Den daffe varmen

Strengt tatt var det vel over leggetid for minst ett av barnebarna. Klokka passerte 21.14 når bildet ble tatt. På brygga sitter pappa, besteforeldre og nevø med kjæreste. I fjorden utenfor padler tre barnebarn rundt på et seilbrett fra 70-tallet. Men legging er tungt på slike dager. Den daffe varmen treffer oss alle i lillehjernen og sprer en behagelig tilstand av sommer inn i alle ledd i hele kroppen. Og sommeren vil vi skal vare. “De kan være oppe litt til” sier pappaen fordi han selv ikke har lyst til å røre på seg. Vi har grilla fisk og burgere og pølser i en grill som mangler et bein og gir en ekstra rustikk smak i alt vi lager. Vi koser oss langs havet mens barna koser seg på brettet. Dette er Norgesferie. Kortreist og fin.

Og snart går sola ned og da roper vi dem inn. Men ikke før.

Har du nyst offentlig i det siste?

Nyser jeg nå dør jeg, tenker jeg i det jeg prøver å holde inne et nys. Tenk at et nys kan føles som en nær døden opplevelse. Jeg står midt mellom hyllen med tomater og og hyllen med brokkoli og sellerirot i Coop-butikken på Dvergsnes. Jeg har allerede nyst en gang og jeg så alarmklokkene kime hos de andre kundene i butikken. Det var ingen som sa “Gesundheit”. Det var ingen som sa “God bless you!” Allikevel var alles øyne rettet mot meg. 2 sabeltannfamilier på ferie drar hastig med seg ungene vekk fra meg. Et eldre par med nysprita hender og nystrøkne munnbind korser seg der borte ved kjøttdisken. De andre ser forskrekket på meg og kvesser knivene i det jeg må la nyset unnslippe nesen. Jeg nyser inn i genseren jeg bærer med meg. Et gisp går gjennom butikken. De fullvaksinerte kommer sikkert til å ta ansvar. De kommer til å overmanne meg og slepe meg bort til nærmeste lyktestolpe hvor mine dager vil ende. Etterpå blir jeg brent vil jeg anta.

Corona har gjort noe med folk.

Det er lenge siden noen bare smiler og sier Gesundheit, når jeg nyser.

Det hele startet med pesten. . .

Uttrykket “Gud velsigne deg” i forbindelse med nysing tilskrives vanligvis pave Gregor den store, som brukte det på 600-tallet under Justinian-pesten (som i løpet av de to århundrene fortsatte å gjenta seg, forårsaket dødsfall på ca. 25 –50 millioner mennesker, eller 13–26% av verdens befolkning på den tiden).

Et av de bemerkelsesverdige symptomene som var utbredt blant individer før deres død av denne epidemien, var nysing. Dermed la paven en lov om at alle som nyste, må bli velsignet med de guddommelige ordene.

. . . Eller var det onde ånder?

Et annet mulig opphav for uttrykket “Gud velsigne deg” (ofte forkortet til “velsigne deg” i våre dager) var at noen trodde at nysing førte til at sjelen ble utvist fra kroppen, og å si “Gud velsigne deg” ville stoppe djevelen fra å hevde det. Andre trodde det motsatte – at nysing tillot onde ånder å komme inn i en persons kropp, og å si “Gud velsigne deg” ville holde dem utenfor.

Atter andre trodde på en eller annen måte fortsatt vanlig misforståelse om at hjertet ditt stopper når du nyser, og å si “velsigne deg” var en måte å ønske dem velkommen tilbake til livet.

Følgende tro er mer utbredt og kan ikke tilskrives en enkelt kultur eller et samfunn.

  • Det regnes som lykke når en person nyser mellom middag og midnatt
  • Når to individer nyser samtidig, antas det at gudene er lykkelige og vil velsigne mennesker med god helse.
  • Nysing når du kler på deg om morgenen betraktes som uflaks, troen på en ulykke kan oppstå om dagen.
  • Det regnes som lykke hvis du snur hodet mot høyre mens du nyser og uflaks hvis du snur hodet mot venstre.
  • I visse eldgamle kulturer ble individer som nyset gratulert, ettersom det ble antatt at personen som nyset var frigjort fra en ond ånds klør.
  • Det antas at når to eller flere mennesker har en samtale og en av dem nyser, avslører det sannheten i det som ble sagt.

Endelig klem

Vi har vært bortskjemt i en årrekke. Såpass blasert at når bruddet kommer er det merkbart. Med nedkjølt slekt i nord og ledige senger i sør har vi vært velsignet med familiebesøk hver eneste sommer. Nevøer og nieser i fleng kommer klemmende nedover til oss. Men så har den helvetes koronatia ilagt oss klemmerestriksjoner og ufrivillig avstand. Plutselig kom det ikke noen sommer gjester. Og samtidig, i takt med at de nevnte nevøer og nieser blir eldre, blir deres ferieprioriteringer endret. Tenk, så uhørt. Enkelte velger å jobbe og tjene penger om sommeren i stedet for å besøke oss. Andre går bort og blir gravide på mystisk vis. Så denne sommeren har vi sittet og sett ut over havet og lengtet etter trekkfuglene som ikke kom.

