Over bekken etter vann. Brattefoss på Tveit.

Brattefoss2_tommetankerNår solturister blir Regnværsturister. Ingen grunn til å deppe om himmelen åpner seg og slipper ned vann i stedet for sol. Ta for eksempel deg selv i nakken og dra på en kortreist opplevelse inne i skogen på Tveit. Brattvolheia er utgangspunkt og her er det ofte like bratt opp som det er ned. Men akkurat til denne lille fossen er det ikke langt. Bare en liten kilometer inni der finner du Brattefoss. Du går over selve bekken mange ganger på veien mot fossen. En av broene er gamle turskilt. Kult. Her går du virkelig over bekken etter vann. Den er fin på varme dager, men ennå finere på ufine dager. Om det har regnet en dag eller to er den på sitt beste. Ta med noen du kjenner og få en våt opplevelse. Det er masse godt merka stier i området så turen kan gjøres så lang du vil.

Tvil om bil

Bilen min besøkte sin beste venn igjen; Verkstedet Kjellemo Bil. Den liker seg der og har vært der ofte de siste årene. Servicen er meget bra og det er flinke reparatører og mekanikere som gir min bil den beste pleie. Men akk, den har gått langt og har blitt gammel. Og nå gav oljepumpa opp, fjæringer er knekt og styrekula er slitt. Den trakk sitt siste sukk her forleden og verkstedet fortalte at det koster mer å fikse den enn den etterpå vil være verd. Så jeg takker for følget og et godt liv sammen og takker for ypperlig service og livsforlengelse flere ganger fra Kjellemo. Jeg har til og med fått lånebil fra dem til jeg finner meg en ny bil. Ikke dårlig.

Men så. NY BIL. For en dust som meg er det vanskelig. Jeg har lyst på elektrisk, men har ikke lyst til å betale for mye. Jeg fant en MG innafor budsjett. Men den er fra Kina, og jeg er ikke helt enig med hvordan styre og stell er i Kina. Så fant jeg en Citroen, men den liker ikke sønnen. Så fant jeg en Toyota, men den var diesel. Så fant jeg drømmebilen som jeg fortsatt bare kan drømme om. Blå, sølv, electric green, faded grey, eller rett og slett hvit.

Det er vanskelig. Jeg er i tvil om bil. Jeg har pengevidde angst.

Bunader og dugnader

Takk for dagen. For alle ballongene og alle flaggene. Alle Bunadene og alle dugnadene. Tusen takk for alle smilene og faen ta alle bilene. Vi ble overøst med sol og korpsmusikk og spilleglede. Vårt minste barnebarn hoppet av lykke for å kunne vinke til oss fra skoletoget. Vårt nest eldste barnebarn hadde mest lyst til å synke ned i asfalten da vi jublet mot henne fra sidelinjen. Vårt eldste barnebarn gadd ikke gå i tog. Han valgte heller å stå i kø en halvtime for å få kjøpt en lunken liten is. Vi så lærere som virkelig fikk med seg elevene på brøl og sang. Vi så stolte små gutter og jenter som holdt faner og flagg.

Etter togenes ankomst og nødvendig isfortæring dro vi til Sukkevann hvor sekker, poteter og stylter ble tynt til det ytterste. Fiskedammen bød nok en gang på fast fisk gang på gang. Bydelsfotballkampen mellom Strømme og Vardåsen skole gikk til ekstraomganger. Akkurat som kakespisinga. Sukkevanns 17.mai opplegg er fint. Og alle trør til. Det er dugnadsgjenger som får det hele til.

Takk til dere.

Og til alle dere andre. Takk for dagen.

Gratulerer Lucas

I morgen skal alle gratulere alle. Fint er det for det er en fin dag for alle. Men sist søndag var det Lucas sin dag. Vi er så heldige å ha barnebarn som vokser raskere enn andre barnebarn. Lucas er snart 15 og hadde sin voksenkomprimasjonsdag nå nettopp. Med en finfin seremoni i Kilden som forteppe samlet vi familie og venner til en aften med glede og latter i Lucas sitt navn. Onkel Gunnar sørget for lokaler, Tante Da bakte kake og jeg bærte mens vakre Maya sørget for orden i kaoset. Og ikke minst så fylte vi magen med mat og kaker. Vår eminente venn Siv slo til igjen med sin trolldom på kjøkkenet. Hun visste nok en gang ikke hva hun hadde laget, men som alltid er smakene en blanding av fantasi og virkelighet. Takk Siv. Og den nyhumanetiske konfirmanten smilte i takt med konvolutter som åpnet seg. Det var en fin dag til ære for en fin gutt. Og som seg hør og bør avsluttet vi med familiebilder som ingen vil ha.

