Undringens barnslige magi. Naturens fantastiske trolldomskraft slår til igjen.

Denne gangen i form av en flue. Etter is, brus, ballong og tog på 17.mai dro vi hjem. Av med finstasen og ut i hagen. Jeg og Isabella. Etter å ha ropt hipp, hipp, hurra sånn ca 3000 ganger til nabolaget landa det ei flue på trappa. zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz. Der satt den og så på oss med sine 10.000 øyne. Den vred litt på hodet og lurte vel på når vi skulle prøve å klaske til den. Men det gjorde vi ikke. Jeg viste flua til 2 åringen og fortalte at en god venn hadde landet. At flua var snill, og måtte bare hvile seg litt før den skulle fly hjem til sin familie. Jeg og Isabella satt der og småpratet og pludra med flua og gikk i lag med den i hele trappas lengde. Isabella fant litt mose som flua kunne spise. Men siden den ikke lot seg friste fant vi ut at den var sikkert mett av pølser og is den og. Vi ønsket den god tur hjem og vinket til den når den fløy av sted. Fantastisk fin stund når en bestefar, ei flue og et barnebarn reiser sammen i fantasiens verden.