Same, same. But different.

Uttrykket passet i dag. I min semivåkne tilstand seg jeg av bussen i Tollbodgata. Hutret meg mot regnet og skvettende vanndammer og gledet meg til rulletrappa hvor jeg kunne stå fremover og nedover helt uten å bruke oppstartstrøtte bein. Vel nede i MENY sin kjeller plukket jeg med meg gode ganske kortreiste epler fra Hardanger og en langreist appelsin fra SørAfrika. Frukt må man ha.

Med en hjerne full av morgentåke husket jeg kaffemangel på kontoret. Kaffe pleier jeg å kjøpe på Kiwi, for den butikken er nærmest jobben. Men siden jeg nå var på meny. . . . . Jeg rundet hylla med sjokopålegg og kikket inn i kaffeutvalgets rike. Jeg pleier å kjøpe FairTrade merket kaffe i rettferdighetens navn. Jeg liker å tro at en eller annen kaffebonde har det litt bedre enn andre kaffebønder. Kanskje vedkommende får en rettferdig pris pr kilo. Kanskje han, eller hun, sitter igjen med litt mer.

Heldigvis la jeg merke til prisen jeg måtte gi for en kvart kilo kaffe av typen merket med rettferdig handel.

68,30 kr.

Hmm, her er det muligens flere enn kaffebonden som får litt ekstra penger i kassa. For selv med en hjerne i kompetilstand ringte det ei lita bjelle et sted.

Jeg nøyde meg med kortreist og langreist frukt og stakk innom Kiwi. Nå lys våken.

I kaffehylla der stod samme kaffen som på Meny.

49,90 kr.

Nesten 20 kr forskjell.

Tror kanskje det er andre enn kaffebonden som sitter igjen med mer penger hver gang jeg gjør en rettferdig handel.

Min type bursdag, selv om det ikke var min.

Min type bursdag, selv om det ikke var min. Hun fylte år i går. Hvor mange vet jeg ikke og jeg glemte å spørre. Men det betyr jo lite. Det viktige er å gjøre dagen fin fin. Og der er vi alle forskjellige. Noen vil ha rød løper, jubalong, ballonger med gass og kaker med glasur. Slik er heldigvis ikke Anette. Invitasjonen ba oss ta på turtøy og medbragt godt humør samt en termos med kaffe. Og vi som kom ble med bursdagsbarnet på tur. Høsten hadde fargelagt stien rundt Korkevann med sin oransjegule palett til ære for Anette og hennes følge. Den gamle gjeterhunden Rio ledet an og førte oss trygt hele veien rundt.

Det er vakkert i skogen nå. Det frodige grønne viker plass for det varme gule og røde. Kontrastene er store på myrene i skogen. Vi tuslet og pratet og roet sjela på bursdagstur. Vi hadde det ikke travelt. Det eneste vi skulle rekke frem til var grillen i Grønndalen på toppen av Tinnheia.

Der ventet varme fra grillkull og pølser og brød og brus i beger. Den beste bursdagsmiddag en kan ha.

Gratulerer Anette og takk for en fin bursdag.

Fint at det finnes morgenfugler med kamera

Høsten er fin i Kristiansand. Det er fint om dagen. Fargenes årstid. De varme røde og oransje fargene som øker kjernetemperaturen i en ellers forfryst og forblåst sørlendingskropp er vakre. Soloppganger og solnedganger foreviges i de aller fleste mobile telefoner. For oss som står opp litt seint er det flott at det finnes morgenfugler med kamera. Jeg har søkt om å få soloppgangen utsatt til sånn i ti-tiden, men uten gehør fra oven. Så jeg har vel innsett at soloppganger får jeg overlate til andre og heller nyte bildene som legges ut av dette fenomenet.

Selv ser jeg ofte ned. Ser de små tingene. Ser naturens undre på bakkenivå. Og av og til bare flyktige former og fine linjer. Vi har også mye fint og smått å se etter i denne fargefine høsten.

Lyset i en dråpe vann på et døende eikeblad. En perfekt kontrast med den lille fluesoppen i et hav av grønt. Et aldrende klenodie i en stor garasje. Fortausmaleren som bomma på streken. Ospeløvet sin siste reis og kantarellens forbløffende evne til å glede en sopp-plukker.

Høsten er fin i Kristiansand. Nyt den.

Arkitekt med humoristisk sans.