Ravnehei ved Vassvatn og kaninens kyss

Det skrives mye om utsatte kaniner som utsettes for utsettelse i naturen. Det er jo ikke greit å slippe de løs ute. Ikke hører de hjemme i norske skoger og hager og ikke klarer de seg spesielt godt heller. Og særlig ikke denne jeg kom over. Det hadde blitt til stein her oppe. Jeg traff på den litt ovenfor Vassvatn i Randesund. På vei opp til Ravnehei satt det en forsteina kanin og kysset ei gammal eik. Hvorfor den klinte med eika er uforståelig. Litt forvirra så den faktisk ut. Rent bortsett fra at kaninen var forsteina var turen en fin opplevelse. Ravnehei finnes ovenfor Ravndalen, i Voieskauen og sikker mange andre steder. Men denne Ravnehei er mindre kjent. Det er gammal, gammal lauvskog rundt Ravnehei. Området er fredet som natur-reservat så trø varsomt og ikke bruk motorsaga på de gamle trærne. Det står noen kjemper av noen trær i denne skogen. Følelsen av urskog smyger seg inn i naturopplevelsen. Legg hånda inn på treet, lukk øynene og kjenn treets kraft. Stå en stund slik. Det er godt for sjela.

Alltid gøy å gå litt uttafor. Stien er ikke spesielt godt merka, men du finner nok veien. På toppen er det fin utsikt over vannene. Det går stier videre rundt vannene om du vil gå litt lenger.

Litt mer kan du lese her: https://www.fvn.no/magasin/i/V2njl/vannene-rundt-i-randesund

Omvei til radiostasjonen ved Omvendte Båd

Korteste vei er ikke alltid best. På en finfin dag dro vi fra Gill via Løefjell og Skråstadvarden til en liten fjellhylle med historiens dramatiske slør over seg. Her inne i Salvesdalen nedenfor den Omvendte båd satt det av og til noen modige menn og sendte meldinger over til England i krigsårene 1943 og 1944. Vel vitende om straffen de ville få om de ble oppdaget. Gruppen som opererte her ble oppretter av en av de mest kjente motstandsmenn i Norge: Oluf Reed-Olsen

Fra Store Norske Leksikon:

“I 1943 ble han utdannet til radioagent for den britiske etterretningstjenesten Secret Intelligence Services (SIS). Reed-Olsen gjennomførte to skarpe etterretningsoppdrag i det okkuperte Norge. Som radiotelegrafist og leder for de to SIS-gruppene «Aquila» (1943) og «Makir» (1944) opererte han rett utenfor Kristiansand, og han sendte et hundretalls telegrammer om den tyske skipstrafikken inn til byen og langs Sørlandskysten.”

Men han var ikke alene. Lokale motstandsfolk fra Kristiansand hjalp med vakt, utkikk og ikke minst hemmelighold.

Vi gikk turen på en stille og skyfri dag. Blåveisene bugnet noen steder og andre steder stoppet aldri utsikten. Det er en fin tur. Og sammen med fine turkamerater ble turen aldri lang.

Løefjell

Mer om Oluf Olsen

Oluf Bernhard Reed Olsen (født 8. juli 1918, død 14. oktober 2002), var en norsk flyger, motstandsmann og senere forfatter. Han vokste opp i Oslo og utdannet seg som flyger i Widerøe før annen verdenskrig. Etter at krigen brøt ut gjennomførte han noen mindre sabotasje- og etterretningsaksjoner, ble tatt til fange, men rømte ved Lysaker bru under transport til avhør i Oslo. Sammen med en kamerat satte han den 2. september 1940 over til England i en 22-fots seilbåt.

Etter en dramatisk overfart, som forøvrig er godt beskrevet i Reed Olsens bok Vi kommer igjen, oppholdt han seg en kortere tid i London og dro så videre over til treningsleiren Little Norway i Canada. I 1941-1942 fløy han Northrop N-3PB i 330 (N) Squadron på Island. Reed Olsen ble i 1943 utdannet som fallskjermjeger og hemmelig agent i Secret Intelligence Service (SIS) i England for så å bli sluppet i fallskjerm over Øvre Eiker i påskeuken den 20. april. Det ble et dramatisk hopp; en sele hengte seg fast i flyet, han ble slått mot halehjulet, og det ene kneet ble vridd ut av ledd. I denne tilstand landet han i en tretopp. Ved hjelp av en kløftet bjørkestamme klarte han å dra kneleddet på plass. Med en ryggsekk på 36 kilo tok han seg ned til bygda og dro så på sykkel til Sørlandet for å etablere en etterretningstjeneste der. Han ledet etterretningsgruppen «Aquila» på Sørlandet, men gruppen flyttet etterhvert til Oslo.

