Jeg er lei meg Lucas. Men av og til må voksne ta vanskelige avgjørelser. Og når omgivelsene viser seg fra sin kaldeste side, er det viktig at ansvarspersoner trer frem. Det var akkurat det jeg gjorde her en dag. Jeg hadde i de siste dagene sett at byrdene bare hopte seg opp. Verden er et kaldt sted noen ganger. Det ble til slutt til en indre kamp. Skal, – skal ikke? Skal,- skal ikke. Da alle andre omsorgspersoner i nærheten sviktet og undvek de vanskelige forholdene stod jeg frem. Jeg mannet meg opp og gikk bort til mitt barnebarn. Med en kald skulder og et iskaldt blikk så jeg på han. “Lucas”,- sa jeg stille, men bestemt. “Jeg må nok skuffe deg i dag.” Han så seg rundt,- akkurat som han visste hva som kom til å skje. “Jeg vet det bestefar”- svarte han, og stod modig og ventet på hva som ville komme. Og med et kjølig beregnende rykk, skuffet jeg han og kastet han inn i haugen av uoversiktelig kulde. Usikkert ventet jeg på responsen.

“Kan du skuffe meg en gang til”, sa han.

Sønnen min var i Fe-vennen i går. Jeg visste han var flink i sitt fag. Å fikse bulker og småskader på biler. Så fint at du ikke ser spor etter det. Han vet selv at han er flink og tok sjansen på å starte for seg selv. Og i den prosessen traff han Øystein som han nå jobber med. Nå er det gøy at alle andre også får øynene opp. I artikkelen blir han omtalt som trollmann! Jeg er stolt av hva han får til. Og nå er det bare å bulke i vei folkens. Det har blitt så billig å fikse at det faktisk er litt gøy å bulke. Ta en sladd på glatta!

Aldri så glatt at det ikke er godt for noe!

https://www.facebook.com/Motorfil?fref=ts

Gikta slår seg vrang. For tidlig vannlating. Grønne og svarte stær flyr rundt om kring. Jeg kan bøye meg veldig fort ned, – men bruker en halv time på å komme opp igjen. Jeg synes jeg er moderne dersom jeg tar heisen, og jeg kaller fortsatt den øverste broa over otra for den Nye Broa. Jeg minnes en gang da det var hipt med bark i blomsterbed og Tuja var eksotisk. Hjerterytmen danset til tonene fra Sissel Kyrkjebø i Syng med oss. Så gammel har jeg blitt at jeg vet hva en summetone var. Jeg har også sett en helt virkelig skvettlapp i min tid her på jorden. Samtaleemner med jevngamle snevrer seg inn til kun å dreie seg om briller, barnebarn og plodpropper. Jeg har bursdag i dag! Mange gratulasjoner har kommet fra folk jeg er glad i. Gode venner og familie ønsker meg godt for dagen og tiden og alt annet. Det er godt å bli lagt merke til. Den eneste som glemte meg i dag var Facebook. Men det får jeg vel leve med. Kake blir det allikevel.

Minecraft har lansert en ny versjon for den spillhungrige. Det nye året har begynt med regn og innevær. Det er godt da at Minecraft 2014 tar sted i en utendørs spillverden.  Enkleste måten å få tak i den nye versjonen er å dra ut på veinettet og laste opp stein før du laster dem ned. Selve spillbrettet stod allerede klart. Bak huset. Det måtte bare initieres og bootes opp før det kunne tas i bruk.

Et barnebarn og en kompis er helt oppslukt av MINECRAFT. Et dataspill hvor en bygger en verden av stein og klosser. Enkel grafikk, enkel logikk. Men av og til blir de kastet ut. Nok data for en stund. Og når bestefar pekte på en haug med murstein som skulle flyttes på og spurte om hjelp, var svaret;” Nei. Vi vil heller leke MINECRAFT”!”

