Er løgn bare et søtt karaktertrekk?

“Man må knuse noen egg for å lage en omelett.” Er det slik han tenker, at målet helliger midlene. Eller er det bare et karaktertrekk det med alle hans løgner og usannheter. Jeg undrer. Er løgnene bare et ufrivillig virkemiddel. OCD nesten. Uansett skummelt når det kommer fra kanskje verdens mektigste mann for øyeblikket.

Og løgnene fortsetter og fortsetter. Og jeg skjønner det fortsatt ikke. Det er kanskje slik at han gjør såpass store omveltninger og forbedringer for folk flest i sitt hjemland at løgnene og overdrivelsene bare blir sett på som et søtt karaktertrekk av hans hjemlige velgere. Han har bremset innvandring og røsket opp i byråkratiet og satt opp toll på varer fra alle. Det at han lyver og skumler verden er ikke så viktig for dem får det bedre på hjemmebane. Jeg trodde aldri at så mange usannheter skulle kunne tjene en sak. Men jeg tror jeg tar feil.

Historisk sett har Trump blitt kjent for å komme med mange feilaktige eller misvisende påstander. For eksempel rapporterte The Washington Post at han under sin presidentperiode fra 2017 til 2021 kom med 30 573 slike påstander. journalisten.no

I nyere tid, spesielt under valgkampanjen i 2024, har Trump fortsatt å komme med flere usannheter. Under et valgkampmøte i Las Vegas i oktober 2024 ble det registrert 64 løgner, unøyaktigheter og overdrivelser i løpet av én uke. forskning.no

I tillegg ble det under en debatt i juni 2024 rapportert at Trump kom med over 30 falske påstander. en.wikipedia.org

Jeg har alltid ment at ærlighet varer lengst.

Trump gjør meg usikker.

Og hvordan i all verden kan noe så smart som OpenAi lage bilder av mennesker med 4 fingre? Kanskje koden er laget av en president som fornekter at vi har fem fingre på en hånd.

At Brauten stiller med standin på foto er ikke greit.

De er så lykkelige at de hopper arm i arm. Og ikke nok med det. Den ene hopperen har tre armer. Jøje meg. De bør være bekymret for sikkerheten. Snakk om å undergrave virkeligheten. Nettstedet Viasport skryter av å være Ki-generert. Alt. Alle artikler og alle foto og alle videoer.

Jeg liker at ting er ekte. At Johannes Tingnes Bø ser ut som Johannes Tingnes Bø. Jeg liker at hoppski rekker lengre opp enn til skuldra på hopperne. At Brauten stiller med standin på foto er ikke greit. Tarjei Bø legger opp i en alder av nærmere 40. Fotoet viser at han holder seg godt og ikke ligner helt seg selv om dagen.

Viasport sier åpent at alt er Ki-generert. Men hvem i all verden vil lese og se slike artikler hvor bildet er fake og inneholder en haug med fakta og logikkfeil. Innholdet i artikkelen kan både være misvisende og ikke alltid helt troverdig.

Hvem leser slikt. Kanskje Donald.

https://www.viasport.com/no/tag/Erling+Haaland

Det skjedde i de dage

Og det skjedde i går. Tre vise menn pluss meg og en til var på tur. Og den startet i en park anlagt av en visjonær millitær. Det var General Joseph Frantz Oscar Wergeland som fikk en ide om å lage en park i en trang dal. Parken er fin, fin og byr på en frodighet som vi kan takke denne generalen for. I 1874 begynte de jobben med Ravndalen og året etter åpnet de portene.

Ravnedalen 1890.

Om det var hans ide å lage tusentrappene vet jeg ikke. Det var uansett en dårlig ide. De skulle anlagt rulletrapp. For oss voksne menn er det et brå start på turen. Jeg kom tidlig ut av tellinga av trappetrinn. Fokuset var mer på innhalering av luft. Mye luft. Store trinn for korte bein. Bratt er det også. 80 høydemeter omtrent rett opp. Men belønningen kommer så pesinga er verdt pustinga. Oppe på Ravnehei er utsikten fin, hele døgnet. Og akkurat mens vi stod å pekte og kikket forlot et gigantisk cruiseskip havna. Et skue det og.

