Puh! En lettet sørlending.

reisning_tommetanker

Nysgjerrig la jeg merke til denne statuen som var reist på torvet. Jeg så den på avstand og på avstand gikk det bekymringsmelding på bekymringsmelding gjennom mine uskyldsrene tanker. I alle mine levedaer, tenkte jeg og korset meg som seg hør og bør her sør. Hva vil hellighedane og menighedane rundt om kring tenke om dette staute og strunkne kunstverket.

Svetten pipla.

Da jeg kom nærmere stoppa svetten og et lettelsens sukk gikk gjennom kroppen. Det var ikke kunstverket jeg så, det var presenningen over kunstverket som hadde fått tankene til spore av.

Tekstvask

blaude_nyheder_tommetankerRiktignok har vi blaude konsonanter her på Sørlandet, men i dette tilfellet ble også vokalene blaude.

Blant oss som skriver som en del av jobben finnes det et uttrykk som heter “Tekstvask”. Tekstvask er også et ord som kan være åpent for feiltolkning. Og det aner meg at det er det som skjer på bildet over. For egentlig er tekstvask en kontrollfunksjon. Det betyr at det jeg skriver gjennomgås av en annen som skal dobbeltsjekke teksten. Se etter staveleifer, feile ord og kanskje forbedre noen formuleringer. Teksten blir liksom billedlig vasket og rengjort.

blaude_nyheder2_tommetanker

Jeg ser for meg at det kan bli en utfordring for innehaverne av denne butikken å få lest morgenavisen etter denne karens mistolkning av ordet tekstvask. For dagens avis lå tørr og  pent rullet sammen med strikk rundt på denne trappen. I påvente av at en nyhetshungrig innehaver skulle ta den inn og kose seg med den sammen med en god kopp kaffe før butikken skulle åpne. Men i forkjøpet kom denne vindusvaskeren som vasket og spylte og fikk vinduene skinnende vakre i takt med avisens vannopptak.

Bevisstløs i arbeidøyeblikket kan vel være betegnende på denne vindusvaskeren.

Fantomets Katt

naboens_katt_3_tommetankerFinnes denne katten? Bengalkatten? Fantomet var en av barndommens helter. Tegneseriene fylte rommet. Fantomet bodde i Bengal. Landet Bengal. Et land som egentlig ikke finnes. Men Fantomet bodde altså her allikevel. I hodeskallegrotten med sin hvite hest og sin ulv. Midt i jungelen. Absurd og surrealistisk men fascinerende.

Og jeg tror det er her disse kattene kommer fra. De er rett og slett fascinerende. De hadde passet sammen med Fantomet. Og selv om landet Bengal ikke eksisterer så finnes disse kattene.

Naboen har to av dem. De kommer ut av huset når varmen setter inn om våren. De er nysgjerrige og sitter og studerer meg der jeg luker i hagen. Jeg studerer dem og. Disse leopardene i miniatyr. Andre katter legger jeg nesten ikke merke til, men med disse her stopper jeg alltid opp.

Rett og slett fasinert.

naboens_katter_tommetanker

naboens_katt_tommetankerFantomets verden iflg. Wikipedia.;

