La det bli en fin og sober feiring uten full tenning. Med ønsker om en sky og smellfri himmel.

La det bli en fin og sober feiring uten full tenning. I morgen er det nyttårsaften. Dagen hvor årstallet skifter. Dagen hvor vi nyter god mat og godt selskap. Dagen med uforutsette forsetter. Noen kommer plutselig mens andre kommer snikende. Noen skal opp i vekt, andre skal ned, og noen skal bare vekkes. Det er en fin dag med mye smil og glede.

Det er også de Unge Fedres Dag, hvor de bytter penger mot raketter, en dag for meningsløse smell og svusjer og svisjer. Det er ikke mange mødre som handler smelleting. De kaller det nyttårsfyrverkeri, men det er jo egentlig nyttårssløseri. I Kristiansand og mange andre byer går kommunene foran med et dårlig eksempel. Felles fyrverkeri. Kom og se hvor fort vi kan svi av 100 000 kr samtidig som vi forurenser omgivelsene med søppel fra himmelen, overdreven røyk og høye smell.

Utenfor lokalbutikken står en kontainer full av wannebe søppel stødd rundt over alt. Kunne de ikke bare kjørt den rett ut til søpla. På store bannere står det skrevet ; Verdens fineste Fyrverkeri. Jeg smiler for meg selv og lurer på om jeg skal gå ned nattestid å tagge alle steder det står Fyrverkeri med Sløseri.

Heldigvis er ikke køen lang foran kontaineren.

Hill, hill til Bodø, Oslo, Mo i Rana og Mosjøen. De dropper fyrverkeriet.

Se denne lille filmen over her og la det bli med det.

Med soppstuing av fleinsopp

Tre hodeløse fugler seilte forbi hytta her en dag. De føyer seg inn i rekken av mystiske efaringer. Akkurat som Beinløse Fugler ikke er lagd av fugler men av okse er hodeløse fugler ikke beinløse. Benløse Fugler er en totalt misvisende betegnelse på kjøtt-eller farse deig som rulles rundt litt bacon og gulrøtter. Benløse fugler er verken fugl eller fisk. Det er stort sett oksekjøtt. Så hvorfor heter det Benløse Fugler? Hvem lagde denne maten for første gang og tenkte; Hmmmm, oksekjøtt, brun saus, bacon og gulrot? Hmmmmmmmmmmmmm. Hva skal denne retten hete? Benløse Fugler burde jeg kalle denne retten. Tror vår godeste mesterkokkoppfinner hadde soppstuing av fleinsopp.

Det sies at Beinløse Fugler heter det det heter for de små klumpene ligner mer på fugl enn på kjøtt. Men tror at fleinsoppteorien min er bedre forklaring.

De tre hodeløse fuglene fløt forbi hytta her en dag og fikk meg underlig nok til å tenke på Beinløse Fugler. Hmmm.

Min utsolgte julegave. Takk Valdres

Jeg har verdens snilleste kone tror jeg. Omtanken hennes rekker langt og når mange. Hun setter alle andre før seg selv. Også meg. I de siste årene får jeg julegaven min tidlig. Helst i slutten av november. Og det er en ganske så smart julegave også. Den varer lenge og smaker godt og jeg får ha den alene. Min kone handler inn Lakris by Bülow sin julekalender til meg. Og hver dag får jeg åpne en luke med verdens beste lakris. Det geniale med denne er at mine tre godterisugne barnebarn ikke liker lakris. De ser at bestefar får den største og fineste julekalenderen. Og de ser alt det gode. De vil så gjerne ha det. Men så liker de det ikke. Så nært. Allikevel så fjernt. En genial julegave til en bestefar.

I år kom den sent. Det var utsolgt over alt hvor hun forsøkte. Men håpet og troa gav resultat. En interiørbutikk i Valdres hadde enda et par igjen. Og den ene sendte de til Kristiansand, og til meg.

Takk Valdres og takk Maya. Mye kos i vente.

Barnearbeid i ly av mørket like ved ved som varmer

Og det i Høvågveien. Jeg rundet hjørnet av huset og hørte lydene av små hender som flyttet på vedkubber. I all verden “Hva er dette?” I mørket og kulda jobbes det. Ut av sekker hentes vedkubbe etter vedkubbe og stables pent i vedlav. Høyere og høyere blir det. Skjønt barnearbeid vil vel den ene stableren kunne argumenter mot. Hun er femten.

