Min type bursdag, selv om det ikke var min. Hun fylte år i går. Hvor mange vet jeg ikke og jeg glemte å spørre. Men det betyr jo lite. Det viktige er å gjøre dagen fin fin. Og der er vi alle forskjellige. Noen vil ha rød løper, jubalong, ballonger med gass og kaker med glasur. Slik er heldigvis ikke Anette. Invitasjonen ba oss ta på turtøy og medbragt godt humør samt en termos med kaffe. Og vi som kom ble med bursdagsbarnet på tur. Høsten hadde fargelagt stien rundt Korkevann med sin oransjegule palett til ære for Anette og hennes følge. Den gamle gjeterhunden Rio ledet an og førte oss trygt hele veien rundt.
Det er vakkert i skogen nå. Det frodige grønne viker plass for det varme gule og røde. Kontrastene er store på myrene i skogen. Vi tuslet og pratet og roet sjela på bursdagstur. Vi hadde det ikke travelt. Det eneste vi skulle rekke frem til var grillen i Grønndalen på toppen av Tinnheia.
Der ventet varme fra grillkull og pølser og brød og brus i beger. Den beste bursdagsmiddag en kan ha.
Vi har fått et nytt husdyr. Et kjøkkenhusdyr. Det knasker og tygger og gumler og gnager på alt vi stapper i hodet på den. Merkelig nok må den fores gjennom hjernen. Gjennom senteret for motorisk kontroll og følelses senteret. Det er kanskje derfor resultatet den sugler ut blir så godt. Råvarene den sluker blir perfekt knust av sterke muskler samtidig som den nemsomt blander de syrlige dråper.
Å lage juice har blitt en lek med dette dyret på benken. Det er en slow-juicer så det går akkurat så fort som en sørlending liker.
En medbragt 12 åring og hennes eldre bror på 15 ble stille når de spiste. Når de hadde tømt sine tallerkener sier de i kor “Dette var godt!” Ikke ofte en hører det fra et par tenåringer, men her var det skryt fra hjertet til dette lille spisestedet. Og de fortjener det. Frøken Hangeland ligger godt gjemt inne i Strømmetunet. Den nye Dementlandsbyen som har vunnet arkitektkonkurranser og nabolagets hjerter. Like innenfor resepsjonen til Strømmetunet ligger den. En lang fristende kake og smørbrøddisk gliser i mot oss. Sugling er ikke bra, men den er vanskelig å holde unna her. Jeg hadde hørt et rykte om at maten var god så vi gikk innom for å bestille bord til søndagsbuffeten. Bare 200 pr. hode. Min kone skal ikke ha melk og gluten så vi hørte om innholdet i diverse sauser og stuinger. “Det meste inneholder jo det”, sa kokken, “men når kommer dere, så kan jeg lage noen kjøttkaker og en saus til laksen og en brun saus til oksehøyryggen og lammekjøttet som ikke inneholder verken melk eller mel.”
Og rett nok. Bord ble bestilt til 17.30 på søndag. På bordet stod spesiallaget kjøttkaker og saus til oss. I buffeten ventet laks, langtidsstekt oksehøyrygg, lammestek og min favoritt; heimelage kjøddiser med brun saus. Thaikylling hadde de også hatt, men den var oppspist når vi kom.
Og vi skjønte hvorfor den hadde blitt oppspist. For alt hva vi smakte på var godt. Og når maten er god er stemningen god. Vi koste oss med middag til vi ble mette og hadde smakt på alt, og så koste vi oss litt til. Noen romslige kakestykker avsluttet måltidet for oss. Vi takket de som jobbet der for finfin service og himmelsk mat. Smilende og mette gikk vi hjem mens vi diskuterte om når vi skulle tilbake.
Frøken Hangeland er kanskje ikke så lett å finne, men du burde lete.
Yeah!Well? Ehhhh. Jeg har klart å bevise det motsatte. I en hver forskning bør man ha sannhetsvitner og placeboplasserte individer. Sammenligningsgrunnlaget bør holde mål. Undersøkelsen ble gjort på Hovden, øverst i Setesdal. Temaet var Tomm og Frisbee. Jeg har vel spilt 100 ganger ca. Akkurat nok ganger til at man må forvente en viss progresjon.
Jeg var, sammen med flere andre gode venner, invitert til Hovden av enda en venn med hytte som er større enn vår. Etter en fuktig aften med reker og mimring servert med 3 liter eggemajoneskrem fulgte en god natts søvn. Den påfølgende morgenen skulle forskningen foregå. 7 forblåste menn med hver sin frisbee skulle kaste seg nedover bakken fra toppen av Nos. 387 høydemeter nedover. 7 kurver. Alle på par 3. Avstanden fra utkast til kurv varierte fra 70 meter til 418 meter. Det gikk først åt lynga for så å gå åt skogen. Vi brukte mer tid på å lete etter feilkasta disker enn på å kaste.