Såpass sikre på å ikke få besøk gjorde at vi fikk inn betalende gjester i huset vårt. Hyggelige unge barnefamilier klare til å bli flådd av Kaptein Sabeltann og hans likemenn. Så huset er fornøyd.

Men gjestetørka tok endelig slutt. Vi fikk et etterlengtet besøk. En fullvaksinert slektning uten klemmeforbud kom ned til oss. Og på Aimars brygge like ved Tømmerstø fikk tante Maya sin klem. Den varmet like mye som sola denne dagen.

Med seg hadde nevøen sin vakre kjæreste og hennes silkemyke kosete hund Oliver.

Klemmene kom, sommeren er reddet.

Dere er gode å ha

Vi dekket bordet med reker, loff og gode venner. Hva skal man si? Jeg har hatt det litt tankefullt den siste tiden. Rett og slett en del å tenke på som kan ha store konsekvenser for fremtiden. Jeg har latt meg bekymre og blitt litt mørk til sinns. Hva er vel da bedre å sitte ved kanten av et bord hvor gode venner omkranser resten. Min kone inviterte til reker og kos på plenen foran hytta. Plen er kanskje å ta godt i om dette humplete stykke land, men det gjorde nytta i går kveld. Stoler og bord og venner satt trygt og godt. Bare det å sitte der i stillhet og lytte til de andre var godt for sjelen. Vi spiste, drakk og lo. Vi smilte, diskuterte og utbragte skåler.

Tidligere på dagen ringte en venn fra over 30 år siden. Han lå i gjestehavna med båten sin. Jeg dro ned og møtte Geirulv. En jeg kjente for lenge siden. Det er rart med noen venner. Det var som i går jeg hadde sett han sist. God kjemi med en gang. Han er bestefar og jeg er bestefar så mye har skjedd siden sist vi pratet. En fin stund.

Så takk mine venner. Geirulv, Ole, Mikyung, Aimar, Marit, Gabriella, Andrew og Maya min kone. Fin kveld. Dere er gode å ha.

Når nysgjerrigheten vinner. Nye steder tar bare litt mer tid.

Systog Dale. Et galleri på Dale, litt nord for Valle

Utenfor allfarvei skal ikke mye til. Sving til venstre. Sving til høyre. Følg stien. Snu. Stopp. Den siste måneden har jeg tatt meg tid til å snu og kjøre inn den veien jeg nettopp kjørte forbi. Inn den veien jeg har kjørt forbi så mange ganger. Og nesten hver gang jeg har kjørt forbi har jeg tenkt på hva som er inn den veien. Men selv om jeg bare har kjørt noen hundre meter forbi tar jeg meg ikke bryet med å snu. Nysgjerrigheten har tapt hver gang. Men ikke nå. Jeg har kjørt inn til steder, gått inn til steder, stoppet på steder jeg ikke har vært. Det har skapt nye bilder og nye minner. For like ved der jeg har kjørt forbi hundre ganger finnes de vakreste steder og de underligste ting. Både HMMMMM og WOW har mer enn en gang blitt ropt ut.

Noen gang må en la nysgjerrigheten seire.

Gloppefoss. Høyeste foss i Setesdal. 3 km inn fra der du kjører forbi. Litt nord for Valle.

Brokke Badeland

Aquarama, Badelandet i Bø og i Dyreparken er metta med folk som koser seg, stuper og sklir og tar bomba og soler seg. Ønsker du derimot mer plass, mindre kjøpepress, mer moro og spektakulær natur kan du heller velge Badelandet i Brokke. Den store forskjellen er at det er lengre åpningstider i Brokke, mindre trengsel og helt gratis. Inngangsavgiften er kun et godt smil. Vanntemperaturen ligger på sånn ca 22 til 24 grader. Vannskliene er designet av naturen og har varianter for både unge og gamle, tynne og tykke. Bassengene er mange og du kan finne ditt eget lille private om du ønsker. På en fin dag er det en himmelsk freds plass med mye hopp og glede. Ta turen.

Krype til korset

J

Jeg må krype til korset. Høydeskrekken stiger med alderen. Det er fjerde gangen jeg er ute ved Kjeragbolten. Men det er første gang jeg har krøpet ut på den. Ikke så mange gjør det så det kan jeg være stolt av. Klam i hendene, klam hjernen, skjelven i kneane og kritthvit i trynet. Tre ganger før har jeg stått der ute. Ikke denne gangen. Det overlot jeg til barnebarnet. Han stod og så på sin krypende bestefar. Litt rart at en frivillig gåre en såpass lang tur for bare å krype ut på en stein. Men Lucas stod og har et minne for livet utenfor datamaskinen. Det er bra. Og når min gode venn Arild og var med på turen er det fine ting. Telt med bål uttafor et sted oppe på snaufjellet avsluttet dagen på beste vis.

