Jeg er som poteten. En smilende Tommskalle med stort hode. Jeg er god stekt, kokt, bakt, fermentert og nedgravd. Og av og til er jeg fortreffelig som most. Jeg kan brukes til alt, nesten. Ikke særlig god til å være leder under en friklatringsekspedisjon til K2. Til det er jeg for tjukk og jeg lider av høydeskrekk over 2000 meter over havet. Ellers er jeg brukanes til litt av hvert. Ikke særlig god til frisbee heller forresten. Men det er en fin arena for å møte mine medpoteter.

Noen av dem er flinke. Alle er flinkere enn meg men jeg er en potet så derfor er mitt konkurranse-innstinkt begrenset. Men selv med et labert konkurransehode blir også denne poteten litt sur når resultatene uteblir måned etter måned. Lyspunktet er at jeg er lykkelig naiv og tror at en gang . . . .

Rent bortsett fra dette potetvissvasset har vi høstet inn hva vi plantet. 5 poteter i ei stor murebøtte ble til 3 kilo Asterix godpoteter. Og inne blant alle dem jeg tok opp fant jeg meg selv.