Takk for følget

Enkelte ting blir en knyttet til. Det gjelder dette paret med sko. Vi har slått følge noen kilometer. Jeg husker ikke hvor og når jeg fikk dem, men de har fulgt meg lenge. De har vært med på utallige turer i mange land. De har gått på Hardangervidda og opp til Skråstadvarden. De har gått i jungelen i Mexico og langs strendene i Danmark. De har ventet på svaberget i Korsvikfjorden mens jeg har badet i sommervarmt havvann. De har stått på Kjeragbolten og blitt med til Prekestolen. De har alltid vært gode på beina og selv om lissene har blitt slitt har skoene holdt ut. Jeg har hatt mange par tursko og prøver å kjøpe kvalitet. Disse skoene var ikke de dyreste. Allikevel er det de som har holdt lengst. Et lykketreff av et par sko. De siste årene har dette paret vært hage-sko. De har bistått meg ved legging av plen og støping av mur. Nå sist holdt de beina mine tørre mens jeg vasset i sement.

Takk for følget og takk for jobben. Det har blitt noen kilometer.

Hvasade? HÆ? . . . .Wasabi

Følelsen av litt for raus porsjon av Wasabi i lillehjernen kan sammenlignes med lykkerus.

Den varer ikke lenge. Den er uventet sterk og den sender et deilig euforisk rush gjennom hele kroppen.

Jeg er så heldig å bli invitert til sushi-bord av og til. I familien min har vi sushi-makere av rang. Det gøye er at de aldri er ferdig med sushien når vi kommer, så selv med 14 tommeltotter på hver hånd blir jeg med på skapelsen av disse fristelsene. Vi sitter rundt bordet og prater med klissete risfingre og jeg forsøker etter beste evne å plassere slanke laksebiter på toppen av en neve ris. At neven min er firkanta og tjukk kan by på utfordringer. Jeg blir heldigvis korrigert av min thailandske læremester. Det er en del av opplevelsen det og.

Ei nese fylt til randen av wasabi er bare finalen av måltidet.

Det er så godt. Takk.

Artenes opprinnelse

Tro kan flytte fjell. Tro kan gjøre litt av hvert. Jeg tror på tro. Men kanskje ikke akkurat den troen bedehusene prediker. Like utenfor bedehusets vegger ser jeg sykkelstativenes utvikling. Evlusjon i praksis. Fra liggende vridde formasjoner, som egentlig ikke er brukanes til noen ting, til oppreist design hvor sykkelhjul en gang kan plasseres.

Jeg tror at alt henger sammen. Hele jorda og dalstroka uttafor. Artenes opprinnelse og læren om evolusjon og tilpasning tror jeg på. Naturen prøver nå å tilpasse seg oss. For vi klarer ikke helt lenger å tilpasse oss den. Vi mennesker er en utfordring for evolusjonsteorien. Til det utvikler vi oss i raskere tempo enn naturen rundt oss. Vi klarer ikke helt å tilpasse oss, selv om vi påstår vi er tilpasningsdyktige. Vi ødelegger mer enn vi skaper. Tror Darwin hadde vært enig.

Jeg er glad jeg gikk opp til Prekestolen en gang for 30 år siden. Sammen med min kone og en hund som bar kløv. Vi overnattet i telt like innenfor selv platået og hadde det for oss selv neste morgen. En fantastisk opplevelse. Da var stien opp dit kronglete og tung . I dag er den coronabred og med rulletrapper i de bratteste kneikene. Vi mennesker har og klart å forkludre opplevelsen av Prekestolen.

Jeg tror kanskje vi må senke tempoet litt slik at naturen kan ta oss igjen.

