Kortreist Turforslag. Uten tau, hjelm, vett eller forstand.

kart_stitjønn_helleren_tommetanker

Jeg vokste opp sånn ca i skauen rundt Gimlekollen og Fagerholt. Jeg og andre guttetullinger med grønne fingre skrapte mose av steiner, bygde hytter og ble skremt av storfugl. Ble godt kjent blant alle de trærne der. Denne dagen tok jeg med slekta på denne turen til en naturlig lekepark inne i skauen. Min mor hadde nok ikke gitt meg landlov om hun hadde visst hva vi gjorde, hva vi klatret på og hvilke sjanser vi tok. Uten tau, hjelm, vett eller forstand, klatret, hoppet og slang vi oss i trær og fjellvegger. Uten at vi tenkte over det var det ofte med livet som innsats. Men de fleste av oss kom ut av skogen igjen. Nå tok jeg familien med til denne fantastiske og litt bortgjemte helleren ved Stitjønn på Jegersberg. Den lå der ennå. Like mystisk og like skummel og farlig. Vel verdt et besøk, om du har ungene i bånd. Mystisk og farlig. Vill og moro.

helleren_ved_stitjønn_tommetanker

Fortsett turen opp til en liten “topptur” til Holmenkollen. Der kan du se utsikten helt til den slutter. Etter det nøt slekta en bedre pølsemiddag, med gjemsel, trengsel, plumping og latter ved den gamle speiderhytta. Fin og sikker bålplass på tørre dager.

helleren_ved_stitjønn2_tommetanker

Påskehesten

unicorn_egg_tommetanker

Påskeharen kommer jo med egg. Men er det den eller Europris som legger dem? Dette egget jeg så i en butikk. Det kommer fra en hest. Stakkars hest! Jeg har ikke sett selve hesten, men jeg så egget. Fugler og slanger og skilpadder legger egg. Pluss en og annen påskehare. Denne påskeharen som er en fin miks av hedenske og kristne skikker og som nå har blitt til kanin i den engelsksnakkende delen av verden er vi etter hvert vant til. Jeg er bekymret for dens framtid for det tar muligens ikke mange generasjoner til før vi snakker om Påskehesten. For jeg så som sagt egget. Pent plassert oppå et Kaptein Sabeltann flagg? Er det en sammenheng her? Enhjørning-egg og sabeltann? Hmmm? Er det den kapteinen som er faren? Nei,- best å la den tankerekken ligge. Dette egget er laget av noe som er større enn alle oss. Jeg tror det er lagt av alle bestefedres mareritt; My Little Pony. Gang etter gang blir jeg avslørt som særdeles ignorant i min kunnskap om dette pony-universet. Og det av et tre år gammelt barnebarn. Hun forklarer og forklarer om disse eggene og disse hornene og Nightmare Moon og Rainbow Dash. Men jeg får det bare ikke til å stemme. En hest som legger egg med horn. Det går bare ikke an uten keisersnitt. Og det må jeg påpeke til mitt barnebarn er også at disse hestene er av plastikk og fryktelig overpriset. Men mine bekymringer blir vraket av henne. Påskehesten er tydeligvis kapabel til mer enn min forstand.

so_little_mony_tommetanker

Portalen til hva?

portalen_domkirka_tommetanker

En underlig svart klump står like ved Domkirka i Kristiansand. På avstand ser det ut som et uhell. Noe gjenglemt hittegods. En eller annen misdannelse mellom øvre og nedre torv. Men jo nærmere jeg kommer dess mer fasinert blir jeg. Ved nærmere ettersyn smiler jeg. Jeg jobber på en måte med form og farge. Jeg er en av de kunstnerne som aldri kom inn på Kunst og Håndverkshøyskolen og havna i den ukristelige reklamebransjen. Jeg liker ting uten mening som jeg finner mening i og allikevel ikke skjønner bæret av. Det gjør jeg med denne svarte steinformasjonen med hull i. Jeg går forbi den hver dag på vei fra bussen til kontoret. Jeg ser morgenlyset forandre inntrykket steinen gir. Det er et eller annet med vinklene som hullet er kuttet i som kødder med hjernen min. En eller annen illusjon jeg ikke helt finner ut av. Først ser det ut som hullet går vinkelrett gjennom. Så går det i vinkel. Så er det borte. Sidesyn blir til fjernsyn som blir tunnelsyn uten innsyn.

Den irriterer sikkert mange denne svarte Portalen på torvet. Det som irriterer meg med den er at jeg ikke skjønner hvorfor jeg er fasinert av den.

PS. Jeg har ennå ikke turt å gå gjennom den portalen. Litt usikker på hvor jeg havner da. Det er jo et sort hull like ved helligdommen.

portalen2_tommetankerportalen_tommetanker

Håper det ikke var Påskeharen!

krokvann5_tommetanker

Blir det påske i år? Kommer påskeharen? Spørsmålene hoper seg opp etter en skogstur på selveste palmesøndag.