Endelig ferie i syden

Vi dro sydover i ferien. For en ferie har begynt. Fri fra jobb i noen dager fremover. Fri til å gjøre som kona sier. Vi gjør alt i felleskap, 50/50. Hun sier og jeg gjør. Og noen ganger gjør vi det sammen. Og nå ville hun sydover, til syden. Til sol, strand, varmt vann og sand mellom tærne. Svale strandkafeer og smilende mennesker med de samme ambisjonene som oss. Finne roen. Vi hoppet i bilen og kjørte sydover fra Kristiansand. Til en by hvor jeg en gang bodde og lærte mine første ord. Til Mandal. En perle av en sørlandsby med et strandområde som bare er Danmark verdig. Der ligger strendene på rekke og rad. Sjøsanden, Lordens, Kanelstranda med flere. Og vannet ønsket oss lunkent velkommen. Det kjølte ned sandsvidde fotsåler. Det var gode vibber i hele Mandal denne dagen. Og mens Maya varmet opp batteriene gikk Lucas og meg gjennom skogen til Lordens. Stranda nedenfor Mandals ekstravagante hytte til en fordums turist. En lordehytte. En feriebolig for sønnen til en utflyttet mandalitt med suksess i Skottland. Lord Edvard Salvesens Risøbank er et fint sted. Fin park, oppgradert drivhus og nok bygninger til å romme reisende fra Skotland. Strande på Lordens har finere sand en på Sjøsanden og kjentes godt for slitne tær. Senere tok vi med oss noen jeinebrett og gikk ei runde med diskgolf. Det var godt i skyggen av trærne for dagen var varm. Dagen avsluttet vi på en flytebrygge med hyggelig middag langs mandalselvas bredde. En dag i syden smakte godt.

Peace and Grandiosa

En soon-to-be fjortis ble overlatt i våre hender da resten av familien fauk nordover. Han er som fjortiser flest for sine foreldre; til glede og fortvilelse. Denne gleden og fortvilelsen overtok vi besteforeldre de to ukene de skulle være borte.. Vi har fylt frysen med is og grandis og lar han sitte i stummende mørke og spille Fortnite, Minecraft og diverse Bilspill hele døgnet. Vi ser han aldri. Eller det er ikke helt sant. Om han kunne valgt ville han nok hatt det slik. Men vi gjør det litt annerledes. “Ut på tur! Aldri Sur”, roper jeg inn i mørket til han. Han vet det er en del av dealen ved å bo med oss. Tur. Og uttrykket, Ut på tur, aldri sur, er både riktig og galt med tanke på han. Men det burde heller være; Hjem fra Tur – aldri sur. For det er svært sjelden at han roper tilbake; “JIPPI – TUR” når jeg spør om han blir med. Så turen starter ofte litt mutt. Men det er rart hvordan naturen langsomt snur motvind til medvind. Det er godt å være ute. Det er godt å drikke fra bekken. Det er godt å balansere på falne trær. Det er godt å bade i Fivann. Og det er godt å finne ut om grevlingen fortsatt bor i røysa i skogen. Og i går var det farmor og han som dro av sted, inn i skogen og opp og rundt Sotåsen i Randesund. Det er godt å se at en soontobe fjortis også finner fred i naturen. Og når klokka er halv ni på kvelden og sola steiker på hytta er en Grandiosa et fint kveldsmåltid sammen, før han igjen tusler inn i mørket til sin datamaskin.

Vårt plutselige liv

Plutselig her. Plutselig der. Plutselig borte. Har akkurat holdt på å miste en venn. En jeg har kjent lenge. Plutselig. Vanedyret Tomm som går fra dag til dag i sin lille kjente tunell fikk seg plutselig en ny virkelighet midt i trynet. En virkelighet som kanskje ikke inneholder denne vennen. Lyset hans var i ferd med å slukne. Det er underlig å tenke på. Plutselig. Jeg liker at en dagligdags dag går forbi og en ny kommer. Nye ting kommer og gamle ting går. Men sjelden de store endringene. Sjelden de plutselige endringene.

Men en melding sent en kveld fikk tiden til å stoppe opp litt. En jeg kjenner var kjørt i ambulanse.I store smerter ble han fraktet til sykehuset. På natta videre i helikopter til Oslo og rikshospitalet. Det var kritisk. Det var plutselig. Det var kanskje plutselig stopp for han. Det var kanskje plutselig en annerledes morgendag for de rundt han.

Det ser ut som han akkurat ble reddet i tide. Av dyktige leger som kan sine ting. Men han var på kanten en stund og er det vel ennå. Ingen ting er ennå sikkert.

En St.Hansorm på hytta varsler meg om at håpet er lysegrønt. Jeg tenker at den lyser for han jeg kjenner.

Håper han en dag er plutselig tilbake.