Tar du turen i disse dager så sko deg godt. Pigger er tingen og å foretrekke framfor hofteknekk og ankelbrudd. Det var mange isete partier fra Ravnehei og innover mot Bervannet. Sikkert bedre i dagslys, men glatt var det så balansenervene fikk kjørt seg. Bervannet er et flott turmål, med en kjempefin gapahuk med stor bålpanne. Og akkurat langt nok inn til at det blir en god tur ut av det. Ca 6 km tur retur på løypa vi gikk. Om sommeren er det og fine badeplasser i Bervannet. De er der jo om vinteren også, men vannet er litt hardere.

Fin tur, og igjen takk til løyperydderne som gjør at en gammel mann ikke må klatre over falne trær.

Hill, hill til dem.

Jettegryta ved Oddersjå

Vi tok turen på onsdag. En tur med høyt oksygeninntak. Fra grønn slette og i fint driv inn til stien opp til Redalsheia. Her begynte pesinga for oss i ganglaget for voksne menn. Stien er fin og passe glatt og veldig bratt. Redalsheia ligger på ca 200 meter over havet så stigningen kjentes. Men det skal den. Pumpa har godt av det. På vei opp er det flere fine utsiktspunkt og ved varden litt over toppen kan du se fra Ålefjær til Vestheiane. Men målet for turen var Jettegryta ved Oddersjå, så vi gikk et stykke ned igjen før samtalen stilnet nok en gang. En enda brattere sti ledet oppover på baksiden av Den omvente Båt. Siden jeg gikk bakerst var det nesten ikke nooe oksygen igjen i lufta som jeg pusta inn. Løypegruppa har merket alt godt og selv om jettegryta er litt utenfor stien har de nå merket den så den er lett å finne.

Et naturens mysterium denne her. Høyt oppe på fjellet og sikkert to meter dyp. Her er det noe som har ligget og slipt lenge. Vi som var der hadde mange teorier men for en gjeng med utpreget geologisk inkompetanse fant vi aldri noe godt svar.

Veien ned via Omvendte Båt gikk lettere. En steinete sti men ikke så bratt. Du kommer ned ved Kyrtjønn, der Vaffelbua gleder turfolk om sommeren. Herfra kan en gå veien tilbake. Men vi skrånet inn i skogen og tok stier litt her og der.

Det er og en jettegryte på Lille Redalshei, men den gikk vi ikke ut til denne gangen.

Fin, fin tur også om dagen.

Mysteriet ved Harenebben

Vi surklet oss rundt Hamrevann onsdag kveld. Det var mye gjørme og vann i stiene. Høye sko eller støvler er å anbefale akkurat nå. Men du verden. Turen er fin og akkurat passe lang når føret er vått. 5, 5 km målte jeg. Og turgruppa har virkelig gjort jobben sin på deler av løypa. Gangbroer og grillplasser og benker og bøtter. Alt er på stell og på fine sommerdager må det være himmelsk å bade fra den digre badebrygga midt i Hamrevann. Og selv i mørket kan man umulig gå seg vill her. Med hodelykt så vi at det i tillegg til kart i alle stikryss var stien merket med blåmaling og refleks hele veien rundt. Men som sagt; blaudere enn konsonantane i byen. Og underlige ting er i denne skogen. Underlig ting 1 er navnet der Bivuakken og flytebrygga er; Harenebben. ????? Noen som kan forklare det.

Underlig ting 2 hang i et tre like ved. Det var ei hjemmesnekra fuglekasse som hang der. Fin var den og hang godt. Men den hadde ingen inngang. Ikke noe hull der meiser og lignende kan hoppe inn. Kanskje den er ment for en hakkespett eller to. Kanskje noe som kan forklare det og? Fikk litt TwinPeaks følelse der i mørket langs hamrevann.

Langs deler av løypa har og en skogsmaskin velta trør og busker over stien så litt klatring må påregnes.

Ta turen.

Brun og blank og blid

Jeg har aldri vært flink til å følge moten. Men jeg følger med. Det var verken økonomi eller interesse for tidens trender mens jeg vokste fra liten til stor. Min vennegjeng og gode kamerater var heller ikke nevneverdig opptatt av hva som var mest in akkurat da.

