Ingen tomme tanker akkurat

På en tur til Hjemme Hos Wenche på His i Arendal i går så jeg forundret opp i luften ved bensinstasjonpasseringer. Gudd tenkte jeg høyt inni meg. For jeg hadde jo barnebarnet i setet ved siden av meg. Jeg så at prisen på bensin og diesel hadde tatt lærdom av strømprisene og føket til himmels. Kanskje dieselmagasinene er tomme. Det har ikke regna diesel på lenge så vidt jeg vet. Det var dyrt ved Lillesand. Satan, tenkte jeg inni meg. Men så kom vi til avkjøringa til His. Nok en stasjon i HydroTexaco kjeden. Her har ikke eieren helt sett prisnivået i dalstroka rundt. Prisen på mitt dyrebare drivstoff var 4 kroner mindre enn hos pumpemannen i Lillesand. Mine tomme tanker ble fylt med glede og økonomiske innsparelser. Vi stoppa og fylte. Ingen kø heller. Ikke før jeg snudde meg. Mange medtraffikanter hadde sett det jeg så. Lang kø bak meg. Økonomen i meg smilte. Jeg hadde sett tallet,-

Det hellige tall; 14.29.

Min tomme tank ble fylt til randen slik at jeg kunne gå tilbake til mine tomme tanker.

Jeg ser deg . . .

Katten Bastian har flyttet inn hos oss. En underlig katt. Vi er fosterforeldre mens hun som eier den leter etter ny bolig. Vi har hatt katter før. Katter som koser og katter som bare bor. Siste katt vi hadde var vi også fosterforeldre til. En koselig langhåra vanlig katt. Den oppførte seg som katt helt til en hoggorm tok livet av dem. Akkurat den hadde ikke ni liv. De andre kattene vi har hatt har og oppført seg som katter. Litt inne, mest ute. Kose litt og remje når de skal ut igjen. Tiden innendørs benyttes noen ganger til å klore der de ikke skal. Katter er katter.

Men Bastian overrasker. Dersom Bastian vil ut i løpet av natta, noe han sjelden vil, er han forsiktig. Han hopper opp på sengen og klapper meg så vidt på kinnet. Akkurat nok til at jeg forsiktig våkner og kan slippe han ut. Forrige katt vi hadde tok rennafart, hoppa opp i lufta og smalt inn i døra med klørne ute mens den remja som om en hel kennel var etter han. Men ikke Bastian. Om døren er lukket og han vil inn, banker han forsiktig med labben og mjauer så du nesten ikke kan høre han. Akkurat som om han er litt flau over å være til bry. Og åpner vi ikke går han snart tilbake til stolen sin. Når jeg står opp om morgenen og tusler inn på badet kjenner jeg snart en liten katt som smyger seg varmt rundt beina mine og maler som om hele huset skal renoveres. Er han tom for mat leder han meg inn til matskålen. Vil han ut leder han meg til døra. Dersom han vil ut åpner jeg ytterdøra. Og ganske ofte sitter han å vurderer om han skal ut eller ikke. Han er litt som kona. Skeptisk til trekk og over middels luftfuktighet. Han ser på været, ser på meg, og legger seg ned. Han er på en måte mer til stede enn de andre kattene jeg har opplevd. Det er litt skummelt og litt fantastisk.

Katten Bastian har overrasket med sitt underlige nærvær. Håper nesten eieren ikke finner seg ny bolig.

Mørkets tanker

Når mørket omslutter meg og jeg er bare meg kan jeg tenke. Eller ikke. Noen ganger bare er jeg. I mørket er det nesten ikke noe som forstyrrer. Mørket er som ei god dyne om kvelden. Kanskje ikke like varm, men like trygg. Det omslutter meg. Det var ikke stille i går kveld. Det blåste så greiner knakk og trær vaiet. Allikevel var det stille. Stille i holdet. Jeg var alene, men ikke ensom. Jeg er aldri redd. En av grunnene er at jeg ikke forer meg selv med redsler fra TV og data. Jeg ser ikke skrekkfilmer. Jeg ser ikke SquidGames, denne folkekjære serien med skrekk og meningsløs vold. Det er ikke bra for meg å se slikt. Det er heller ikke bra for noen tror jeg. I går var det ca fullmåne og selv om jeg ikke så stort var det så flott. Fint og vakkert.

Det er noe eget med å gå i mørket. Synsinntrykkene er få. Det er liksom lettere å tenke der. På familie, på jobb, på turer og ingenting. Du burde prøve.

