Lek med Pokemon, ikke med livet.

pokemon_ads_dont_catch_and_drive

En farsott ute i verden. Voksne og unge titter i skjermer og snubler i fortauskanter og hverandre. Gleden og iveren er stor. Jeg har selv fulgt etter barnebarn som fakker Wartortle, Squirtle, Charmander eller Rattata. Gøy, gøy, gøy. Dessverre er det kommet en skyggeside inn i dette. Til og med folk med sertifikat og bil leker med Pokemon. De glemmer at de samtidig leker med livet.

Hill, hill til reklamebyrået CCI i Goiania i Brasil. Art Director Junior Oliveira viser den brutale virkeligheten som kan ramme. Og budskapet er klart; Dont Catch and Drive.

Jobben ble utført for Det Brasilianske departementet for Transport.

Sandlandsoksla – Vennesla .Ta turen

sau_bringsverd_tommetanker

Gamle kjenninger treffer man sjelden inni skogene ved Vennela. Men jommen og jommen. Mine følgesvenner gjennom mange år ; sauene, dukket opp. Med sine tomme blikk og tomme tanker har vi en mental fårbindelse og fårståelse andre ikke får med får. De har jo sin helt spesielle væremåte.  Jeg smilte i det jeg trodde de ønsket meg god tur. Jeg skulle til Sandlandsoksla. En heitopp i Vennesla. Og der turen startet traff jeg en annen kjenning; Bringsvær Leirskole. En fin leirskole hvor pubertale ungdomsskole-elever har lusket på hverandre i generasjoner. Mange

bringsværforelskelser og smugsussing har nok forekommet i alle krokene der. Jeg var der også en gang med klassen. Og mens de andre guttene kikket med nye øyne på jentene var jeg ute å klatret i trærne og gikk ned til vannet og fikk steiner til å hoppe. Rett og slett fordi jeg ikke visste bedre. Gode minner. Turen til “Oksla” starter rett bak leirskolen og blå prikker leder deg helt fram. Stien, eller bekken, som den kan kalles er underlig anlagt. Den som en gang lagde den turen liker å gå i myr. For det var mye myr. Bli blaut eller gå med vadestøvler. Turen var våt og vakker. Mange sprudlende bekker og vakre stille himmelspeilende dammer. Siste stykket opp mot toppen går på fjell og i skog. Oksla var en rolig og behagelig høyde. Utsikten var stille og lang. Turen er litt langt vekk og litt annerledes. Et fint alternativ til vante stier.oksla_tommetankeroksla_2_tommetankeroksla_burvann_tommetanker

Plopp_plopp_plopp_

blåserør2_tommetanker

Sensommerens varme vinder og fine dager har hentet frem tre etter tre nedlesset med ammunisjon. Et ord barnebarna ikke skjønte før de plutselig skjønte det. En bestefar som er født utenfor den digitale tidsalderen en gang i forrige århundre vet at rognebærenes vakre ytre skjuler et mørkt bruksområde. Og da snakker jeg ikke om vinlegging og 12% rognebærvin. To lykkelig uvitende barnebarn lurte på hvorfor jeg plukket ned rognebær og rensket dem så fint. “Det er ammunisjon”, sa jeg. Vel vitende om deres manglende forståelse av det ordet. “Hva er ammunisjon?” spurte de i kor mens jeg tilfeldigvis hadde et langt plastrør i hendene. “Skal du spise de? Er de gode?” lurte de på mens jeg fylte munnen med Oransje nyrensa rognebær og lot det lange plastrøret forsiktig gli opp til munnen mens lungene ble presset opp til bristepunktet av høytrykksmetta sjøluft. PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ . Plutselig og i full fart vekk fra meg skjønte de to små hva ammunisjon betydde. Og samtidig med at bakhodene deres ble fylt med oransje små bær forstod de konseptet blåserør. He, he, “De gamle er fortsatt eldst”, tenkte jeg. Men så kom kravet om at mitt lange blåserør skulle deles i tre like deler. Lite viste jeg om hva som ventet meg. Nå, en uke etter, finner jeg fortsatt små rognebær i sokker, bretter, lummer, øreganger og øyehuler.