Bengal (engelsk Bangalla) er et fiktivt land fra Lee Falks tegneserie Fantomet. Opprinnelig lå landet på det indiske subkontinent, men på 1960-tallet ble Bengal “flyttet” til Afrikas østkyst. Kart vist i de skandinaviske bladene antyder gjerne at Bengal ligger omtrent der hvor Kenya ligger i virkeligheten. Den bengalske “Wambezi-elven” alluderer til den virkelige elven Zambezi som flyter gjennom Zambia, Angola og Mosambik. Tidligere skal Bengal ha vært en britisk koloni, men “i dag” er landet en republikk. Hovedstaden i landet er Morristown, på engelsk også kjent som “Mawitaan” (etter de lokales uttale?). Andre store byer er Spyglass, Bengaltown og Sanloi.
Fantomet bor i De dype skogene inne i jungelen, midt i landet. Presidenten var fram til 2007 Lamanda Luaga. I historien «Den nye presidenten» ble Sandal Singh, datter av Dogai Singh, tidligere leder i forbryterligaen Singh-brorskapet, valgt til president i Bengal.[1]
Bengal har (det like fiktive) nabolandet Fari-Lana, også kjent som Ivory-Lana. Et annet naboland er Rhodia (også stavet Rodia), med hovedstad Marcusburg. Rhodia er delvis en allusjon til virkelighetens Rhodesia, delvis til Sør-Afrika med hovedstad Johannesburg (“Marcusburg” skifter ut det første elementet med navnet med en annen bibelsk evangelist). Mens Bengal og Fari-Lana har gode forbindelser, skildres Rhodia helst som en fiendtlig innstilt diktaturstat med et apartheid-lignende regime, som tydeligvis har klort seg til makten mye lenger enn i virkelighetens Sør-Afrika.

Tid for luking

ekornstress_tommetanker

Kanskje ikke så rart jeg liker vinteren. Jeg trodde egentlig det var fordi jeg likte å gå på ski. Men nå begynner det å gå opp for meg at det er det faktum at snøen dekker alt og det er for kaldt ute til å luke. Akkurat lukinga har jeg heller ikke begynt på akkurat ennå. Den skal gjøres når vi har pusset opp hytta, bygget garderobe på det ene soverommet, doblet størrelsen på den ene boden og fikset bilen som sier det trenger nytt partikkelfilter. Og innen lukinga kan starte har muligens sommergjestene kommet slik at jeg ikke får tid til å skifte fra vinterhjul til sommer hjul før jeg må skifte fra sommerhjul til vinterhjul. Og så var det båten da. Den står ennå på land og den må kanskje prioriteres før jeg kan luke. Hytte uten båt på vannet er ikke noe å invitere sommergjester til. Tror det er en liten sprekk i båten så det blir noen timer på rygg under båten med støvmaske og vinkelpussemaskin før lukinga kan påbegynnes. Men det er først etter at utedoen er tømt og mønet på hytta undersøkt for lekkasjer. Da skal jeg luke. Om ikke jeg heller først må klippe plenen hos min mor og male hytteveggen før høsten kommer. Og når sommergjestene har blitt vinket og klemt på og tatt farvel med, – da skal jeg luke. Og da er det kanskje så sent på sommeren at jeg må plante nytt ugress som kan lukes. Kanskje jeg er så heldig at det kommer tidlig snø.

At jeg ikke lærer.

elefanten_i_rommet_tommtankerByggeskum er en ganske så kostbar ting for en amatørbyggmesterlærling. Dette fantastiske produktet som kan sprayes inn i smale sprekker rundt vindu og inn i karmer. Det er født til å isolere og tette på de trangeste steder. Prinsippet er enkelt. Du sprayer littebitt inn i sprekken og byggeskummet utvider seg over tid og tetter sprekker og hull.

 

 

Det er ikke byggeskummets egenskaper jeg bestrider her. Heller ikke den litt stive prisen.

Det er mine egne varig svekkede byggeskumpåføringsegenskaper jeg er lei av. For det skjer hver gang jeg bruker dette her. Jeg trykker forsiktig på tuten og sprayer stoffet inn i sprekkene. Siden jeg fort blir litt engstelig for at det skal bli for lite sprayer jeg litt mer. Både her og både der. Og så litt til for å være helt sikker på at sprekkene blir fylt. Når jeg er fornøyd med meg selv setter jeg boksen fra meg. Jeg legger i farten ikke til det svake suset som kom fra boksen. Jeg rydder litt og går hjem. “I morgen er det tett og fint, ” tenker jeg.

