“Det er høst” roper sofaen til meg akkurat i det det plinger i telefonen. “Kom igjen da” gauler sofaen, “jeg står her med pute og pledd klart til deg.” Jeg titter ned på meldinga, den er fra Øistein. Det har seg sånn at vi er en gjeng som går tur sammen hver onsdag. Og Øistein Turvenn sender ut meldinger. “Du fortjener en time på øyet etter en lang dag på jobben” hvisker sofaen. Meldinga fra Øistein inneholdt den informasjonen jeg frykta aller mest.: Vi møtes på parkeringsplassen ved Svart-tjønn klokka 18.
Faen.
“Klokka er snart seks og det regner og blåser ute, du fortjener en kvil” forteller den myke sofafristerinnene meg. Hun står der så vakker og har snudd TV’n og lagt fjernkontrollen klar.
Men så var det den meldinga da. Valgets kval. På en slik dag er sofaens fristelser ganske mye større en soggy skau og bekker store. Nå vet jeg hvordan sjømennene hadde det i fordums tider når sylfidene sang sin lokkende sang.
Dessverre så tapte sofaen. Motvillig og deprimert snøret jeg turskoene og tok på meg 17 lag med ull og Fleese og Norrøna og Bergans og Rab og tova ting både her og der.
Det var slett ikke viljekraften som fikk meg til dette, det var frykten.
Frykten for å bli kalt , – KYLLING – neste onsdag.
! 