En stille vakker kveld. Klokken har passert 1900 og solen forbereder seg på leggetid. Innimellom krokete eiketrær og stramme grantrær smyger solens siste lange stråler seg. De strekker seg helt inn til kantarellene jeg fant der inne, innerst  i den tette granskogen. Solen rakk akkurat å vise hvor de Orange delikatessene stod og gjemte seg før den klatret opp i tretoppene og fløy av sted.  Det er dønn stille. Ikke ett vindpust rasler ider oppe. Ikke en bil langt vekk en gang. Ikke et fly på himmelen. Heller ikke en sky. Kun skogens lyder av stillhet og ro. Kun de små lydene. En kongle som faller. En mus som krasler under bladene. Myke kjappe vingeslag fra småfuglene. En liten bekk klukker det borte et sted. Det gjør at mine tomme tanker tømmes helt. Det er fullstendig ro. På en tørr liten moseflekk satt jeg med lukkede øyne og beriket meg selv på skogens stille magi. Jeg hørte en ny lyd etter  hvert. Langt borte. Taktfast men stille. Jeg fulgte lyden og gikk over en liten kolle. Helt til jeg så utover Sukkevann. Stille her osåg. Og langt der borte kom en som også hadde funnet roen. Ro i skogen. Så flott.