Vi har skrudd og stilt på klokken. Lysere tidlig og mørkere tidlig. Nå starter vi turen med lys i panna. Denne gangen fra fine Gill. Parkerer ved porten som går inn til hestehimmelen på Gill. Målet er Skråstadvarden, men løype dit var ikke satt. Etter trygge og tørre steg på grusen opp til beverens rike, Øygardstjønn, begynte surklinga. Det ble mye sidestepping på stiene opp mot varden. Det som vanligvis er en sti var denne kvelden Svalandsgubben verdig. Det var mye gjørme. Det var mye glatt. Mye utvaska stier. Og det var mye nestenplumping. For med hodelykt og en gammel kropp er ikke myrhullene like lett å oppdage, og unngå, som før klokka ble stilt. Det eneste som var fint var skiltinga. Løypegruppa er flinke der.

Men du verden. Det er fint allikevel oppover. Variert stigning som fortsatt tar pusten fra en.

Oppe på Skråstadvarden er aldri utsikten så fin. Litt for mye trær til det. Kanskje om vi hadde klatret opp i tårnet. Kvelden i går var skyfri så det var oppsikten vi fokuserte på og ikke utsikten. Alle slo av hodelyktene slik at vi kunne nyte en flott og klar stjernehimmel, slik du bare ser den når du ellers er oppslukt av mørket. Og sammen med stjernene så vi det røde lyset i toppen av tårnet. Vakkert.

I det vi skulle begynne nedturen så jeg rett inn i lyspæra på min turkamerat i det han igjen fyrte opp sin 3000 lumens hodelykt. Mye lys for ei netthinne som har sett litt av hvert. På turen ned forbi gamle orreleikplasser og Salvestjønn og Kyrtjønn så jeg hele tiden en lysende prikk på netthinna. Den forsvant ikke før jeg var vel hjemme.

Turen er fin på dagen og turen er fin på kvelden. Tette sko anbefales dog.