Dagen etter kan jeg konstatere at det er tett og fint. Byggeskummet har fylt opp sprekkene. Det byggeskummet som ikke har fylt sprekkene har fylt hytta. Digre vorter og blærer og baller stakk ut over alt. Jeg kom akkurat da på hvor mye det egentlig kan utvide seg.

Stua var omtrent full av stivna byggeskum. Uten meg hadde det foregått et skumparty på hytta.

Og boksen som suste litt i går når jeg satt den fra meg hadde stoppet å suse.

Den stod og så på meg.

 

Internasjonal våtsamling på Slettehei

slettehei_tårn_tommetanker

“Inni er vi blaude, men det er utenpå“.  Jeg gikk og smånynnet mens vi stabbet oss opp den bratte kjerreveien opp mot Slettehei. Det regnet denne dagen. Men vi var godt forberedt. Turtøyet var godt og tett og tørt. I alle fall en stundt. Vi hadde regnet med regn. Litte grann. Og det regnet egentlig bare litte grann også, men det regnet litte grann veldig lenge så til sammen ble vi litte grann veldig blaude. Vi var en skikkelig internasjonal blaudisgjeng på tur. Fra tre verdensdeler og fire land. Australia, Mexico, England og lille meg. Meg og Australia hadde vært på Slettehei før. Denne mest spektakulære plassen i Kristiansand. Det er der man tar gjester på tur. Så også i dag. Mexico hadde aldri vært der før og heller ikke England. Turen er fin i regn også og til vår store overraskelse ble selfisene bra på hengebroa. Og selvfølgelig måtte vi opp i tårnet litt lenger inne bare for å skjønne at vind gjør blaude kropper ganske mye kaldere. Tilbake et stykke tok både vi og regnet en rast og varm kaffe gjorde godt for tempen i kroppen. Turen til Slettehei er bare flott og mine turkamerater fra ymse verdensdeler likte stedet. De likte også å komme tilbake til bilen og dra hjem hvor en varm dusj og ei god dyne venta. Og jeg tror kanskje Mexico sover ennå.

Om du ikke har vært der, ta turen.

slettehei_hengebro_tommetankerslettehei_lee_tommetankerslettehei_utsikt_tommetankerslettehei_andrew_tommetanker

 

De deilige detaljene

 

Trollbundet satt jeg å stirra oppi skoeska, inn i bronsealderen. “Faenmætastisk”, tenkte jeg. Jeg kjente meg igjen i det jeg så. Ikke i bladene og kittet men i metoden. Man tager en stor tanke og fyller den med de store tingene. Så de mellomstore tingene og deretter de litt mindre tingene. Helt til slutt kommer detaljene. De deilige detaljene. Når alt grovarbeidet er gjort og underlaget ligger der kan man forsvinne inn i sluttfasen og fininnstille tankene på de bittesmå tingene. Legge til litt der og trekke fra litt der. Rette og flytte og pynte og myse.

Har en god tid er dette den fineste tingen i prosjektene. Jeg tror det gjelder for all kreativitet og alle oss med unormal mye skapertrang. Jeg tror alle har skapertrang. Om du er som regnskapsfører eller konditor. Snekker eller basehopper. 4. klassing eller pensjonist. Det er så fantastisk å sitte ved enden av et prosjekt å ta inn over seg at; jeg er sååå flink. Jeg er så fornøyd! Dette er jeg solt av.

bellas_bronsealder_tommetankerOg jeg kunne se det i øynene hennes denne dagen. Dagen da hun viste frem sitt skoleprosjekt om bronsealderen. Hele bronsealderen billedliggjort i en skoeske. En liten verden og et lite landskap jeg satt og så lenge på. Jeg oppdaget nye ting og bildene i hodet mitt ble rikere og rikere. Og jeg så det i øynene hennes denne dagen. Barnebarnet mitt var stolt. Hun visste hun hadde vært flink og hun var fornøyd.