Men jeg har jo hatt øyne en stund og ser hva som skjer rundt meg. Jeg tar mye bussen og der kommer det mye ungdom og unge voksne av og på. Jeg har sett så mye jeg ikke forstår. En gang for lenge siden gikk mange med platåsko. Sko med 10 cm høye såler? Litt senere ble helsetrøye populært. Et fornuftig plagg innerst mot kroppen. Men i motebildet skulle den helst bæres ytterst? Så var det skulderputene da. Hva er meningen med dem? Og fortsatt ser jeg noen som går med bukser de har snublet i. Fulle av revner. De burde fått seg lappesaker.

Og nå skjer det igjen. Ting jeg ikke forstår i motebildet.

Mange unge jenter ser nå ut som de er karamelliserte. De kommer smilende på bussen. Gulbrune og speilblanke. Blonde og mørke om hverandre. De ser ut som de har overnattet i en airfryer. Det fasinerer. Og det at jeg ikke skjønner gjør jo ingenting.

Hadde alle sett ut som meg hadde menneskeheten vært i trøbbel.

ReTUREN på ReparaTUR uka med Tom Eriksen.

Eller Tomm Erichsen som jeg pleier å si. Løp med det tøyet du har. Det er bare denne uka. Senere må du løpe til Stavanger. Jeg kan ikke anbefale nok de hyggelige og usedvanlig flinke folka. I Den Norske Turistforenings lokaler i Gyldenløvesgate kan du akkurat nå ta med deg turtøy med skade. Der sitter det syere fra ReTuren i Stavanger. De vil prøve å fikse det for deg. Jeg hadde ei favorittvinterjakke hvor glidelåsen til slutt tok kvelden. Jeg gikk ned til ei systue i byen for å få den fikset. “Desverre,” sa de, “det kan vi ikke, for vanskelig”. Grunnen var at slike jakker som puster og peser og tåler 20 tusen liter vann i minuttet mens de egenhendig bestiger Romsdalshorn med pulk på ryggen innehar kompliserte sy-systemer. Masse plunder rettere sagt.

Men der nede hos Returen på DNT var innstillingen litt anderledes. “Dette kan fikses på tre måter sa de.” “Takk” sa jeg, “men det holder med en.” De smilte og tok jakka.

https://www.facebook.com/share/v/19obhVKYeU

Samtidig ble jeg spurt om å være med på et SoMe innslag for å promotere Reparatøruka i Kristiansand. Og det er såpass sjelden at noen frivillig ønsker å forevige meg på bilde eller film så jeg sa selvfølgelig “JA?”

Har du noe som må fikses. Løp.

https://kvadraturen.no/baerekraftig-bysentrum/reparasjon-og-sirkulaeroekonomi/reparatoeruka/

Fra 27. januar til 1. februar er det mange arrangementer for å vise frem reparatørene i Kristiansand.
Om du reparerer sørger du for

  • Mindre søppel
  • Redusert materialbruk, og gjennom det sparer vi både energi og areal
  • Du bidrar inn i den lokale økonomien, og skaper arbeidsplasser der du bor
  • Du er en del av løsningen på natur- og klimautfordringene
  • Reparerer du selv kan du også få en herlig mestringsfølelse eller en tur til butikken.

Benytt anledningen til å bli kjent med gjengen som kan hjelpe deg til et lavere økologisk fotavtrykk.

Fra tro til tvil på Flekkerøya

Jeg husker fra jeg var mindre enn nå at der ute på Flekkerøya var de troende til litt av hvert. I alle fall trodde vi det. Det endret seg da tunellen kom. For nå må vi dukke dypt ned i avgrunnen for i det hele tatt komme dit ut. Og det var det vi gjorde i går. Vi dukket ned i avgrunnen på vei ut og suste ned til bunnen av dypet i 120 km i timen. Yuhuuu! Det kjedelige er at du da må holde 12 km i timen i oppoverbakken siden de måler gjennomsnittsfarten din. Det gjør at de som sitter i bilene bak sier ord og uttrykk som ikke ble sagt i tidligere tider på Flekkerøya.

Men vi kom oss ut og parkerte ved Høyfjellet. Flekkerøya har turstier i fleng. Mange fine turer og mange fornminner. Vi har gått her mange ganger og opplever alltid noe nytt. Valget falt på Flekkerøya siden mange av de bynære stiene inviterer på hofteknekk og miltsprekk. Men her ute var det stort sett bart og fint. Vi gikk inn i mørket og fant veien langs oppgåtte stier.

