En meningsløs dag . . .

Av og til våkner jeg opp til halvsøvne. Eller til halveis våken. Jeg roper ikke ut,- “God morgen nye fantastiske dag!” Selv om solen skinner er alt bare mørke. Jeg myser med et igjenklistret øye ut på den triste nye dagen. Jeg ligger for lenge og håper på å sovne igjen. Kanskje våkne opp i morra om jeg er heldig. Eller i April. Men jeg sovner ikke igjen. Jeg kan enten ligge å vri meg lenge, eller jeg kan kravle meg langsomt inn på badet og videre inn i timene som kommer. Denne dagen må tas. Den som alle andre. Og det rare er at det er ingenting spesielt som venter meg i dag. Ingenting jeg gruer meg til. Ingen ting jeg ikke vil oppleve. Det er bare følelsen av gråhet og tomhet som av og til fyller sinnet. I dag er en slik dag. Den er det ennå. Klokken er 09.06 og jeg i ferd med å ta avgjørelsen.  Om å gjøre slutt på tomheten og gråheten og kompefølelsen. Jeg vil ikke at denne dagen ikke skal ha mening. Jeg får gi den mening. Jeg får slå meg sjøl i trynet. Jeg får sparke meg sjøl i ræva. Jeg får hoppe fra taket og lande med ett bein på hver side av gjerdet. Jeg får holde mitt eget hue under kaldt vann i 20 minutter.  Jeg får ta bomba på spikermatta. Om jeg føler det samme i kveld som nå, har jeg tapt. Men i mellomtiden skal jeg i alle fall gjøre et forsøk. Jeg skal i hvert fall ha gjort mye. Kanskje bære en stein rundt huset 267 ganger. Meningsløse ting kan også gi mening på meningsløse dager. Jeg ser på orkideen som orker. Den står i gangen og gir av sin skjønnhet. Jeg ser på katten som dovent gnir seg mot leggen. Jeg tenker på kona som snart står opp. Jeg ser på regninger som skal betales. Livet mitt er jo fullt av mening. Kanskje jeg skal gå inn på hobbyrommet og se om noe jeg lager av driv-ved kan våkne til liv sammen med meg.

Jeg tar et godt tak i luggen min og drar meg opp av stolen og vekk fra PC’n. Jeg skal ut og glede meg over  alt som gir mening i livet. Gjør det du også.

Jeg er så lei at jeg må skjerpe meg.

Nå må vi skjerpe oss. Alle vi som mimrer om tidligere tider. Tidene vi er inne i nå blir helt sikkert godt mimrestoff. For noen. For andre kan det dessverre bety slutten. Mange steder sprer smitten seg. Rett og slett fordi vi er lei. Det er jeg også. Jeg er så dritlei av smitteverntiltak. Jeg er så dritlei av å vaske hendene på Kiwi, på Meny, på apoteket, på bokhandelen, på kafeen. Jeg er så dritlei av å sitte alene på bussen. Jeg er så dritlei av å bli nervøs når noen hoster. Jeg er så dritlei av Coronatiltak.

Allikevel sitter jeg alene på bussen. Allikevel vasker jeg hendene på Kiwi og på Meny. Allikevel hoster jeg i armkroken. Allikevel går jeg en meter fra andre.

For vi kan godt bli lei, men vi må ikke bli likegyldige. Vi er flinke her i Kristiansand, og det må vi fortsette med. Ved å respektere hverandre tar vi vare på hverandre. Skjerpings må til. Hele dagen.

Jeg går til jobb men tar bussen hjem. I rushtiden. Til nå har det ikke vært full buss siden April. En i hvert dobbeltsete har blitt respektert. Men sakte men sikkert har det kommet flere ombord. flere voksne, flere unge. Fullere buss. Mindre forholdsregler og større tetthet. For første gang tok jeg på meg munnbind en dag. Bussen var full.

Jeg er dritlei av å måtte gå rundt med munnbind i lomma. Men jeg gjør det.

Vi må fortsette å være flinke med smittevern. Enkle forholdsregler kan redde liv. Ikke slutt med det. Fortsett med å være flink.

Den meningsløse dagen?