“Men?”, sa jeg. “Her ligger en haug med stein som det kan bygges med. Det er jo akkurat som MINECRAFT!” Da våknet guttene. “JIPPPPPPIIIIIIIIIII! Kan vi flytte stein”, jublet de i kor. Barnearbeidet var et faktum. 2 seksåringer flyttet stein for sleip og slu bestefar. I hodene deres spilte de MINECRAFT. Et par timer senere logget vi av og gikk inn. Ungene hadde spilt spill, og jeg hadde flyttet stein. Vinn, vinn.

“Et det noen snille barn her?”,- spurte nissen.

“Jaaaaaaaaa!”, ropte de to tilstedeværende barna i kor. Det tredje barnet har akkurat blitt tenåring, så hun holdt kjeft. Og jeg, ennå barn langt inne,  ropte også, men bare inni meg.

“JAAAAAAAAAAAA!, jeg har vært snill jeg og.” Og håpte skjult at jeg skulle få fine gaver. Og dersom det er noe i at en kun får noe om en har vært snill,- så har jeg vært snill. Veldig snill. Ekstremt snill. For jeg fikk mye! GUDD. Men gavene talte for seg selv. I året som har gått har jeg vært snill men stygg.  Alt jeg fikk var for at jeg skulle bli finere. Pakkene som ble funnet i juletreets dyp med mitt navn på ble mykere og mykere. Dressjakke som erstatter den jeg fikk til konfirmasjonen. Finskjorte, arbeidsskjorte, turskjorte og andre skjorter som erstatter egentlig alt jeg har fra før. Takk alle sammen. Prikken over i-en ble en slik nattmaske til å ha på lange flyturer. Ingen så at jeg tok den på.

Fryktelig koselig, skrekkelilg fint, skummelt flott, forferdelig vakkert! Uttrykk som egentlig ikke er språklig korrekt. negative ord som forsterker et positivt.men som brukes allikevel i dagligtalen. På denne forblåste julaftens morgen må jeg si at jeg har funnet en ting hvor disse språklige ukorrektheter faktisk stemmer. Med et barnebarn på hver side åpnet jeg en eske fra i fjor med  et ferdigbakt, men flatpakket pepperkakehus. Ah, kvalitetstid med ungene. På esken så det koselig ut. Det så fint ut. Det så flott ut. Det så vakkert ut. Et par timer senere var vi ferdige. Barna hadde gått inn for oppgaven med dedikert kunstnerisk frihet. Eller amok, som noen kaller det. Seige puppedamer, kjeks, melis, kakesprøyt og pynteglasur hadde nemsomt fordelt seg på et barnesinns systematiske vis. Pepperkakemassakrehuset står nå til pynt på et bord hvor alle kan se det. Fryktelig fint ble det.

Ha en forferdelig flott jul, alle sammen!

Når to blir til fire blir til tre. En og en er to. Meg og Maya. Og så spør vi to en til, Isabella, så blir vi tre. Og så spør vi tre ennå en til,- Lucas, slik at vi blir fire på jakt etter tre. Og fire er nok til å finne tre, tenkte vi, så vi dro i en bil med plass til fire og et tre.

Vi dro til vakre Bjørkestøl på Eftevåg i Randesund, der trærne er ville og folkene snille. I år blir det ikke tre fra Danmark, kjøpt på Esso, men et ekte Randolk tre. Og alle fire snek seg opp i skogen for ikke å skremme trærne. Vi var bevæpnet til tennene med sager med tenner. Bak en haug, rundt ei tue og over en stein. Lik en løve på jakt har vi sirklet og surklet inn ett vakkert intetanende tre. Vi kastet oss over det og la oss under det. Vi holdt det fast mens vi sagde febrilsk. Etter en skikkelig kamp gav treet etter for oss fire. Det hadde innsett at det var hos oss at julen skulle feires. Når det først var så ille at treet ble sagd ned er jo oss et godt sted å tilbringe julen.