Og det sies at veden varmer to ganger. Når den hugges og når den brennes. Men det vil jeg bestride ved denne veden. Jeg kjøper den av en pensjonist i Høvåg. Han blir nok varm når han hugger veden. Jeg tror han blir varm når han får veden i sekker. Og jeg tror han blir varm nok en gang når han skal hive 15 sekker ved inn i varebilen. Og han ble i hvert fall varm når han kom frem til meg for å levere den. Jeg hadde vondt i ryggen så han måtte få all veden ut av bilen også. Så varmet den jo opp et par barnebarn som stablet veden for meg. Og jeg ble varm i hjertet når jeg så disse to som jeg er så glad i stable ved. Og snart skal den samme veden varme opp i stua.

Så denne veden skal varme mange ganger.

Rødtgrønt flertall

I år syntes valgomaten akkurat det samme som meg. Vi var enige om mye. Ikke alt, men mye. Allikevel føles det litt rart for meg at jeg gleder meg over rødt flertall når jeg stemte grønt. Heldigvis blir ikke rødt og grønt brunt i en valgkamp. Det blir bare rødgrønt. Og det kan jeg leve fint med. Jeg foretar ikke akkurat et dypdykk inn i politikkens irrganger før valget, men jeg og valgomaten ble i år enige om å gi en stemme til naturen. Alt det andre kan jeg ikke så mye om og ikke forstår jeg så mye heller. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor Venstre er til høyre i politikken. Hvis babord blir til styrbord går en jo fort på skjær etter min erfaring. Men som sagt, jeg følger ikke mye med. Men jeg vet at jeg er glad i ting som vokser i naturen og er villig til å ofre mye for at det fortsatt skal kunne vokse ting i naturen. Det å se et lite frø bli til en liten grønn finger som strekker seg mot lyset. Sol og vann gir den lille grønne spiren kraft til å vokse seg stor og sterk. Sterk nok til å bære vekten av alle fruktene som kommer. Det er bare vakkert å se. Og min kone steller og prater med plantene. De trives i lag. Og resultatet ble det samme som i valget. Rødgrønt flertall.

TEMPEN BRENNER

ER DET IKKE LITT KJØLIG I LUFTA? SA MIN KONE FORSIKTIG. VI SATT PÅ TERRASSEN PÅ HYTTA.VI ER VANT TIL Å HA DET VARMT. NÅ LÅ DEN PÅ 20,8. JO. SA JEG. VI GÅR NED OG VARMER OSS I SJØEN.

IKKE OFTE AT DET ER VARMERE I SJØEN ENN PÅ LAND, MEN GUDD Å GODT.

Når avisen ikke blir levert litt senere enn vanlig

Jeg er såpass senil at jeg liker papiravis. Jeg ser gjennom den fra første til siste side. Av og til stopper jeg opp og leser en artikkel. Jeg abonnerer på Fædrelandsvennen. Enn så lenge. For de siste månedene er det mer vanlig at den ikke kommer i postkassen enn at den faktisk er der. Jeg har gitt beskjed og skrevet melding uten at det har bedret seg. Og midt oppi irritasjonen fikk jeg i går meldingen som er avbildet over. Jeg fikk beskjed om at den ville bli sent levert. Men i mitt tilfelle var det bare en beskjed om at den ikke ble levert litt senere enn vanlig. Så da trengte jeg i alle fall ikke gå ned så tidlig for å se en tom postkasse.

Det er noe rart med kunst

En kar jeg jobber med for tiden sa jeg måtte ta turen til kunstsilo før det var for sent. Han jobber med tekniske installasjoner med lyd, lys og bilde. Han sa de skiftet utstilling snart. Jeg sa jeg hadde vært der like etter åpningen og skjønte ingenting. Absolutt ingenting. Samtidskunst gir meg hodepine.

“Det er ikke slik nå. GÅ! Jeg tror du vil like det. Installasjoner med lyd fasinerer sier han. Og gå tidlig mens det ikke er andre der. Du vil ikke angre.”

OK. Jeg gikk dit på lørdag. Like etter åpningstid. Med meg et barnebarn som liker lyd og er musikalsk så det holder, og med meg et barnebarn som har et eget øye for farger og former. 200 kr. for meg. Gratis for dem.

Og med lave skuldre og lave forventninger gikk jeg inn i denne fordums kornsiloen. Det første vi så var utsikten fra toppen. Den er fin. Så gikk vi ned noen trapper. I en etasje satt det ei hyggelig dame og pekte inn i ei mørk gang. Vi visste ikke hva vi gikk til, men vi følge vibrasjonene. Inn i et mørkt rom med høytalere langs alle vegger og metervis med lysskjermer. Også de på alle vegger.

