Og det i Høvågveien. Jeg rundet hjørnet av huset og hørte lydene av små hender som flyttet på vedkubber. I all verden “Hva er dette?” I mørket og kulda jobbes det. Ut av sekker hentes vedkubbe etter vedkubbe og stables pent i vedlav. Høyere og høyere blir det. Skjønt barnearbeid vil vel den ene stableren kunne argumenter mot. Hun er femten.

Og det sies at veden varmer to ganger. Når den hugges og når den brennes. Men det vil jeg bestride ved denne veden. Jeg kjøper den av en pensjonist i Høvåg. Han blir nok varm når han hugger veden. Jeg tror han blir varm når han får veden i sekker. Og jeg tror han blir varm nok en gang når han skal hive 15 sekker ved inn i varebilen. Og han ble i hvert fall varm når han kom frem til meg for å levere den. Jeg hadde vondt i ryggen så han måtte få all veden ut av bilen også. Så varmet den jo opp et par barnebarn som stablet veden for meg. Og jeg ble varm i hjertet når jeg så disse to som jeg er så glad i stable ved. Og snart skal den samme veden varme opp i stua.

Så denne veden skal varme mange ganger.