I et anfall av ubesluttsomhet bestemte vi oss for å rydde litt foran hytta. Der som et svært skint jordsmonn har vært bosted for alle røttene til trærne som klamrer seg fast ved svaberget.

Vi anlegger en liten terrasse her slik at vi kan sette ned et bord eller en stol og være sikre på at alle fire bena treffer bakken synkront. For på flaten utenfor hytta har det aldri vært flatt, bare nesten. Og vår krig mot ospa har vart i en årrekke. Ospa som stod der finnes ikke lenger, men røttene til den gamle stammen er der fortsatt. De lever i høyeste grad videre. På sitt snikende vis sender de opp små stilksnorkler opp i luften for å ordne seg litt klorofyll. Dette har de holdt på med lenge og røttene har rotta seg skikkelig sammen til en formidabel motstander.

Jeg ante hva som befant seg under overflaten. Under alt det wannebe-gresset som kamuflerte det som befant seg der nede.

Gudd. Jeg satte i gang. Været far fint og veldig varmt. Heldigvis blåste det godt, så den knusktørre jorda som var mellom alle røttene (10 % jord 123% røtter) befant seg etter hvert i turbulensen rundt meg, og siden på meg da den klistret seg fast på min svette store kropp.

Etter 5 timers arbeid var 2 små kvadratmeter rensket for røtter.

Har bare 12 kvadratmeter igjen.

Tror kanskje jeg skal bruke maske videre.