Vaffelbua på Hamresanden

vaffelbua_tommetankerDet banker tydeligvis i mer enn ett vaffelhjerte på Hamresanden. Jeg var der på søndag og jeg var ikke alene. Masse smilende mennesker med rykende vafler mellom hendene og mellom tennene. Hvor ellers i Norge kan man ta seg en strandtur midt i januar og nyte en nystekt vaffel og en god kopp kaffe mens solen er i ferd med å gå ned. Og smilene starter fra innsiden av bua. Der står noen av de som gjør denne kosen mulig. Vaffelbua er et overskuddsfenomen. Muligens ikke det store økonomiske overskuddet, men de som står inni bua og koker kaffe og steiker vafler serverer av sitt smilende overskudd til alle de i køen utenfor. De er gode. Litt skuffet ble dog våre tre små barnebarn som bare kjente lukten av vafler, men ikke smaken. De tåler ikke laktose, og alle vaflene var laktosemetta så det holdt. Så vi lot vafler være vafler og overtok varmen fra et grillbål noen andre hadde fyrt opp. Pølser ble svarte og mager ble mette. Det fantastiske klatretreet like bak Vaffelbua tok imot klatrelystne i alle aldre og forfengelige svaner lot seg avbilde i vakkert motlys. Hamresanden er virkelig et besøk verdig året rundt, og tar du turen en søndag begynner kanskje også ditt hjerte å banke.

vaffelbua_hamresanden_tommetankervaffelbua_klatretreet_tommetanker

 

http://hamresandensvenner.no/

https://www.facebook.com/vaffelbuapahamresanden/

Hva driver du med?

krydderhylla2_tommetanker“Hva driver du med?” spurte kona.  “Jeg driver med driv-ved og setter sammen den krydderhylla som dreiv i land i høst”, svarte jeg. “Slik at vi kan krydre tilværelsen” sa jeg videre og innså for sent at alle ordspill ikke er så gode. Vel, dårlige ordspill til tross. En tremeters vasstrukken og stormherja bjelke endte opp på svabergene ved hytta vår i høst. Siden har den stått å tørka og ventet på å bli til ei hylle. Litt saging, litt oljing, litt skruing og litt lys fra IKEA og vips så har vi fått ei ny krydderhylle.  Legger en øret inntil planken kan en ennå føle den salte sjøluften og høre bølgeskvulp, vingeslag fra svaner og fjerne måkeskrik. Hylla fra havet.

 

 

3 Minnepinner

minnepinner_tommetankerDet er riktig så god lagringsplass i disse pinnene. GigaByte på GigaByte. Det er viktig lagringsplass. De bringer med seg minner som kanskje ellers hadde blitt overskrevet og glemt. Det er ofte de små tingene som gjør at en husker de store. Disse tre minnepinnene har ulik størrelse men inneholder omtrent det samme; En tur tur til Sotåsen i Randesund med yoghurt i sekken. Det mitt lille hode ikke helt hadde tenkt ut i form av logistikk på denne turen var å ta med meg skje eller gaffel som kunne benyttes til inntak av denne yoghurten. Jeg hadde kun husket kniv. Men som man vet så kan en kniv bli til tre “skjeer” eller treskjeer om man vil. En einerbusk måtte dessverre bøte med livet for at disse pinnene skulle komme til verden. De virket og Yoghurten forsvant inn i tre små turkamerater. Dog med en ettersmak av einerbær og kvae. Minnepinnene ble selvfølgelig med i sekken hjem. Det fine med dem er at jeg kan hente frem minnene fra Sotåsen hver gang jeg ser dem. Sotåsen-turen uten skje i sekken er lagret i dem for alltid. Umulig å slette.