Det hele begynte tidligere på dagen da det plinget på telefonen;”Tur?”  Meldingen tikket inn fra Andrew. “Ja”, svarte jeg. “A donde?” skrev han. Han har en mexicansk kjæreste og øver på spansk. “Åmliknuten”, svarte jeg. “Si, senor”, svarte han. Og så pakket vi bilen og sekken og jeg tok med min kjæreste og han tok med sin og vi dro opp og inn i skogen ved Krokvann. Himmelen var blå med en diger sol som sviktet sin oppgave. Det var bikkjekaldt med rundt 0 grader og vind. Men med hyggelig selskap og skravling på norskengelskspansk beveget vi oss opp og ned og inn og ut på stiene rundt Krokvann. Det er til tider et flott og ganske åpent terreng med fine vann og små myrer. Stiene er godt merket og det er piler og kart i de store stikryssene. Men det var kaldt som faen.

Etter at Andrew og jeg hadde tatt en 10 sekunders utsiktsseanse på det aller kaldeste punktet; Åmliknuten, fant vi en lun krok lenger nede langs vannets bredde. Kaffe og kjeks opp av sekken og inn i kroppen. Vi ble aldri varme, men vi nærmet oss lunkne.

påskeharen_tommetanker

Da så vi det. CRIMESCENE. Det var her vi så at noe dramatisk hadde skjedd. Det var hårdotter over alt. Et harelår litt ute i vannet og noen tørre hareører inne på land. Rett og slett et åsted. Her hadde en kamuflasjekledd hare endt sine dager. Trist men sant.

Håper det ikke var påskeharen.

 

This slideshow requires JavaScript.

Får håpe det ikke var påskeharen.

påskeharen_tommetankerBlir det påske i år? Kommer påskeharen? Spørsmålene hoper seg opp etter en skogstur på selveste palmesøndag.

Det hele begynte tidligere på dagen da det plinget på telefonen;”Tur?”  Meldingen tikket inn fra Andrew. “Ja”, svarte jeg. “A donde?” skrev han. Han har en mexicansk kjæreste og øver på spansk. “Åmliknuten”, svarte jeg. “Si, senor”, svarte han. Og så pakket vi bilen og sekken og jeg tok med min kjæreste og han tok med sin og vi dro opp og inn i skogen ved Krokvann. Himmelen var blå med en diger sol som sviktet sin oppgave. Det var bikkjekaldt med rundt 0 grader og vind. Men med hyggelig selskap og skravling på norskengelskspansk beveget vi oss opp og ned og inn og ut på stiene rundt Krokvann. Det er til tider et flott og ganske åpent terreng med fine vann og små myrer. Stiene er godt merket og det er piler og kart i de store stikryssene. Men det var kaldt som faen.

Etter at Andrew og jeg hadde tatt en 10 sekunders utsiktsseanse på det aller kaldeste punktet; Åmliknuten, fant vi en lun krok lenger nede langs vannets bredde. Kaffe og kjeks opp av sekken og inn i kroppen. Vi ble aldri varme, men vi nærmet oss lunkne.

Da så vi det. CRIMESCENE. Det var her vi så at noe dramatisk hadde skjedd. Det var hårdotter over alt. Et harelår litt ute i vannet og noen tørre hareører inne på land. Rett og slett et åsted. Her hadde en kamuflasjekledd hare endt sine dager. Trist men sant.

Håper det ikke var påskeharen.

Korsvikfjorden

korsvikfjorden_april_2019_tommetankerI går ville jeg stoppe tiden i Korsvikfjorden i Randesund. Bare litt. Bare noen minutter kanskje. Jeg ville at silhuettene av måkene skulle henge stille i lufta. Jeg ville at havet skulle stoppe midt i sin myke krusning. Jeg ville at kveldslyset som reflekterte seg i havet  skulle skinne akkurat slik det skinte akkurat nå en liten stund til. Jeg ville at båten skulle stivne sammen med bølgene som fulgte etter den. Jeg ville at fargepaletten skulle vare. Jeg ville at den svake vinden skulle stilne helt litte grann. Jeg ønsket at all lyd gikk på Mute i bare noen minutter.

Den eneste lyden jeg skulle høre var av mitt åndedrett, mitt hjerte og lyden av mine sko som gikk langs svabergene på hytta. Jeg skulle gå der uten å tenke. Bare være til stede.

Etter hvert sanset jeg at tiden ikke stanset, at lyden ikke stilnet og at måkene fløy videre. Men jeg var til stede. En uendelig vakker kveld gav fra seg sitt siste lyd til akkurat meg.

