Fra fireren på toeren i Tretjønn

toeren_tretjønn_tommetanker

Det var noen og førti år siden sist at jeg stupte fra fireren på toeren i Tretjønn.  Lenge siden men kort siden, det føltes hjemme. Jeg kjente igjen de samme trinnene i fjellet. Samme trærne. Samme busken.  Kriblingen ved å løpe ned den bratte stien til “toeren”. Snuble i ei rot. Toeren var den perfekte badeplassen for oss gutter med vann i blikket. Fra vi fikk lov til å bade alene var vi der. Kjell, Knut, Harald, Sverre, Frank, Bent og en haug andre. Vi var på Toeren. Der hoppet vi fra treeren, en hylle i fjellet. Der hoppet vi fra fireren, toppen av fjellet. Senere hoppet vi fra syveren, hvor vi unngikk trestammene som stod opp fra bunnen. Vi hadde tikken i vannet og tok stadig nye undervannsoppholdsrekorder. Vi svømte under vann til skjæret og tilbake igjen. Og rett før vi drukna etter 6-7 att og fram turer stakk vi hodet opp og fylte lungene med luft. Vi tøffa oss for jentene ved å stupe over busken i håp om at vi ikke skulle skrape magen da det var litt for grunt der vi landa. Vi hoppa fra furua som stod langs vannet. Det underlige er at den furua står der ennå. Ikke større, ikke høyere, bare litt kraftigere. Jeg vet ikke om jentene lot seg imponere. Jeg var for flau til å spørre. Vi satt under store håndklær og rista så mye av kulde at vi ble varme og måtte uti igjen. Vi bada til det ble mørkt. Av og til kom en av foreldrene våre og sa at det var på tide å komme hjem og legge seg. Og mamma sjekka alltid om det hadde begynt å vokse svømmehud mellom tær og fingre.

I går kom alt dette tilbake. Jeg hoppa fra treeren og fireren på toeren  sammen med noen som var like gamle som jeg var en gang.

toeren_1_tretjønn

 

Hurven

taco_på_tirsdag_tommetanker

Så var de tilbake. Hurven. Hele hurven. Jeg har ingen anelse om hva en hurv er, men den er tilbake. Og hva er vel bedre enn å hamstre inn dett og hint fra butikken, snitte det opp i uregelmessigheter, og sette dem ut på bordet til hurven. Taco til full pris på tirsdag. Og sist men ikke minst; hive det i seg før måkene gjør det. Det ble et hjertelig gjensyn med stor klemfare. Først kom Maya og Lucas med toget. Klem, klem. Så kom 4 til med bil. Klem, klem, klem og klem. Dagen etter kom fire av dem til tirsdagstaco. Nye klemmer. Og de hadde med seg en ekstraklem i form av en venninne. Barnebarna og mora og faren har vært på seks ukers ferie i Thailand. Kona var med på tre av dem. Og for en mann og far og bestefar ble det litt lenge å være home alone. Jeg har snekret og murt og spadd og gravd på hytta for å få tiden til å gå. En og annen tur har det også blitt. Både i skogen og på byen. Men det er rart å være alene så lenge etter at vi har vært sammen så mye. Ventetiden er nå over, de er tilbake og tømte tacobordet. Måkene kom etterpå og rydda under bordet.

taco_på_tirsdag_2_tommetanker

Vannscootere og sekkepiper!

vannråtte_tommetankerJeg er ingen tekniker eller har noe som helst mekanisk innsikt. Mangelen jeg har oppdaget på dagens vannscootere kommer fra null selvinnsikt,  iaktakelser, egenførte statistikker og snart tre måneders analyser av sjøens minste farkoster. I denne perioden har jeg oppholdt meg 5 meter fra havet i store deler av døgnet. Det viser seg at vannscootere ikke har noen måte å regulere farten på. Sammenstillingen av alle mine observasjoner viser at de enten er av eller på. De har enten bånn gass og hviner og skriker og splatter i full ekstase, eller så er de helt stille. De enten forstyrrer eller de gjør ikke. Ingenting i mellom. Akkurat som sekkepiper. Enten fullt trøkk eller ingenting. Vannscooternes inntog i våre kyststrøk har vært en berikelse, påstår noen. De tar feil. Jeg tror de som sier det er dem som ser en vannscooter passere mens de ligger på stranda. For meg som bor langs sjøen er de en forringelse.  Jeg sammenligner vannscootere med sekkepiper. Det er sikkert veldig gøy for de som holder på. Det må jo være gøy å kjøre en vannscooter. Og det må jo være kult å kunne spille sekkepipe. Til og med jeg synes sekkepiper er fargerike og kule og kan gjerne se og høre på dem i ordnede forhold i et selvvalgt tidsrom.  Men jeg vil ikke ha sekkepipespillere gående tilfeldig forbi huset 25 ganger i døgnet.