sotåsen_minnepinner_tommetanker

Fra Baldevin til SkyBar

caledonien_2tommetankerHill, hill Caledonien Hotell. Og takk. Vi som har vokst opp i denne byen mens den ennå var kristnet har mye å takke Caledonien for. Vårt store hotell som liksom alltid har vært der. Som 17 åring ble jeg heldigvis stoppet i døra på Baldevin Discotek. Som 18 åring burde de stoppet meg mange ganger. Jeg hadde sannsynlig vis hatt bedre av å være hjemme. Noen ganger ble vorspielet timet på den måten at andelen alkoholprosent kun skulle virke opp mot 50 % på selve vorspielet. Kanskje 55% innslag mens vi stod i køen. Men 100% virkning skulle ikke slå inn før inngangspenger var betalt, stempelet var på hånda, og han med breie skuldre i døra var passert. Dessverre var det av og til lang kø. Vi stod i kø kl. 19.30, det var ennå lyst og han vakta med breie skuldre ble lengre og lengre borte selv om jeg rykket fram i køen. Det hendte jeg ble bedd om å ta noen runder rundt kvartalet før jeg stilte meg i kø igjen. Godt jeg ikke hadde gps-tracking og skritt-teller den gangen. Det hendte også jeg kom inn og som første-valg lente jeg meg inntil veggen på toppen av trappa ned til avtredene i underetasjen. Ganske gøy å løpe ned den vindeltrappa da. Ble ennå mer på snurren. Siden den gang har jeg spist på Von Knarren. Vært med venner i pianobaren og på konferanser i storstua; Caledonien Hall. Caledonien har levert til hverdag og fest.

Nå er det noen år siden jeg ble stoppa i døren på Baldevin, nå havner jeg heller i heisen på vei til Skybar. Caledonien i ny drakt er fin. Faktisk ganske flott. 

caledonien_3tommetankercaledonien_tommetanker

Travel uten tid til ingen ting

oppvaskmaskin_tommetanker

På steder der jeg har jobbet har vi alltid hatt oppvaskmaskin. Det er en ganske enkel innretning. En stor dør med fint gripe-håndtak kan åpnes og skitne kopper, fat og bestikk kan settes inn i dertil egnede hyller og skuffer. Når den er full kan nevnte dør lukkes og den kan, ved å vri på en bryter og trykke på en knapp, startes og den vasker alt rent i løpet av en times tid. Da kan døren åpnes og  rene kopper, fat og bestikk kan løftes ut og settes inn i de skap og legges i de skuffer som, er tiltenkt dem. De aller fleste oppvaskmaskiner jeg har møtt,  i alle fall der jeg har jobbet, har hatt oppbevaring for glass, kopper, fat og bestikk i umiddelbar nærhet til selve maskinen. Ofte kun en armlengdes avstand fra selve maskinens skuffehyller.

Hele operasjonen med å tømme en oppvaskmaskin for rente ting og sette inn skittent tar som regel i underkant av 5 minutter. På steder der jeg har jobbet har nettopp disse 5 minuttene manglet hos disse travle menneskene som sokner til denne oppvaskmaskinen. De er så inni helsikes travle. De har ikke tid til å prate. De har ikke tid til å være. De har ikke tid til å gå. De har aldri tid til å rydde opp etter seg. De har bare ikke tid til noen ting. Det underlige er at det virker som enkelte heller ikke rekker å gjøre noen ting. Enda så travle de er.

En gang jeg tømte oppvaskmaskinen på et sted jeg jobbet kom en kollega bort til meg og sa; “Så flink du er!”. “Takk”, sa jeg, “men det er ikke så vanskelig. Jeg kan vise deg hvordan.” Jeg tror han rødmet litt før han travelt måtte videre.

Jeg er glad jeg ikke er så travel .

Jeg har alltid 5 minutter å avse til et oppvaskmøte..

Hvem er egentlig fjellsprengnina?

fjellsprengnina_logo_tommetankerI Norge kan du bli hva du vil. Er det ikke flott? Utradisjonelle valg vekker åtgaum i samfunnet. Mannemenn kan bli quiltere og kvinner kan bli sprengere. Det er så fint. Alle kan bli hva de vil og forfølge sine drømmer. Mulighetene ligger for våre føtter enten du har baller eller pupper eller begge deler. Selv om det er slik at utradisjonelle valg blir framelsket og ikke lenger er så uvanlig allikevel må jeg jo si at jeg ble litt nysgjerrig på eieren av denne bilen. Jeg stod og ventet en stund men eieren kom ikke.

Jeg fikk aldri sett Fjellsprengnina, eller hvem er det som står der oppe? Tøft.

fjellsprengnina_tommetanker

Hamresanden! Fake Views?

