Slutt på rekkeviddeangst

Vi har fått ny bil som er akkurat som meg. Litt annerledes, stille, introvert, ikke særlig sprek, komfortabel og billig i drift.

Vår gamle bil gikk på diesel. Den var også komfortabel. Den var ikke stille. Den var dyr i drift og så skada at den gav oss , i alle fall meg, rekkeviddeangst. Jeg var aldri i tvil om jeg hadde nok drivstoff, men de siste par årene i tvil om jeg ville komme frem. De to siste årene brukte vi nesten 70 tusen på å fikse bilen. Det hjalp dessverre lite. Motoren tok sitt siste sukk her for et par uker siden. Men den hadde gjort sitt. Frakta mye ting og tang og saker og greier. Takk for følget.

Og nå har vi, i alle fall jeg, og i alle fall min sønn som kan mer enn meg om bil, lest oss opp og ned på test av biler. Sommertester og vintertester og andre hester. Såpass mye har jeg sett på slike ting at facebook og insta propper meg full av annonser for biler jeg ikke har råd til. Vi har prøvekjørt noen og blitt glad i en spesiell. En rar en. Vi har nå kjøpt oss en sau i ulveklær. Men det har ikke de sosiale mediene fått med seg. De tror nok at jeg skal kjøpe en bil til med tanke på alle annonsene de viser meg. Men gudd å rart, vi har kjøpt en bil som bare flyter stille av sted. Bakdelen er jo at jeg nå kan høre når de i baksetet plaprer. Kanskje jeg kan sette opp et taxiglass mellom for og baksetet. Bilen vil nok vare lenge nok til at rekkeviddeangsten fra den forrige bilen forsvinner.

Den nye bilen kan gå akkurat langt nok.

Jeg kommer på en rar måte til å savne de på verkstedet.

Maya utvider. Sesong 3 er sikret.

De grønne fingrene til Maya er om mulig ennå grønnere i år enn i fjor. Selv har jeg ikke grønne fingre, selv ok jeg ofte blir kalt både for en løk og et kål-hue. Jeg er bare grønn, men ikke i betydningen av flink med planter. Første pandemiår investerte vi i et helsikes drivhusbyggesett til hagen. Etter mykje banning og iherdig surmuling fikk jeg det skrudd sammen og satt opp og Maya inntok bygget. Suksess fra første forsøk. Maya dyrka så det holdt. Grønt i kilovis. Drivhuset har vi hjemme og vi har et palle-drivhus på hytta. En slik Euro-pall med kjøpt pallekarm x 2 + kjøpt kina-produsert multibyggesett-topp øverst. Og kjøpt jord og kjøpt frø og kjøpt ennå mer. Agurkene vi dyrker her koster mer enn de på Meny. Men etter kun 17 år med gode avlinger vil sannsynligvis kiloprisen gå ned under 213 kr. Vel, kanskje en liten overdrivelse, men Hageland og Plantasjen vet å ta seg betalt for sine små tak og ekstrautstyr til pallekassene. Tror det var rundt 1200 for topp til en halv pall. Maya skulle utvide med to pallekarmer på hytta og jeg ble sendt ut i kjøpsærend. Heldigvis var de utsolgt når jeg var der oppe. Det kan ikke være så vanskelig tenkte jeg og fant fram sag, skruer, drill og byggeplast. Og vips!

En kveld med kos og byggemeditasjon og palle-toppen stod der.

Klar til å varme og skjerme artisjokker, agurker og tomater. I den flate blir det basilikum og ymse salater. De bor fortsatt hjemme, men snart skal de på ferie de og. Til hytta i Korsvikfjorden. Sammen med Maya og et kålhue.

Over bekken etter vann. Brattefoss på Tveit.

Brattefoss2_tommetankerNår solturister blir Regnværsturister. Ingen grunn til å deppe om himmelen åpner seg og slipper ned vann i stedet for sol. Ta for eksempel deg selv i nakken og dra på en kortreist opplevelse inne i skogen på Tveit. Brattvolheia er utgangspunkt og her er det ofte like bratt opp som det er ned. Men akkurat til denne lille fossen er det ikke langt. Bare en liten kilometer inni der finner du Brattefoss. Du går over selve bekken mange ganger på veien mot fossen. En av broene er gamle turskilt. Kult. Her går du virkelig over bekken etter vann. Den er fin på varme dager, men ennå finere på ufine dager. Om det har regnet en dag eller to er den på sitt beste. Ta med noen du kjenner og få en våt opplevelse. Det er masse godt merka stier i området så turen kan gjøres så lang du vil.

