Velsignet er jeg. Heldigere enn de fleste tror jeg. Og som Postgirobygget sier,-” Jeg tror jeg har det bedre enn de fleste her til stede”. Jeg har alltid likt å reise, å se nye steder. Folk og fe. Lukter og smaker. Jeg har vært her og der og liker å ta del i den virkeligheten jeg er i. Og nå, mens jeg er hjemme, opplever jeg litt av en annen verden rundt meg. Min sønn giftet seg med ei fra Thailand. Ei vakker ung kvinne som har tatt mye av sitt land og sin kultur med seg. Supansa heter hun. Sa, kalles hun. En flott og spennende jente som ikke er redd for å være den hun er. Hun forteller om munker og buddisme. Om insekter og tradisjoner. Om foreldrene og den lille byen ved Mekong elven. Vi har et lite stykke Thailand hos oss.

Verden er så lett tilgjengelig for oss nå. Vi må forstå og forholde oss til mange kulturer hver dag. Vi tjukkskalla nordmenn trenger litt mer enn oss selv. Vi trenger å ta i mot nye folk. Jeg er glad Sa fant veien til vår familie. Hun har lært meg å telle på Thailandsk.

Sa har sin egen moteblogg på http://bellaluca.wordpress.com/

Å innføre en teknisk interessert, udressert og disponert 4 åring i et kameras muligheter er en stor opplevelse. Med dyp konsentrasjon nikker han til alt jeg så overtydelig og simplifiserende forklarer. Ja, sier han,- når jeg inngående utreder om avstander og blenderåpning. Denne dagen var det selvutløserens uante tilbøyeligheter som stod på timeplanen. Det er bortimot ufattelig for en liten gutt at du kan trykke ned en knapp, for så å løpe i posisjon, og KNIPS, så blir bildet tatt. Om han ikke skjønte forklaringen min, så skjønte han prinsippet. Og den utførende øvelsen ble satt i gang.  Timing, knipsing, løping og sikting. Timing, knipsing, løping og sikting. Timing, knipsing, løping og sikting. Timing, knipsing, løping og sikting. Timing, knipsing, løping og sikting. Timing, knipsing, løping og sikting. Timing, knipsing, løping og sikting. Timing, knipsing, løping og sikting.

 Øvelse gjør mester sier de. Vel.

Leker ble stabla vekk i en fei og en bestefar ble kommandert ned i en krok. “Sitt”, – bestefar. En streng liten kar kjefta meg ned. Vi landa begge legoflyan trygt og så satt han i gang. En fireåring som nettopp har flydd hjem fra Thailand har litt på hjertet. Stilig.

Fakta Kobba: Det samiske navnet på steinkobben er geađgán eller geađgenjuorjju. Lengden og vekten til rohka (fullvoksen han) er henholdsvis 1,6-1,7 m og 110-120 kg . Fargen varier fra mørk til lysgrå med ringformede flekker.

Fakta Tomm: Det samiske navnet på Tomm er Tomm. Lengden og vekten til dusten (fullvoksen han) er henholdsvis 1,6-1,75 m og 70-80kg . Avhengig av årstid. Fargen varier fra mørk til lysrosa med ringformede flekker.

Fakta om kobba, løgn om Tomm: Til føde er varierende, bunnlevende fisk og dyphavsfisk og endel virvelløse dyr (Leem 1756:565, Semb-Johansson 1985:125).

Fakta Tomm: Etter en særdeles vellykket dag på jobben med kreativt kundemøte  hos Aker Solutions og vanvittig bra 3D jobbing med Kent tok jeg et bad i regnet. Fortsatt 22 grader i vannet. og fortsatt like gøy å bade.  Historisk fakta: Jeg avtjente verneplikten på U-båt av typen Kobben.

Andre likheter er kun tilfeldige.

Inn mellom kirsebærtrær, overvanna blomster og knasende singel listet han seg,- sykkeltyven. Eller egentlig ikke tyv. Det ble bare slik. En smådistre nevø hadde lånt onkel og tantes sykkel og syklet lystig av sted en dag i ferien sin med sin nye kjæreste. Lykkelig uvitende om at han tre dager senere skulle bli småkriminell. Da syklene skulle hentes med min bistand, hadde han glemt at han hadde glemt mobilladeren hos en svirebror hvor han hadde glemt å lade mobilen før han glemte laderen. Og koden til sykkel-låsen som han hadde husket å låse hadde han glemt. Men forutseende om sin glemsomhet hadde han husket å lagre koden til sykkel-låsen på mobilen som han hadde husket å ta med seg, men glemt å lade.

Og slik gikk det no. Syklene måtte fraktes låste hjem, for han som satt med koden satt i Thailand. Og nevøen som hadde glemt koden kunne ikke ringe han som satt med koden for han hadde glemt å lade mobilen som han husket med laderen som var glemt.

Jeg fikk til slutt satt han på bussen til der hvor han bor. Oslo. Håper han ikke glemte å huske å gå av, hvis ikke ser jeg vel han snart igjen.

En liten ferie til tiggerstaden, tigerstaden, Oslo eller hovedstaden. Kjært barn har mange navn. Som vanlig gjorde vi vårt for at tiggerne skal bli. Vi ga dem penger. En niese har kjøpt seg leilighet. I Oslo. Ikke så rart siden det er der hun bor. Og vi ble invitert. Kom onkel og tante. Kom. Og vi kom. 4 timer i bil og vi var hos Silje. Prinsessa fra nord. En flott liten ferie. Med varme OsloPass i lomma, sponset av visitOslo tok vi for oss av byen. Heilt vilt men stille og rolig. Tørt, men kliss blaut. Slik sørlendinger er. Ytterst på Bygdøy fant vi Huk, og der lå en deilig plen ikledd sol og sommer. Så fint. Mens Maya satt på Huk dro jeg på museene til KonTiki og Fram. Det var bare 20 minutter på beina fra Huk. Mellom små krypinn og slott til 50 millioner kroner spaserte jeg til Heyerdahl og Nansen og Amundsens mausoleer. KonTiki museet imponerte. Flott. Men det kunne ikke hamle opp med den bartesamlinga de hadde på Fram museet. Tror bart var obligatorisk på ekspedisjonene på den tiden. Besøk kan absolutt anbefales. Både på museene og på Huk.