Kvelden begynner lyst. Fin temperatur i det vi tar de første stegene fra parkeringsplassen der hvor noen av oss husker at det en gang var hybelhus for sykepleiere. Vi følger han i gul ledertrøye. Vi går langs åssiden bort til der hvor demningene rives. Revetjønnene har hver sin lille dam som demmet vann. De gamle demningene er i ferd med å forfalle og må rives. Det er litt trist, for slike byggverk gir meg stor ærefrykt for de som en gang lagde dem. I en annen tid hvor anleggsmaskinene som brukes for å rive dem ikke fantes. All respekt til alt det strevet bygningsfolket la ned.

Men heldigvis vil noen demninger bestå. Oppe ved Hellestøvann tok skumringen oss igjen. Der gikk vi over nok et fantastisk byggverk. En lang steinsatt demning. Skumring er vakkert. Det er da det er aller finest i skogen. Og siden en fra Bergen ikke var med i kveld kunne vi høre stillheten. Vi kunne i ro ane de gule myrene, skyene som speiler seg i stille vann, høre klukking fra bekken like ved. Det er så fint.

Det ble en fin tur i variert terreng hvor verdensproblemer ble løst og glemt. Vi gikk ut på Ravnehei og ned i Ravndalen og over Baneheia til bilen. Og ja, det er lettere å gå ned trappene fra Ravnehei enn opp.

Heldigvis rykket ikke han i gul ledertøye fra oss, så vi kom alle hele hjem.