I en uke har kofferten stått gapende og tatt i mot det den kan få. Nøye valgte ingredienser har funnet sin plass. Hvitt tøy og varmt tøy. Godt tøy og syltetøy. Lommene i kofferten ble fylt opp og når glidelåsen ble dradd igjen var den klar. Kofferten skal til andre siden av verden. Og Maya blir med. Kofferten er der fordi den skal ta vare på min Maya. Den er hennes hjelp og støtte og kos og behageligheter og nødvendigheter. Den tar med seg Maya til Brasil for fjerde gang. Opp i høyden, inn i landet. Til Abidiania. En liten men stor by. Liten i omfang, stor i gjerning. I mange 10-år har denne lille byen sagt velkommen til kofferter fra alle verdenshjørner. Og med seg har disse koffertene sine eiere som kommer for å føle  kraften dette stedet har. Denne kraften som fornektes av de som tror de kan alt, men som tas i mot med åpne armer av de samme personene når de  innser at de ikke kan alt. I morgen på denne tiden er hun der. Sammen med sin koffert. På vei inn i nye eventyr. Nye historier og nye energier. Jeg var med å vinket kofferten farvel på Kjevik. Det var trist. Plutselig ble det stille, og skal være stille i 3 uker. Det siste jeg så var et slengkyss fra koffertens eier. Jeg tok det i mot og kjente det mot huden og inn i hjertet. Og av hele Tomm ønsker jeg kofferten en reise den alltid vil ta med seg. God tur. Jeg er her når kofferten kommer tilbake. Forhåpentligvis følger Maya med.