En liten eske med hvitprikkete trebrikker. En liten gammel eske åpner en ny verden for en liten gutt. Og denne lille esken tilhørte denne gamle tullingen når han var liten gutt. Når en gammel tulling og en lilten tulling legger seg på gulvet med 19 gamle hvitprikkede trebiter går tia. Dominobrikkenes mysterier åpnes opp for ennå en ny liten fantasifull sjel. I løpet av de neste to morgentimene ble CandyCrush, DiamondDash, NRK super og Nettflix erstattet med disse magiske tresytkkene. Poden lærte spillet og banka bestefar ned i støvlene. Vi lagde stier i svinger og bakker og brikkene datt overende i de mest fantastiske sekvenser. Brikkene transformerte seg til borger, tårn, flyplass og jernbanestasjon. Alt dette med 19 små trebrikker med hvite prikker. Alle de historiene vi lagde i hodet. Domino er bedre enn Netflix.

Oh lykke. Bror og søster, 6 og 3 år, hos bestemor og bestefar og det viktigste,- KØYESENG. Helt ny køyeseng. Jeg kan så vidt huske det selv. På besøk hos bestemor. Ligge på nytt rom. Vi var på besøk og det var dødsspennende. Griseskumle skygger og nye lukter. Samtidig godt og trygt med en storebror i senga under. Og slik var det kanskje  for Lucas og Isabella i natt. De overnattet for første gang i vårt nye hus i vår nye køyeseng. Håper de husker det. For meg var det usedvanlig nytt og tungt å stå opp når to par øyne stirrer på meg fra en skyggefull halvåpen soveromsdør. “Bestefar!”. “Vi er våkne!”. Gudd. Akkurat som jeg ikke skjønte det. Vel. etter litt vann i morgenskrukketryne og korrigering av sovehentesveis var dagen og morgenen i gang med de to små. En koselig start på dagen. Vi satt oss i sofaen og så på fantastiske CROODS fra Dreamworks. Om huleboerfamiliens eventyr. God dag videre alle sammen.

Endelig er 9 måneders graviditet slutt. Forløsningen er fullendt. Som under et svangerskap har vi planlagt og drømt. Vi har sett på farger, former, tepper og lamper. Vi har gått til jevnlig kontroll av babyen vår og sett den ta form fra grunnmur til reisverk. Men lurer på hvordan vil den egentlig vil bli? Stikkprøver, mammografier, ultralyder og andre utopier underveis har vist at alt er som det skal være. Og nå når riene virkelig er over kan vi flytte inn. Vi kan flytte inn! Som nervøse småbarnsforeldre fasineres vi av vår nye gullklump. Og kona prøver farger og gardiner, mens jeg grubler over kostnader og fikser barnesykdommer. Det er et kompromiss av et hus. Bittelite, men kjempestort. Bare drøye 100 m2. Ganske lite men akkurat stort nok. Liten inngang men stor utsikt. Fra vår luftige stue kan vi nyte en utsikt som vi liksom skulle bo på bondelandet. Men vi slipper sauer, geiter og kjempelange avstander. Det er bare på liksom at vi bor på landet.  Vi bor altså midt i et boligområde. 100 meter til skole, barnehage, rullatoreldreheim, butikk og bensinstasjon, og bare 3 km til hytta ved sjøen. Vi har nye fine naboer og mange gamle venner og akkurat nå kom Runar fra Oslo på visitas. Og det er jo alltid stas. Dette blir bra.

Mitt seks år gamle barnebarn er en med sennep i rumpa. Strikken strukket og fjæra spent. Helt klar til en hver tid. Motoren er i gang. Han er i startgropa og liker å børne med sykkelen  i rundkjøringa. Lucas er PÅ for å si det forsiktig. Full fart hele tiden,- han kalles ofte  Superspeed. Og når denne vesle tassen blir fora med tanken på å ta Danskeferja,- Superspeed for første gang går han på høygir. Når? Når? Når? Og endelig. Med billett i lomma kjørte vi om bord i magen på Superspeed, med Superspeed i baksetet. Store øyne og ypperste form av lykke åpnet han dørene med trykkluftknapper så luften gikk ut av noen og en hver. Vel oppe i loungen prøvde vi med superlim i rævva på han for å holde han nede. Umulig. Inn i butikken og godteri i form av en sukkermætta proteinkaloriadrenalinmeter med tyggbar sukkerspeed ble tilført. Og da satt turboen inn. Gudd. Heldigvis er dette en kjent tilstand for førstegangsbarn på Superspeed og rederiet har satt opp tredmøller for å ta i mot den verste energien. Takk ColorLine.