Og jeg som har øvd og øvd lenge spilte helt jevnt med de som aldri har kasta. Et boost for lav selvtillit.
For å forsterke og forankre den lave selvtilliten stoppet vi ved sandvolleyballbanen på Hartevann for å spille et par sett volleyball. Jeg hadde jo tross alt vært aktiv for 40 år siden. Kreftene måtte spares på så oppvarming ble valgt vekk. Jeg trodde jeg hoppet mange ganger. For jeg hadde jo spenst i 1982. Kunne umulig ha mista den. Tror jeg letta en gang. Heldigvis var det akkurat da det ble tatt bilde.
Takk for turen til Olav som gav oss invitasjon og husly og til alle dere andre gode venner som jeg bare akkurat så vidt slår i frisbee.
Lørdag kveld endte i et sirkus av energi. På scenen i Bendiksbukta på Odderøya steg det opp noen menn som har et annet energinivå enn de fleste av oss. Honningbarna! Noen kaller de Norges beste live-band. Og etter en times konsert med dem vil jeg tro at de som sier dette er inne på noe. En helt ufattelig energi i det de gjør. Musikken skjønner jeg ingenting av. Hørte ingenting av teksten og har ikke hørt noe særlig av dem tidligere. Men gudd. Energien følte jeg fra scenen, gjennom bakken, inn i hælen og opp i levra. Watt og volt og oktan og trøkk og press og dunk. Alt på en gang. Som satt sørlending begynte jeg til og med å nikke litt med hodet. Og det er heilt vilt. Kult også at Honningbarna startet showet med fyrverkeri.
Underlig følelse når jeg forlot fine laidback Måkeskrik og gikk til nattbussen.
Når alle smiler smiler alle tilbake. Jeg smilte i alle fall på fiskebrygga i Kristiansand i går kveld. Sammen med gode venner fikk vi plass ved et par smilende folk som akkurat hadde plass til oss også. Det var Norsk Musikk på menyen fra det eminente bryggebandet. Og når tia kom og teina var full satte bandet i gang. Fiskebrygga yrte av lykkelige folk i de fleste aldre, og de som hadde kjøl under føttan lå stødig side om side i fiskebryggebukta. Det var like mye allsang som det var øl denne kvelden. Og hvilken glede det finnes i enkelte. Gode venner på en av båtene holdt show for oss andre litt mer introverte sørlendinger. Men gudd å gøy. Skulle ønske det var meg som stod der og dansa. Men jeg tør ikke. Altfor blyg og uten rytmesans. Men jeg er glad noen gjør, for vi andre kan juble med dem. Og i går jublet tusenvis på fiskebrygga. Det er smaken av sommer det.
Mange fine ender å se i byen om dagen. Stranda fylles opp av hoppende fargerike ender som bruser med de fjørne de har. Det kvekkes over en lav sko og hannene er i brunst og flekser sine vinger. Det er JUMP JUMP JUMP som gjelder. Damene hopper de også. Og mange av dem både hopper og håper.
Jeg var med kona i Nupen-Parken her en dag. Traff en venn og en til og vi hadde en liten picknikk, et møte, en pow-wow eller hva det kalles. Vi skulle planlegge sommerens tur til SmukFest i Danmark.
Og det må jo foreviges. Hos oss legger vi aldri noe i mellom helt til det kom noe i mellom.
Et knips og tankene viser helt andre bilder i hodet enn det jeg tok bilde av.
Noen blomster er ikke som andre blomster. De faller utenfor standarden til blomsten de representerer. Det gjør dem ikke mindre vakre og interessante. Det gjør dem bare mer spennende. Usymmetrisk skjønnhet i et symmetrisk landskap. Det at noen ikke er som alle andre er det beste for alle andre. Ingen blomst er uansett identisk med en annen. Særpreg er fint.
Korteste vei er ikke alltid best. På en finfin dag dro vi fra Gill via Løefjell og Skråstadvarden til en liten fjellhylle med historiens dramatiske slør over seg. Her inne i Salvesdalen nedenfor den Omvendte båd satt det av og til noen modige menn og sendte meldinger over til England i krigsårene 1943 og 1944. Vel vitende om straffen de ville få om de ble oppdaget. Gruppen som opererte her ble oppretter av en av de mest kjente motstandsmenn i Norge: Oluf Reed-Olsen
Fra Store Norske Leksikon:
“I 1943 ble han utdannet til radioagent for den britiske etterretningstjenesten Secret Intelligence Services (SIS). Reed-Olsen gjennomførte to skarpe etterretningsoppdrag i det okkuperte Norge. Som radiotelegrafist og leder for de to SIS-gruppene «Aquila» (1943) og «Makir» (1944) opererte han rett utenfor Kristiansand, og han sendte et hundretalls telegrammer om den tyske skipstrafikken inn til byen og langs Sørlandskysten.”
