Jeg  kjenner en stubbejeger. En som ikke roter det til. En som lister seg innpå store eiketrær, for så kaste seg over dem for å tilrane seg stubben. Og dette først etter å ha iaktatt treet med tilhørende stubbe i månedsvis. Ja kanskje år. Tålmodigheten kjenner ingen grenser for denne mannen.  En stubbejeger må kunne se forskjell på trær. Han må ha rot i virkeligheten og han må kunne følge sporene. Ser han for eksempel ei eikenøtt, så vet denne mannen at det sannsynligvis er et eiketre i nærheten. Hvilken kløkt. Det er ikke alle forunt å ha en stubbe hengende på veggen hjemme. Men det er kjekt å ha. Og ser du et tre i skogen uten rot i virkeligheten så har nok Arild vært der.