Skogstur på Bragdøya. En lite oppgått tursti leder veien til mange flotte steder på denne historiemetta øya. Bragdøya kystlag er stort og aktivt og de serverer besøkende fine opplevelser gjennom hele sesongen. Men i går aften var akkurat de ikke til stede annet enn i ånden.

Tresjekta Oscar tok oss ut til kaia på Bragdøya. Vi tok turen rundt Bragdøyas kyst og over på Langøya hvor et lokallag av KKK holder til (Kristiansand Kajakk klubb). Det er frodig og grønt akkurat nå så det er verdt turen. Og hvilken kveld det var i går. Det var Shorts og T-skjorte-føre hele veien rundt. Også helt ytterst hvor varme 10 sekundmeter smøg seg rundt våre aerodynamiske kropper. Fine små skjulte sandstrender og varme svaberg over alt.

Jettegryter og minnesmerker. I skogen her ute måtte mange russiske krigsfanger bøte med livet i tyskernes fangenskap. Triste historier. Men også gode historier om de som har bodd og levd her ute på øya.

Og dagsaktuelle historier om all aktiviteten som i dag bedrives på Bragdøya. Alle ungdommene og pensjonistene som holder gammelt håndverk ved like. Og om du vil lære dine barn om hva trutne betyr, så ta turen og pek på alle de halvt nedsunkne gamle robådane.

En stor liten naturopplevelse på hytta. Det kraslet oppi skogen så jeg gikk opp for å se. En svart katt løp vekk. Jeg tusla ned igjen til blomstene. Så krasla det igjen litt lenger borte. Nysgjerrig som jeg er, i alle fall i naturen, gikk jeg opp igjen. Og der borte med vinden med seg gikk en Mår og snuste. Den så meg ikke med en gang. Første gang jeg ser en mår i naturen. Mink har jeg sett mange av men mår, nei. Etter 1 minutt kanskje så den meg og skvatt høyere en bikkjer kan skvette. Den løp ikke vekk, men skvatt opp i nærmeste furu. Som et ekorn løp den oppover stammen. Ligg googling senere på kvelden bekrefter at de er eminente klatrere og at nettopp ekorn står på enhver Mår sin foretrukne meny. Det litt uheldige for denne Måren var at denne furua hadde ingen veldig nærme nabotrær.

Så jeg stod nede ved roten og Måren satt akkurat passe høyt oppe til at kråkene gikk til angrep.

De stupte ned mot den og gav den ganske tydelig beskjed om at den var uønsket. Den satt å freste tilbake. Etter en stund trakk jeg meg vekk og Måren tok mot til seg og hoppet over i neste tre, og så neste, og så neste, og så neste. Ufattelig kjapt for en treig sørlending som stod og prøvde å følge med. Til slutt nådde den en fjell kant og forsvant inn i lynga.

Tilbake stod jeg. Litt gladere for å få oppleve dette.

Wikipedia forteller.

Mår

Måren har en lengde på 65–85 cm, medregnet halen. Den er en dyktig klatrer som lever av smågnagere, ekorn, småfugler og egg. Ofte foregår jakten i trærne, hvor måren hopper fra grein til grein mens den styrer med den lange, bustet halen. Hannmårer kan veie opptil 2,3 kg, og voksne hunner ca. 1,3 kg. Kroppen er lang, slank og smidig, omtrent på størrelse med en katt. Hodet er kileformet med store, avrundede ører. Pelsen er mørkebrun på oversiden, mer gråbrun på undersiden og med gulhvit eller gul strupe.

Litt underlig, men Bukksteinen er et sjømerke i Songdalen. Ikke fra når det er skikkelig høyvann men fra både når det er flo og fjære. Eller Bokken som det engang ble kalt. Fra langt til havs kunne sjøfarere i gamle tider se denne fjellformasjonen. Det ligner litt på en Bukk for de som har frodig fantasi, og derav navnet.

