nordfra og til kontinentet.

I beretningen til Ottar fra Hålogaland fra ca. 890 forteller han om sin handelsrute fra det nordligste Nord-Norge via Skiringssal, Hedeby, Friesland til London.[2] Politisk ble jarlemakta flere ganger utfordret av kongemakta ved Harald Hårfagre, Håkon den gode, Harald Gråfell og Olav Tryggvason som ønsket å svekke ladejarlenes makt til fordel for et samlet norsk kongerike. Fra siste halvdel av 900-tallet inngikk ladejarlen Håkon Sigurdsson en taktisk allianse med den danske kong Harald Blåtann og var i perioder i realiteten enekonge i Norge, om enn med jarls navn.”

What are you Tåking about?

Så havnet jeg i skogen igjen. 5 raske menn gikk ni raske kilometer. Og om ikke mørket gjør at vi ikke ser noe . . . .. Tåka kom. Det hjalp ikke særlig på praten. Ble mye tåkeprat den siste biten. 14 000 lumen litt over pupillhøyde gjør at vi kunne ta tåka i nærsyn. Vanligvis står vi og ser utover heiene og later som vi ser at det er fint. Det gjorde vi ikke på onsdag. Da kunne vi nesten ikke se fjellet vi stod på. Vi forsøkte oss på Holmenkollen, Ridestien, Vaffelbua, Hanehei og Kalkheia. Fint var det – sa vi, men mente det ikke for vi hadde ikke peiling. Men det å gå slik i fotsporene til Blairwitch uten å frykte mørket er fint. Av og til høres vi ut som en flokk kalkuner i vårstemning. Av og til går vi stille som den natten vi er ute i.

Takk for en tåkete tur.

Denne fisken skal snart svømme 6000 km!

Jeg så en Ål! Jippi. De fleste av mine venner vil heller se på Netflix enn se på en ål. Heldigvis ikke alle. Sammen med mine lavterskelkamerater er jeg mye ute. Ute i naturen. Og det er i seg selv en opplevelse. På Bragdøya en sen kveld lyste vi ned i vannet fra broa over til Langøya. Der stod det en sjø-ørret med nesa mot strømmen. Og litt bortenfor så vi den. En rugg av en ål. Den var av den digre sorten. Sikkert en hun, for de kan bli størst. Opptil en meter og opptil 20 år gamle. Ålen er i Norge på rødlista. Det vil si at det er en sårbar art. En stund var den utrydningstruet. Men et Europeisk samarbeid for å bevare denne arten har hjulpet. Nedgangen i bestanden har stoppet opp. Ålen fødes i sjøen, men mange finner så veien opp i elver og bekker og sjøer og vann.
Og så er det det fantastiske med Ålen. Gytevandringen til Sargassohavet. Utvandringen fra ferskvann skjer vanligvis ved den første store høstflommen. Om høsten, mens den fremdeles er seksuelt umoden, starter ålen gytevandringen. Den svømmer da rundt 6000 km for å nå tilbake til Sargassohavet, hvor den gyter, og så ender sitt liv.
Gytingen foregår på stort dyp i Sargassohavet. Langt borte med andre ord. Og der har sannsynligvis den ålen vi så vært.
Ålelarvene som finnes i overflatelagene i Atlanterhavet ligner små, tynne, gjennomsiktige pileblader, driver med strømmen. Under driften mot Europas kyst, som tar fra ett til tre år, endres larvene til de kjente glassålene.

Er ikke det fantastisk.

Si meg ditt navn og jeg skal fortelle deg hva du heter

Det er nok en yrkesskade. Kommet til over tid. Men den kan jeg leve med. Jeg har jo ingen planer om verken å møte meg selv i veggen eller at noen liten frue kan velte mitt store lass. Ei heller skal jeg vanne bekken mens jeg går og så vet jeg jo at gresset er alltid på den andre siden. Vel, jeg er av sorten som får bilder i hodet. Og kanskje andre bilder enn hva som var tiltenkt av den som ytrer en tekst eller fotografi eller noget annet. Slik var det i dag da jeg så en annonse for et nybygg på Tangvall. Og ikke et ondt ord om Tangvall. Det er et fint sted, hovedstaden i Søgne og porten til Høllen. Tangvall er snart for en liten by å regne. Det som satte tankene i sving, eller muligens fikk dem til å stoppe var slagordet; Bo der du lever – lev der du bor . . . . .