 

blåserør_tommetanker

Hells Angels i byen

hells_angels_tommetanker

Litt skremt ventet jeg på grønn mann i Vestre Strandgate. Veien skulle jo krysses. Mannen ble grønn, men jeg stod pal. Det var andre menn enn han grønne som skremte meg. En gjeng godt voksne menn på sine brummende motorsykler. Hells Angels Sweden stod og ventet på grønt lys på andre siden. Jeg ble stående. Det var første gang jeg har sett en engel i virkeligheten. Og så ble det en helvetes engel. Og det midt i bibelbeltet. Så her må bedehus og predikanter og prester og deres like trå til. Kanskje de har kommet for å høre på Postgirobygget? Kanskje de tok til høyre i steden for til venste ved Oslo? Ikke vet jeg, og jeg har ikke tenkt å spørre-

Lett nynnende på den svenske slageren ” Jag trodde englene fants, bara, bara i himmelen” gikk jeg inn på kontoret igjen.

The essence

For meg er ro viktig. Stillhet i hodet og stillhet rundt meg. Det er godt med full fart og krokodillegalskap av og til, men på min stille lille måte tror jeg mitt kick kommer når jeg føler meg i ett med omgivelsene; stille. En tur på byen eller en festivaltur er gøy. Stå på Kjeragbolten er nifst. Bryggekaos på bryggekanten er koselig. Gå på jobb er utfordrende. Enkelte må hive seg utfor et fjell eller utfordre livsgnisten på andre måter for å føle seg levende. Ikke jeg. Det holder å sette seg ned. Og jeg tror vedkommende i båten jeg så i går kveld kanskje har det på samme måten. I et underlig anfall av stillhet på fjorden hørte jeg lyden av en motor som ikke hadde hastverk. På underlig vis holdt summende skjærgårdsjeeper og fanatisk hylende vannscootere seg unna i noen minutter. Lyden jeg hørte nærmet seg langsomt, den passerte meg langsomt, og forsvant langsomt innover i fjorden. Langsomt kan være godt det og. Spesielt i en solnedgang foran akkurat meg og min Maya.

TTTTTTTTT; Skuggenatten

skuggenatten_tommetanker

Topp tur til Treungen-toppen Torhild trakk troppene til; Skuggenatten.

Vi dro til Treungen. Den flotte lille bygda ved starten av det 4 mil lange Nisser-vannet i Nissedal i Telemark. Vi dro dit for der bor Torhild. Og Torhild hadde pizza i ovnen når det kom gjester fra kysten. Torhild er flott og bygda er flott. Treungen har en liten storhet over seg. Som et fordums senter for trelast, tømmerfløting og flørting og trehandelsbaroner har sentrum mange flotte trebygninger. Og bygda ligger fint til ved det digre vannet. Hver kveld blir bygda badet i skygge av det høyeste fjellet i nærheten: Skuggenatten. Torhild har vært der før . Vi hadde ikke. Så hun viste oss veien og pekte oppover bratte lia.

nisser_tommetanker“Følg de blå prikkene.” Og mens hun tok vare på vår minste turkamerat, dro jeg med en 16-, en 17- og en 19åring på topptur. Jeg burde jo skjønt det og sett det komme. Jeg er like gammel som de til sammen og med nesten 460 høydemetre på 3 km la jeg jo selv opp til hjertestans, oksygenmangel, gnagsår, høydeskrekk, høydesyke, enstavelsesord og melkesyrespreng i pupper og resten av kroppen. Men jeg kom opp, og en high-five med utsikt over verden var en fin opplevelse. De sier det tar halvannen time opp. Vi gikk på 45 minutter. Rekorden er på 22. En tilårskommen mann fikk kjørt seg. Kaloriene føyk av og bilring etter bilring punkterte. Turen er fin på tørt føre. Det meste går på fjell. Og utsikt er det hele veien for dem med øyne i nakken eller for de som snur seg. Turen kan anbefales for alle. Men Torhild vil vi ha for oss selv.

høyt_er_langt_ned_tommetankerskuggenatten_torhild_tommetanker

 

Smil avler smil.