En modig ung dame på bussen

Bussen var full i dag så jeg måtte stå til byen. I min semioppvåkningstilstand stod jeg å så på skjermen som angir stoppesteder og informasjon. I halvannet år har de formidlet lover og regler; husk setebelte, husk ansiktsmaske, husk avstand, husk pandemien. Men i dag kom gladmeldingen; Tillatt å sitte skulder ved skulder i kjøreretning.

Restriksjonene er fjernet og normalen nærer seg. Som en av svært få tenkte jeg at dette måtte foreviges. Jeg tok mobilen opp. Flippet den åpen og startet kamera. Så stod jeg der på en nesten full buss med kamera rettet forover i bussen og ventet på at nettopp det skjermbildet skulle dukke opp igjen. Det ble tappet på skulderen min og en ung dame med morske øyne så på meg. “HVEM ER DET DU TAR BILDE AV?” spurte hun. Da gikk det opp for meg at jeg ble mistenkt for å smugfotografere på bussen. Gudd. Flaut. Det ble ikke mindre flaut av mitt korrekte, ærlige men totalt utroverdige svar. “Ehhh.. jeg skal ta bilde av skjermen . . . ”

Jeg sank gjennom gulvet i bussen og langt ned i asfalten. Jeg kom ikke opp før den unge damen gikk av ved universitetet. Litt dumt for jeg burde takket henne. Selv om jeg følte meg som en gammel skitten slimål uten å være det var jeg imponert over denne unge damen. Hun brydde seg. Hun så en gammel mann med fotomobilen på. Det så ut som jeg fotograferte på bussen. Og det er ikke greit uten å spørre de som eventuelt blir med på bildet. Hun var modig og irettesatte meg. Skjermen fikk jeg bilde av etter hvert, men det var ikke så viktig lenger.

Det som var viktig var at hun sa i fra når hun så noe hun trodde var ugreit. Hun brydde seg.

Vi Disk – ut – erte heftig.

Det var kanskje ingen god ide, for været smilte ikke til oss. Det flirte. Planen var å dra opp til toppen av Nos på Hovden. 1209 meter over havet. Det er første utkastmarkering for en diskgolfbane med ni hull. Siste hull er helt nede i bånn av bakken. Og med våre varig svekkede kasteteknikker burde vi i den tiden vi satt og frøys i stolheisen på vei opp til den snøkledde toppen egentlig funnet ut at vi ikke skulle stige av på toppen men sitte på ned igjen. Det fant vi ikke ut. Vi hoppet av alle mann på toppen. 7 godt kledde menn; Tor Idar, Olav, Gunnar, Bjørn, Arild, Ole Stian og Tomm steg av og beveget seg ut i snøvær og frisk bris. Det bet i kinnene, men vi bet tilbake. Vi undergikk alle våre forventninger ved første utkast. Riktignok er det nedoverbakke og kurven er langt vekk og det snødde og blåste men allikevel; 12 kast burde være unødvendig. Heldigvis var humøret på et terningkast 6 nivå. Det var moro. Kjempegøy å være så dårlige i Diskgolf sammen. Den minst dårlige av oss Olav vant med en dårlig poengsum som var bedre enn oss andres. Snøen gav seg og vinden forsvant nedover lia. Allikevel ble noen av oss svært kjent med småskogen langs de ellers så brede alpinløypene. Det gøye er at innimellom, men bare innimellom, kommer det stjernekast fra alle sammen. Lykken er på vår side etter tur. Det er en fin gjeng det er lenge siden jeg har gjort akkurat dette. På tur med gamle venner.

Vi kastet disk til vi var søkkvåte og slitne. Da passer det godt med en seinkokt kjøttgrønnsaksgryte til kvelds.

Takk for turen.

Sjeldne venner

I en globe på Hekni på Hovden så jeg to sjeldne venner: De satt i en sofa og så på meg. En sjelden venn. Det var det jeg satt og tenkte på der vi satt i denne flotte atmosfæren som er skapt ved Hartevanns bredder. Venner er sjeldne, jeg er sjelden. Det finnes bare en av meg og det finnes bare en av hver av dem. Og det er sjelden. Vi er alle unike skapninger med unike egenskaper. Så her sitter jeg. En aldrende reklamemann, sammen med en nypensjonert lege som skal over i full stilling og en oljearbeider jeg har kjent lenge satt lenge i god prat. Vi er forskjellige sammen. Vi er like sammen. Ulikheten er mange og skjæringspunktene ligger der. Men når de kommer er det greit for vi er venner. Og grunnen til at noen er venner kaller vi ofte “kjemi”. Vi har noe felles vi ikke helt kan definere. Det bare er der. Det ligger i praten mellom oss. De er sjeldne og de på tas vare på. Og de må ta vare på meg. Og i dag kommer det opp fire sjeldenheter til. Det blir bra.