Alarm tilknyttet kone? Men hvilken står det ikke. På Rona Senter finnes mange tilbud. De er bare ikke så lette å finne. Jeg skulle følge min noe demente mor til tannlegen en dag. Og tannlegen har kontor i Rona Senter. En slik hyggelig rullestoltaximann kjørte oss dit og vi fant heisdøren nede i første etasje, like ved inngangen til Meny. Et stort skilt informerte oss om at tannlegen holdt til i 3. etasje. Alt vel, så vi trillet lykkelige inn i heisen og døren lukket seg bak oss. Knappepanelet lyste mot oss. Min demente mor kikket og smilte. Jeg kikket og rynket øynene. Det var ingen 3. etasje. Bare 3A og 3B. Hmmm. Jeg valgte 3A og trykket modig inn knappen. Heisen steg opp til 3A og heisdøren åpnet seg. Ut vi trillet. Det stod det et skilt; 2. etasje. Hmmmm. Vi har kommet til 3A som egentlig er 2? Vi gikk inn i heisen igjen og forsøkte håpefullt at 3B var vår destinasjon. Heisen steg litt og døren åpnet seg og vi trillet ut. Ahhh. Her var vi i 3. etasje. Nesten. For utenfor heisdøren var det en stor avsats med tre trappetrinn opp til tredje etasje. Og min smilende demente mor sitter i rullestol så trapper er utelukket. Inn i heisen igjen og denne gangen trykket jeg neste stopp, altså knappen det står 4 på. Vi steg nok en gang litt og trillet ut igjen. Endelig rett etasje. Jeg så et tannlegeskilt i enden av korridoren.

Så på 3 forsøk fant vi 3. etasje. På panelet i heisen er tre av etasjene merket for blinde. Ikke alle. Så jeg tror de muligens vil slite litt i dette bygget.

Arkitekthøyskolen er vel kanskje ikke ment for alle.

25 års jubileum for Kristiansand Diskgolf-klubb?

En godt bevart hemmelighet i 21 år. I alle fall for meg. Jeg hadde ikke hørt om sporten før i 2018. Men det er meg. Kristiansand Frisbee Golf klubb har eksistert lenge og banen på Eg ble visstnok bygget i 2010.

Nå er det folkesport. Det finnes baner over alt. På veldig få år har interessen eksplodert. Jeg begynte for et par år siden og har en bane i nærheten av huset. Det er alltid folk der. Smilende frisbeekastende unge menn og damer. Ennå flest menn, men flere og flere kvinner kommer til. 25 års jubileet til klubben ble behørig feiret med en fin turnering på en fin bane. Mye høy latter, mange NEEEEEI i skogen og flere lyder av plastikkbrett som klasker i trestammer. Men av og til hører du litt rasling i kjettinger og et WOW med påfølgende applaus. Mange er ufattelig flinke.

Selv har jeg etter mye øvelse og utallige ganger på banen klatret opp på nivå med helt nybegynnere. Men det at jeg er så elendig gjør det gøy å se et nivå som er høyt. Det var mange fine kast på jordene og i skogholtene rundt om kring på Eg. Det som er kult er at alle kan kaste og alle kan lære og alle som spiller er skikkelig inkluderende og fine. De gode deler teknikk-tips og løypevalg med oss med kastevegring.

Banen på Eg er akkurat passe lett og vanskelig på samme tid. Prøv om du vil. Det er gratis.

https://kfgk.no/

Kjøkkendyret

Vi har fått et nytt husdyr. Et kjøkkenhusdyr. Det knasker og tygger og gumler og gnager på alt vi stapper i hodet på den. Merkelig nok må den fores gjennom hjernen. Gjennom senteret for motorisk kontroll og følelses senteret. Det er kanskje derfor resultatet den sugler ut blir så godt. Råvarene den sluker blir perfekt knust av sterke muskler samtidig som den nemsomt blander de syrlige dråper.

Å lage juice har blitt en lek med dette dyret på benken. Det er en slow-juicer så det går akkurat så fort som en sørlending liker.

Nam frøken Hangeland

En medbragt 12 åring og hennes eldre bror på 15 ble stille når de spiste. Når de hadde tømt sine tallerkener sier de i kor “Dette var godt!” Ikke ofte en hører det fra et par tenåringer, men her var det skryt fra hjertet til dette lille spisestedet. Og de fortjener det. Frøken Hangeland ligger godt gjemt inne i Strømmetunet. Den nye Dementlandsbyen som har vunnet arkitektkonkurranser og nabolagets hjerter. Like innenfor resepsjonen til Strømmetunet ligger den. En lang fristende kake og smørbrøddisk gliser i mot oss. Sugling er ikke bra, men den er vanskelig å holde unna her. Jeg hadde hørt et rykte om at maten var god så vi gikk innom for å bestille bord til søndagsbuffeten. Bare 200 pr. hode. Min kone skal ikke ha melk og gluten så vi hørte om innholdet i diverse sauser og stuinger. “Det meste inneholder jo det”, sa kokken, “men når kommer dere, så kan jeg lage noen kjøttkaker og en saus til laksen og en brun saus til oksehøyryggen og lammekjøttet som ikke inneholder verken melk eller mel.”

Og rett nok. Bord ble bestilt til 17.30 på søndag. På bordet stod spesiallaget kjøttkaker og saus til oss. I buffeten ventet laks, langtidsstekt oksehøyrygg, lammestek og min favoritt; heimelage kjøddiser med brun saus. Thaikylling hadde de også hatt, men den var oppspist når vi kom.

Og vi skjønte hvorfor den hadde blitt oppspist. For alt hva vi smakte på var godt. Og når maten er god er stemningen god. Vi koste oss med middag til vi ble mette og hadde smakt på alt, og så koste vi oss litt til. Noen romslige kakestykker avsluttet måltidet for oss. Vi takket de som jobbet der for finfin service og himmelsk mat. Smilende og mette gikk vi hjem mens vi diskuterte om når vi skulle tilbake.