Det var nasjonalromantisk på grensen til det pornografiske. Det var så fint at det var falskt. Var dette også et resultat av Trump? Fake Views? Det virket som det jeg hadde foran meg var noe jeg selv hadde laget i PhotoShop. Naturen hadde tatt uplift, Botox, antiwrinkle, silikon overalt og long lashes så det holdt. Total Makeover. Den var pudret og stylet til det ugjenkjennelige. Naturen så manipulert og filtrert ut.

hamresanden_januar1_tommetanker

Jeg stod der fjetret. Jeg stod der helt stille til det ble helt stille inni meg. Ufattelig vakkert. For dette var usminket det. Den var ekte. Det var virkelig det jeg hadde foran meg. Før har jeg bare sett slike landskap etter at Tidemann og Gude eller J.C. Dahl har svingt penselen. Nå opplevde jeg det selv.

Hamresanden i blikkstille solnedgang i januar inneholdt mye magi for en underlig gråsprengt en som bare stod og så. Til og med Varoddbroa var fin der ute.

varoddbroa_tommetanker

Etterpå dro jeg leger ut for å se bak sløret. Ut til hytta i Korsvikfjorden. Jeg ble litt stille der og.

korsvikfjorden_tommetanker

Når Varen blir levert. Ta turen.

varen_tveit_maya_2_tommetankerNaturens eget lysshow overgikk mitt eget i går. I andektig semireligiøs undring stod jeg på Hamresanden og så solen gå ned. Det var så nasjonalromantisk at det grenset til porno. Det hele begynte noen timer før. “Skal vi gå en liten tur?”, spør Maya, kona mi. Jeg var opp av sofaen og hadde på meg støvlene, turtøyet og sekken på ryggen raskere enn en Tesla kan akselerere. Helt nonsjalant satt jeg på gulvet foran henne, siklet litt og logret vilt. “Okei da, hvis jeg absolutt må”, svarte jeg. “Hvor skal vi gå?” spurte hun. “Ikke så langt, helst”.

Valget falt på Varen på Lømslandsheia i Tveit. Den ligger der. 190 meter over havet uten trær foran. Akkurat passelig liten lang nok runde for en kveldstur i stille vær. Og går du i dag så gå turen mens sola går ned. Naturens elleville jublende himmel fasinerer om dagen. Den kalde klarte vinterlufta fylles av farger og fanges av linser. Og vi så solens første nedstigning fra Varen. Denne lille toppen i Tveit. Det er en liten og lett tur. Bare 2,5 kilometer lang rundtur. Men den er fin. Veldig fin. Litt opp og litt bort og plutselig er du i åpent høyskogsterreng. Er du høyspentintolerant burde du ikke gå her. Vi følte rett og slett hårene reise seg i nakken og hjertet dunka fortere i det vi gikk under høyspentledningene der oppe. Hårene la seg igjen i det vi passerte før de igjen steg i det vi nærmet oss Varen. Stien går ganske nærme en bratt skrent og utsikten blir bedre og bedre.  Et par steder er det fine bålpølseplasser også. Men vi trengte ikke bål for å se lyset og  finne varmen i går. Himmelen spektakulerte oss. Himmelen var mer oransje enn appelsinen vi skrelte. Vi satt en stund stille og bare nøt naturen. Gudd å fint.

varen_tveit_maya_tommetankerPå vei hjem stoppet vi opp ved Hamresanden og så solens siste nedsenking bak heiene på andre siden av fjorden. Av og til ser naturen kunstig ut. Det var så flott at det var falskt. Som sagt, nasjonalromantikk på grensen til porno. Gudd.

hamresanden_tommetaniker

kart_varen

Og igjen takk til Tveit Turlag som gjør det lett å finne frem.

Turkart; https://www.ut.no/tur/2.21774/

og

https://turloyper.wordpress.com/kart/

Når nissene har fått nok

nisse_in_distress_2_tommetankerJula er fin men endelig er den over. Nissene forlater hus og hjem og flyr til bake til isødet de kom i fra. Sekkene er tomme og grøten oppspist. De har gitt og de har fått. Nissene har fått feite vommer mens vi har slanket andre ting. For vi som en gang hadde feite lommebøker går en lettere tid i møte. Det er på tide å starte oppsparing igjen. En 11 måneders innstramningstid ligger foran oss. Det er akkurat nok til at finansieringen av neste års nissesekkefyll kommer på plass. Jula er fin men gudd hvor deilig det er når nissene igjen forlater balkongen og reiser nordover.

nisse_in_distress_1_tommetanker