HAENFINDAG_tommetanker

“Ha en fin dag!”, ljomer det fra sjåførsetet i det jeg stiger av bussen i Tollbodgata. Jeg vinker til mannen jeg bare ser ansiktet til i det store speilet foran i bussen. “Takk, det samme!” sier jeg tilbake og står igjen smilende på fortauet i det bussen lukker døren og seiler videre på sin ferd. Og smilet satt der en stund mens jeg tenkte på alle de menneskene den mannen treffer. Og han gjør dem alle litt gladere. Alle de trøtte hengetynene på morrabussen får en “revitalift”. Et smil avler smil. Takk sjåfør, du gir fra deg litt godt humør.

Hvor ligger Verdens beste badeland? En jettelek.

Det er ikke skryt en gang. Jeg vet hvor verdens fineste badeland ligger. Dersom du tilfeldigvis kjører opp over dalen mot Treungen iført sandaler og badebukser på en varm sensommerdag er det dumt å ikke svinge inn der det står “Jettegryter 15 km”. Heldigvis kjørte jeg oppover der en dag. Med bobler i blikket og brusende blod. Stappa inn i bilen hadde jeg to nieser, en niesekjæreste og et barnebarn og flere og flere pokemonvesener. Vi tok turen ved hornene og føyk av sted på fine veier fra Kristiansand. To timer tar det å komme seg opp til verdens fineste badeland. Jeg og en niese har vært der før. De andre ikke og de kunne bare jette seg til hva jettegrytene ville koke i hop av minner denne dagen. For jettegrytene inviterer til jettelek. Og stup og hopp og plask og knall og fall. Veien innover fra riksvei 41 i Telemark gir deg smakebiter av fin og våt natur. De siste kart til jettegrytene haugsjåsundkilometerene er på en smal og lykkelig grusvei som en grunneier har laga. Betal 50 kr i kassa før grinda og du er i det gode selskap. Etter litt homping og vaskebrett under bilen og ikke på magen kunne jeg parkere langs elven der oppe. Gå nedover og ikke nøy deg med det øverste partiet. Det blir bare bedre og bedre. Lucas var føstemann uti av oss. Et litt uheldig veivalg gjorde at en gutt på snart ni valgte å ta av seg skoene, brette opp buksa for så å trø ut i en strøm på et glatt svaberg. Han oppdaget for sent at en 20 kilos tynn guttekropp ikke er nok til å stå stødig i sterk bekkestrøm. Han tryna i elva. Heldigvis kjenner jeg denne ivrige innovatøren. Jeg hadde med skift. Litt lenger nede åpnet magien seg. Et av naturens mystiske og magiske skaperverk. Sklier og boblebad og fossefall og magerenner og plaskedammer og høydehopp. GUDD. Det var mer vann i elva enn jeg hadde opplevd tidligere. Vi takket naturen for dens magi, vi takket hverandre for at vi tok turen og nå startet den virkelige jette-leken.

ragnhild_lucas_jettegrytene.jpg

 

Fremmedfryktens motspillere

fremmedfrykt_tommetanker

Det er forfriende forfriskende og ha unge mennesker i vår nærhet. Fra høye nord kom Oda, Ragnhild og Markus. Tre åpne fine nye voksne. Men liv som ikke er farget og vrengt og dradd i stykker er de åpne og nysgjerrige. Engstelighet og skeptisismen  er der, men ikke fremtredende.  Lysten på livet, mennesker, omgivelser og nuet er påtagelig og sterkt. Det er en iver og glød i øynene som dessverre mange som er like steingamle som meg har mistet. Derfor er jeg så glad at disse unge flotte personlighetene besøker oss hver sommer. Selv om de har mye de kan lære av oss og vår livserfaring har de også mye å lære oss tilbake. Favn om åpenhet og vær nysgjerrig på alt som er fremmed. La øynene se øynene.