Og jeg ble stolt av henne.

bellas_bronsealder2_tommetanker

SuperSpeed SuperSize

skip__tommetanker

Jeg er så heldig å ha denne utsikten om sommeren. Fra der jeg bor ser jeg innseilingen til Kristiansand. Jeg står opp og går på jobb når SuperSpeed går til Danmark og jeg går og legger meg når lysene fra SuperSpeed siger inn mot hytta mens skipet siger inn mot havn. Men det er mer som beveger seg der ute på fjorden. Litt moro med foto må man unne seg. Fotomontasjen over her viser størrelsesforholdene på skip som kommer. Og det aller største som har kommet inn tror jeg er Queen Elisabeth. Den er 294 meter lang. 32.3 meter bred og har et mannskap på 996 . Gjestekapasitet på ca. 2000. Color Lines SuperSpeed , byens stolthet, blir liten i forhold. Ikke rart den stikker til havs når slike feiteamerikanermetta cruiseskip arriverer vårt ringe havnebasseng. Og Fjord Cat blir til Fjord Rat. Det er gøy for en liten sjel å se de stolte skipene komme inn. En sommer ved svaberget har noe ved seg.

godnatt_superslow_tommetankert

Bedende blikk

mia_grillkull_tommetanker

Hun vet ikke helt hva det er hun ser på men hun vet at det sannsynligvis smaker jækla godt. Den vesle hunden som visuelt er nærmere en katt satt og undret seg over naturens mange kjøttfulle varianter. En driftig ærfuglhann med tre nydelige ærfuglhunner gjorde seg til for denne vesle hundehjernen. Bikkja kikket på meg og spurte med blikket om jeg var innehaver av ei hagle med fellingstillatelse. Samtidig lurte hun på om båten var på vann og om grillen var tent.

Dessverre måtte jeg svare benektende til alt.

Jeg så hun da ble litt lutere i nakken og at drømmen om youghurtgrillaglasert ærfugl forsvant.

Det er og blir et hundeliv om en er født hund.

mia_sulten_tommetanker

Jeg likte utsikten bedre før.

bumblebee_tommetanker

Jeg forsøkte å hete David en stund. Vel, det er lov å forsøke tenkte jeg. David vant jo som kjent over Goliat. Kanskje dette berget av en båt kunne flyttes til fordel for min lille 15fots Herva. De hadde jo tross alt fortøyd her uten min viten. Og når sant skal sies likte jeg utsikten bedre før. Så jeg mannet meg opp og skrev høflig til Kristiansand Havnevesen og spurte om de kunne flytte den litt akterover. Det gikk noen dager uten at jeg fikk svar, så jeg var så frekk at jeg skrev høflig til dem en gang til. Det gikk en dag til, og da var det en som ringte; Vakthavende kalte han seg. Det var en hyggelig samtale og vi avtalte å møtes for gå på befaring. Det gikk noen dager til. Vakthavende kom aldri. Ei heller ringte han for å si at han ikke kom.

Så jeg skrev høflig igjen og spurte hvor de ble av og om de kunne flytte båten. Jeg fikk svar av en annen denne gangen, tror jeg, men han hette også bare Vakthavende. Det var et kort svar; De har sett. Lekteren ligger til Juni. Kan ikke flyttes på. Hilsen Vakthavende.

Jeg skrev et høflig svar igjen og syntes det var en underlig lekter som ikke kunne flyttes på. Jeg trodde det var hensikten med en lekter.

Og da kom svaret; også denne gang fra Vakthavende. Områdekart og paragrafer og henvisninger. Alt ble forklart om hvorfor de ikke kunne flytte på den og at de hadde retten på sin side. Og at det ville blitt dyrt.

De kunne jo egentlig bare svart slik med en gang, så hadde jeg forstått.

Men jeg skrev et høflig brev igjen med en appell om å ta hensyn neste gang.

Så denne gangen tapte David. Egentlig uten kamp.

For Vakthavende har retten på sin side, mens jeg har ulempen på min side.