Vel. Ut til dette sjømerket skulle vi gå. Vi vandrende menn. Parkering ved Hellemyr Kirke og merka løype like ved. Turen er fin og variert. Lettgått men litt blaud noen steder. Stien går gjennom smale kløfter og langs vide myrer. Litt opp og litt ned, og så opp igjen.

I et parti av løypa har vinterstormen fart skikkelig ille. Granageddon! En hel skog av grantrær har fått midtskill. Skikkelig bad-haircut. Vindens frisør hadde ikke vært nådig her. Nesten alle trærne hadde fått de øverste 3-4 meter knekket av. Stien var godt kamuflert gjennom her. Også skilt-treet hadde vinden fart ille med. Løypemannskapet skal få litt av en jobb med å rette opp det treet der. Utsikten fra Bukksteinen var finere før. Like god men Mjåvann industriområde er bare fint for de spesielt interesserte.

Men turen er fin. Så ta den.

En gang gikk Ole Høiland her. Mestertyven. I dag var det 7 spreke menn som fant veien. Fivann ligger i Nedre Timenes Naturreservat like ved Sørlandsparken. Og fra nærmeste parkeringsplass er turen inn til Ruben (eller Roksheia) storveis populær. Opp dit er det mange som går, hver dag. Men i går gikk vi ikke der. Ikke med en gang i alle fall. Vi valgte den lange veien opp. Vi svingte til høyre istedenfor til venstre ved det de kaller kjettingen uten at det er noen kjetting der. Masse velta trær gjorde turen litt annerledes mange steder. Gamle rygger og stive knær fikk kjørt seg. Vi stoppet først opp ved et av Ole Høilands skjulesteder. I en stor steinrøys er ei naturlig hule. Større inni enn den ser ut til utenfra. Les mer om han kjeltringfyren her. https://nbl.snl.no/Ole_H%C3%B8iland

Stien rundt Fivann er litt opp og ned i fin lauvskog Vi kan takke alle corona-tuslerne for at stien er så stor som den er. Pandemien førte mye folk til skogs. Før var den vond å finne. Nå er den stor og fin, smal og bratt, tørr og glatt. En stor og en liten heller finnes her. Og bak den store har det bodd en grevlingfamilie i mange år. Finner du helleren så ta en titt bak de store steinene, så kan du se at her bor det noe. Det er og et flott utsiktspunkt over Drangsvann.

Over til maurtua som bygges på andre siden av vannet. Skogen er metta av vann om dagen så tette sko er å anbefale. For å sette pumpa i gang tok vi turen over den fine utsiktsheia, Ruben, på hjemveien. De sprekeste først, så jeg. Men alle kom opp med æren i behold, om enn med en god dose oksygenmangel. Det er fint i skogen nå. Naturen tar sats, blåveis og hvitveis smiler opp til oss.

Ta turen ut og smil tilbake.

Det var en fastlåst situasjon der oppe på Sotåsen. Foranledningen til dette lokale dramaet vet jeg ikke. Og kanskje jeg ikke vil vite det. Men i mitt lille hode håper jeg at noen har gitt hverandre troskap her oppe. Akkurat som på gjerdet ute ved Åros. Hengelåser som markerer kjærlighet. Det er det jeg ser for meg.

Sotåsen var lenge militært siden utsikten er så spektakulær. Det var her oppe fra de først så de tyske krigsskipene nærme seg da 2.verdenskrig kom til Norge.

Sotåsen er en akkurat så fin liten tur som en fin liten tur skal være. På klare dager kan du se havet krumme seg der oppe fra. Du kan se langt. Slik var det ikke denne kvelden. Vi så akkurat SuperSpeed passere fyret der ute. Men vi kunne se kort denne dagen. Det er en fin bålplass helt øverst og jeg har svidd noen pølser der oppe på stille kvelder. Når utsikten er borte kan vi zoome inn litt på tingene som er nært. Og naturen er fin på denne lille turen. En liten kristtorn skog passeres og vi ser vinterstormenes herjinger over alt. Og tar du rundturen som er på kartet her ser du de fine gårdene langs veien.