Tvil om bil

Bilen min besøkte sin beste venn igjen; Verkstedet Kjellemo Bil. Den liker seg der og har vært der ofte de siste årene. Servicen er meget bra og det er flinke reparatører og mekanikere som gir min bil den beste pleie. Men akk, den har gått langt og har blitt gammel. Og nå gav oljepumpa opp, fjæringer er knekt og styrekula er slitt. Den trakk sitt siste sukk her forleden og verkstedet fortalte at det koster mer å fikse den enn den etterpå vil være verd. Så jeg takker for følget og et godt liv sammen og takker for ypperlig service og livsforlengelse flere ganger fra Kjellemo. Jeg har til og med fått lånebil fra dem til jeg finner meg en ny bil. Ikke dårlig.

Men så. NY BIL. For en dust som meg er det vanskelig. Jeg har lyst på elektrisk, men har ikke lyst til å betale for mye. Jeg fant en MG innafor budsjett. Men den er fra Kina, og jeg er ikke helt enig med hvordan styre og stell er i Kina. Så fant jeg en Citroen, men den liker ikke sønnen. Så fant jeg en Toyota, men den var diesel. Så fant jeg drømmebilen som jeg fortsatt bare kan drømme om. Blå, sølv, electric green, faded grey, eller rett og slett hvit.

Det er vanskelig. Jeg er i tvil om bil. Jeg har pengevidde angst.

Bunader og dugnader

Takk for dagen. For alle ballongene og alle flaggene. Alle Bunadene og alle dugnadene. Tusen takk for alle smilene og faen ta alle bilene. Vi ble overøst med sol og korpsmusikk og spilleglede. Vårt minste barnebarn hoppet av lykke for å kunne vinke til oss fra skoletoget. Vårt nest eldste barnebarn hadde mest lyst til å synke ned i asfalten da vi jublet mot henne fra sidelinjen. Vårt eldste barnebarn gadd ikke gå i tog. Han valgte heller å stå i kø en halvtime for å få kjøpt en lunken liten is. Vi så lærere som virkelig fikk med seg elevene på brøl og sang. Vi så stolte små gutter og jenter som holdt faner og flagg.

Etter togenes ankomst og nødvendig isfortæring dro vi til Sukkevann hvor sekker, poteter og stylter ble tynt til det ytterste. Fiskedammen bød nok en gang på fast fisk gang på gang. Bydelsfotballkampen mellom Strømme og Vardåsen skole gikk til ekstraomganger. Akkurat som kakespisinga. Sukkevanns 17.mai opplegg er fint. Og alle trør til. Det er dugnadsgjenger som får det hele til.

Takk til dere.

Og til alle dere andre. Takk for dagen.

Gratulerer Lucas

I morgen skal alle gratulere alle. Fint er det for det er en fin dag for alle. Men sist søndag var det Lucas sin dag. Vi er så heldige å ha barnebarn som vokser raskere enn andre barnebarn. Lucas er snart 15 og hadde sin voksenkomprimasjonsdag nå nettopp. Med en finfin seremoni i Kilden som forteppe samlet vi familie og venner til en aften med glede og latter i Lucas sitt navn. Onkel Gunnar sørget for lokaler, Tante Da bakte kake og jeg bærte mens vakre Maya sørget for orden i kaoset. Og ikke minst så fylte vi magen med mat og kaker. Vår eminente venn Siv slo til igjen med sin trolldom på kjøkkenet. Hun visste nok en gang ikke hva hun hadde laget, men som alltid er smakene en blanding av fantasi og virkelighet. Takk Siv. Og den nyhumanetiske konfirmanten smilte i takt med konvolutter som åpnet seg. Det var en fin dag til ære for en fin gutt. Og som seg hør og bør avsluttet vi med familiebilder som ingen vil ha.

