Skapelsengsberetningen

skapenseng_tommetanker

Dette er en skapelsengsberetning. Et drama om en seng i et skaps opprinnelse. En køyeseng ble solgt på Finn og en ny skapseng kjøpt på moblene.no i Grimstad. Og i deres utstilling hadde de en seng som var innebygd i en vegg. I min idiotiske iver pekte jeg på den og sa til Maya. “Var ikke den kul?”.  . . . . Av og til bør jeg tenke konsekvens før jeg åpner kjeften.

“Sånn må vi lage!”, sa Maya glad. Det er kona som er interiør her i huset. Jeg er bare ør. Og slik ble det. Vegg med innebygd seng omgitt av innebygde skap var i emning. Hos IKEA kjøpte vi skap uten dører. Verken IKEA eller jeg så dette komme.  Vi omringet skapsengen med skap. Først fikk vi hjelp av en snekker som ikke var snekker. Han sa han var møbelsnekker. Han løy. Alt han satte opp måtte vi rive etterpå. Vi fant han på MittAvbud.no. Etter at han mista jobben kom en til som sa han var møbelsnekker. Denne gangen stemte det. Men han hadde vondt i ryggen så ting tar tid. Kona peker og forteller og skapelsen er i gang. Det blir riktig fint uten min innblanding. Kanskje akkurat derfor. En vegg blir til. Og veggen inneholder masse skap og en seng. Maya beiser og maler og fikser. Jeg bare ser. Nyansene blir justert. Om et par år er sikkert rommet ferdig. For skapelse tar tid. Carlsen og Fritzøe er snart tomme for tapetprøver og små maleprøvelapper. Det er lenge siden Fargerike gikk tom. Men Maya står på. Hun som har ME i kroppen og lå rett ut for et par år siden. Hun er en del av skapelsen hun og. Det er gøy og se, og det blir et fint rom.

skapelsen3_tommetanker

Kosefilla . . .

kosefilla_2019_tommetanker“På tide å krype til køys nå”, sier jeg forsiktig. Klokken har passert åtte og det er sengetid for alle 7 åringer. Jeg er mild og myk i stemmen. Litt fordi hun ser så trøtt ut og jeg ønsker ikke å vekke henne helt. Men mest fordi jeg er redd. Jeg  ønsker ikke å irritere henne. Jeg vet ikke om hun er farlig og kan angripe. Som en sovende bjørn, sleip slange eller en listig skorpion. Men jeg vet hun er på vakt og skeptisk mot fremmede. Jeg kunne ha båret henne til sengs men så er det dette med personlig kontakt og berøring hud mot hud. Smittefaren er ennå ikke avklart og jeg vet ikke om mitt immunsystem ville taklet å møte henne uten det korrekte verneutstyr. Jeg spiser både blåbær og drikker Chaga så immunsystemet mitt er sterkt, men ett sted går jo grensen. Jeg sier forsiktig igjen; “På tide å krype til køys nå, hun som tok deg med har allerede lagt seg.” Kosefilla henger der litt til. Ventende. Det er akkurat som den ser på meg og lurer på om den skal spise meg på vei inn til eieren. Så går det en liten bevegelse gjennom den. Det går et rykk gjennom meg. Den strekker seg i hele sin lengde før den stille glir ned på gulvet og smyger seg over dørkarmen og inn i soverommet til barnebarnet. Der krøller den seg sammen ved siden av barnebarnet mitt og sovner.

Ser ut som de koser seg.

Kosefilla

kosefilla_2019_tommetanker

“På tide å krype til køys nå”, sier jeg forsiktig. Klokken har passert åtte og det er sengetid for alle 7 åringer. Jeg er mild og myk i stemmen. Litt fordi hun ser så trøtt ut og jeg ønsker ikke å vekke henne helt. Men mest fordi jeg er redd. Jeg  ønsker ikke å irritere henne. Jeg vet ikke om hun er farlig og kan angripe. Som en sovende bjørn, sleip slange eller en listig skorpion. Men jeg vet hun er på vakt og skeptisk mot fremmede. Jeg kunne ha båret henne til sengs men så er det dette med personlig kontakt og berøring hud mot hud. Smittefaren er ennå ikke avklart og jeg vet ikke om mitt immunsystem ville taklet å møte henne uten det korrekte verneutstyr. Jeg spiser både blåbær og drikker Chaga så immunsystemet mitt er sterkt, men ett sted går jo grensen. Jeg sier forsiktig igjen; “På tide å krype til køys nå, hun som tok deg med har allerede lagt seg.” Kosefilla henger der litt til. Ventende. Det er akkurat som den ser på meg og lurer på om den skal spise meg på vei inn til eieren. Så går det en liten bevegelse gjennom den. Det går et rykk gjennom meg. Den strekker seg i hele sin lengde før den stille glir ned på gulvet og smyger seg over dørkarmen og inn i soverommet til barnebarnet. Der krøller den seg sammen ved siden av barnebarnet mitt og sovner.