Jeg er mot et frislipp av sekkepiper.

 

Sommerens to største tabber.

tabber_tommetanker

  1. Jeg tok på meg langbukse
  2. Jeg dro over meg dyna

I og for seg uskyldige tabber.

  1. I går lot jeg kortbuksa ligge og fant fram langbuksene. Heldigvis husket jeg hvordan de virket så det gikk fint å få dem på. Det var meldt regn så jeg trodde disse var et godt alternativ. Først kom den underlige gjenkjennende følelsen av å ha knærne dekket av vevd materiale. Å kjenne stoffet gnikke mot leggen og ankelen. Være innpakket så og si. Jeg har ikke hatt langbukse på siden 17.mai. Sakte men sikkert gikk det opp for meg, at selv om det var meldt regn hadde de ikke antydet nedgang i temperaturen. Og naturen tettet seg til. Luftfuktigheten steg mens tordenbygene nærmet seg. Og mens timene gikk funket buksene mer og mer som varmekompress og vaffeljern. Klamt, varmt og vassent. Fuktig og surklete. Oh! What a feeling! Da arbeidsdagen endelig var over og jeg kom meg ut på hytta og ut av buksene var det nesten for sent. Jeg var dehydrert fra pungen og ned og huden så ut som ei brunlig overkokt kompe. Buksa kunne vris og sko og sokker var kliss.
  2. Jeg sover kun med et silkelaken og et tynt, tynt teppe over meg. Har gjort det siden mai en gang. Her ei natt dro jeg over meg dyna. Hvorfor vet jeg ikke. Det endte som i historien ovenfor, bare at denne gangen tror jeg all fuktighet i kroppen hadde trukket inn i dyne, pute, laken, madrass, sengegavlen og gulvteppet. Leppene føltes som størkna leire og huden som mugna soltørka bringebær. Jeg overlevde heldigvis ved å drikke tre bøtter vann.

Lærer stadig nye ting.

Helt unike opptak av elvekobba

Det er ikke ofte den viser seg foran et kamera. Ferskvannskobba. Ikke fordi den er så vanskelig å filme, men det er fordi få fotografer gidder å kaste bort sine pixler på den. Noen kaller det miljøkriminalitet bare å slippe den til på offentlig sted, andre sier at herrens veier er uransakelige. Denne skapningen som glir like lett gjennom vannet som gjennom buskene finnes det kun en av. Dens form er som skapt for et liv i elva der den lekende lett sklir gjennom både bak- og for-evjer. Dens ynde og grasiøse væremåte trollbinder de av de forbipasserende som ikke snur seg vekk. Tykkhudet med et varmeisolerende lag holder den seg lett flytende og loffer og lemmer styrer den urytmisk omkring i en strømmende elv. Endelig er den foreviget for ettertiden. Se og nyt.

Stedfortredere på tur

tømmerrenna_vennesla_2_tommetanker

“Blir du med på tur?”, spurte jeg en kamerat. “Ja!”, svarte han. Så jeg pakket epler og badetøy i sekken og planla å vise ham Tømmerrenna i Vennesla for der hadde han ikke vært. Han kom ut på hytta og vi skulle dra av sted. “Jeg kan ikke allikevel”; sa han. “Jeg må jobbe”; sa han. “Men disse kan”; sa han. Med seg hadde han sin Mexicanske kjæreste og hennes datter. Han hadde altså med seg turgåerstedfortredere. Det var noe nytt. Men nye ting er gøy. I og med at disse to kom omtrent rett fra Mexico City.  tok jeg det for gitt at de heller ikke hadde opplevd Tømmerrenna i Vennesla. De hadde vel nesten ikke opplevd en skogstur før. Da er jo denne turen et ypperlig førstevalg. Flatt, fint og spektakulært. Jeg sa det er litt mange folk her i dag når jeg så det var minst ti biler parkert der. De så dumt på meg. (Mexico City har rundt 9 millioner innbyggere, ca. 22 millioner om man tar med nærliggende områder). Og nå, mens hele Sør-Norge tørker opp, tok jeg med bildene fra 1.oktober i fjor. Dagen da hele Sør-Norge rant over. Jeg viste dem da og nå. Jeg plapra i vei på engelsk som en erfaren elveguide. Jeg tror de likte det de så og jeg likte at de likte det de så. Vi prata om mye, om tryggheten i Norge, om volden i Mexico, og om Maya, og om magiske badekulper . Vannet holdt kun ca. 23 grader så de syntes det var altfor kaldt til bading. De nøyde seg med å se på meg mens min kobbekropp velta seg i bekker og små fosser og kulper. Jeg glemte fort at de kun var turvikarer. Jeg fikk to nye venner denne dagen. Og kameraten min kan jeg ta med en annen gang.

gabriela_anna_tommetanker

tømmerrenna_flom_3_tommetanker

Takk igjen Vennesla.

