Imponerende bedrift av en 5 åring. Og som forventet av en 50 åring med tommetanker. Som vanlig denne vinteren fant pølser, Swix, gamle statoilkrus og ekstra skjerf veien ned i sekken.  Kone og sønn + 2 barnebarn på til sammen 8 år ble med. Som desillusjonert avdanket orienteringsløper uten evne til avstandsbedømmelse og med manglende stedsans dro jeg de med opp til Tjåvann med Naspevarden i sikte. Parkering, avstapping av bilen og på med utstyret. Hei, hei. Men mine tomme tanker hadde klart å legge igjen stavene til 5 åringen hjemme. Jeg ble myrdet 4 ganger der og da. Allikevel jeg tok ansvar og spratt inn i skogen. Jeg spratt ut igjen med 2 pinner til 5 åringen som syntes det var kult.

Etter seks timer var vi nok en gang ved bilen. Med lettere sekk, 9,2 kilometer rikere og en 5 åring som var nesten like stolt som bestefaren sin. Og to fornøyde trestaver.

Lavt svever de og blide er de. Både nye og gamle nordmenn tok sats og søkte seg nedover i bakken. Lette fortvilt etter den siste lille oppdriften som ville strekke lengden lengre. I uprovoserte nye stilarter imponerte hopperne sitt fåtallige publikum. De store lengdene kom aldri og ettersom konkurransen skred frem ble unnarennet brattere og brattere, nærmest et stort hull. Til slutt måtte juryen kansellere og avbryte rennet etter at en eldre fyr med tomme tanker gjennomførte et hopp totalt uten stil og lengde. Han skyldte på forholdene. “Altfor stor ned-drift”, påstod vedkommende. Protesten ble avslått. Men selv uten oppdrift ble det en opptur. Øynaheia i påskestemning. Fantastisk.

Fordelen med å gå mye på tur er at det smitter over. Både på Tomm, Tomm og Tomm, men også på resten av familien. Og er en så heldig at en har familie fra Thailand så er det passende i disse gule påskestemnings tider. Gult er kult, – også på ski. Vi pakket oss selv og mer enn det vi trengte og dro til Støleheia. Fine løyper og overraskende få folk. Kanskje like greit med lite folk når fiskebein og ploging står på timeplanen for søstrene fra Siam. Lærekurven var bratt, både oppfor og utfor. Men det gikk. Vi fant et ubrent bål som ble utbrent og en solfylt flekk og plutselig var 4 timer vekk. Etter reprise på turen i dag, er de begge flinke på ski. Det blir flere fine gule turer.

Kjære Maya. Min kjære Maya hadde nettopp  bursdag oppi vårt kaoset av et liv akkurat nå. Hun ble 50 år på en stille måte  på en vill dag. Smakfull familiethaimiddag og forbanna snøvær inkludert leilighetsvasking og tilhengerstapping. En forsiktig markering av et godt menneske. Mange er glad i deg og hjertet ditt som ofte er større enn det tåler.

Du er min kjæreste, min arbeidsgiver, min oppdragsgiver, min konsulent, min kamerat, min næreste, min kone, min sommerferievenn, min frokostkaffekoker, mine barnebarns ronsedytter, min dronning, min nordnorgefamilieopprinnelseskontakt, min vei til fortvilelse, min vei ut av fortapelse, min utmattelse, min styrke, min like, min overraskende god på ski turvenn, min sofakrok, min helsikes GreysAnatomy titter, min introduksjon til folk, min plage og min glede. Kjære Maya , du er min. Gratulerer.

Et kurrant spørsmål nå i snøsmeltinga. Unge krevende, støyende slappfisker av noen barnebarn vet ikke at når snøen slutter slutter også glatta. Friksjonen øker mellom akebrett og grus og lyng og maur og stokker og parkeringsplasser. Gudd. Er glad når han begynner på skolen og lærer seg litt fysikk og annet nyttig.

Prinsesse for en dag sies det av noen. De tar feil angående dette lille mennesket. Med HelloKitty som sin høye beskytter seiler hun inn i sitt tredje leveår som den ubestridte prinsessa i Høvågveien. Men det er først nå det går opp for henne. Hun er 3 og prinsesse og skal behandles deretter. Og ifølge henne selv er hun prinsesse alltid. Ingen over og ingen ved siden. Hun har all makt og bestemmer alt helt til noen andre sier noe annet? (Godt at ikke prinsesse Silje leser dette). Med ballonger i tak og gulv, en storebror på speed og Hello Kitty inni alle gaver ble bursdagen perfekt. Grattis.

Hva med å folde sine hender små. Tenke de rette og sterke tankene og trø varsomt ut på vannet. Gjør som en fyr for lenge siden. Vær sterk i troen og gå på vannet. Husk fiskesaker. Det var det vi gjorde på søndag. Fin sol, fin familie, fin fiskestang og stål i både ben og isen. Vi dro til havs, på beina. Uten svømmeføtter og sjarken lot vi ligge hjemme. Vi tente til og med bål på vannet og vi dro fisker opp av ferdigmarkerte hull. En fin og anderledes liten tur. Vi var ute. Det kan anbefales.

The Plunger kalles den i England eller på deilig dansk,- en Svupper! Den mest ultimate presang til nå i denne seksåringens liv. Han har ofte dradd meg i armen og ønsket seg lego, fly, gevær, gravemaskin,sas, godteri, og den, og det og alt det der. Det enkleste er ofte det beste, – og det stemmer. En sugepropp med skaft. En Vasksuger til 19,- ink. moms hos Europris har etter innkjøp, og overrekkelse til denne lille fyren, hengt fast i alt av inventar. Alt! Og til hans store fornøyelse kan ikke den plagsomme lillesøstra på 3 tyvlåne denne leken så sant han har svuppet den fast. Genialt.

Fantasiens makt er ufattelig moro. Og som en til tider smånysgjerrig kreativ sjel er det uvanlig gøy å prøve å følge et barnebarns kribling i hjernebarken. Han tenker så nytt og ufarget. Rett på sak. Jeg lærer masse av han, – jeg lærer det frie hodet. Jeg ser at to krakker og ett teppe raskt omformes, endrer funksjon og blir til en krympekanon. Plutselig er jeg 5 cm høy og Lucas leter etter meg under sofaen. Jeg kan se at den lille treflisa han fant ute, egentlig er pengene til SuperMario som datt ned fjellet og mangler 30 stjerner. Jeg kan se mer og mer av det jeg tenker. Etter 2 år med selvpålagt skråblogging ser jeg mer enn før. Egeninnsatsen hjelper litt, mens en liten gutt med lekent og åpent sinn hjelper mer.