Eviggrønn kristorn og slyngplanter med nye skudd lyste mot oss. Mange steinmurer langs igjengrodde marker som vitner om et hardt liv i havgapet. Et fast innslag på turene våre her ute er Daumannsholmen og rester av tysk beleiring. Tyskerne hadde store radaranlegg på øya for å overvåke Skagerak. Flekkerøya er lett å finne frem på og mange turvalg. Det faktum at vi gikk i mørket og skravlet gjorde at vi gikk oss vill allikevel. Nye ukjente stier ble funnet og fulgt. Fulgt helt til de ikke ble fulgt mer. Vi mista etter hvert oversikten, og innsikten, over hvor vi var. Heldigvis er Flekkerøya ei øy, så vi kan ikke gå oss vill så lenge av gangen. Til slutt fant vi igjen den smale sti. Den ledet oss forbi et pyntet juletre og frem til turens start og slutt.

Flekkerøya kan anbefales, selv i mørket.

Ønsker du en mer kontrollert tur finnes det en her: https://ut.no/turforslag/119017/flekkerya-daumannsholmen-brattasen-belteviga

Kan du skrive en liten historie om hva vi kan håpe på i verden i 2025 sett fra et strykejerns perspektiv.

I 2025 var Strykejernet, som hadde tilbrakt mange år på et støvete skap, plutselig blitt en helt i en ny, mer bærekraftig verden. Tidligere var det et verktøy i dagliglivet, brukt til å presse klær og fjerne rynker – men i den nye verdenen, hvor teknologi og miljøbevissthet hadde fått en ny betydning, fikk Strykejernet en helt annen rolle.

En gang var det bare et arbeidsredskap som fikk plastdamp og elektriske surrende lyder. Nå var det blitt et symbol på hvordan små, vanlige gjenstander kunne bidra til en mer grønn og samvittighetsfull fremtid. Strykejernet hadde gjennomgått en transformasjon, og det var laget for å bruke minimalt med energi, takket være innovative solcelleteknologier og effektiv varmeoverføring.

I denne nye æraen av 2025, var det ikke bare folk som håpet på en bedre verden. Strykejernet, som hadde stått stille i mange år på kjøkkenbenken, begynte å forstå at den nye tiden krevde noe mer. Det ble brukt med omhu, og på de mest miljøvennlige materialene – klær som var laget av naturlige, resirkulerte fibre. Strykejernet var ikke lenger et verktøy for perfeksjonisme, men en påminnelse om hvordan menneskene kunne handle med omtanke.

Menneskene som brukte det, håpet på en fremtid der forbruket ble mer ansvarlig. I stedet for å kjøpe klær hele tiden, reparerte og gjenbrukte de det de hadde, og Strykejernet fikk sitt daglige liv til å føles mer meningsfylt. Det var en tid hvor folk ikke bare strøk bort rynkene på klærne, men også strøk bort de negative effektene av overforbruk.

Og Strykejernet, i sitt lille hjørne av verden, kunne ikke annet enn å håpe – håpe på en tid da det ikke lenger skulle være nødvendig å gjøre om på alt i verden, men heller finne små, vakre løsninger som kunne gjøre en stor forskjell. Det var håp for både mennesker og maskiner i 2025.

Koselige hilsener

Jeg har bursdag i dag. I dag er dagen før i går. Og i går fikk jeg den første bursdagshilsenen. Men det var en dag for tidlig og jeg sa til vedkommende; “Takk!” Det er i dag dagen er og jeg våknet opp til et Pling. Det var et barnebarn som sendte hilsen. Jeg smilte. Det plinget varmet opp den lille sjela mi og jeg svarte; “Tusen Takk”. Litt senere plinget det igjen. Det var fra mobiloperatøren ICE. Der hilste alle sammen til meg. Det er jo hyggelig det og. Jeg googlet og fant ut at de er over 200 ansatte og børsnotert. Tenk! Så hilser alle de til meg. Det varmer. Det dumme er at de sendte hilsenen på en melding jeg ikke kan svare på, så de 200 menneskene får aldri vite at jeg satte pris på hilsenen. Det er litt synd. Nå skal det sies at også en god kamerat husket meg og sendte hilen og selvfølgelig Clas Ohlson.