Er det ikke innlysende?

hodelykt_tommetanker

Mitt noe snevre definisjonsgrunnlag av produktet hodelykt har endret seg. Det har blitt utvidet for å sei det slik. Utlyst av en liten turkamerat med innlysende argumenter. Hode og Lykt danner i all enkelhet ordet Hodelykt. En lykt, noen batterier og en eller annen stropp slik at det kan festes til hodet. Utenpå hodet. Frem til nå har jeg brukt produktet på den måten. Festet det rundt et luekledd hode og gått inn i skogens mørke. Jeg foretrekker at lyktene mine er svake slik at noe av natten fortsatt kan skimtes. Det var helt til jeg gikk på en smell hos ClasOhlson. Salg på en hodelykt med 500 lumen styrke. Ganske sterkt. Med slik lykt er det ingen vits å gå ut om natten fordi den gjør natten til dag. I går ble barnebarnet med inn i mørket. Vi skulle opp på en topp og se SuperSpeed seile mot Danmark. Og han fikk selvfølgelig den sterkeste og beste lampa. Og det var da min begrepsutvidelse av ordet hodelykt fant sted. Han gikk med lykta inne i hodet for det meste. Jeg kunne se hva han hadde spist den siste uka. Jeg kunne se hva han tenkte. Jeg kunne se at nesa var nypussa. Og det så ut som han ikke hadde tenner. Stilig. På litt avstand så han ut som ett av landingslysene på Kjevik, så jeg bad ham om å stoppe så vi ikke skulle få et fly i hodet. Lampa gikk inn og ut av kjeften på gutten og han blinket fornøyd i rødtoner mens litt hvitt lys slapp ut av ørene. Vi kom oss opp på toppen av Ruben, et fint utsiktspunkt uttafor Sørlandsparken. Der stod vi og så fargenes trolldom. Vi så SuperSpeed som gled forbi et blinkende fyr. Vi så en bitteliten måneskalk og vi så hverandre. Vi så lampene på den digre radiomasta på Dolsveden som blinken i takt med min turvenn. En fin tur på en magisk kveld. Og hodelykt vil for alltid være redfinert for meg.

ruben_tommetanker

Lego for to.

lego_tommetanker

En bestefar blir glad når en niåring ringer og spør om vi skal leke med Lego. Dessverre måtte jeg takke nei denne gangen. Bestemora kommer hjem fra en tur snart og bestefaren må støvsuge og vaske huset før hun kommer, så han må nedprioritere Lego, Monopol, tegning og slike ting. “Kan jeg komme allikevel?” , spør han. Slike oppfølgingsspørsmål gjør meg om mulig ennå gladere. Han kom og lekte for seg selv med Lego mens jeg støvsugde. Eller rettere sagt. Halvparten av tiden forbannet jeg den infernalske sentralstøvsugeren. For noe hadde satt seg fast en sted inne i systemet. Og jeg tok fra hverandre dette støvmaskineriet så mye jeg kunne. Jeg fant fram min 10 meter lange stakestål dings og staket i rørene. Så var det å sette sammen alt igjen og sette på støvsugeren bare for å oppdage at det ikke var blitt bedre så jeg måtte skru det fra hverandre igjen slik at jeg kunne stake igjen, før jeg satt det sammen igjen. og skrudde det fra hverandre igjen. Ganske mange stygge tanker rundt temaet støvsuging føk gjennom hodet mitt i denne stund. Jeg kunne ikke si dem høyt fordi mitt barnebarn satt like ved å bygde Lego. Så jeg staket og skrudde og staket og svetta og stillebesverget sentralstøvsugerens oppfinnere.

Like før mitt metningspunkt og sekunder fra at jeg eksploderte i et selvantent inferno av selvmedlidenhet fant jeg slangesystemets tetningspunkt. Det var i siste sekund. Jeg var så lei og hadde allerede satt motorsaga på tomgang, skrevet flyttemelding og lagt huset ut på Finn under fanen; Gis Bort. Men altså,- endelig fant jeg proppen. Og denne forbanna tingen som jeg dro ut av slangen var intet mindre enn en rund skive av Lego!!!!!