Katteøya i Japan. En underlig attraksjon

Du skal være over normalt glad i katter for å dra hit. Aoshima øya i Japan var en gang en liten øy med en aktiv liten flåte av fiskere. En liten landsby med rundt 900 innbygger holdt til der. Katter var viktige i havna for å holde rotter og mus vekk. Etter hvert ble øya nesten fraflyttet og i dag bor bare en håndfull eldre mennesker der. Men kattene ble igjen og overtok øya. De har hat seg i busker og kratt og blitt mange. Det er nå en turistattraksjon siden den er oversvømt av katter. Besøkende tar også med seg mat ut dit. Underlig turistattraksjon.

En lovende dag.

Det er en fin ting når solen lyser opp en dag på fjellet. Etter en regntung kjøretur opp riksvei 9 i går kveld nådde vi hytta til Olav. En venn fra gammelt av inviterte noen av sine gamle venner fra gammelt av på hyttegubbetur. Reker og mimring til kvelds. Sol og fjell til frokost. Håper verden smiler til flest mulig i dag. Den ser i alle fall lovende ut. Finn noen du er glad i og gå ut. Gjør noe sammen . Gi hverandre glede og gi hverandre respekt. Gi en skulder, rekk ut en hånd. Vi som er samlet på hytta er venner fra en tid som var. Og er venner nå. Vi er uenige i mye og vi er forskjellige i mangt. Allikevel er ulikhetene samlende. Det er litt godt.

Et dikt til syklisten

Jeg vil deg bare vel.

Men er redd jeg kjører deg ned en kveld.

For i meg sitrer det et langsom gys.

Der du sykler langs veien uten lys.

Jeg vil muligens aldri få fred.

I det jeg meier deg ned.

Tidlige kvelder og lav sol. Mørket senker seg tidlig. Langs sykkelstiene jogger joggerne. På utsiden sykler syklistene. Trening og folkehelse er fint. Reflekser og lys er også fint. Kombinasjonen er best.

Ganske ofte treffer jeg på treningssyklister i mørke klær, uten refleksvest og uten lys på sykkelen. Jeg har så lite lyst til å kjøre ned en syklist. Jeg har så lite lyst til å oppleve det.

Fortsett å sykle, få opp pulsen og sluk mil etter mil, men gjør dere synlig.

Onsdagsdosen

Vi liker å snakke om doser i disse dager. Mange er usikre på om hvor doseringen skal slutte. Ikke jeg. Jeg tar onsdagsdosen med glede. Ikke som et skudd i armen. Og ikke som et skudd i blinde, ennå. Vi er en gråsprengt gjeng som kjenner hverandre litt som har behov for en god dose gange og en god dose natur. På stier rundt om i Kristiansand går vi tur. Hver onsdag kveld. Og, enn så lenge, vet vi hvor vi går. Solen lyser ennå opp starten av turen og høstens varme farger gjør at det føles som en dobbeldose-tur. Med en kjentmann som er kjent over alt trør vi sjelden feil. Denne aftenen gikk vi til Gråmannen og Åmliknuten på stier jeg ikke har gått før. Vakker kveldssol ledet oss inn i skogen og rundt Krokvann. En turkamerat overtok for solen da det ble mørkt. Men nyinnkjøpt hodelykt lyste han opp de nærmeste 20 målene. Rådyr i nabolaget trodde våren var kommet og fuglene begynte å legge egg igjen. Flyene som ville lande i hodene våre måtte vi vinke videre og fortelle at han ikke var kontrolltårnet på Kjevik. Tror lampa var på 40 000 lumens, minst. Så vi var trygge, han lyste opp vår tilværelse. Vi gikk i samtale videre i mørket som ikke var mørkt. Vi stilner i de bratteste motbakken og kjenner på knærnes alder i det bratteste utforbakkene. Vi ler og er alvorlige. Vi er stille og vi er høylytte. Gleder meg allerede til neste dose.

Det er myrra for sjelen disse onsdagsturene på nye stier med nye venner.