Hva skulle en gjort uten familie. Kanskje en hadde hatt litt selvrespekt og innsikt dersom familien ikke holdt deg nede. “Pyse”, – roper niese Oda. “Feiging”,- fortsetter hun. “Førstemann uti”,- utfordrer hun meg i det hun løper forbi. “E du kylling?”Jeg hadde vel strengt tatt ikke et bad på kalenderen akkurat nå, og kylling får jeg vel ta som et komplement. Jeg med min aquadynamiske kropp. Vel. Bade? I sjøen. I sikkert 2 grader + vann. Men for ikke å bli dradd ennå lenger ned på rangstigen tok jeg utfrodringen. Vi bada. Oda og jeg, mens resten lo og kommenterte både magen min og stupet mitt. Begge deler like lite vakkert. Men vi bada, og ikke de. Bilder tok de, masse. Da tok jeg en Per Fronth lookalittlealike på bildene. Skulle egentlig gjerne hatt kunst fra han, men jeg hakke råd, så jeg lager mitt eget Per Fronth bilde.

Billigere å bade.

Mer Per Fronth: https://www.artgate.no/ag/public/openIndex/view/list_catalogue.html?ARTICLE_ID=1111488458529

Danmarks største lille turistattraksjon har fått competition. De små havfruene i Korsvikfjorden. To er bedre enn en, så vi vinner. Men akk. Riktig stedsbundne er de rettnok ikke. Så de blir ikke lenge. Og store i kjeften er de også. De har blitt produsert nord for polarsirkelen og bærer preg av det . Københavns versjon vil jeg anta er lettere å vedlikeholde. Hun snakker ikke tilbake. Hun krever hverken grillmat eller lactosefrie sirupsnipper. Hun klarer seg fint på egenhånd. Men så flott allikevel. Søstrene Silje & Oda skal være hos oss ei uke. Velkommen.

I Korskvikfjorden har jeg arvet hytte. Som liten så vi niser i fjorden her, sammen med bestemor og fettere og kusiner. Kult. Som 14 åring sykla æ på grusveier helt ut hit fra Gimlekollen for å stå på seilbrett. Dag etter dag. Det var før Odderhei, før Søm. Før internett og mobiltelefon. Det ver tider det. Det er det nå også. I dag kom det nieser i Korsvikfjorden. 2 stk så vi. De var ikke ute i vannet, men de prusta og peste allikavel. Den ene niesa hadde tannverk desverre. Prinsessa som har vært her mye i mange år tok med seg ei lillesøster fra nord som er stor nok. Det er familie og kos. Det er sommer. Vi her fått vann på hytta også. Det merkes. Livet har blitt ennå mer fuktig. I tillegg til ølla, er det nå rennende vann overalt. Livet er herlig.

PS. Kommunens vanningsrestriksjoner ble forbrutt med noen liter denne dagen.

Det er lov å leke. Når jeg kjeder meg leker jeg i hodet. Pupillene snur seg vekk fra den virkelige verden og inn i den virituelle. der er det ofte ganske så artig. Men når lille Lucas kommer til hytta er det umulig å kjede seg i den virkelige verden. Med kronisk “sennep i rævva” holder han aktivitetsnivået på øvre grense for hva en giktbrudden stakkar kan tåle.

På en reise i Mexico en gang kjøpte vi en hammock, – hengekøye. Den var tiltenkt late dager med øl og vin og kveldssol og 24 grader i skyggen. Den er brukt til det også, men den får virkelig kjørt seg når Lucas kommer.

Plutselig er hengkøya hele Dyreparken komprimert. Den er skip og lastebil, tunnel og høyfjell, kamel og panda.

Og det er jo nettopp det den er.

Vanligvis havner jeg “i heisen” fordi jeg er mann. Det er fordi vi menn gjør dumme utiltenkte, uplanlagte ting. Vi glemmer, og glemmer fort. 100 til 0 i IQ på 7 sekunder. Dette kan bli pinlig. I hvertfall for meg. Gjenforeningsfester er noe jeg unngår. Ikke husker jeg mine tidligere medstudenter, ikke husker jeg skolen jeg gikk på? . Lite moro å gå å si hei du, morn du, hvem er du på en 5 års gjenforening.  Og ikke husker jeg busstider. Har ventet mye på neste buss for å sei det slik.

Ei heller husker jeg merkedager.Hva må vel vi menn gjennomgå for å glemme en enslig rbyllupsdag . Skulle min kjære viv brydd seg om slikt, hvilket enkelte koner ser ut til å se på som essensen av livet, hadde jeg vært skilt på vår første bryllupsdag. Selvom jeg ikke husker den heller. Jeg fikk en hukommelsesfremmende bok av min sønn en gang,- Memo, som den het. Men har glemt å lese den.

Men at jeg havnet i heisen i dag var ikke så rart egentlig. Jeg jobber i fjerde etasje.