Utpå høsten ble Reed Olsen kalt tilbake til Storbritannia. Han dro via Sverige, og underveis var han med på å opprette en hovedradiostasjon for etterretninger fra Oslo-området på Holmevassbua nord for Guriby i Lommedalen.

I mars-april 1944 landet han på ny med fallskjerm i Eikerskogene. Etter mange døgn i granbarhytter fikk han, med god hjelp fra sine venner Ottomar og Carl Sigurd Elligers, organisert transport av radioutstyr og annet viktig materiell til Oslo. Han dro så videre til Sørlandet for å fortsette oppbyggingen av etterretningsnettet der. Han reiste sammen med vennen Rolf Millang med tog til Nelaug og videre på sykkel til Arendal og langs kysten mot Kristiansand. Til slutt, skriver han i boken sin Two eggs on my plate, var vi like ved Oddernes kirke og presten, vår første kontakt. Forholdene var urolige i byen, så de valgte å opprette sin første radiostasjon i nærheten av Kjevik. De to agentene flyttet senere til Skråstadheia og hadde sin stasjon i Salvesdalen godt gjemt i en barhytte på en fjellhylle. Fra Den Omvendte Båt holdt de øye med skipstrafikken langs kysten og sendte meldinger over radio til London. Stasjonene var i funksjon fram til 23. oktober 1944 og ble totalt kreditert for 183.000 tonn senket tonnasje. I slutten av oktober 1944 rømte Oluf Reed Olsen, Jan Tenvik og Lasse Larsen til Sverige og England.

Reed Olsen er en av få SIS-agenter som er nevnt i boken MI6 – The History of the Secret Intelligence Service, 1909-1949. For sin krigsinnsats ble Olsen høyt dekorert. Han mottok i 1944 Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd. Han fikk også den norske Krigsmedaljen, samt Deltakermedaljen (med rosett). Reed Olsen var også innehaver av det britiske Distinguished Service Cross.

Han fortsatte i Forsvaret også etter krigen, og var i en periode sjef for flyavdelingen i DNL – forløperen til SAS. Han var også svært aktiv i speiderbevegelsen og ble tildelt speiderforbundets hvite hederslilje.

Kilder:
Oluf Reed Olsen ”Two eggs on my plate”, 1954 Odhams
Oluf Reed Olsen ”Contact”, 1946 Stranberg & Co. Boktrykkeri
Tvedte, Jon: Flyvningen. Det moderne eventyr, Oslo, 1958
http://digitaltmuseum.no
Wikipedia

Jeg har vunnet i Lotto! Takk fru Johan Erik

Jeg vant 1.750 000 USD.

Bankkort og pinkode er oversendt. Nå venter jeg bare på gryna. Drinks on me!!!

For jeg er blant dem tilfeldig valgt av USA Lotteri som offisiell 2022-vinner i ILOTTO, og jeg har en grunn til å feire som en av de store vinnerne i det 76. ILOTTO PROMOTION-programmet . Trekningen ble holdt fredag i Arlington Virginia USA.

Jeg hadde flaks for de har gjort så mange forsøk på å sende vinnervarsel på e-post til deg, men ingen svar. Dum som jeg er har jeg slettet de forrige e-postene.

Mitt heldige vinnende tall er (12) – (22) – (23) – (29) – (40)
Jeg vant én million, fem hundre og sytti tusen amerikanske dollar i den tredje kategorien.

Gudd. Det er min dag i dag.

Eller kanskje ikke. Jeg så denne filmen om scamming i etterkant – https://youtu.be/7rmvhwwiQAY

Eller hva som skjer om du svarer OK på slike eposter. https://youtu.be/gq1uiinNM_Y

Sammensveisa kunst. Er de Lillesands høye beskyttere?

Jeg synes de er ganske så tøffe. Statuene ved bensinstasjonen langs E18 ved Lillesand. Godt de ikke lever. Skjønt hva de gjør nattestid er uklart. De er et sammensveisa stykke kunst. Med antydninger av overnaturlige vesener og referanser til gamle actionfilmer vokter de over innkjørselen til YX-stasjonen. Fantastisk satt sammen av tannhjul, mopedkjettinger, hylser, plater, sagblad og dingser. De er verdt et stopp bare de. Så jeg gikk inn på stasjonen, sa at jeg ville gjerne ha en kaffekopp og nøt den sammen med en edderkopp av jern.

Prøvde å finne ut litt mer om hva og hvem og hvorfor, men fant det ikke. Kanskje noen vet mer enn meg.