Tror tankene stoppet. …. Jeg kan jo ikke bo et sted jeg ikke lever, eller leve et sted jeg ikke bor . . . Denne fikk jeg ikke til. Men Tangvall er jo et fint sted å leve og samtidig bo så det stemmer vel allikevel. Kanskje tankene mine bare har satt seg fast i tapetet.

Konkurransen i eiendomsmarkedet er sterk. Så mange fine ord benyttes. På Lauvåsen er bydelen sprek. På Dvergsnes kan du bo i en Moderne Idyll, på Bjørndalssletta kan du leve Et sømløst liv og midt på Lund bor du bare et rifleskudd fra havet. . . .

Jeg bor godt på Strømme og vil fortsette med det. I nærheten har jeg mange Strømmetjenester som i vår digitael hverdag settes pris på. Strømme skole, strømme helsesenter, strømme omsorgssenter og ikke minst, neste stopp, Strømme dementlandsby. Så her blir jeg.

Men jeg vil muligens ønske å bli invitert til dette nye komplekset på Tangvall som overnattingsgjest, men da kun på fine sommerdager. For gjesterommet er på takterrassen.

Imponerende engasjement på Bragdøya


Jeg lar meg imponere. Og som sørlending er jeg ikke lettimponert. I alle fall viser jeg det ikke. Men i går ble imponert alikvel. Bragdøya leverte. Vi gikk ei runde på om lag 5 km. Opp og ned og sandstrender og mørkets idyller i bunker og bøtter og spann kom til oss. Vi stod på broa over til Langøya og så ålen bukte seg og sjøørreten sole seg i 40.000 hodelyktlumens. Vi stod i stillhet på stedet en russer ble skutt under andre verdenskrig. Over 30 fanger endte sine liv på denne øya. Bragdøya har både mørke og lyse historier. Heldigvis er de lyse flere enn de mørke. Og lyse historier blir til hver dag. Bragdøya Kystlag er Norges største kystlag. De engasjerer unge og gamle, spreke og slitne. Som turvenn er også en fra Bragdøya Kystlag med. Og, hill hill, han har nøkler. Vi fikk se den imponerende låven. Vi fikk se alle de gamle båtene som dyktige pensjonister og båtbyggere og ungdommer fikser opp. Imponerende håndverk og imponerende engasjement. Vi fikk se veven, hvor de vever tepper av ull fra sauene som går på øya. Vi fikk se båtprosjektet som ungdommer fra skolen lager. Vi fikk se saltbua hvor brylluper holdes. Vi fikk se det meste og fikk lagt en historie utenpå det vi så. Så jeg ble imponert.

Takk for turen. Til Bragdøya går rutebåt hele året. Ta turen.

Les mer på www.bragdoya.no

Hei Facebook! JEG HAR KJØPT!

Facebook og dets like er underlig kjappe til å finne ut hva jeg har lyst på. Etter å ha googlet turtøy i noen timer og sett på best -i-test og årets anbefalinger begynner det. Annonsene. De utallige annonsene fra diverse turtøy-produsenter. Jeg blir bombardert av dem. Det er jo bra det. Jeg er jo på utkikk etter tur-tøy og det at facebook skjønner det og viser meg utvalg via annonser er topp. Det kan hjelpe meg til å finne det jeg leter etter. Så takk facebook.

Men. MEN. Hva med å lage en løsning hvor dere oppdager at jeg ikke ser på turtøy lenger. Jeg har ikke googlet det på en uke. Og vet du hvorfor Facebook? JEG HAR KJØPT TURTØY OG ER IKKE PÅ UTKIKK ETTER TURTØY LENGER. KAN DU IKKE SKJØNNE DET. I det jeg slutter å klikke meg inn på Rab, Norrøna, Lundhaags, Bergans og Klättermusen burde det gå opp et lys for dere der inne i Facebook. Enten er jeg ikke interessert lenger, eller så HAR JEG KJØPT TURTØY. Og da er jeg i hvert fall ikke interessert. Jeg teppelegges fortsatt med totalt uinteressante annonser fra tur-tøy-leverandører. Og hvorfor er de uinteressante?

JEG HAR KJØPT!