Jeg er svakt undrende. Noen som vet svaret? Med sekken på ryggen, kamera i lomma og øyelokkene på vidt gap steg jeg nervøst ut på perrongen på Oslos sentralbanestasjon. En sedat, treig, og forsiktig fortumlet ør sørlending tar steget inn i tigerstadens gater. Det stod en tiger utenfor sasjonen? Kanskje en diger elg hadde vært mer passende? Men full av mindreverdighetskomplexer , lommereflekser og bibelbelte rundt magen beveget jeg meg forsiktig innover og oppover og utover i hovedstaden. Jeg ga ingenting til tigeren, men ga litt til tiggeren, før jeg kom til første fotgjengerovergang. Gudd. Trikker og trucker, busser og biler, her blir jeg ikke gammel tenkte jeg, rent bortsett fra at jeg allerede er gammel, tenkte jeg. En treig sørlending i Oslo!!!!. Men så! Den røde mannen på lyset var ikke alene. De var to som sa stopp! STopp, stopp!Hmm. Kanskje Oslofolk er like treige som oss andre. De må ha to røde menn som sier stopp før de stopper. Kanskje de er redde for å være alene når de står stille? For det var bare en grønn mann. Kanskje de er så stressa og raske og travle at de egentlig er treige. I denne trillekoffert gata gikk jeg altså. Men nå litt rettere og rakere. Og ved hver overgang traff jeg på to røde menn som sa stopp. Og jeg dobbelstoppet som mine med fotgjengere. Kanskje folk fra Oslo egentlig er akkurat som alle oss andre. Kanskje de  bare har litt dårligere syn kanskje? Eller kanskje de to røde mennen er satt opp for meg. En treig søring i Oslo.