Kile på Grotunga.

grotunga_det_kiler_på_tunga

Jeg har jo hørt om fenomenet; Kile på tunga. Men ikke helt skjønt hva det innebar. Det var helt tiil en sommerdag for en tid siden. Jeg gikk til Grotunga. Og det var der det kilte. Det kilte på Grotunga. Eller rettere sagt; det kilte VED Grotunga. For jeg kom meg aldri ut på den. Dette lille naturens utspring. Jeg hadde hørt om den, men aldri vært der. En god venn ble med på jakten etter Grotunga. Jeg hadde hørt at den var litt vanskelig å finne og at en ikke skulle ta med seg barn dit. Det var bratt og høyt hadde jeg hørt. Og nå begynner hendene mine å bli klamme. Bare av at jeg skriver at det var bratt og høyt. Det er et døgn siden jeg var der, men det føles høyt ennå. Gudd. Grotunga er en fjellnabb som stikker ut over et juv oppe ved Kjerrane i Kristiansand. Og i motsetning til sin storebror Trolltunga som heller oppover, heller denne nedover. Gudd. Og den var lett å finne, det var sti helt fram. Men nå skulle jeg ønske at vi ikke hadde funnet den. For det kilte ved tunga. Det var bratt og høyt og håndflatene svetter ennå. For min kompis kilte det i mer enn tunga. Han fikk vondt i hele kroppen. Han var ennå mer pinglete enn meg. Det er rart med høyt og bratt. Kroppen sier fra at dette er farlig. Men plassen var fin. Både utsikt og nedsikt var storslagent der ved Kristiansands svar på Trolltunga.

Går du fra Kjerrane kan du ta turen forbi noen underlige jettegryter i en bratt skråning. Du kan nyte utsikten fra Gråmannen før tungekilinga på Grotunga. Og når nesen vendes hjemover passerer du og en fin slags Heller hvor du kan sitte tørt på regntunge dager. Det er godt skiltet og du kan egentlig gjøre turen akkurat så lang du vil i fint og frodig terreng.

Dette er litt nedenfor Grotunga. Men høyt nok til å bli klam i tanna allikevel.

Rumpetrimtrapp i påska

Eller; 249 trinn til en fastere rumpe. Trinn for trinn, steg for steg. Opp, opp, opp. Ryktet var sant og det har gått foran meg. Det finnes et sted hvor rumper blir til. Ikke fort og ikke lett men de formes her. Rumpesmie. Min rumpe er fin og perfekt og fast så det var av ren nysgjerrighet jeg hev meg i bilen. Jeg tok turen til denne fantastiske innretningen i Vågsbygdskogen. Dette treningsapparatet overgår alt du får på TV-shop. Det utklasser til og med alt de har på alle Fitness-sentre noen gang bygd i vårt langstrakte land. Innretningen har det korte navnet; Trapp. Og typen er av den lange og bratte sorten. Og det stemte det jeg hadde hørt.

Vel framme ved Rossevanntrappens bunn var jeg ikke alene. Der var det 3 damer der som til sammen ikke var så mye eldre enn meg.  De skulle ta trinnene til topps. I et ubetenksomt øyeblikk uten selvinnsikt tenkte jeg på å løpe etter dem oppover. Jeg valgte det vekk. For tilfeldig forbipasserende hadde det ikke sett bra ut at en tilårskommen herre løp etter tre jenter opp trappene. Skjønt, det hadde ikke vart lenge. Sannheten omkring min alder hadde vel innhentet meg sånn ca ved trinn 17 av 249, lungene hadde gitt opp ved trinn 19 og hjertestansen satt inn ved trinn 22. Så jeg lot dem løpe og registrerte at etter 30 trinn i gå-tempo kommer svetten og blikket har det bedre ved å fokusere på neste trinn enn å se oppover på rumper som forsvinner.

Fra trinn 32  kjente jeg det på min egen rumpe. Gudd å diger den blir. Bare ett trinn til. Og et til. Og så enda ett.  Jeg kom opp og kjente at skinkene strammet seg opp. Fin trening og fint sted. Jeg skjønner folk liker det. Men jeg hadde nok med den ene turen opp.

linddalsheia_tommetanker
Lilandsheia tilbyr vidsyn.

Min ferd fortsatte innover til Lilandsheia. En fin liten knatt et stykke innover. Fin tur. På vei hjem oppdaget jeg at det var betraktelig lettere å gå ned trappen enn opp. Og nede i bunnen stod det en ny dame som ventet på at jeg skulle komme ned slik at hun kunne løpe opp.

Spreke folk.

249 steg til en fastere rumpe.

Eller; 249 trinn til hjertestans.

Tungt om sommeren og, bare varmere.

Kart finner du her: https://ut.no/sted/145280072/rossevanntrappa