Av og til våkner jeg opp til halvsøvne. Eller til halveis våken. Jeg roper ikke ut,- “God morgen nye fantastiske dag!” Selv om solen skinner er alt bare mørke. Jeg myser med et igjenklistret øye ut på den triste nye dagen. Jeg ligger for lenge og håper på å sovne igjen. Kanskje våkne opp i morra om jeg er heldig. Eller i April. Men jeg sovner ikke igjen. Jeg kan enten ligge å vri meg lenge, eller jeg kan kravle meg langsomt inn på badet og videre inn i timene som kommer. Denne dagen må tas. Den som alle andre. Og det rare er at det er ingenting spesielt som venter meg i dag. Ingenting jeg gruer meg til. Ingen ting jeg ikke vil oppleve. Det er bare følelsen av gråhet og tomhet som av og til fyller sinnet. I dag er en slik dag. Den er det ennå. Klokken er 09.06 og jeg i ferd med å ta avgjørelsen.  Om å gjøre slutt på tomheten og gråheten og kompefølelsen. Jeg vil ikke at denne dagen ikke skal ha mening. Jeg får gi den mening. Jeg får slå meg sjøl i trynet. Jeg får sparke meg sjøl i ræva. Jeg får hoppe fra taket og lande med ett bein på hver side av gjerdet. Jeg får holde mitt eget hue under kaldt vann i 20 minutter.  Jeg får ta bomba på spikermatta. Om jeg føler det samme i kveld som nå, har jeg tapt. Men i mellomtiden skal jeg i alle fall gjøre et forsøk. Jeg skal i hvert fall ha gjort mye. Kanskje bære en stein rundt huset 267 ganger. Meningsløse ting kan også gi mening på meningsløse dager. Jeg ser på orkideen som orker. Den står i gangen og gir av sin skjønnhet. Jeg ser på katten som dovent gnir seg mot leggen. Jeg tenker på kona som snart står opp. Jeg ser på regninger som skal betales. Livet mitt er jo fullt av mening. Jeg tar et godt tak i luggen min og drar meg opp av stolen og vekk fra PC’n. Jeg skal ut og glede meg over  alt som gir mening i livet. Gjør det du også.

Danskebåden og Lokketilbud på Hånes.

De vet hvordan de skal lokke danske turister til Hånes. På YX Hånes har vi i en årrekke hatt køproblemer hver tirsdag. Siden jeg bor ved Korskvikfjorden har jeg observert fenomenet mange somre.

Color Line Super Speed på vei til Kristiansand sene kvelder. Mandagskvelder er spesielle. Den ligger liksom litt tyngre i vannet. Havet når den til ripa. Og det er ikke fordi det er høyvann . . . 

Den er overbooka og overstudd og innstudd med dansker. Det er som i de hine hårde dager da Slagter Winter i Hirtshals hadde tilbud på danskepølser, hakkebøff og salte bjørner, bare motsatt. “Same, same but different”. Den gang nedsunket av handlelystne nordmenn. Nå, derimot, er det danskene som trekker i flokk til Norge, Kristiansand, Håneskrysset og YX stasjonen for å bruke hardt oppsparte midler på en tirsdag.

Bolletirsdag? Lokketilbud sier noen. Misvisende markedsføring sier andre. Sommerfyrrige dansker sier det; “er sko dailigt”. Bolletirsdag for 19kr er og blir et godt tilbud for våre danske venner. I disse tider er det litt utfordrende dette med Bolletirsdag. En meters regelen er vanskelig.

1 meters avstand!

blomst_2_tommetankerFemme Fatale. Fryktelig og vakker eller fryktelig vakker. Jeg er ikke helt sikker på hva dette er men den dukket opp på hytta. Inni mellom plantene kom den. Jeg hadde i min noe sørlandske og bibelske enfoldighet trodd at det var tulipaner jeg hadde satt ned i jorden. Vel. . . . . fra jord er du kommet til jord skal du bli. Både meg og denne monsterblomsten. For ingen tulipaner kom opp, bare denne. Det ser ut som den kan kaste seg over oss og svelge oss hele. Til og med meg og mine bilringer. Sulten og glupsk i sin skjønnhet. Etter den kom opp har jeg sovet med ett øye åpent. Og vi gjør som vi skal i coronatider, vi holder minst en meters avstand.

Pell dæ vekk for søren!

Det er både en oppfordring og en utfordring til alle sammen. Våre foreldre gjorde det og noen gjør det ennå. Men flere burde gjøre det. Pelle seg vekk fra byen og opp i heia. Ut fra Kristiansand og til dalstråka innaførr. Og skal du pelle deg vekk fra sentrum er det lurt å ta med noe du kan pelle med.

