” Hva er det med dere nordmenn? Hvorfor går dere på tur?” spurte min venn fra Etiopia. “Ehhhhhhhhhh” svarte jeg. I dag hadde jeg ikke noe godt svar. Det var regn og kaldt. Jeg har spurt om han vil bli med på onsdagsturene våre et par ganger før. Men det har aldri passet. Ikke før sist onsdag. ” Jeg har fri”, sa han “jeg kan bli med på tur.” “Flott”, svarte jeg. “Plukker deg opp 17.45″. Og onsdagen kom og jeg trodde han hadde ombestemt seg. Det var vind og regn og litt kaldt. Men han sto der og ventet som avtalt. Men som ganske ny nordmann og svært nysgjerrig på hvorfor vi som er født her på død og liv skal ut på tur hadde han ikke vår innebygde tese under hjernebarken; Finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. I dag var det dårlig vær og han hadde dårlige klær. Riktig nok regnjakke, men joggesko og joggebukse. ” Jeg blir med allikevel, dette er jo en del av integreringa i Norge,” sa han og smilte. “Man kan ikke bo i Norge uten å gå på tur.”

Og han ble integrert. I vind og regn gikk vi seks stykker inn i skogen ved grønnsletta på Jegersberg. Opp mot Kalkheia og litt utover. Vi gikk ut til Hanehei og så på utsikten som ikke var der i dag. Og hanen virra i vinden. Moro var det at vi i løpet av turen fant ut min venn at jobbet sammen med søstera til en av turkameratene.

Turen er ikke så lang, men lang nok på en regntung dag. Fra Sødalsmyrene tok vi minste motstands vei hjemover. Vi mygga ut og tok grusveien tilbake. Greit for min Etiopiske venn som var lettere fuktig.

Jeg tror han skjønte litt av tur-koden for han spurte om jeg kunne melde han neste gang også.