Ser ut som de koser seg.

Mens Kunstkiloene tynger kom Bordalo II

Bordalo II_kristiansandKunst vi kan være stolte av. Kanskje Kunstsiloen en gang ender opp i den kategorien. Eller ikke. Enn så lenge tynger kunstkiloene manges skuldre. Den er et irritasjonsfenomen for mange. Så tiden vil vise om Siloen blir verdsatt.  Kunst kan i alle fall det med å engasjere og irritere. I forbindelse med kunst er det nå en ny ting vi Kristiansandere kan være stolte av. Det er omfavnelsen av gatekunst. Anerkjennelsen av at dette er kunst på høyt plan utført av kreative og dyktige kunstnere. Og nå har Kristiansand vært så vanvittig heldig at den portugisiske gatekunstneren Bordalo II har laget et stort viktig kunstverk på en vegg ved Aquarama og Snadderkiosken. Han lager mye kunst av søppel. Dyrekropper laget av plast og annet drit han finner. Vakre kunstverk skapt fra restene av får overflod og grådighet. Og som han selv sier;

“I was born in Lisbon, 1987. I belong to a generation that is extremely consumerist, materialist and greedy. With the production of things at its highest, the production of “waste” and unused objects is also at its highest. “Waste” is quoted because of its abstract definition: “one man’s trash is another man’s treasure”. I create, recreate, assemble and develop ideas with end-of-life material and try to relate it to sustainability, ecological and social awareness.”

Denne kunsten forstår de fleste og den både gleder og engasjerer mer enn den irriterer.

Hill, hill til de som får dette til.

http://www.bordaloii.com/

bordaloII

BordaloII_Whale_BordaloII_goatBordaloII_ThailandBordaloII_ParisBordaloII_Portugal

Se mer her;

https://www.facebook.com/watch/?v=335621577150321

 

Mens jeg venta på bussen kom den røde bilen

 

Jeg sitter her på buss-stoppet og undrer meg over at ikke flere tar bussen. Forbi meg siger køen. Alle disse damene og mennene alene i sine biler.  Hva med dem i den hvite bilen? Hvorfor tar ikke de bussen? Eller han i den lille sølvgrå el-bilen? Eller han i Audien? Eller de i den røde bilen? Det er vel like mange grunner til ikke å ta bussen som det er biler antar jeg. Men jeg antar også at de fleste av dem ikke er så gode. Tilværelsens uendelige letthet overtaler nok de fleste til å kjøre egen bil. For meg er bussen den beste måten å reise på. Tror kanskje de fleste ikke vet hvor lett det er å ta bussen. Reise sammen og ikke alene. Sitte og se på andre ting enn bilen foran deg. En dag vil kanskje noen av dem se lyset. Kanskje de i den røde bilen. Nesten slik jeg så det da jeg satt der i egne tanker og så på køen som sneglet seg forbi.

Fin fossende fontene

isabella_fontene_tommetanker

kirke_fontene_tommetankerSå havna vi under torvet vi og. I denne curlinghallen av en parkeringskjeller. Det er så åpent og oversiktlig at jeg må passe på å ikke sovne bak rattet mens jeg parkerer. Bilen liksom bare sklir på plass. Gudd å fint. Hva som skjer under torvet forblir under torvet sies det. Men ikke her, for vi steg inn i en sitatmetta trappeoppgang . Vi gikk inn i heisen og seg langsomt opp i lyset, opp til overflaten på behagelig vis. Til et torg som er blitt en stor småby verdig. Flott er det. Det er godt å gå på. Gode bygninger lyser mot oss og den vakre domkirken får fortsatt dominere synsinntrykket. Og på torget strålte barnebarna like mye som strålene som omkranset dem. Akkurat som Ari Behn hadde sin lysfontene har vi Kristiansandere fått vår. Vannstrålene lekte mykt med små barneføtter som frydefullt både elsket og fryktet vannet. Det er så gøy det tilfeldige. Vann som helt random blir sprøytet opp fra masse hull i torget er perfekt på en varm soldag. Blir jeg kliss, eller blir jeg klass. Det finnes ingen mellomting.