Ravnehei ved Vassvatn og kaninens kyss

Det skrives mye om utsatte kaniner som utsettes for utsettelse i naturen. Det er jo ikke greit å slippe de løs ute. Ikke hører de hjemme i norske skoger og hager og ikke klarer de seg spesielt godt heller. Og særlig ikke denne jeg kom over. Det hadde blitt til stein her oppe. Jeg traff på den litt ovenfor Vassvatn i Randesund. På vei opp til Ravnehei satt det en forsteina kanin og kysset ei gammal eik. Hvorfor den klinte med eika er uforståelig. Litt forvirra så den faktisk ut. Rent bortsett fra at kaninen var forsteina var turen en fin opplevelse. Ravnehei finnes ovenfor Ravndalen, i Voieskauen og sikker mange andre steder. Men denne Ravnehei er mindre kjent. Det er gammal, gammal lauvskog rundt Ravnehei. Området er fredet som natur-reservat så trø varsomt og ikke bruk motorsaga på de gamle trærne. Det står noen kjemper av noen trær i denne skogen. Følelsen av urskog smyger seg inn i naturopplevelsen. Legg hånda inn på treet, lukk øynene og kjenn treets kraft. Stå en stund slik. Det er godt for sjela.

Alltid gøy å gå litt uttafor. Stien er ikke spesielt godt merka, men du finner nok veien. På toppen er det fin utsikt over vannene. Det går stier videre rundt vannene om du vil gå litt lenger.

Litt mer kan du lese her: https://www.fvn.no/magasin/i/V2njl/vannene-rundt-i-randesund

Omvei til radiostasjonen ved Omvendte Båd

Korteste vei er ikke alltid best. På en finfin dag dro vi fra Gill via Løefjell og Skråstadvarden til en liten fjellhylle med historiens dramatiske slør over seg. Her inne i Salvesdalen nedenfor den Omvendte båd satt det av og til noen modige menn og sendte meldinger over til England i krigsårene 1943 og 1944. Vel vitende om straffen de ville få om de ble oppdaget. Gruppen som opererte her ble oppretter av en av de mest kjente motstandsmenn i Norge: Oluf Reed-Olsen

Fra Store Norske Leksikon:

“I 1943 ble han utdannet til radioagent for den britiske etterretningstjenesten Secret Intelligence Services (SIS). Reed-Olsen gjennomførte to skarpe etterretningsoppdrag i det okkuperte Norge. Som radiotelegrafist og leder for de to SIS-gruppene «Aquila» (1943) og «Makir» (1944) opererte han rett utenfor Kristiansand, og han sendte et hundretalls telegrammer om den tyske skipstrafikken inn til byen og langs Sørlandskysten.”

Men han var ikke alene. Lokale motstandsfolk fra Kristiansand hjalp med vakt, utkikk og ikke minst hemmelighold.

Vi gikk turen på en stille og skyfri dag. Blåveisene bugnet noen steder og andre steder stoppet aldri utsikten. Det er en fin tur. Og sammen med fine turkamerater ble turen aldri lang.

Løefjell

Mer om Oluf Olsen

Oluf Bernhard Reed Olsen (født 8. juli 1918, død 14. oktober 2002), var en norsk flyger, motstandsmann og senere forfatter. Han vokste opp i Oslo og utdannet seg som flyger i Widerøe før annen verdenskrig. Etter at krigen brøt ut gjennomførte han noen mindre sabotasje- og etterretningsaksjoner, ble tatt til fange, men rømte ved Lysaker bru under transport til avhør i Oslo. Sammen med en kamerat satte han den 2. september 1940 over til England i en 22-fots seilbåt.

Etter en dramatisk overfart, som forøvrig er godt beskrevet i Reed Olsens bok Vi kommer igjen, oppholdt han seg en kortere tid i London og dro så videre over til treningsleiren Little Norway i Canada. I 1941-1942 fløy han Northrop N-3PB i 330 (N) Squadron på Island. Reed Olsen ble i 1943 utdannet som fallskjermjeger og hemmelig agent i Secret Intelligence Service (SIS) i England for så å bli sluppet i fallskjerm over Øvre Eiker i påskeuken den 20. april. Det ble et dramatisk hopp; en sele hengte seg fast i flyet, han ble slått mot halehjulet, og det ene kneet ble vridd ut av ledd. I denne tilstand landet han i en tretopp. Ved hjelp av en kløftet bjørkestamme klarte han å dra kneleddet på plass. Med en ryggsekk på 36 kilo tok han seg ned til bygda og dro så på sykkel til Sørlandet for å etablere en etterretningstjeneste der. Han ledet etterretningsgruppen «Aquila» på Sørlandet, men gruppen flyttet etterhvert til Oslo.