Turen kan anbefales. Også for korte bein.

” Hva er det med dere nordmenn? Hvorfor går dere på tur?” spurte min venn fra Etiopia. “Ehhhhhhhhhh” svarte jeg. I dag hadde jeg ikke noe godt svar. Det var regn og kaldt. Jeg har spurt om han vil bli med på onsdagsturene våre et par ganger før. Men det har aldri passet. Ikke før sist onsdag. ” Jeg har fri”, sa han “jeg kan bli med på tur.” “Flott”, svarte jeg. “Plukker deg opp 17.45″. Og onsdagen kom og jeg trodde han hadde ombestemt seg. Det var vind og regn og litt kaldt. Men han sto der og ventet som avtalt. Men som ganske ny nordmann og svært nysgjerrig på hvorfor vi som er født her på død og liv skal ut på tur hadde han ikke vår innebygde tese under hjernebarken; Finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. I dag var det dårlig vær og han hadde dårlige klær. Riktig nok regnjakke, men joggesko og joggebukse. ” Jeg blir med allikevel, dette er jo en del av integreringa i Norge,” sa han og smilte. “Man kan ikke bo i Norge uten å gå på tur.”

Og han ble integrert. I vind og regn gikk vi seks stykker inn i skogen ved grønnsletta på Jegersberg. Opp mot Kalkheia og litt utover. Vi gikk ut til Hanehei og så på utsikten som ikke var der i dag. Og hanen virra i vinden. Moro var det at vi i løpet av turen fant ut min venn at jobbet sammen med søstera til en av turkameratene.

Turen er ikke så lang, men lang nok på en regntung dag. Fra Sødalsmyrene tok vi minste motstands vei hjemover. Vi mygga ut og tok grusveien tilbake. Greit for min Etiopiske venn som var lettere fuktig.

Jeg tror han skjønte litt av tur-koden for han spurte om jeg kunne melde han neste gang også.

Når det blåser på toppan og gradestokken viser null men føles som minus 5 et det på tide å ta turen. Opp til hytta på Slettehei. Denne hytta har stått en stund og gitt ly for flere enn meg. Nye dagsturhytter finnes nå i omtrent alle kommuner i Agder. Fine hytter på fine steder. Her er en oversikt. Sike fine turhytter er best når det er surt. Det er da de kjennes best. Slettehei hytta er ikke ny men den er god.

I går ble et åtte år gammelt barnebarn med bestefar på tur. Vi gikk til Slettehei. En kort men bratt tur. Vi brukte lang tid opp. Oppforbakken er endeløs så vi hadde mange pauser.

Vi studerte stabler av eikeblad som lå i stien på vei opp og lurte på hvem som hadde lagt dem der. Vi stoppet og så på bjørkehælen og lurte på hvor den var på vei. Vi stoppet ved bekkedusjen sånn ca halvveis opp og drakk av det friske vannet. “Det smaker som Nord-Norge”, sa hun. Oldeforeldre bor der i nord. Vi reddet noen rogn som var nær ved å bli kvelt av slyngplanter.

Vel oppe av bakkene kom vi til den spektakulært spennende hengebroa. “Hvor lang er den?” Hmmm. Uten noe å måle med måtte vi skritte den opp. 118 skolengder av bestefars sko fant vi ut. Så må vi måle skoen og gange litt opp når vi kommer hjem.

Men så var det inn i hytta der oppe. Jeg hadde ved i sekken og skulle fyre opp. I bålpanna var der allerede glør. Noen hadde vært der før på dagen. Deilig. Da gikk det fort å få futt i et fint bål. Pølser og varme og smoothie ble nytt. Her var det 7 grader men føles som 22. Kos. Vi fant en ledig flis og skrev navnene våre i sot på veggen. Og vi fant navnene våre fra 2020 så vi har vært der før.

Det fine med denne turen er at den er like lang men mye kortere når vi går hjem.

Og hengebroa er 3481 cm lang sånn ca.