Hengegøy i hammock av god kvalitet.

!

Det er lov å leke. Når jeg kjeder meg leker jeg i hodet. Pupillene snur seg vekk fra den virkelige verden og inn i den virituelle. der er det ofte ganske så artig. Men når lille Lucas kommer til hytta er det umulig å kjede seg i den virkelige verden. Med kronisk “sennep i rævva” holder han aktivitetsnivået på øvre grense for hva en giktbrudden stakkar kan tåle.

På en reise i Mexico en gang kjøpte vi en hammock, – hengekøye. Den var tiltenkt late dager med øl og vin og kveldssol og 24 grader i skyggen. Den er brukt til det også, men den får virkelig kjørt seg når Lucas kommer.

Plutselig er hengkøya hele Dyreparken komprimert. Den er skip og lastebil, tunnel og høyfjell, kamel og panda.

Og det er jo nettopp det den er.

View original post

Nok er nok. En regnbønn.

regnbønn_tommetanker Kjære gud jeg har det vått

Takk for regnet jeg har fått

Du er snill og vasker av meg

Helgefyll og skitten fra meg

Pass på liten og på stor

Intet tørker på min snor.

 

Det plasker ned fra oven oppe

Kan du ikke la det stoppe

Du er snill og vann er topp,

Det spirer opp, men mest av sopp

Pass på liten og på stor

Mens gress vokser og snegler gror

 

Kjære gud jeg har det godt

Takk for fukten jeg har fått

Du er snill,- du holder av meg

Men nok er nok, jeg vil kle av meg

På med shorts, – i vannet hopp

Kjære gud, si; Regnet STOPP!

 

Amen, hilsen Tommetanker

 

Paranormal aktivitet i Setesdal

paragliding_tommetanker

Jeg vet ikke hva en caliper er men den var til besvær. Sammen med en venn dro jeg av sted mot Kjerag-bolten. Først når vi nærmet oss Rysstad og de lange bakkene opp mot fjellheimen sa bilen i fra. Den peip i sin nød. Den peip i et hjul og en felg som var blitt glovarm. Paranormal aktivitet tenkte jeg. Dette kan ikke vitenskapelig forklares og håpte på det beste. Allikevel svingte jeg innom verkstedet på Rysstad og spurte etter en forklaring. En Setesdøl mekaniker snakka til meg. Det meste skjønte jeg ikke. Men han sa noe om at; “Du lyt tenkje deg omatt nokre gonga fyr du fer te fjells. Eg vona det e kalipparen det e noko gale me. Og det ekkje gama å kjøyre me. Du lyt snu å færa heimatt.” Steike, inni svarte Brokkebakken. Vi måtte snu og kjøre ettappevis hjem. Kjøre noen mil og så vente til hjulet ble kaldt. Og så kjøre noen mil igjen. Faen! Og jeg som ville vise Wanida Kjerag-bolten. Jeg har stått likbleik på bolten noen ganger før, men ikke hun. Men ikke i dag. Vi snudde og jeg var slukøret så det holdt. reiårsfossen_tommetankerFørste ventetid ble ved Reiårsbekken. Denne vesle bekken med et forhenværende fossefall på hele 200 meter. Det var mektig å klatre oppover i den tørrlagte fossen. Vi så fisk i kulper og samla rullestein og jeg fortalte om Reiår som en gang styrtet utfor denne fossen sammen med hesten sin i et forsøk på å imponere ei berte fra Ose. Vi kjørte videre. Vi kom til Bygland før vi måtte vente igjen. Og gudd. Tilfeldighetenes rare ting. For akkurat her var en festival for de Paranormale. De som trosser elementene med en skjerm over seg. Det ble avholdt norgesmesterskap i akrobatikk for Paraglidere. I blikkstille steikvarme kjøpte vi is og satt og så på alle disse menneskene som ikke liker seg på bakken. De ble dradd opp med båter til de bare var små prikker på himmelen. Tøft. Så bar det videre. Vet Syrtveit-fossen ventet vi mens vi så på rafting i elva og fikk kaldt vann av selveste grunnleggeren av Troll Aktiv; Tim. Vi kjente hverandre for lenge siden. Og gjensynet var topp.syrtveit_rafting_tommetanker Nest siste stopp var i skyggen av Spar på Skarpengland. Der gikk vi en stille vente-tur uten å prate så mye mens hjulet ble kaldt. Nesten hjemme dro vi opp i Stampa og bada av stresset og støvet og angsten for ikke å komme helt hjem.

Så tusen takk til en sviktende caliper. Uten den hadde vi stått i kø på Kjerag for å ta et bilde før vi hadde kjørt hjem. Av og til får man oppleve mer enn man forventer. Og jeg vet fortsatt ikke hva en caliper er, bare at det kostet 4000,-  å få en ny.