Vi ble der lenge. Følelsen denne islandske kunstneren hadde klart å dytte inn i dette rommet var magisk. Lyd og lys og vibrasjoner. Og siden vi nesten hele tiden var alene kunne vandre rundt, ligge ned, lukke øynene og bare føle.

Men vi måtte bryte opp. Parkeringa gikk ut om 45 minutter. Langs fargerike former og malerier som satte smil på tilskuerne. Videre kom vi til Draumkvedet, et 50 meter langt broderi som forteller om han fyren som sov i 13 døgn og som drømte om himmelen og helvete og fortalte om det til presten sin. Fasinerende å dedikert en kunstner kan bli. Ufattelig arbeid lagt ned i det kunstverket.

Til slutt nådde vi S-lab. Første gang jeg var der var det et levende maleri på veggene som skuffet mer enn det gledet. Denne gangen stod det et orkester der inne. En høytaler for hvert instrument. Og tipset om å gå tidlig passet her. Vi gikk uforstyrret fra høytaler til høytaler og lyttet til lydene fra ulike instrumenter. Vi stod der dirigenten skulle ha stått og nøt klangen. Eneste forstyrrende element var filmen som gikk på bakveggen. En underlig film av noen som har spist et eller annet og hoppet fra svaberg til svaberg. Opplevelsen var stor. De få andre som kom inn mens vi var der kom inn, satt et halvt minutt på en benk langs veggen og gikk ut igjen. Opplevelsen deres kan ikke ha vært noe særlig. Men vår var stor. Vi var lenge der og.

Til slutt måtte vi gå. En softis på fiskebrygga sendte ut sine lokketoner.

De fantastiske maurene

Jeg liker å gå i skogen. Finne roen, se på livet. Vår helt elleville og fantastiske natur som omgir oss. Vekk fra asfalt og faste former. Skogen har sin egen orden og sitt eget hierarki. Her utkjempes kamper. Hvem spiser hvem og hvem skygger for hvem. Hvem synger finest og brøler høyest. Av og til setter jeg meg ned i nærheten av en maurtue og hører på maurene. Er det stille i skogen kan du høre dem gå i sine maurgater. Eller du kan høre dem sverme i det 1000 maur letter på en gang. men sitter jeg for lenge kan det plutselig begynne å klø da nysgjerrige maur har funnet veien inn under buksebeinet. Maurene blander seg fint inn i alle undrene som skjer i skogen. Ser du en stor maurtue så ta vare på den. Det er jo et stort megasamfunn inne der. En hel by.

Test of Memory Malingering™ (TOMM) 

TOMM brukes i en rekke sammenhenger som: Rettspsykiatri, undersøkelser som involverer erstatning (trygdesaker, forsikringssaker mm.) og generelle nevropsykologiske undersøkelser.

Test of Memory Malingering (TOMM) undersøker visuell gjenkjenning. Testen er konstruert for å skille pasienter med reelle minneproblemer fra pasienter som simulerer. Dette kalles malingering eller aggravering (Egeland, 20o8) på norsk. Malingering er  definert som sterkt overdreven psykiske eller fysiske symptomer for å oppnå en ekstern belønning.

TOMM er en av de mest brukte og forsket på testene av malingering.

Nytteverdi

De fleste klinikere har begrenset erfaring med å oppdage om en testperson prøver å forfalske minnevansker, og kjent som malingering. Utfordringen kan føre til store etiske dilemma. I psykiatrien er det ikke bare et etiske dilemma, men også et juridisk dilemma hvis man ikke i tilstrekkelig grad får avdekket malingering.

Et grunnleggende premiss for kognitive undersøkelser er at testpersonen har ytet sitt beste for at et resultat skal kunne betrakes som troverdig og gyldig. En alvorlig form for manglende samarbeidsvilje er situasjoner hvor personen bevisst forsøker å forfalske dårlige resultater (faking bad) eller symptomer.  TOMM er et verktøy som hjelper deg som klinikker å avdekke malingering atferd. Den kan også brukes for å renvaske personer fra mistanke om simulering.

TOMM brukes i en rekke sammenhenger som: Rettspsykiatri, undersøkelser som involverer erstatning (trygdesaker, forsikringssaker mm.) og generelle nevropsykologiske undersøkelser.