Utpå høsten ble Reed Olsen kalt tilbake til Storbritannia. Han dro via Sverige, og underveis var han med på å opprette en hovedradiostasjon for etterretninger fra Oslo-området på Holmevassbua nord for Guriby i Lommedalen.

I mars-april 1944 landet han på ny med fallskjerm i Eikerskogene. Etter mange døgn i granbarhytter fikk han, med god hjelp fra sine venner Ottomar og Carl Sigurd Elligers, organisert transport av radioutstyr og annet viktig materiell til Oslo. Han dro så videre til Sørlandet for å fortsette oppbyggingen av etterretningsnettet der. Han reiste sammen med vennen Rolf Millang med tog til Nelaug og videre på sykkel til Arendal og langs kysten mot Kristiansand. Til slutt, skriver han i boken sin Two eggs on my plate, var vi like ved Oddernes kirke og presten, vår første kontakt. Forholdene var urolige i byen, så de valgte å opprette sin første radiostasjon i nærheten av Kjevik. De to agentene flyttet senere til Skråstadheia og hadde sin stasjon i Salvesdalen godt gjemt i en barhytte på en fjellhylle. Fra Den Omvendte Båt holdt de øye med skipstrafikken langs kysten og sendte meldinger over radio til London. Stasjonene var i funksjon fram til 23. oktober 1944 og ble totalt kreditert for 183.000 tonn senket tonnasje. I slutten av oktober 1944 rømte Oluf Reed Olsen, Jan Tenvik og Lasse Larsen til Sverige og England.

Reed Olsen er en av få SIS-agenter som er nevnt i boken MI6 – The History of the Secret Intelligence Service, 1909-1949. For sin krigsinnsats ble Olsen høyt dekorert. Han mottok i 1944 Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd. Han fikk også den norske Krigsmedaljen, samt Deltakermedaljen (med rosett). Reed Olsen var også innehaver av det britiske Distinguished Service Cross.

Han fortsatte i Forsvaret også etter krigen, og var i en periode sjef for flyavdelingen i DNL – forløperen til SAS. Han var også svært aktiv i speiderbevegelsen og ble tildelt speiderforbundets hvite hederslilje.

Kilder:
Oluf Reed Olsen ”Two eggs on my plate”, 1954 Odhams
Oluf Reed Olsen ”Contact”, 1946 Stranberg & Co. Boktrykkeri
Tvedte, Jon: Flyvningen. Det moderne eventyr, Oslo, 1958
http://digitaltmuseum.no
Wikipedia

Jeg har vunnet i Lotto! Takk fru Johan Erik

Jeg vant 1.750 000 USD.

Bankkort og pinkode er oversendt. Nå venter jeg bare på gryna. Drinks on me!!!

For jeg er blant dem tilfeldig valgt av USA Lotteri som offisiell 2022-vinner i ILOTTO, og jeg har en grunn til å feire som en av de store vinnerne i det 76. ILOTTO PROMOTION-programmet . Trekningen ble holdt fredag i Arlington Virginia USA.

Jeg hadde flaks for de har gjort så mange forsøk på å sende vinnervarsel på e-post til deg, men ingen svar. Dum som jeg er har jeg slettet de forrige e-postene.

Mitt heldige vinnende tall er (12) – (22) – (23) – (29) – (40)
Jeg vant én million, fem hundre og sytti tusen amerikanske dollar i den tredje kategorien.

Gudd. Det er min dag i dag.

Eller kanskje ikke. Jeg så denne filmen om scamming i etterkant – https://youtu.be/7rmvhwwiQAY

Eller hva som skjer om du svarer OK på slike eposter. https://youtu.be/gq1uiinNM_Y