Torget i Kristiansand har blitt fantastisk flott. Byen vår har mye å være stolte av.

lucas_fontene_tommetanker

 

 

Hurra for 17. Maya og Mina

 

En 4 årings fornemmelse for 17. mai ble innfridd. Jeg kjenner hennes glede over dagen på min gamle kropp. Sliten er jeg. Etter bytur og skoletog og jubelrop og is og gøy. Etter sekkeløp og potetløp og fiskedam og støy. Men det er selvforskyldt. Jeg ble med på reisen til denne 4. åringen. Vel hjemme skulle vi slappe av litt. Men da repeterte denne 4 åringen hele skoletoget. Minutt for minutt. Tålmodigheten fikk seg en ny test. Dette er muligens den første 17 mai hun husker og det er en 17 mai jeg vil sent glemme. Maya var i full fart hele dagen. Mina i enda større fart. Det var i alle fall deres dag den dagen.

skoletoget_minutt_for_minutt

 

Gratulerer med dagen fra me, ME og Maya

maya_ME_me_tommetanker

Gratulerer med gårsdagen og gratulerer med dagen. Sliten, tilfreds og helskinnet kom vi hjem i går kveld. Maya og meg. 17. mai kan være en utmattende opplevelse. Dagen ble  innholdsrik til en dag å være. Men så var det jo nasjonaldagen som ble feiret i verdens rikeste land. Min kone har ME og min svigerdatter har ME. Mens jeg er bare meg, – me. På mange nasjonaldagsfeiringer var det nesten bare jeg som feiret den av oss to. Å starte en utmattende dag med utmattelse er vanskelig. ME / CFS kneblet min kone i mange år. Da er det med en underlig følelse av glede og tristhet jeg tar et bilde i den vakre parken ved vår vakre domkirke på den vakreste dagen i året av to vakre damer. Min kone og min svigerdatter. Maya har blitt nesten helt frisk av sitt utmattelsessyndrom. Det gleder meg å se henne løpe etter barnebarna i skoletoget. Se henne rydde plass i restauranten til oss, og senere på kvelden lage stor familiemiddag til alle. Samtidig sitter svigerdatter der med ME og kan ikke løpe etter sine barn i skoletoget eller bli med til skolefeiring med fiskedammer og sekkeløp. ME knebler henne nå. Det er trist. Hun starter denne deilige dagen med kun halvladede batterier. Rekkeviddeangsten er alltid der. Men vi kan dette med ME i vår familie. Og vi forsøker å hjelpe der vi kan. Vi kom oss helskinnet gjennom 17. mai. Arbeidsfordeling og rødvin gjør underverker. Og med en Maya som gjør ting jeg ikke trodde hun kunne blir dagen fin. Alle sovnet med et smil om munnen.

Gratulerer med dagen. Gratulerer med alle gode dager.

finn_maya_tommetanker

Finn Maya?

Vaksineanbefalinger influensersesongen 2018-2019

influenser_vaksine

Nær 1,6 million mennesker i Norge tilhører grupper med økt risiko for komplikasjoner fra influensere. Influensere kan blant annet føre til sure oppstøt, forstoppelse og forvrengning av kronisk virkelighetsoppfatning. Det er anslått at i gjennomsnitt dør sjela til 900 personer i Norge årlig som følge av influensere. Influenservaksinen kan redde mange av disse.
Grupper som anbefales influenservaksine
Influenservaksine anbefales spesielt for:
Gravide i 2.og 3.trimester og gravide i 1.trimester med annen tilleggsrisiko anbefales å vaksinere seg før influensersesongen.
Beboere i omsorgsboliger og sykehjem og alle andre hjem.
Alle som har bursdag i løpet av ett kalenderår.
Barn og voksne med:
Dårlig selvbilde, nedsatt vurderingsevne, hjerte- og badekarsykdom, mote- eller designsvikt, samt nedsatt samfunnsansvar.
Annen alvorlig og/eller kronisk tilstand der influensere kan utgjøre en alvorlig helserisiko.
I tillegg anbefales influenservaksine til:
Helsepersonell som har pasientkontakt.
Husstandskontakter til immunsupprimerte pasienter.
Svinerøktere og andre som har regelmessig kontakt med levende griser.