Setesdal i sakte fart

Riksvei 9 har snart midtstripe hele veien. Det kan snart gå rasende fort oppover dalen, and beyond. Eller du kan gjøre som oss. La turen være turen. Det kan gå i sneglefart. Utenom riksvei 9. Det gjorde vi. Vi tok tid gjennom dalen. Fra Evje til Rysstad brukte vi tid. For her kan du kjøre utenom riksveien og ta den smale sti. I alle fall i lange strekk. Da får du se et annet Setesdal. Et litt stillere Setesdal, et litt flottere Setesdal. Du får tid til å se. Og kjører du først på slike småveier har du også tid til å stoppe. Kjører du riksvei 9 har du alltid kjørt forbi der du har lyst til å stoppe. Tar du den lille veien ser du foran deg hvor du kan stoppe. Det er så mye fint, om du tar deg tid. Det er ikke alltid førstemann frem som blir den lykkeligste. Sistemann kan gjerne ha et større smil om munnen. Og hodet allerede fylt med inntrykk idet hytt eller målet nås.

Når du kommer nesten til Byglandsfjord, ta til venstre. Og når du når Storstraumen ta til høyre. Den motsatte siden av dalen for riksvei 9.

En anbefaling verdig.

Setesdal leverer. En lykketur.

1050 meter over havet. Vindstyrke; 0. Temperatur; 25. Terningkast; 10. Suleskardveien er kanskje Sør-Norges fineste fjellvei. Den er vinterstengt og sommeråpen. Sånn ca i midten av mai er mer eller mindre snø fjernet fra asfalten som snirkler seg over fjellet. 1050 meter over havet på det meste. Det er en attraksjon når den åpnes. Snøen ligger fortsatt langs veien mens bjørka grønnes nede i dalen. I går, søndag, skrudde naturen opp termostaten og slo av vindmaskinen. Min gode venn Arild hentet meg kl. 0800 og vi sikta oss inn mot en fin dag over Suleskardveien. Fra Storstraumen, slusene i Byglandsfjord, tok vi inn en sidevei og gjorde som folk i Setesdal. Vi fulgte den smale vei. Noen hadde fortalt meg at dette var veien for meditasjon. Bakveien til Rysstad. Det stemte. Har du tid så ta den ekstra turen. Og har du ikke tid så ta deg. Det var verdt det. Veldig fin omtur.

Og ved Rysstad bar det til fjells. Opp, opp og litt til opp. Helt til skiltet på veiens høyeste punkt. Vi parkerte, tok på oss skiene og la av sted. Resten av turen var bare lykke. Det var nesten for fint. Fjellet på sitt aller, aller beste.

Vi smilte begge to da vi noen timer senere, og litt rødere i panna, kjørte nedover igjen. Da hadde trafikken tatt seg opp.

Det så ut som alle menn over 60 hadde kjøpt seg motorsykkel og valgt akkurat denne gloheite dagen til å ikle seg tykke skinnklær og vinterpolstra helhjelm for å ta turen over fjellet. De sier det er slik en frihetsfølelse å kjøre en slik motorsykkel. Jeg stod der, smilende, iført shorts og ski og vinket til alle de frihetssøkende motorsyklistene. Jeg tenkte jeg kanskje følte mer på frihetsfølelsen her jeg stod, enn dem.

Jeg trenger ikke se meg mer enn jeg må.

Jeg er en av dem har akkurat passe selvinnsikt til å forstå at andre ikke nødvendigvis venter på å motta et selfie fra meg. Verken analogt eller digitalt. Det har blitt en stund siden jeg sendte ut et foto av meg selv til noen. Kanskje det var etter konfirmasjonen eller ved siste visumsøknad. Slekten har blitt spart for julefoto av mitt ytre. Ved familiefoto blir jeg ofte bedt om å stå bakerst. Eller i motlys om det finnes. Jeg ser på mitt eget speilbilde om kvelden og morgenen og tenker at det er nok. Jeg trenger ikke se meg mer. Mitt eget speilbilde er nok et par ganger om dagen. Av og til er jeg glad for at jeg ikke trenger å se på meg selv hele tiden. Slik mine kolleger og familie og venner må leve med. De ser meg mer enn meg.

