Jeg har verdens snilleste kone tror jeg. Omtanken hennes rekker langt og når mange. Hun setter alle andre før seg selv. Også meg. I de siste årene får jeg julegaven min tidlig. Helst i slutten av november. Og det er en ganske så smart julegave også. Den varer lenge og smaker godt og jeg får ha den alene. Min kone handler inn Lakris by Bülow sin julekalender til meg. Og hver dag får jeg åpne en luke med verdens beste lakris. Det geniale med denne er at mine tre godterisugne barnebarn ikke liker lakris. De ser at bestefar får den største og fineste julekalenderen. Og de ser alt det gode. De vil så gjerne ha det. Men så liker de det ikke. Så nært. Allikevel så fjernt. En genial julegave til en bestefar.

I år kom den sent. Det var utsolgt over alt hvor hun forsøkte. Men håpet og troa gav resultat. En interiørbutikk i Valdres hadde enda et par igjen. Og den ene sendte de til Kristiansand, og til meg.

Takk Valdres og takk Maya. Mye kos i vente.

Og det i Høvågveien. Jeg rundet hjørnet av huset og hørte lydene av små hender som flyttet på vedkubber. I all verden “Hva er dette?” I mørket og kulda jobbes det. Ut av sekker hentes vedkubbe etter vedkubbe og stables pent i vedlav. Høyere og høyere blir det. Skjønt barnearbeid vil vel den ene stableren kunne argumenter mot. Hun er femten.

Og det sies at veden varmer to ganger. Når den hugges og når den brennes. Men det vil jeg bestride ved denne veden. Jeg kjøper den av en pensjonist i Høvåg. Han blir nok varm når han hugger veden. Jeg tror han blir varm når han får veden i sekker. Og jeg tror han blir varm nok en gang når han skal hive 15 sekker ved inn i varebilen. Og han ble i hvert fall varm når han kom frem til meg for å levere den. Jeg hadde vondt i ryggen så han måtte få all veden ut av bilen også. Så varmet den jo opp et par barnebarn som stablet veden for meg. Og jeg ble varm i hjertet når jeg så disse to som jeg er så glad i stable ved. Og snart skal den samme veden varme opp i stua.

Så denne veden skal varme mange ganger.

Av og til passer alt. Alt klaffer. Kanskje ikke tilfeldig for det lå mye hardt arbeid bak dagen i går. En ungdom vokser litt mer.

Isabella ble konfirmert forrige helg, men festen var i går. Og hele familien har vært med i forberedelsene. Thailandsk stil på maten passet alle. Svigerdatter satte ny standard på hva som kan bli servert gjester i et godt lag. Nye og vakre smaker blandet seg med lukten av hyggelig selskap.

Familie og venner var samlet i Maurtua barnehage for å gi den rette ære til et fint menneske på vei frem i livet. Gavebordet var like raust som gjestene og mottakeren strålte like mye som sola utenfor.

Men kanskje den beste gaven var storebror sin minikonsert til sin søster.

Det var en deilig avslappet gjeng som var samlet. Litt synd at vår NordNorge familie ikke kunne komme ned, men her kan de se hva de gikk glipp av. Noen var også fremmed for hverandre når de kom, men ikke når festen var over. Og vi som var der til slutt var stolte av dagen og av hovedpersonen. Alle bidro og vi fikk det til.

Og nok en gang. Gratulerer Isabella.

Jeg har bursdag i dag. I dag er dagen før i går. Og i går fikk jeg den første bursdagshilsenen. Men det var en dag for tidlig og jeg sa til vedkommende; “Takk!” Det er i dag dagen er og jeg våknet opp til et Pling. Det var et barnebarn som sendte hilsen. Jeg smilte. Det plinget varmet opp den lille sjela mi og jeg svarte; “Tusen Takk”. Litt senere plinget det igjen. Det var fra mobiloperatøren ICE. Der hilste alle sammen til meg. Det er jo hyggelig det og. Jeg googlet og fant ut at de er over 200 ansatte og børsnotert. Tenk! Så hilser alle de til meg. Det varmer. Det dumme er at de sendte hilsenen på en melding jeg ikke kan svare på, så de 200 menneskene får aldri vite at jeg satte pris på hilsenen. Det er litt synd. Nå skal det sies at også en god kamerat husket meg og sendte hilen og selvfølgelig Clas Ohlson.

Folkeskikk og sedvane og normer og væremåter og tradisjoner og folkehelseinstituttet sier at man skal elske sine barnebarn. For en hver pris og uten forbehold. De små etterkommerne av deg selv skal ha en bestefar som aldri mukker eller sukker. Han skal alltid bare være der og ta i mot det som måtte komme fra barnebarnas kant. Og i går stilte de meg på prøve igjen. De rakkerne. I alle fall to av dem.

Jeg hadde bursdag i går og vi inviterte tre barnebarn på middag hos de eminente kokkene hos Til Stede Mat og Mer. De leverer alltid god mat. Det ble under middagen fortalt at desserten skulle tas hjemme.

De hadde bakt kake sa de, og flirte ondskapsfullt.

Vel hjemme flirte de helt til kaken ble servert. De hadde laget en portrettkake av meg som de mente lignet på en prikk. De kunne nesten ikke se forskjell sa de, helt uten å vite at de i det øyeblikket ble arveløse.

Av og til passer vi en hund. Eller er det omvendt. Eieren har kjærest i Colombia og er av og til vekke i noen uker av gangen. Mia er en slik “unnskyld at jeg er til” hund. Stille tittende opp på oss med litt sørgelige øyne. I alle fall når hun ser på meg. Men i det Maya kommer inn i rommet er øynene fylt av uforbeholden kjærlighet. Rett og slett godt å se på. Hun godtar meg og liker å ta en tur med meg. Hun kommer slukøret ned i båthuset om kvelden når hun skal legge seg. Men om morgenen er hun ikke akkurat slukøret. Hun vet hun skal treffe Maya igjen. Og når jeg tar henne opp og utenfor soveromsdøren sitrer det i hele kroppen hennes. Et par spinn og hun hopper gledestrålende opp i Maya sin seng og sovner igjen. Hun er lykkelig.

Maya og Mia har en kjemi som er god og koselig og elskelig og gjensidig.

Godt å se på.

Jeg leser mye om utvandring om dagen. Holder på med en historie fra Lista hvor lassevis dro over dammen tidlig i dette århundret og drøssevis kom hjem igjen. Da med kjøleskap, komfyr og vaskemaskin i bagasjen. Det var stort marked for 10voltsomformere på Lista den gangen. Og ungene der var de første i Norge som kunne kose seg med Blueberry Muffins. I slekta vår var det og utvandrere og de siste på den lista er niese med familie. For et par år siden utvandret de til eventyret i Amerika. De tok Amerikaflyet over til Baltimore for å søke lykken og finne bosettingsmuligheter. Og der i utkanten av byen har de funnet sin plass og søker innpass i lokale skikker og tradisjoner. Men i sommer ble hjemlengselen for stor og den lille familien tok Amerikaflyet tilbake til gamlelandet for å besøke slekt. I et par uker nå har de gledet våre liv med sin tilstedeværelse. Men sommeren er kort og høsten nærmer seg.

De vender snart kursen tilbake til United States of America og sin egen hverdag der.

Alltid fint med besøk. En av fordelene med å bo på Sørlandet.