I år syntes valgomaten akkurat det samme som meg. Vi var enige om mye. Ikke alt, men mye. Allikevel føles det litt rart for meg at jeg gleder meg over rødt flertall når jeg stemte grønt. Heldigvis blir ikke rødt og grønt brunt i en valgkamp. Det blir bare rødgrønt. Og det kan jeg leve fint med. Jeg foretar ikke akkurat et dypdykk inn i politikkens irrganger før valget, men jeg og valgomaten ble i år enige om å gi en stemme til naturen. Alt det andre kan jeg ikke så mye om og ikke forstår jeg så mye heller. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor Venstre er til høyre i politikken. Hvis babord blir til styrbord går en jo fort på skjær etter min erfaring. Men som sagt, jeg følger ikke mye med. Men jeg vet at jeg er glad i ting som vokser i naturen og er villig til å ofre mye for at det fortsatt skal kunne vokse ting i naturen. Det å se et lite frø bli til en liten grønn finger som strekker seg mot lyset. Sol og vann gir den lille grønne spiren kraft til å vokse seg stor og sterk. Sterk nok til å bære vekten av alle fruktene som kommer. Det er bare vakkert å se. Og min kone steller og prater med plantene. De trives i lag. Og resultatet ble det samme som i valget. Rødgrønt flertall.