Samtidig er jeg jo glad for at de ser meg. Det betyr at jeg er og at noen kjenner meg igjen. Og det er godt.

Jeg er som jeg er og det er mer en godt nok for dem. Egentlig mer enn godt nok for meg og.

Og på en tur i skogen en dag møtte jeg meg selv. Jeg satt på en gren og var lykkelig gammel og grønn.

Har du noe å klage på så har jeg en mur

I overraskende nedslående nysgjerrighet sitter jeg og leser i kommentarfelt. Kommentar på kommentar og svar på kommentar. Sintere og sintere. Det opprinnelige innlegget handler om miljø og klima og hva vi bør gjøre for å bremse vårt misbruk av naturen. Og denne gangen handler det om tiltak i Oslo. Om å minske biltrafikken inn og ut av byen hver dag. Men etter å ha kommet sånn ca 10 kommentarer ned i rekka kan en ikke lenger skjønne hva artikkelen de kommenterer på egentlig handlet om. Kommentarene har som et tog på avveier sporet av i rekordfart. Fra å påpeke og kommentere sakligheten eller gehalten i selve artikkelen har det gått helt over til å hetse dem som har kommet med forslagene artikkelen omtaler.

Det går ut over dem som stikker hodene frem. De blir ofte kommentert av dem som gjemmer seg. Denne gangen var det igjen en miljøbyråd i Oslo det gikk ut over. Hun som skal brenne i helvete, bli påkjørt eller flytte tilbake der hun kom fra, Sri Lanka (han som kommenterte dette bør vite at hun er født i Oslo, og slekt kommer fra Vietnam).

De må tåle mye de som hever sin stemme i det åpne rom. Mens de som hever sin kommentar på det lukkede nett kan flire i sin egen sintesure trygghet. Jeg syntes litt synd på dem som alltid er så sinna. Veldig ofte mer sinna på person enn sak. Og det gjør meg trist.

Jeg har et forslag til hvordan sinne og sinnet kan roe seg hos disse sinte menneskene

Kom til meg og klag. Jeg har bygget en liten mur nå i disse dager. Det er en bitteliten klagemur for dem som er og blir sur. La klagingen bli liggende igjen her og ta en tur i skogen i skumringen og lytt til fuglenes sang.

Vi skilles som venner.

Siste reis. Gamlis!, bestefar, oldie, dinosaur. Jeg ser den komme nærmere. Grava. Ting jeg gjorde før innser jeg at jeg ikke kan gjøre mer. Eller ikke gidder gjøre mer. Og her en dag tok kiten min en siste reis. I alle fall sammen med meg. Og det i bakrommet på bilen. Vi skilles som venner. Vi har hatt det moro i sjøen utenfor Hamresanden. Den har løftet meg høyt og slept meg langt. Det har lekt med meg og jeg har lekt med den. Men nå var det på tide å skilles. Den fortjener et liv på vannet. Og akkurat det har den ikke hatt med meg des siste tre årene. Den har ligget på loftet og lengtet etter vind og hav og sjøsprøyt, mens jeg har tuslet rundt i skogen. Livet forandrer seg med alderen og alderen med livet.

Jeg har blitt slapp.

Det siste kiten hvisket til meg i det den dro til et nytt liv i Skien var; May you rest in peace.

Med angst skal angst fordrives. Det er så vanskelig å vite. Er det håp?

Jeg har forsøkt å lese mer. Lese artikler som andre enn dagspressen kommer med. Fordype meg rett og slett. For jeg tror avisenes sannheter sjelden er hele sannheter. En avis er ikke tykk nok til å fortelle hele sannheten. Og det er på en måte greit. De informerer meg litt og gir meg kanskje en interessevekker rundt ulike temaer. På den måten kan jeg dykke dypere ned i materien om jeg ønsker. Kaste meg ut i det store internettet og lete etter sannheter. Og de sannheter jeg finner er ikke sikkert de samme sannhetene du ville ha funnet. I en kommersiell verden er det å selge drivkraften. Også i de fleste redaksjoner og hos de fleste journalister er det å selge og det å bli lest og sett en av drivkreftene. Da skrives det ofte om det vi, publikum, vil lese. Fakta er jo at vi vil sjokkeres. Vi vil overraskes. Nyheter om krig og fiendtlighet selger bedre enn nyheter om fred og fordragelighet. Sykdom selger bedre enn friskhet. Og når en først skriver om helse er det ofte basert i vår frykt for uhelse.