God Jul alle sammen fra en og en og en og en og et tre.

Det er søndag morgen. Snøen har gått over til regn og det sildrer i mørket utenfor. Jeg skulle så gjerne ha sovet helt til det ble lyst. Tuslet inn på badet, vasket meg og tuslet inn til dagens første kaffekopp. Først da skulle jeg åpne øynene og oppstartinga skulle gå uendelig seint. Program etter program skulle rolig reinstalleres helt til hjernen stod klar til å lede resten av kroppen videre utover i denne søndagen.

Jeg hadde glemt seksåringen i naborommet. 07.45: “Bestefar!”. Han er PÅ fra han åpner øynene og forventer omverdenen til å være det samme. Jeg skvatt langsomt opp til en blurra verden. Ut til brødfrokostsmøring og  . . . . . . . . . Minecraft! MINECRAFT! Et lite genialt dumt dataspill hvor du kan bygge din egen verden med terninger. Jeg rakk så vidt å få fingrene klamret fast i et  livreddene  kaffekopphåndtak før en inngående, samt svært usammenhengende, utredelse tok til. I løpet av den neste halve timen fikk jeg i detalj forklart hva jeg så på nettbrettet. Hva han hadde bygd. Hvorfor, og hvordan alt virket. Fly båter, lavatanker, veier og basseng. Alt i et slikt tempo som bare en nyvåkna seksårings finger på et nettbrett kan klare. Samtidig med at han forklarte sin bestefar hva alt  dette var foretok han omfattende ombygginger og justeringer. For en treig sørlending er dette det nærmeste jeg kommer sjokktilstand uten å gå i sjokk.  God morgen!

I går trosset jeg sekundmetrene og fulgte med vinden til byen. Til torvet og åpningen av Julebyen i Kristiansand. Familien min sviktet nesten totalt. Det eneste unntaket var en liten optimistisk gutt på seks år. Mitt barnebarn. Både han og jeg har vært ute en vinternatt før. Og med vinden i ryggen, lua i panna og julegrana i sikte ventet vi på juleshowet. Småen vet at bestefar har vært med på å lage showet, og han ventet spent på sprettnissen. Men før vi skulle kunne få møte sprettnissen måtte Ordføreren stotre frem noe og Helene Bøksle skulle synge noe. Jeg forklarte seksåringen at vi måtte nok vente noen hutrende minutter til. “Åhhhhhhhhhh”, sa han misfornøyd. Og så kom dama som skulle synge  . . . . . . . …………………………

Det var så vakkert. Snøfnuggene i stormkastene gjorde så godt de kunne for å ødelegge sangen. Helene Bøksle vant over vinden. Hun bad lydmannen slå av musikken og oss andre til å holde godt rundt hverandre. Så sang hun medvinds mot vinden. En seksåring og en bestefar holdt rundt hverandre og ble trollbundet av hennes vakre sang. Så flott. Seksåringen ble forelska.

Etterpå jublet vi til lysshowet og sprettnissen. En fin, fin kveld for en bestefar og et barnebarn.

“Bestefar!  BESTEFAR!   B E S T E F A R!       BESTEFAAAAR!”

“Gudd!”, tenkte jeg, og skvatt opp av kontorstolen og stormløp inn i stua. “Hva har seksåringen gjort nå? Hvor hardt er han skadet? Hva er knust? Har han eksperimentert med strykejern og katten? Har Zalo, Havremelk og Appelsinjuice blitt den nye yndlingsdrinken? Har han oppdaget oljemalingens påvirkning på sofarelaterte stoffer? Har han laget en månelandingspistol av farmors kunstglass? – – – – – – Det virket som en time , og tusen spørsmål, før jeg nådde stua.

“BESTEFAR!  . . . . Hva er det?”, spurte han med forsiktig stemme. Dette etter å ha stått med hodet inn i det som var svaret mitt;-

“Det, Lucas, er en luftfukter.”