Det er blåbbbbbbærtid nå. Eller den er nesten ferdig, men gudd, de henger der ennå på de små heiane våre. Ta turen en mil innover og et par hundre meter oppover og du finner de sikkert. Blåprikkede skog. 2 dager siden nå jeg hadde planer om plukketur. Diverse barnebarn gjorde at jeg ikke kom meg av gårde før klokka 19. Jeg kjørte til Tveit og gikk inn og opp i heia, bare en liten kilometer innover. Klokka var litt over halv åtte. Skumringer begynner snart og dag blir bæra vanskelig å se. Jeg pelte i litt mer en halv time. Tuslet rundt med ræva i været og pelleren i handa. Jeg sikksakket meg innover i skauen mens blåbærene randt inn. Jeg pelte og pelte helt til jeg pelte meg vekk.. Langt utenfor stien. Resultatet ble over 5 liter bær i ei bøtte. Jeg fortsatte helt til det ble nesten mørkt. Med blåfargede hender og tenner dro jeg hjemover med hodelykt i panna.

Heldigvis fant jeg veien ut igjen og nådde bilen i det mørket lukket stien bak meg.

Noen som vet hvor uttrykket Pelle seg vekk, kommer fra. Det passer jo godt til bærplukking. Plukker og ikke følge med hvor du går?

Tåkeprat.

Snart historie. Varoddbroa vll også bli en del av min historie. Bildene her tok jeg i 2011. Jeg jobbet nede der hvor garveriet lå. Og når en går til jobb har en tid til å se. Det er gøy å være. Være til stede. Jeg ser motiver over alt. Prøver å oppleve det jeg ser der jeg er. Det er gøy. Rett og slett. En dag det var tjukk tåke og jeg kunne ikke se noenting så jeg noe. Og hvilket syn. Med en fetish for store ting som gravemaskiner, traktorer, skurtreskere og nå også broer, ble jeg helt varm i knea og viril i albuen når synet kom. Sitrende ulming i lillehjernen. Stimulansene som kom fra pupillene og rett inn i haue var deilige.

For ut av ingeneting kom noenting. Akkurat som i resten av livet. Det skjer noe hele tiden. Det meste legger vi ikke merke til for vi planlegger og tenker på trening og middag og jobben og kona og mannen og bikkja og penger og bil og traktorer og bling, bling og facebook og outlook. Om en lever litt mer akkurat nå, så ser en så mye mer. Være til stede i nuet.

Og  ut av mitt ingenting stakk toppen av Varoddbroa, og nedenfor ingenting jobbet en gravemaskin. Flott motiv. Glad jeg var til stede. Glad jeg har kamera.

Spre dere ut; Blåbærheia!

Tur med overraskelse. En liten tur i utgangspunktet. Den ble ikke lang, men den ble stor. En tur jeg husker. Tveit turlag viste meg veien opp til Blåbærheia. Ei hei som bærer sitt navn med rette. Det var blått i blått over alt. Høyresia dominerer denne klompen i naturen. Erna hadde likt seg her, -så blått var det. Og med banan i sekken var menyen satt;- Bananasplit.

Vel oppe på den vesle toppen; Terekniben, står det en værhane som en sønn av en smed en gang satt der for nesten hundre år siden. 1922.

(Historien til vindanviseren sakset fra Tveit Turlag: Den har inskripsjonen S.O.B 1922. Dette er initialene til Severin Olsen Boen. Dette var sønn av Otto Olsen som etablerte smie på Krageboen i 1877. Severin Olsen Boen utvandret antagelig til Amerika i 1914. Vindanviseren er trolig laget i familiens smie som et minne i anledning at Severin kom hjem på besøk i 1922.)

Fra den vesle toppen hadde vi utsikt mot der de en gang lagde gulvene vår og vi kunne høre Boenfossen sitt brus. Vi kunne se oppover og nedover og bortover. Men den største opplevelsen fant vi litt lenger inne i skogen. En stiløs tur bare 100 meter innover og vi fant Kråkehelleren. En uunnseelig heller på avstand. Imponerende i nærsyn.

Det ser ut som det en gang har vært utvinning av et eller annet her. Kanskje Kalk eller kvarts? Det var et frodig og imponerende sted. Det underlige var at det ikke gikk noen stier inn hit. Det burde det.