Da kom niåringen gående. Intetanende om sitt bidrag inn i min frustrasjonsverden. Han overså mitt stive blikk og kikket på hva jeg hadde i hånden.

“Der var den!” sa han. Lykkelig.

Han tok fornøyd biten og gikk tilbake til sitt.

Jeg så stille ut i luften, la ned støvsugeren og lagde middag til oss.

middag_for_2_tommetanker

 

 

Sannhetens øyeblikk.

sannhetens_oyeblikk_tommetanker

Akkurat nå er jeg innhentet av både fortiden og fremtiden. Kona kommer hjem om 2 dager. Det vil si at i 20 dager har huset vært spart for støvsugerlyd, swiffer, swuffer, swaffer, jiffer og juffer. Vaskevann og vaskebøtter. Og det har jeg og. Jeg har forsøkt å sitte så stille at jeg ikke hvirvler opp støv. Jeg har gått med smitteverndress og munnbind innenfor husets fire vegger. Jeg har ikke brukt vask, komfyr, dusj eller strykejern i tiden mens hun har vært borte. Jeg har spist smulefritt brød og kun gjort bommelom på jobben. Men skulle du ha sett! ALLIKAVEL. ETTER ALLE MINE FORHOLDSREGLER, HAR DET KOMMET STØV INN OG LAGT SEG OVERALT. OVERALT . FAEN!. Så i dag kom herr Kjøkkenrenggjøringsmiddel og fru Støvsugerpose og prikket meg på ryggen. “Ehemmmm!” sa de.

“Æ vet`”, svarte jeg.

Frarøvd Nytelse

berliner_ryesse_beerscapeme

Du vet når du gleder deg til noe. Noe spiselig, noe drikkelig. Sitriingen i smaksløkene. Kjertlene like under smilehullene starter strømmer av sugl. Forventninger som innfris er en sansenes bekreftende jubeldag. Og jeg har en svakhet for øl. Ikke alt øl, men mange typer. Og jeg smaker på mye rart nå som enhver besteborger med sans for kullsyre kan starte sitt eget bryggeri. Mange butikker har store utvalg og mange deilige hyllemetre med dette nektar. Øl fra alle Norges avkroker og alle andre kroker. Øl som brygges på kildevann, fjellvann, sundtvann, saltvann, ferskvann, blomstervann og andre gamle vaner. Øl har tydeligvis ingen fast definisjon. Eneste fellestrekk er at om du drikker mange nok blir du kanskje full, om du velger annet øl enn det som er gradert null.  Vel jeg gledet meg her en dag. Jeg hadde jobbet ute, gått i skogen, sjekket hytta og sett på mørket. Ikke før i ni tiden steg jeg inn i huset. Og der visste jeg at det stod en ny frisk uåpnet øl og ventet på meg. En sort jeg aldri hadde smakt før, tappet på en flaske av spennende form. På med pysjen, på med TVn, klar med chipsen, opp med korken, lukke øynene, opp med flasken, ta en slurk  . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . .. Først etter 5 minutter kom jeg til meg selv. Alle forventninger var knust. Drømmene pulverisert. Framtidsutsiktene spolert. Verdensbildet forvrengt. Ingenting stemte. Helsikes øl. Av og til smaker jeg jo noe som ikke innfrir, men dette! GUDD. En fin miks av GJÆRA DIESEL, MUGNA KOMPESAFT, BJØRNEPISS, RÆGEVANN FRA I FJOR og GJEITESVETTE. Til og med elefanten gikk i bakken.