Jeg har funnet ut at det er vanskelig å lese seg opp. I fagartikler skrevet av professorer og vitenskapsmenn leser jeg ting jeg ikke forstår. I avisen leser jeg tolkning av disse tingene jeg ikke forstår, helt til jeg finner en artikkel av andre vitenskapsmenn og kvinner som sier at det slett ikke er slik som de første sa.

Noen sa til meg at hele 20 % av de som hadde hatt Corona fikk senvirkninger. Det hørtes mye ut så jeg bestemte meg for å lese meg opp,- så jeg dykket ned. Jeg fant fort ut at tallet stemte, men det gjaldt de som hadde vært innlagt på sykehus. Og for de som hadde ligget i respirator var tallet høyere. Uff. Men så leste jeg et annet sted at veldig mange som har ligget i respirator får senskader. Uansett årsak til respiratorbruken. Og av alle de 20% som fikk senskader var sjansen stor for at de allikevel sannsynligvis hadde fått lidelser. Rett og slett for der var gamle og syke da de ble smittet. Så leste jeg et annet at det var alt for tidlig å si noe som helst om senvirkningene av Corona. Til det er sykdommen for fersk. Så leste jeg et annet sted at 17 % fikk senvirkninger av Corona. Uff. Men etter 15 dager var den samme gruppen gått ned til 3%. Regnes pjusk etter 15 dager som senvirkning.

Og hva er en risikogruppe? Og hvorfor skal vi som ikke er i risikogruppen vaksinere oss. Alle de som sykdommen er farlig for er jo nå vaksinert så vidt jeg vet. Det er ingen igjen i risikogruppen. De er utenfor fare om jeg forstår riktig. Det må jo bety at det er ingen risiko for oss som er igjen.

Tallenes tale er underlig. Samtidig uendelig. De tolkes og vris på. De forstås ulikt av oss som leser de. De forstås ulikt av de som skulle kunne vite mer enn meg. Hvem en skal høre på og tro på får en velge selv. For å finne ut av ting er komplett umulig.

Det er vanskelig å vite, selv om en dykker ned i materien.

Jeg forstår godt hvorfor det er så godt å bare stikke hodet ned i sanden.

Les dette. Noen som vet mer enn meg som sier noe lurt.

Synes jeg.

En fryktdrevet pandemi av varige helseproblemer (aftenposten.no)

Endelig lettes det på restriksjonene!

Og det til de grader. Sprit i hver bod. Yeahj! Party på torvet igjen, og det er ikke engang torsdag. Nå skal det bli fest tenkte jeg. Det er lenge siden jeg har gått på et marked. Et marked med maks 5 personer er liksom ikke et marked. Restriksjoner og forbud har murt oss inne til sørlendingers store glede og andres store sorg. Men nå som en haug har fått vaksine letter møndighedane på alle smitteverntiltakene. Vi kan være flere en en per buss. Flere enn 2 i byen om ganga. Endelig. Og alkoholserveringa starter for fulllllt. For det er ikke bare smitteverntiltakene det lettes det på. Skjenkebevilgninger deles ut i hytt og gevær. Og endelig kan vi gå på marked igjen. Fra bod, til bod. Se og lukte og nyte varene og hverandre. Og bli fullere og fullere. For ikke bare er det marked men de har sprit i hver bod.

Lurer på hvar historikerne tenker om 500 år når de finner denne avisannonsen.