Hvorfor finnes strykejern?

Strykejern. Jeg har et noe anstrengt forhold til dem. En ting er at jeg ikke skjønner hvorfor de finnes. Og når de først finnes skjønner jeg ikke hvorfor noen fant de opp. Og når de først ble oppfunnet skjønner jeg ikke at de skal være så inni helsikes varme. De finnes i utallige varianter og har gjort det lenge. Jeg skjønner funksjonen. Det skal gjøre overflater glattere og flatere. Men hvorfor? Hvor kommer denne konsensusen fra om at glatt og flatt er finest? Hvis bare alle hadde vært enige om at litt krøller og rynker er ok, hadde både strykejern og store deler av kosmetikkindustrien vært overflødig. Tenk all den strømmen som går til strykejern i løpet av et år, og tenk på alle de liter med anti aging remedier som blir brukt i løpet av rynkesesongen.

Jeg måtte jo spørre Ai om hvorfor vi mennesker trenger strykejern. Den syntes det var et flott spørsmål, selv om det hadde skirvefeil. Svaret jeg fikk overbeviste ikke meg.

Jeg er klar.

Vær eller ikke vær? Det er neppe det rette spørsmålet akkurat i dag. For vi har hørt om det lenge. Gult farevarsel etterfulgt av Oransje farevarsel. Muligens Rødt. Masse snø skal komme fra oven . Hvitt gull fra himmelriket. Radioen har varslet om det. SoMe har varslet om det. TVn ber oss være føre var, uansett hvilket føre det blir. Gode råd som å ha nok ved innendørs. Sett snøskuffa utenfor døren før snøen kommer. Ha nok mat. Forberedelser til snøen som skal komme inn sidelengs. Opptil liten storm er oppgitt. De var utsolgt for sørlandsskuffer i går, men . . . .

. . . . jeg er klar.

Stidalen ved Sotåsen

Årets første tur ble en topp tur uten topptur. Sotåsen går vi ofte opp på. Det er en kort, men bratt tur. Er du ikke varm i det du går fra bilen er du garantert heitere i toppen i det du kommer opp til det flotte utsiktspunktet på toppen. Men i dag gikk vi ikke opp. Vi gikk rundt. Turen er bare på 2-3 kilometer , men tar deg gjennom kulturlandskap, skog, kulturminner (og infotavler) og gir deg god trim! Randesund Tur- og Løypelag har satt opp piler og infotavler. Og i solens siste time ble skyggene lange og lyset varmt. Skog og mark var kledd i fin hvit snø. Minus tre grader og vindstille. Det blir nesten ikke vakrere. I Stidalen kan du se rester etter et ufattelig slit i fordums tider. Mange tonn stein er stablet opp langs sidene for å rydde plass til dyrkbar mark. Og dette ble gjort før traktorens tid. I skarene nedenfor Sotåsen er det hele skoger med Kristorn og i enden av Stidalen står kanskje det fineste av dem alle. Formet som et juletre, pyntet med røde bær og hvite frostkrystaller. Langs bilveien ligger fine små gårder og idylliske tjern.

Ta turen.

Kunsten å kjede seg

“Vi får veden levert i dag. Gidder du å stable den opp langs veggen? Den kommer i sekker.” Jeg spurte mitt barnebarn om dette. Han er 17 og tilbringer mye av sin tid foran en skjerm av et eller annet slag. “Okei”, svarte han. ” Hvor lang tid tar det?” spurte han. “Vet, ikke”, sa jeg. ” Det tar den tid det tar”. “Okei” svarte han igjen. “Det er kjedelig, men jeg skal gjøre det”.

“Det er så kjedelig som du gjør det til” svarte jeg han, “du kan jo gjøre det til noe gøy”.

“Det er og blir kjedelig”, sa han og gikk ut for å gjøre j!obben. Han er en hyggelig fyr så han hjelper om jeg spør.

Etter tre kvarter kom han inn og sa han var ferdig. “Kom ut og se” sa han. “Jeg trenger ikke se” sa jeg, “jeg vet hvordan et vedlag ser ut.”

“Tror ikke du har sett dette, kom!” Vi gikk ut og han viste meg vedlaget.

Han hadde laget er vedlag med vindu. Et intrikat stableteknisk vidunder av et vedlag. Han hadde klat å snu det kjedelige til noe gøy.

“Well done”, sa jeg.

Kunsten å kjede seg er heller kunsten i det å gjøre noe kjedelig til noe mer enn kjedelig. Fylle kjedsomheten med litt fantasi. Det blei ikke så kjedelig allikevel.

Diklofenakdievafforno? Stavekontroll påkrevd.

Diklofenakdietylamin. NÅ fikk jeg vondt i hodet og verk og betennelser i hele kroppen. Og det bare av et ugjestmildt forsøk på å stave dette medikamentet som skal lindre smerter.

Hvilken genial markedsføringsplan. Pakningen skaper umiddelbart behov for innholdet. Det dumme er at når jeg står der på apoteket med begynnende kløe og skal fortelle apotikøren at jeg må ha noe for smertene jeg pådro meg i mangel på stavekontroll så ser jeg at i hylla står noe som hjelper for det samme og heter Ibux.

Jeg tar den.