Terningkast 0

Ich Bin Ein Berliner Ryesse. Fra Brouwerij Alvinne. Avbefales.

berliner_ryesse_bak_beerscapeme

 

“Kan vi gjøre det om igjen?”

kveldstur_tommetanker

Det skal ikke så mye til. 2 timers tur gav et livstids minne. I alle fall for meg, og jeg tror for dem. De to som er bror og søster og bare 15 år til sammen. Ull-longs og luer og votter og et mørke som senker seg. Hadde vi gjort dette i Juli hadde vi sett teite ut og opplevelsen vært annerledes. Men vi gjorde det i går. Første tirsdag i advent, 29. november. Og alt vi trengte var en sol som hadde gått ned. Noen hodelykter fra ClasOhlson og en sekk som rommet Speltlomper, Glutenfrie pølser, 3 mandariner, noen sitteunderlag, litt eplejuice pluss ei hand å holde i. Selv er jeg redd for høyder, løver, skumle menn og folk generelt. Men mørket er jeg ikke redd. Mange er det og jeg skjønner det. Det du ikke ser vet du ikke hva er. Men jeg har tuslet blant trær og maurtuer såpass mye at jeg er trygg i skogen. Også når lyset er slått av.

lys_overalt_tommetanker

Så i går ble to småtasser med meg inn i mørket mitt. Inn i skogen. Jeg håper jeg skal gjøre dem trygge. Og jeg tror det hjelper. Om de blir engstelige har de handa mi. Og den kom. En liten barnehånd søkte min og mestringsfølelsen steg. Som den turoperatøren jeg en sjelden gang er må jeg si meg fornøyd med opplegget. Vi satt rundt bålet i svartheten, og både flammene og ungene lyste opp livet mitt. De sang en Luciasang de begge hadde lært på skolen og de glemte at de ikke kunne se lengre enn lyset fra bålet. Det beste kom til slutt. For når vår tilmålte tid var omme og hjemturen var et faktum kom spørsmålet som varmet en enkel sjel; “Kan vi gjøre det om igjen?”

Jeg er glad.

kveldstur_tommetanker

2 kvartaler ekstra

natural_reality_funfilmjordbaerpikene_kaffe_tommetanker

Naturen sparte ikke på effektene i dag. Solen trakk pusten og strakk seg opp fra havet i sin vakreste stas.  Når magien starter dagen er det å gå to kvartaler ekstra for å oppeve den ingen pris. I stedetfor å komme fortest mulig innafor, gikk jeg litt ekstra uttafor. ned til havet. Ned til Sjøhusets brygge. Havflaten var nypusset for anledningen. De trøtte små krusningene tok i mot skyenes speilbilde mens solen strakk sine farger mot oss som så dem. Og jeg var ikke helt alene. Heldigvis er det håp for menneskeheten. Det var flere enn meg som stod der. Og vi bare sto. Stille. Dette var høytid for vi som liker ute. Nå har jeg bilder i hodet som varer hele dagen. Og solens vakre lysshow smakte ennå bedre med en kopp kaffe fra Jordbærpikene i hånda. Den fikk jeg fra en egen liten solstråle litt lenger oppe i gata. En god start på dagen.

lysshow

Kahoot??????

kahoot_lucas3

Kahoot er et enkelt og morsomt online spørrespill. Hvert spørsmål har 4 svaralternativer. Og alle som er logget på med mobilen sin får x antall sekunder på seg til å velge rett svar. For hver omgang kan vi på nettet se hvem som har høyest score og er flinkest. Den som svarer rett svar på kortest tid får flest poeng. Ganske enkelt og alle har jo spille brettet med seg i form av mobiltelefonen. Det som er utfordringen er jo spørsmålene som blir stilt. Og jeg har vært med på vanskelige Kahoot-oppsett og ikke klart å svare på mye. Derfor var håpet om heder og ære stort da jeg ble med på denne oppgaverekken som en 9 åring hadde laget. Min gamle erfaring og mitt skarpe hode og sløvede blikk burde kunne svare rett på i alle fall en del av disse oppgavene.  Men nei. Nok en gang ble jeg svar skyldig. For spørsmålene var lette å forstå, men vanskelig å svare på. “Hvem er best i klassen?” var for eksempel et av spørsmålene. Jeg svarte feil på det. Og slik var det. Spørsmål fra en 9 årings liv som jeg dessverre bommet mye på. Heldigvis ble oppgavemakeren ikke skuffet av den grunn. For siden vanskelighetsgraden var såpass høy var det ham selv som vant hele konkurransen. Og det var han selvfølgelig fornøyd med.