Vi bor i et fint land.

korsvikfjorden_april_tommetanker

 

Snart ikke flere kjendiser igjen

kjendis_tommetanker

Vi i Norge er få, og når jeg vokste opp var det ikke så mange kjendiser. Mennesker som hadde utmerket seg på en slik måte at alle visste hvem de var. Jeg tror det krevdes litt mer talent i ett eller annet for å få den tittelen. Men med alle de nye visningskanalene som nå finnes har antallet kjendiser økt. Prosentvis mye mer enn befolkningen som helhet. Jeg ser på TV og ser at 4 stjerners middag  nå besøkes av 1 stjerners kjendiser. De samme kjendismenneskene har allerede vært med i Skal vi danse, Stjernekamp, Hjemme hos Kloppen og 71 grader nord kjendis og Farmen Kjendis. På den måten har de blitt større kjendiser.

Og når avisen referer til en sanger som blant annet er kjent fra Farmen Kjendis humrer jeg i mitt indre. I tillegg er personen “influenser”. En med påvirkningskraft. Jeg hadde aldri hørt om vedkommende før så jeg må lese meg opp i ymse kanaler.

På meg har de fleste som kalles influenser sammen virkningen som influensa. Jeg blir ofte tung, apatisk og sliten. Men de er kjendiser.

Kjendiser er gøye og viktige å ha for oss vanlige borgere. Men jeg skulle oftere og oftere kunne tenkt meg å vite hva de er kjent for.

Snillhetens boomerang.

 

Denne filmen er bare helt god inn i hjørnet av hjerterotsjelen til  to uker gamle pandaunger med tårer i øynene. Gjør noen glad i dag. Spontan omtanke. Smilet fra noen du hjelper som ikke forventer hjelp er fantastisk. Slik er det bare. Og smilene kommer hvis du er snill. Jeg har alltid hørt at jeg er snill. Min kone er også snill. Snillere enn meg. For hun tør å være snill med dem hun ikke kjenner. Jeg er altfor ofte altfor sørlandsk teit inneslutta sjenert til å gi en hjelpende hånd helt plutselig. Å vise spontan omtanke til fremmede. Men de gangene jeg allikevel har gjort det har belønningen vært stor. Og smilet fra noen du hjelper som ikke forventer hjelp får du fordi du fortjener det, og du vet det. Jeg skal prøve hardere . Være snill med flere. Også de jeg ikke kjenner. Gjør det du også. En fin film er laget for noen år siden. Om hvordan snillhet sprer seg. Snillhet kan skape en vakker og god kjedereaksjon. Finn fram lommetørkleet og se filmen. Full av eksempler til etterfølgelse. Fantastisk filmatisert i tillegg.

Jeg har skrevet om dette før men hadde neste glemt filmen. Den er bare god for hodet.

Prøv.

En virtuell arbeidsuke

 

En uke i yrkeslivet kan være en utfordring for balansenerven. Forrige uke hadde vi Ingeborg fra Målselv hos oss. Hun oppdaget, og erfarte, hvor ufattelig stillesittende det kan være å gjøre den jobben vi gjør. Vi sitter jo stort sett på ræva og lar hodet gjøre jobben. Det eneste fysiske vi tar oss til er å teste litt OculusRift og Virtual reality i ny og litt ne. En sjelden gang tar vi trappene. Vi takker for besøket og håper den unge damen fikk et aldri så lite inntrykk av en til tider kreativ bransje.

arbeidsuka_ingeborg

Jeg og Jacobine

camilla_tommetanker

Månen er ennå oppe når jeg står opp. Jeg tar farvel med den i det jeg går på bussen om morgenen. Den lyser sitt siste bleke lys mellom to trær på andre siden av veien. Så reiser den videre. Solen hilser meg velkommen når jeg går av bussen i byen. Den varsler i alle fall sin ankomst. Ikke akkurat lavmålt på dager som denne. Solen brøler ut i all sin fargeprakt at; Her kommer jeg! Den hender jeg tusler ned til min venninne Jacobine. Hun pleier å sitte der. Egentlig i all salgs vær. Hun venter på de livgivende solstrålene etter nattens kalde hvite lys. På denne tiden av året; i hustrige november og desember er det rart at ikke flere enn oss to stiller seg opp på slike morgener. En stille magisk ærefrykt sprer varme inn gjennom åpne øyne. Selv om det er kaldt ute. Det er vanskelig å tenke når en står slik og tar inn alt det vakre. Jeg vet at hun også har det slik. Jeg står ved siden av henne og ser. Ut mot fyret. Bare ser. Det er godt.

fyr_her_tommetanker

gjestehavna_tommetanker

 

Jacobine Camilla Collett (født Wergeland 23. januar 1813 i Kristiansand, død 6. mars 1895 i Oslo [da Kristiania]) var en norsk skjønnlitterær forfatter, essayist og kvinnesaksforkjemper. Både som romanforfatter og kvinnesaksforkjemper var hun en pionér og foregangskvinne.