I år som i fjor gikk jeg glipp av skumle nissefar. Den forbaska julebrusen gjorde at jeg måtte noget trengt løpe på do like før nissen banket på døra. Og jaggu ble jeg ikke ferdig med tissingen før nissen hadde trampet videre til neste hus. Helsikes julebrus. Men lykkelig ble jeg da svigerbror hadde filmet hele seansen slik at jeg også kunne oppleve familiens møte med nissen. Se filmen her:

http://www.facebook.com/photo.php?v=297807060254785&set=vb.100000764811830&type=2&theater

Så fint det er å være til. Vi satt oss i bilen og 17 km etter rundkjøringa på Nodeland på vei mot Øyslebø tok vi til høyre. 3 km til på smal vei og vi var fremme. Denne gården i huttaheiti har åpen gård og selvhogst av ville juletrær. De har tamme også for dem som ikke våger seg ut i skogen. Vi ble ønsket velkommen med bålkokt kaffe og lavmelt trekkspillmusikk. Naturen hadde kledd seg i 1 cm snøfrost så det var så vakkert at det holdt. Smaken av jul seg inn. Løping og hopping og skliing i frostkledde gressbakker.

I det gamle lille gardshuset var det vedovnsvarmt og masse hjemmebakst og hjemmesylta ting på tilbud. Jeg sikret meg frosne markjordbær og multer til juledesserten. Jula nærmer seg og det er så fint. Stian fant seg et flott juletre mens jeg fant meg et stygt ett. En flott tur til en Julegård i Øyslebø kan anbefales.

Så enkelt at det er genialt. I disse ultratravle juletider har fornuftige og ansvarsfulle borgere satt ut innretninger som gjør hverdagen for småbarnsforeldre enklere. Selv er jeg bestefar men er selvfølgelig fullstendig klar over hvilket mas og kjas og riv og slit en førhjulstid kan putte inn i et lite barn. Hvilket igjen fører til at oppgaver man burde ha gjennomført blir forskjøvet. Man får rett og slett ikke tid til en god kaffe latte eller en lur på sofaen fordi barna skal dra deg med på så mye. Men nå er det altså slutt på dette. Takk til kommunen, barnehageetaten eller hvem det nå er som har satt disse innretningne ut på strategiske steder. Gjerne i utkanten av sentrum, eller utenfor kjøpesentra og butikker. Ofte er de omkranset av vakre juletrær slik at barna har noe å se på mens de venter.

Det har sittet langt inne. Rett og slett. Jeg er jo av hankjønnslekten. En gang var mine forfedre jegere. ONCE WE WERE WARRIORS. Hårete, tøffe, skitne karer som slo ned for fote. Slukte ekorn heile og beit over nakken til elg, gaupe og lemen. Det er de jeg slekter på. Det er deres DNA som er i mine gener. Hmmm. Hvorfor er jeg ikke som dem da. Jeg liker jo skauen, og trives alene blandt stubber og maurtuer. Men jeg er ikke tøff. Ikke sammen med kona i hvert fall. Hun er som kvinner flest. Har mer i hodet enn meg. Kler kvinneklær bedre enn meg. Vasker seg oftere enn meg. Er pen i dagslys og bestemmer alt. I tillegg driver hun med Yoga. Trener og trener i stua, mens jeg tusler i skogen. Ofte har hun bedt meg delta, men jeg finner alltid unnskyldninger. Au, sier jeg. Vondt i hodet. Au! Vondt i foten. Au! Varig svekkede sjelsevner.  Au! Dårlig i matematikk. Vel, jeg gikk tom for unnskyldninger. Så nå skal jeg bli med på Yoga tur. To uker i yogaens mekka,- Bali. Huff…….Au.

