“Vi får veden levert i dag. Gidder du å stable den opp langs veggen? Den kommer i sekker.” Jeg spurte mitt barnebarn om dette. Han er 17 og tilbringer mye av sin tid foran en skjerm av et eller annet slag. “Okei”, svarte han. ” Hvor lang tid tar det?” spurte han. “Vet, ikke”, sa jeg. ” Det tar den tid det tar”. “Okei” svarte han igjen. “Det er kjedelig, men jeg skal gjøre det”.

“Det er så kjedelig som du gjør det til” svarte jeg han, “du kan jo gjøre det til noe gøy”.

“Det er og blir kjedelig”, sa han og gikk ut for å gjøre j!obben. Han er en hyggelig fyr så han hjelper om jeg spør.

Etter tre kvarter kom han inn og sa han var ferdig. “Kom ut og se” sa han. “Jeg trenger ikke se” sa jeg, “jeg vet hvordan et vedlag ser ut.”

“Tror ikke du har sett dette, kom!” Vi gikk ut og han viste meg vedlaget.

Han hadde laget er vedlag med vindu. Et intrikat stableteknisk vidunder av et vedlag. Han hadde klat å snu det kjedelige til noe gøy.

“Well done”, sa jeg.

Kunsten å kjede seg er heller kunsten i det å gjøre noe kjedelig til noe mer enn kjedelig. Fylle kjedsomheten med litt fantasi. Det blei ikke så kjedelig allikevel.