Det er søndag morgen. Snøen har gått over til regn og det sildrer i mørket utenfor. Jeg skulle så gjerne ha sovet helt til det ble lyst. Tuslet inn på badet, vasket meg og tuslet inn til dagens første kaffekopp. Først da skulle jeg åpne øynene og oppstartinga skulle gå uendelig seint. Program etter program skulle rolig reinstalleres helt til hjernen stod klar til å lede resten av kroppen videre utover i denne søndagen.

Jeg hadde glemt seksåringen i naborommet. 07.45: “Bestefar!”. Han er PÅ fra han åpner øynene og forventer omverdenen til å være det samme. Jeg skvatt langsomt opp til en blurra verden. Ut til brødfrokostsmøring og  . . . . . . . . . Minecraft! MINECRAFT! Et lite genialt dumt dataspill hvor du kan bygge din egen verden med terninger. Jeg rakk så vidt å få fingrene klamret fast i et  livreddene  kaffekopphåndtak før en inngående, samt svært usammenhengende, utredelse tok til. I løpet av den neste halve timen fikk jeg i detalj forklart hva jeg så på nettbrettet. Hva han hadde bygd. Hvorfor, og hvordan alt virket. Fly båter, lavatanker, veier og basseng. Alt i et slikt tempo som bare en nyvåkna seksårings finger på et nettbrett kan klare. Samtidig med at han forklarte sin bestefar hva alt  dette var foretok han omfattende ombygginger og justeringer. For en treig sørlending er dette det nærmeste jeg kommer sjokktilstand uten å gå i sjokk.  God morgen!