https://tommetanker.wordpress.com/2011/02/08/meg-og-julia/

Rett og slett dritskummelt! En lykkelig familielørdag i skogen var planen. Rolig tuslende med tomme tanker inn i de dype skoger på toppen av Nodeland. Ikke en ond intensjon i hodet. Pølser og ketsjup i sekken. Kosekaffe på termosen og familie på alle kanter. Men hva skjer med oss byfolk når vi passerer 200 metersgrensen fra nærmeste fastboende. Humøret endrer seg stille. Sansene skjerpes i takt med naturens lyder. Her i skogen må vi overleve. Den sterkestes rett råder. Hvem skal vi spise først? Hvem av oss klikker det for først? Skulende blikk skifter eiere og vi begynner å se på hverandre som potensielle erstattere til pølse i lompe. Hm. Hm. Hvordan smaker en nygrillet svoger, eller ei gryte med sønnens familie. Gropbakt svigerinne med einerbærrøkte knokler? Jo lengre vi går innover i Nodelandsheias dype skoger jo villere blir tankene…………………………….

Rent bortsett fra det var det flott turterreng og flotte grillplasser. Takk til Songdalen Kommune og den jobben de har gjort der oppe. Takk for familieflott tur. Anbefales

Vinmonopolet på Sørlandssenteret har oppbevaringsbokser. Og godt er det. Man skal jo skjerme barn fra alkohol. Det er statistisk bevist. Dess mer et barn blir eksponert for disse forsnurrende fluider, dess mer øker sjansen for at de selv blir fylliker. Og som de ansvarlige besteforeldre vi er, følger vi opp dette prinsippet. Derfor er oppbevaringsboksene til Vinmonopoet på Sørlandssenteret en fantastisk innretning. Billig, strategisk plassert og med luftehull. Dette er en utmerket løsning de gangene jeg har med små barn til senteret og må svinge innom polet.. 20 kr, et dytt, et låseklikk, og vips, så er ungene sikret i den tiden det tar å kjøpe litt god vin. De er plassert sentralt og med glassdør slik at jeg kan vinke til dem av og til. Kan anbefales. Og har du ei lita, shoppelysten kone kan nok hun lures inn i en boks hun og. Bare hiv inn et fake visakort og smell igjen døra.

Vel, det kunne ikke holdes skjult lenger. Vi er avslørt. både farmor og bestefar. PST, KGB, FBI og NSB er koblet inn. Det har gått greit så lenge at vi ble vel litt for komfortable med situasjonen. Forholdsregler ble ikke fulgt nøye nok, og vi måtte jo bli oppdaget en dag. Våre barnebarn læres altså opp til å bli barnearbeidere. Vi ser på dem som to bittesmå arbeidstakere, og vi vet å utnytte det. Det hender vi river dem opp fra TVn og ut i naturen for at de skal hjelpe å spa jord. Det hender sågar vi lurer dem inn i en arbeidssituasjon på Kiwi eller trer på dem en plastikkryggsekk på Elkjøp. Vi ble altså  oppdaget, men tror kanskje vi fortsetter med å utnytte deres arbeidskapasitet. Slike små mennesker kan brukes til å vaske bilen, klippe gresset, støvsuge og bære vaffeljern på ryggen. Tror kanskje det er godt for de.

Er det ikke forunderlig å følge tilblivelsen av et sinn. En åpen arena for nye oppdagelser. En dag jeg slet og strevde med å få opp ei rot på hytta hadde jeg en 4-åring med. Den ellers så oppmerksomhetstrengende lille gutten skjønte at bestefar holdt på å slite seg i hjel. Han sluttet å rope “SEEE BESTEFAAA” og lagde sitt eget univers mens jeg gravde jord, klippet røtter og veltet stein. Vi jobbet side om side med hvert vårt. Stort sett tause i full konsentrasjon om arbeidsoppgavene. Jeg med rota,- han med noe annet. Da halvannen time var gått og rota overmannet, tørket jeg svetten, og spurte hva han drev på med i den voksende jordhaugen. “Ser du ikke det?”, spør han undrende. “Det er hytta mi, bestefaaa”, forteller han. Han stopper opp, trekker pusten, og setter i gang med en detaljert forklaring. Helt fantastisk,- et vakkert sinn. Forklaringen vises under. Se og nyt.