Øynene er sjelens vindu sies det. Så sant, så sant. Jeg vender pupillene innover og skuer et multikulturelt og fint snedekt landskap. Noen få brennende busker og bratte stup, samt en og annen drill og kanskje en kokosbolle, men for det meste fint og flott. Det er når jeg vender pupillene utover, hever øyelokkene, flagrer med vippene og titter ut av av åpningenen naturen har plassert midt i skallen min at jeg begynner å se mystiske ting. Her en dag på jobben stakk Siw hodet inn i seg selv! “Hvordan er det mulig?”, -tenkte jeg.  Jeg så for meg at hun bare forsvant inn i seg selv. Poff! Vekk! Og så dukket hun opp i døra lenger borte. På samme måte. Hun kommer ut av seg selv fra ingenting. Hmm. Hun kan sikkert gjøre det samme i vegger, trappeoppganger, postkasser og bildører. Ja, -sikkert over alt. For en evne Siw har, tenkte jeg. X-men? I tillegg til å være flott, kjempe kollega og rimelig mye smartere enn meg så kan hun dette. Gudd. Vel, – på tide å se innover igjen for å finne ut hvor disse tankene kom i fra.