6 år er en stor alder for en liten gutt. Dobbel så gammel som lillesøster, og fra å være 5 og et halvt i går til 6 år i dag er det litt av en overgang. På toppen av det hele har han gått sin andre dag på skolen og var skarpt enig med kompisen om at skolen var kjedelig og gymtimen svarte ikke til forventningene. Mamma og pappa kjøpte ny sykkel til Lucas på hans seksårsdag. Den gamle var for 5 åringer og ikke no tess lenger. Den nye var ny og fin og smilet gikk to ganger rundt hodet når han fikk den. “Det er den fineste sykkelen jeg aldri har sett! utbrøt han gledesstrålende. ” Hva sa du?, spurte jeg undrende. “Det er den fineste sykkelen jeg aldri har sett!” gjentok han og fortsatte; “Hører du dårlig bestefar?”

Gratulerer med dagen Lucas.

Årets terrassefest skjedde i går. Og The Wongravens leverte varene i år også. Nyutvidet og skinnende stod terrassen bedekket og klar denne fine kvelden. Og selv om resten av klientellet ble mer eller mindre rufsete i kantene utover kvelden, så holdt både terrassen  på vertskapet og huset på fasaden. Oppå terrassen  møtte jeg en haug med folk som jeg kjente fra før og en haug med folk som jeg hadde glemt fra i fjor og en haug med folk som jeg aldri hverken har sett eller glemt men kanskje vil huske. Og Ole skal ha skryt,- Terrassen holdt. Akkurat som vertinna. Men best av alt,- Jeg møtte min kone der. For første gang tror jeg. Hun strålte engasjert sammen med kjente og ukjente fjes. Jeg skylder healeren i Brasil ganske mye etter hvert. Og Mikyung og Torhild som tar vare på min Maya. Og Ole som tar vare på meg. Takk. Terrassen har fått ett nytt kapittel i livet sitt. Og når kvelden rundes av ved å sitte foran peisen og steike Marsmellows  er alt som det skal være.

Min Maya er borte men tilbake. Hun reiste bort til John of God i Brasil som brakte henne tilbake. Men nå, som jeg har fått henne tilbake, er hun mye borte. Hun er overalt om dagen og har så mye å ta igjen. I kveld syklet hun av gårde til venninne besøk, og ble så lenge at jeg ble redd. Hennes 10 år lange kamp mot ME, utmattelsessyndromet, pågår fortsatt. Men en healer i Brasil har gjort mer på to uker enn det norske helsevesenet har gjort på ti år. Allikevel er han og hans like kvakksalvere i de flestes bevissthet. “Du skal ikke tro på ting som ikke et laboratorie kan bevise!” heter det i Første Legebok. Kanskje det må være slik. Uansett så har en rose blomstret opp igjen etter mange år med dårlig næring. Hun har fått nytt liv og nye blomster. Og blomstrer i takt med resten av familien. Velkommen tilbake. Det er godt at du er tilbake selv om du er mye borte siden du er tilbake.

http://www.johnofgod.com/

http://www.johnofgodreiser.com/om-oss

De har begynt å nikke til meg på Megaflis. De har begynt å like meg på Modena. De har begynt å hilse på meg på Right Price Tiles. Og på NorFloor sier de hei. Vi bygger hus, min kone og meg. Og et hvert hus med respekt for seg selv har et bad og en gang. Det har også vårt. Og i vårt bad og i vår gang skal det være fliser. Og da går man jo på flisbutikkene og ser på fliser sammen. “Var ikke den fin?” sier jeg håpefullt til min kone og tror hun er enig. Nja……… “Men se der borte da! Den var fin! Den tar vi!” prøver jeg meg inkjevettas igjen.  “Njaaaaa. . . . Ikke helt rette fargetonenyansestruktur “,- svarer min kone. Og sånn går no dagan. Jeg tror damer innehar en innebygd uforståelig prisintuisjon. “Å så fin!” sier min kone endelig og kjenner på en flis som er umulig å legge, har 3 års leveringstid og er laget av tibetanske munker på gjennomreise i søndre Mongolia mens de lytter til Sissel Kyrkjebø og lever på en diett av Kåfjordsuppe og hamster og koster 159999999999 pr. kvadratmeter. Denne likte hun, men kjøper vi den har vi ikke råd til kjøkken, oppvarming, vinduer, maling, tak og mat. “Njaaaa” sier jeg . . . . . .. Vel, etter å ha tilbragt 3 ukers sommerferie på ulike fliseutsalg fant vi endelig noe fint. Det skal bli flott og jeg er snart glemt hos MegaFlis. Må bare få lagt dem før neste Bonytt kommer for salg.