Men han var ikke alene. Lokale motstandsfolk fra Kristiansand hjalp med vakt, utkikk og ikke minst hemmelighold.
Vi gikk turen på en stille og skyfri dag. Blåveisene bugnet noen steder og andre steder stoppet aldri utsikten. Det er en fin tur. Og sammen med fine turkamerater ble turen aldri lang.
Løefjell
Mer om Oluf Olsen
Oluf Bernhard Reed Olsen (født 8. juli 1918, død 14. oktober 2002), var en norsk flyger, motstandsmann og senere forfatter. Han vokste opp i Oslo og utdannet seg som flyger i Widerøe før annen verdenskrig. Etter at krigen brøt ut gjennomførte han noen mindre sabotasje- og etterretningsaksjoner, ble tatt til fange, men rømte ved Lysaker bru under transport til avhør i Oslo. Sammen med en kamerat satte han den 2. september 1940 over til England i en 22-fots seilbåt.
Etter en dramatisk overfart, som forøvrig er godt beskrevet i Reed Olsens bok Vi kommer igjen, oppholdt han seg en kortere tid i London og dro så videre over til treningsleiren Little Norway i Canada. I 1941-1942 fløy han Northrop N-3PB i 330 (N) Squadron på Island. Reed Olsen ble i 1943 utdannet som fallskjermjeger og hemmelig agent i Secret Intelligence Service (SIS) i England for så å bli sluppet i fallskjerm over Øvre Eiker i påskeuken den 20. april. Det ble et dramatisk hopp; en sele hengte seg fast i flyet, han ble slått mot halehjulet, og det ene kneet ble vridd ut av ledd. I denne tilstand landet han i en tretopp. Ved hjelp av en kløftet bjørkestamme klarte han å dra kneleddet på plass. Med en ryggsekk på 36 kilo tok han seg ned til bygda og dro så på sykkel til Sørlandet for å etablere en etterretningstjeneste der. Han ledet etterretningsgruppen «Aquila» på Sørlandet, men gruppen flyttet etterhvert til Oslo.
Utpå høsten ble Reed Olsen kalt tilbake til Storbritannia. Han dro via Sverige, og underveis var han med på å opprette en hovedradiostasjon for etterretninger fra Oslo-området på Holmevassbua nord for Guriby i Lommedalen.
I mars-april 1944 landet han på ny med fallskjerm i Eikerskogene. Etter mange døgn i granbarhytter fikk han, med god hjelp fra sine venner Ottomar og Carl Sigurd Elligers, organisert transport av radioutstyr og annet viktig materiell til Oslo. Han dro så videre til Sørlandet for å fortsette oppbyggingen av etterretningsnettet der. Han reiste sammen med vennen Rolf Millang med tog til Nelaug og videre på sykkel til Arendal og langs kysten mot Kristiansand. Til slutt, skriver han i boken sin Two eggs on my plate, var vi like ved Oddernes kirke og presten, vår første kontakt. Forholdene var urolige i byen, så de valgte å opprette sin første radiostasjon i nærheten av Kjevik. De to agentene flyttet senere til Skråstadheia og hadde sin stasjon i Salvesdalen godt gjemt i en barhytte på en fjellhylle. Fra Den Omvendte Båt holdt de øye med skipstrafikken langs kysten og sendte meldinger over radio til London. Stasjonene var i funksjon fram til 23. oktober 1944 og ble totalt kreditert for 183.000 tonn senket tonnasje. I slutten av oktober 1944 rømte Oluf Reed Olsen, Jan Tenvik og Lasse Larsen til Sverige og England.
Reed Olsen er en av få SIS-agenter som er nevnt i boken MI6 – The History of the Secret Intelligence Service, 1909-1949. For sin krigsinnsats ble Olsen høyt dekorert. Han mottok i 1944 Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd. Han fikk også den norske Krigsmedaljen, samt Deltakermedaljen (med rosett). Reed Olsen var også innehaver av det britiske Distinguished Service Cross.
Han fortsatte i Forsvaret også etter krigen, og var i en periode sjef for flyavdelingen i DNL – forløperen til SAS. Han var også svært aktiv i speiderbevegelsen og ble tildelt speiderforbundets hvite hederslilje.
Kilder: Oluf Reed Olsen ”Two eggs on my plate”, 1954 Odhams Oluf Reed Olsen ”Contact”, 1946 Stranberg & Co. Boktrykkeri Tvedte, Jon: Flyvningen. Det moderne eventyr, Oslo, 1958 http://digitaltmuseum.no Wikipedia
! 