Vel. Dette trengte jeg ikke. I egne tomme tanker skled jeg sidelengs på isdekkede løyper på Bortelid. Egentlig nok med meg selv og balansenerven. Jeg tenkte på at det var 2 mars og allerede er fugler, blomster, og nesten bier, i gang med familieforøkende øvelser. Etter en uke med mildt og snøforsvinnende vær tror naturen det er vår og lar safter og sevjer få fritt spillerom. Beviset kom plutselig og uventet. Jeg datt nesten og klarte såvidt å stoppe i kanten av en bjørke skog. Og da stod han der! Klar som et egg! Ei Bjørk som var glad for å se meg. Får håpe det blir kaldere så han får roet seg. Litt tidlig for vår ennu. Men som bjørka så yndigt sa til meg,- “Never say never!”.