(Tveit Historielag kan fortelle; Helleren under Krågefjellet. Vi har flere hellere i Tveit, men dette er en av de største og flotteste. Sven Krageboen kunne fortelle at helleren ble brukt som tilfluktssted under siste verdens-krig. Det var hans foreldre, Toralf og Barbra Krageboen, og naboene Hans og Annie Egerhei som tok med seg familiene opp hit når det kom varsel om mulige krigshandlinger på Kjevik. Begge familiene hadde fraktet opp mat og klær som ble oppbevart under helleren. Oppholdene ble heldigvis aldri langvarige.)

Vel vært et besøk.

Vi vasset gjennom Blåbærlyng til vi fant Guritjønn og veien tilbake.

Ta turen til Terekniben og Blåbærheia. Men gå litt lenger

Dette skjer under bølgane på Sørlandet!

Kors og kors. I en krabbefangstperiode tenkte jeg at jeg skulle lese meg opp om krabbens liv. Det skulle jeg ikke gjort. Det ble nesten for mye for en saktmodig sørlending. Naturen tar seg til rette og gjør ting jeg ikke visste om. Paltorsken, taskekrabben, høvringen, – krabba,- den kåtingen.

Eller, kanskje ikke så vill og gal, men iherdig.

Forplantning og utvikling
Taskekrabbenes forplantning er ganske komplisert men enkel. Paringen foregår om vinteren. Hannen klatrer opp på hunnen og sitter der til neste gang hun skifter skall. Da blir hennes kjønnsåpning tilgjengelig for hans kjønnslem, som er festet på bakkroppen.

Gudd. Det er sant. Han klamrer seg fast til kjønnsåpningen blir tilgjengelig. Det skulle vel tatt sæ ud.

Mer fakta

Taskekrabben er et nattaktivt dyr som ligger nedgravd i sedimentene og gjemmer seg om dagen. Om natta går den ut og leter etter mat opp til 50 meter fra skjulestedet sitt. Som regel spiser den krepsdyr og bløtdyr, som den åpner skallene til med de kraftige klørne sine. Hanner er spesielt aggressive mot hverandre, det hender til og med av og til at de dreper hverandre under kampene. De kjenner hverandre igjen på størrelsen på klørne; disse er mye mindre hos hunnen.

Fakta om taskekrabbe

Latinsk navn: Cancer pagurus
Andre norske navn: Krabbe, rødkrabbe, paltosk, høvring, skryda
Orden: Tifotkreps (Decapoda)
Underorden: Krabber (Brachyura)
Familie: Cancridae
Størrelse: Ca. 26 cm skallbredde, ca. 2,5 kg
Levealder: Trolig 20 år
Utbredelse: Kystfarvann fra Nord-Afrika, Middelhavet, Svartehavet til Finnmark. De viktigste områdene i Europa er rundt Storbritannia og Irland.Gytetidspunkt/-område: Gyter senhøstes i hele området
Føde: Det meste av bunndyr

http://www.imr.no/temasider/skalldyr/taskekrabbe/nb-no

Akkurat Nå ved Vollevannet

Kristiansand har et kjempegodt nett av sykkelstier. Her kan du enten sykle eller gå i ganske trygge omgivelser. Det gir rom for, og mulighet, til å forsvinne inn i egne tanker. Trafikkbildet er enkelt og jeg kommer meg til byen med autopiloten koblet til i hodet. Noen ganger går jeg 7,5 kilometer hjemmefra og til jobb uten i det hele tatt å vite hva jeg tenker på. Andre ganger løser jeg jobboppgaver eller drømmer meg bort til andre fjellheimer.

Jeg går i nuet som det heter. Og nå har akkurat det skjedd. Jeg går og går og omtrent halvveis til byen kommer jeg frem til NÅ. Og nå er akkurat der hvor sykkelstikrysset er ved Vollevannet.

Det rare er at jeg ble dradd ut av min tanketomme vandrende utilstedeværelse og inn i dette nye NÅet i det jeg kom frem til skiltet.

Det er et spennende kunstprosjekt, og modig, som Kristiansand Kommune har iverksatt. Skilt som viser annet enn retningen til det du skal. En fin måte å få de av oss som legger merke til det til å stoppe opp og tenke litt.

Erik Pirolt og Kristiansand kommune står bak sykkelveiskiltene med skrivefeil og rare stedsnavn. Kunstprosjektet skal øke trivselen for syklende.