I går ble jeg revet bort fra båtpussen. Meget velvillig og uten åpenbar motstand takket jeg frydefullt ja når tilbudet ble lagt fram av Maya. “Skal vi gå en tur?”. “Ja takk!” svarte jeg og lot epoxy være epoxy. Sparkelspade, støvmaske og ryggknekkeøvelser ble lagt til side og turskoene knyttet fast på ivrige føtter. Inspirert av God Tid sine lokale turforslag dro vi til Stemvann i Randesund. En liten med men fin tur, påstod artikkelforfatteren. Det skulle vist være flott utsikt fra Ravneheia. Og vi la av sted. Stille tuslende inn i skogens hage. Urørt av landskapsarkitekter og byplanleggere. Og vårens frodighet smøg seg om oss og innhyllet oss i grønn glede. Skogsbunnen var et stor grønt teppe av ferske. Bregner på vei opp. Mose som strakk seg etter lange solstråler. Ved Ravneheias fot stålsatte vi oss,- for det er bratt oppover, og ingen sti til å vise oss vei. Halvveis oppe var pulsen nådd makskapasitet og vi stoppet. Vi går heller til bunns enn til topps foreslo jeg. Det er oftere bedre med innsikt enn med utsikt. Og det var et godt valg. Frodigheten var fantastisk, og nede på ei lita myr med skrenter på alle sider møtte vi vokterne av Ravnehei. Plutselig var vi som i en scene fra Ringenes Herre. Frodo sine venner,-  Entene  ventet på oss. De stod der på bunnen som de har gjort i hundrevis av år. Stolte gamle trær. Liv som er levd. “Godt jobba.”, sa vi og takket treet som lot oss få være der. En liten tur, men store opplevelser. Stien tilbake til bilen var med ett magisk. Den kan anbefales. Besøk Trollene ved foten av Ravnehei.