Årets første tur ble en topp tur uten topptur. Sotåsen går vi ofte opp på. Det er en kort, men bratt tur. Er du ikke varm i det du går fra bilen er du garantert heitere i toppen i det du kommer opp til det flotte utsiktspunktet på toppen. Men i dag gikk vi ikke opp. Vi gikk rundt. Turen er bare på 2-3 kilometer , men tar deg gjennom kulturlandskap, skog, kulturminner (og infotavler) og gir deg god trim! Randesund Tur- og Løypelag har satt opp piler og infotavler. Og i solens siste time ble skyggene lange og lyset varmt. Skog og mark var kledd i fin hvit snø. Minus tre grader og vindstille. Det blir nesten ikke vakrere. I Stidalen kan du se rester etter et ufattelig slit i fordums tider. Mange tonn stein er stablet opp langs sidene for å rydde plass til dyrkbar mark. Og dette ble gjort før traktorens tid. I skarene nedenfor Sotåsen er det hele skoger med Kristorn og i enden av Stidalen står kanskje det fineste av dem alle. Formet som et juletre, pyntet med røde bær og hvite frostkrystaller. Langs bilveien ligger fine små gårder og idylliske tjern.

Ta turen.

Det var ikke bare vi som var på tur i gårskveldens mørke. I den våte skogen, i buldrende bekker var det andre sleipinger som tok seg mer elegant frem enn oss tilårskomne menn. Jeg lar meg fasinere av hvordan disse fiskene i det hele tatt kan klare å komme seg opp alle småstrykene i bekkene som går helt ned til Drangsvann. De har verken fisketrapp eller heis langs ruten. Vi var heldige, vi så mange i det mørke vannet. For bekkemørket ble opplyst av hundesledehodelykter spekka med lumens. Mange av fiskene var ganske store der de plaska seg oppover bekken mot Bauetjønn. Beveren som bor der blir ikke alene de neste dagene. Turen fra parkeringsplassen innenfor Fordbutikken er lettgått, nesten. Litt opp og ned til en kommer ned til oset i enden av Fievann. Derfra er det nyrydda stier og kjerrevei hele turen fra Lykkedrange og tilbake til bilen. Om dagen er det fint å svinge innom Ruben med sin fine utsikt. Men for oss mørkemenn ble det mer innsikt enn utsikt denne kvelden.

https://videopress.com/v/X7q4VJzI?resizeToParent=true&cover=true&preloadContent=metadata&useAverageColor=true

Og om du lurer på hva slags lyder det er i bakgrunnen når jeg filmet ørret, så er forklaringen at vi hadde en bergenser med på tur.

Fuglematetiden har startet. Ikke rottematetiden. For vi har hatt fuglebrett før. Hjemmesnekra og bortesnekra. Men alle lakk mat. Vi snakket hardt til småfuglen og ba dem unngå å søle mat på bakken. De rakkerne hørte ikke etter og bakset og sparket i frø og boller og mye havna under fuglebrettet. Da kom rottene. De hadde fest på bakken, mens fuglene hadde fest på brettet. Rotter vil vi ikke ha så vi måtte ta vekk fuglemateren. Jeg googla og googla men fant ingen sølesikre fuglebrett.

Så jeg bygde ett. Her kan fuglene fly inn og sitte der inne å spise. Selv om de fortsatt ikke helt følger normalt aksepterte bordmanerer så holdes sølet inne i det vesle fuglematehuset.

Fuglematehuset ble laget i pleksiplast siden vi hadde lyst å nyte synet av dem inne fra stua.

Vi glemte i farten at vi har katt. Han sitter nå og sikler og ser på alle godsakene.

Nice tits, tenker han nok.

Vi har skrudd og stilt på klokken. Lysere tidlig og mørkere tidlig. Nå starter vi turen med lys i panna. Denne gangen fra fine Gill. Parkerer ved porten som går inn til hestehimmelen på Gill. Målet er Skråstadvarden, men løype dit var ikke satt. Etter trygge og tørre steg på grusen opp til beverens rike, Øygardstjønn, begynte surklinga. Det ble mye sidestepping på stiene opp mot varden. Det som vanligvis er en sti var denne kvelden Svalandsgubben verdig. Det var mye gjørme. Det var mye glatt. Mye utvaska stier. Og det var mye nestenplumping. For med hodelykt og en gammel kropp er ikke myrhullene like lett å oppdage, og unngå, som før klokka ble stilt. Det eneste som var fint var skiltinga. Løypegruppa er flinke der.

Men du verden. Det er fint allikevel oppover. Variert stigning som fortsatt tar pusten fra en.

Oppe på Skråstadvarden er aldri utsikten så fin. Litt for mye trær til det. Kanskje om vi hadde klatret opp i tårnet. Kvelden i går var skyfri så det var oppsikten vi fokuserte på og ikke utsikten. Alle slo av hodelyktene slik at vi kunne nyte en flott og klar stjernehimmel, slik du bare ser den når du ellers er oppslukt av mørket. Og sammen med stjernene så vi det røde lyset i toppen av tårnet. Vakkert.

I det vi skulle begynne nedturen så jeg rett inn i lyspæra på min turkamerat i det han igjen fyrte opp sin 3000 lumens hodelykt. Mye lys for ei netthinne som har sett litt av hvert. På turen ned forbi gamle orreleikplasser og Salvestjønn og Kyrtjønn så jeg hele tiden en lysende prikk på netthinna. Den forsvant ikke før jeg var vel hjemme.

Turen er fin på dagen og turen er fin på kvelden. Tette sko anbefales dog.