Ved alvorlig influenserpåvirkning kan organsvikt og behov for pustehjelp gjøre sykehusinnleggelse, eventuelt intensivinnleggelse, nødvendig.
Personer med et stort hjerte er i influesersesongen mer utsatt for hjertesorg og hjernetristhet. En influenserinfeksjon kan også gjøre det vanskelig å kontrollere pengebruken og egne meninger.

Influenservaksine kan hindre alvorlig influensereksponering og dermed bidra til å beskytte mot uønskede hendelser.
Noen får også varig svekket selvinnsikt etter alvorlig influensersykdom, og hjelpebehovet kan ofte øke så mye at de ikke lenger kan bo hjemme.

Om sesonginfluensavaksinen 2018/19
Sesonginfluenservaksine består av tre eller fire influenservirustyper. Triviell vaksine består av to A-stammer og én B-stamme. Ambivalent vaksine består av to A-stammer og to B-stammer. Effekten av influenservaksinen varierer fra år til år, men ligger i gjennomsnitt på cirka 60 prosent. Det vil si at omtrent 6 av 10 av de som vaksineres er beskyttet mot influensere.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har opprettet et nettverk av nasjonale influensersentre som overvåker influenseraktivitet og anbefaler sammensetningen av neste sesongs vaksine.

Å leve i nuet.

mamma_tommetanker

Min mor husker ingenting nytt lenger. Hun som hentet saft til meg når jeg var liten og tørst. Hun som smurte matpakken min. Hun som la teppe over meg når jeg var kald. Nå legger jeg et teppe over henne fordi hun er kald. Hun sitter i stolen og hun kjenner meg igjen. Men det er ikke så mye hun husker lenger. Hun lever i nuet. Hun smiler når jeg kommer. Hun sitter og ser på TV, men glemmer fort hva hun ser. Hun husker nesten ingenting av det som skjer rundt henne. Hun som var kryssordmester.  Når jeg kommer på besøk spør hun om jeg bor på hytta. Hun husker den. Noen gamle minner sitter fast. Jeg svarer at vi ennå ikke har flyttet ut på hytta. Den vesle hunden jeg har til låns hopper opp i min mors fang og hun koser med den mens hun igjen lurer på om jeg har flyttet ut på hytta. Jeg svarer at det er ennå litt for kaldt til at vi flytter ut på hytta. Vi venter til det blir varmere. Den lille hunden koser seg i fanget. Min mor koser seg.

mia og min mor_tommetanker

Så går jeg ut på kjøkkenet og vasker opp noen glass. Jeg vanner noen planter før jeg går inn til henne igjen med litt drikke, jeg finner også frem noe hun kan spise. Hun kommer ikke så lett opp av stolen lenger. Kroppen er svak. Hun blir glad for et glass Biola og spør om jeg bor på hytta. Jeg sier at vi snart skal flytte ut. Så forteller hun meg om Bergen og den fine skoleveien hun hadde. Gjennom parken med all den flotte blomstrende Rododendronen. Og om hennes bestefar, min oldefar, som var smed og hadde laget gjerdet rundt akkurat den parken i Bergen. “Så flott”, sier jeg. “Så fin skolevei du må ha hatt og var du ikke stolt av bestefaren din som var en flink smed?” Hun forteller mer om skoleveien og gjerdet rundt parken. Jeg har hørt det 100 ganger før, men for henne er det første gang hun forteller meg det. Så jeg sitter og lytter. Slik kan det være med demens. Mens jeg går rundt og slår på lysene for kvelden kommer hjemmesykepleien. Jeg går bort og klemmer min mor og sier “hadde”. Den lille hunden har slikket henne ren på hendene. Hun smiler og synes det er stas at jeg kom på besøk. Så lurte hun på om jeg skulle ut på hytta.

Hun lever i nuet.