Litt rart at sola skal være på sitt vakreste like før den forsvinner. Men slik var det i går kveld. Lavterskeltusleklubben nådde akkurat opp til tårnet på Slettehei i det sola sank ned bak horisonten. Vi stod der oppe i stillhet og nøt det lange øyeblikket. Og stillheten skyltes ikke bare mangelen på oksygen etter turen opp dit. For stigningen er steil. Lett småprat i bunnen av bakken stilner fort. Kun bergenseren i blant oss holdt det gående hele veien opp. Men så tror jeg kanskje at bergensere ikke trenger oksygen for å prate. Men vi kom opp alle fire. Turen er fin og utsikten fra topphytta ennå finere. Turen er ikke så lang så den passer fint en kveld etter jobb med fine folk. Og siden turen er så fin har jeg vært der før, mange ganger. Om vi får besøk fra langtvekkistan og de liker turer, tar jeg de enten med opp til Slettehei eller til Møvigknatten. Begge turene er overkommelige og spektakulære på hver sin måte.

I går var det solnedgang på Slettehei. Vi så den i stillhet. Til og med en fra Bergen nøt opplevelsen i stillhet.