Er jeg et medmenneske? Finnes det motmennesker?. Er jeg begge deler. Kanskje det er valgfritt. Kanskje det er situasjonsavhengig? Jeg har lest en del kommentarfelt i det siste og det overrasker igjen og igjen over hvor mange kortreiste meninger som finnes. Ord og utsagn som ikke er gjennomtenkt, eller ennå verre; ment for å skade. Jeg har skjønt over tid at vi er mange mennesker her på jorda. Ulike former og farger og høyder og bredder og språk og sånn. Vi er skilt opp i folk og slag og folkeslag. Oppdelt og adskilt av hav og fjell og grenser og våpen og ting vi tror på. Men vi er mennesker alle sammen. Tror jeg. Stort sett konstruert på samme måte. Hodet øverst og tærne nederst. Innimellom er det et ufattelig mye avansert biologisk maskineri som virker stort sett likt hos alle mennesker. Vi er ganske like og kommer ut av vår mor som kopier av hverandre. Vi starter ganske likt. Men etter at startskuddet for vårt liv har gått starter ulikhetene og mulighetene. Vi formes av de voksne rundt oss. Og av de mulighetene og godene de voksne rundt oss disponerer. Og de voksnes ulikheter er vannvittig store. Mennesker som er formet over lang tid skal nå forme nye individer.

Alle som lever på denne kloden er mine medmennesker. Allikevel er det ikke alle som kan få betegnelsen et medmenneske. Ikke alltid meg selv heller. Er ikke det rart.

Et medmenneske betyr kanskje at jeg eller deg har evnen til å sette seg inn i hvordan deg eller meg har det. Og ikke minst; ha lyst til det. Og å delta i andres virkelighet.

Heldigvis finnes det flere medmennesker enn motmennesker.

Jeg er ikke alltid et medmenneske. Jeg er kanskje ikke direkte et motmenneske, men jeg kan lett dra lua ned, vippe frem skylappene og gå forbi noen som trenger et medmenneske. Det er lettvint og ikke noe stolthetsfrembringende akkurat.

Jeg kan absolutt bli bedre. Kanskje jeg kan bli litt mer som kona. Hun er den jeg kjenner som kommer nærmest den definisjonen jeg har av et medmenneske. Hun går aldri forbi.

Noe å jobbe med.