 

Prøv selv: https://play.kahoot.it/#/

kahoot_lucas

Mannehytta i den Stille Dal

mannehytta_stilledal_tommetanker.jpg

Det er noen som følger drømmen sin. Enten den er stor eller liten. Denne fulgte drømmen er ikke så stor, men du verden så fin. For på en tur i skogen utenom stiene dumpet vi på et lite byggverk på et lite under av en plass. En liten fredens oase på kanten av et stup med stille utsikt over in liten dal. Det beste med plassen var at han som hadde bygget dette satt i sin stol. Stille. Og så ut over sin dal. Han likte å være alene, men tok i mot oss med hjertet. Han fortalte om en hyggelig grunneier som lot han få ha denne plassen.

mannehytta_tommetanker.jpg

Hit kom han som oftest alene og matet sine fugler og tenkte sine tanker, eller bare satt stille. Slike plasser burde vært obligatorisk for alle. Det å ha sitt eget lille sted hvor stillhet kan råde. Vi lovte på tro og ære og ikke fortelle om hvor dette er og det skal vi holde. Og jeg er glad for at jeg fant plassen og møtte mannen, men jeg skal aldri tilbake. Dette er hans. Jeg har med meg et godt møte fra denne turen. Og turen ble fin-fin i en skog jeg aldri har vært. Vi traff på bråkete Nøtteskriker og fossende bekker. Stupbratte lier og knitrende bål. Og medbragt PlumSauce fra Merethe gjorde vasne pølser gode. Og midt oppi alt dette hadde vi godt vennskap med. Takk for turen Arild.

turarild_nov

Comfortzonen som forsvant.

Jeg vet jo hva jeg går til når jeg går tur med Arild. Vi har svømt med Spekkhoggere sammen. Vi har vandret i Lyngsalpene og gått på ski på Svalbard sammen. Vi har vært i Ngoro Goro og Zanzibar sammen. Vi har padlet i kano fra Ogge og til Hameresanden sammen. Og vi har fryst ræva av oss på Mount Teide på Tenerife sammen. Vi har bært en kano i seks mil på Hardangervidda sammen uten at jeg vil gå nærmere inn på det. Vi har dykket i Rødehavet og i Korsvikfjorden sammen. Og alt har vært store opplevelser. Men på mitt naive vis trodde jeg at en skogstur i skauen innafor Ålefjær skulle være nogenlunde safe hva angår frykt og angst og dertil hørende nervøsiteter. Det var til og med meg som kom med områdeforslaget under den subtile turplanleggingen. I etterpåklokskapens navn burde jeg nok ha kommet med løypevalget også. Men som den inkluderende person jeg er så overlot jeg enkelte avgjørelser til Arild. Resultatet ser man i vedlagte filmklipp. Turen var fin og inneholdt alt hva men kan tenke seg når to kamerater går på tur. I tillegg kom høydeskrekken. For Arild velger ofte ikke den letteste vei, men den korteste vei. Jeg tror vi tilbakela flere høydemeter enn lengdemeter i dag. Og når nervene mine en gang roer seg vil jeg nok se tilbake på denne turen også som ganske fin.

Årets Julegave: Natural Reality Goggles

Årets “must” under juletreet er en ny og innovativ oppfinnelse fra Sverige. Natural Reality Goggles. Det er unikt og nytenkende og vil åpne øynene til mottakerne av gaven. Teknologien er enkel og kjent, men kanskje ikke brukt, og markedsført, på denne måten. De finnes allerede i hyllene på utvalgte butikker og kjeder i Norge.

Og takk til Jan i Sverige som deler sine julklapp tips.