Frøken Hangeland er kanskje ikke så lett å finne, men du burde lete.

https://goo.gl/maps/mfZeiKtnrLM5Qtsi7

Ukraina og den giftige soppen

Et land jeg ikke visste noen ting om før Russland invaderte. Nå vet jeg mer. Jeg kom hjem en kveld og så denne soppen i veikanten. Akkurat i skjæret mellom lys og mørke. Det lyse gule løvet mot de mørke skyggene. Og en giftig sopp i midten. Jeg tenkte på det ukrainske flagget. Blått og gult. Men nå har de en giftig sopp i midten. Putin. Jeg forsøker å se og lære mer om denne konflikten. Dette overgrepet fra store Russland. Jeg blir trist når jeg tenker på all den frykten eliten i Russland sprer. Dødsfrykt i Ukraina. Direkte berørt av dødbringende våpen. Soldater på hver side hvor ingen av dem har lyst til å dø. Sivile som ser tanks kjøre forbi utenfor kjøkkenvinduet. Tilfeldige som havner i skuddlinjen. Unge soldater som har sett så mye død og pinsel at de mister seg selv.

Jeg blir trist når et lederskap vil basere sin eksistens på makt og tvang og la tillit og respekt forvitre. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke alle går til gatene for å protestere. Men så har jeg alltid levd i et samfunn hvor stemmer kan bli hørt. Det er trist at Russland arresterer stemmer de ikke liker. Men jeg skjønner det. Frykt får folk til å tie.

Det er krig andre steder i verden også. Men det er lettere å assosiere seg inn i denne krigen. Vi har grense til Russland. Jeg kjenner noen som er fra Russland. Jeg kjenner noen som er fra Ukraina. Hyggelige alle sammen.

Jeg heier på Ukraina men har ønsker for Russland også. Jeg håper mennesker i begge land får oppleve frihet en dag.

Aslzhiemier

Husker ikke helt . . . . . Hill, hill for visualisering som treffer. I alle fall meg. Reklamebyrået Out to Lunch i Athen har gjort en glimrende jobb. for å markere Alzheimer dagen. Vi kjenner mennesker som har dette, og jeg er selv snart i målgruppen.

We use technology to “save” moments of our lives forever by keeping them in some computer’s memory. We take for granted that systems work correctly every time, and our balance is unimaginably disturbed when we receive error messages about insufficient memory to complete some process. A not enough memory error message for World Alzheimer’s Day 2022 reminds us of how hard it is when one cannot rely any more on the most advanced system, that of the human brain, and the bitter metaphor makes us aware of the difficult lives of our fellow human beings, who struggle daily with some form of dementia.

This professional campaign titled ‘error’ was published in Greece in September, 2022. It was created for the brand: Alzheimer Athens, by ad agency: Out to Lunch. This Digital and Print media campaign is related to the Public Interest, NGO industry and contains 1 media asset. It was submitted 10 days ago by stylianaki: anna of outtolunch.

Lær mer om alzheimer her: https://nasjonalforeningen.no/demens/ulike-typer-demens/alzheimers-sykdom/

Offentlige tap

I iveren etter å få tak i flere jobber hev jeg meg inn i det offentliges anbudsportaler. Jeg hadde fått et tips om at der inne lå det spørsmål og oppdrag som passet oss som firma. Og riktig nok var søkemotoren fin og rask. Hurtig kom jeg til jobber som var midt i blinken for vårt firma. Til og med ting der som var som skreddersydd for vår måte å animere på. Lykkelig uvitende tenkte jeg at dette var fint. Denne portalen var kul. Jeg klikket på oppgaven som ble etterspurt og ble fraktet inn i et rom med dokumenter knyttet til dette oppdraget. Det var først da jeg ante uråd. For her var det mange dokumenter som måtte leses. Og bare ett av dem beskrev selve oppgaven de ville få løst. Resten var innkjøpsordningsregler og forvaltningsforskrifter av offentlige midler og ansvarsdokumentfraskrivelsesparagrafer. De ville ha CV fra firma og meg og naboer og fjerne slektninger og bussjåføren fra i fjor. Det var til og med et sted hvor jeg måtte bekrefte eller avkrefte om jeg eller noen av mine kolleger hadde deltatt i terrorhandlinger. Jeg ble fort sliten av alt dette og snudde meg. Denne portalen var like tungrodd som ei sunken tresjekte. Og er det en portal jeg ikke skal gå inn gjennom igjen så er det den. For den verden jeg kom inn i der var ukjent og tørr. Den var stor og diger og forvirrende for en stakkar som meg. Jeg gikk meg faktisk vill en rekke ganger før jeg lykkelig fant utgangen igjen.

Jeg skjønner at det offentlige må ha ryggdekning i alt de gjør. Overbskyttelsesgenet dominerer alt. Dessverre fører nok alt dette byråkratiet til at mange små spesialiserte bedrifter i alle mulige bransjer ikke deltar med sin dyktighet i offentlige jobber.