Jeg spaserte over broen til Nicolai Emanuel de Thygesons minne i dag. Lundsbroa. I lett duskregn og sur vind. Både lue og hette var sånn ca dradd ned i nesehøyde. Samtidig var jakkekraven dradd opp til Corona-sikker høyde. Jeg skulle verken nysesmitte noen eller bli nysesmittet på min vei over broen til Elvebredden legesenter. Jeg følte at alle visste jeg skulle til legen på hastevisitt i dag. Og alle så på meg som en potensiell smittebærer følte jeg. Til og med de i bilene som passerte.  Jeg tenkte disse paranoide tankene helt til jeg kom på at jeg skulle til legen fordi jeg tror jeg har ødelagt korsbåndet i kneet. Og sist jeg hørte så var ikke avrevet korsbånd smittefarlig. Ikke dersom du er like elendig i gammelmannsfotball som meg. “I’m not to old for this shit” tenker jeg hver søndag og spiller fotball med likesinnede. Sist søndag resulterte det i vondt i kneet som igjen resulterte i en lett haltende tur over Thygesons Minde til Elvebredden legesenter. En tur hvor folk sikkert lurte på om en også begynte å halte om en fikk influensa.

Vel inne i venterommet satt alle de andre på en smittelengdes avstand. Det var ledig en smittesikker stol som jeg tok. Men så kjente jeg det kriblet i halsen. Jeg kremtet litt. Og da var det gjort. Alles øyne var rettet mot meg igjen. Det var som de trodde jeg var selve viruset. Det var først da jeg ble ropt opp av min faste lege og haltet overdrevent innover i korridoren at de pustet lettet ut. Da selvfølgelig inn i sitt eget jakke-erme.

Jeg fikk ikke påvist eller avkreftet noen ting hos legen, men en MR undersøkelse skal gjennomføres.

Lett haltende igjen trådde jeg nok en gang ut på Thygesons Minde. Lettere til sinns og med lua over øyehøyde hadde jeg utsyn over vakre Otra.

Det var da jeg så dem. Tjuvfiskerne.

For laksefisket er ikke i gang før til sommeren.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nicolai_Emanuel_de_Thygeson