Ørret på tur ved Fievann

Det var ikke bare vi som var på tur i gårskveldens mørke. I den våte skogen, i buldrende bekker var det andre sleipinger som tok seg mer elegant frem enn oss tilårskomne menn. Jeg lar meg fasinere av hvordan disse fiskene i det hele tatt kan klare å komme seg opp alle småstrykene i bekkene som går helt ned til Drangsvann. De har verken fisketrapp eller heis langs ruten. Vi var heldige, vi så mange i det mørke vannet. For bekkemørket ble opplyst av hundesledehodelykter spekka med lumens. Mange av fiskene var ganske store der de plaska seg oppover bekken mot Bauetjønn. Beveren som bor der blir ikke alene de neste dagene. Turen fra parkeringsplassen innenfor Fordbutikken er lettgått, nesten. Litt opp og ned til en kommer ned til oset i enden av Fievann. Derfra er det nyrydda stier og kjerrevei hele turen fra Lykkedrange og tilbake til bilen. Om dagen er det fint å svinge innom Ruben med sin fine utsikt. Men for oss mørkemenn ble det mer innsikt enn utsikt denne kvelden.

Og om du lurer på hva slags lyder det er i bakgrunnen når jeg filmet ørret, så er forklaringen at vi hadde en bergenser med på tur.

Hei 1985

Slettede minner dukket opp igjen. Niese Elise hadde av sin mor fått tak i et bilde av noe som kan ligne på meg og Maya og Stian. Det var tatt den gangen Samba’n var Løs i Kristiansand. For mange et fyrverkeri av et minne. Hele byen var med, unge og gamle og alle de i mellom. Opptog av nedtog. Hurramegrundt kostymer og musikanter i alle mulige kvaliteter. For om jeg husker riktig smilte alle de dagene karnevalet varte. Mye lykkelig oppfinnsomhet av alle slag. I alle fall på dagtid. For når mørket senket seg snek promillen seg inn i de tusen menn og kvinner nede på silokaia. Oppfinnsomheten forsvant sammen med hemningene. Da slutter også minnene fra Karnevalet i Kristiansand i 1985.

Kanskje like greit.

Mysteriet på Eg

Det finnes ting jeg lurer på. Noe er lurt å lure på. Andre ting bare lurer jeg på uten at det er lurt. For det går usedvanlig mye tid til ting jeg lurer på. Ting som sannsynlig ikke har stor betydning for menneskeheten sett under ett, men som allikevel får mine varig svekkede sjelsevner til å krølle seg i steikepanna. Her om dagen, under ett av mine mislykkede forsøk på frisbeegolfbanen oppdaget vi et sikkert vintertegn; Brøytestikker. De som markerer sider og kanter for våre vinterhelter i de store bilene med plog foran. Disse markørene som sjåførene sikter etter. De stod der langs veien inn mot Eg. Like til parkeringsplassen ved starten av Bølgane Frisbeegolfbane.

Men så! Det var her luringa begynte. For midt ute på en diger flat parkeringsplass var det plassert brøytestikker. Borra ned i asfalten stod de. Flere av dem. Systematisk plassert.

Hvorfor?

Jeg lurer ennå.

Nice tits

Fuglematetiden har startet. Ikke rottematetiden. For vi har hatt fuglebrett før. Hjemmesnekra og bortesnekra. Men alle lakk mat. Vi snakket hardt til småfuglen og ba dem unngå å søle mat på bakken. De rakkerne hørte ikke etter og bakset og sparket i frø og boller og mye havna under fuglebrettet. Da kom rottene. De hadde fest på bakken, mens fuglene hadde fest på brettet. Rotter vil vi ikke ha så vi måtte ta vekk fuglemateren. Jeg googla og googla men fant ingen sølesikre fuglebrett.

Så jeg bygde ett. Her kan fuglene fly inn og sitte der inne å spise. Selv om de fortsatt ikke helt følger normalt aksepterte bordmanerer så holdes sølet inne i det vesle fuglematehuset.

Fuglematehuset ble laget i pleksiplast siden vi hadde lyst å nyte synet av dem inne fra stua.

Vi glemte i farten at vi har katt. Han sitter nå og sikler og ser på alle godsakene.

Nice tits, tenker han nok.

Oppsikten på Skråstadvarden

Vi har skrudd og stilt på klokken. Lysere tidlig og mørkere tidlig. Nå starter vi turen med lys i panna. Denne gangen fra fine Gill. Parkerer ved porten som går inn til hestehimmelen på Gill. Målet er Skråstadvarden, men løype dit var ikke satt. Etter trygge og tørre steg på grusen opp til beverens rike, Øygardstjønn, begynte surklinga. Det ble mye sidestepping på stiene opp mot varden. Det som vanligvis er en sti var denne kvelden Svalandsgubben verdig. Det var mye gjørme. Det var mye glatt. Mye utvaska stier. Og det var mye nestenplumping. For med hodelykt og en gammel kropp er ikke myrhullene like lett å oppdage, og unngå, som før klokka ble stilt. Det eneste som var fint var skiltinga. Løypegruppa er flinke der.

Men du verden. Det er fint allikevel oppover. Variert stigning som fortsatt tar pusten fra en.

Oppe på Skråstadvarden er aldri utsikten så fin. Litt for mye trær til det. Kanskje om vi hadde klatret opp i tårnet. Kvelden i går var skyfri så det var oppsikten vi fokuserte på og ikke utsikten. Alle slo av hodelyktene slik at vi kunne nyte en flott og klar stjernehimmel, slik du bare ser den når du ellers er oppslukt av mørket. Og sammen med stjernene så vi det røde lyset i toppen av tårnet. Vakkert.

I det vi skulle begynne nedturen så jeg rett inn i lyspæra på min turkamerat i det han igjen fyrte opp sin 3000 lumens hodelykt. Mye lys for ei netthinne som har sett litt av hvert. På turen ned forbi gamle orreleikplasser og Salvestjønn og Kyrtjønn så jeg hele tiden en lysende prikk på netthinna. Den forsvant ikke før jeg var vel hjemme.

Turen er fin på dagen og turen er fin på kvelden. Tette sko anbefales dog.